UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 2004
Teoretisk oppgave nr. 1

Oppgaven:
SKADELIDTES MEDVIRKNING, JFR. SKL. § 5-1

1. Læringskrav, litteraturdekning og undervisning

Emnet er sentralt. Fra læringskravene i rettergang fremgår følgende:

”Det blir kravt grundig kjennskap til:
-Reglane om årsakssammenheng og grensene for fylgjeskade, reglane om skadelidnes forhold, lemping, solidaransvar og regress”.

Temaet er grundig behandlet i den anbefalte hovedlitteraturen og i tilleggslitteraturen. Anbefalt hovedlitteratur er Nils Nygaard: Skade og ansvar, 5. utg.
Alternativ litteratur: Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 4. utg. 1999.
Nygaarard, Hagen, Nome: Årsak og bevis ved ansvar for skade, 1986.
Nou 1994:20 om personskadeerstatning.

2. Avgrensninger og disposisjon

Kandidaten bør gis stor frihet i besvarelsens disposisjon og struktur. Det sentrale er å få frem at bestemmelsen i skl. § 5-1, oppstiller enkelte vilkår for at regelen skal komme til anvendelse, samt at retten har en fakultativ adgang til å redusere erstatningen eller la den falle helt bort dersom vilkårene er oppfylt.

Kandidaten bør innledningsvis få frem at forutsetningen for oppgavens tema er at det foreligger et ansvarsgrunnlag for skadevolder, enten på skyldgrunnlag eller etter objektivt ansvar. De fleste kandidater innleder med at det er tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at skadelidte skal få erstatning: ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng. Dette er en grei innledning.

Det kan i denne sammenheng være en fordel å kort vise til rettsområder som er beslektet til medvirkningsreglene, ettersom det ikke foreligger skarpe skiller mellom gruppene. Medvirkningsregelen kan plasseres i forhold til andre regler om forhold på skadelidtes side som medfører at det ikke er grunnlag for ansvar eller at ansvaret faller helt bort.

Kandidaten kan her avgrense mot de tilfeller hvor forhold på skadelidtes side gjør at det ikke er grunnlag for ansvar. Dette gjelder for det første spørsmål om rolleforventninger til skadelidte (objektive egenrisiko), og for det andre spørsmål om samtykke eller aksept av risiko.

Videre kan det avgrenses mot forhold på skadelidtes side som ren årsaksfaktor, og som gjør at ansvaret faller helt bort. Det kan her være spørsmål om skadevolders bidrag anses som så uvesentlig i forhold til skadelidtes bidrag, at han må frifinnes.

Det sentrale er at i disse tilfellene kreves det ikke at skadelidte har opptrådt med egen skyld, og at det for skadevolder ikke er grunnlag for ansvar eller at ansvaret faller helt bort.

Kandidaten kan også avgrense mot andre regler om medvirkning som er lovregulert, bl.a. bilansvarsloven § 7.

I den grad kandidaten velger å vise til andre rettsregler hvor forhold på skadelidtes side har betydning, er det en fordel at dette gjøres kort. Dersom kandidaten ender opp med en fullstendig gjennomgang av disse regelsett, vil dette gi grunnlag for trekk. Relativt få kandidater går i denne fellen.

Kandidaten kan også avgrense til andre regler hvor avkorting av erstatningssummen er resultatet. Dette gjelder særlig reglene om lemping, jf skl. § 5-2.

3. Nærmere om innholdet

Oppgaven reiser flere spørsmål. Innledningsvis er det en fordel om kandidaten gjør rede for noe om hensynene bak reglene om medvirkning.

Kandidaten må videre få frem at det er to vilkår som må være oppfylt for at reglene om medvirkning skal komme til anvendelse. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag for skadelidte, og det må foreligger årsakssammenheng mellom denne handlingen og det økonomiske tapet. Overraskende mange kandidater kommer ikke inn på at bestemmelsen oppstiller dette vilkåret. Dette trenger likevel ikke gi grunnlag for trekk dersom det på annen måte kommer frem at bestemmelsen er forstått.

Bestemmelsen opererer med tre ulike ansvarsgrunnlag som alle bør behandles. Se pkt. 3.2 om dette. Oppgaven reiser også spørsmål om såkalt ”passiv identifikasjon”.

Dersom en kommer frem til at vilkårene for medvirkning er oppfylt, er neste spørsmål om erstatningen skal reduseres, det vil si om det skal skje en ansvarsfordeling mellom skadevolder og skadelidte. Konsekvensen blir da at begge holdes ansvarlig for skaden som er inntrådt.

Dersom en kommer frem til at erstatningen skal reduseres, reises spørsmålet om omfanget av reduksjonen. Det vil si om erstatningen skal settes ned eller falle helt bort. Bestemmelsen gir anvisning på diverse vurderingskriterier som kan komme i betraktning.

3.1 Begrunnelsen for medvirkningsregelen

Sentralt i spørsmålet om erstatningen skal settes ned eller falle helt bort, står alminnelige rettferdsforestillinger. Hvorvidt det er rettferdig at skadevolder eller skadelidte bærer hele tapet alene, eller om det skal deles mellom dem, vil avhenge av hvilket livsområde man befinner seg på, samt graden av skyld på hver side.

Dersom skadevolder har handlet forsettlig og skadelidte er lite å bebreide, vil nok de fleste være av den oppfatning at skadelidte bør tilkjennes full erstatning. Dersom man befinner seg på et særlig risikofylt livsområde, kan vurderingen bli annerledes.

Når det gjelder prevensjonshensyn er det en fordel at kandidaten ikke ubetinget legger til grunn at preventive hensyn tilsier redusert erstatning hvor skadelidte selv er å bebreide. Spørsmålet kan problematiseres. Det er imidlertid få kandidater som ser at det kan skilles mellom ting- og personskade. I forhold til personskade kan det tenkes at selve risikoen for å selv bli skadet er den preventive faktor av betydning. Det er likevel et poeng at prevensjonshensynet ble tillagt vekt ved reglenes utforming (se NOU 1977:33 s. 38). Når det gjelder tingskade, er det mer naturlig at prevensjonshensynet står sterkt. Her kan det tenkes at tanken på at erstatningen vil bli redusert, bidrar til at skadelidte forsøker å hindre skaden.

3.2 Nærmere om ansvarsgrunnlaget for skadelidtes medvirkningsansvar

Bestemmelsen i skl. § 5-1 opererer med tre ulike alternative ansvarsgrunnlag for skadelidte:
Ansvarsgrunnlag kan være skadelidtes egen skyld etter nr. 1, manglende trygghetstiltak på skadelidtes side etter nr. 2, eller medvirkningsansvar på objektivt grunnlag etter nr. 3.

Videre oppstiller bestemmelsen i nr. 3 en regel om passiv identifikasjon.

3.2.1 ”Med egen skyld”, jf. skl. § 5-1, nr. 1

Det sentrale er å få frem de prinsipielle forskjellene mellom skadevolders ansvarsgrunnlag og spørsmålet om skadelidte har opptrådt ”ved egen skyld”. Mange besvarelser bli for generelle ved at kandidaten kun går gjennom listen av momenter ved vurderingen av culpa i alminnelighet, uten å få frem hva som særpreger ansvarsgrunnlaget på skadelidtes side. De kandidater som får frem de prinsipiell forskjeller (og likheter), bør honoreres skikkelig.

I vurderingen av om skadelidte har opptrådt ”ved egen skyld” er mønstret i prinsippet det samme som vurderingen av om skadevolder har handlet culpøst. Spørsmålet er altså hvor strenge krav til aktsomhet som må stilles for vedkommende typetilfelle, og at en etter dette tar stilling til om skadelidte burde handlet annerledes.

Det er spesielt to vurderingstemaer som er av betydning:
1. Generelle forsvarlighetskrav (rolleforventninger) til skadelidte
2. Individuell vurdering av skadelidtes situasjon.

Når det gjelder det generelle forsvarlighetskravet til skadelidte, er det sentralt å få frem at dette er av en annen art enn forsvarlighetskravet til skadevolder. Det er her positivt at kandidaten ser at tilnærmingen til disse to problemstillingene blir noe ulik. Nygaard beskriver dette på følgende måte: For skadevolders vedkommende er problemet det ”positive”; det må være et visst grunnlag for at ansvaret for det endelige tapet skal veltes over på ham. For skadelidte er problemet det ”negative”; han må oppfylle visse aktsomhetskrav for å kunne ha fullt erstatningskrav mot skadevolder.

Dette har sammenheng med at det legislative grunnlag er forskjellig. Kravet til skadevolderen bygger på reparasjonstanken, men kravet til skadelidte bygger på et rettferdighetsperspektiv, nemlig at det kan ikke ensidig stilles krav til skadevolder.

Under aktsomhetskravet for skadevolder er det en indre sammenheng mellom strenghet i kravet til skadevolderen og styrken i erstatningsvernet til skadelidte. Det vil si at strengt krav til skadevolder medfører strengt vern for skadelidte. Her er det positivt om kandidaten ser at aktsomhetskravet for skadelidte slår annerledes ut. Dersom skadelidte skal ha et sterkt vern, må en stille mindre krav til skadelidte selv.

For øvrig blir vurderingen av det generelle forsvarlighetskravet til skadelidte i hovedsak tilsvarende som for skadevolderen.

Når det gjelder den nærmere vurdering av de individuelle hensyn, følger vurderingen i hovedsak samme mønster som skadevolders aktsomhetsplikt. Det er imidlertid to vurderingstema som kan behandles særskilt:

Det første er om skadelidte ved å handle annerledes kunne ha hindret skaden. Det andre er om han hadde oppfordring til å handle annerledes i den situasjonen han var.

Spørsmålet om skadelidte ved å handle annerledes kunne ha hindret skaden, knytter seg til spørsmålet om konkurrerende årsaksfaktorer. Det er her et poeng å få frem at skadelidtes medvirkning kan gjelde hele skaden, eller omfanget av skaden. Problemstillingen er også aktuell i tilknytning til spørsmålet om ansvarsdelingen, herunder spørsmålet om hvor stor reduksjon av erstatningen skadelidte må tåle.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken oppfordring skadelidte hadde til å gjennomføre den alternative handling, vil vurderingen i hovedsak være sammenfallende med kravene til skadevolder. Det er imidlertid grunn til å bemerke at det gjennomgående synes å bli stilt strengere krav til skadevolder. De samme momentene må trekkes inn i vurderingen; bl.a. risikoen for skade, kunnskap om risiko, osv.

De bedre kandidater er innom temaet: Skadelidtes selvskyldevne. Begrepet er skapt av Nygaard, og betyr at skadelidte på det aktuell tidspunkt hadde slik mental evne at det kan kreves at han forut for skadeepisoden skulle handlet annerledes enn han gjorde, slik at skaden ble unngått eller ble mindre. Det kan her reises problemstillinger i forhold til bl.a. sinnsyke, evneveike og barn. Det kan ikke forventes at kandidaten går grundig inn på temaet.

3.2.2 ”Latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risiko for skade eller etter evne å begrense skaden”, jf. § 5-1, nr. 2

Det sentrale er at kandidaten får frem at bestemmelsen regulerer bl.a. skadelidtes plikt til å igangsette tiltak forut for skadeepisoden. Med dette menes tiltak som ville gjort at skaden ble hindret eller fikk et mindre omfang.

Kandidaten bør videre få frem hva som er den prinsipielle forskjellen mellom første og annet ledd. Gammel lære har gått ut på at annet ledd ikke sier mer enn det som allerede følger av annet ledd. Det er imidlertid sikker rett at annet ledd viser til mangel på generelle trygghetstiltak fra skadelidtes side. Med dette menes at det ikke er snakk om medvirkning til selve skadeepisoden, men medvirkning i form av at skaden ville vært unngått eller blitt mindre, dersom skadelidte hadde iverksatt trygghetstiltak mot skaden.

Eksempel på trygghetstiltak kan f. eks. være bruk av verneutstyr.

Noen få kandidater reiser spørsmål om bestemmelsen i § 5-1, nr. 2, oppstiller et krav om ”skyld”, jf. nr. 1. Det synes å være alminnelig antatt at bestemmelsen inneholder samme skyldkrav som etter nr. 1.

3.2.3 Medvirkningsansvar på objektivt grunnlag, jf § 5-1, nr 3

Det fremgår av skl. § 5-1, nr. 3, at bestemmelsene i nr. 1 og nr. 2, også gjelder medvirkning for ”forhold” som skadelidte ”hefter for”.

Det viser seg at svært få kandidater kjent med at skadelidte kan bli holdt ansvarlig for medvirkning på objektivt grunnlag. Stoffet er ikke av det mest sentrale, og det kan muligens ikke forventes at kandidaten har kunnskaper om temaet. De kandidater som behandler spørsmålet bør få god uttelling.

Noen få kandidater er så vidt innom rettskildesituasjonen på området. Det er her en fordel å få frem at bestemmelsen regulerer ikke et objektivt medvirkningsansvar for skadelidte, men viser til andre ulovfestede regler om objektivt medvirkningsansvar.

Eksempel fra læreboken er at dersom skaden rammer en innretning som skadelide eier, og denne innretningen utgjør en typisk og stadig risiko for skade, vil dette kunne tenkes å gi grunnlag for et objektivt medvirkningsansvar.

3.2.4. Passiv identifikasjon, jf § 5-1, nr, 3

Regelen om passiv identifikasjon er kommet til uttrykk i skl. § 5-1 nr. 3.

Det er en fordel om kandidaten innledningsvis får frem at spørsmål om passiv identifikasjon er aktuelt innenfor flere rettsregler hvor forhold på skadelidtes side får betydning. Dette gjelder bl.a. skadelidtes risiko og samtykke under vurderingen av ansvarsgrunnlag,

Kandidaten bør forsøke å gi en definisjon av begrepet. Med passiv identifikasjon menes at skadelidte A som krever erstatning, blir identifisert med B som har medvirket til skaden.

Temaet er omfattende og for mange vanskelig tilgjengelig. Jeg antok i den foreløpige veiledning, før jeg hadde lest noen besvarelser, at flere kandidater ville avgrense mot dette temaet. Det viser seg i stedet at temaet jevnt over blir gitt høy prioritet, og drøftes utførlig. Mange kandidater har meget god oversikt over de problemstillinger som reiser seg her.

Det sentrale er å få frem at som hovedregel foretas ikke passiv identifikasjon ved personskade og død. Ved tingskade og ren formueskade kan passiv identifikasjon være aktuelt.

Dette innebærer i så fall at det skjer en avkortning i erstatningskravet til A som om det var han selv som hadde medvirket.

3.3 Kravet til årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlag på skadelidtes side

Kravet om årsakssammenheng følger av ordlyden ”medvirket”. Det må kunne forventes at kandidaten klarer å forankre vilkåret rettslig.

Kravet til årsakssammenheng innebærer et krav om faktisk årsakssammenheng. Reglene om rettslig avgrensning av årsakssammenheng kommer også til anvendelse. Med dette menes at skaden må være en adekvat og påregnelig følge av skadelidtes handling for at skadelidte skal holdes ansvarlig for medvirkning.

En nærmere redegjørelse for kravet til årsakssammenheng vil bli for generell i forhold til oppgavens tema.

3.4 Ansvarsfordeling mellom skadevolder og skadelidte

Når både skadevolder og skadelidte kan holdes ansvarlige for skaden, er neste spørsmål om det skal skje en ansvarsfordeling mellom dem.

Det må forventes at kandidaten ser at bestemmelsen gir anvisning på et fakultativ skjønn for retten, jf. ordlyden ”kan”. Dette innebærer at selv om vilkårene for medvirkning er oppfylt, blir ikke erstatningen automatisk avkortet. Bestemmelsen viser til ulike vurderingsmomenter som kan tas i betraktning i spørsmålet om erstatningen skal avkortes, og eventuelt hvor mye den skal reduseres.

Det må videre forventes at kandidaten kan si noe om innholdet i disse momentene:

Uttrykket ”atferden”, viser bl. a. til at det kan tas hensyn til skyldgraden på hver side.

Ved vurderingen av ”atferden” skal det også legges vekt på ”dens betydning for at skaden skjedde”. Dette er en henvisning til reglene om årsakssammenheng. Det må etter dette bli en samlet vurdering av forholdet mellom skadelidtes og skadevolders handling som årsaksfaktor.

I denne sammenheng er det også av betydning å se hen til hva som er den alternative handling for skadelidte. Spørsmålet blir deretter om skadelidtes alternative handling kunne avverget hele skaden, eller kun merskaden. Dette må få betydning for ansvarsdelingen.

Videre vil ansvarsfordelingen være avhengig av hvor sterkt erstatningsrettslig vern skadelidte har. Hvis en f.eks. befinner seg på et livsområde hvor skadelidte har sterkt vern, vil medvirkningen tillegges mindre vekt

Det er en fordel om kandidaten kan si noe om hvilke delingsmodeller som retten opererer med. Ansvarsfordelingen skjer som regel etter brøk. I praksis benyttes det sjeldent brøk mindre enn 1/4. Få kandidater sier noe om dette.

Med uttrykket ”omfanget av skaden” menes i følge forarbeidene at det kan tas i betraktning om skadevolder har ansvarsforsikring eller eventuelt burde hatt slik forsikring. Det kan ikke forventes at kandidaten går grundig inn på dette.

Til slutt kan det tas hensyn til ”forholdene ellers”. Det kan her være aktuelt å ta f.eks. sosiale hensyn. Det kan heller ikke her forventes at kandidaten går grundig inn på spørsmålet.

4. Vurdering

Kandidaten bør få stor frihet i sin tilnærming av oppgaven, både i innhold og struktur. Avgjørende bør ikke være om kandidaten har fått med det antall problemstillinger som sensorveiledningen tar opp, men om fremstillingen samlet sett gir inntrykk av en grunnleggende forståelse for bestemmelsen, de hensyn som gjør seg gjeldende og erstatningsretten i sin helhet.

Til tross for at oppgaven må anses som meget sentral, viser det seg at flere kandidater får problemer med å presentere og systematisere temaet.

For å bestå må det forventes at kandidaten ser at for at vilkårene for medvirkning skal være oppfylt må det kunne oppstilles et ansvarsgrunnlag for skadelidte, samt at det må foreligge årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden. Kandidaten bør også kunne plassere bestemmelsen. Det bør her komme frem at forutsetningen for at bestemmelsen skal komme til anvendelse er at skadevolder har opptrådt erstatningsbetingende, dvs. at det foreligger ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap.

Det må videre forventes at kandidaten kan si noe om hvilke ansvarsgrunnlag for skadelidte som bestemmelsen viser til. Det bør fremgå at kandidaten har forstått hva som menes med at skadelidte må ha opptrådt ”med egen skyld”. Her blir som tidligere nevnt mange kandidater for generell, og gir i stedet en fremstilling av alminnelig culpa. Det kan imidlertid ikke forventes at kandidaten skal få frem disse prinsipielle forskjellene for å bestå.

For å bestå bør det videre forventes at kandidaten kjenner til at retten har et fakultativt skjønn til å sette ned eller la erstatningen falle helt bort dersom vilkårene for medvirkning er oppfylt. Kandidaten bør også kunne si noe om de vurderingskriterier bestemmelsen viser til i spørsmålet om avkorting av erstatningen.

For å oppnå A eller B, bør kandidaten vise solid metodebruk knyttet til tolkning av lovtekst og rettspraksis. Kandidaten bør videre vise evne til å sette reglene i perspektiv og gi fremstillingen en viss dybde. Det er av betydning at kandidaten får frem hva som skiller skyldkravet på skadelidtes side fra culpa på skadevolders side. Problemstillinger bør tydeliggjøres og det må forventes en viss substans i analysen.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 2004
Teoretisk oppgave nr. 2

1 Oppgaven

”Oppgjørskorreksjon.”

2 Læringskrav og litteratur/undervisning

Fra læringskrav i Pengekrav (4vt) gjengis:

”Det kreves... kjennskap til rettsregler om oppgjør og etteroppgjør av pengekrav (tilbakesøking, herunder ”condictio indebiti”) ...”

Læringskravet for oppgaven er således kun ”kjennskap”, og kravene til besvarelsene må avpasses etter dette.

Som hovedlitteratur er oppgitt:

T. Bergsåker: Pengekravsrett (1994) med unntak for kapitlene IV og V.

Oppgavens tema er behandlet samlet i kapittel XII, jf også stikkordsregisteret under condictio indebiti og tilbakesøkning.

Jeg har forstått at siste undervisning i pengekravsrett var høsten 2003, men jeg har ikke fått avklart om det da ble forelest over temaet. I og med at det er kommet en rekke dommer fra Høyesterett etter lærebokens utgivelse i 1994 må sensorene være oppmerksom på disse nye dommer, jf nedenfor. Kandidatene hos meg er inne på tilsammen samtlige av de nyere dommer, men få kommer inn på flere enn 2-3 dommer i besvarelsen.

3 Avgrensninger

I og med at oppgaven kan betegnes som en kapitteloppgave antas det at kandidatene (kand) får med at oppgaven gjelder både tilbakebetaling og tilleggsbetaling, som begge innebærer korreksjon av oppgjøret. De fleste behandler begge disse tema, men det blir ofte noe for knapt om tilleggsbetaling.

Tilbakebetaling er gitt mest plass i kapittel 12 og dette vil naturlig utgjøre hovedtyngden i besvarelsen.

I begrepet ”oppgjør” kan ligge at rene feilbetalinger, f eks som følge av teknisk feil hos banken, faller utenfor. Kand bør vel likevel stå forholdsvis fritt i forhold til at også dette medtas. Oppgjørskorreksjon basert på egne regler på andre felt, som f eks ugyldighetsregler og misligholdsregler kan i samsvar med læreboken behandles, men ikke i for stort omfang da dette ofte er heldagsoppgaver i seg selv.

Jeg antar at de enkelte tema med fordel bør utdypes i hoveddelen av besvarelsen. Det er således ikke nødvendig med noen definisjoner innledningsvis, da dette gjerne tenderer mot at man går inn på emner som hører hjemme i hoveddelen.

4 Disposisjon

Oppgaven kan gjerne disponeres slik Bergsåker har gjort i kapittel 12, der endel klare tilfelle vedrørende tilbakebetaling skilles ut før behandlingen av læren om condictio indebiti. Deretter kan det sies noe om tilbakebetalingskravets omfang. Til sist noe om tilleggsbetaling. Mange bruker omtrent denne disposisjonen.

Kandidatene må forøvrig ha frihet hva gjelder den nærmere disposisjon. Det sentrale er som vanlig at de relevante materielle regler fremstilles på en klar og strukturert måte. En selvstendig disposisjon annerledes enn læreboken som gir struktur og oversikt vil kunne gi uttelling for den kandidat som får en slik disposisjon til å fungere. For de kand som har lest annen litteratur kan andre opplegg være aktuelle. Ingen hos meg har valgt noen annen disposisjon, og Bergsåkers disposisjon synes å fungere best.

5 Momentliste

Det forutsettes at de gjennomgående sensorene har gått gjennom lærebokens kapittel 12 og gjerne også de to sentrale dommer som nevnes i læreboken, Birgodommen, Rt 1985.290 og Aktuelldommen, Rt 1988.556, da det må forutsettes at kand nevner disse.
De sentrale dommer som er kommet etter 1994 kan også med fordel gjennomgås, herunder Rt 95.1641, 97.1029, 97.1210, 98.989, 2001.1580, og HR-dom av 6. mai 2004. Det kan ikke forventes at kandidatene kjenner disse dommene, men en gjennomgang av disse vil emm gi sensorene et mer dekkende bilde av rettstilstanden på området. Det synes som om det her er skjedd en viss endring/utvikling og i alle fall en konkretisering i forhold til vektlegging/betydning av de enkelte momenter i condictio indebiti-vurderingen. Også de øvrige sensorer vil ut fra veiledningen ha et felles grunnlag for sensuren.

Jeg gjennomgår nedenfor relativt kort momenter under de relevante tema med utgangspunkt i lærebokens opplegg. Kandidatene vil selvsagt kunne oppnå en god karakter uten å ha med alt eller det vesentlige av momenter nedenfor, da veiledningen er beregnet på å dekke det som kan komme opp i samtlige besvarelser sett under ett.

5.1 Innledning

Innledningsvis bør kand redegjøre for at et gjennomført betalingsoppgjør i ettertid kan vise seg å være uriktig. Det kan være betalt for mye eller for lite, til feil mottaker, eller at betaler ikke skyldte noen del av det beløp som er betalt. Også betaling før hhv frigjøringstid/forfall kan være aktuelt her. Spørsmålet blir da om oppgjøret skal korrigeres eller ikke.

Man kan så skille ut de klare tilfelle. Er begge parter klar over at oppgjøret er uriktig og forutsetningen er at oppgjøret senere skal korrigeres er saken klar. I sammenheng med dette kan nevnes akonto-betalinger. Dersom det foreligger bedrageri eller annet forsettlig forhold fra mottakers side er saken også klar. I tillegg har man tilfelle hvor spørsmålet om tilbakebetaling følger egne (lovfestede eller ulovfestede) regler. Her kan nevnes tilbakebetaling ved avtalerettslig ugyldighet, brudd på preseptoriske regler, avtalelovens § 36, gjensidighetsbeføyelser i kontrakt (som heving og prisavslag) og omstøtelsesregler. De sistnevnte tema behandles i større eller mindre grad i flertallet av besvarelser, men endel velger kun å behandle condictio indebiti og tilleggsbetaling, hvilket selvsagt er helt greit men det kan da stilles noe større krav til behandlingen av disse to tema. De beste besvarelser behandler også de øvrige tema i tillegg til de to sentrale. Omstøtelsesregler er ikke nevnt av noen hos meg.

Det som da gjenstår er først og fremst de tilfelle hvor det på oppgjørstidspunktet foreligger en misforståelse (villfarelse) på begge sider, slik at ingen av partene i første omgang er klar over at det er gjort en feil. For sammenhengens skyld bør likevel også enkelte tilfelle der man vanskelig kan si at det foreligger en misforståelse (villfarelse) på begge sider behandles, da fortrinnsvis der det foreligger kunnskap om det rette forhold, men det likevel betales.

I forhold til spørsmål vedrørende feil ved overføring gjennom moderne betalingssystemer kan nevnes at feil som har en viss likhet med vanlig betaling omfattes av oppgaven, f eks der en pengeoverføring som er lagt inn ikke er stoppet i tide. Der det på den annen side ikke på noe tidspunkt har vært meningen at overføring til konto skulle skje, men det har oppstått teknisk eller menneskelig feil, mener Bergsåker at det i en viss utstrekning må være rom for korreksjon uten at dette gjøres til et rettslig spørsmål om tilbakebetaling. Kand kan i denne forbindelse komme inn på finansavtalelovens § 31 som omhandler feilaktig godskriving av konto, der første ledd fastslår at godskriving av uriktig konto eller med uriktig beløp kan rettes av banken innen utløpet av tredje virkedag. Endel behandler §§ 31-32, men for mange kommer ikke lenger enn til et lovreferat her.

5.2 Tilbakebetaling

Bergsåker behandler her først enkelte særlige grunnlag for tilbakebetaling før hoveddrøftelsen om condictio indebiti.

5.2.1 Tilbakebetaling etter erstatningsrettens alminnelige regler

Erstatningsrettens alminnelige regler vil ofte gi grunnlag for krav på tilbakebetaling. Dersom mottaker har lurt betaler eller på annen måte har opptrådt klanderverdig vil betaler få et vanlig erstatningskrav basert på culparegelen. Dette gjelder forøvrig også i tilfelle der det ikke foreligger betaling i egentlig forstand, f eks underslag, tyveri, ran.

Kand kan her vurdere forholdet til de alminnelige prinsipper om condictio indebiti. Det kan her f eks nevnes at det ofte vil foreligge grader av uaktsomhet på begge sider, og at condictio indebiti-læren kan være mer egnet til å løse denne type spørsmål. Noen få ser sammenhengen her.

Linjen fra tilfelle der betaler blir utsatt for mer eller mindre press er heller ikke klar, jf
f eks Aktuelldommen, der mottaker gjennom sitt kontraktsbrudd tvang frem den urettmessige betalingen fra bankens side.

Forholdet der det ikke er mottaker som opptrer klanderverdig, men der mottaker nærmest identifiseres med den tredjeperson som opptrer culpøst kan nevnes, her kan bl.a. vises til Birgodommen og Torsondommen, Rt 95.1641, der panthaverne som hadde fått utbetalt forsikringssummene, måtte finne seg i tilbakebetaling selv om panthaver selv var i god tro.

5.2.2 Tilbakebetaling etter kontraktsrettens alminnelige regler

Bergsåker kommer her inn på heving, prisavslag og avtalerettslig ugyldighet.

Hovedregelen om tilbakeføring av ytelsene ved heving kan nevnes, og at det her foreligger både lovfestede og ulovfestede regler. Reglene om avkastning og rente som del av oppgjøret kan nevnes, jf kjl § 65. Prisavslag pga mangler gir rett til delvis tilbakebetaling av kjøpesummen, jf kjl § 38. Dersom en kontrakt viser seg å være ugyldig etter at vederlaget er betalt skal tilbakebetaling normalt skje på samme måte som ved heving. Her kan nevnes berikelsesbegrensningen i vergemålslovens § 37, avtalelovens § 31 (3) og pristiltakslovens § 6 om tilbakebetaling av ulovlig overpris. I relasjon til ugyldighet kan videre nevnes Rt 59.1048 der HR uten videre lot ugyldighet etter avtalelovens § 33 i forbindelse med kjøp av fast eiendom føre til krav på tilbakebetaling av den del av kjøpesummen som var betalt. I forlengelsen av dette kan kand problematisere forholdet mellom ugyldighet og condictio indebiti-læren som selvstendige grunnlag hver for seg. Skillet mellom de mer skjematiske regler om ugyldighet og condictio indebiti-læren er her ikke alltid klart, bl a fordi uvitenhet vanligvis foreligger i begge tilfelle og at innslaget av avtalegrunnlag kan være mer eller mindre sterkt. Den uklare grense mellom disse to grunnlag vil være problematisk sett i forhold til at ugyldighet automatisk fører til tilbakebetaling, i motsetning til vurderingen under condictio indebiti-læren. Få er inne på sammenhengene her, med noen hederlige unntak.

5.2.3 Tilbakebetaling ved akonto-betaling

Ved den typiske akonto-betaling der forutsetningen er senere korreksjon når forholdet er avklart vil hovedregelen være at tilbakebetaling kan kreves.

5.2.4 Læren om condictio indebiti

Bergsåker inndeler her i innledning, momenter ved vurderingen og tilbakebetalingskravet omfang.

5.2.4.1 Innledning

Den alminnelige lære om rett til tilbakebetaling når betaling er skjedd pga en villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang kalles læren om condictio indebiti. Læren har romerrettslig opphav og har også lange tradisjoner hos oss.

Det finnes ingen alminnelige lovregler på området. Læren er skapt gjennom langvarig og omfattende rettspraksis i samspill med den juridiske teori.

Det sentrale virkeområdet for læren er der begge parter er i villfarelse angående feilen. Det nærmere virkeområde kan være noe uklart som nevnt. Her kan nevnes at HR i Rt 98.989, Fearnley & Eger, synes å utvide virkeområdet noe i forhold til det tradisjonelle område. Saken gjaldt et tilfelle der CBK uten å ha selvstendig betalingsansvar i forhold til sertifikateierne etter et sertifikatlån tilbakebetalte lånet på forfallsdag. Dette skjedde i tillit til at det ville komme inndekning fra låntager Fearnley & Eger, noe som ikke skjedde. Det var på det rene at inndekning med all sannsynlighet ikke ville komme da betalingen skjedde, men bankens representant var i villfarelse om dette avgjørende forhold. HR uttaler her at: ”Det kan hende at dette tilfellet ligger i ytterkanten av det som anses som en tradisjonell condictio indebitisituasjon. Om det er treffende å si at det her foreligger et indebitum, avhenger – slik jeg ser det – av hvilken synsvinkel som anlegges. Den terminologi som anvendes, kan imidlertid ikke være avgjørende for det materielle spørsmål. De reelle hensyn er langt på veg de samme som ved en mer tradisjonell condictio indebitisituasjon. I dommen i Rt-1985-290 fremheves det nettopp at det ”er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet.” ”

I dom i Rt 2001.1580, Slåtto Husbygg, viser HR til denne uttalelsen, og uttaler videre at: ”Ein tradisjonell condictio indebitisituasjon ligg føre der ein betalar har lagt til grunn ei betalingsplikt, men har teke feil av eksistensen eller omfanget av denne. Det følgjer etter mitt syn av Fearnley & Egerdommen at det ikkje kan byggjast på eit formelt condictio indebitiomgrep. Det inneber at det ved ei feilutbetaling må skje ei vurdering av om det på ulovfesta grunnlag må skje ei tilbakebetaling. Utbetalinga av kr 150.000 kroner fra burettslaget kom ikkje av noka villfaring. Det vart rådd over bankkontoen til burettslaget ved ei kriminell handling. Etter mitt syn er det større grunn til å la ein slik situasjon falle inn under dei ulovfesta reglane om tilbakeføring enn det er for dei tradisjonelle villfaringstilfella.”

Her kan også nevnes at HR i Aktuelldommen uttalte at: ”Som byretten er jeg kommet til at innløsningen av obligasjonen med kr 800 000 er fremtvunget ved Aktuells avtalebrudd. Rogalandsbanken må derfor ha tilbakesøkningskrav overfor Aktuell.” Deretter drøfter HR spørsmål om tilbakesøkningskravet er tapt som følge av manglende forbehold ved innløsningen eller pga utvist passivitet, uten at condictio indebiti-læren nevnes spesifikt. Passivitetsvurderingen i seg selv synes å være noe løsrevet fra læren. Det kan på den annen side anføres at avtalebruddet her var et så tungtveiende moment at det overskygget helhetsvurderingen.

I dom av 6. mai 2004 uttaler HR på side 6 at: ”Jeg er således kommet til at innfrielse av bankens tilgodehavende i dette tilfellet ikke var resultat av noen misforståelse fra As side. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om tilbakebetaling etter reglene om condictio indebiti. Etter dette må banken frifinnes for As krav.” Saken var her at betaler med åpne øyne hadde innfridd sin samboers utleggspantegjeld til banken for å få gjennomført salg av tidligere felles bolig. Høyesterett uttaler her at det var opp til banken å avgjøre om den ville samtykke til å slette utleggspantet uten fullt oppgjør. As tvangssituasjon skyldes dermed ikke banken. Også dette synes kanskje mest nærliggende å forstå som et så tungtveiende moment at det overskygget helhetsvurderingen.

Domsresultatene etter læren om condictio indebiti går i begge retninger avhengig av det konkrete saksforhold. Avgjørelsen av om tilbakebetaling kan kreves eller ikke skjer ved en skjønnsmessig og konkret helhetsvurdering. Denne helhetsvurdering er lagt til grunn allerede i Garonnedommen, Rt 1927.237. HR har i Birgodommen formulert det slik: ”Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet.” Denne uttalelsen/dette vurderingstemaet er lagt til grunn i de senere dommer. De fleste kand ser dette utgangspunktet, men endel får ikke frem det rettslige grunnlaget her, noe som trekker ned inntrykket.

Fordelen med læren er at den er fleksibel og dermed gir rom for rimelige løsninger. På den annen side svekkes da forutberegneligheten, noe som kan virke prosesskapende.

To grunnleggende hensyn står mot hverandre i vurderingen. På den ene side oppgjørshensynet som bygger på at gjort er gjort og at man i ettertid ikke bør rippe opp i forholdet selv om det foreligger feil. Korreksjonshensynet bygger på den annen side på at feil bør korrigeres. Disse to hensyn trekker da i hver sin retning. Hvilket moment som veier tyngst varierer med forholdene i den enkelte sak og de øvrige relevante momenter. Det er således vanskelig å si noe helt generelt om hvilken vekt disse og de øvrige momenter vil få i et konkret tilfelle, ei heller kan man helt generelt si at noen momenter veier tyngre enn andre.

Endel kand viser til lojalitetshensynet, og bruker dette aktivt i forhold til bl a forbehold og tidsmomentet.

Visse typetilfeller der svaret er klart finnes, uten at det da er nødvendig å gå inn på disse momentene. Betaling av foreldet eller prekludert gjeld kan således bare unntaksvis kreves, uansett om betaler var klar over foreldelsen eller ikke. Spillegjeld som er uforbindende etter strl ikrl § 12 kan ikke kreves tilbakebetalt medmindre betalingen er ytet i uvitenhet om fordringens ugyldighet, jf § 12 (4).

5.2.4.2 Momenter av betydning ved vurderingen

Flertallet får med en god del av de relevante momenter, men forståelsen/nyanseringen under hvert enkelt moment skiller gjerne besvarelsene fra hverandre.

1 Partenes subjektive forhold

At den ene eller begge parter skjønte eller burde skjønt at det forelå en feil, vil være et moment i vedkommendes disfavør i forhold til spørsmålet om tilbakebetaling. Dette må da ses i sammenheng med svekkelse av de to sentrale hensyn oppgjørs- og korreksjonshensynet.

Konstellasjonene kan her bli mange, og dersom kand makter å gi eksempler er det bra. I Aktuelldommen var banken klar over at man ikke skyldte beløpet, men heller ikke innehaveren av obligasjonen var i god tro som følge av (det relativt klare) kontraktsbruddet. Resultatet ble her tilbakebetaling med renter. I Birgodommen var forsikringsselskapet og panthaverne i god tro, men her la Høyesterett avgjørende vekt på forsikringstagers forbryterske forhold ved senking av eget fartøy. Dette til tross for at det var gått 19 måneder før tilbakebetalingskravet ble fremsatt. I Torsondommen som var et nokså parallelt tilfelle viser HR til Birgodommen, men uten at forsikringstagers forbryterske forhold ved senking av eget fartøy her nevnes direkte. Dette synes dog å ligge under i vurderingen. Her ble det ikke ansett avgjørende at utbetalingen skjedde i desember 1987, saken ble etterforsket, forelegg ble utferdiget 12. september 1988 og tilbakebetalingskravet ble først fremsatt 9 måneder senere 22. juni 1989. I Mofraktdommen, Rt 97.1029, ble det lagt vesentlig vekt på at forsikringsselskapet som betaler hadde vært uaktsom ved å overse det sentrale/avgjørende faktiske forhold som mottaker hadde opplyst om. I Fearnley & Egerdommen var det uaktsomhet på begge sider, og HR synes å ha vektlagt långivernes representants forhold tyngst, også hensett til långivernes kredittrisiko og bankens beskjedne honorar for sitt oppdrag. I Slåtto Husbyggdommen var situasjonen meget spesiell idet regnskapsfører som foretok betalingen representerte begge parter. Han gjorde seg skyldig i straffbart forhold i forhold til begge parter da overføringen ble gjennomført for å dekke hans gjeld til betalingsmottaker. HR uttalte her at: ”Sjølv om det etter rettspraksis skal skje ei konkret vurdering for kvart tilfelle under omsyn til kva som er rimeleg, må det såleis kunne takast utgangspunkt i at det i sterk grad talar for gjenoppretting at betalinga har skjedd ved ei kriminell handling. Rettspraksis viser også at krav om tilbakebetaling har stått sterkt ved strafflagde handlingar, jf Rt-1985-290 og Rt-1995-1641.” Det ble forøvrig ikke bebreidet borettslaget at man hadde gitt regnskapsfører fullmakt til å disponere kontoen, derimot ble mottaker identifisert med regnskapsfører og var da ikke i god tro.

De fleste er innom dette momentet, og noen får til nyanserte drøftelser her.

2 Objektive feil

Objektive feil fra en eller begge parter vil tale i dennes disfavør, selv om man ikke kan bebreides for feilen. Dette vil føre til at momentet normalt trekker i bankers disfavør, da disse vanligvis foretar beregningene.

3 Partenes profesjonalitet

En parts profesjonalitet vil for det første føre til skjerpelse av aktsomhetsvurderingen. Hertil kommer at det oftest er den profesjonelle som beregner kravet. Profesjonalitet har videre selvstendig betydning da det gjennomgående antas å være mindre belastning å la resultatet gå i disfavør av den profesjonelle enn av den private part.

At bankene er profesjonelle aktører som vanligvis ikke kommer i vesentlige problemer ved tilbakebetaling ble vektlagt i Torsondommen.

At det stilles krav også til privat part fremgår på den annen side av dom av 6. mai 2004, der HR som nevnt ikke fant den private parts tvangssituasjon avgjørende da banken måtte kunne ivareta egne interesser innenfor de vanlige rettsregler.

4 Forbehold

Det kan være naturlig å ta forbehold om tilbakebetaling hvis betaleren er i tvil om gjeldens eksistens eller omfang. Dette gjelder selvsagt også der betaler er sikker på dette, det kan likevel være gode grunner til å betale men da bør det tas forbehold. Alminnelige lojalitetssynspunkter taler for dette. Manglende forbehold kan redusere vekten av korreksjonshensynet. På den annen side vil andre momenter kunne veie så tungt at tilbakebetaling kan kreves til tross for manglende forbehold.

I Aktuelldommen kom HR til at banken ikke hadde foranledning til å ta forbehold da dette ville medføre at obligasjonen ikke ville bli innløst. Banken var altså i en tvangssituasjon her. HR mente at manglende forbehold under ingen omstendighet kunne være avgjørende så lenge mottaker ikke var i god tro om sin rett til å nekte innløsning.

Forbehold gir betalingsmottaker signal om at oppgjøret muligens ikke er endelig og reduserer da vekten av oppgjørshensynet. Forbeholdet kan også i prinsippet gi et selvstendig grunnlag for å korrigere oppgjøret etter kontraktrettslige synspunkter. Rutinemessige forbehold kan derimot sjelden tillegges vekt. Det må i tilfelle foreligge konkrete omstendigheter som gir varsel om usikkerhetsmomenter for å tillegge et slikt forbehold vekt.

I Torsondommen ble det vektlagt at det var tatt forbehold, riktignok et uklart sådant. Forbehold ble også funnet avgjørende i Rt 97.1210, til tross for at fiskerne som tok forbehold ikke aksjonerte før nærmere 3 år senere. Saken gjaldt forøvrig mindre beløp.

5 Graden av betalingspress

Her kan to forhold nevnes. For det første der betalingsmottaker er pågående. Stor pågåenhet bak den uriktige betaling gir større grunn til å gi betaleren medhold. Betalingspress kan for det andre også foreligge fordi kreditors motytelse er viktig for debitor, f eks strømleveranse som stanses der det ikke betales. Også dette er et argument for tilbakebetaling ved uriktig betaling.

Aktuelldommen kan nevnes her.

6 Andre momenter

Fordringens karakter er et moment. Oppgjørshensynet gjør seg særlig sterkt gjeldende når det er utbetalt for mye lønn, pensjon eller annet som går til det daglige underhold. Dobbeltbetaling av samme fordring er et moment for tilbakebetaling, både dersom det er betalt to ganger til samme person og til forskjellige personer. Villfarelse mht fordringens eksistens i forhold til bare omfanget kan gi større grunn til tilbakebetaling, likeså kanskje dersom villfarelsen gjelder faktiske forhold og ikke rettsvillfarelse.

7 Tidsmomentet

Tidsmomentet er viktig, og der lang tid er gått vil dette kunne befeste oppgjørshensynet så sterkt at en korreksjon blir unaturlig eller urimelig. Av nyere rettspraksis synes det dog som om partenes subjektive forhold gjennomgående veier tyngre, jf punkt 1 ovenfor.

Tidsmomentet kan ha betydning på to måter, for det første har det betydning hvor lang tid som går fra betaleren blir eller burde bli klar over feilen og til tilbakebetaling kreves. For det andre har det betydning hvor lang tid som går fra den uriktige betaling fant sted til feilen oppdages og tilbakebetaling kreves.

Hertil kommer at foreldelsesreglene til slutt vil sette en endelig sperre for krav på tilbakebetaling. Dette gjelder i forhold til begge de nevnte måter. Det blir ved foreldelse uaktuelt å vurdere de vanlige momentene for tiden før foreldelsen inntraff.

Hva gjelder første måte krever alminnelige lojalitetskrav at betaler fremmer sitt tilbakebetalingskrav innen rimelig tid, på linje med de relative reklamasjonsregler i kontraktsretten, f eks kjl § 32 (1). Hvor lenge man kan vente avgjøres bl a ut fra partenes subjektive forhold, deres profesjonalitet og om mottaker selv er i aktsom god tro.

Foreldelsespørsmålet oppstår her i relasjon til spørsmålet om tilleggsfrist etter foreldelseslovens § 10 nr 1, og er da kun aktuelt når det gjenstår mindre enn 1 år av den vanlige 3-årsfrist eller denne er utløpt.

Hva gjelder den andre måte er det her oppgjørshensynet i renere form som ligger bak dette momentet, da det ikke kan forventes at krav fremmes før feilen burde vært oppdaget. Også her vil mottakers manglende gode tro være av betydning, dersom mottaker hele tiden har vært klar over feilen bør selv et langvarig tidsforløp ikke gi ham beskyttelse mot tilbakebetaling.

Her kan hva gjelder rettspraksis vises til punkt 1 ovenfor. I Aktuelldommen ble betalingskravet først fremsatt 2,5 år etter betaling fant sted og som nevnt uten at det var tatt forbehold. Betaler fikk likevel medhold bl a fordi betalingsmottaker ikke var i god tro.

Foreldelse vil her senest inntre 13 år etter betalingen, jf f. § 10 nr 1. Det vil likevel være vanskelig å nå frem med betalingskrav etter lang tid. Her kan vises til Rt 97.1210 der krav for tiden før 3 år før stevning var foreldet, for tiden etter dette tidspunkt mente HR at dette var et tvilsomt grensetilfelle til tross for det forbehold fiskerne hadde tatt ca 3 år før stevning.

5.2.4.3 Tilbakebetalingskravets omfang, herunder rentespørsmålet

Kand bør her få frem at det tradisjonelt har vært antatt at det foreligger en berikelsesbegrensning, dvs at mottaker i enkelte tilfelle kun bør gi fra seg den berikelse eller nytte han sitter igjen med. Berikelsen vil da være lavere enn det opprinnelige betalte beløp. Dette gjelder tilfelle der mottaker har vært i aktsom god tro. Begrunnelsen for dette er at godtroende mottaker bør beskyttes mot å måtte betale tilbake mer enn det han har hatt nytte av, f eks der pengene stjeles fra ham. For mange får her ikke frem at berikelsesbegrensningen gjelder forhold der mottaker har vært i aktsom god tro.

Problemet er at det i praksis vil være vanskelig å praktisere en slik berikelses- eller nytteregel når det gjelder korreksjon av betalingsoppgjør. Dette gjelder særlig i forhold til profesjonelle pengeforvaltere som banker. Selv klare tilfelle som tyveri kan volde vanskeligheter i relasjon til hvilke penger som ble stjålet. Vanligvis vil spørsmålet derfor bli alt eller ingenting, med unntak for de tilfelle der det fornuftigvis kan sies at mottaker ikke har hatt full nytte av beløpet.

Spesiell er her Rt 1934.33 som gjaldt et forsikringsbedrageri på linje med Birgodommen, sikrede hadde selv senket båten. Flertallet på 4 dommere anvendte her en regel om at panthaver som transporterverver ikke stilte bedre enn cedent (jf nå prinsippet i gbl § 25), slik at tilbakebetaling kunne kreves. Flertallet kom likevel til at det her ikke forelå noen berikelse på bankens hånd fordi det hadde gått 2 år siden oppgjør fant sted og at det da ikke kunne gjenfinnes noen berikelse på bankens hånd. Det er vel tvilsomt om resultatet ville blitt det samme i dag. Det kan her vises til Torsondommen der det som nevnt ble uttalt at bankene som profesjonelle aktører ikke ville komme i vesentlige problemer ved en tilbakebetaling, og at berikelsesbegrensningen forøvrig i det hele tatt ikke drøftes i de nyere dommer der mottaker har vært i aktsom god tro.

Hva gjelder renter på tilbakebetalingskravet er det ingen tradisjon for at renter som berikelse for mottaker kan kreves godtgjort betaler.

Morarente etter renteloven løper i disse tilfellene ikke fra før en måned etter påkrav, idet forfallsdag ikke er fastsatt i forveien. Lovens forarbeider åpner likevel en viss mulighet for å regne morarenter fra det tidspunkt betaling fant sted, og HR har flere ganger lagt til grunn tilsvarende renteberegning. Synspunktet er da uberettiget tilegnelse av kreditt/likviditet på motpartens bekostning. Klare tilfeller her er tyveri, ran og underslag, men også der mottaker selv har valgt å skape den situasjon som gir grunnlag for tilbakebetalingskravet er det nærliggende å pålegge renteplikt fra betalingsdato. Av interesse i denne forbindelse er Aktuelldommen der HR ut fra et slikt synspunkt gir betaler medhold i tilbakebetalingskravet, og tilkjenner hovedstol kr 800 000 med tillegg av morarente fra betalingstidspunktet. HR viser her til at innløsningen av obligasjonen var fremtvunget ved motpartens avtalebrudd samt at: ”Hvilket tap Rogalandsbanken har lidt som følge av Aktuells kontraktsbrudd, er ikke avgjørende. Det må iallfall anses på det rene at Rogalandsbankens tap overstiger tilbakebetalingskravet, kr 800.000 med renter.” Dette kan vel også relateres til det alternative culpagrunnlag, som forøvrig ikke drøftes i dommen. Rentefoten er som man ser heller ikke problematisert, noe som er av interesse i forhold til et erstatningsgrunnlag. Noen er inne rentespørsmålet, men flertallet behandler kun berikelse.

Hva gjelder tilbakebetalingskravets karakter, punkt 2.6 hos Bergsåker, tviler jeg på at noen kommer inn på dette. Dersom noe sies om vindikasjon bør det holde at de to vilkår for vindikasjon av penger nevnes, at vilkår nr 2 om faktisk adskillelse av pengene ikke er så strengt, slik at det blir vilkår nr 1 om plikt til adskillelse som blir det sentrale. Plikt til adskillelse vil foreligge ved tyveri, ran mv og ved ugyldighet. Om slik plikt foreligger ved condictio indebiti er tvilsomt, og det foreligger ikke rettspraksis om dette. Ingen har vært inne på dette tema hos meg.

5.3 Tilleggsbetaling

Manglende betaling av forfalt gjeld vil utgjøre mislighold, og Bergsåker mener at det derfor sjelden vil være rom for noen skjønnsmessig vurdering av om debitor bør pålegges å betale resten av forpliktelsen eller ikke. Han mener dog at unntak må gjøres, slik at man får en vurdering på linje med condictio indebiti-læren.

Her mener han at det i motsetning til ved condictio indebiti må oppstilles en hovedregel om at debitor skal betale sin gjeld selv om feil eller misforståelse har ført til den uriktige betaling. Dersom kand problematiserer dette synspunkt bør det emm gi uttelling, da dette neppe kan anses som opplagt. Det blir vel et spørsmål hvor langt man trekker misligholdssynspunktet sett i forhold til at det reelt kanskje er de samme spørsmål som oppstår i begge tilfelle.

Hva gjelder den nærmere vurdering vil stort sett de samme argumenter/hensyn gjøre seg gjeldende, herunder oppgjørs- og korreksjonshensynet.

Det er noe varierende hvordan kand her behandler dette. Noen nøyer seg med å si at resten skal betales som følge av mislighold, andre får ikke frem at det her er et noe annet utgangspunkt enn ved de ordinære condictio indebiti-tilfelle.

Også her kommer de nevnte foreldelsesregler til anvendelse. Det er på den annen side ingen berikelsesbegrensning her ifølge Bergsåker. Forsinkelsesrenter beregnes på vanlig måte dersom resultatet blir at tilleggsbetaling kan kreves. Kand kan her nevne rentelovens § 4 a om rimelig grunn for betalingsvegring hos forbruker, og § 2 om kreditormora hvis grunnen til det feilaktige oppgjør ligger på kreditors side.

6 Bedømmelsen

Oppgaven skulle være overkommelig hensett til at det er en kapitteloppgave om et antatt kjent tema, i alle fall hva gjelder condictio indebiti. På den annen side er læringskravene som nevnt kun kjennskap, slik at det ikke kan stilles for strenge krav. Oppgaven stiller krav til systematisering og konkrete kunnskaper om innholdet i de aktuelle grunnlag. Den stiller også krav til kandidatens evne til særlig å bruke rettskildefaktorene rettspraksis, juridisk teori og reelle hensyn. Det beste vil være at kandidaten makter å balansere oppgaven i rimelig grad, slik at det gis en oversikt over de sentrale relevante spørsmål. Det bør tillates at kandidaten velger ut noen tema til særlig behandling, forutsatt at utvalget er skjønnsomt/begrunnet. Condictio indebiti må komme med. Det bør sies noe både om tilbakebetaling og tilleggsbetaling.

Jeg vil anta at de fleste kandidater makter å få med nok relevant stoff til å passere, men i og med at dette gjelder ulovfestet rett kan det bli problemer for de svakere kand. I og med at oppgaven i noen grad vil være en oversiktsoppgave og hensett til læringskravene kan man emm ikke forlange mye mer for å bestå enn de sentrale hovedregler og en begrunnelse for disse.

Besvarelser som ikke kan passere gir seg vanligvis selv. Disse preges enten av at kandidaten bommer på oppgaven, eller av at fremstillingen er overfladisk og med lite av verdi for oppgavens tema. Hertil kommer ofte endel direkte feil som skaper tvil om forståelsen. De gode besvarelser viser at kandidaten har kunnskap, forståelse og har tilegnet seg en god juridisk metode. Dersom kandidaten i tillegg makter å gi besvarelsen god struktur og balanse kan resultatet bli svært bra.

Kandidatene bør, forutsatt at et rimelig antall sentrale tema er med, bedømmes ut fra det de skriver, ikke ut fra hva som ikke er tatt med. Man bør emm også foreta en rangering av kandidatenes besvarelser i forhold til hverandre. Besvarelser til A og B vil utmerke seg med selvstendige drøftelser forankret i rettskildefaktorene, i større grad for A-besvarelsene. I C-besvarelsene vil det være rom for endel mangler, dersom det sentrale er noenlunde dekket. D- og E-besvarelsene vil ha ytterligere mangler.

Inntrykket hos meg er at det er en ganske normal fordeling over karakterskalaen, men med ganske få D- og E-besvarelser. Enkelte besvarelser er vanskelige å bedømme bl a pga ubalanse i temavalg, men her får man bruke skjønn og sammenligne med de øvriges prestasjoner så godt som mulig.

Sist oppdatert 08.juli .2004 av UK Kommentarer til denne siden.