Sist oppdatert 06. august 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Oppgaven faller innenfor faget pengekravsrett (4 vekttall), hvor eksamenskravet lyder:
”Grundig kjennskap til reglane om pengekrav med vekt på tilhøvet mellom debitor og kreditor. Kjennskap til reglane om betalingsformidling gjennom bank og post.”
Kreditormora
går klart på forholdet mellom debitor og kreditor, og kandidatene skal således
ha grundig kjennskap til dette. Den tilrådde litteraturen i pengekravsrett er Trygve
Bergsåker: Pengekravsrett (1994), og her behandles kreditormora i et eget
kapittel X, på sidene 221-237. Den angitte tilleggslitteraturen i faget
behandler ikke kreditormora i pengekravsforhold. Av annen litteratur kan likevel
nevnes: Kai Krüger: Pengekrav (1984)
s. 413 flg., Per Augdahl: Den norske
obligasjonsrettens alminnelige del (1978), s. 160 flg., Bergsåker/Myrberg:
Kreditormora JV 1982 s. 77 flg., og
Johan Giertsen: Kreditormora JV 1982 s. 91 flg. (eksamensbesvarelse). Denne
litteraturen kan ikke kandidatene ventes å ha kjennskap til, men noen vil
muligens likevel ha lest mer enn det som strengt tatt er ”pensum”. Bergsåkers
fremstilling i den tilrådde litteraturen er god, men det er klart at studier av
annen litteratur vil kunne berike besvarelsene.
Oppgaven må
på den ene siden anses som enkel, ettersom den knytter seg til en
kapitteloverskrift i den tilrådde litteraturen. Kandidatene må forventes å ha
lest dette kapittelet. Videre er oppgaven en såkalt ”klassiker”, som dukker
opp med jevne mellomrom, slik at den neppe kommer som noen stor overraskelse for
studentene. På den annen side medfører en teoretisk behandling av reglene om
kreditormora en høy grad av abstrahering. Oppgaven stiller således store krav
til presis juridisk fremstillingsevne. Selv om kandidatene klart må forventes
å ha tilegnet seg stoffet, er det derfor ikke like opplagt at de vil få til en
god fremstilling av rettsreglene om kreditormora. Hvilken betydning dette har
for bedømmelsen kommer jeg tilbake til nedenfor under pkt. 3.
Kandidatene følger antakeligvis lærebokens mønster, hvor fremstillingen av kreditormora inndeles i 3 punkter:
En innledning, hvor det særlig redegjøres for begrepet ”kreditormora” (2.1.)
Vilkårene for kreditormora (2.2.)
Virkningene av kreditormora (2.3.)
Dette er en naturlig disponering ettersom kreditormora er et koblingsbegrep mellom visse vilkår og rettsvirkninger. Den benyttes også av de øvrige fremstillingene nevnt ovenfor under pkt. 1. Andre inndelinger kan sikkert tenkes, men de vil antakeligvis føre til uoversiktlige fremstillinger. Dog skal slik selvstendighet selvsagt premieres dersom det ikke går utover kravene til en klar og presis fremstilling. Her velger jeg å følge den vanlige inndelingen.
Noen
kandidater bruker muligens deler av innledningen til å forklare hva som menes
med ”pengekravsforhold”. Dette bør i så fall gjøres helt kort.
Kandidatene bør rakst gi seg i kast med en forklaring av ”kreditormora”.
Man kan her ta utgangspunkt i at et pengekrav ikke blir oppfylt slik det skulle
i henhold til stiftelsesgrunnlaget. Skyldes dette forhold kreditor hefter for,
taler man om kreditormora. Motstykket er debitormora, mislighold, altså forhold
debitor hefter for. Forholdene kreditor hefter for kan videre presiseres i tre
relasjoner. For det første når kreditor uberettiget avviser debitors
betalingstilbud. For det andre når han ikke yter pliktig medvirkningen til
oppfyllelsen av pengekravet. Og for det tredje når manglende oppfyllelse av
pengekravet ellers skyldes utenforliggende omstendigheter kreditor må anses å
ha risikoen for. I tillegg vil kanskje noen nevne de tilfeller hvor debitors
manglende oppfyllelse av pengekravet skyldes kreditors mislighold av sin
vederlagsforpliktelse i gjensidige kontraktsforhold (tilbakeholdsretten), men
det kan diskuteres om dette egentlig bør regnes som kreditormora, se nærmere
Bergsåker s. 228-229.
Ellers bør
det nevnes at kreditormora er et objektivt begrep, og at det dermed ikke trenger
å være noe å bebreide kreditor for den uteblitte betalingen. Kandidatene bør
også nevne at begrepet ”kreditormora” først og fremst tjener til
forenkling av juridisk fremstilling og resonnement, ved at det kobler visse
rettsvilkår og rettsvirkninger, se nærmere Bergsåker s. 223-224.
Det
rettskildemessige grunnlaget for reglene om kreditormora nevnes ikke av Bergsåker,
men noen ytterst beskjedne kommentarer om rettskildene for pengekravsretten
finnes på s. 19. Noen kandidater kommer kanskje inn på dette, og bør da få
frem at reglene hovedsakelig er ulovfestede. De bygger på generaliseringer fra
spredte lovbestemmelser, særlig gjeldsbrevsloven, og er ellers resultat av mer
inngående analyser i juridisk litteratur. Med andre ord et ektefødt
obligasjonsrettslig fenomen.
Bergsåker
skiller her mellom vilkår på kreditorsiden og vilkår på debitorsiden, som
begge må være oppfylt for at det skal foreligge kreditormora. Jeg nøyer meg
her med en oversikt, og viser ellers til Bergsåkers fremstilling.
På
kreditorsiden kan flere alternative vilkår tenkes. Først kan nevnes de
tilfeller hvor kreditor uberettiget avviser debitors betalingsforsøk.
Kandidatene bør nevne noen eksempler på dette. Et annet alternativt vilkår
kan være at kreditor unnlater å yte pliktig medvirkning for gjennomføringen
av debitors betaling. Også her nevner Bergsåker en del eksempler. De bedre
kandidatene vil forhåpentligvis få frem at kreditors medvirkningsplikter må
ha et rettslig grunnlag enten i stiftelsesgrunnlaget for pengekravet, i lov,
eller i sedvane, og deretter knytte eksemplene til disse. Et tredje alternativ
kan være samlekategorien ”andre omstendigheter kreditor har risikoen for”,
se Bergsåker s. 226-228. Her er det snakk om ytre omstendigheter som hindrer
betalingen, og spørsmålet er om kreditor har risikoen for disse. Noen
foretrekker å kalle dette kreditorrisiko for å skille situasjonene fra den klassiske
kreditormora. Det sentrale kriteriet for denne vurderingen er om
betalingshindringen (risikoen) har nærmere tilknytning til kreditor enn til
debitor. Eksempler kan her knyttes til reglene om betalingsformidling gjennom
bank og post, som kandidatene skal ha kjennskap til, jfr. eksamenskravene sitert
ovenfor under pkt. 1. Noen kandidater kjenner kanskje til systemene for betaling
over internett, hvor det finnes en rekke eksempler på slik risiko som kreditor
er nærmest til å bære, f.eks. såkalte nettbutikker hvor annen og tryggere
betalingsform er utelukket.
Når det
gjelder vilkårene på debitorsiden er disse kumulative, d.v.s. de må alle være
oppfylt. Debitors frigjøringstid må være kommet, og debitor må være klar
til å betale. Debitor kan ikke vri seg unna eget mislighold ved å vise til
kreditormora. Se nærmere Bergsåker s. 230-232. En god del kandidater kommer
ikke inn på denne vilkårsiden, og må trekkes for det.
Også her
viser jeg generelt til Bergsåkers fremstilling. Mange kandidater er
dessverre svært kortfattet og summarisk på dette punkt.
Hovedvirkningen
av kreditormora er at debitors betalingsplikt suspenderes inntil kreditormora
opphører. Betalingsplikten kan aldri bortfalle slik som enkelte
forpliktelsestyper i kontraktsretten, med mindre moraperioden varer så lenge at
kravet foreldes. Merkelig nok er det svært få kandidater som uttrykkelig
nevner dette. At betalingsplikten suspenderes betyr også at kreditor ikke
kan gjøre misligholdsvirkninger gjeldende mot debitor. Her kan bl.a. vises til
morarentelovens § 2 (2) generelt, og kjøpslovens § 51 (1) vedrørende
betalingsforpliktelsen i kjøpsforhold.
Videre følger
det av gjeldsbrevslovens § 6 (3) at den normale renteplikten opphører under
kreditormora. Bergsåker en litt kritisk til denne regelen, og viser til at
debitor da får disponere kreditors kapital vederlagsfritt, se nærmere
fremstillingen på s. 234-235. Etter mitt syn er det tvilsomt om dette alltid
vil innebære noen fordel for debitor som tilsvarer renteplikten. Det kan være
nokså usikkert når kreditormora vil opphøre og renteplikten igjen inntreffer.
Kandidatene vil forhåpentligvis problematisere dette, og noen kjenner kanskje
også dommen i Rt. 1978.43, som Bergsåker refererer til. I denne dommen ble
renter tilkjent i kreditormoraperioden, men først og fremt på bakgrunn av en
tolking av kontrakten. Dommen kan ikke tas til inntekt for renteplikt generelt
under kreditormora, se Rt. 1997.1568. Den siste dommen nevnes ikke av Bergsåker,
men er behandlet i undervisningen (forelesningene). Svært få kandidater
problematiserer dette.
En annen
virkning av kreditormora er retten til å frigjøre seg fra betaling ved
deponering, jfr, deponeringslovens § 1. Her nøyer jeg meg med å vise til
Bergsåkers fremstilling s. 235-236.
Videre kan
nevnes den virkning at debitor i gjensidig bebyrdende kontraktsforhold beholder
sin rett på motpartens ytelse selv om denne er i kreditormora. Noe særlig mer
om dette kan man ikke vente fra kandidatene, ettersom kontraktsretten først
behandles til 3. avdeling.
Til slutt
nevnes kreditors erstatningsansvar for debitors tap. Her vises gjerne til
enkeltbestemmelsen i gjeldsbrevslovens § 3 siste ledd. Stort mer nevner ikke
Bergsåker, og kandidatene kan heller ikke ventes å kunne så mye om dette.
Et
minimum for å kunne passere må være at kandidatene kjenner til hva
kreditormora er, og at de får frem de mest sentrale vilkår og virkninger. Drøftes
f.eks. bare vilkårene, bør besvarelsen ikke passere. For god haud må det i
tillegg kreves at kandidaten får begrunnet reglene rettskildemessig og
illustrert dem med visse eksempler.
For å få
laud må kandidatene ha fått med de fleste vilkår og virkninger samt gi en god
forklaring på hva kreditormora er. Eksemplene bør være velvalgte, og
fremstillingen må være strukturert og oversiktlig. For en god laud kreves i
tillegg høyt presisjonsnivå og dybde i drøftelsene. Her må kreves en viss
selvstendighet, slik at fremstillingen ikke bærer preg av å ha memorert Bergsåkers
fremstilling.
[Denne første versjon av veiledningen er skrevet før jeg har lest noen besvarelser. Jeg vil anta det blir få stryk ettersom oppgaven er hentet direkte fra et kapittel i læreboken. På den annen side kan det etter min mening ikke automatisk gis laud der hvor en kandidat har fått med seg de fleste poengene. Kravene til god, presis og klar fremstilling må slik jeg ser det tillegges betydelig vekt for å få laud.]
Etter å ha lest ca. 25 besvarelser er antydningene ovenfor bekreftet. Her er lite stryk og lite laud. De beste har så langt fått ca. 2.60. Besvarelsene er generelt meget korte, ca. 12 spalter, og det hele blir som regel overfladisk. De korte besvarelsene bør likevel honoreres dersom fremstillingene er poengterte og vilkårsorienterte.
Vedrørende læringskrav og litteratur for fagene
trygderett og skatterett, viser jeg til skriv fra fakultetsdirektøren som
samtlige sensorer skal ha mottatt.
Det er avholdt forelesninger og seminarer i fagene trygderett
og skatterett. Manuduksjoner er
holdt i begge fag de siste to semester.
- - - - - -
Oppgaven spør etter vilkårene for
yrkesskadetrygd i de to sentrale bestemmelsene for dette emnet, samt en
vurdering av det helhetlige regelsettet. Det
alt vesentlige av hovedlitteraturens behandling av stoffet innenfor oppgaven
befinner seg i Kjønstad, Innføring i trygderett, på s. 164-166 og s. 173-175.
Mange skriver innledningsvis om historikk og begrunnelse for
reglene om ykesskadedekning. Dette
er greit , men ingen nødvendighet, sett på bakgrunn av oppgavens ordlyd.
Et slikt punkt kan med fordel gjøres relativt kort, og det bør i hvert
fall ikke ta opp plass på bekostning av oppgavens kjernestoff.
Presentasjonen av oppgavens hoveddel bør ta utgangspunkt i
§ 13-3 første ledd, som legaldefinerer yrkesskade.
I denne legaldefinisjonen er de juridisk interessante vilkårene «arbeidsulykke»,
jfr. legaldefinisjonen i § 13-3 annet ledd, jfr. tredje ledd og «yrkesskadedekket»,
jfr. i første rekke § 13-6 annet ledd.
Det er fint om man får frem noe om oppbygningen av lovens system, at §
13-3 kvalifiserer skadehendelsen, mens § 13-6 kvalifiserer den situasjon skaden
må skje i for å være yrkesskadedekket.
De øvrige vilkår i § 13-3,
så som «skade», «dødsfall», «sykdom» og «medlemmet», er etter
min mening mindre interessante i denne oppgaven.
Mange bruker likevel mye plass på disse, spesielt de to sistnevnte.
Det er etter min oppfatning mindre skjønnsomt.
Det kan imidlertid være et poeng å få frem at «sykdom» , jfr. §
13-3 første ledd, er et referansebegrep, som viser til sykdomsbegrepet i de
aktuelle andre kapitler.
Legaldefinisjonen i § 13-3 første ledd inneholder et årsaksvilkår;
«skyldes». Kravene til kvaliteten
av årsakssammenhengen i denne relasjonen har voldt en del problemer i praksis
og teori. Dette er imidlertid ikke problematisert i hovedlitteraturen, og det
kan ikke forventes at kandidatene går inn på dette.
Den som utdyper årsaksvilkåret, bør imidlertid honoreres for dette.
Det sentrale vilkår «arbeidsulykke» er presisert i § 13-3
annet ledd. Forarbeidene til folketrygdloven av 1997 (Ot.prp nr. 29 (1995-96) s.
130) klargjør at lovteksten på dette punktet viser til det begrepsinnhold som
har utviklet seg i praksis.
Kjerneområdet for arbeidsulykkene er at skaden skyldes en
markert hendelse, så som fall, slag, uheldige løft o.l..
Foranledningen og karakteren av den markerte hendelsen er imidlertid avgjørende,
jfr. trygderettspraksis. Eksempelvis
har trygderetten (Kj. 162/86) godkjent en hjelpepleiers skade pga. at hun måtte
løfte en pasient alene.
Derimot ble en skolelærers løft av bord og stoler under en tilstelning
ikke godkjent bl.a. under henvisning til at det ikke forelå noen «ekstrem
situasjon» (Kj. 329/96). Et
eksempel (fra forarbeidene) på «konkret tidsbegrenset ytre hending» er kuldepåvirkning som medfører frostskader. De
som har lest kjennelsene som er nevnt i Kjønstad, Innføring (s. 165), vil ha
en fordel. En rekke kjennelser er videre referert i støttelitteraturen, se Kjønstad
(red.), Folketrygdloven med kommentarer s. 483-487.
I § 13-3 tredje ledd nevnes flere presiseringer, men disse
er det kanskje vanskelig å få mye ut av.
Gode kandidater bør likevel problematisere grensen mot lidelser som
skyldes belastning over tid.
I § 13-6 er det de tre formelt kumulative vilkår «i arbeid
på arbeidsstedet i arbeidstiden» som tiltrekker seg oppmerksomheten. Det er
naturlig å forsøke å trekke grensen mot private gjøremål ved hjelp av
eksempler. Vilkårene kan også
presiseres ved å trekke på trygderettspraksis, men mange har lite
kjennskap til relevante kjennelser.
Dette er imidlertid ikke til hindrer for å gi en ryddig og poengtert
fremstilling av gjeldende rett. Det
som skiller kandidatene på dette punktet er for det første viljen til å
problematisere vilkårene, og for det annet å få frem nyanser i materien.
Noen lykkes i å problematisere grensen f.eks. i forhold til
arbeidsulykker på parkeringsplasser utenfor arbeidsstedet (yrkesskadedekket
dersom parkeringsplassen er eksklusiv for arbeidsgiver), ulykker i lunsjen
utenfor arbeidsstedet (ikke dekning), ulykker under frivillig overtidsarbeid
(yrkesskadedekket). Dersom
kandidatene på ryddig måte lykkes i å gi innhold til situasjonsvilkårene på
denne måten, bør dette gi god uttelling, selv om de konkrete kunnskapene om
aktuelle kjennelser ikke er tilstede.
Det er et pluss dersom kandidaten får frem noe om at vilkårene
dels glir over i hverandre , og at de ikke tolkes strengt og formalistisk, men
liberalt. Det overordnede vurderingstemaet kan sies å være at det er klar
sammenheng mellom arbeidet og den aktuelle situasjon trygdede befant seg i da
ulykken skjedde. Et eksempel er at
en arbeider vender tilbake til arbeidsstedet etter endt arbeidstid for å fullføre
en arbeidsoppgave (jfr. til dette Kjønstad (red.), Folketrygdloven s. 500).
Det følger motsetningsvis av § 13-6 fjerde ledd at
arbeidstakere ikke er yrkesskadedekket på reise til og fra arbeid. Det er
derfor noe avslørende hvis kandidatene drøfter dette spørsmålet. De to
kriteriene for dekning, «arbeidsgiverens regi» og «vesentlig økt risiko»,
kan med fordel problematiseres.
Til sist bes kandidatene foreta en vurdering av
kompensasjonssystemet. Dette er en
invitasjon som har en klar referanse til Kjønstad s. 173-175, hvor forfatteren
gir en rettspolitisk vurdering av systemet med yrkesskadedekning i
folketrygdloven og ellers. Mange
kandidater velger imidlertid å gi en oversikt over reglene om særfordeler, og
gjerne slik at det ikke presenteres elementer av «vurdering» i det hele tatt.
Dette kan det ikke gis uttelling for.
Andre kommer med rimelighetsbaserte betraktninger om at
yrkesskadedekningen også burde ha gjeldet for hjemmearbeidende, eller at
reglene er for strenge etc. Dette
kan fungere, dersom kandidaten får til en
selvstendig argumentasjon.
De av kandidatene som henter det meste av stoffet sitt fra Kjønstads
betraktninger kommer ofte godt ut av det. Nå-gjeldende
ordning er nok blitt til etter stadige forbedringer og endringer opp gjennom vårt
århundre, uten noen helhetlig planlegging.
Derfor kan det være rom for andre løsninger enn det nå-gjeldende
systemet, jfr. Kjønstads synspunkter. Hans oppfatninger er imidlertid ikke
uangripelige, og etter mitt skjønn bør man honorere kandidater som bruker læreboken
som et grunnlag for egen refleksjon,
og ikke bare slavisk gjengir professorens synspunkter.
For min egen del synes jeg Kjønstad gjør vel mye ut av forholdet til erstatningsretten, og det poeng at reglene opprinnelig ble konstruert som en erstatning for muligheten til å saksøke arbeidsgiver for erstatning. Yrkesskaden dekker jo også situasjoner som aldri ville ha gitt grunnlag for erstatning, og systemet har derfor sin klare berettigelse også etter opphevningen av sperren mot å saksøke arbeidsgiveren i 1976. Videre kan det innvendes mot Kjønstads forslag om å overlate avgjørelsen til forsikringsselskapene alene (s. 175) at trygdedes rettsikkerhet er større når saken - som nå - avgjøres av en objektiv offentlig instans. Dette må bare oppfattes som eksempler på at det er mulig å stille seg kritisk til Kjønstads oppfatning, og ikke legge føringer for oppgavens innhold. Av mine kandidater er det svært få som har elementer av slik drøftelse.
Et generelt problem for bedømmelsen av denne oppgaven er at den er nokså sparsomt dekket i hovedlitteraturen, mens den som har satt seg inn i støttelitteraturen vil ha langt mer positivt rettsstoff å fylle på med. Det ligger en utfordring i å håndtere dette spennet. Sensorene får ha i minnet at læringskravene for de aktuelle vilkårene er «kjennskap» (læringskravene s. 1, nederst) og ikke «grundig kjennskap». Dette bør lede til at kandidater som ikke har særlig kjennskap til trygderettspraksis eller fine nyanser i tolkningsspørsmålene knyttet til §§ 13-3 og 13-6 ikke bør bedømmes alt for strengt. Kandidatene bør heller ikke ukritisk belønnes for å dokumentere «ekstra» kunnskaper fra støttelitteraturen. Fokus bør settes på om kandidaten viser forståelse og på ryddig måte får frem de juridisk interessante poengene i oppgaven.
For laud kreves som utgangspunkt at kandidaten på
forstandig måte har problematisert og tolket de sentrale vilkårene, samtidig
som innholdet i vurderingsdelen med rette kan kalles en «vurdering».
Hvis vurderingselementer er fraværende, må det øvrige stoffet være
godt dersom besvarelsen skal få laud.
Forøvrig bør det vektlegges om besvarelsen er fornuftig balansert,
fordi dette sier noe om kandidatens modenhet og skjønn.
Besvarelser som fremtrer som rene omskrivninger av
lovteksten, og som forøvrig viser svak innsikt i trygderetten, ligger i
faresonen for stryk. I slike
besvarelser vil ofte vurderingsdelen være fraværende eller nokså avslørende.
- - - - - -
Også dette er en oppgave som er smalt dekket i hovedlitteraturen, Zimmer, Lærebok i skatterett. Begrensningene som ligger i «inntektsskatterettlige» og «personskade» gjør at det vesentlige av oppgaven er dekket i hovedlitteraturen på fire sider, s. 143-146. Oppgaven er likevel ikke uten dybde. Beskatningen av erstatning for personskade bygger på generelle regler og prinsipper, og dermed må kandidatene gjøre bruk av sin mer helhetlige skatterettslige oversikt.
Den nye skatteloven som gir en samlet og forenklet fremstilling av de materielle skatterettsreglene (ikrafttredelse 1. jan. 2000), kommer etter det jeg kan se ikke inn i bildet i forhold til denne oppgaven.
Oppgaven berører problemer og rettstoff som har
interesse også fra en ren erstatningsrettlig synsvinkel, og som faller innenfor
lærestoffet der. Her kan det vises
til Lødrup, Erstatningsretten s. 379-383 og Nygaard, Skade og ansvar bl. a. s.
112 og s. 114. Det kan
forventes at kandidatene trekker på kunnskaper fra de erstatningsrettslige
fremstillingene. Oppgavens introduksjon, «[f]ra skatteretten», bør imidlertid
tolkes slik at kandidatene ikke skal bevege seg ut i den rene
erstatningsrett.
Erstatning for personskade kan i omfatte lidt tap i erverv,
fremtidig ervervstap, lidt tap i utgifter, fremtidig tap i form av utgifter, menerstatning
og oppreisningserstatning.
De to sistnevnte postene faller utenfor det skatterettslige
inntektsbegrep, jfr. sktl. § 42, tredje ledd bokstav n. fjerde strekpunkt. I
denne forbindelse kan det nevnes at også menerstatning
ved yrkesskade (jfr. Ftrl. § 13-17) er unntatt fra beskatning, jfr. sktl.
§ 42. tredje ledd bokstav c tiende strekpunkt.
Det foreligger ikke hjemmel for beskatning av erstatning for
utgifter, (hverken lidt eller fremtidig tap) jfr. til dette Zimmer s. 146.
Oppgavens kjernepunkter refererer seg altså til tap av
ervervsinntekter og substansen kan kort gjengis slik:
I skatteretten opererer man med et surrogatprinsipp.
Dette innebærer at man skal skattlegge erstatning som kommer i stedet
for inntektsposter som ville ha vært skattepliktige.
Surrogatsynspunktet får imidlertid forskjellig utslag for
erstatning for lidt ervervstap, sammenlignet med erstatning for tap i fremtidig
erverv. Dette gir skillet mellom
disse to postene en vesentlig skatterettslig betydning, og som kjent faller
skillet ved domstidspunktet.
Etter surrogatprinsippet
skattlegges erstatning for lidt «tap i
inntekt», jfr. skl § 3-1 annet ledd jfr. første ledd, fordi denne
erstatningsposten gjelder inntekt som ellers ville ha vært ansett som «fordel
... vunnet ved ... arbeide ...», jfr. § 42, første ledd. Mange fastslår bare
løsningen uten noen begrunnelse, men etter min mening bør helst både
surrogatprinsippet og skattehjemmelen nevnes.
Selv om anvendelse av surrogatsynspunktet anses som «sikker» rett (jfr.
Zimmer s. 144), bør noe om rettskildegrunnlaget for prinsippet komme
frem. Her kan det vises til løsningen er forutsatt i høyesterettspraksis,
anvendt i underrettspraksis og anerkjent i ligningspraksis.
For «tap i fremtidig erverv» (jfr. skl. § 3-1 første ledd), som
normalt fastsettes i en engangssum (jfr. skl. § 3-9), gjelder imidlertid
ikke surrogatprinsippet. Slik
erstatning skal altså ikke beskattes. Dette
følger av rettspraksis, spesielt forutsetninger i erstatningsdommer fra Høyesterett.
Hvis det fremtidige tapet derimot fastsettes i terminer, jfr.
skl. § 3-9, vil erstatningen være gjenstand for beskatning, se Zimmer s. 145.
Aktuelle hjemler er reglene om skattlegging av pensjon og livrente, jfr.
§ 42 første ledd og av «personlig regelmessig understøttelse», jfr. § 42
fjerde ledd tredje punktum.
Det er noe mer uklart hva som gjelder ved erstatning for
ikke-varig tap i fremtidig erverv, men dette problemet har ikke fullt ut blitt løst
i praksis, jfr. Zimmer s. 145. Det
er et pluss dersom kandidatene problematiserer dette punktet.
Det er naturlig å ta med noe om periodisering.
Erstatningsbetalingen bør, som en videreføring av surrogatsynspunktet,
periodiseres etter regelen i § 41, syvende ledd fjerde punktum, jfr. Zimmer s.
334. Det blir likevel spørsmål om det er selve betalingstidspunktet eller
regelens alternativ «da det oppstår adgang til å få beløpet utbetalt eller
ytelsen erlagt» som bestemmer periodiseringen.
Etter vanlig oppfatning tolkes det sistnevnte alternativet slik at det
refererer til forfallstidspunktet.
Dette er antatt å være «straks erstatningskravet er oppstått», jfr.
Nygaard s. 411, jfr. også Aarbakke, Skatt på inntekt 1987 s. 224.
Dette vil være et «tidligere tidspunkt» enn selve
erstatningsbetalingen, og formelt leder derfor § 41 syvende ledd fjerde punktum
til at periodiseringen skal skje lenge før skadevolder betaler.
Det kan stilles spørsmålstegn ved om dette er en heldig løsning i
forhold til personskadeerstatning.
Mange kandidater kommer da også
til at erstatningen for det lidte ervervstapet skal periodiseres når beløpet
«virkelig erlegges» jfr. det annet alternativ i § 41 syvende ledd, fjerde
punktum. Personlig har jeg mest sympati for denne løsningen. Dette
vil være en naturlig konsekvens av surrogatsynspunktet, i og med at den nevnte
betalingstidspunktet gjelder for arbeidsinntekter. Med en slik løsning vil
skadelidte ikke påføres likviditetstap.
Valget mellom de to alternativene ovenfor er ikke eksplisitt
omtalt i hovedlitteraturen. Etter
mitt skjønn bør vi godta begge løsninger, og premiere en forstandig
begrunnelse etter linjene ovenfor.
Mange nevner endel om den domstolsbaserte utmålingsregelen
om «skattepåslag», jfr. f.eks. Ølbergdommen Rt. 1993 s. 1524.
Selv om dette mest er et erstatningsrettelig problem, ligger det så tett
opp til oppgaven at det er naturlig å nevne noe om emnet (- eventuelt gjøre en
begrunnet avgrensning mot det). Kort om poenget med skattepåslaget:
Når erstatningen utbetales i et éngangsbeløp vil skadelidte få plikt
til å betale inntektskatt på renter av beløpet, samt formuesskatt.
For å kompensere for dette tapet gir Høyesterett et skjønnsmessig påslag
i erstatningen (som utgangspunkt 25 % jfr. Rt. 1997 s. 883 på s. 888).
Det er fint om kandidatene får frem at skatte- og
erstatningsreglene må samkjøres slik at erstatningen reduseres dersom det ikke
skal betales skatt.
Selv om rettstilstanden er klar på de vesentlige punktene,
er det ikke helt lett å se hvorfor reglene nødvendigvis bør være slik de er,
jfr. til dette Zimmer s. 144, petitavsnittets andre avsnitt.
Det kan for eksempel hevdes at også erstatning for fremtidig inntekt er
et surrogat, og at slik erstatning derfor burde beskattes etter
surrogatprinsippet. Etter min mening er det et visst rom for at kandidatene
selvstendig kan reflektere over reglene. Elementer av selvstendig, kritisk
holdning til regelsettet bør etter mitt skjønn honoreres. I min fjerdedel av
besvarelsene finne det dessverre bare tilløp
til at kandidatene er kritiske.
Noen få kandidater berører skattemessige konsekvenser på
skadevoldersiden. I lys av den vide formuleringen «[i]nntektsskatterettslige
spørsmål» må dette aksepteres, men det er naturlig å begrense denne typen
stoff. Noen nevner følgende gode
poeng: Jo lenger domstidspunktet forskyves frem i tid, desto mer erstatning må
skadevolder betale. Det kan stilles spørsmål ved om det er noen fornuftig
grunn til at skadevolder skal belastes at saken trekker ut i tid. Selv om dette
er en konsekvens av skattereglene, utgjør det ovennevnte først og fremst et
erstatningsrettslig poeng.
Kandidater som viser at de har forstått reglene
om beskatning av ervervsinntekter og samtidig avgrenser mot utgifter,
oppreisning og menerstatning, bør aspirere til en karakter på grensen mellom
laud og haud. En forutsetning bør være at det rettskildemessige grunnlaget for
beskatningsreglene blir behandlet på tilfredsstillende måte. Om man samtidig
supplerer med forstandige punkter om, terminerstatning ikke-varige skader,
periodisering, skattepåslag eller stiller seg kritisk til reglene, er dette
elementer som kan heve besvarelsen langt inn i laudsonen.
Hvis man ikke fremstiller hovedpunktene i emnet riktig, og
samtidig viser svikt i forhold til den grunnleggende skatterettslige innsikt,
ligger besvarelsen an til stryk.
- - - - - -
Når intet annet er oppgitt, har man i sensurpraksis tatt det utgangspunkt at oppgavene bør vektlegges likt. Dette bør gjelde også her.
Når det gjelder kandidatenes nivå, er inntrykket at de fleste har et brukbart grep om trygderetten, mens det er relativt få virkelig gode eller virkelig dårlige besvarelser. Det er kanskje en noe større konsentrasjon rundt sjiktet 2.80-2.95 enn det som er normalt. Spennet mellom prestasjonene er noe større i skatteretten, og det er mulig at oppgave 2. skiller bedre mellom kandidatene enn oppgave 1 gjør. Alt i alt synes den materielle orienteringen å være brukbar i begge fag, og nivået fremstår som hverken dårligere eller bedre enn ved tidligere eksamener.
|
Sist oppdatert 06. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |