Sist oppdatert 11.08.2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Oppgave:
Om rettsvirkninger av at pengekrav ikke gjøres opp ved forfall
Litteratur:
Vedrørende hovedlitteratur og støttelitteratur viser jeg til
studieplanen og fotokopi av de relevante delene av denne, som skal være
tilsendt sensorene.
Det vesentlige av substansen i denne oppgaven er hentet fra Bergsåker: Pengekravsrett (heretter Bergsåker) kapittel VIII; ”Rettsvirkninger av betalingsmislighold, med hovedvekt på forsinkelsesrenter”, s. 175-208. Idet oppgaven dels har preg av oversiktsoppgave, vil den berøre også andre deler og bestemte passasjer i Bergsåker, jfr. til dette gjennomgangen nedenfor.
En rettsvirkning av manglende oppgjør er at kausjonistens ansvar kan bli aktuelt. Slik vil oppgaven berøre andre deler av Bergsåker, så som det som er skrevet om garantirett, særlig s. 153-159. I denne delen bør besvarelsen suppleres med finansavtalens regler, særlig §§ 71 og 72, jfr. til dette forarbeidene til finansavtaleloven som er inntatt i Krügers kompendium (særlig s. 50-52). Det bør nevnes at pga. finansavtalelovens regler om kausjon er Bergsåkers fremstilling av garantiretten delvis foreldet, se om dette nedenfor.
Læringskrav:
Jeg viser til studieplanen og fotokopi av relevante deler av denne.
Store deler av oppgavens emne ligger dels innenfor området for læringskravet ”kjennskap”, som altså er et lavere kunnskapskrav enn ”grundig kjennskap”. Dette får betydning for karaktervurderingen. Jeg vil nedenfor angi hvilket læringskrav som gjelder for de ulike delene av oppgaven.
Oppgavens innhold
1. Oversikt
Det er naturlig at man innledningsvis i besvarelsen nevner noe om innebyrden
av begrepet ”forfall”. Forfall betegner det tidspunkt en debitor
har plikt til erlegge den pengesum et pengekrav pålyder, mer presist
det seneste tidspunkt erleggelsen kan gjøres uten at mislighold foreligger.
Hvis pengekravet er avtalebasert, er betaling innen forfall nødvendig
for å overholde kontraktspliktene. Hvis intet er fastsatt i avtale,
herunder ved erstatning utenfor kontaktsforhold, forfaller pengekravet ved
påkrav fra kreditor, jfr. gbl. § 5 første ledd annet punktum.
Ordlydens ”straks” tolkes gjerne slik at debitor må få ”rimelig
frist”, se Bergsåker s. 35. Forfatteren vil imidlertid selv tolke ”straks” som ”umiddelbart”,
men dette synes ikke kandidatene å ha fått med seg. Hvor debitor
vesentlig misligholder løpende forpliktelser, kan det bli tale om
ekstraordinært forfall typisk ved låneavtaler. Ved ekstraordinært
forfall gjelder reglene om påkravsrente, se Bergsåker s. 186.
Dette er etter min oppfatning relativt viktig å få med, men mange
avskjærer seg fra dette poenget ved å avgrense mot forfall. En
slik avgrensning faller uheldig ut, fordi man da ikke får noe godt
utgangspunkt for å skrive om rentelovens regler.
Passusen ”ikke gjøres opp ved forfall” vil - med unntak for kreditormora - for alle praktiske formål kunne sidestilles med begrepet ”mislighold”.
Rettsvirkninger av manglende betaling ved forfall er i første rekke at det påløper renter etter etter renteloven. Både materielt og som følge av lærestoffets prioritering, er det naturlig at det er denne rettsvirkningen som vies mest oppmerksomhet. I tillegg vil betalingsmisligholdet medføre at de alminnelige obligasjonsrettslige gjensidighetsbeføyelser kan settes i verk. Det aktuelle i denne relasjonen er tilbakeholdsrett og hevning. Dette er viktige gjensidighetsbeføyelser i den alminnelige obligasjonsrett, men de er viet beskjeden plass i læreboken, og det må sensuren ta hensyn til.
Videre vil mislighold på nærmere vilkår utløse erstatning. En indikator på kandidatens nivå er behandlingen av forholdet mellom erstatning og rentebetaling. Som nevnt ovenfor vil endelig aktualisering av kausjonsansvar være en rettsvirkning. En noe utilgjengelig rettsvirkning av manglende oppgjør inntreffer i kombinasjon med langvarig passivitet fra kreditors side. Da vil fordringen foreldes og pengekravet falle bort. Også adgang til motregning kan være en rettsvirkning av misligholdet, om enn mange av kandidatene som nevner dette ikke presist makter å få frem sammenhengen (se nedenfor).
Bergsåker nevner også inkasso som en rettsvirkning av mislighold. Personlig synes jeg det blir litt upresist å sidestille inkasso med materielle rettsvirkninger av mislighold, men det må godtas at kandidatene gjør dette.
Inkassolovens regler gjelder snarere prosedurale regler for inndrivelse av et krav som allerede er forfalt og kan inndrives gjennom dom og tvangsfullbyrdelse. Reglene gjelder hvilken adgang man har til å overlate selve inndrivelsen til en inkassator og reglene for slik virksomhet. Om man anser denne typen rettsvirkninger for å ligge under oppgaven, er ikke veien lang til å trekke inn tvangsfullbyrdelseslovens regler, noe som helst må anses som en avsporing. Noen kandidater går imidlertid også inn på disse reglene. Vi bør etter min oppfatning ikke se for strengt på dette, men for kandidatene er det et uheldig valg å skrive om disse perifere virkningene på bekostning av mer sentralt stoff.
En god besvarelse bør endelig inneholde noe om at kreditormora suspenderer rettsvirkningene som er nevnt ovenfor.
For de ovennevnte mulige bestanddelene av oppgaven er læringskravet ”kjennskap”, med unntak for kausjon og foreldelse. For disse emnene er læringskravet ”grundig kjennskap”. Det nevnes for øvrig at det også kreves ”grundig kjennskap til rettsregler om betalingsforpliktelser i formueretten, herunder betalingsansvar …”.
2. Nærmere om rettsvirkningene og om kreditormora
2.1 Rettsvirkningen renteplikt
Forsinkelsesrenter har selvstendig hjemmel i rentel. § 2, og denne regel
bør vies relativt stor plass.
Kandidatene kan likevel med fordel også nevne alternative eller kanskje mer presist de supplerende hjemlene i gbl. § 6 og § 40. Om forholdet mellom rentel. § 2 og disse bestemmelser , se Bergsåker s. 203-205. Hovedpoenget i denne forbindelse er at rentelovens løsning legges til grunn ved motstrid. Mange skriver at dette følger av lex specialis eller/og av lex posterior, og jeg mener at dette må godtas. At renteloven går foran, følger også implisitt av forarbeidene til renteloven, dog uten at det er klart og positivt uttalt.
Det fremgår av NOU 1974: 54 s. 48 og 74-75 at man vurderte å innarbeide rentelovens regler i gbl, fordi denne i praksis ble anvendt generelt. Dette ble forkastet, men det synes ut fra dette mest naturlig å la renteloven gå foran gbl. ved motstrid. Dette bestyrkes av at man for forholdet mellom gbl. § 6 tredje ledd og rentel. § 2 annet ledd uttalte at den første regel ville ”delvis oppslukes” av den første (NOU 1974: 54 s. 75).
Av andre hjemler for rentebetaling ved mislighold av pengekrav kan nevnes finansavtl. § 51 og kjøpslovens § 71.
Etter rentel. § 2 følger renteplikten et tosporet system: Hvor forfall er avtalt, vil manglende betaling utløse renter fra forfallsdato. Renten begynner å løpe fra og med dagen etter forfallsdag. Faller forfallet på en helligdag, forskyves forfallet til den første etterfølgende virkedag, jfr. gbl. § 5 annet ledd og Bergsåker s. 184.
Hvor ingen avtale om forfall finnes, vil renteplikten begynne å løpe fra en måned etter at skriftlig påkrav er sendt til debitor, jfr. rentel. § 2 annet punktum. Renten skal således beregnes fra og med dagen etter den dato som tilsvarer avsendelsesdato måneden før. Skriftlighetskravet tolkes strengt. Det er naturlig å supplere dette punktet i materien med å vise til den nye regel i rentel § 2 første ledd tredje punktum, som gjør det mulig å sende påkrav med elektroniske hjelpemidler.
Regelen kom inn i loven ved lovendring i forbindelse med lov 117/2001 Lov
om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk
kommunikasjon. Dette er en generell lov, og den omfatter naturlig nok også pengekrav.
Det følger av forarbeidene til denne (Ot.prp. nr. 108 (2001-2002) s.
22) at rettsvilkåret ”godtakelse” betyr en frivillig, informert
erklæring om at man aksepterer å motta den aktuelle type melding.
I begrepet ”utrykkelig” ligger først og fremst at bevisbyrden
for at godtakelse foreligger påhviler den som vil bygge rett på slik
godtakelse”.
At månedsfristen starter ved avsendelse av påkravet, gir debitor
en form for forsendelsesrisiko. Hvor påkravet kommer bort i posten
eller lignende, kan debitor få kort tid til å forberede seg på å betale
rentene.
Etter forarbeidene er en viktig del av begrunnelsen for månedsfristen det forhold at erstatningskrav ofte er omstridte og vanskelige å beregne. Derfor er det hensiktsmessig å ha en avklaringstid før rentene begynner å løpe (NOU 1974: 54 s. 51-52). Mange kandidater begrunner for øvrig månedsfristen med at debitor må få tid til å forberede seg på å betale, noe de antagelig henter fra Bergsåker s. 185, hvor det også henvises til forarbeidene.
Denne begrunnelsen er litt vanskelig å få tak på idet betalingsplikten ved påkrav inntrer ”straks” (jfr. gbl. § 5 og orienteringen ovenfor i pkt. 1). Begrunnelsen må antagelig ses i lys av at manglende betaling ikke sanksjoneres under månedsfristens løpetid, men dette nevner ikke læreboken noe om.
Kandidatenes oversikt og presisjon i håndtering av forholdet mellom gbl. og rentelov er en nyttig indikator mht. deres pengekravsrettslige innsikt. I så måte er det et pluss dersom kandidatene klarer å skille mellom betalingsplikt og renteplikt.
I praksis vil det for pengekrav som refererer seg til låneavtaler allerede løpe renter etter avtalen. Disse rentene vil løpe også etter forfall, men rentelovens regler gir altså hjemmel for å kreve høyere renter enn normalt. Rentesatsen er 12 % så vel i nærings- som i forbrukerforhold. Kreditor kan velge å beholde den løpende renten også etter forfall, og dette er mest aktuelt hvor renten er høyere enn forsinkelsesrenten. I forbrukerforhold beskjæres imidlertid en slik adgang av reglene i rentel. § 4 c jfr. § 3, se om dette Bergsåker s. 202. Det er et pluss om kandidatene får med noe om de andre særreglene for forbrukerdebitor. Hovedpoenget er at rettsvirkningene av mislighold her er mildere enn i næringsforhold.
Mange kandidater skriver noe om rentelovens anvendelsesområde, se Bergsåker s. 179-181. Dette er relevant, men bør kanskje ikke gjøres til et sentralt tema slik oppgaven er formulert.
Under behandlingen er det naturlig å ta med den spesielle bestemmelse
om kreditormora i rentel. § 2 annet ledd. Rettsvirkningen renteplikt inntrer
ikke dersom oppgjøret uteblir som følge av ”forhold på fordringshaverens
side”.
Også gbl. § 6 tredje ledd kan nevnes.
2.2 Forholdet mellom rettsvirkningene renteplikt og erstatning
Bestemmelsen i rentel. § 3 tredje ledd gir hjemmel for at kreditor ved
manglende oppgjør kan kreve erstatning for rentetap eller lignende ved
siden av forsinkelsesrenten. Det fremgår av forarbeidene at det ikke
skal være kurant å få slik erstatning, men at dette i første
rekke er aktuelt hvor debitor utviser et klanderverdig forhold. I forarbeidene
er det nevnt at erstatning er aktuelt hvor debitors forhold er ”spesielt
graverende eller hvor debitor er klar over at han gjennom sitt forhold påfører
kreditor et tap som overstiger morarenten.”(Ot.prp. nr, 55 (1975-76)
s. 26. Jeg viser for øvrig til Bergsåker s. 197-198.
Noen kandidater nevner (eller enda til gjør et stort nummer av) den relativt nye dommen om erstatning for avsavn av kapital, se Rt. 2002 s. 71. Dommen gjorde en advokat erstatningsansvarlig for en feil som påførte hans klient et tap gjennom et ufordelaktig eiendomssalg. Advokaten måtte erstatte tapet på salget og avsavnet av de tapte pengene beregnet gjennom en normaltapsrente beregnet på bakgrunn av bankenes utlånsrente. Dommen gjelder primært erstatning for avsavn av kapital i tiden før forfall, og er derfor mindre relevant for oppgavens emne. Den kan imidlertid gjøres relevant ved å vise til at hvor slik erstatning er tilstått, vil skadelidte kunne kreve erstatning for rentetap i månedsfristen etter avsendelse av påkrav. Jeg mener likevel at dommen bare skal ha en beskjeden plass i denne oppgaven.
2.3 Rettsvirkninger for kausjonist (og kreditor)
En mulig rettsvirkning av at pengekrav ikke blir gjort opp ved forfall er at
kreditor får et krav mot debitors kausjonist. Ved selvskyldnerkausjon
inntrer denne rettsvirkning umiddelbart, mens den ved simpel kausjon ikke
inntrer før alle dekningsmuligheter overfor hoveddebitor er uttømt,
se Bergsåker henholdsvis s. 155 og 157.
For forbrukerforhold er finansavtalelovens preseptorisk, jfr. finansavtl. § 2 (1). Dette innebærer at selvskyldnerkausjon ikke er tillatt. For at kreditor skal kunne gå på kausjonisten må pengekravet mot kausjonisten være forfalt og de supplerende (dels alternative) vilkår i finansavtl. § 71 er oppfylt. Vilkårene etter denne bestemmelse innebærer en løsning som ligger mellom de tidligere vanlige alternativ selvskyldnerkausjon og simpel kausjon, se til dette Ot. prp. nr. 41 1988-89 s. 80, inntatt i Krügers kompendium s. 51. Det er få kandidater som tar opp kausjon og enda færre som får med de ulike variantene. Å få med poengene ovenfor bør imidlertid gi et pluss i forhold til karakterbedømmelsen.
2.4 Rettsvirkningen motregning
Oppfinnsomme kandidater nevner motregning, men de færreste klarer å presist
få frem på hvilken måte motregning blir en rettsvirkning
av at et pengekrav ikke blir oppgjort ved forfall. Poenget er her at debitor
for hovedfordringen kan motregne med en motfordring idet øyeblikk denne
forfaller uten oppgjør, forutsatt at frigjøringstiden for hovedfordringen
er inntrådt. For den ikke betalende debitor for motkravet blir altså rettsvirkningen
at han må tåle at hans hovedkrav blir oppgjort ved tvungen motregning
fra den annens side.
2.5 Rettsvirkningen foreldelse
En rettsvirkning mange overser er foreldelse av pengekravet. Manglende betaling
vil i kombinasjon med kreditors passivitet resultere i at pengekravet faller
bort ved foreldelse, jfr. fel § 1 nr. 1 jfr. § 24. Hovedregelen
er at fordringer foreldes etter tre år jfr. fel § 2, men også ti-årsfristen
for gjeldsbrev og pengelån i fel. 5 er praktisk i vår sammenheng.
Friststart inntrer ved misligholdet hvor forfall er fastsatt i forveien, mens det for påkravstilfellene løper frist allerede fra stiftelsen av fordringen. Slik kan foreldelse faktisk inntre før forfall, se Bergsåker s, 324 om disse forhold.
Det er ikke strengt nødvendig å ta dette med, men for flinke kandidater kan påpekning av denne virkningen gi grunnlag for en karaktermessig bonus.
2.6 Rettsvirkningene inkasso og tvangsinndrivelse
Mange kandidater bruker atskillig plass og energi på å redegjøre
for inkassolovens regler. Ut fra oppgaveteksten og lærebokens fremstilling
må det klart nok aksepteres at dette punktet tas med som relevant, men
det kan etter min oppfatning ikke gis full uttelling for den som skriver for
eksempel 5 spalter eller en tredjedel av besvarelsen om dette. Fremstillingen
av disse reglene blir nemlig svært lett et passivt fortellende lovreferat
og det er få juridisk interessante punkter som kan problematiseres. Etter
min mening avslører et valg av å prioritere disse reglene enten
dårlig skjønn eller kunnskapssvikt mht. de mer interessante implikasjonene
oppgaveteksten inviterer til.
2.7 Særlig om kreditormora
Kreditormora suspenderer alle de ovennevnte rettsvirkninger. Kandidatene bør
få frem noe om hva som kvalifiserer for kreditormora, og gjerne nevne
eksempler. Det bør helst vises (en viss) forståelse for at kreditormora
er et alminnelig formuerettslige institutt som kommer til anvendelse uavhengig
av konkret hjemmel. Slik vil kreditormora suspendere betalingsplikten fordi
det ikke inntrer mislighold. Dette innebærer eksempelvis at rettsvirkninger
knyttet til kausjonsansvar ikke inntrer, og at startpunktet for foreldelsesfristen
forskyves, men bare hvor forfallsdato er forhåndsbestemt, jfr. fel § 3
nr. 1.
Rentel. § 2 annet ledd er således et uttrykk for en alminnelig regel, men den klargjør dog spesifikt at suspensjonen gjelder mht. renteplikt. En tilsvarende regel finner vi i gbl. § 6 tredje ledd, og denne klargjør at også den løpende renten suspenderes av mislighold.
Særlig om bedømmelsen
Denne veiledning er skrevet etter retting av ca. 50 oppgaver. Mitt inntrykk er at kandidatene gjennomgående er brukbart orientert i pengekravsrett, og det er svært få stryk. På den annen side er det langt mellom besvarelser som inneholder prestasjoner på et høyt nivå. For min ”bunke” vil således noe flere kandidater enn vanlig befinne seg i spennet mellom 2.60 og 2.95.
Oppgavetypen inviterer til at kandidatene demonstrerer oversikt over aktuelle rettsvirkninger. Fantasi og kombinasjonsevne mht. til å se implikasjonene av oppgaveteksten er en av flere indikatorer for kandidatenes nivå. Fremstillingen blir imidlertid neppe god uten at oversikten kombineres med relevante problematiseringer og en viss dybde og presisjon innenfor oppgavens ulike deler.
Lærestoffet tilsier at profilen og balansen i besvarelsen matcher hovedinnholdet i det som skrevet ovenfor. At man eksempelvis unnlater å behandle spørsmålet om renter eller behandler dette emnet summarisk, bør således gi et visst utslag på karaktervurderingen. Svært mange kandidater legger imidlertid hovedvekten på renteloven og inkassoloven, og noen skriver bare om dette. Hvis fremstillingen av renteloven og forholdet til gbl har en viss dybde og presisjon, kan slike litt snevre oppgaver likevel kvalifisere for laud, i hvert fall hvor forholdet til erstatning er tilfredsstillende avklart. Det er således ingen nødvendig betingelse for en god karakter at man har med andre rettsvirkninger. Det er likevel lettere å gi god karakter hvor i hvert fall hevning, tilbakeholdsrett er nevnt
Vi kan altså ikke for laud kreve at kandidatene har med noe om eksempelvis kausjon, motregning og foreldelse. De kandidater som tar med andre rettsvirkninger enn de mer opplagte (forsinkelsesrenter og inkasso), viser imidlertid oversikt og forståelse. Dette bør de etter min oppfatning honoreres godt for, særlig hvis det presist er forklart hvordan de respektive rettsvirkningene følger av at pengekravet ikke er gjort opp ved forfall.
Grensen for stryk er aktuell hvor kandidatene ikke klarer å gjøre rede for systemet med forsinkelsesrenter og heller ikke skriver noe fornuftig om andre rettsvirkninger av betalingsmislighold. Idet det er relativt lett å finne lovstoff å skrive om, særlig i renteloven og inkassoloven, vil (som nevnt) få kandidater komme i faresonen. Dette utsagnet må ses i lys av at store deler av oppgaven berører tema hvor eksamenskraet er ”kjennskap” – ikke ”grundig kjennskap”.
Denne sensorveiledning har så godt som mulig blitt presentert for de øvrige gjennomgående sensorer. Disse har ikke hatt vesentlige innvendinger til innholdet. Om andre sensorer skulle ha slike, er det nyttig at disse tilflyter undertegnede, slik at eventuelle endringer kan gjøres. E-post bjarte.askeland@jur.uib.no, tlf.nr 55 58 95 84.
1 Oppgaven
”Om skatteplikt for arbeidsinntekter.”
2 Læringskrav og litteratur/undervisning
Fra læringskrav i Skatterett (3vt) gjengis:
” Det kreves grundig kjennskap til disse emner: Skattestrukturen (dvs.
de ulike skatter som utskrives på inntekt, herunder trygdeavgiften, og
hvilke skattesatser som gjelder for disse), reglene om skattepliktig alminnelig
inntekt av fordeler vunnet ved arbeid, ... om periodiseringsreglene for arbeids-
og kapitalinntekter ...
Det kreves kjennskap til disse emner: Reglene om skattesubjektene og om reglene om personinntekt av arbeid.”
Læringskravet for sentrale deler av oppgaven er således ”grundig kjennskap”, og kravene til besvarelsene må avpasses etter dette.
Som innføringslitteratur er oppgitt:
Magnus Aarbakke: Skatteretten. I Knophs oversikt over Norges rett, 11. utg. 1998, s 745-63.
Som hovedlitteratur er oppgitt:
Frederik Zimmer: Lærebok i skatterett, 4. utgave, Oslo 2001.
Unntatt er følgende avsnitt i boken: 7.4, 8.9, 10.8.3, 10.8.4, 10.9,
12, 13.7-13.12, 16-24.
Jeg antar at de fleste kandidater vil hente stoff fra Zimmers bok, særlig kapitlene 7,8,13 og 15, se bl.a. sidehenvisningene under stikkord ”arbeidsinntekt.”
Tore Bråthen som har hatt undervisning i skatterett våren 2003 har opplyst at oppmøtet på forelesningene har vært bra, og at han har brukt anslagsvis 95 % av tiden til alminnelig inntekt. Det er i undervisningen også fokusert på personbeskatningen. Arbeidsinntekt har således vært viet mye oppmerksomhet i undervisningen. Oppgavens tema er således sentralt også i forhold til undervisningen i vår.
3 Avgrensninger og definisjoner
Kandidatene bør ha noe slingringsmonn hva gjelder avgrensning av oppgaven. Det sentrale tema er etter min mening begrepene ”fordel vunnet ved arbeid”, og utdyping av dette. Det må godtas at kandidatene i det vesentlige konsentrerer seg om disse begreper i oppgavens hoveddel.
På den annen side bør det også komme med noe om andre relevante tema i og med at oppgavens ordlyd er vid. Den dekker således også tema som innvinning, tidfesting (periodisering), tilordning og fradragssiden.
Fagansvarlig professor Frederik Zimmer har opplyst at han mener at tidfesting ikke dekkes av oppgavens tema, slik at det ikke kan trekkes for kandidater som ikke behandler dette tema.
Det må godtas at kandidatene ikke går særlig i dybden hva gjelder de sistnevnte tema, i alle fall dersom dette er en bevisst/uttalt prioritering fra kandidatens side. På den annen side vil det etter min mening gi ekstra uttelling for den kandidat som makter å balansere oppgaven ved å få med det sentrale om disse øvrige tema (eventuelt med unntak for tidfesting).
Det er noe varierende hva kandidatene velger å behandle. De fleste får med de tre sentrale tema og behandler også noen av de øvrige tema. Det vanligste er at kandidatene i tillegg til fordel vunnet ved arbeid også tar opp innvinning og tidfesting. Hertil kommer at mange tar opp tilordning, og at enkelte går inn på fradragsreglene. Min oppfatning er at man får honorere for det som er bra. Det synes likevel som om de kandidater som makter å dekke flere enn de tre sentrale tema kommer best ut av det.
Jeg antar at de enkelte tema med fordel bør utdypes i hoveddelen av besvarelsen, da som regelfragmenter/kumulative vilkår i forhold til rettsvirkningen skatteplikt for arbeidsinntekt. Det er således ikke nødvendig med noen definisjoner innledningsvis, da dette gjerne tenderer mot at man går inn på emner som hører hjemme i hoveddelen.
4 Disposisjon
Oppgaven kan gjerne disponeres ut fra de tema som fremgår ovenfor under punkt 3. Jeg bruker denne disposisjonen nedenfor vedrørende momentlisten. Disposisjonen følger her langt på vei Zimmer i kapittel 7 med visse justeringer.
Det bør også, helst innledningsvis, gjøres rede for betydningen av/noen av de sentrale virkninger av at det foreligger arbeidsinntekt.
Kandidatene må ha frihet hva gjelder den nærmere disposisjon. Det sentrale er at de relevante materielle regler fremstilles på en klar og strukturert måte. En selvstendig disposisjon som gir struktur og oversikt vil kunne gi uttelling for den kandidat som får en slik disposisjon til å fungere.
5 Momentliste
Det forutsettes at de gjennomgående sensorene har gått gjennom det sentrale i Zimmers lærebok i henhold til nevnte stikkord ”arbeidsinntekt.”
Jeg gjennomgår nedenfor kort momenter under de relevante tema. I og med at oppgaven etter ordlyden er omfattende er det viktig for kandidatene å få frem hovedpoengene under hvert enkelt tema og ikke fortape seg i detaljer. Momentlisten kan ikke betraktes som uttømmende, og kandidatene vil kunne oppnå en god karakter uten å ha med alt eller det vesentlige av momenter nedenfor.
5.1 Innledning
Innledningsvis kan kandidatene evt si noe om de sentrale hensyn som begrunner reglene om skatteplikt for arbeidsinntekter.
Tendensen er at innledningene har blitt for generelle, med for mye generelt om skatt. Det bør her gis uttelling til de kandidater som makter å knytte an til oppgavens tema.
I innledningen kan det som nevnt nevnes noe om hvilken betydning det har at det foreligger arbeidsinntekt. Her kan nevnes at dette for det første har betydning bl.a. for flere av fradragsreglene, særlig bør minstefradraget nevnes. Det kan videre nevnes at grensen mellom arbeids- og virksomhet-/kapitalinntekt er av betydning i forhold til personinntekt. Personinntekt er beregningsgrunnlag for trygdeavgift og toppskatt, og skal omfatte inntekt som skyldes personlig innsats, men ikke kapitalinntekt. Det er disse skattene som gjør inntektsskatten progressiv. I og med at personinntekt kun omfatter inntekt som skyldes personlig innsats blir skattesatsene for arbeidsinntekt høyere enn for kapitalinntekt. Hertil kommer at peroninntekt er et bruttoinntektsbegrep for arbeidsinntekt men ikke i samme grad for virksomhetsinntekt.
Innledningsvis bør det også redegjøres for den videre fremstilling og gis en begrunnelse for den disposisjon/de avgrensninger som velges.
5.2 Fordel vunnet ved arbeid
Det sentrale tema for oppgaven er skattelovens § 5-1 første ledd der det fremgår at: ”Som skattepliktig inntekt anses enhver fordel vunnet ved arbeid ... ”
Kandidatene må da behandle de tre begreper arbeid, fordel og kravet til sammenheng mellom fordel og arbeid, jf ordene ”vunnet ved.”
5.2.1 Arbeidsbegrepet
Det kan først sies endel om arbeidsbegrepets nærmere innhold.
Zimmer behandler arbeidsbegrepet under punkt 7.2.1. Kandidatene må få frem at arbeidsbegrepet ikke er definert i loven i form av en egen legaldefinisjon. Men § 5-10 gir en del holdepunkter for innholdet i begrepet.
Det sentrale vedrørende begrepet er ut fra lovens ordlyd og praksis at arbeid forstås som en personlig innsats (eller tjeneste) med økonomisk karakter. Kun fysiske personer kan ha arbeidsinntekt. Arbeid forekommer vanligvis i ordinære ansettelsesforhold, men også arbeid utenfor ansettelses-/tjenesteforhold omfattes. Dete fremgår direkte av § 5-10 første ledd bokstav a. Både tjenester ytet andre mot vederlag (i eller utenfor arbeidsforhold) og tjenester ytt til seg selv er omfattet av arbeidsregelen. Dette er forutsatt i § 5-15 første ledd nr 6 og 7. Den norske skattelovs vide inntektsbegrep reflekteres her.
Kandidatene kan her også nevne at det ikke fritar for skatteplikt at inntekten er opptjent på straffbart eller på annen måte ulovlig vis. Vedrørende inntekt i strid med offentlig moral, f.eks. prostitusjon, har håndteringen i praksis vært noe usikker.
Kandidatene kan deretter gå noe inn på grensen nedad mellom arbeid på den ene side og bl.a. mot fritidssysler på den annen. Zimmer behandler dette under punkt 7.2.2. Dette gjelder kravet om at aktiviteten må ha en økonomisk karakter. Dette ligger i uttrykket ”arbeid” og er lagt til grunn i rettspraksis. Aktiviteten må således gå ut på å skape verdier, i motsetning til f.eks. forbruk, veldedig aktivitet, utdannelse, omsorg, ol.
Det mest problematiske her kan være grensen mot inntekter som vinnes på fritidspreget aktivitet. I og med at grensen mellom arbeids- og virksomhetsinntekt er flytende vil de sentrale dommer Vister Rt 1965.1159 og Ringnes Rt 1985.319 kunne gi momenter også i forhold til grensen mellom arbeid og fritidspreget aktivitet. Sentrale retningslinjer for grensedragningen er her om aktiviteten vil kunne lede til overskudd sett over en årrekke. Aktivitetens karakter kan være av betydning, idet enkelte aktivitetstyper vanskelig kan tenkes drevet som fritidssyssel. Vurderingen skal være objektiv, og karakteristikken kan endres over tid.
Også spørsmålet om utdannelse kan sies å være arbeid kan tas opp. Den vanlige oppfatning er at utdannelse frem til fullført yrkesutdannelse ikke er arbeid i skattelovens forstand.
Også grensene mellom arbeidsbegrepet på den ene side og virksomhetsbegrepet på den annen side kan belyse innholdet av arbeidsbegrepet. Zimmer behandler dette spørsmål punkt 15.2.3.
Hva gjelder grensen mellom arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt kan nevnes at det oppstår to spørsmål: Grensen mellom virksomhet/frilansaktivitet på den ene side og tjenesteforhold på den annen side, samt grensen mellom frilansaktivitet og virksomhet. Som nevnt gjelder § 5-1 både arbeid i og utenfor tjenesteforhold.
Stikkord for den første problemstillingen er om aktiviteten utøves for vedkommendes regning og risiko, for den andre om aktiviteten er vedvarende. Begge spørsmål må ut fra Høyesteretts praksis avgjøres ut fra en helhetsvurdering.
Det antas at (noen av) kandidatene vil gå inn på de fire sentrale dommer beskrevet i læreboken og at de momenter som fremgår av dommene vil bli trukket frem. Når det gjelder stikkordet regning og risiko er det sentrale moment hvem som har ansvaret for resultatet. Ligger dette hos oppdragsgiver taler det for tjenesteforhold. Hertil kommer som momenter den økonomiske risiko skattyter utsetter seg for, hvilken betalingsordning som foreligger samt antallet opppdragsgivere. Dette er godt belyst i hhv Hybodommen Rt 1973.1136 og EMI-dommen Rt 1985.644. Hva gjelder stikkordet vedvarende aktivitet er skattyters intensjon om hvor lenge aktiviteten er tenkt å vare etter Fabcondommen Rt 2000.1981 mer sentralt enn hvor lenge den faktisk varte. Hertil kommer at det er viktig hva skattyter har gjort før og etter de aktuelle oppdrag hva gjelder samme type aktivitet.
Det kan også nevnes at arbeidsinntektsregelen også omfatter inntekter som ikke er direkte resultat av skattyters arbeid, f.eks. regelen i § 5-10 litra d og e samt reglene om den skattemessige behandling av erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv.
Endel kandidater unnlater å gå inn på arbeidsbegrepet som sådan, og henfaller til ren kasuistikk omkring forskjellige fordeler vunnet ved arbeid. Dette gir etter min mening lite uttelling.
5.2.2 Fordeler, innvinningsmåter og unntak
Zimmer behandler dette spørsmål punkt 7.2.3. Det er her viktig at kandidatene ikke skriver generelt om fordelsbegrepet men relaterer dette til fordeler vunnet ved arbeid. Jeg har ikke sett noen kandidat som her ikke har knyttet an til arbeid, hvilket er positivt.
Arbeidsinntekter erverves i de aller fleste tilfeller som regulær lønnsinntekt i tjenesteforhold i form av kontanter. Også arbeidsinntekt utenfor tjenesteforhold skjer normalt i form av kontanter. Det kan her i noen grad redegjøres for de viktigste unntakene/særreglene i § 5-15. Dette gjelder sluttvederlag etter § 5-15 første ledd litra a og beløpsgrensen kr 1 000 etter litra i.
Kandidatene kan også ta tak i de enkelte regler i § 5-10 litra a-e som gir regler for kontantinntekter som skal regnes som arbeidsinntekt. Disse regler har forøvrig også en side mot tilknytningskravet beskrevet nedenfor under punkt 5.2.3.
Kontantinntekt kan også fremkomme som overskudd på utgiftsgodtgjørelse, jf § 5-11. Kandidatene kan si noe om det spesielle prinsipp som her anvendes og som skaper problemer.
Naturalinntekter som arbeidsinntekt er meget praktisk og viktig (stikkord er her frynsegoder), jf §§ 5-12 til 5-14 og 5-15 annet ledd. Eksempler er her fri bil, avis, telefon, billige aksjer, mat og hus, tilskudd til barnehage. Selv om hovedregelen er at disse fordeler er skattepliktige og skal verdsettes til omsetningsverdi er slike ytelser meget populære og kandidatene kan reflektere noe over dette.
Tjenester ytet seg selv er omfattet av skattelovens fordelsbegrep og vunnet ved arbeid. De praktisk viktigste tilfellene er uttrykkelig unntatt i loven, jf § 5-15 første ledd litra j, nr 6 og 7 om hhv fritidsarbeid på egen bolig og verdien av arbeid i hjemmet. Unntaket for husstell innebærer at en vesentlig del av verdiskapningen i samfunnet faller utenfor skattelovens inntektsbegrep, bakgrunnen for dette kan kandidatene evt drøfte nærmere. Jeg antar at begrepene fritidsarbeid og egen bolig vil bli berørt av mange, med referanse til Snekker Andersen-domen Rt 1966.1149. Jeg anser det som viktig/bra å få med noe om dette tema, og flere kandidater får her frem gode drøftelser omkring disse reglene.
Arbeidsinntekt anses innvunnet etter hvert som arbeidsinnsatsen utføres og krav på vederlag opptjenes. Zimmer antar at det samme trolig gjelder tjenester som skattyteren yter seg selv. Dette kan skape problemer i forbindelse med tilordning og tidfesting.
5.2.3 Krav til sammenheng mellom fordel og arbeid
Zimmer behandler dette spørsmål punkt 7.2.5. I og med at fordelen må være ”vunnet ved” arbeid ligger det et krav til sammenheng mellom den ervervede fordel på den ene side og det utførte arbeid på den annen.
Dette antas å være uproblematisk i de fleste tilfelle: For vanlig arbeidsvederlag er kravet til sammenheng klart nok oppfylt.
Det kan likevel i mer atypiske tilfelle oppstå spørsmål om sammenhengen er tilstrekkelig nær. Dette er særlig kommet opp i skjæringspunktet mellom gaveregelen i § 5-50 tredje ledd om at formuesforøkelse ved gave er skattefri, og rettsforhold som inneholder trekk som er typiske både for gave og arbeidsinntekt. Denne problemstillingen er belyst i de såkalte forfatterdommene. I Hagerupdommen Rt 1958.583 slo HR fast at det avgjørende kriterium for sammenheng måtte bli: ”... om det i det konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid ... som er ytet, og den fordel som er oppnådd, at det er naturlig å se den som ”vunnet” ved arbeidet...” Zimmer utlegger dette slik at arbeidet må ha gitt foranledningen til ervervet av fordelen, samt at det for skattyteren i en viss utstrekning må ha vært påregnelig at hans aktivitet kunne lede til erverv av en slik fordel. Det må her foretas en helhetsvurdering der mange forhold spiller inn for å fastslå om det foreligger tilstrekkelig sammenheng. Generelt har HR i forfatterdommene stilt temmelig små krav til sammenheng mellom ervervet fordel og utført arbeid. Det er forøvrig intet vilkår at skattyter har krav på ytelsen eller at inntekten er typisk eller stammer fra arbeidsgiveren. På den annen side vil det forhold at inntekt stammer fra arbeidsgiveren være et sterkt argument for at det foreligger tilstrekkelig sammenheng. Hva gjelder ettergivelse og foreldelse kan i denne forbindelse påpekes at der arbeidstaker låner penger av arbeidsgiver, og denne så senere ettergir fordringen eller lar foreldelse inntre vil fordelen normalt måtte anses som arbeidsinntekt, i alle fall hvor arbeidstakeren er solvent.
De nevnte bestemmelser i § 5-10 litra a-e kan også nevnes her.
Under dette punkt kan også erstatning for personskade nevnes. Problemet her er at skattyter blir skadet og går glipp av arbeidsinntekt. Spørsmålet er da om dette er skattepliktig inntekt. Reglene er her i det vesentlige basert på hva som følger av mer generelle prinsipper, samt på HR-dommer på erstatningsrettens område der det ligger forutsetninger om den skatterettslige bedømmelse. Det må skilles mellom lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. For lidt inntektstap er regelen klar. Erstatning for tapt inntekt anses som skattepliktig inntekt ut fra et surrogatsynspunkt: Erstatningen trer i stedet for inntekt som ville være skattepliktig, og følger samme regel som denne. For tap i fremtidig erverv i form av varig skade utmålt som engangsbeløp er regelen også klar: Slik erstatning er skattefri. For ikke-varig skade og for erstatning utmålt som terminerstatning vil tap i fremtidig erverv være skattepliktig, også her gjerne ut fra et surrogatsynspunkt.
I de bedre besvarelser gjøres det godt rede for tilknytningskravet, mens enkelte kandidater helt utelater dette tema hvilket etter min mening trekker kraftig ned.
5.3 Tilordning av arbeidsinntekt
Zimmer behandler dette spørsmål punkt 7.2.6. Også tilordning av arbeidsinntekt til rett skattesubjekt er normalt uproblematisk: Arbeidstager skal beskattes for sin lønnsinntekt.
Problemer kan oppstå hvor det er interessefellesskap mellom to eller flere skattesubjekter, f.eks. i familieforhold. Av hensyn til progressive skattesatser kan det være fordelaktig å få inntekten fordelt på flest mulig hoder i familien. De ulovfestede tilordningsprinsipper gjelder her: Et barn eller en ektefelle som arbeider i familiens bedrift, kan ikke tilordnes en arbeidslønn som overstiger normal lønn for den utførte innsats. Overskytende beløp må betraktes som gave fra foreldrene/ektefellen. Et annet spørsmål er her de såkalte lønnsmottakerselskap. Det er her antatt at en vanlig lønnsmottaker ikke kan kreve at hans heleide aksjeselskap skal lignes for hans lønnsinntekt. Det er arbeidstakeren som har krav på lønnen. Når kravet opptjenes er det derfor arbeidstakeren som er kreditor, og som etter alminnelige prinsipper skal tilordnes inntekten. En overføring av lønnen til aksjeselskapet fra arbeidstaker må anses som en inntektsanvendelse som er irrelevant for tilordningen.
5.4 Tidfesting
Zimmer behandler dette spørsmål i kapittel 13, særlig punkt 13.6 om kontantprinsippet. Det må her skilles mellom inntekter som opptjenes innen skattyters egen økonomi og inntekter ervervet fra andre.
For inntekter innen skattyters egen økonomi, f.eks. arbeid på eget boligbygg utenom fritid, skal fordelen tidfestes i takt med produksjonen. Dette følger av den nominelle hovedregel i § 14-2 første ledd første punktum med kriteriet ”når fordelen tilflyter skattyteren.” Går arbeidet over flere år er det tvilsomt om man skal vente med å tidfeste inntekt til arbeidet er ferdig, her kan kandidatene få vist at man kan anvende lovens ordlyd sammenholdt med reelle hensyn i forhold til spørsmålet om nar fordelen tilflyter skattyteren. Når produksjon med sikte på salg tidfestes til salget finner sted bør dette være regelen også ved arbeid på eget boligbygg. Linjene kan her trekkes til kontantprinsippet som gjelder for arbeidsinntekter ervervet fra andre, og der det sentrale hensyn er at fordelen må være disponibel for skattyter før skattlegging finner sted. Dette gjør seg såvidt jeg kan se gjeldende med minst like stor styrke for inntekter innen skattyters egen økonomi.
For arbeidsinntekter ervervet fra andre gjelder kontantprinsippet. Kontantprinsippet beskrives som unntak fra den reelle hovedregel som er realisasjonsprinsippet og som fremkommer i § 14-2 første ledd annet punktum: ”Fordeler som innvinnes ved overføring fra andre, tas til inntekt når skattyteren får en ubetinget rett til ytelsen.” Kontantprinsippet fremgår av § 14-3 første ledd: ”Arbeidsinntekt ... tas til inntekt i det år da beløpet utbetales eller ytelsen erlegges, eller i tilfelle på det tidligere tidspunkt da det oppstår adgang til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt.”
Zimmer legger til grunn at begrepet arbeidsinntekt i § 14-3 er det samme begrep som i § 5-10. Han legger videre til grunn at også inntekt som kommer i stedet for arbeidsinntekt følger kontantprinsippet, typisk erstatning for personskade.
Kontantprinsippets innhold følger av en omfattende og variert praksis. Det oppstilles to alternative kriterier for tidfesting etter kontantprinsippet: Når beløpet utbetales/ytelsen erlegges og det tidligere tidspunkt da det oppstår adgang til å få beløpet utbetalt/ytelsen erlagt. Det første tidspunkt kan betegnes som betalings-/oppfyllelsestidspunktet, det annet som forfallstidspunktet. Tidfesting skjer på det av disse tidspunktene som inntreffer først i tid. Det spiller ikke noen rolle i gjensidige bebyrdende forhold når skattyter skal utføre sitt arbeid. Betalings- og forfallstidspunktene er således avgjørendee uansett om det er avtalt forskuddsbetaling, kontantbetaling, eller kredittydelse. Ved forskuddsbetaling innebærer dette at inntekten er tidfestet før den er opptjent (innvunnet) av skattyter.
Kandidatene bør gå noe nærmere inn på innholdet i de to kriterier. Det bør fremkomme at betalings-/oppfyllelsestidspunktet har betydning der betaling skjer før forfall eller det etter det underliggende forhold ikke er klart når forfall finner sted. Det avgjørende her er når skattyter får oppgjør, dvs den faktiske rådighet over fordelen i form av enten penger eller naturalia.
Forfallstidspunktet bestemmes ved en tolkning av avtalen. Er det ikke avtalt forfall er regelen etter gjeldsbrevlovens § 5 at forfall skjer ved påkrav, dvs at tidfesting skjer straks.
Det kan oppstå spørsmål om skattyter i forhold til skattereglene står fritt til å avtale forfallstidspunktet. Høyesterett har godtatt dette i Harnolldommen Rt 1976.1317 der forfall var satt langt frem i tid (etter selgers dødsfall!), og der valget av forfallstidspunkt var vesentlig skattemessig motivert. Dommen kan best forklares med at skattyter her måtte ta konsekvensen av sitt valg av forfallstidspunkt, han ville ikke selv få noen penger før forfall.
Ved mislighold (manglende oppfyllelsesevne eller –vilje) er forfallstidspunktet ikke avgjørende, idet det da ikke er oppstått ”adgang” til å få oppfyllelse.
Som nevnt får de fleste med kontantprinsippet, men det er ytterst få som ser den nominelle hovedregel i § 14-2 første ledd første punktum for tjenester ytet seg selv.
5.5 Fradrag
Zimmer behandler dette spørsmål i kapittel 8. I og med at dette er en heldagsoppgave i seg selv nøyer jeg meg i det vesentlige med å vise til Zimmers fremstilling. Kandidatene bør, dersom dette tas opp, relatere drøftelsene til fradrag tilknyttet arbeidsinntekt.
Det synes her vesentlig å få med noe om minstefradragsregelene i §§ 6-30 til 6-32, og påvise at dette vanligvis gir arbeidstager en fordel i forhold sett i forhold til fradrag for de reelle faktiske utgifter.
Endel kandidater får her fint frem hva som skal til for at det foreligger tilstrekkelig sammenheng mellom oppofrelse og arbeid, med henvisning til rettspraksis. Dette bør etter min mening gis uttelling, selv om fradragsreglene er mer i periferien av oppgaven.
6 Bedømmelsen
Oppgaven er ikke av de letteste, selv om den er sentral i pensum og kandidatene har ny og omfattende lovtekst å forholde seg til. Den stiller krav til konkrete kunnskaper om innholdet i de enkelte sentrale begreper. Som følge av dens betydelige bredde stilles det også krav til kandidatens evne til særlig å bruke rettskildefaktorene lovens ordlyd og reelle hensyn. Jeg minner her om at skatterett tidligere var fjerdeavdelingsfag og et fryktet sådant (man hadde riktignok den gang kun skatteloven fra 1911 å forholde seg til!), skatterett er også generelt sett oppfattet som vanskelig.
Det beste vil etter min erfaring under sensuren være at kandidaten makter å balansere oppgaven i rimelig grad, slik at det gis en oversikt over de fleste relevante regler. På den annen side må det som nevnt være fullgodt at kandidaten velger ut kun de tre sentrale tema til behandling. Ved sistnevnte valg har jeg på på den annen side helst sett noe mer dybde i fremstillingen for å få god uttelling karaktermessig.
Det må antas at de fleste kandidater i en så sentral oppgave makter å få med nok relevant stoff til å passere. I og med at oppgaven i noen grad vil være en oversiktsoppgave kan man ikke forlange mye mer for å bestå enn de sentrale hovedregler og en begrunnelse for disse. Dette har slått til, idet det hos meg er få besvarelser til ikke bestått.
Besvarelser som ikke kan passere gir seg vanligvis selv. Disse preges enten
av at kandidaten bommer på oppgaven, eller av at fremstillingen er overfladisk
og med lite av verdi for oppgavens tema. Hertil kommer ofte endel direkte feil
som skaper tvil om forståelsen.
De gode besvarelser viser at kandidaten har kunnskap, forståelse og har
tilegnet seg en god juridisk metode. Dersom kandidaten i tillegg makter å gi
besvarelsen struktur og balanse kan resultatet bli svært bra.
Oppgaven vil gi den gode kandidat mulighet til å vise at de konkrete regler om skatteplikt for arbeidsinntekt beherskes samtidig som man kan få frem at man kan mye skatterett.
Grensen mellom haud og laud kan være vanskelig å beskrive, men det må for laud i alle fall kunne kreves en viss fordypning i de tre sentrale tema, samt at kandidaten makter å få til en balanse i oppgaven som gir en brukbar oversikt.
Man bør forøvrig også foreta en rangering av kandidatenes besvarelser i forhold til hverandre.
|
Sist oppdatert 11.08.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |