Sist oppdatert 5. desember 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS131
I
Kontraktsrettslig erstatningsansvar og direktekrav er drøftet av Hov.
1 Kravet fra kjøleskapenes eier Kristine Smart
Studentene må skille mellom kravet mot transportør Kirkerud og mot forhandler Holm. Mellom Smart og Kirkerud foreligger en transportavtale. Mellom Smart og Holm foreligger ingen avtale.
Kravet fra Smart mot transportøren Kirkerud
Oppgaveteksten opplyser at Smart viste til veifraktloven. Studentene skal da drøfte dette grunnlaget og ingen andre, jf oppgavetekstens avsluttende bemerkning. Relevante bestemmelser er veifrl §§ 27 og 28. Hovedregelen er at fraktføreren – her Kirkerud – er ansvarlig etter § 27 første ledd, jf særlig § 28 annet ledd om at hun ikke kan påberope mangler ved kjøretøyet. På den annen side sier § 28 første ledd siste alternativ at forhold fraktfører ”ikke kunne unngå” er fritaksgrunn. Studenter som ser en mulig inkonsistens mellom §§ 28 første ledd siste alternativ og 28 annet ledd må honoreres, men det er intet krav. Formentlig går § 28 annet ledd foran, men svaret er her som ellers ikke det viktigste. Veifraktloven er ikke ”pensum”, men når grunnlaget angis i oppgaveteksten bør studentene kunne resonnere på bakgrunn av sin alminnelige innsikt. Studenter som kort og greit løser tvisten etter veifrl § 28 annet ledd må få honnør.
Kravet fra Smart mot forhandleren Holm
Smart viser til ”alminnelige kontraktsrettslige prinsipper”. Problemet knytter seg til direktekrav / springende regress. Veifraktloven regulerer ikke dette, men problemet berøres i Rt-1995-486. Spørsmålet blir om alminnelige prinsipper kan åpne for et krav mot transportørens hjemmelsmann Holm. Skulle noen argumentere med analogi fra kjl § 84 – eventuelt at denne bestemmelsen gir uttrykk for en nyere rettsutvikling mot større rom for direktekrav – bør det honoreres. Et vilkår vil være at Smarts kontraktspart Kirkerud kan gjøre gjeldende et tilsvarende krav mot Holm. Spørsmålet da blir om Holms ansvarsfraskrivelse overfor Kirkerud også utelukker direktekrav fra Smart. Dette beror på en tolking av ansvarsfraskrivelsen. Lemping av denne etter avtl § 36 kan diskuteres, men fører neppe frem på bakgrunn av at avtalen kommersiell.
2 Kravene fra lastebileieren Kirkerud
Kjøper Kirkerud vs selger Holm
Kravet gjelder erstatning for ekstra kostnader med innleie av lastebil. Dette er et næringskjøp, og kravet beror på kjl § 40 første ledd jf § 27, jf også Holms ansvarsfraskrivelse. Culpa (§ 40 tredje ledd) er uaktuelt, jf oppgaveteksten om at det ikke ble anført at Holm burde ha vært oppmerksom på svakheten ved akselen. Studentene må skille mellom (1) ansvarsgrunnlaget som her blir kontrollansvar, og (2) om et eventuelt kontrollansvar dekker denne tapstypen.
Frifinnelse under (1) må lede til subsidiær drøftelse av (2). Under (1) må kjl § 40, jf § 27 første ledd drøftes. Under (2) er relevante bestemmelser hhv. kjl § 67 annet ledd bokstav b) som trekker i retning indirekte tap og på den annen side § 67 tredje ledd bokstav a) som går i motsatt retning. Svaret er her som ellers ikke det viktigste.
Studentene må også drøfte ansvarsfraskrivelsen i det ”formular” Holm brukte for salgsavtalen med Kirkerud. Studentene kan enten (1) drøfte ansvarsfraskrivelsen og hvis denne utelukker ansvar deretter drøfte ansvar etter kjøpsloven subsidiært, eller (2) drøfte ansvar etter kjøpsloven først og hvis loven gir ansvar, deretter drøfte ansvarsfraskrivelsen subsidiært. Rekkefølgen på drøftelsene skal normalt ikke ha betydning for bedømmelsen.
Når det gjelder tolking av ansvarsfraskrivelsen, er det mulig at noen kanskje vil drøfte om det er ”garantert” at bilen skal være feilfri i et halvår, og at enkelte kanskje vil lese bort begrensningen til utskiftning. Skulle noen her vise kreativitet – innenfor det forsvarlige – skal vi gi honnør. HR har som kjent undertiden gjort vold på avtaletekster hvis teksten lest etter alminnelig språkbruk ikke gir et hensiktsmessig resultat.
Holms formular brukte ordet ”garanterte”. Dette er et ord som kan tyde på at kjøperen får en bedre rettsstilling enn etter deklaratorisk rett, men i dette tilfellet er det tale om det motsatte. Studenter som ser dette poenget og som påpeker klausulens villedende formulering, og som f.eks bruker dette som argument i relasjon til vedtakelse, innskrenkende tolking eller lemping må honoreres.
Kjøper Kirkerud vs fabrikken som er selgerens hjemmelsmann
Kirkerud kan som kjøper av lastebilen bygge direkte på kjl § 84. Dette forutsetter at (1) Kirkeruds kontraktsmotpart selgeren Holm har et krav mot den tyske fabrikken i henhold til alminnelig kjøpsrett, herunder at mangel foreligger mellom fabrikken og Holm, og (2) at fabrikkens ansvarsfraskrivelse overfor Holm ikke gjelder i dette tilfellet, jf om det siste kjl § 84 første ledd ”for så vidt …”.
Når det gjelder (1) og mangelsproblemet, kan det i hvert fall vises til kjl § 17 annet ledd jf formålsforfeiling og under enhver omstendighet kravet til vanlig god vare. Mangel kan foreligge uavhengig av om den tyske fabrikken anses aktsom eller ikke. Skal Holm ha et krav på fabrikken pga mangelen, må dette hvile på enten fabrikkens mulige culpa (§ 40 tredje ledd, jf oppgaveteksten om fabrikkens erkjennelse) eller fabrikkens kontrollansvar (§ 40 første ledd, jf § 27).
Når det gjelder (2) – fabrikkens ansvarsfraskrivelse – må denne tolkes for spørsmålet om den utelukker ansvar for fabrikken for den aktuelle mangel overfor Holm, sistnevnte i egenskap av kjøper i relasjon til fabrikken. Studenter som har kreative synspunkter her skal honoreres, f.eks om klausulen kan tolkes innskrenkende pga slagside i forhold til deklaratorisk rett, betydningen av at partene er profesjonelle mv. Lemping etter avtl § 36 synes lite aktuelt i en kommersiell avtale som dette, men studenter som reiser problemet skal honoreres hvis drøftelsen er selvstendig. Merk da at mulig lemping gjelder i forholdet fabrikken vs Holm, og at Kirkerud kan nyttiggjøre seg om klausulen helt eller delvis kan tilsidesesettes ved lemping.
II
I del II er det kun spørsmål om å antyde problemer. Faktum gir lite grunnlag for drøftelser og løsninger. Dette er en uvant oppgaveform, og sensorene må ikke stille urealistiske krav. Et poeng er også å se grensene for det kontraktsrettslige erstatningsansvaret, særlig at personskade (og i noen grad også tingsskade) ikke dekkes av kontraktsrettslige regler, men av alminnelig erstatningsrett utenfor kontraktsforhold. Angivelsen nedenfor av mulige partsforhold og problemer er ikke uttømmende. Studentene må få frem at et eventuelt kontraktsrettslig ansvar forutsetter kontraktsbrudd. Dette er et nødvendig, men som regel ikke tilstrekkelig, vilkår for at misligholderen skal bli ansvarlig.
Kontraktsforhold
Byggherren vs
hovedentreprenøren. Problemet er om hovedentreprenøren kan bli
kontraktsrettslig ansvarlig overfor byggherren pga elektrofirmaets
(underentreprenørens) og heisleverandørens forhold.
Elektrofirmaets kontraktsbrudd er forsettlig, og kontraktsmedhjelperansvaret
innebærer identifikasjon.
Heisleverandøren hadde montert faglig sett ”uheldig”. Studentene kan da
reise spørsmålet om (a) heisleverandørens forhold er et kontraktsbrudd og
(b) hvis ja om heisleverandøren har ansvar pga uaktsomhet eller
kontrollansvar – i så fall er også identifikasjon aktuelt. Om det gjelder et
kontrollansvar for levering av en heis, hvor monteringen har karakter av en
tjeneste slik at vi kan være utenfor kjøpsloven (jf kjl § 2 annet ledd), kan
nevnes. Skulle noen se problemet, er det utmerket – men intet krav. Er vi
utenfor kjøp, må et eventuelt ulovfestet kontrollansvar bero på usikre
analogier.
Studenter som ser at elektrofirmaets og heisleverandørens kontraktsbrudd
også har ført til tap som er i grensesonen for kontraktsansvaret
(tingsskade) og som faller utenfor kontraktsansvaret (død og personskade),
må honoreres. I hvert fall sistnevnte tapstype må drøftes etter alminnelig
erstatningsrett.
Byggherren vs arkitekten. Elektrofirmaet handlet i strid med arkitektens instrukser, og det kan oppstå spørsmål om kontraktshjelperansvar for arkitekten. Slikt ansvar er formentlig bare aktuelt hvis elektrofirmaet er en underleverandør overfor arkitekten, hvilket neppe er nærliggende.
Hovedentreprenør vs elektrofirmaet og heisleverandøren – forutsatt at begge de to sistnevnte har misligholdt. Hovedentreprenøren kan søke regress overfor elektrofirmaet og heisleverandøren for sitt eventuelle kontraktsansvar overfor byggherren.
Byggherren vs leietakerne. Brannen avskjærer leietakernes mulighet til å flytte inn i sine lokaler. Spørsmålet blir da om eventuelle tap – ”dekningsleie” hos annen utleier etter oppgaveteksten – kan søkes erstattet. Byggherren kan neppe bebreides for uaktsomhet. Det må eventuelt bli tale om et kontrollansvar etter husleieloven § 2-13. Er svaret bekreftende, oppstår spørsmålet om den tapstype som oppgaven omfatter er direkte eller indirekte, jf husll § 2-14.
Ikke kontraktsforhold
Byggherren vs (a) elektrofirmaet og (b) heisleverandøren. Det kan her bli tale om direktekrav / springende regress så langt hovedentreprenøren har kontraktsrettslige erstatningskrav overfor de to nevnte, i dette tilfellet etter ulovfestet rett, jf kjl § 84 som er en mulig parallell, men bestemmelsen gjelder ikke direkte.
De omkomnes etterlatte / personer som overlevde men som er påført skade – disse kan rette krav i flere retninger, men felles for denne typen krav (personskade, dødsfall) er at kontraktsreglene ikke gjelder. Alminnelig erstatningsrett blir grunnlaget.
III
Når oppgaveteksten sier en ”meget kort” drøftelse, bør studentene ta det på ordet. Poenget er at en genus-yter har valgfrihet. Yteren må tåle en (vesentlig) høyere terskel når det gjelder å overvinne oppfyllelseshindringer etc, enn specie-yteren. Dette vil bl.a. medføre at kontrollansvaret for en genus-yter vil tendere mot et objektivt ansvar, eventuelt mot en force maj-begrensning. Læremidlene antyder dette ulike steder, se Hov s 56-57, 181. Men studentene bør ved egen undersøkelse av lovteksten i kjl § 27 kunne se dette.
|
Sist oppdatert 5. desember 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |