UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 2000
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave(1) – våren 2000

Læringskrav og litteratur:

Vedrørende læringskrav og litteratur viser jeg til kopi av studieplanen, som skal være tilsendt alle sensorer.

Oppgavens emne er behandlet i hovedlitteraturen (Trygve Bergsåker, Pengekravsrett, Oslo 1994, heretter kalt Bergsåker) på s. 175-208.

Nærværende veiledning henviser også til fremstillingen i Kai Krüger, Pengekrav, 2. utg. 1984 (heretter kalt Krüger )s. 382-399 (jfr. s. 399-411).

Oppgavens innhold:

Innledning - tolkning av oppgaveteksten

Oppgaven omfatter to emner: Renter ved betalingsmislighold og rentetapserstatning ved betalingsmislighold. Å avklare forholdet mellom disse to kravstypene er en del av oppgaven. Veiledningen bygges opp etter denne oppdelingen.
        Noen få kandidater oppfatter dessverre oppgaven dit hen at det skal skrives om renter generelt jfr. oppgavetekstens «renter». Deretter skriver disse kandidatene om forsinkelsesrenter under «rentetapserstatning». Etter min oppfatning er dette en unaturlig fortolkning på bakgrunn av pengekravsretten som juridisk problemfelt, og denne oppfatningen deles av de øvrige gjennomgående sensorer. I det oppgaveteksten ikke er helt klar på dette punktet, får vi likevel vise en viss velvilje overfor slike oppgaver. Jeg bemerker i denne forbindelse at det må være legitimt å skrive om renter i den utstrekning en slik gjennomgang kan belyse spørsmålet om renter ved betalingsmislighold. Det er derfor helst omfangsrike redegjørelser for det generelle spørsmålet om hjemmel for renter som ikke bør honoreres fullt ut. Heldigvis synes de fleste kandidater som har tolket oppgaven på den sistnevnte måten også å ha fått med det viktigste innenfor oppgavens kjerne. Slik ligger problemet oftest i at kandidaten har brukt mye av tiden på en redegjørelse for renter generelt og at dette går på bekostning av stoffet i oppgavens kjerne.
        For kandidater som tolker oppgaven på den mest nærliggende måten, skulle det ikke være nødvendig med noen lang innledning. Avklaring av begrepene i oppgaveteksten kan med fordel gjøres i sammenheng med den materielle gjennomgangen av oppgavens problemer.

Renter ved betalingsmislighold

Ordet «renter» i oppgaveteksten må på bakgrunn av sammenhengen tolkes slik at det henspiller på renter som skal betales etter inntrådt betalingsmislighold. Som antydet ovenfor, vil det være mindre skjønnsomt å gå inn på en redegjørelse for renter generelt.
        Lov om renter ved forsinket betaling av 17. desember 1976 nr. 100 § 2 første ledd hjemler at kreditor har rett til rentebetaling ved betalingsmislighold. Dette er det sentrale rettsgrunnlag for oppgavens problemstilling vedrørende «renter», men et rentekrav kan også ha grunnlag i avtale.
        Utenfor forbrukerforhold kan man tenke seg rentekrav som er basert på avtale og som overstiger det som kan kreves etter forsinkelsesrenteloven. I forbrukerforhold er derimot lovens renteregulering preseptorisk i forhold til avtaler som stiller forbrukeren mindre gunstig enn det som følger av loven, se lovens § 4 c).
        Forsinkelsesrenteloven er begrenset til formuerettens område, se lovens § 1 (dog med unntak av særregelen i § 5). Det er naturlig å problematisere hvor grensene går i så måte. Oppgaven inneholder derimot ikke noen slik begrensning. Det bør derfor helst nevnes noe om betalingsmislighold utenfor forsinkelsesrentelovens virkeområde, se om dette Bergsåker s. 179-180. De færreste av kandidatene nevner imidlertid noe om dette utover å henvise til § 5.
        Det er verd å merke seg at forsinkelsesrenteloven hjemler renteplikt selv om hovedkravet etter avtalen ikke var rentebelagt, slik at reglene gjelder ved rentefrie lån og ved andre ikke rentebærende pengekrav, f.eks. krav på betaling av kjøpesum ved salg. Noen få av kandidatene presiserer dette, og slike påpekninger bør etter min mening belønnes.
        Når det gjelder legislative hensyn bak forsinkelsesrenteloven, bør kandidatene få med at forsinkelsesrentene har så vel et reparativt som et preventivt formål. Det reparative omfatter de poster som er nevnt i forbindelse med lærebokens fremstilling av renter generelt (s. 49-50): Kompensasjon for inflasjonstap og vederlag for avsavn av kapital. Mange av kandidatene nevner også lærebokens uttrykk «risikopremie» . Uttrykket refererer til en kompensasjon for faren for at debitor skal misligholde lånet, jfr. bankpraksis som opererer med rentesatser i et omvendt proporsjonalt forhold til låntakerens sikkerhet. Denne «risikopremien» er vel kanskje ikke så aktuell når et lån først er misligholdt, men det kan ikke forventes at kandidatene ser denne nyansen.
        Forskjellen mellom hensynene bak alminnelige rentehjemler og hensynet bak reglene om forsinkelsesrente ligger i første rekke i det preventive. Forsinkelsesrentene settes høyt for å virke som et betalingspress på den misligholdende debitor, jfr. til dette Krüger s. 383, hvor det også pekes på at debitor bør betale for «irregulær tilegnelse av kreditt». Dette forklarer at forsinkelsesrenten er satt så høyt som til 12 %. Forsinkelsesrentene vil ofte overstige det faktiske økonomiske tapet kreditor har lidd. De fleste skriver godt om de legislative hensyn bak forsinkelsesrentene. Kandidater som poengterer at renten skal virke som et betalingspress kommer best fra dette punktet i oppgaven.
        De fleste kandidatene skriver en del om reglene i forsinkelsesrenteloven og det er naturlig ut fra oppgaveteksten. Her er det naturlig å ta utgangspunkt i hovedregelen om krav på forfallsrente fra forfallsdagen ved mislighold, se § 2 første ledd første punktum. I denne forbindelse stiller mange spørsmålet om når det foreligger betalingsmislighold. Dette er en forstandig innfallsvinkel for å oppnå en presis beskrivelse av forholdet mellom gjeldsbrevlovens og rentelovens regler.
        Når det er fastsatt en forfallsdato («fastsett noko om betalingstid», jfr. gbl. § 5) i avtale, inntrer mislighold og startpunkt for renteplikt samtidig, se rentel. § 2, første ledd annet punktum.
        Når forfallstid ikke er fastsatt, inntrer betalingsmislighold når debitor ikke betaler etter påkrav, jfr. gbl. § 5 første ledd annet punktum: «Han er skyldig til å betala straks kravsmannen seier frå». Renteplikten inntrer imidlertid først en måned etter at påkrav er avsendt, jfr. rentel. § 2 første ledd annet punktum i.f.
        Hvorvidt kandidatene får frem forholdet mellom gjeldsbrevloven og renteloven på dette punktet er en viktig indikasjon på vedkommendes oversikt. Mange formulerer seg avslørende upresist, og ofte blander kandidatene sammen forfallstidspunkt og startpunkt for rentene. Det må aksepteres at noen skriver om rentel. § 2 uten å gå inn på gjeldsbrevlovens regler, men etter min oppfatning gir det best inntrykk om hele problemkomplekset presenteres i sammenheng.
        Reglene i gjeldsbrevlovens §§ 6 jfr. 5 og 40 står tilsynelatende i en viss motstrid med § 2 første ledd annet punktum og regelen om en månedsfrist. De nevnte reglene leder nemlig til at rentene løper fra det tidspunkt kreditor «seier frå» at han skal ha betaling (jfr. § 5), altså uten at månedsfristen kommer inn i bildet. Det er likevel sikker rett at det er reguleringen i forsinkelsesrenteloven som skal legges til grunn, se om dette Bergsåker s. 203-205. Mange begrunner dette standpunktet med prinsippene lex specialis eller lex posterior, og det synes for meg å være fornuftig.
        Ved påkrav begynner forsinkelsesrentene ikke å løpe før utløpet av en månedsfrist, som altså etter rentelovens § 2 første ledd annet starter å løpe når kreditor avsender påkravet. Det er (grovt skissert) antatt at debitor har risikoen for at påkravet blir forsinket i posten, mens kreditor må bære risikoen hvor det ikke kommer frem i det hele tatt, se Bergsåker s. 188. Problematiseringer som bygger på denne typen komplikasjoner er egnet til å løfte besvarelsen. Noen kandidater går også inn på spørsmålet om når skriftlighetsvilkåret i § 2 er oppfylt, og diskuterer om e-post tilfredsstiller kravet. Slik oppfinnsomhet er positiv, og spørsmålet gir vel rom for brytende synspunkter.
Vedrørende forfallsrente og påkravsrente viser jeg ellers til Bergsåker s. 183-189.
        Mange av kandidatene gjennomgår særreglene for forbrukerforhold, se Bergsåker s. 199-202. Det mest interessante spørsmålet her knytter seg til tolkningen av lempningshjemmelen i § 4 a). Et annet punkt som etter min mening håndteres misvisende av mange av kandidatene er tolkningen av begrensningen i § 4 b). Mange oppfatter denne slik at den begrenser adgangen til rentetapserstatning etter § 3 tredje ledd (se om denne bestemmelsen nedenfor). Det mener jeg er feilaktig idet begrensningene gjelder gjennomsnittstap, mens § 3 tredje ledd gjelder en konkret vurdering av tapet. Det skal imidlertid medgis at rentetapserstatning fra en forbruker er upraktisk.

Den nye Lov om finansavtaler og finansoppdrag av 25.06.1999 nr. 46 inneholder noen regler av interesse for oppgaven. Loven trer i kraft 1. juli 2000, og reglene gjelder derfor ikke på eksamenstidspunktet. Det er likevel naturlig for kandidatene å komme inn på de reglene som er relevante for oppgaven, og jeg gir en oversikt i petitavsnittet nedenfor:

For det første gir lovens § 50 hjemmel for forsinkelsesrenter i tråd med forsinkelsesrentelovens regler. Denne regelen fastslår egentlig bare det samme som ellers ville ha gjeldt, se Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 111. Det er derfor neppe grunnlag for å problematisere dette lovstedet i særlig grad.
For det annet er lovens § 39 av betydning for spørsmålet om hva som er betalingsmislighold. Etter denne bestemmelsens første ledd elimineres et mislighold på tidspunktet da betalingssummen er godskrevet mottakerens institusjon. I forbrukerforhold er det tilstrekkelig at betalingsoppdraget er mottatt av en finansinstitusjon, jfr. § 39 annet ledd bokstav a. Disse reglene har betydning for om det i det hele tatt inntrer et betalingsmislighold, og kan videre ha betydning for når misligholdssituasjonen og dermed renteplikten opphører.
For det tredje gir regelen i § 41 regler om finansinstitusjonenes erstatningsansvar overfor debitor og kreditor. At institusjonene blir ansvarlige omfattes av ordlyden forutsatt at det foreligger mislighold. Dette vil eksempelvis være tilfelle hvor betalerens kredittinstitusjon gjør feil slik at det inntrer mislighold. I dette tilfellet kan i prinsippet både betaler og mottaker kreve rentetapserstatning av institusjonen, jfr. § 41 første ledd. Jeg viser også til særreglene i § 41 annet til fjerde ledd som alle må anses relevante for oppgaveteksten, om enn de berører nokså spesielle spørsmål.

De aktuelle bestemmelsene i finansavtaleloven ligger ikke i oppgavens kjerne, og i utgangspunktet kan det ikke vurderes for strengt dersom stoffet utelates. Et fåtall av kandidatene får noe ut av bestemmelsene, og mange bare refererer dem på deskriptiv måte. Hvor kandidatene ser prinsipielle poeng i disse reglene, bør imidlertid dette honoreres.

Rentetapserstatning ved betalingsmislighold

Erstatning for rentetap som ikke dekkes av forsinkelsesrenten er omhandlet i lovens § 3 tredje ledd. I oppgaven er ordet « rentetapserstatning» brukt, mens loven opererer med tillegget « e.l». Man kunne tenke seg en skarp sondring mellom rentetap og poster som hører inn under tillegget, men det er få kandidater som angriper problemet slik. Det er etter min oppfatning forståelig og må aksepteres fullt ut på bakgrunn av rettstoffet knyttet til «e.l.»

Forarbeidene er nemlig tause mht. innholdet i e.l. Også teorien har problemer med å gi noe klart svar på hva denne formuleringen innebærer, se Krüger s. 394-395. Bergsåker s. 197 hopper over problemet ved å knytte drøftelsen til «rentetap e.l.». Dette gjør at vi heller ikke kan sette store krav til kandidatene på dette punktet, og heller honorere de få som ser problemet.

Uttrykket «rentetap e.l.» må antas å omfatte gebyrer og andre utgifter som er forårsaket av misligholdet, og skal antagelig også omfatte inflasjonstap, se Bergsåker s. 197. Annet enn rentetap skal ikke behandles, jfr. oppgaveteksten, men det kan være grunn til å foreta en avgrensning mot andre tapsposter, så som kurstap, inkassoutgifter etc., se til dette Krüger s. 399-411. Det er imidlertid få av kandidatene som problematiserer dette punktet i oppgaven, og dette må etter mitt skjønn aksepteres slik lærestoffet er lagt opp.
        De fleste kandidatene skriver intet særskilt om ansvarsgrunnlag for rentetapserstatning, og antagelig skyldes dette at de oppfatter rentel. § 3, 3. ledd som selvstendig hjemmel for erstatning. Det er naturlig, fordi forarbeidene til forsinkelsesrenteloven gir gode holdepunkter for å oppfatte bestemmelsen slik, se særlig NOU 1974:54 s. 65 og s. 81. Her forutsettes det at domstolene skal ha adgang til å utøve skjønn, også vedrørende spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag for erstatning. Det kan også vises til at Bergsåker s. 197 («en regel om adgang til å tilkjenne erstatning») og Rt. 1994 s. 25 (på s. 29-30 («erstatningskrav etter denne bestemmelse») kan oppfattes i denne retning.
        I og med at spørsmålet om hjemmel ikke er helt klart, bør vi imidlertid også godta besvarelser som åpner for at § 3 tredje ledd kan anses som en regel som begrenser retten til erstatning som bygger på annet grunnlag. (I Krüger reises spørsmålet om renteloven gir hjemmel for å kreve erstatning på s. 394.)
        Uavhengig av hjemmelsspørsmålet er det viktig at kandidatene skriver noe om forholdet mellom renter etter rentel. og erstatningskrav. 
I denne forbindelse skal bemerkes følgende:
Erstatningskrav er bare aktuelt hvis forsinkelsesrentene ikke dekker skadelidtes faktiske tap. En slik situasjon er upraktisk, og en påstand om at det er grunnlag for slik erstatning vil ofte strande på at det ikke er adekvat årsakssammenheng mellom misligholdet og den aktuelle tapspost. Likevel kan erstatning tenkes, og i så tilfelle kommer § 3 tredje ledd inn i bildet.
        Hovedfunksjonen til § 3 tredje ledd er å legge restriksjoner på adgangen til erstatningskrav ved siden av forsinkelsesrentene. Dette fordi forsinkelsesrentene skal fungere som en normaltapserstatning, og erstatning skal dermed utgå bare i unntakstilfeller. Dette er i første rekke begrunnet i rettstekniske hensyn.
        Bestemmelsen i § 3 tredje ledd overlater således i realiteten spørsmålet om det skal utbetales erstatning til rettsanvenderens skjønn. For å få erstatning er ikke nok å påvise ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, men erstatningen må i tillegg i tillegg undergis en skjønnsmessig test ut fra visse retningslinjer i forarbeidene. I loven er dette uttrykt ved at erstatningen skal fastsettes «under hensyn til partenes forhold og omstendighetene ellers». Etter forarbeidene er det forutsatt at erstatning bare skal utgå hvor debitors forhold er «spesielt graverende» eller hvor debitor er «klar over at han gjennom sitt mislighold påfører kreditor et tap som overstiger morarenten» (NOU 1974:54 s. 65, Ot.prp nr. 55 (1975-76) s. 26.

Det er mange kandidater som ikke har fått med seg at loven skal tolkes på denne måten. De kan likevel komme brukbart fra det gjennom en fortolkning av ordlyden i bestemmelsen, og en slik variant bør ikke ødelegge for en ellers god besvarelse. Dog er det etter min mening en svakhet dersom § 3, tredje ledd uten videre presiseringer fremstilles som en enkel hjemmel for erstatning og ikke en form for unntaksregel slik forarbeidene legger opp til.

Bedømmelse:

Når det gjelder nivået på besvarelsene, synes jeg at det er brukbart, noe som kan ha sammenheng med at oppgaven har klar adresse i lærestoffet. Av ca. 50 rettede besvarelser er det meget få som ligger an til stryk, mens laudprosenten er oppløftende. De øvrige gjennomgående sensorer har samme inntrykk, i hvert fall hva gjelder strykprosenten.
        Jeg presenterer i det følgende noen retningslinjer for bedømmelsen som de gjennomgående sensorer har sagt seg enige i. Jeg presiserer at sensorene har adgang til å utøve et konkret skjønn, og derfor ikke bør føle seg strengt bundet av retningslinjene.
        En laudabel karakter forutsetter normalt at behandlingen av rentelovens regler er behandlet uten misforståelser og at kandidaten supplerer med en forstandig gjengivelse av forholdet mellom renter og rentetapserstatning. Forholdet mellom renteloven og gjeldsbrevloven bør også være berørt med et tilfredsstillende presisjonsnivå og uten misforståelser. Hvorvidt besvarelsen skal få en god laud må avgjøres ut fra presisjonsnivået og dybden i problemstillingene.
        Foreligger det misforståelser av betydning eller hvor vesentlige deler av oppgaven er overfladisk eller skjevt behandlet, bør resultatet normal bli haud. I slike tilfeller bør laud bare bli aktuelt hvis de øvrige delene av besvarelsen er spesielt gode og kan oppveie svakhetene.
        Hvor kandidatene avslører manglende forståelse for rentelovens funksjon og anvendelse, og heller ikke får frem forholdet mellom renter og rentetapserstatning, ligger prestasjonen an til en strykkarakter.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 2000
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave(2) – våren 2000 (Studieordningen av 1997)

Fra læringskravet i skatterett:

Det kreves grundig kjennskap til disse emner: --- reglene om skattepliktig alminnelig inntekt av fordel vunnet ved arbeid, ---  --- om fradragsrett for utgifter knyttet til slike inntekt,--- -­--om periodiseringsregler for arbeids- og kapitalinntekter og utgifter knyttet til slik inntekt samt om rettskildene i skatteretten.
        Det kreves kjennskap til disse emner: Reglene om skattesubjektene og om reglene om personinntekt av arbeid.

For det vesentlige av oppgaven kreves således grundig kjennskap.

Hovedlitteratur er F. Zimmer Lærebok i skatterett, 3 utg. Oslo 1977 som sensorene forutsettes ha kjennskap til eller ha for hånden.

På det "store" sensormøtet/seminar i 1999 ble det fremhevet behovet for korte sensorveiledninger - fra professorhold ble det hevdet at veiledningen ikke burde overstige 2 sider. Vel, det er kanskje litt vanskelig å begrense seg i den grad - særlig om man ser hen til tidligere veiledninger for omtrentlig samme oppgave som (på 4. avdeling) var på både 15 til 20 sider (tettskrevne) og hvor oppgaven var til dels mer avgrenset enn denne .......

Kandidatene må ha begrepene klart for seg og det vil si at de må nærmere redegjøres for: Arbeidsinntekt, alminnelig inntekt og personinntekt. Andre inntektstyper blir vel kapitalinntekter og virksomhetsinntekt, videre periodisering. Å gå inngående inn på hva kapitalinntekt og virksomhet er ligger i utkanten av oppgaven, men noe må med for å dra grensen til arbeidsinntekter.

Oppgaven synes ganske omfattende og detaljgjennomgangen blir vel deretter.

Læreboken behandler arbeidsinntekt som alminnelig inntekt på s. 118 flg. Læreboken behandler arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt "om hverandre" i dette kapittel. Grensen arbeidsinntekt/virksomhetsinntekt behandles her "løpende" under dette kapittel (dvs. fra s. 118 og utover.
Arbeidsinntekt som personinntekt behandles i læreboken på s. 379 flg.
­Under det siste kapittel behandles og grensen arbeidsinntekt/virksomhetsinntekt side 382.
Periodisering behandles i kap. 13 på s. 325 flg. særlig om arbeidsinntekter s. 333 til 339.
        En mer kortfattet - og oversiktmessig hendig fremstilling - gir læreboken på s. 65 følgende - her gis også en kortfattet beskrivelse av en del av problemstillingene/definisjonene som berører oppgaven.

Det er to beregningsgrunnlag for skatt - alminnelig inntekt og personinntekt - og det utskrives to inntektsskatter på hver av disse grunnlagene. På alminnelig inntekt utskrives kommune- og fylkesskatt og fellesskatt til staten, til sammen 28 % (1997).
        På personinntekt utskrives toppskatt til staten og trygdeavgift. Disse skattene utskrives bare på arbeidsinntekt (og arbeidsinntektsdelen av virksomhetsinntekt) - men ikke på kapitalinntekt og bare på fysiske personer. Høyeste sats (toppskatt + trygdeavg.) for personer er 21,6 % (og 24,4 % for arbeidsinntektskomponenten) (1997).
        Inntekter av arbeidsinnsats inngår således både i alminnelig inntekt og i personinntekt og er progressive slik at maks sats er 49,5 % for lønn og lignende og 52,4  % arbeidsinntektskomponenten av virksomhetsinntekter (alt for 1997 som gjengitt i læreboken).

Alminnelig inntekt - hovedregelen er at fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig sktl. § 42 1. ledd / § 5-10.
Alminnelig inntekt er et nettoinntektsbegrep og det skal gjøres fradrag i bruttoinntektene for "utgifter -- til inntekts ervervelse--- § 44 1. ledd 1. pkt./ § 6-1 (her kommer for arbeidsinntekter utenfor virksomhet inn en del standardfradrag som alternativ til faktiske utgifter).

Personinntekt er i noen grad et bruttoinntektsbegrep. Det er viktig å være klar over at bruttoinntekter som inngår i personinntekt, også inngår i alminnelig inntekt. Arbeidsinntekt er således så vel alminnelig inntekt som personinntekt.
        Personinntekt skal i prinsippet omfatte arbeidsinntekter, men ikke kapitalinntekter.
Personinntekter omfatter for det første arbeidsinntekt og pensjon. Det gis ikke fradrag i beregningsgrunnlaget for utgifter og gjeldsrenter. For slike inntekter er altså personinntekt et bruttoinntektsbegrep.
        Personinntekter omfatter videre den del av virksomhetsinntekter som skyldes skattyterens personlige innsats. Virksomhetsinntekt er nemlig en blanding av arbeidsinntekt og kapitalinntekt. Når personinntekt fra virksomhet skal beregnes må man skille ut den del av inntekten som utgjør kapitalinntekter. Men her er visse muligheter for fradrag slik at personinntekt i virksomhet bare et stykke på vei er et bruttoinntektsbegrep.

Periodisering ved alminnelig inntekt - det tidspunkt da posten skal føres til inntekt (eller utgiften til fradrag). Regelen er ulik i og utenfor virksomhet. Utenfor virksomhet er hovedregelen realisasjonsprinsippet, men for arbeidsinntekter gjelder kontantprinsippet.(ved mottak eller når forfallstidspunktet inntrer). Det samme gjelder for utgifter ved arbeidsinntekter.

- - - - - -

Jeg ser ikke noen grunn til å gå detaljert gjennom skattereglene her, men viser generelt til fremstillingen i læreboken. Jeg er noe usikker på betydningen/resultatet av at kand kan velge mellom 1911 loven og 1999 loven. Læreboken fra 1997 behandler naturlig nok bare den første. Jeg kommer evt tilbake til dette enten under sensuren eller i den endelige versjon, men nevner her det sentrale: Den nye loven fra 1999 er en rent teknisk revisjon av reglene om skatt og formue - det er ikke tilsiktet noen realitetsendring.
        Når jeg ser gjennom 1999 loven, som nå definerer flere av begrepene og har en mer ordnet systematikk, så er jeg redd for at en mer eller mindre avskrift av loven vil fremtre, for den som er vant til 1911 loven og oppgaver tidligere gitt, som en selvstendig fremstilling, mens det egentlig bare er lovavskrift/omskriving.
Nesten samtlige kandidater bruker 1999 loven. Det er derfor ikke mulig å spore noen "tendens" i den ene eller andre retning mht lovvalget til kandidatene og resultatene.
        Svært få kandidater kommer i det hele innpå at den nye lov avløser 1911 loven og at selve fornyelsen i seg selv ikke innebar noen realitetsendring - og selvsagt at man derfor kan bruke gammel rettspraksis.

Basert på den nye lov ville det kanskje være naturlig å ta med som et opplegg slik:

For å trekke grensen mot andre inntektstyper: § 5-20 Kapitalinntekter og § 5-30 Virksomhetsinntekter.

Kap 6 Alminnelig inntekt fradrag.

Kap 14 Tidfesting (tidligere kalt periodisering) av inntekt og fradrag i inntekt særlig § 14-3 Tidfesting av arbeidsinntekt m.v.

Som man ser vil den nye skatteloven - nærmest i en "ren avskrift" et langt stykke på vei gi en besvarelse som for noen år siden, da man kun hadde 1911 loven og lærebøkene, gi en brukbar disposisjon for oppgaven. Mange kandidater følger da også et lignende opplegg og for de som jeg har sett, med relativt bra resultat.

- - - - - -

Karaktergrensene synes vanskelig å trekke opp for denne oppgaven. Stryk pleier som regel å gi seg selv - det er ofte det enkleste å bedømme. Jeg har lite stryk og de fleste klarer å si noe fornuftig ut over å gjengi lovteksten.
        Den. laudable klarer å gi fremstillingen en struktur, og viser i denne oppgaven en oversikt - og er i stand til å omstille stoffet noenlunde forståelig og korrekt. Særlig bør de honorerers som får frem betydningen av å sondre mellom de forskjellige skattebegrepene, dvs hvorfor det er viktig å trekke grensene - men selvsagt også må det med en fremstilling av hva som faller innenfor - i denne oppgave særlig - arbeidsinntekter/utgifter. De tradisjonelle begrepene er i stor utstrekning beholdt, og rettspraksis tilknyttet både begrepene og bestemmelsene er relevante. Mange har med relativt bra med domspraksis. Periodisering må med - men det regner jeg med blir relativt kortfattet. Men noe må med selvsagt - og her viser kand fort, selv med en rask påpeking av reglene - om de har forstått innholdet i kontantprinsippet.
        Jeg var i den foreløpige veiledning inne på om kand bør redegjøre for delingsmodellen, men både etter egne observasjoner under sensuren, samt kommentarer fra fagansvarlig så bør det ikke kreves. Svært få har noe med her, omtrent det meste er at den nevnes i forbindelse med arbeidsinnsatsen i virksomhet. Jeg har konferert med en av de andre gjennomgående som har hatt lignende oppfatning under sensuren.

Vi får være obs på at vedr reglene om personinntekt av arbeid kreves kun kjennskap, mens ellers kreves grundig kjennskap.

Sist oppdatert 27. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.