Sist oppdatert 27.08.2002 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
1. Innledning
Læringskravet i skatterett er knyttet til at studiet skal gi en basisinnsikt
i skatterettslige problemer. Det fremheves at studiet først og fremst
er innrettet mot personbeskatning og kapitalbeskatning, men at også de
viktigste regler om beskatning av virksomhet hører med. Det kreves grundig
kjennskap til reglene om kapitalgevinster og -tap.
Emnet er godt dekket i Hovedlitteraturen - Zimmer lærebok i skatterett
4. utgave 2001. I støttelitteraturen er emnet beskrevet på en rekke
steder i Lignings-ABC, og særlig under stikkordene Inngangsverdi og Utgangsverdi
er det en god del stoff av interesse for oppgaven.
Det er beregningsreglene for realisasjonsgevinster/-tap som er det sentrale
i oppgaven. Detaljene i beregningsreglene fremgår ikke av loven, med enkelte
unntak; se f.eks. § 9-10 om gevinster tap på finansielle opsjoner.
Generelt legger Zimmer til grunn at beregningsreglene i det vesentlige er like
uansett hjemmelen for beskatning/fradrag og uansett om man befinner seg i eller
utenfor virksomhet. Skjematisk kan gevinsten eller tapet oppstilles som differansen
mellom inngangsverdien og utgangsverdien og oppgaven her er å fastlegge
størrelsen på disse begrepene. Mange kandidater har svært
mangelfulle kunnskaper om beregningsreglene.
Etter min oppfatning må det avgrenses mot vilkårene for henholdsvis
skatteplikt og fradragsrett, men det kan kanskje sies noe kort om dette i innledningen.
Det vil da være naturlig å trekke frem at gevinster ved realisasjon
av formuesobjekter utenfor virksomhet er skattepliktig inntekt etter skatteloven
§ 5-1 (2). Gevinster ved realisasjon av driftsmidler og finansobjekter
i virksomhet er skattepliktig som fordel vunnet ved virksomhet etter skatteloven
§ 5-30. Både i og utenfor virksomhet utløses skatteplikten
ved realisasjon. Utenfor virksomhet er imidlertid det en rekke unntak fra skatteplikt/fradragsrett,
slik at det vil være nødvendig å trekke grensen mellom gevinster/tap
i og utenfor virksomhet. Etter min oppfatning er det ikke grunn til å
redegjøre nærmere verken for realisasjonsbegrepet eller for virksomhetsbegrepet.
De som nærmest bare skriver om realisasjonsbegrepet etter § 9-2 samt
om skattefrihet ved eiendomssalgsgevinster etter § 9-3 har etter min oppfatning
ikke besvart oppgaven. Ofte skyldes nok denne "feildisponeringen"
av oppgaven at kandidaten ikke kan nok om selve beregningsreglene.
RISK-reglene for beregning av gevinst/tap på aksjer må det e.m.m.
være fullt forsvarlig å avgrense mot.
Dersom det skal nevnes noe om reelle hensyn bør kandidatene etter min
oppfatning få frem at symetrihensynet står sentralt i gevinstbeskatningsretten.
Videre kan det såkalte kontinitetsprinsippet omtales. I dette ligger at
selgers utgangsverdi stort sett korresponderer med kjøpers inngangsverdi.
Mange kandidater går inn på begrunnelsen for hvorfor vi i det hele
tatt har et skattesystem. Jeg synes det blir alt for generelt, og de fleste
får ikke frem noe av verdi for denne oppgaven ved en slik innfallsvinkel.
Reglene er etter min oppfatning temmelig klare og oversiktlige, og det burde
la seg gjøre å finne en ryddig disposisjon til denne besvarelsen.
En del kan kanskje ha problemer med å få flyt i besvarelsen, siden
reglene er så vidt tekniske. Innledningen til besvarelsen kan gjøres
temmelig kort, og i hoveddelen av besvarelsen bør man nok legge vekten
på reglene om beregning av inngangsverdi.
2. Utgangsverdien (inntektssiden)
2.1. Hovedregelen om beregning av utgangsverdien
Hovedregelen er at utgangsverdien er lik selgers vederlag for gjenstanden, dvs.
faktiske salgssum etter fradrag for rabatter mv. Så lenge vederlaget er
penger er det i stor grad uproblematisk å fastsette utgangsverdien. Dersom
vederlaget er annet enn penger er det fremdeles verdien av vederlaget som er
det sentrale, mens det ved uttaksbeskatning er gjenstandens omsetningsverdi
som må legges til grunn.
Ved salg av flere objekter under ett må vederlaget fordeles mellom objektene
etter omsetningsverdi såfremt dette har betydning for skattleggingen.
Et praktisk eksempel på dette er salg av bolig hvor deler av tomteverdien
ikke er skattefri etter reglene i skatteloven § 9-3 (2).
2.2. Unntak
I landbruksforhold er det vanlig å knytte pensjonsytelser til salgssummen.
Etter Rt. 1976 side 1019 Wiik er det sikker rett at pensjonen ikke regnes med
i utgangsverdien for selger eller inngangsverdien for kjøper. Dette innebærer
at kjøper får løpende fradrag for de årlige ytelsene.
Det må her trekkes en grense mellom pensjonsytelser og avdragsbetaling
(ev. blandet forhold). Det sentrale er om det foreligger usikkerhet med hensyn
til ytelsens totale omfang. Dersom de løpende ytelsene skal betales frem
til en bestemt dato regnes det som avdragsbetaling, og den kapitaliserte verdien
av betalingen skal da inngå i beregning av utgangsverdien. Tvilstilfellene
oppstår iht Lignings-ABC når ytelsen;
- reduseres vesentlig fra en bestemt dato, selv om den reduserte ytelsen skal
løpe til den berettigedes død eller
- - ytelsen skal løpe til den berettigedes død, likevel slik at
den faller bort på en bestemt dato selv om den berettigede skulle leve
lenger.
Det må da vurderes konkret om forholdet reelt har karakter av pensjon
eller er en blandet ordning. Så langt ytelsen ikke er pensjon, inngår
den i beregning av inngangsverdien. Ordnes pensjonen gjennom et forsikringsselskap,
anses det som er betalt forsikringsselskapet som et vederlag, dvs. inngangsverdi
for kjøper og utgangsverdi for selger. (Kjøperen får da
ikke fradrag for de årlige ytelser).
3. Inngangsverdi (utgifts- eller fradragssiden)
3.1. Hovedregler om beregning av inngangsverdien
Når utgangsverdien/salgsprisen er fastlagt kan man sies å ha fastsatt
bruttogevinsten/-tapet. Inngangsverdien skal gå til fradrag. Reglene om
fastsetting av inngangsverdi har nær sammenheng med fradragsreglene for
øvrig (direkte fradrag, avskrivninger på aktiverte utgifter og
oppjustering av inngangsverdi.). Inngangsverdien skal settes til kostprisen
- dvs. hva gjenstanden har kostet selgeren. Det kan merkes at Aarbakke og Zimmer
har forskjellige syn på utgangspunktet her.
Ved kredittkjøp skal renter som påløper etter at kjøper
er blitt eier ikke inngå i inngangsverdien. Tilsvarende skal kjøp
i fremmed valuta omregnes til norske kroner på kjøpstidspunktet,
selv om betalingen enda ikke er foretatt. Eventuell kursdifferanse behandles
etter reglene om valutagevinster/tap. Videre kan merkes at ettergivelse av salgssum
på grunn av manglende betaling hos kjøper påvirker ikke inngangsverdien
men må behandles etter reglene om tap på fordringer. Finansdepartementet
har lagt til grunn at dersom tidligere eier av fast eiendom betinget seg borett
ved salget skal det ikke gjøres tillegg i inngangsverdien for dette.
Ved egen tilvirkning skal inngangsverdien settes til kostnadene ved tilvirkningen
inklusive andel i indirekte kostnader samt eventuell inntektsført fortjeneste.
Det følger av det alminnelige prinsipp om dobbel fradragsrett at kostnader
som regnes med i inngangsverdien ikke også kan utgiftsføres til
direkte fradrag. Verdien av eget arbeid ved tilvirkning er skattepliktig inntekt,
og skal regnes med i inngangsverdien. Det gjelder også selgers fritidsarbeid
på egen bolig, selv om verdien av arbeidet er skattefritt, og selger dermed
kan realisere med tap på grunn av den oppjusterte inngangsverdien.
3.2. Opp- og nedskriving av inngangsverdi
Verdier som er beskattet hos skatteyter. Prinsippet om at dobbelbeskatning skal
forebygges tilsier at beskattede midler kan medregnes til inngangsverdien. Et
eksempel på dette er kjøp av aksjer til underpris fra arbeidsgiver.
Underprisen er skattepliktig arbeidsinntekt, og må kunne medregnes i inngangsverdien.
Oppjustering av inngangsverdien. Her møter grensen mellom vedlikehold
og påkostninger. Påkostninger (som ikke kan aktiveres for direkte
fradragsrett eller avskrivninger) kan benyttes til å oppjustere inngangsverdien.
Det er ikke krav om at påkostningene har økt gjenstandens verdi,
for eksempel kan prosessutgifter i forbindelse med grensetvister benyttes til
oppjustering av inngangsverdien.
Nedsettelse av inngangsverdien - det mest praktiske er at inngangsverdien må
justeres med foretatte avskrivninger som det allerede er gitt fradrag for. Rt.
1992 side 992 Hjelmaas-Larsen; "en grunnleggende regel at det ved inntektsligningen
ikke skal gis fradrag to ganger for samme utgift". Medfører at avskrivninger
som det er gitt fradrag for må redusere inngangsverdien.
Andre spørsmål som kan nevnes i denne sammenheng er erstatning
for tingskade. Dersom tingen blir skadet og reparert for erstatningsutbetalingen
er det i og for seg greit. Spørsmålet e hva som skjer dersom skaden
ikke repareres. Zimmer legger til grunn at utbetalt erstatning da må gå
til fradrag i inngangsverdien. Videre kan nevnes nedjustering hvor gjenstanden
er anskaffet med offentlig tilskudd. Inngangsverdien reduseres videre for utbetalt
ulempeerstatning ved ekspropriasjon av del av eiendom.
3.3. Gaver mv.
Arving og gavemottaker kan regne omsetningsverdien ved ervervet som sin inngangsverdi
selv om gavetransaksjonen ikke anses som realisasjon og derved ikke utløser
skatteplikt eller fradragsrett på givers hånd (diskontinuitetsprinsippet).
Regelen ble foreslått endret i forbindelse med skattereformen men Stortinget
avviste forslaget. Etter gjeldende rett vil det foreligge grunnlag for en skattefri
oppskrivning av inngangsverdien på mottagers hånd dersom mottagers
kostpris for gaven er høyere enn givers. Som Zimmer påpeker foreligger
det en vesentlig begrensning i oppskrivningsretten ved at mottagers inngangsverdi
ikke under noen omstendighet kan settes høyere enn det beløp som
er lagt til grunn ved arveavgiftsberegningen, jf. skatteloven § 9-7.
Ved gavesalg vil realisasjon foreligge dersom vederlaget ikke kan anses ubetydelig.
Som veiledende norm har HR fastslått at vederlag under 5 % av omsetningsverdien
må anses som symbolsk. Mottaker kan regne omsetningsverdien som sin inngangsverdi
også ved gavesalg hvor det foreligger realisasjon selv om det da er det
faktisk mottatte vederlaget som er utgangsverdien på givers hånd.
Forutsetningen at det foreligger gavehensikt (og ikke salg til underpris av
andre grunner).
De som virkelig er gode kan sikkert få nokså mye ut av beregningsreglene
for gaver, og at de fleste kandidatene bør kunne si noe om det.
3.4. Hvilket erverv er avgjørende ?
Hovedregelen er at eget erverv er avgjørende for fastsettelse av inngangsverdien.
Begrunnelsen er at det er verdisvingninger i eierens eiertid som skal fanges
opp. Ved eieroverganger som ikke anses som realisasjon og derved ikke utløser
beskatningsrett, f.eks. ved fusjon og fisjon av selskaper.
Andre eksempler som nevnes av Zimmer er gjenstander som utlegges på ektefelleskifte.
4. Bedømmelse
Etter min oppfatning er gevinstbeskatningsreglene det sentrale, og det må
forutsettes at kandidatene har god kjennskap til grunntrekkene i disse reglene.
Mange bommer på oppgaven, og må trekkes for det.
For å bestå må det kreves at kandidatene klarer å skrive
noe om selve beregningsreglene, herunder begrepene inngangsverdi og utgangsverdi.
De som ikke skriver noe i det hele tatt, eller bare en setning eller to om beregningsreglene
kan etter min oppfatning ikke bestå.
De som i all hovedsak skriver om realisasjonsbegrepet og skattefritak for boligsalgsgevinster
havner gjerne på 3-tallet. Det typiske er da at kandidaten redegjør
grundig for §§ 9-2 og 9-3 og at beregningsreglene nevnes avslutningsvis.
For å komme ned på 2-tallet må det kreves at kandidatene skriver
noe utover hovedreglene om fastsetting av inn- og utgangsverdi, f.eks. at inngangsverdien
ved gavetransaksjoner som utgangspunkt skal settes til omsetningsverdien.
For å få laud må det normalt kreves at kandidaten har konsentrert
besvarelsen om beregning av inn-/utgangsverdi. De som i tillegg klarer å
få med en del detaljer i beregningsreglene får fort gode karakterer.
Min erfaring er at disse også oftest avdekker god forståelse for
reglene.
Oppgaveteksten:
1. Om forfall for betaling i kontraktsforhold
2. Om rettidig betaling ved oppgjør gjennom bank
Begge oppgavene skal besvares.
Læringskrava i pengekrav er følgjande:
Det kreves grundig kjennskap til rettsreglane om betalingsforpliktelser
i formueretten, herunder betalingsansvar og former for heftelse ved personflerhet
(solidarskyldforhold mv) og personskifte (gjeldsovertakelse).
Det kreves grundig kjennskap til de viktigste regler om opphør av betalingsforpliktelser, særlig ved foreldelse.
Det kreves videre kjennskap til hovedpunktene i lovgivningen om forbrukervern i kredittforhold (kredittavtaler og private kausjoner), videre kjennskap til rettsregler om oppgjør og etteroppgjør av pengekrav (tilbakesøking, herunder "condictio indebiti"), lovregulert betalingsformidling, renter og renteberegning, forfølgning av enkeltkrav (inkasso), motregning, forfallsregler, kreditormora (betalingsforsinkelse som skyldes kreditor selv), mislighold av betalingsforpliktelser, herunder erstatning utover eller i stedet for forsinkelsesrente.
*********
Ut frå læringskrava legg eg til grunn at begge deloppgåvene gjeld rettsområde som kandidatane etter læringskravet skal ha kjennskap til.
I hovudlitteraturen vert problemstillingar i tilknyting til begge deloppgåver handsama av Bergsåker side 34 flg og side 304 flg. Framstillinga av kreditormora s. 221 flg. er også av interesse. Elles er problemstillingar i tilknyting til begge deloppgåver handsama ulike stader i Bergsåker si bok. I hovudlitteraturen er problemstillingar i tilknyting til deloppgåve II bl.a. handsama i Ot. prp. nr. 41 (1998-99), særleg kapittel 8.8. Den delen av Ot. prp. nr. 41 som er hovudlitteratur er teken inn i "Pengekrav, et kompendium" Bergen 2002. Av spesiell interesse i høve til oppgåva del II, nemner eg to artiklar i den delen av pengekravskompendiet som er støttelitteratur. Forfattar er her høvesvis Olav Torvund og Kai Krüger.
Del I
Oppgåva om forfall for betaling gjeld eit sentralt tema i pengekravsretten, men høyrer som nemnt til dei rettsområda kandidatane er forventa å ha kjennskap til. Dette er ei typisk oversiktsoppgåve der kandidatane får høve til å setje oppgåva sitt tema i perspektiv bl.a. i høve til reglane om kreditormora, mishald og verknadene av dette. Særleg kandidatar som har kjennskap til pensum på tredje avdeling vil ha grunnlag for å framstille reglane om forfall i pengekrav opp mot forfallsreglar for andre kontraksplikter. Kontraktsrett og kjøpsrett er derimot ikkje kjent stoff for den vanlege eksamenskandidat på andre avdeling, og slik "ekstrakunnskap" i kontraktsrett kan difor ikkje vere naudsynt for å få god karakter. (Likande synspunkt er uttrykt av studentrepresentanten etter eksamen.) Noko generelt om pengekrav stifta i kontrakt bør ein likevel vente frå den vanlege eksamenskandidat, forutan noko generelt om andre stiftingsgrunnlag for pengekrav.
Eg er likevel i tvil om kandidatane har nok kunnskap om pengekrav stifta ved kontrakt til at forfall for desse pengekrava kan handsamast isolert. Læreboka framstiller reglane om forfall for pengekrav utan omsyn til om stiftingsgrunnlaget er avtale, erstatning, offentleg rettslege forhold m.v. Uansett må ein fastsetje forfall for pengekrav i kontraktsforhold etter påkrav der forfallstidspunktet ikkje er avtalt mellom partane. Det vert då samanfall mellom rettsreglane om forfall for pengekrav i kontrakt og andre stiftingsgrunnlag, medan særlege forfallsspørsmål i kontrakt m.a. må knytast til prinsippet om yting mot yting, forutan ulike måtar å avtalefeste forfallet på. Sjølv om mange kandidatar avgrensar oppgåva mot forfall i kontrakt, er mitt inntrykk at dei fleste likevel drøftar forfallsspørsmål generelt utan særleg fokus på kontraktsforhold. Dette er akseptabelt og kan ikkje utelukke ein god karakter.
Som eit naturleg utgangspunkt for den nærare drøftinga bør kandidatane få fram at forfallsdagen er den dagen då betalinga må skje for å være rettidig slik at debitor ikkje misheld betalingsplikta. At pengedebitor har betalt innan forfall, er likevel ikkje det same som at det mishald er unngått. Debitor har også andre plikter utanom å betale til fastlagd forfall, t.d. skal det også betalast på rett måte, på rett stad, med rett sum og av rett debitor. Etter mitt syn bør ein vente at kandidatane maktar å seie noko om dette innleiingsvis, men oppgåva sitt tema er fastlegging av forfallet. Verknadene av betaling etter forfall (mishald) kan også handsamast innleiingsvis, men heller ikkje dette er oppgåva sitt tema. Også forholdet til debitor si frigjevingstid bør nemnast. Totalinntrykket er at kandidatane ikkje maktar å setje reglane om forfall i perspektiv, og at spørsmålet verknadene av mishald stort sett vert avgrensa til morarenter. Den heilt gode karakteren er då ute av rekkevidde.
Svært få kandidatar maktar å seie noko om forfallstidspunktet sin relevans i høve til andre rettsreglar utanom kva som er rett betaling. Det kan her visast til reglane om fullbyrding av pengekrav, herunder retten til å krevje fullbyrdingssøksmål, jfr. tvistemålslova § 53. Spørsmålet om forfall har vidare relevans i høve til retten til å krevje morarente eventuelt erstatning utover dette, samt retten til å inndrive ei fordring ved inkasso. Spørsmålet har relevans for forelding og vilkåra for motrekning, og for gjensidighetssanksjonar i kontrakt eks heving.
Etter mi vurdering er det mest naturleg å disponere oppgåva slik at forfall etter lova sin deklaratoriske hovudregel i gjeldsbrevlova § 5 vert omtalt først. Deretter kan kandidatane omtale forfall i ulike avtalesituasjonar jf. læreboka sin disposisjon på side 34 flg. Deretter bør det seiast noko om utskutt forfall og ekstraordinære forfall. Ein alternativ disposisjon kan vere handsaming av ulike stiftingsmåtar for pengekrav og forfallet for desse krava. Alternativt kan det disponerast etter kva vilkår som må vere oppfylt for at forfall skal skje t.d. påkrav, dato, levering skjedd, mishald m.v.
I forhold til påkravsregelen gjeldsbrevlova § 5 må kandidatane få fram at regelen er deklaratorisk og kan fråvikast ved avtale. Vidare bør det seiast noko om regelen sitt verkeområde - den er plassert i gjeldsbrevlova kapittel ein og gjeld difor både enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev. Vidare gjeld regelen etter sikker rettspraksis også andre enkle pengekrav. Det bør seiast nok om tolkinga av regelen i høve til ordlyden "betala straks", samt forholdet til morarentelova § 2 som gjev ein 30 dagars frist for å krevje rente etter påkrav samt at det for tvangsfullføring vert kravd ytterlegare varsel. Her rotar mange kandidatar. Eit påkrav er eit avtalerettsleg påbod, og spørsmålet om tolkinga av lova sin ordlyd kan drøftast ut frå dette. Noko om formkrav høyrer også med.
Lova sin deklaratoriske påkravsregel er praktisk både i og utanfor kontraktsforhold. Dersom det i eit gjensidig kontraktsforhold er ytt frå naturaldebitor si side, vil det i mangel av konkret avtale om forfallstid for betalinga måtte setjast fram påkrav. Forholdet til prinsippet om ytelse mot ytelse, jfr. t.d. kjøpslova § 10, vil likevel som utgangspunkt medføre at forfall først skjer når det kjøpte vert stilt til betalaren sin disposisjon jf. kjl. § 49. Isolert sett er dette difor ein særskilt påkravsregel, men levering på kreditt kan sjølvsagt vere forutsatt eller avtalt. Som nemnt får det store fleirtalet av kandidatar lite ut av dette, men mykje kan ein heller ikkje krevje.
Forfall kan også være fastsett i særskilt lovregel, jf. inkassolova § 9. Etter det eg kan sjå er problemstillinga ikkje særskilt handsama i hovudlitteraturen.
I tilknyting til avtalt forfall, bør kandidatane seie noko om ulike måtar å avtalefeste forfall. Læreboka s. 35 nemner forfall til ein bestemt dato eller etter levering. Sidan kandidatane ikkje har særskilt kjennskap til kontraktsrett, kan det ikkje forventast mykje problematisering ikring avtalefesting av forfall. Det viser seg også at kandidatane får til lite på dette punktet.
I høve til regelen i gbl. § 5 andre ledd om utskutt forfall bør kandidatane seie noko om også denne regelen sitt verkeområde. Innhaldet i regelen bør deretter drøftast, og gode kandidatar vil også trekke inn kva relevans utskutt forfall har for forelding og morarente. Rettsleg utsetting i betalinga må skiljast frå toleransar og marginar med omsyn til mishaldsverknader t.d. i morarentelova § 2 jf. Krüger, Pengekrav s. 240.
Reglane om ekstraordinært forfall er relativt grundig handsama i hovudlitteraturen. Kandidatane bør først seie noko om i kva situasjonar slikt forfall vert aktuelt dvs. i gjensidige kontrakssituasjonar der kvalifisert mishald gjev rett til heving/oppseiing med krav om full innfriing før fastsett tid. Læreboka nemner (s 36) lånegjeld og vederlagskreditt som døme på pengekrav som på denne måten kan få ekstraordinært forfall.
I høve til ekstraordinært forfall bør kandidatane seie noko om vilkåret for dette, samt lovfesta reglar om ekstraordinært forfall kredittkjøpslova § 12 og pantelova § 1-9. Mange har også med noko om finansieringsavtl. § 52. Det er særleg positivt dersom dei inngripande verknadene av slikt forfall i låneforhold vert drøfta ut frå avtalelova § 36, men det er ikkje mange kandidatar som ser dette. Også avtalefesta forfalls- og oppseiingsklausular kan drøftast under denne synsvinkelen.
Oppgåva gjeld sentrale reglar, og kravet til bestått må gjenspegle dette. Som eit minimum må ein krevje at kandidatane maktar å seie noko om generelt om gbl. § 5 og noko om sondringa mot avtalt forfall. For laud må ein krevje at forfallsreglane i ei viss utstrekning vert sett i perspektiv i høve reglane om mishald, forutan at kandidatane syner god forståing for hovudreglane om avtalt forfall og forfall etter påkrav.
Del II
Oppgåva del II gjeld spørsmålet om rettidig betaling i ein konkret betalingssituasjon, nemleg ved betaling gjennom bank. Medan oppgåva del I gjeld spørsmålet om fastlegging av forfallstidspunktet og endeleg betalingsfrist, gjeld oppgåva del II den andre sida av forfallsproblematikken dvs. kva som skal til for å avbryte fristen og då ved betaling gjennom bank. Medan desse problemstillingane tidlegare ikkje var lovregulert, fastset no finansavtalelova av 25. juni 1999 § 39 bindande reglar om dette.
Bergsåker si lærebok er frå før vedtakinga av den nye finansavtalelova, og gjev difor lite rettleiing til kandidatane i spørsmålet om rettidig oppgjer gjennom bank. Dette er likevel berre ein av mange oppgjersmåtar, og Bergsåker si bok dekker difor framleis det som er regelen for rettidig oppgjer i andre situasjonar. Som utgangspunkt kan ein her vise til boka s. 40 om kva som er korrekt betalingsstad samanhalde med boka s. 304 flg om kva som er lovleg betalingsmiddel. Skjeringstidpunktet for oppgjer innan forfall vil etter dette vere overlevering av kontantar til kreditor på hans stad jf. sentralbankl. § 14 og gbl. § 3.
Når det særleg gjeld spørsmålet om oppgjer gjennom bank, er dette dekka i hovudlitteraturen gjennom kompendiet i pengekrav med utdrag av forarbeida til finansavtalelova (Ot. Prp. nr 41 (1998-1999) og NOU 1994:19). Vidare er utkastet til lova omtalt i Torvund, Pengekravsrett (1997) som er tilleggslitteratur, samt i ein artikkel av Olav Torvund i Juristkontakt 2000 nr. 1 og i ein artikkel av Kai Krüger frå 2001. Begge artiklane er teke inn i kompendiumet i pengekrav. Vidare er den nye finansavtalelova handsama på forelesingar våren 2002.
Som utgangspunkt for drøftinga bør kandidatane få fram noko om kva som er gjeldsbrevlova sitt utgangspunkt om rettidig oppgjer jf. ovanfor. Lova sin formelle hovudregel passer ikkje godt ved betaling gjennom bank - noko som er den mest praktiske situasjonen ved betalingsoppgjer. Helst bør det difor seinast noko generelt om forholdet mellom kravet til betalingsstad og betalingstidspunkt og kva spørsmål som oppstår ved betaling gjennom bank. Poenget er her at oppgjeret ikkje vert gjort på kreditor sin stad ved innbetaling til debitor sin bank, forutan at det oppstår eit spørsmål om kva som skal til for at betalinga er stilt til kreditor sin disposisjon. Tidsaspektet ved betalingsoppgjeret gjennom bank er her sentralt. Mange kandidatar startar oppgåva direkte med tolkinga av finansavtalelova § 39 utan å seie noko om desse forholda. Dette er etter mi vurdering ikkje heldig og kan vise manglande oversikt.
Før drøftinga av finansavtalelova § 39, bør kandidatane seie noko om kva som er lovleg og tvungent betalingsmiddel jf. sentralbankl. § 14. Regelen i finansavtalelova § 39 har nettopp som føresetnad at oppgjer gjennom bank er lovleg oppgjer, noko som også går fram av regelen i lova § 38. Ei slik kopling mot finansavtalelova § 38 må telje positivt.
Ved framstillinga av regelen i § 38, bør kandidatane få fram at regelen fastset ein deklaratorisk regel om at debitor kan betale til kreditor sin bankkonto. Regelen kodifiserer det som var gjeldande rett før vedtakinga av lova jf. Ot.prp. 41 s. 46 første spalte. Partane kan framleis fritt regulere korleis oppgjeret skal vere, men er dette ikkje regulert i avtale kan debitor altså velje overføring til mottakar sin bank. Kreditor har likevel etter § 38 første ledd rett til å krevje betaling i kontantar jf. "mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter". I forarbeida er det difor lagt til grunn at regelen i sentralbankl. § 14 framleis gjeld. Dette kan presiserast i høve til at betaling med sjekk, bankremisse og advisert bankgiro m.m, som i forarbeida til lova vert sett på som oppgjer i kontantar. I kva utstrekning regelen i § 38 medfører endring i den rettstilstanden som følgjer av sentralbankl. § 14 kan nok diskuterast. Sjå om dette Krüger sin artikkel i kompendiumet (artikkelen side 4)
Kreditor kan i medhald av § 38 (2) gje instruksjonar om betalingsmåte på nærare vilkår. For forbrukarar er det i § 38 tredje ledd gjeve ein regel som medfører eit unntak frå regelen i andre ledd ved at forbrukaren alltid kan krevje å betale med kontantar. Dette gjeld sjølv om den anviste betalingsmåten frå kreditor ikkje medfører vesentlege meirutgifter. Regelen vert kritisert av Torvund ut frå at oppgjer i kontantar kan verke svært tungvindt i nokre situasjonar.
Dersom oppgjeret har skjedd gjennom bank slik § 38 opnar for, er det nærare tidspunktet for frigjevande betaling og fristavbrot regulert i § 39. Første ledd gjev den same hovudregel for kva som skal til for frigjevande betaling og fristavbrot. Når beløpet er godskrive mottakaren sin institusjon, er debitor fri å betale på nytt dersom pengane ikkje kjem fram, og same tidspunkt utgjer fristavbrot i høve til kva som er rettidig oppgjer slik at debitor unngår mishald. Ein særregel er fastsett når begge partar har same bank - her er det godskriving av mottakar sin konto som er avgjerande. I første ledd er det vidare fastsett kva som er frigjevande og rettidig oppgjer ved utbetaling av kontantar (utbetalingsanvisning) gjennom bank - regelen gjeld altså ikkje berre overføring til konto. Regelen i § 39 første ledd samsvarer stor sett med det som følgjer av gbl. § 3 - oppgjer er først skjedd når pengane er kome fram til kreditor. Her har kandidatane rikeleg høve til å problematisere.
I forbrukarforhold fastset § 39 (2) ein tolkingsregel om avbrot i betalingsfristen dersom anna ikkje er avtalt mellom partane. Lova sin deklaratoriske regel er her at oppgjeret er rettidig dersom oppdraget er motteke i betalaren sin bank (finansinstitusjon). Regelen innfører eit skilje mellom frigjevande betaling og rettidig oppgjer, men svært få kandidatar får fram noko om dette. At dette skilje ikkje er handsama kan difor ikkje utelukke laud, men ein karakter i øvre sjikt av skalaen kan ikkje vere innan rekkevidde.
Som følgje av regelen om oppgjerstidspunkt i § 39 andre ledd, har forbrukaren likevel ikkje mishalde plikta til å betale i rett tid dersom betalinga ikkje kjem fram til kreditor eller oppdraget ikkje vert utført av banken. Dette medfører eit klart brot med gbl. § 3 og gjev kreditor risikoen for feil i debitor sin bank. Kjem derimot ikkje oppgjeret fram, må forbrukaren i samsvar med regelen i § 39 første ledd, betale på nytt. Mishaldssanksjonar kan likevel ikkje gjerast gjeldande, men som nemnt ser dei færraste kandidatane denne sondringa. Også forholdet til § 39 fjerde ledd bør nemnast.
Spørsmålet om rettidig betaling har fått ei særskilt regulering bl.a. i husleigelova § 3-3, forsikringsavtalelova § 5-3/§ 14-5 og inkassolova § 9. Husleigelova og inkassolova vart endra ved finansavtalelova, og fastset fristavbrot ved at oppdraget er motteke av banken. Særlege forhold i forsikring har ført til fristavbrot alt når oppdraget er sendt til banken.
For å passere i del II må ein krevje at kandidatane i ei viss utstrekning problematiserer ikring ulike ord og uttrykk som vert nytta i § 39, og ein kan ikkje godta rein avskrift frå lova. Oppgåva må også vere i faresonen dersom kandidaten ikkje ser at § 39 første ledd fastset ein annan regelen enn andre ledd bokstav a), men totalinntrykket er likevel at ein ikkje kan legge lista særleg høgt i del II.
Samla vurdering
Sjølv om kandidatane ikkje har med alle sondringar som nemnt ovanfor
i del I og del II, skal det ikkje trekkjast for dette. Det viktigaste er at
kandidatane viser juridisk forståing, og ein kandidat kan difor få
god uttelling sjølv om oppgåva er noko ufullstendig einskilde stader.
Det er naturleg at dei to delane tel omtrent like mykje. Stryk på ein del oppgåve vil ikkje automatisk føre til stryk på begge oppgåver. Her må det gjerast ei samla vurdering, og prinsippet i eksamensreglementet § 3-8 om samla snitt på oppgåvene over 2.90 kan ikkje nyttast.
|
Sist oppdatert 27.08.2002 av BMT Kommentarer til denne siden. |