Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
1 Oppgaven
”MOTREGNING AV KRAV PÅ PENGER. ”
2 Læringskrav og litteratur/undervisning
Aktuell (tilrådd) litteratur er
Bergsåker: Pengekravsrett fra 1994.
Av nyere litteratur er det vel først og fremst Hagstrøm/Aarbakke Obligasjonsrett
fra 2003 som kan være aktuell.
Rune Sæbø sin murstein om Motregning fra 2003 er det vel ingen av kandidatene
som har lest - uansett er det tilstrekkelig å forholde seg til
pensumslitteraturen. Det området innen pengekrav som oppgaven dreier seg om har
ikke vært preget av noen rettsutvikling i store steg.......
Oppgaven er en typisk kapitteloppgave og skulle rent disposisjonsmessig være
"enkel".
Ser vi på Bergsåkers egen disposisjon i kapittel XI Motregning så er
hovedinndelingen:
Innledning
De grunnleggende reelle hensyn
Motregningsvirkingene
De alminnelige motregningsvilkår
Unntak fra gjensidighetsvilkåret
Fordringer som ikke kan gjøres opp med tvungen motregning.
Og hos Hagstrøm/Aarbakke i kap 30:
Innledning
Motregningserklæringen
Alminnelige virkninger av motregning
Begrensninger iden alminnelige motregningsrett
Motregning i solidarskyldforhold
Virkninger av motregning.
For kandidatene er det sentralt å få frem i besvarelsen:
Hva motregning er for noe - den praktiske side ved hva som foregår –
At motregning er en rett til å foreta et betalingsoppgjør selv om motparten
protesterer (At det også kan forekomme frivillig/avtalt motregning bør nevnes.
Men det trenger man ikke utdype noe nærmere) –
Hensynene bak at man tillater motregning (Her bør kand få frem både hensyn for
og i mot – mange kand klarer ikke å si så mye her – det er svakt – hensynene
begrunner i realiteten mye av det legislative grunnlag for motregning, både
grunnlaget og begrensningene som settes) –
De alminnelige motregningsvilkår (De fleste klarer i alle fall å si noe
fornuftig her: Motregning skjer ved en erklæring, gjensidighetsvilkåret,
komputabilitet, at kravene er oppgjørsmodne) –
Virkningene av foretatt motregning (dette vil vel lett komme inn som del av
kands forklaring på hva motregning er for noe) –
Unntak i motregningsretten - både utvidet motregningsrett i visse tilfeller, men
og den andre vei - begrensninger i motregningsretten. Særlig dette, unntakene
den ene eller annen vei bør begrunnes, dvs her er det reelle hensyn som i stor
grad styrer (evt har styrt lovgivningen /rettspraksis hvor det er tilfelle).
Så vil de bedre kandidatene ta opp spesialemner (som jeg kaller det, selv om det
i enkelte fremstillinger av motregningsrett - særlig eldre - syntes å være en
hoveddel når man så på omfanget): - motregningsretten i forbindelse med
overdragelse av fordringer, enkle- så vel som omsetningsgjeldsbrev.
Disposisjonemessig må det være greitt om kand tar dette (cesjonstilfellene) opp
som eget punkt, eller som unntak under gjensidighetsvilkåret. Det viser seg at
mange kand har problemer å få noe ut av dette ut over hva som direkte står i
lovteksten i gj.br.loven. Lovavskrift/omskriving gir ikke så mye uttelling.
Konnekse krav – her kommer en del varianter – disposisjonsmessig enten som helt
eget punkt, eller som del av utvidelse avmotregningsretten i visse tilfeller,
eller noen tar det opp mens de behandler gj.br.lovens cesjonsregler. Men probl.
st. med konnekse krav og motregning går langt ut over bare de rene
cesjonstilfellene. Mange har problemer med å forlare hva konnekse krav er – og
da særlig relatert til motregning. Kjøp av vare og betaling av kjøpesum brukes
av de fleste – men dette blir forfeilet som motregningseksempel, å vise til at
det ”motregnes” ved at kjøper har kjøpesummen og selger har varen som
”motregnes” er direkte feil og tyder på manglende forståelse. Skoleeksempelet er
derimot: etter at kjøpet har funnet sted, men kjøpesummen ikke betalt, hvor
kjøper motregner i kjøesummen hans krav på for eks prisavslag pga mangel ved
varen.
Bankers motregningsrett – dette var i sin tid et særskilt tema i denne oppgaven
– nå er dette ikke mye mer enn rettshistorie på grunn av den nyere lovgivning
som regulerer i stor grad bankers motregningsrett, særlig gjelder det i
forbrukerforhold. Disposisjonsmessig kommer dette inn under begrensninger i
motregningsretten – i dag mye på linje med flere andre lovbestemmelser rundt om
i lovverket, eks AML mht lønn osv.
Jeg har tatt som en selvfølge - selv om oppgaveteksten jeg har mottatt ikke sier
noe uttrykkelig - at reglene om motregnig i konkurs ikke skal behandles.
Oppgaven ble gitt høst 1993 (på 3 avd), da ble det sagt i oppgaveteksten at
konkursmotregning ikke skulle behandles. Nå på 2 avd er konkurs ikke en del av
pensum og jeg forholder meg til det.
Det må selvsagt godtas - og vil være et pluss - om en kand viser til at det er
spesielle regler om motregning i konkurs som i en viss grad utvider
motregningsadgangen etc. Men stort ut over det ser jeg ingen grunn til å gi noen
belønning for. Det kan tenkes at vi har viderekomne kand som tar opp igjen 2
avd. og som tar med konkursreglene - jeg mener det ikke skal gi noen uttelling.
Det vil i realiteten bety forskjellsbehandling for dem som kun har 2 avd inne
(og det er dem vi skal prøve). Det har vist seg at svær få kand prøver seg på
konkursreglene. Gjennomgående har bedømt dette slik at man ser bort fra disse
deler – dvs det trekkes ikke om noe er med, men det gis heller ikke uttelling.
En annen sak er at det nevnes at det finnes egne regler som regulerer
konkurstilfellene. Videre om det pekes på, hvilke flere gjør, at dekningsloven §
2-5 gir uttrykk for et motregningsprinsipp dvs at denne gir uttrykk for en
alminnelig begrensning i motregningsretten.
Karaktergivningen blir kanskje spesiell (og vanskelig?) denne gangen siden det
er siste gang 2 avd eksamen avholdes i sin "gamle form". Jeg har hørt fra
sensorer i Oslo som har hatt erfaring med siste sjanse kandidater i forbindelse
med overgangsordningene. Det er da klart at den såkalte "normalfordelingen" av
karakterer ikke kan legges til grunn uten videre. Grunnen er at det kan vise seg
å bli et opphentingsheat for dårlige kandidater - dvs de som har strøket før -
en eller flere ganger - og altså er svake. Begrunnelsen og hensynene bak
"normalfordelingen" eller gauss kurven mht karakterer slår da ikke til dersom en
"unormal" stor del av kandidatene er svake.
Fra eksamensformann har jeg fått tilslutning til betraktningene om å se bort fra
Gauss-kurven ved denne siste 2 avd eksamen. (Det gjelder generelt for alle tre
eksamensdagene).
Rettingen viser derimot at vi ikke fikk, hva som var fryktet, et såkalt
oppsamlingsheat. I alle fall for denne oppgaven. Egentlig var resultatene –
ganske bra, og A og B samlet var omtrent på den nye normalfordelingen (når ikke
bestått holdes utenfor).
1 Oppgaven
”Gi en tolkning av skattelovens § 6-1 første ledd første punktum.”
2 Læringskrav og litteratur/undervisning
Fra læringskrav i Skatterett (3vt) gjengis:
”Det kreves grundig kjennskap til disse emner: ..., reglene om skattepliktig alminnelig inntekt av fordeler vunnet ved arbeid, kapital og virksomhet, om fradragsrett for utgifter knyttet til slik inntekt,...”
Læringskravet for oppgaven er således ”grundig kjennskap”, og kravene til besvarelsene må avpasses etter dette.
Som innføringslitteratur er oppgitt:
Magnus Aarbakke: Skatteretten. I Knophs oversikt over Norges rett, 11. utg. 1998, s 745-63.
Som hovedlitteratur er oppgitt:
Frederik Zimmer: Lærebok i skatterett, 4. utgave, Oslo 2001.
Unntatt er følgende avsnitt i boken: 7.4, 8.9, 10.8.3, 10.8.4, 10.9, 12, 13.7-13.12, 16-24.
Oppgavens tema er behandlet i Zimmers bok kapittel 8, særlig punktene 8.1 til 8.4. Stoff til oppgaven kan også finnes andre steder i læreboken.
3 Nærmere om oppgavens innhold
Det sentrale er at kandidatene (kand) tolker skattelovens § 6-1 første ledd første punktum. Her fremgår at: ”Det gis fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt.”
Oppgaven er således en lovtolkingsoppgave. De sentrale tema for drøftelsen er: Oppofrelseskravet som ligger i ordlyden ”kostnad som er pådratt” og tilknytningskravet som ligger i ordlyden ”for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt.” Kand må på vanlig måte drøfte lovens ordlyd opp mot forarbeider, teori, rettspraksis og reelle hensyn. En svakhet ved endel besvarelser er at de er for kasuistiske, dvs at konkrete eksempler blir dominerende på bekostning av tolking av lovens ordlyd.
Forholdet til de spesielle fradragsregler i kap 6 må klarlegges. Reglene i §§ 6-10 til 6-32 knytter an til hovedregelen i § 6-1 (1), jf annet punktum som gir uttrykk for at disse kan representere presiseringer, utvidelser eller innskrenkninger av fradragsretten i forhold til hovedregelen i første punktum. § 6-21 om representasjon er f eks en innskrenkende regel, mens reglene om minstefradrag, § 6-30 ff, representerer en utvidelse av fradragsretten i forhold til hovedregelen for de fleste lønnsmottakere. Reglene om avskrivninger, § 6-10, og vedlikehold, § 6-11, representerer presiseringer. I forhold til vårt tema, tolkning av hovedregelen, er disse spesielle regler således bare av betydning i forhold til å belyse innholdet i hovedregelen. Det kan nevnes at fradragsretten for de spesielle kostnadstypene i §§ 6-10 til 6-32 er uttømmende regulert i disse bestemmelsene, men at bestemmelsene må tolkes på bakgrunn av hovedregelen i § 6-1. Kostnader som ikke reguleres i disse bestemmelser må vurderes ut fra hovedregelen i § 6-1. Få kand går inn på det nærmere forhold mellom § 6-1 og disse regler. For de svakere besvarelser er problemet at man gjennomgår lovteksten i de spesielle fradragsregler uten å makte å få frem tolkingsaspektet i relasjon til § 6-1.
For de øvrige regler i § 6-40 ff er begrunnelsen i stor utstrekning en annen enn at det dreier seg om kostnad til erverv av inntekt. Lovens hovedregel gir da intet bidrag til tolkingen av disse.
4 Disposisjon
Oppgaven kan gjerne disponeres med en innledning der man går nærmere inn på utgangspunkter mv, før man går over på de to sentrale tema. Jeg bruker denne disposisjonen nedenfor.
Kandidatene må selvsagt ha frihet hva gjelder den nærmere disposisjon, også innad vedrørende de to sentrale tema. Det sentrale er at de relevante materielle regler fremstilles på en klar og strukturert måte.
5 Momentliste
Det forutsettes at de gjennomgående sensorene har gått gjennom det sentrale i Zimmers lærebok som nevnt ovenfor.
Jeg gjennomgår nedenfor kort momenter under de relevante tema basert på lærebokens fremstilling. Jeg trekker her kort frem det jeg mener er det mest sentrale å få frem. I og med at oppgaven er omfattende er det viktig for kandidatene å få frem hovedpoengene under hvert enkelt tema og ikke fortape seg i detaljer. Momentlisten kan ikke betraktes som uttømmende, og kandidatene vil kunne oppnå en god karakter uten å ha med det vesentlige av momenter nedenfor. Det kan ikke forventes at kand på langt nær har med alle momenter, det som fremkommer nedenfor er således mest beregnet på sensorene ut fra hva kandidatene tilsammen kan tenkes å berøre.
5.1 Innledning
Innledningsvis bør nevnes at oppgaven gjelder skattelovens sentrale hovedregel om fradrag, og at denne gjelder kostnadsfradrag ved beregning av alminnelig inntekt.
I denne forbindelse kan sammenhengen til skl § 5-1 påpekes, idet denne bestemmelse fastslår at som skattepliktig alminnelig inntekt anses enhver fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet. En nærmere gjennomgang av § 5-1 går fort på bekostning av oppgavens sentrale tema, men de fleste kandidater unngår dette.
Begrunnelsen for fradragsregelen ligger i skatteevneprinsippet, som tilsier at skattyter må få fradrag i beregningsgrunnlaget for de kostnader han har hatt i forbindelse med ervervet av inntekten. Inntekt som går med til å dekke disse kostnadene gir ikke skatteevne. Alminnelig inntekt blir derfor et nettoinntektsbegrep.
Det kan nevnes at skatteloven som nevnt også åpner for en del fradrag ut fra andre begrunnelser enn dette, og kand kan her evt gi noen korte eksempler. Gjeldsrenter står her i en mellomstilling, idet disse ikke alltid er kostnad til inntekts ervervelse.
Sondringen mellom fradrag i skatt og fradrag i inntekt kan nevnes for å belyse at et inntektsfradrag i motsetning til fradrag i skatt vil gi større fordel i kroner og øre for dem med høy inntekt der skattesatsene er progressive.
Det må, på samme måte som for bruttoinntekter, skilles mellom vilkår for fradragsrett og tidfesting av fradragspostene, vårt tema er kun vilkår for fradragsrett.
5.2 Nærmere om oppofrelseskravet
Det første vilkår for fradragsrett er at det foreligger en oppofrelse av en fordel. Dette fremgår ved at en ”kostnad” må være ”pådratt”. De fleste får med seg dette vilkår, om enn i varierende bredde/dybde.
Ren ombytning av verdier innebærer ikke oppofrelse og gir derfor ikke fradragsrett. Parallelt til innvinningskravet på inntektssiden (en inntektsmulighet er ikke nok) vil heller ikke en ren kostnadsmulighet gi fradragsrett, det foreligger ennå ikke oppofrelse. Vilkåret om oppofrelse innebærer videre at det må være en fordel i skattelovens forstand som er oppofret, noe som ligger i uttrykket ”kostnad.” En nærmere analyse av fordelsbegrepet faller utenfor oppgaven, men det kan nevnes at både penger og naturalytelser omfattes, og at et alminnelig vilkår er at det dreier seg om noe som har økonomisk verdi for skattyter.
Kjernen i oppofrelseskravet er at det må foreligge en reduksjon i skattyters formuesstilling. Dette kan skje på flere måter: Typisk ved utbetaling av penger, ved at skattyters eiendeler reduseres i verdi ved slit, elde eller på andre måter, eller ved at verdier konstateres tapt ved avståelse e.l..
Pengeutbetalinger vil ofte reflektere et forbruk av verdier som innebærer oppofrelse. Eksempler her er leie- og vedlikeholdskostnader for virksomhetsutøvere, og reise- og arbeidsutstyrskostnader for arbeidstagere. Forbruk av naturalier vil likeledes innebære oppofrelse, f eks føderådsforpliktelse i form av melk og poteter eller naturalytelser fra arbeidsgiver til de ansatte.
Men oppofrelse foreligger ikke hvis, og i den grad, skattyter har fått et vederlag som representerer en ombytning av formuesverdier. Det foreligger da kun en endring i formuens sammensetning, f eks ved kjøp eller bygging av maskiner, skip og fast eiendom. I disse tilfelle vil verdien av det som er ervervet likevel kunne bli oppofret senere, noe som kan begrunne fradragsrett f eks for avskrivninger. Det sentrale spørsmål i disse tilfellene er om det foreligger direkte fradragsrett for kostnadene eller i motsatt fall aktiveringsplikt. Spørsmålet er da om vederlaget med tilstrekkelig grad av sikkerhet vil påvirke skattyters inntekt i senere år enn betalingsåret. Ved f eks forskuddsbetaling av leie vil betalingen kun innebære oppofrelse i utbetalingsåret av dette års andel av betalingen.
Hva gjelder gjenstander eid av skattyter kan det bli tale om fradragsrett for kostnader knyttet til gjenstanden ut fra to forskjellige synspunkter. Dels fradrag for kostnader til vedlikehold og lignende løpende kostnader, del fradragsrett for den verdireduksjon ved slit og elde som gjenstanden er undergitt ut over det som kan gjenopprettes ved vedlikehold. Det sistnevnte gjelder som nevnt spørsmålet om avskrivningsfradrag.
Kostnader til vedlikehold og andre kostnader til løpende drift av gjenstanden innebærer oppofrelse. Det vanskelige spørsmål gjelder her grensen mot utbetalinger som må anses som investeringer i gjenstanden, disse vil ha stor likhet med selve kjøpesummen og må derfor aktiveres og evt avskrives senere. Synspunktet er her at påkostninger/investeringer i gjenstanden har verdi for inntektsskapningen også i senere år, mens vedlikehold mv refererer seg til inntektsskaping det aktuelle år (eller helst tidligere år).
Grensen mellom påkostning og vedlikehold er praktisk viktig, men vanskelig. Det må her skilles mellom spørsmålets objektive og subjektive side. Den objektive side gjelder spørsmålet om hvilken standard man skal sammenligne med når man skal ta standpunkt til om det foreligger påkostning eller vedlikehold. Kostnader som pådras for å bringe gjenstanden opp i den standard den har hatt tidligere er vedlikehold, kostnader for å bringe gjenstanden opp i en høyere standard er påkostning. Den subjektive side gjelder spørsmålet om det er nåværende eiers standard eller den eventuelt høyere standard gjenstanden tidligere har hatt som er avgjørende. I Rt 1940 s 594 von Koss avgjorde HR at den standard som gjenstanden en gang har hatt, evt på tidligere eiers hånd, er avgjørende, selv om dette kanskje ikke samsvarer med de reelle hensyn som gjør seg gjeldende og som tilsier at høyeste standard i skattyters eiertid legges til grunn.
Selve det at en gjenstand reduseres i verdi pga slit og elde og lignende kan gi fradragsrett. Slik fradragsrett gis evt i form av såkalte avskrivninger, som sikter til en systematisk fordeling av fradrag for anskaffelseskostnadene over gjenstandens/driftsmidlets antatte økonomiske levetid. Prinsipielt er § 6-1 første ledd første punktum også hva gjelder avskrivninger den grunnlegggende hjemmel for fradragsrett, § 6-10 fremstår her som en presisering av den alminnelige hovedregel. Retten til avskrivninger er ikke begrenset til å gjelde gjenstander i virksomhet, en skogsarbeider kan f eks avskrive sin egen motorsag og en journalist sin PC (hvis ikke andre og mer gunstige fradragsregler kommer inn i bildet). Når det gjelder varer (gjenstander beregnet på salg) vil oppofrelsen først anses skjedd i forbindelse med salget, slik at verdireduksjon/avskrivninger ikke blir aktuelt her. Det er ikke krav om verdireduksjon det enkelte år, spørsmålet er om gjenstanden vil tape sin verdi over tid. Avskrivningsretten gjelder uavhengig av årsaken til verdireduksjonen.
Når det gjelder de forskjellige gjenstander som kan være avskrivningsobjekter kan det ikke kreves mye av kand, og dette vil gjerne også gå på bekostning av oppgavens øvrige tema. Noen har brukt vel mye plass på de enkelte avskrivningsregler, hvilket gjerne skaper ubalanse i besvarelsen.
Annen form for oppofrelse er for det første tap ved realisering av driftsmidler, jf § 6-2 første ledd. Dette fremkommer ved at gjenstandens verdireduksjon da reflekteres gjennom salgssummen. Videre vil den verdi som skattyter har investert i gjenstanden og som ikke er fradratt direkte eller avskrevet komme til fradrag som inngangsverdi ved gevinstberegningen.
Tap ved ødeleggelse, tyveri eller underslag vil også normalt innebære oppofrelse, jf § 6-2 annet ledd.
Besvarelsene jeg har rettet er gjennomgående fyldigere/bedre hva gjelder oppofrelse enn hva gjelder tilknytningskravet. Dersom ubalansen her blir stor svekker det etter min mening besvarelsen samlet sett.
5.3 Nærmere om tilknytningskravet
Det annet vilkår for fradragsrett er at oppofrelsen av fordelen må ha tilknytning til inntekt eller inntektsskapende aktivitet. Dette ligger i lovens formulering: ”... for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt.” Retten til fradrag er dermed på et vis avledet av skattyters inntektsskapende aktivitet. Motstykket er typisk at det dreier seg om en privatkostnad, men det kan også være andre ting, f eks gave eller kostnader til almennyttig eller politisk virksomhet.
Det kan påpekes at kostnadsbegrepet er avledet av inntektsbegrepet og at et vidt inntektsbegrep dermed gir et vidt kostnadsbegrep. I og med at spørsmålet er hva som kreves for tilknytning etter § 6-1 første ledd første punktum vil regelen i § 6-1 annet ledd om privatkostnader være overflødig/ikke ha selvstendig betydning. Det kan videre nevnes at grensen mellom arbeid/virksomhet og fritidssysler mv gjelder spørsmålet om det overhodet foreligger skattepliktig inntekt. Bruttoinntekten må da på sikt antas å ville overstige kostnadene. Dette er en forutsetning for at korresponderende kostnader overhodet skal kunne være fradragsberettiget. Spørsmålet blir i så fall hvilke kostnader som har tilstrekkelig tilknytning til inntekten til å gi fradragsrett. Hva gjelder Ringnesdommen er det ikke alle som ser at denne gjelder inntektsspørsmålet, og ikke fradragsspørsmålet.
Det kan videre nevnes at kostnaden må gjelde inntekten og ikke inntektskilden. Når kostnaden har tilknytning til inntektskilden vil direkte fradragsrett være avskåret allerede fordi det ikke foreligger en oppofrelse, jf punkt 5.2. Men selv om det foreligger en oppofrelse forekommer tilfelle hvor det ikke blir fradragsrett fordi kostnaden gjelder inntektskilden, jf nedenfor. Kostnaden må videre være tilknyttet skattepliktig og ikke skattefri inntekt, noe som også innebærer at inntekten må være skattepliktig i Norge (men kostnaden trenger ikke være pådratt i Norge). Det er videre intet krav om at kostnaden må knytte seg til en bestemt inntektspost, det er nok med tilknytning til skattyters inntektsskapende aktivitet generelt. Det er tilstrekkelig at tilknytningen oppfyller ett av de tre kriteriene erverve, vedlikeholde eller sikre, slik at det ikke er nødvendig med noen grensedragning mellom disse. Mange kandidater blir for opptatt av disse tre kriterier og grensen mellom disse, noe som har en tendens til å gå på bekostning av tolkingen av selve tilknytningsvilkåret. Det er intet vilkår for fradragsrett at kostnaden korresponderer med inntekt som opptjenes i samme år som oppofrelsen skjer, men tidsfaktoren vil kunne ha en viss betydning ved vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tilknytning. Det sentrale spørsmål hva gjelder tilknytning er om den aktuelle kostnadspost har den nødvendige tilknytning til den aktuelle skattyters inntekt eller inntektsskapende aktivitet. En kostnad som er fradragsberettiget hos en skattyter behøver ikke være det hos en annen. På den annen side er det en tendens i praksis til en viss ”typegodkjennelse” av fradragsposter: En type fradragsposter anses generelt fradragsberettiget eller ikke.
Når det gjelder tilknytningskravets innhold gir læreboken en systematisk og grundig gjennomgang av de forskjellige tilknytningsmomenter. Jeg viser til denne fremstillingen. Her skal bare nevnes noen hovedpunkter: Skattyters formål med kostnaden/oppofrelsen er et relevant og sentralt tilknytningskriterium. Spørsmålet blir for det første om dette er tilstrekkelig til fradragsrett eller om det også stilles tilleggsvilkår. Spørsmålet er videre om slikt formål alltid er nødvendig for fradragsrett, eller om også andre former for tilknytning kan tenkes. Loven indikerer klart at andre tilknytningsformer er relevante, jf bl a § 6-2 annet ledd om tap i virksomhet og § 6-15 om fradragsrett for visse skatter og avgifter. Særlige spørsmål oppstår der det foreligger flere formål bak oppofrelsen. Få kandidater tar utgangspunkt i formålet, tendensen er mer mot å begynne med et nødvendighetskriterium, hvilket forsåvidt er ok så lenge man får frem det materielle innhold. Problemet er likevel da at formålet har en tendens til å komme i bakgrunnen.
Det er intet krav/vilkår at kostnaden (i tillegg til formålet) skal være nødvendig, jf
bl a Brendendommen, Rt 1991 s 1182, der studieturen til Egypt ikke var nødvendig for å beholde/fylle lærerstillingen.
Det er kanskje heller intet krav/vilkår at kostnaden (i tillegg til formålet) skal være objektivt egnet eller hensiktsmessig for å skape inntekter for den skattepliktige, jf
Rt 1981 s 256 Bjerke Pedersen, der HR riktignok tok forbehold om at det (i et tilfelle der skattyters formål med utgiften var å fremme erverv av inntekt) ”.... i rene unntakstilfelle kan bli tale om å nekte fradrag fordi utgiften objektivt sett ikke var formålstjenlig.” Ved blandet formål kan kostnadens egnethet komme mer sentralt inn i bildet.
Det kreves ikke at det foreligger en aktuell eller nært forestående inntekt, f eks reklame- og forskningskostnader kan relateres seg til inntekt som kan ligge langt inn i fremtiden. Om det prinsipielt gjelder en grense for hvor langt inn i fremtiden forventet inntekt kan ligge, er uavklart og vil sjelden komme på spissen idet den saklige tilknytning også kan bli tvilsom hvor tidshorisonten er lang. Rt 1949 s 912 Folketeatret gir en viss støtte for krav om tidsmessig sammenheng, men premissene her er sammensatte.
Der det foreligger flere formål hos skattyter kan man inndele i flere undergrupper. Der formålene refererer seg til forskjellige deler av kostnaden, f eks gjenstander brukt delvis privat og delvis til inntektsskapende virksomhet vil kostnadene bli fordelt tilsvarende. Der to eller flere formål refererer seg til samme kostnad kan slik oppdeling ikke skje, og HR har i disse tilfelle forutsatt at man må velge en enten/eller-løsning. HR har i denne vurderingen lagt avgjørende vekt på hvilket formål som er det viktigste: Er det det inntektstilknyttede formål foreligger fradragsrett, og omvendt. I forbindelse med denne vurdering er det relevant å legge vekt på i hvilken grad kostnaden må anses nødvendig og egnet og også på tidsaspektet. De kostnader som er nødvendige både privat og for inntektsskapning og som under enhver omstendighet vil pådras, som mat og klær, er ikke fradragsberettiget, jf her også § 6-1 annet ledd. Et slikt fradrag ville forøvrig blitt omtrent like stort for alle. Merkostnad som skyldes arbeid eller virksomhet vil være fradragsberettiget, f eks utgifter til å bo utenfor hjemmet, arbeidsklær, mv. Omvendt vil privatformål som har gitt merkostnad der det foreligger en i utgangspunktet fradragsberettiget kostnad ikke gi fradragsrett for merkostnaden. Hva gjelder ulovlige eller uetiske kostnader kan fradragsretten for disse være innskrenket, hensett til kostnadens art. Jo grovere kriminalitet kostnaden finansierer jo nærmere er man avskjæring av fradragsrett. Hva gjelder bestikkelse mv er dette nå lovregulert i § 6-22.
Lovens fradragsregel er ikke begrenset til tilfelle der skattyters formål med oppofrelsen er inntektsskapende aktivitet. Årsakssammenheng mellom inntekt/inntektsskapende aktivitet på den ene side og kostnad på den annen kan også begrunne fradragsrett. Erstatningsbeløp som en virksomhetsutøver pådrar seg i forbindelse med oppstått erstatningsansvar for virksomheten kan kreves fradratt. Dette uansett ansvarsgrunnlag og type skade, med unntak for forsettlig skadeforvoldelse og kanskje også grov uaktsomhet, jf Rt 1951 s 918 Aktietrykkeriet, der en avis ble stilt til disposisjon for NS i 1940, og der utgivers erstatningsansvar på kr 100 000 for dette ble nektet fradratt. Unntak må her gjøres for f eks forsettlig mislighold av kontrakt. Kostnad forbundet med pønale reaksjoner (reaksjoner med straffekarakter) kan ikke kreves fradratt, herunder gebyr for feilparkering/overlast. Sterke reelle hensyn taler mot dette, selv om tilknytningen forøvrig synes klar nok. Tap i og utenfor virksomhet kan ha tilstrekkelig tilknytning etter hovedregelen og slikt tap er også omhandlet i § 6-2.
Kostnader som gjelder selve inntektskilden vil som nevnt ikke gi fradragsrett. Utdannelseskostnader frem til avsluttet grunnutdannelse/yrkeskompetanse vil dermed ikke gi fradragsrett, ut fra synspunktet at dette er kostnader tilknyttet til den senere inntektskilde. Dette ble fastslått i Rt 1918 s 836 Anfinsen. Kostnader som skattyter har til å opprettholde sin kompetanse er derimot fradragsberettiget ut fra at disse har tilknytning til den løpende inntektsskapende aktivitet, og således er parallelle til vedlikeholdskostnader vedrørende gjenstander. Grensedragningen her volder ofte problemer fordi fagene utvikler seg stadig raskere. Prosesskostnader må vurderes i samme perspektiv, selv om praksis her har gått langt i å innrømme fradragsrett. Spørsmålet blir da om prosesskostnadene gjelder inntektskilden eller den løpende inntektsskapende aktivitet. Tilsvarende gjelder for kostnader ved stiftelse av aksjeselskap og utvidelse av aksjekapital.
Endel kandidater får til en god struktur hva gjelder tilknytning, og får frem gode poenger relatert til det ovennevnte. Andre ser overhodet ikke dette vilkåret/får lite ut av det.
6 Bedømmelsen
Oppgaven er ikke av de letteste. Men den er sentral i pensum, er en kapitteloppgave og kandidatene har ny og omfattende lovtekst å forholde seg til, slik at vi derfor må kunne forvente en del. Oppgaven vil også vise kandidatens evne til særlig å bruke rettskildefaktorene lovens ordlyd, rettspraksis og reelle hensyn.
Det beste vil være at kandidaten makter å balansere oppgaven i rimelig grad, slik at det gis en oversikt over de fleste relevante spørsmål. På den annen side må det tillates at kandidaten velger ut noen tema til særlig behandling, forutsatt at utvalget er skjønnsomt.
Det må antas at de fleste kandidater i en så sentral oppgave makter å få med nok relevant stoff til å passere. I og med at oppgaven i noen grad vil være en oversiktsoppgave kan man ikke forlange mye mer for å bestå enn noe om de sentrale vilkår og en viss oversikt.
Besvarelser som ikke kan passere gir seg vanligvis selv. Disse preges enten av at kandidaten bommer på oppgaven, eller av at fremstillingen er overfladisk og med lite av verdi for oppgavens tema. Hertil kommer ofte endel direkte feil som skaper tvil om forståelsen. De gode besvarelser viser at kandidaten har kunnskap, forståelse og har tilegnet seg en god juridisk metode. Dersom kandidaten i tillegg makter å gi besvarelsen struktur og balanse kan resultatet bli svært bra.
Grensen mellom haud og laud kan være vanskelig å angi, men det må for laud i alle fall kunne kreves en viss fordypning i enkelte utvalgte tema samt at kandidaten makter å få til en balanse i oppgaven som gir en oversikt over oppgavens tema. Kandidatene bør, forutsatt at et rimelig antall sentrale tema er med, bedømmes ut fra det de skriver, ikke ut fra hva som ikke er tatt med. Man bør etter min mening også foreta en rangering av kandidatenes besvarelser i forhold til hverandre.
Mitt inntrykk er at det er noen flere svake besvarelser enn vanlig. Dette gjelder besvarelser der kandidaten skriver mye om utenforliggende stoff, blir overfladisk og kasuistisk i tilnærmingen, og der det i tillegg ofte er feil og misforståelser som viser at forståelsen er svak. På den annen side er det også noen meget gode besvarelser. Når det gjelder de svake besvarelser i sjiktet E og F antar jeg at sensorene bør være noe varsom med besvarelser som ligger i grensesonen mellom bestått og ikke bestått, idet dette er siste eksamen på 2. avdeling. Det bør dermed kanskje ses hen til kandidatens øvrige besvarelser dersom det er tvil om skatterettsbesvarelsen skal passere.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |