Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS131
Kurset JUS131 Kontraktsrett II Tredje
studieår har pågått fra medio august og frem til medio oktober d å. Fra før har
kandidatene vært gjennom Kontraktsrett I på Første studieår (avtaleinngåelse,
fullmakt, ugyldighet), men de hadde ved semesterstart i august tilnærmet ingen
forkunnskaper om kontraktslovgivning eller metode til løsning av
kontraktstvister. Jeg viser til læringsmål og anbefalt kjernelitteratur/støtte-
og fordypningslitteratur, herunder ny bok av Viggo Hagstrøm Kjøpsrett (2005).
Kurset har søkt å
parallellbehandle sentrale spørsmål om særlig mangelsansvar i kjøpsloven,
avhendingsloven og forbrukerkjøpsloven. De første gruppeoppgavene på kurset var
om forbrukerkjøp, men etter hvert ble næringskjøp og avhendingsloven trukket
inn. Det er brukt i alt 6 gruppeoppgaver, holdt 4 storgruppesamlinger – og
avholdt 13 forelesninger (Berte-Elen Konow og undertegnede). Regelverk om
erstatningsansvar ved mislighold er gjennomgått nokså inngående både som
kursoppgaver og på forelesninger, og da med særlig oppmerksomhet henvendt på
kontrollansvar etter kjl §§ 27 og 40, avhendingsloven § 4-5/§ 4-14
og erstatningsberegning etter kjl § 67, jfr § 70 (1) og (2)/ avhl § 7-1.
Obligatorisk kursoppgave ble
avviklet i midtveis i kurset; her handlet det om avhending av nyoppført
leilighet i sameie med spørsmål om arealsvikt og opplysningsplikt vedrørende
trang garasjeplass. Det ble ikke gitt karakter, men det var et vilkår for å gå
videre til skoleeksamen at kandidaten besto. Meget få strøk på oppgaven.
Skoleeksamen Kontraktsrett II
ble lagt til avslutningen av både KII og Pengekrav. Eksamen ligger altså i tid
en drøy måned etter undervisning og gruppearbeider i faget.
Kurset har jo ikke kunnet ta
opp i særlig bredde andre kjøpsrettslige emner, f eks ikke risikoovergang,
forsinkelse, kjøperforpliktelser, så det må kunne forventes at det som faktisk er gjennomgått på tilgjengelig tid også
er tilegnet og forstått.
Saksforholdet i oppgaven er en
oppdatert parafrase over særlig to hr-dommer – ”Kaupanes”-dommen Rt. 1978 s 678
og Rt. 2005 s 257 ”hårfjerningsapparat”. I den første ble forhandler av taksten
solgt med produsent ”generasjonsgaranti” ikke ansett for å ha gitt garanti ut
over kalenderfristen som gjaldt etter kjøpsloven av 1907. I den andre ble
kjerneegenskaper tungt vektlagt ved markedsføring av et produkt og dermed ansett
solgt med ”tilsikring” av egenskaper, som medførte objektivt erstatningsansvar
uten begrensning til direkte tap (kjl 1988 § 40 (3) bokstav b).
Oppgaven reiser spørsmål om
direktekrav etter avhl § 4-16 i forhold til byggmesteren som oppførte
eneboligen i saksforholdet. Dette aktualiserer to bestemmelser i
bustadoppføringslova 1997 - § 30 om reklamasjonsfrist og § 35 om
mangelsansvar. Bustadoppføringslova har ikke vært behandlet sentralt på kurset,
men de tolkningsspørsmål som der oppstår, burde kunne løses siden det er tale
om helt tilsvarende regler som etter sin art er behandlet også i avhendingsloven
(og kjøpsloven). ”Problembasert læring” innebærer at det må kunne forventes at
kandidatene i noen grad mestrer tolkning av sideløpende lovbestemmelser som
tematisk handler om det samme som har vært omhandlet mer direkte i
kursoppgavene.
Momenter til oppgaven;
(1)
Tvisten Bråten - byggmester Böschen. Byggmesteren har påtatt seg å skifte taket, så dette
er ikke tema i oppgaven. Noen kandidater drøfter takutskiftning i forhold til
Olav og Kari allikevel. Ingen direkte feil, men ikke så skjønnsomt siden
byggmesteren har påtatt seg dette. (Men oppgaven kunne nok vært bedre formulert
på akkurat dette.) Overraskende mange
leser for øvrig da avhl som hjemmel for rettingskrav mot selger og overser
derfor at § 4-8 viser til den begrensede § 4-10 som i privatkjøp bare gir regel
om selgers utbedringsrett. Byggmesteren avviser følgeskaden på
bokkassene, og dermed oppstår både spørsmål om mangel, prisavslag/erstatning og
frist for å gjøre ansvar gjeldende.
(2)
Byggmesteren
(entreprenøren) har mangelsansvar etter bustadoppfl § 27, jfr § 25 og
det er disse som er relevante når Bråten nå påberoper seg subrogasjonsregelen i
avhl § 4-16. Dette burde ikke by på problemer; her skal kandidatene først
og fremst via § 4-16 se at det er bustadoppføringslova og ikke verken kjøpsloven
eller forbrukerkjøpsloven som er grunnlaget for kravet mot byggmesteren.
(3)
Forutsetningen
for mangelsansvar er at mangelen i forhold til Böschen er gjort gjeldende både
innen fristen for siste ledds kjøpet (ikke særlig tvilsomt her) og innen den reklamasjonsfrist som
gjelder i forholdet Böschen-Kari/Olav. Fristen etter bustadoppfl er 5 år og
løper fra overtagelse – bustadoppfl § 30. Overtagelse skjedde i august
2001. Bråten reklamerte i juli overfor Kari og Olav, men først i september
overfor Böschen – altså en måned etter fristutløp. Etter avhl § 4-16 (2) må
reklamasjon til bakenforliggende ledd skje innen den frist som gjelder for
dette leddet, og da holder det ikke at man har reklamert til egen selger. Dette
er behandlet i forelesninger og på kursoppgaver omkring avhl § 4-16. Egentlig
nokså opplagt siden avhl § 4-16 (2) er helt klar på dette – og fristen i
bustadoppfl § 30 med meget synlig overskrift ”Reklamasjon” er jo den samme som
den ville vært etter avhl. Og selv om man ikke kan forvente dypdykk i
bustadoppfl, burde § 30-fristen ligge i dagen for kandidatene. Oppgaveteksten
inviterer jo uttrykkelig ved formuleringen ”…uansett var det for sent å ta
dette opp nå”. Bokskaden hører derfor
hjemme i tvisten Bråten-Olav/Kari. Jeg er derfor noe skeptisk til å premiere
kandidater som gir seg i kast med de materielle ansvarsreglene i bustadoppfl. Tidsnød har nok gjort seg gjeldende for mange,
men selv på kort tid burde man kanskje forventet kjapp orientering mot
bustadoppfl § 20?
(4)
Men: For de som
ser lenger enn avhl § 4-16 (2): Böschen
har forhandlet et produkt som er markedsført med ”generasjonsgaranti”, og da
oppstår to spørsmål. Har Böschen ved dette påtatt seg selv å hefte lenger enn lovens 5 år? Og: Har Böschen ved dette
påtatt seg et tilsikringsansvar som
går utenpå det lovregulerte?
(5)
Vedrørende
utvidet frist for mangelsansvar: Det kan ikke forventes at kandidatene kjenner
”Kaupanes”-dommen Rt. 1978 s 678 (noen gjør faktisk det), der forhandleren av
takstein med produsentens ”generasjonsgaranti” ikke ble ansett for å ha påtatt
seg noe eget ansvar ut over dagjeldende reklamasjonsfrist. Men kandidatene bør
kunne stille spørsmålet riktig. Svaret er vel fortsatt at en forhandler av
byggevarer – eller byggmester - ikke selv kan sies å ha påtatt seg å hefte på
samme vilkår som produsenten. En uspesifisert ”generasjonsgaranti” formidlet av
mellomleddet (her byggmesteren) medfører derfor ansvar ut over femårsfristen i
bustadoppfl § 30. Så dette kravet fører neppe frem. Dermed blir evt
spørsmål knyttet til bustadoppfl subsidiære og perifere i forhold til oppgavens
hovedtemaer.
(6)
Det kan også
reises spørsmål ved om en ”generasjonsgaranti” for takstein er tilsikring som medfører strengere ansvar
enn det som ellers ville gjeldt. Mangelsansvaret etter bustadoppfl § 35 er
et vanlig kontrollansvar med utvidelse i annet ledd som etter kjl § 27
(2)/avhl § 4-5 (2). Erstatningsomfanget omfatter påregnelig tap etter § 36,
men § 35 tredje ledd fastslår at ansvaret for avledet produktskade bare
gjelder når det foreligger skyld. Bestemmelsen nevner ikke tilsikringsansvar,
men må vel forstås slik at ansvaret ved tilsikring også her medfører ansvar for
alt påregnelig tap. Om noen av kandidatene skulle se dette, må det bli et
vesentlig pluss.
(7)
Vedrørende
subsidiære drøftelser: Det må nok forventes en viss usikkerhet ved behandlingen
av bustadoppføringslova for dem som ikke ser at lovens § 30 avskjærer avhl §
4-16 kravet. Om kandidatene derfor velger å orientere seg mot avhendingslova,
eller ikke treffer ved behandlingen av enkeltbestemmelsene i
bustadoppføringslova, må dette ses nokså mildt på. Kandidater som ser at det
faktisk er bustadoppføringslova som er grunnlaget for Bråtens krav etter avhl § 4-16,
må premieres, selv om man er usikker på detaljene i loven. Har kandidatene
først identifisert lovgrunnlaget, burde det f eks kunne forventes at de nokså
enkelt finner frem til § 30 som har overskriften ”Reklamasjon”, der
femårsfristen – svarende til avhl § 4-19 - er inntatt i første ledd.
(8)
Tvisten Bråten – Kari og Olav er en ordinær tvist om mangelsansvar etter
avhendingsloven, men etter det opplyste bare for bokskaden siden byggmesteren
tilbyr å skifte taket.
(9)
Huset hadde ved
salget til Bråten i 2004 ikke frostbestandig taktekking, men dette var et
skjult minus. Oppgaven inviterer til å drøfte om bruk av produsentbrosjyrene
under markedsføring er opplysningsgivning etter avhl § 3-8, d v s
beskrivelsesansvar. Har selgeren risikoen for byggevareleverandørens
markedsføring? Og stiller dette seg annerledes når selgeren aktivt bruker slikt
opplysningsunderlag for å motivere kjøper? Oppgaven er med hensikt skrevet med
lav profil: Kan man egentlig si at det er gitt noen direkte uriktig beskrivelse i det som selgerne
har lagt ut? Beror vel på om man vil si at også Kari og Olav har feilinformert
ved å legge frem en brosjyre fra produsenten i 2001 som lovet mer enn det er
dekning for, noe jeg selv stiller spørsmålstegn ved. Oppgaven antyder også et
spørsmål om identifikasjon i og med at de unge som bodde i huset glemte å nevne
fuktsymptomer for Olav og Kari, dvs etter avhl § 3-7 som krever ”måtte
kjenne til” for mangelens vedkommende på selgersiden, er vel dette neppe holdbart. Snarere kunne det være tale om å drøfte § 3-7
ved det at selgerne har vært lite i huset selv på vinterstid og i bergensregn
(med det var ikke lys på krypeloftet). Kandidatene bør emm ikke fortape seg i
lange drøftelser om avhl § 3-7 eller § 3-8. (Men det er mange som
gjøre det!) Kjøpers evt undersøkelsesplikt etter avhl § 3-10 er knapt et
tema i oppgaven. (Lange utredninger om innvirkning må også trekke ned: Hvis
først relevant opplysningssvikt ikke særlig tvilsomt at innvirkningsvilkåret er
oppfylt i dette tilfellet.)
(10)
Kandidatene vil
ventelig ta opp spørsmålet om det her tatt et ”som han er” forbehold etter avhl
§ 3-9, jfr at eiendommen er solgt uten megler og med en tvetydig,
amatørmessig og uklar henvisning til ”gjeldende lovgivning”. Huset er
imidlertid bare 3 år gammelt og da ligger vel uegnet taktekking utenfor det som
er påregnelig etter praksis om sedvanlig slitasje og elde. Noenlunde sikkert (?)
at produktrelatert lekkasje på et så nytt hus vil utgjøre ”vesentlig ringare
stand” etter avhl § 3-9 annet punktum. Kandidatene vil kanskje trekke inn
forholdet mellom kjøpesummen 2.6 mill og reparasjonsomkostningene 80.000. Etter
min mening vil det være et blindspor fordi § 3-9 krever en totalvurdering
og Høyesterett har avvist sjablonregler basert på rene prosent-sammenligninger
av beløp. Mener man at det ikke er
tatt noe effektivt ”som han er” forbehold, vil jo mangelsansvar uten videre
følge av avhl § 3-2 (1)(a) siden huset ikke er som ”tilsvarande eigedomar”.
Så egentlig blir det liten forskjell på § 3-2 og § 3-9 i dette
tilfellet. Noen kandidater innleder lange drøftelser om reklamasjonsfrist og
forspillelse på Bråtens side. Dette er ikke anført, og oppgavens faktum
inviterer heller ikke til å ta opp dette. Egentlig lite skjønnsomt å drøfte
dette utover å fastslå at oppgaven ikke reiser slike spørsmål. Og så er det
kandidater som spiller tid og plass på lange innledninger om avhendingslovens
anvendelse, forbrukerbegrep osv.
(11)
Bråtens krav mot
Kari og Olav gjelder skaden på bokkassene. Kravet kan formuleres i tilslutning
til avhl § 4-12 (2) som prisavslag,
men det forutsetter at skadeutbedring kan ses på som utbedring av takmangelen, og det kan man vel neppe si er
dekkende her. Sml her også begrensningen i bustadoppfl § 32 første ledd –
skulle noen se den, klart pluss (ingen i nivåkontrollbunkene så dette poenget).
Jeg fikk telefon fra eksamenslokalet om hva som lå i oppgavetekstens ”utbedring”,
men jeg gikk ikke nærmere inn på det. Hvis noen skulle mene at ”utbedring” av
vannskader på gamle bøker ligger innenfor § 4-12 (2), vil jeg vel nærmest
se på det som en feil.
(12)
Som
erstatningskrav følger kravet § 4-14 (jfr § 4-5), som skiller mellom
kontrollansvar og kvalifisert ansvar ved culpa eller tilsikring.
”Generasjonsgaranti” i brosjyrer fremlagt under markedsføringen kan neppe anses
som tilsikring fra selgers side, heller ikke etter Rt. 2005 s 257. Skyldansvar
omfatter selger selv og slike som er gitt i oppdrag å medvirke ved oppfyllelsen av en inngått avtale, jfr avhl § 4-5
(2) som § 4-14 viser til, og det utelukker eventuelle historiske produsentfeil
i dette tilfellet.
(13)
Oppgavens egentlige
utfordring (og vel det vanskeligste spørsmålet i hele oppgaven) ligger i avhl § 4-14
(1) og (2) med henvisning til § 4-5 (1) om kontrollansvar. Her er konseptet fra de tilsvarende kjl 1988 § 40
(1) og § 27 tatt inn av lovgiver nokså ukritisk, for det er vel åpenbart
at kontrollsfære-begrepet egner seg dårlig når en privat aktsom selger i god
tro og uten tilsikringsansvar skal vurderes opp mot ansvarsvilkårene i § 4-5
(1). Kjl § 27 med regelen i (2) annet punktum om at kontrollansvaret også
omfatter tidligere omsetningsledd er ikke gjentatt i avhl § 4-5.
Agurkpinne-dommen Rt. 2004 s 675 (som kandidatene skal kjenne ut og inn) har
ikke gjort denne øvelsen enklere ved den litt overraskende tilnærmning
førstvoterende tar i dommens avsnitt (55). Kan man si at Kari og Olav ikke ”i
prinsipp” har kontroll over en historisk mangelfull byggevareleveranse med
skjulte feil og mangler? Og er det overhodet meningsfullt å spørre om Kari og
Olav i 2001 kunne valgt annen taktekking og av
den grunn må hefte for sitt valg etter byggmesterens anbefaling? Det er jo
i tilfelle bare tale om tapsposter som ikke allerede omfattes av prisavslaget
etter avhl § 4-12 (2) - i praksis kanskje nettopp ingrediensskader på
eiendommen. Jeg ville vært tilbøyelig
til å frita for ansvar og falle ned på at mangelen ved taksteinene ligger utenfor
kontrollsfæren – altså ikke ansvarsgrunnlag. Men score til kandidater som
overhodet ser problemstillingen – og toppscore for dem som klarer å få noe
vettugt ut av dette!
(14)
Som ved
løsørekjøp skal erstatningsmessige tap være rimelig forutsigelig – avhl § 7-1
(1). Det vilkåret er vel tilfredsstilt når det gjelder eksponerte verdier i et
hus med utett tak – og iallfall på loftet. Erstatning ved kontrollansvar etter
avhl § 7-1 (2)(d) kvalifiseres dernest i tillegg på samme måte som etter
kjl § 67 (2) (d) ved angivelsen av at selv forutsigelige produktskader må
ramme verdier i ”nær og direkte sammenheng med” den solgte eiendom. Kan vel
diskuteres om lagrede verdier på loftet omfattes, men det ligger vel nær å si
at det meste innomhus som over tid eksponeres for vedvarende vanninnsig etter
skjulte taklekkasjer er dekket av § 7-1. Å skulle måle rekkevidden av § 7-1
(2)(d) etter antall meter e l fra lekkasjestedet virker lite rimelig.
(15)
Lempning ved
eksponering av spesielt store verdier som kunne og burde tatt bedre hånd om kan
tenkes etter avhl § 7-2 (2). Den orienterte kandidat blander ikke ”nær og
direkte”, påregnelighetskravet i § 7-1 (1) og lempningsspørsmålet etter § 7-2
(2). Det kan vel anføres at folk flest har både standard innbo,
slektsklenodier, kunst, smykker, IT- og elektronikk under eget tak, slik at man
av den grunn må være tilbakeholdende med å anse slike skader som upåregnelige,
kanskje evt heller lempe ut fra forestillinger om egenrisiko for verdier på
klenodienivå (kunne nok være tale om § 7-2 (2) lempning i denne saken). Nevner
kandidatene forsikringsspørsmål i denne sammenheng (verdisaksforsikring e l),
må dette ses som et vesentlig pluss (men er det noen som gjør det?).
De fleste temaene i oppgaven
(fristberegning, garanti/tilsikring, hjemmel for direktekrav) skulle egentlig
ikke volde de helt store problemer. Temaene er velkjente og har vært øvet i
flere av kursoppgavene.
”Nøtten” ligger i spørsmålet om
kontrollansvar som ansvarsgrunnlag for Kari og Olav. Jeg forventer at mange –
kanskje de fleste - kan komme til å overse at avhl § 4-14/§ 4-5
faktisk reiser noen nokså vanskelige tolkningsspørsmål fordi kontrollkriteriet
fra kjl § 27 (1) ikke egner seg når den private eiendomsselgerens ansvar
skal fastlegges. Kandidater som ser og mestrer dette på en forstandig måte må
få solid kredit. Akkurat dette tolkningstemaet ble ikke berørt eksplisitt på
kurset, men kullet skal jo ha lært problem-mestring, så de må være forberedt på
å bruke tilegnede ferdigheter også på nye utfordringer som denne.
Det er også noen litt intrikate
(subsidiære) spørsmål som oppstår etter bustadoppføringsloven hvis man tar opp
direktekravet til Bråten under den forutsetning at fristen ikke er utløpt pga
”generasjonsgaranti” og/eller at Bråten kan bygge på tilsikringsansvar. Etter
den nye studieordningen skal studentene ha bedre trening enn tidligere i å
orientere seg metodisk i lovbestemmelser som ikke har vært behandlet direkte på
kurset. Her må det vises skjønn og rimelighet. Manglende mestring av dette
lovstoffet bør tolereres, samtidig som kandidater som får noe ut av
bestemmelsene bør få god uttelling for det.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |