UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1996
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave – våren 1996

Eksamenskrav Skadebot II:

Nærmere om oppgaven:

Jeg finner grunn til å presisere innledningsvis at oppgavens emne er noe som man etter eksamenskravene skal ha "kjennskap", og ikke "grundig" kjennskap til. I denne sammenheng er det også verdt å merke seg at oppgavens kjerneområde er behandlet over 5 1/2 side i "pensum", og at oppgaven er gitt som heldagsoppgave. Og ut fra eksamenskravene og lærebokens disposisjon må det vel også emnet anses blant de mindre sentrale innenfor faget i en studiesammenheng. I et slikt perspektiv bør man etter min mening være varsomme med å trekke for stoff som strengt tatt ligger "utenfor" oppgaven, eller for manglende eller mangelfull detaljkunnskap. Man bør her som ellers i første rekke være på utkikk etter antydninger om god oversikt og god forståelse, herunder sunn fornuft/godt skjønn på friere grunnlag, og honorere dette.
    Oppgaven fremstår som en tradisjonell lovtolkningsoppgave, hvor de viktigste faktorer nok vil være forarbeider og "reelle hensyn". Det kan likevel ikke forventes at kandidatene faktisk har lest forarbeidene, slik at det nok vil være tilfeldig om man husker fra læreboken hvorvidt konkrete bidrag til lovtolkningen er gitt i forarbeidene, eller om det er noe som på friere grunnlag fremholdes i teorien, eventuelt om det er noe kandidaten selv mener å resonnere seg frem til. På den annen side vil godt forankrede drøftelser på vanlig måte gi god uttelling.
    Trykt rettspraksis som behandler erstatningsansvar direkte etter § 2-1 finnes visstnok ikke, men bestemmelsen er berørt i Rt. 1993 s. 1201 (som er avsagt etter at læreboken ble utgitt, og som gjaldt et tilfelle forut for loven). Høyesterett fant produsenten ansvarlig på ulovfestet grunnlag og med støtte i at dersom loven hadde kommet til anvendelse for det omhandlede tilfellet, ville betongblokkfabrikken vært ansvarlig. Selv om dommen er relativt knapp på dette punkt, kan det nok tenkes at enkelte kandidater som kjenner dommen vil trekke den inn for å illustrere de vurderinger som må foretas for å ilegge ansvar etter prodansvl. § 2-1. Hittil har jeg imidlertid ikke sett dommen nevnt i noen besvarelser. Enkelte kandidater klarer gjerne også å benytte tidligere dommer som i lærebøkene trekkes frem som tilfeller hvor ansvar ville/ikke ville blitt pålagt etter dagens regler. Relativt mange har med mer eller mindre hell gått inn på "Rulledommen" (Rt. 1950 s. 1091) og "Stigedommen" (Rt. 1974 s. 41). Også "Potetkokedommen" (Rt. 1970 s. 1427) har enkelte trukket inn.
    Ansvarsgrunnlaget må/bør plasseres i forhold til "... vanlege skadebotreglar ... om ansvarsgrunnlag". Det vil i det minste demonstrere en viss meritterende oversikt. Ansvaret er en lovregulert form for objektivt ansvar, men ikke et rent kausalansvar. De fleste klarer å få dette frem. Mest elegant er det vel om kandidaten utleder dette av ordlyden i § 2-1 (1) første punktum, hvoretter produsenten uavhengig av egen skyld plikter å erstatte visse (men ikke alle) skader som produktet volder. Kandidater som ser forskjellen fra legemiddelansvaret i § 3-3 (1) (hva angår personskader), bør honoreres for det. Jeg kan imidlertid ikke huske noen som har berørt den bestemmelsen. Derimot er det enkelte som avgrenser mot "reglene om legemidler i kap. 3" el., og det må selvsagt aksepteres. Langt mindre heldig er det dersom dette begrunnes med at "ansvar for legemidler ikke omfattes av § 2-1" el., jfr. §3-1 (3).
    Det bør vel også aksepteres om kandidaten innlater seg på en viss redegjørelse for innholdet av det ulovfestede objektive ansvaret, så fremt besvarelsen ikke svulmer for mye opp på dette punktet. Det er så vidt jeg husker ingen som så langt har falt for fristelsen til å gi en lang, generell utdypning av disse reglene. Klarer kandidaten på fornuftig vis å knytte tråder til varianten "ansvar for uforsvarlig ordning", bør det gis uttelling for det. Noen - men ikke mange - klarer å se slektskapet her og til de ulovfestede regler om ansvar for teknisk svikt. Det "rene" uaktsomhetsansvaret bør det derimot ikke skrives mye om.
    Plasseringen av ansvarsformen som objektiv, kan også gi grunnlag for forstandige betraktninger om de legislative hensyn bak ansvarsgrunnlaget. Dette behandles av Lødrup på s. 195-196, men uavhengig av om man har lest tilleggslitteraturen eller ikke kan gode kandidater resonnere seg frem til disse. De fleste har da også med et avsnitt om dette, og kommer stort sett relativt brukbart fra det. Noen vil gjerne også komme inn på utviklingen av produktansvaret. Dette er berørt i Nygaard s. 445 og Lødrup s. 193-197. Enkelte (heldigvis ikke mange) trekker her trådene tilbake til tiden før utviklingen av det ulovfestede objektive ansvar.

En god besvarelse bør også avgrense ansvaret i relasjon til hvilke realskader som omfattes, jfr. § 2-3. De fleste berører da også, men relativt mange får ikke stort mer ut av den enn en "avskrift" av ordlyden. Bestemmelsen er for øvrig endret etter at læreboken kom, sml. Nygaard s. 446, men hva angår § 2-3 (1) og (2), dreier det seg vel helst om redaksjonelle og ikke reelle endringer. Se også Lødrup s. 200-201. Det kan også nevnes at mht. utmåling mv., gjelder skadeerstatningsloven, jfr. prodansvl. § 2-5 (dog slik at prodansvl. § 2-3 (3) begrenser utmålingen etter skl. § 4-1, jfr. skl. § 5-5).
    Det er drøftelsen av selve ansvarsgrunnlaget ("sikkerhetsmangel") som bør stå sentralt i besvarelsen. Men kandidaten bør også si noe om hvem som kan bli ansvarlig etter § 2-1, og for hvilke typer produkter. Dette bør forankres i begrepene "produsent" og "produkt", som er "legaldefinert" i hhv. § 1-3 (1) og § 1-2 (1). En ren henvisning til disse bestemmelser kan ikke være meritterende, heller ikke oppramsing/avskrift av bestemmelsenes innhold. Og kandidaten bør se bestemmelsene i lys av § 1-1 (1), dvs. at produktet må være framstilt eller satt i omsetning som et ledd i produsentens yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet. Det er heller få som klart viser at den begrensningen er sett. Enkelte besvarelser har en viss tendens til å gå meget grundig inn på hvem som er "produsent", og da gjerne på bekostning av mer sentrale deler av oppgaven. For ordens skyld nevnes det også at elektrisitet etter lovendringene i 1992 nå regnes som "produkt", jfr. § 1-2 (1) annet punktum, kfr. Nygaard s. 448.
    Tolkningsspørsmål som i disse sammenhenger kan oppstå er nærmere behandlet i Nygaard s. 445-451, og i Lødrup s. 197-200. Merk for øvrig at "legaldefinisjonen" av "satt i omsetning" som det vises til i Nygaard s. 449 senere er opphevet - det skyldes vel en inkurie fra lovsamlingsredaksjonens side at det i § 1-1 (1) fortsatt henvises ved fotnote til § 1-2 (2) - og at § 1-1 (2) senere er føyet til. Den bestemmelsen innebærer at loven ikke regulerer grunnlaget for produsentens ansvar for person- og visse tingskader uttømmende, kfr. Nygaard s. 446, jfr. Lødrup s. 195 og 196.
    For at produsenten skal bli ansvarlig etter § 2-1, må altså hans produkt ha voldt en skade som omfattes av § 2-3, og uttrykket "voldes" må forstås på samme måte som vanlige erstatningsregler om faktisk årsak, jfr. Nygaard s. 451. Kandidaten kan gjerne gi grunnrissene mht. kravet om faktisk årsakssammenheng (forekomst/årsaksevne/realisasjon, sml. Nygaard s. 336-337), men bør ikke gi seg inn på noen omfattende fremstilling på dette punkt. Det er det dessverre en del som gjør og ikke alltid med like stort hell. Enkelte trekker også "P-pilledom II" inn i denne sammenhengen, men uten at det alltid blir like poengtert. Som nevnt bør det likevel utvises en viss romslighet selv om kandidaten ikke hele tiden holder seg strengt til oppgaven.
    Det er likevel ikke nok at en skade er voldt av produktet; årsakskravet presiseres ytterligere ved at skadeforvoldelsen må "... skyldes at det [produktet] ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente ( ... sikkerhetsmangel)". Det er som nevnt her hovedtyngden av besvarelsen bør ligge, men mange besvarelser blir - sett under ett - relativt tynne på dette punkt. Kandidaten bør se at det her i prinsippet må legges til grunn en differansebetraktning, hvor man søker å finne en objektiv standard ("sikkerhetsstandard") for hva "en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente" mht. den sikkerhet de bør ha mot produktets skadeforvoldelsesmuligheter, og vurderer den aktuelle skadeforvoldelse opp mot denne. Noe banalt kan det uttrykkes som at dersom det var rimelig å innrette seg på at man hadde sikkerhet mot å bli påført skade, men likevel blir det, har man krav på erstatning. Hva som er årsaken til sikkerhetsmangelen er uten betydning.

Det er dessverre relativt mange som har problemer med hva bestemmelsens vurderingstema egentlig går ut på. En utbredt svakhet er at man fremstiller dette som i hovedsak en kjøpsrettslig mangelsvurdering. Videre synes relativt mange å legge til grunn at det bare er kjøper, evt. bruker, som kan kreve erstatning etter lovens bestemmelser. Om og i hvilken utstrekning det bør trekkes for dette, avhenger vel av hvor "absolutt" kandidaten synes å være i sin oppfatning.
    Vurderingen kan nok variere noe etter hvilken type feil ved produktet som materialiserer seg gjennom skaden. Nygaard gjennomgår på s. 456-458 tidligere rettspraksis knyttet til særlig fabrikasjonsfeil og konstruksjonsfeil. Også Lødrup s. 194 og s. 203 går inn på disse gruppene i tillegg til instruksjonsfeil, utviklingsfeil og systemfeil. Det kan nok likevel ikke forventes at kandidatene kjenner til denne (tidligere) systematikken, eller ser at standarden kan variere avhengig av bl.a. type feil, og så og si ingen har hittil gått inn på dette. De som derimot har fornuftige synspunkter på dette, bør gis uttelling for det.
    For vurderingen av hva man med rimelighet kan vente, er det etter § 2-1 (1) første punktum forventningene på skadelidersiden som i utgangspunktet skal legges til grunn. At det er et objektivisert sikkerhetsnivå vurderingen skal knyttes til, innebærer at det i prinsippet er uten interesse hva den konkrete skadelidte hadde av forventninger mht. sikkerhet. Dette er det en del som ikke helt har fått tak i. Men nivået vil her som ellers variere avhengig av den relevante gruppe skadelidte, og herunder kan forventningen om å verne seg og sitt mot skade være sterkere overfor enkelte grupper enn overfor andre, sml. Nygaard s. 452-453. Disse momentene for vurderingen er ikke noe som er særskilt for ansvar etter prodansvl. § 2-1, og det bør forventes at kandidatene har noen fornuftige betraktninger på disse punkter. Det vil også være et pluss om kandidaten ser at aksept av risiko - synspunktet her (som etter ellers gjeldende erstatningsrett) er sterkt nedtonet. Det er imidlertid ingen som direkte har berørt dette.

Av § 2-1 (1) annet punktum fremgår en del momenter som skal tas hensyn til i vurderingen, og kandidatene må, selvsagt trekke denne bestemmelsen inn i drøftelsen. Det spørs likevel om det kan forventes at man får særlig mye ut av "... alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring bortsett fra at dette indikerer at det skal foretas en helhetsvurdering hvor f.eks. en presentasjon eller markedsføring av produktet kan ha skapt forventninger om produktets sikkerhet som det ellers ikke ville vært grunnlag for, og som kan være utslagsgivende for påleggelse av ansvar. Og ser kandidaten dette, vil vel det i alminnelighet være meritterende. Det er det derimot ikke dersom man - som enkelte - under drøftelsen av "markedsføring" stort sett nøyer seg med å vise til markedsføringsloven.
    Av samme bestemmelse bør kandidaten kunne utlede at synsvinkelen "skadelidersidens forventninger" ikke er enerådende; det skal nemlig også tas hensyn til produktets "påregnelige bruk". Det vil si at man også må se hen til hva en produsent kan forvente mht. hvordan hans produkt vil bli anvendt. Skade som skyldes bruk som fra denne synsvinkelen var upåregnelig, faller mao. utenfor ansvaret etter § 2-1. Noen setter imidlertid likhetstegn mellom "påregnelig bruk" og hva produktet er ment brukt til.

Et siste punkt som det må kreves at kandidaten tar opp, er tidspunktet for hvilke forhold som er relevante å ta i betraktning ved den vurdering som i etterhånd foretas. Det er i følge § 2-1 (2) da "produktet ble satt i omsetning". Her er bestemmelsen endret siden læreboken utkom. Det opprinnelige tidspunktet var da "produktet forlot produsentens kontroll", se s. 455. Forskjellen er ikke så stor, og det bør ikke kreves at kandidaten redegjør for grunnen til eller innholdet i denne endringen.
    Det man bør se, er at det f.eks. ikke kan tas hensyn til at den tekniske utvikling i ettertid har gjort det mulig å fremstille sikrere produkter. Her kan det selvsagt være erstatningsbetingende om man ikke trekker produktet vekk fra markedet, men det faller utenfor produktansvarslovens område, sml. Nygaard s. 457-458 og Lødrup s. 204. Kandidatene bør muligens også se at hva man "med rimelighet kunne vente" knytter hen til de faktiske forventninger brukerne/allmennheten burde kunne ha på dette tidspunkt, og ikke de forventinger sakkyndige mener at man burde kunne ha, sml. Nygaard s. 454 og Lødrup s. 202, begge med henvisninger til forarbeidene. Det er dessverre noen kandidater som i det hele tatt ikke går inn på denne bestemmelsen, hvilket normalt må trekkes for. Mange viser også at denne bestemmelsen ikke er forstått. Også det vil normalt gi grunnlag for trekk, avhengig av hvor grov misforståelsen er.

Derimot kan det vel neppe forventes at kandidatene tar opp unntaksbestemmelsen i § 2-2, som pålegger produsenten bevisbyrden for visse forhold som vil være ansvarsbefriende. Noen kandidater går likevel inn på denne, og som vanlig må det gis noe mer enn et rent lovsitat dersom dette skal kunne gi uttelling. Flere av de som trekker frem bestemmelsen viser imidlertid mangelfull forståelse også for denne. Hvorvidt dette bør gi grunnlag for trekk, må i første rekke avhenge av hvor grove misforståelsene er. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at også her er bestemmelsen endret siden læreboken, reglene er nå blitt noe enklere, kfr. Nygaard s. 449 (§ 2-2 a), 451 (§ 2-2 (2) -opph.), 454 (ny § 2-2 c) og 455 (§ 2-2 b).

Avsluttende vurdering:

Oppgaven fremstår på bakgrunn av de innledende generelle betraktninger etter min mening som relativt krevende. Riktignok har enkelte studert også dette emnet grundig, og andre kommer langt på vei mot en god karakter ved å trekke på en kombinasjon av solid generell erstatningsrettslig forståelse og juridisk metode, men mange har problemer med oppgaven. Av grunner som nevnt bør man lete etter lyspunktene og gi uttelling for disse, fremfor å la "feil" og utenforliggende stoff gi negative utslag. Men det går selvsagt en grense for hva som kan aksepteres.
    Jeg har bevisst ikke skrevet noe om hvordan oppgaven bør disponeres, fordi det er innhold og ikke form som bør utgjøre grunnlaget for vurderingen. Men det er jo også en sammenheng her; den som fremstiller stoffet i en logisk rekkefølge som er lett å følge for leseren, vil jo som regel også demonstrere en forståelse for stoffet som i seg selv gir grunnlag for god uttelling og vice versa.
    Det viser seg at de fleste innleder med en eller annen form for presentasjon av bestemmelsen/emnet samt litt om bakgrunnen for loven og/eller en fremstilling av hensynene bak reglene. Deretter går man inn på bestemmelsens ulike ord og uttrykk, vanligvis i denne rekkefølge: "produsent", "produkt", "skade", "volder", "sikkerhetsmangel" (herunder § 2-1 (1) annet punktum), § 2-1 (2). Temmelig "rett fram" med andre ord, men de fleste har ett og annet fornuftig å si (utover lovteksten) under et eller flere av punktene, og unngår dermed normalt stryk.
    Så langt har jeg ikke funnet noen soleklare stryk, derimot noen som antakelig er på den feile siden av grensen. Dette skyldes i hovedsak at man legger for dagen klare tegn på svikt mht. lovforståelse og/eller av emnet/erstatningsrett generelt. Besvarelser som ikke inneholder stort annet enn avskrift eller nærmest ordrett gjengivelse av lovens bestemmelser, viser heller ikke at reglene er tilstrekkelig forstått. Også disse vil vel gjerne havne på feil side, avhengig av substansen av det som ikke er direkte/tilnærmet avskrift. Hittil har det også vært relativt få besvarelser jeg anser som laudable, og enda færre virkelig solide. De laudable utmerker seg med en rimelig bra forståelse av særlig sikkerhetsmangelsvurderingen som gjerne demonstreres ved hjelp av forstandige utlegninger av den objektiviserte norm, oftest med "selvlagde" eksempler.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1996
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave – våren 1996

Del 1
Del 2

Del 1

Emnet er blitt dekket på forelesninger og manuduksjoner. Det er også gitt tilbud om seminarer i trygderett til studentene på annen avdeling. Det vites ikke om emnet er blitt grundig behandlet i alle seminargruppene.

Oppgavens innhold:

Oppgavens emne er i det alt vesentlige behandlet i læreboken (Nygaard/Holgersen: Trygderett, heretter forkortet til L.) på s. 233-250. Alt etter kandidatenes avgrensning av oppgaven, kan også fremstillingen på s. 132-33 være relevant.
    Oppgaven kan med fordel innledes med å plassere vilkårene i lovens sammenheng. Vilkårene i oppgaveteksten er en del av legaldefinisjonen til "yrkesskade", jfr. § 11-1 nr. 1 første pkt. jfr. § 11-4 nr. 1. Dersom yrkesskade foreligger, kan den trygdede oppnå en rekke særfordeler, se i første rekke reglene i §§ 11-5, 11-6 og 11-8. Også regler i andre kapitler fastsetter en særbegunstigelse av trygdet som rammes av yrkesskade, se som eksempel § 3-6 annet ledd.
    Yrkesskade kan medføre at man lettere oppnår ytelser, og slik skade kan begrunne at man får en kvantitativt bedre ytelse enn ved ordinær skade eller sykdom. En kort og poengtert innledning om dette bør honoreres, men er intet krav. Oppgaveteksten innbyr ikke til en innledning om generell trygderett, og redegjørelser for når man er "trygdet" o.l. må i hvert fall gjøres meget kort.

Vilkåret "arbeidsulykke":

Ordet "arbeid" i vilkåret "arbeidsulykke" har neppe selvstendig betydning utover det som følger av "situasjonsvilkårene", jfr. § 11-1 nr. 1 a) annet ledd. Det kreves ikke at arbeidssituasjonen aktivt har forårsaket ulykken. Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren er på det aktuelle sted da ulykken inntrer, se lærebokens s. 236.
    Mange kandidater skriver her en del om vilkårene " i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden" i § 11-1 nr. 1 a) annet ledd og bygger på stoffet i L. s. 132-133. På bakgrunn av lærebokens fremstilling må dette aksepteres, idet situasjonsvilkårene gir gode holdepunkter når området for "arbeidsulykke" skal fastlegges. Jeg mener imidlertid at det må vektlegges på hvilken måte situasjonsvilkårene "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden" presenteres som relevante i sammenhengen: Hvis man uten videre kommer med disse begrepene uten å hjemle dem eller forklare relevansen til oppgaven, tyder dette på svakt presisjonsnivå. Det fremtrer langt mer forstandig dersom kandidaten forklarer at disse vilkårene er selvstendige og formelt kommer i tillegg til kravet om "arbeidsulykke", jfr. plasseringen i § 11-1 og at de dessuten gjelder direkte bare for arbeidstakere. Relevansen bør forklares med at situasjonsvilkårene likevel kan anvendes som tolkningsbidrag til innholdet i "arbeids-". Bruken av vilkårene som tolkningsmoment bør anvendes med forsiktighet overfor andre persongrupper enn arbeidstakere, j fr. at det gjelder egne situasjonsvilkår i § 11-1 nr. 1 bokstav b) - i).
    Det må imidlertid også aksepteres at kandidatene gjør behandlingen av dette stoffet kort eller fullt ut avgrenser mot situasjonsvilkårene, idet de nevnte vilkårene ikke omfattes av oppgavetekstens ordlyd. Når oppgaveteksten gis i form av tre ord fra en lovtekst, er det vel en viss foranledning til å avgrense mot vilkår utenfor oppgavetekstens ordlyd. Hertil kommer at vilkårene "i arbeid osv... " etter lovens oppbygning er en spesiell begrensning for persongruppen arbeidstakere (etter bokstav a" ved anvendelsen av det generelle vilkår "yrkesskade , jfr. § 11-1 nr. 1 første ledd første punktum. Etter dette må begge varianter aksepteres, men slik at de kandidater som har et reflektert forhold til avgrensningsproblemet honoreres. En slik løsning er i samsvar med sensorveiledninger for teorioppgaver høst 1989 og høst 1993, hvor samme tolkningsproblem oppstod.
    Kandidater som skriver omfattende om situasjonsvilkårene i § 11-1 nr. 1 annet ledd bør ikke profitere på en slik balansering av oppgaven. Stoffet er enkelt, og en utbrodering av situasjonsvilkårene bør ikke kunne fungere som kompensasjon for manglende kunnskap om stoff som ligger nærmere oppgavens kjerne.

En akseptabel fremstilling av vilkåret "arbeidsulykke" må inneholde noe om de tolkningsmomenter som følger av praksis og forarbeider. Kandidaten bør få med de grunnleggende kriterier herfra: "Den skadde må ha vært utsatt for en ytre påkjenning eller belastning som ligger utenfor rammen av en ordinær arbeidsprestasjon. Den skadevoldende hendelse må skje uventet eller uforutsett og ha oppstått med en viss plutselighet.(NOU 1976:16)". Skal oppgaven bli god må kandidaten kunne vise til kjennelser som illustrerer hvordan disse retningslinjene praktiseres. Fortrinnsvis bør kjennelsene brukes til å belyse de enkelte deler av vurderingstemaet. Det vil da være naturlig å drøfte særskilt hva som ligger i "ytre påkjenning", "utenfor rammen av en ordinær arbeidsprestasjon" og "uventet eller uforutsett/plutselig".
    I læreboken er i alt 11 relevante avgjørelser relativt grundig referert (på s. 239-244), mens kjennelse 773/69 er inntatt i Kjønstads samling. På denne bakgrunn bør den laudable kandidat kunne bruke flere kjennelser i drøftelsen. De flinke kan skille seg ut ved aktivt å bruke avgjørelsene som tolkningsbidrag, systematisere dem og forsøke å trekke slutninger om hvordan "arbeidsulykke" skal tolkes.
    Et poeng som kan nevnes er at arbeidsulykke kan foreligge på tross av at det ikke har funnet sted noen markert hendelse, jfr. bl.a kjennelsene nr. 138/68 og 773/69, som gir visse holdepunkter for grensegangen på dette punktet. Om hver av kjennelsenes betydning som tolkningsbidrag viser jeg til læreboken, og sitatene fra premissene. Her skulle det være muligheter for den flinke kandidat til å se nyanser i premissene, eksempelvis betydningen av at en arbeidsoperasjon "skjer under forhold nær faregrensen", jfr. uttalelse i kjennelse 2324/84. Det må være akseptabelt å hevde at enkelte av kjennelsene er nokså liberale og gir grunnlag for en vid tolkning av begrepet "arbeidsulykke".

Det er positivt om kandidatene viser et bevisst forhold til hvilken rettskildemessige status kriteriene som er nevnt i forarbeidene skal ha. Det er ikke riktig å behandle dem på linje med kumulative vilkår av formell lovs rang.

Vilkåret "forårsaket av":

En redegjørelse for betingelseslære, hovedårsakslære og pro rata fordeling kan aksepteres som innledning dersom det gjøres kort. Dette er imidlertid nokså elementært stoff og kan etter min oppfatning ikke gi noe pluss med mindre det relateres skikkelig til oppgavens emne. Ut fra lærebokens presentasjon kan det ikke forventes at kandidaten tar stilling til hvilket årsakskrav som gjelder for "forårsaket". Etter min mening må det helst legges til grunn at arbeidsulykke som årsak etter betingelseslæren er tilstrekkelig. Kandidater som det hele tatt problematiserer dette punktet bør belønnes. Kandidatene bør få med at årsakssammenhengen må være adekvat, jfr. L. s. 247.
    Hvis det finnes bevist at flere årsaker har samvirket til skaden, kan det bli aktuelt med ansvarsfordeling, se L. s. 247. Med hjemmel i ftrl. § 11-14 fastsetter kongelig resolusjon av 5. mars 1971 §§ 1 og 2 at trygdedekningen for uføretrygd ved yrkesskade kan følge en proratarisk fordeling. Trygdedes nedsatte ervervsevne får i så tilfelle dels normal trygdedekning, jfr. reglene i kap. 8, og dels den høyere dekning som følger av reglene i § 11-6. Fordelingen avgjøres av i hvilken grad nedsettelsen av ervervsevnen skyldes yrkesskade eller alminnelig sykdom. Spørsmålet om skaden eller sykdommen er "forårsaket av" arbeidsulykke blir her avgjørende.
    Om det skal foretas slik fordeling avhenger av hvor langt arbeidsulykken er årsak til total uføregrad. Utgangspunktet er at dersom arbeidsulykken har medvirket til at annen sykdom slår ut, skal alt gis yrkesskadedekning, se L. s. 247-248. Forarbeidene tyder på at det kreves mye for at fordeling skal bli aktuelt, jfr. L. s. 248 og referatet der. Det synes som om kravet er at den ordinære sykdom ville ha vært en selvstendig årsak til uføregraden dersom arbeidsulykken tenkes borte, jfr. også Nygaard (L. s. 248, øverst). Både uttalelsene i forarbeidene og de i læreboken refererte kjennelser gir uklare holdepunkter for spørsmålet om når fordeling av dekningen er aktuelt. Det er derfor relativt vanskelig å presist formulere de avgjørende kriteriene. Kandidater som lykkes i dette bør honoreres, mens det ikke bør trekkes mye for de kandidater som trår feil her.

På bakgrunn av lærebokens fremstilling kan det presenteres noe om bevisproblemet vedrørende årsaksammenheng, men jeg opplever ikke dette som noen forutsetning for å skrive en fullgod oppgave. Kandidater som behandler dette punktet forstandig bør imidlertid honoreres. Beviskravet tilsvarer det alminnelige sivilrettslige krav om sannsynlighetsovervekt. Etter praksis vil beviskravet noen ganger være svakere som følge av svikt ved det offentliges (trygdeetatens eller helsevesenets) oppfølging av saken, se L. s. 246.

Etter å ha rettet ca. 40 besvarelser er inntrykket at mange kandidater har lite å bidra med vedrørende årsaksproblemene, og de færreste har med noe om bevis. Det skorter også på kunnskaper om "ulykke", og mange av de som kan noe, har vanskelig for å systematisere eller analysere kjennelsene. Ofte gis det rene referater, uten at kandidaten forsøker å anvende kjennelsene som tolkningsbidrag til rettsvilkåret "arbeidsulykke".. Mange har med mye om det enkle - situasjonsvilkårene.
    For karakteren laud bør det kreves kunnskaper om de fleste av de ovennevnte delemner. Hvorvidt kandidaten skal få en god laud bør bestemmes ut fra grundigheten og kvaliteten i de enkelte deldrøftelser, og særlig på de vanskelige punktene. De virkelig gode kandidater bør drøfte arbeidsulykkebegrepet grundig. Her vil det være rom for selvstendighet, og modne kandidater kan få vist sitt nivå. En nyansert behandling av årsaksdelen vil også kunne skille ut de beste.
    For å unngå stryk må kandidatene dokumentere den helt grunnleggende oversikt over hva oppgaven handler om. Man bør videre vite noe om tolkningen av vilkåret "arbeidsulykke". En noe tynn drøftelse av årsaksvilkåret bør imidlertid ikke nødvendigvis føre til stryk. Jeg viser til at lærebokens behandling av dette emnet er summarisk.

Del 2

Oppgavens emne er blitt dekket på forelesninger og manuduksjonen. Det kan særlig nevnes at lærebokforfatteren, Ditlef Tamm, holdt en gjesteforelesning om romerrett våren 1996. Det er også gitt tilbud om seminarer i rettshistorie til studentene på annen avdeling. Det vites ikke om emnet er blitt grundig behandlet i alle seminargruppene.

Oppgavens innhold:

Oppgavens emne er dekket av læreboken (Ditlev Tamm, Retshistorie, bind 2 - heretter forkortet til L.), men også Sandviks artikler i Jussens Venner 1989 nr 6/7 og 1990 nr. 5 inneholder relevant stoff. Det samme gjelder Anners' fremstilling og Arne Arvid Rasmussen: hovedlinjer i rettshistorie, Universitetsforlaget 1987. Bare læreboken er anbefalt litteratur, og både sensorveiledning og sensuren generelt bør derfor bygge på denne fremstillingen.

Oppgaven faller naturlig i tre deler. En innledning er etter mitt skjønn unødvendig.

Under del a) og del b) blir det nødvendig å ta stilling til begrepet "den klassiske romerretten". Læreboken tidfester den klassiske periode i romerretten til perioden fra år 100 f. kr. til år 300 e. kr, se L. s. 16. Et mer presist alternativ er å bygge på perioden fra og med keiser Augustus (år 31 f. kr.) til Diokletian overtar (år 287 e. kr.). Selv om avgrensningen av historikere blir gjort på forskjellige måter, må det for eksamensformål være naturlig å legge lærebokens avgrensning til grunn. Det rettshistorisk viktige er at perioden omfattet tiden da de fremstående juristene hadde sitt virke.

Til orientering nevner jeg at den klassiske periode nesten faller sammen med perioden som går under navnet prinsipatet. En anerkjent inndeling av de historiske perioder er at Kongedømmet varte til år 510 f. kr. da Republikken overtok. Denne varte til år 29 (el. 31) f. kr. Prinsipatet varte fra dette tidspunktet til år 284 e. kr. da Dominatet overtok. Jeg nevner dette fordi mange kandidater bruker denne periodeinndelingen i sine besvarelser, særlig i relasjon til utviklingen av prosessystemet.

Oppgavetekstens del a) gjelder hovedkildene til romerretten i denne perioden, gir læreboken en grei fremstilling på s. 20-29. Etter Gaius er de romerrettslige kilder lover, plebiscitter, senatsbeslutninger, keiserlige forordninger, edikter og rettslærdes responsa. Cicero nevner i tillegg rettskildene res judicata (rettspraksis), mos (sedvane) og æquitas (rimelighet). Mange kandidater skriver mye om 12-tavle loven (se L. s. 31-32) og dette er positivt. Selv om loven ble vedtatt før den klassiske periode var den en sentral rettskilde i perioden.
    Oppgavedel a) avgrenser til "hovedkilder" og det må således aksepteres at kandidatene konsentrerer fremstillingen om noen av rettskildene som er nevnt ovenfor. Læreboken gir vel neppe grunnlag for å oppfatte noen rettskilder som mer dominerende enn andre, men det er vel naturlig å skrive mest om lover, senatsbeslutninger, keiserlige forordninger og edikter. Et utgangspunkt bør være at kandidatene bør kunne forklare noe om de enkelte typer rettsakters tilblivelse. Her er det naturlig å nevne ediktene, som den for hvert år valgte pretor fastsatte som program for hvilke actiones han ville godta. Jeg nevner forøvrig at keiserlige forordninger fikk øket betydning mot slutten av perioden, og det samme gjaldt de rettslærdes responsa.
    Det viser seg at noen kandidater tolker oppgavedel a) slik at det spørres etter de historiske kilder vi har for å vite noe om den klassiske periode. Ut fra denne tolkningen skrives det f.eks. mye om arbeidet med Corpus Juris Civilis. Tolkningen er etter min oppfatning fjerntliggende, men likevel ikke uforståelig. Både bruken av ordet "hovedkilde", som er uvanlig om rettskilder, og preposisjonen "til", i motsetning til "i" kan forstås i retning av historiske kilder. Etter min oppfatning bør tolkningen aksepteres i den forstand at det kommer kandidaten til gode om han har noe fornuftig å skrive ut fra sin tolkning. Det viktigste spørsmål er tross alt å finne kandidatens nivå i faget rettshistorie. På den annen side bør ikke slike fremstillinger gi like god uttelling som de som treffer oppgavens kjerne og skriver godt. Tolkning av oppgaveteksten er endel av prøven.

Oppgaveteksten for del b) er vagt formulert, og sensor bør være tilsvarende liberal m.h.t. hvilke emner kandidaten anser for å være relevante. Et kjennetegn ved den klassiske romerretten var at beskyttelsen av den enkelte materielle rettighet var betinget av at det eksisterte en actio for dette formål. Det er nok mye riktig i lærebokens utsagn om at romerne ikke skilte skarpt mellom "rettighederne selv og deres prosessuelle beskyttelse" (L. s. 52). For studenter på annen avdeling kan dette være vanskelig å først å . Kandidatene bør likevel få frem at systemet med actiones var et grunnleggende trekk ved romerretten, og at man derfor opererte med strenge krav til form. I klassisk periode var det formularprosessen som rådde grunnen, se L. s. 56 flg. Denne fremgangsmåte var noe smidigere enn den tidligere legisaktionsprosessen, men hadde likevel et klart formalistisk preg. Det er et pluss dersom kandidatene får frem innholdet i formularprosessen, og eksempelvis kan forklare pretors rolle her. Delingen av prosessen i de to stadier "in jure" (pretors behandling for å fastslå det rettslige grunnlag for prosessen) og "in judicio" (domstolsbehandlingen) kan også nevnes. Mange skriver også om legisaksjonsprosessen og kognisjonsprosessen, som grovt formulert ble brukt henholdsvis før og etter formularprosessens periode. Dette må aksepteres. Kognisjonsprosessen eksisterte allerede under den klassiske periode, og vant mer og mer terreng frem til Augustus helt avskaffet formularprosessen under Diokletian (Se Sandvik 90 s. 263).
    De strenge formelle krav er et gjennomgående trekk ved den klassiske romerrett, og gjør seg også gjeldende i andre sammenhenger. Eksempelvis krevet overførelse av eiendomsrett visse høytidligere former (mancipatio) eller en konstruert actio bestyrt av en pretor (in jure cessio), se L. s. 77-79. Formalismen kommer også til uttrykk ved at romerretten bare gav beskyttelse for visse kontraktstyper (L. s. 101-102).
    Det ovennevnte er vel det som utpeker seg som almene "vesentlige kjennetegn" for den klassiske romerrett. Også systemet innenfor personretten har et slikt alment tilsnitt, og det kan derfor være naturlig å komme inn på stoff herfra. I denne forbindelse kan nevnes personrettens system med slaver som stod under en dominus og kunne bli frigitt, og videre familiefarens sterke stilling, jfr. eksempelvis det faktum at hans sønner ikke hadde eiendomsrett så lenge faren levde. Den viktige konstruksjonen med klient- og patron forhold kan også nevnes, fordi den hadde stor betydning for romersk samfunnsliv på flere plan For nærmere beskrivelse av det ovennevnte viser jeg til L. s. 43-49.
    Forøvrig må kandidaten trekke på kunnskap fra de enkelte materielle rettsområder. Slik oppgaveteksten er formulert, og slik læreboken er disponert, må slikt stoff tillates. På den annen side krever oppgaveteksten at det presenteres "vesentlige" kjennetegn. Derfor bør sensor være på vakt overfor ukritisk gjengivelse av materielle detaljer fra læreboken. Man må imidlertid ta i betraktning at kandidatene ennå ikke har oversikt over formueretten. Det kan derfor by på problemer å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Kandidatene har i så måte bedre forutsetninger for å skrive om områdene familie- og arverett, og her kan vel forventes en del stoff. Jeg har i samråd med fagansvarlig kommet til at det ikke bør legges for strenge føringer for hva som bør være med i del b). Jeg nevner likevel - som hjelp for mine medsensorer - noen kjennetegn som er naturlig å trekke frem. Dette må oppfattes som eksempler på vellykkede valg:
    Fra tingsretten kan nevnes at grunneierens eiendomsrett ble ansett absolutt, slik at man ikke kunne eie hus på fremmed grunn. Det at retten favoriserte eneeie foran sameie er også et interessant trekk.
    Når det gjelder erstatningsretten, skriver endel kandidater at området her falt sammen med strafferetten, og dette må aksepteres, jfr. L. s. 161. Forøvrig nevner mange kandidater Lex Aquilia som en viktig lov på erstatningsrettens område, og det er positivt. Noen nevner også at den la grunnlag for krav til skyld, og et skille mellom dolus og culpa (L. s. 173 - 175), og videre en nyansering av årsakspørsmålene (168-173). Slikt stoff er et pluss, og særlig hvis det nevnes at disse sondringene ble utviklet som tolkninger av loven , og hvilke actiones denne la grunnlag for jfr L. s. 166).
    For kontraktsrettens vedkommende er det positivt om kandidatene kan skrive noe om de kontraktsformer som var rettsbeskyttet, men det bør nevnes at lærebokens fremstilling er relativt vanskelig og forutsetter vel egentlig kjennskap til tredjeavdeling. Slik kan det ikke forventes noe særlig om dette rettsområdet.
    Av "vesentlige" trekk kan videre nevnes at man i familieretten opererte med to former for ekteskap, jfr. fremstillingen i L s. 186-188. Ved det formbundne manus-ekteskap kom kvinnen under mannens herredømme, mens det vanligste var formløse ekteskap. I slike tilfeller ble kvinnen stående under farens potestas, og da gjaldt fullstendig særeie i ekteskapet, se L. s. 192-193.
    I arveretten opererte man med testamenter med visse folkekrav, jfr. (L. s. 201-203). Det gjaldt testasjonsfrihet med visse modifikasjoner. Pater familias stod reelt ikke fritt, men måtte tilgodese sin familie for å unngå at å bli anklaget for utilregnelighet og at testamentet ble ugyldig (L. s. 204). For å være gyldig, måtte testamentet oppgi en arving, og hele formuesmassen til arvelater måtte testamenteres (universalarv - s. 203).

Oppgaveteksten til del c) byr på visse tolkningsvansker. Ved første øyekast kan det synes som om det spørres etter hvilken betydning den materielle romerrett har for retten i dag. Dette leder til en redegjørelse for punkter hvor dagens gjeldende rett er påvirket av romerretten. Om kandidatene går inn på slike forhold, kan det vel aksepteres i lys av den ikke helt klare oppgaveteksten. Slike påpekninger er imidlertid ikke kjernen i del c).
    En riktigere tolkning er nok å vise hvordan romerretten har fått betydning opp gjennom hele historien. Dette ligger i ordet "ettertiden" som f. eks. omfatter utviklingen i middelalderen. Videre er oppgaven ikke avgrenset til norsk rett, samtidig som læreboken har et bredt europeisk perspektiv. Den sistnevnte tolkningen av oppgaveteksten er også den som er mest nærliggende ut fra lærebokens fremstilling, se bokens annen del. Ut fra en slik tolkning blir oppgaven å gjøre rede for romerrettens innflytelse på den europeiske rettsutvikling. Romerretten som europeisk rettslig fellesgods kalles gjerne "ius commune", L. s. 220.
    Med dette som utgangspunkt bør kandidatene nevne den viktige hendelse at romerretten ble samlet i det store lovverk Corpus juris civilis i årene 529-534, etter initiativ fra keiser Justinian L. s. 15, s. 227-228). Dette arbeidet bestod i fortolkninger og interpolasjoner av uttalelser av jurister fra den klassiske perioden. Lovverket fikk imidlertid de påfølgende århundreder bare betydning i det østromerske rike, som etter hvert ble mindre i omfang og fikk redusert makt.
    I vest ble romerretten etter den klassiske periode utsatt for en vulgarisering. Det begynte med at embetsmennene under keiser Diokletian (284-305) ikke lenger ble rekruttert fra juriststanden, men fra grupper med bredere utdannelse (trivium). Den klassiske romerrett ble tilpasset tidens praktiske krav, men tapte sitt vitenskaplige nivå. Selv om det tidligere romerrettsriket kom under fremmed herredømme, ble romerretten (som vulgarrett) holdt i hevd gjennom sin påvirkning av de fremmede makters lovarbeid. Det viktigste i så måte er Breviarum Alaricum, som ca. år 500 ble gitt av den vestgotiske konge for Syd-Frankrike og Spania. Loven er en samling av romerrettslige regler, og kan være en mulig forklaring på at romerretten overlevde den første halvdel av middelalderen, jfr. lærebokens problemformulering nederst på s. 219.
    Det neste viktige punkt er etableringen av juriststudiet ved universitetet i Bologna på 1100-tallet. Her startet man studier av Corpus juris civilis, og skrev kommentarer, eller "glosser" om hvordan de enkelte skriftsteder skulle tolkes. Den viktigste av glossatorene var Irnerius, men han hadde mange elever. En viktig samling bygget på arbeidet i Bologna er Glossa Ordinaria som ble ferdigstilt ca. år 1235. Arbeidet til de såkalte konsildatorer eller postglossatorer på 1300-tallet kan også nevnes. Bartolus og Baldus var de viktigste her. Mens glossatorene hadde en teoretisk innfallsvinkel til tolkningsproblemene, var postglossatorene mer opptatt av å finne tjenlige løsninger for datidens rettslige problemer. Slik hadde deres arbeid betydning for romerrettens innflytelse på samtid og ettertid.
    Den kanoniske rett var i stor grad inspirert av romerretten, se lærebokens s. 246 og s. 249. Kirkens store makt og utviklingen av den kanoniske rett på 1100- 1300-tallet medvirket således indirekte til romerrettens innflytelse i Europa. Et viktig arbeid i denne forbindelse er samlingen av kanoniske regler i Gratians dekret, ca. år 1140.
    Resepsjonen av romerretten i Tyskland frem mot år 1500 bør behandles. En årsak til at man i Tyskland begynte å legge til grunn romerretten var at lærde jurister ble innsatt i domstolene, og dette førte i sin tur til at retten ble "vitenskapliggjort". Datidens jurister hadde fått sin utdannelse etter mønsteret fra romerrettsstudiet i Bologna, og slik ble romerretten gitt innflytelse over hele det tysksromerske rike. En annen og mer omstridt årsak til resepsjonen kan ha vært at man i Tyskland oppfattet det tysksromerske rike som en videreføring av det gamle romerriket Ordningen med "Aktenversendung" fremmet også den romerrettslige resepsjonen: Erobrede mindre byer hadde sin romerrettslig inspirerte "oberhof" i tyske moderbyer, se lærebokens s. 245.
    En generell forklaring på resepsjonen er at de resiperende stater hadde en svak sentral styring og et svakt fundert rettsystem. I Nord-Frankrike møtte romerrettens innflytelse derimot motstand i form av etablert sedvanerett, og inntok derfor ikke samme plass som i Tyskland (og Sør-Frankrike, se nærmere (L. s. 254-256). Det samme var tilfellet i Spania, hvor romerrettslig inspirerte regler kun gjaldt subsidiært (L. s. 235). I England hadde romerretten en enda svakere posisjon, se L. s. 260. Noen nevner at vi også i Norge hadde en utviklet egen rettsordning, som hindret en omfattende romerrettslige innflytelse. Dette er nok riktig, og slikt stoff bør honoreres.
    I tiden 1600-1800 utviklet man forskjellige steder i Europa naturrettslige tenkemåter. Selv om noen av romerrettsreglene ble fremstilt som skrevne naturrettsregler, gjorde naturretten et innhugg i romerrettens innflytelse. Dette fulgte av den bærende tanke at reglene skulle baseres på den menneskelige fornuft - ikke på overleverte prinsipper fra romerretten. Mot slutten av naturrettens periode ble det båret frem krav om lovreformer, og rundt år 1800 ble det foretatt store kodifikasjoner i Europa, så som den prøyssiske lovbok (1794) og Code civil (1804). Disse lovbøkene fortrengte romerretten som det primære regelsett (L. s. 274).
    Det kom en reaksjon på denne utviklingen da Carl Friedrich von Savigny la grunnlaget for den tyske historiske skole. Grunntanken her var at folkeviljen gjennom historiens utvikling skapte retten, og han kritiserte derfor lovbøkene som inngrep i rettsutviklingen. Han mente at man måtte søke rettens historiske røtter for derav å utlede rettens "organiske prinsipp" (L. s. 289). Ut fra dette programmet tok Savigny i sitt juridiske arbeid utgangspunktet i romerretten, som han oppfattet som den egentlige tyske rett. På bakgrunn av denne utviklingen stod romerretten sentralt i tysk rettsvitenskap, som hadde en stor produksjon på 1800-tallet. Man utviklet fra midten av århundret den såkalte begrepsjurisprudens, en tanke om at man kunne utlede begreper av enkeltregler, og fra begrepene nye regler (konstruksjon). Utgangspunktet for dette arbeidet var den romerske rett. Også for utarbeidelsen av den viktige tyske lovbok "Bürgerliche Gesetzbuch" av 1896 ble det dels bygget på romerretten, og dette lovarbeidet har dannet forbilde for regelsett i ulike deler av verden, bl. a. i Japan (L. s. 297). Den tyske rettsvitenskapen på 1800-tallet har inspirert de fremstående jurister i Norden, og slik har romerretten indirekte fått betydning også for nordisk rett på 18- og 1900-tallet.

Et vanskelig tilgjengelig poeng, som bør gi uttelling, er det å påpeke på romerrettens betydning for utvikling av juridisk metode og rettsvitenskap.
    Det må legges til grunn at romerretten i dag har mindre betydning for hva som er gjeldende rett i Europa. Romerretten er imidlertid europeisk fellesgods, og kjennskap til romerretten kan gi grunnlag for forståelse av og kommunikasjon om rettspørsmål på tvers av landegrensene. Dette er særlig viktig i en tid hvor internasjonal integrasjon spiller en stadig viktigere rolle. Det er et pluss dersom kandidatene trekker inn slike poenger, idet det vitner om en dypere forståelse for hvorfor vi i det hele tatt beskjeftiger oss med romerrett.

Oppgavetekstens del b) og c) er vagt formulert, og det må derfor aksepteres at det hentes stoff fra store deler av læreboken. Den ovennevnte fremstilling bør på ingen måte oppfattes som noen fasit over hva som skal være med i en oppgave. Det bør særlig presiseres at man i del c) ikke kan forvente en fullstendig gjennomgang av den historiske rettsutvikling i hele Europa i løpet av én eksamenstime. Gjennomgangen er ment som en presentasjon av akseptabelt stoff innenfor en vid oppgave. For kandidatene skulle det være mer enn nok å skrive om, s å problemet blir trolig å skille ut det vesentlige og å få sammenheng i oppgaven. I denne type oppgaver vil alltid gode kunnskaper være en forutsetning for å kunne skrive godt, men kandidaten må supplere med oversikt, forståelse og et kritisk skjønn. Når et så vidt emne skal presenteres i løpet av tre timer, settes det visse krav til stram fremstilling. Dette vil nok være noe av prøven.

Inntrykket så langt er at mange kandidater har brukbar oversikt over rettshistorien, og at problemene mest refererer seg til å skille ut det sentrale og skrive presist om hovedpunktene. De fleste klarer å presentere noe substans i alle oppgavens tre deler, men noen har problemer med å tidfeste den klassiske periode og skriver en del utenforliggende stoff. Det er også en gjennomgående svakhet at tiden etter år 1500 ikke behandles skikkelig, men dette er antagelig også en vanskelig del av oppgaven.
    For laud må det som utgangspunkt kreves at kandidaten har god substans i alle oppgavens tre deler. I tillegg kan det legges vekt på hvorvidt oppgaven er poengtert og bærer preg av oversikt, særlig i del b) og c). Totalt manglende kunnskaper om ett eller flere delemner må i utgangspunktet plassere kandidaten i faresonen for stryk. Det må imidlertid tas hensyn til at eksamenskravet i dette faget er at kandidaten skal ha "kjennskap" til stoffet og ikke "grundig kjennskap".
    Utgangspunktet ved delt eksamensdag er at hver av oppgavene skal vektlegges like mye ved fastsettelse av den samlede karakter. Jeg ser intet grunnlag for å fravike dette utgangspunktet. Skulle den ene av oppgavene ligge an til stryk, mens den andre er god, må det være forsvarlig å se hen til en analogisk fortolkning av eksamensreglementets § 3-8. Bestemmelsen bør imidlertid neppe anvendes like strengt overfor to deloppgaver som overfor situasjonen hvor det strykes på en heldagsoppgave. Man bør vel være forsiktig med å analogiske fortolkninger til ugunst for kandidatene.

Sist oppdatert 03. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.