Sist oppdatert 15. januar 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS131
Sensorene må først og fremst granske om studentene stiller rettsspørsmålene presist, om studentene anvender rettskilder i sine drøftelser (i motsetning til privat synsing), om studentene knytter drøftelsene nært opp til kildene fremfor å ”gli” inn i private betraktninger, om kildene er vektlagt hensiktsmessig (lovteksten har normalt større vekt enn andre kilder etc.), om den skriftlige fremstillingsformen er klar, om konklusjonene er klart formulert etc. Vi må være varsomme med å stille for strenge krav når det gjelder huskestoff. Poengterte besvarelser skal honoreres. Irriterende omstendelighet er ikke alltid et minus, i hvert fall ikke på ”normale” karakternivåer, så fremt kandidaten ser og drøfter relevante problemer. Men hvis omstendelighet må antas å skyldes faglig usikkerhet, er dette et minus.
Studenter som ser de relevante vilkårene, og spalter opp drøftelsene i henhold til vilkårene, skal honoreres. For studenter med slik ryddighet og klarhet bør sensorene – også i relasjon til beste karakter – ha margin når det gjelder antall problemer som drøftes, i lys av at sensuren aldri skal være en opptelling av antall problemer som en student har drøftet i forhold til antall problemer som er mulig å drøfte. Det er et klart pluss å se subsidiære spørsmål, å presisere forutsetningene for subsidiære spørsmål etc.
Sensorene må ikke stille urealistiske krav for å kunne få ’A’. Kontraktsrett er krevende, vi må ta hensyn til at studentene har arbeidet med dette faget i to måneder, også erfarne jurister vil ofte ha vanskeligheter når man skal argumentere innenfor ulovfestete avtaletyper. Sensorene må derfor gi skikkelig uttelling til kandidater som viser selvstendighet, kreativitet, ryddighet og forståelse – sensor må ikke foregå ved å telle ”feil” – dette er en forståelses- og argumentasjonsprøve, ingen huskeprøve.
Læremiddel er Hov: Avtalebrudd og partsskifte. Kontraktsrett II.
Del I
Bakgrunnsretten
Saken gjelder leie av et skip som er en ulovfestet avtaletype. Studenter som ikke ser dette, og som f.eks anvender kjøpsloven direkte, må få et minus. Gitt at bakgrunnsretten er ulovfestet, kan studentene anvende ulike kilder – noen vil trolig anvende kjøpsloven analogisk, men da bør en drøfte om slik analogi er hensiktsmessig (man er aldri tvunget til analogi) – – eller noen vil kanskje bygge på friere overveielser ved analogi fra to eller flere kontraktslover justert for reelle hensyn som er aktuelle i denne saken etc. Hvis noen har anvendt husleieloven analogisk kombinert med drøftelse av om analogien er hensiktsmessig for leie av skip, må det etter omstendighetene honoreres – f.eks hvis studenten har drøftet om husleieloven på relevante punkter gir uttrykk for et generelt prinsipp.
Heving – reklamasjon?
Problemet er om Kirkenær, ved advokat Smart, har reklamert for sent. Reklamasjon er et alminnelig prinsipp, også for denne ulovfestede avtaletypen. Smart reklamerte to måneder etter at skipskontrollen skjerpet sikkerhetskravene. At Smart var hindret i sitt arbeid pga brannskader i lokalene, kan ikke gå ut over Holm som mottaker av reklamasjonen – dette må i denne sak være Kirkenærs risiko. Hun kunne f.eks engasjert en annen advokat.
Reklamasjonstidens lengde er ulovfestet. Anvendes kjøpsloven analogisk, er fristen ”rimelig tid” fra skipskontrollen skjerpet kravene (jf kjl §§ 32 første ledd og 39 annet ledd). Partene i saken er profesjonelle. Dette får betydning for når Kirkenær bør reagere (Hov s. 264).
Skulle noen levere relevante synspunkter når det gjelder nøytral og spesifisert reklamasjon – jf prinsippet i kjl § 39 annet ledd om det siste – vises forståelse som skal honoreres.
Heving – mangelsproblemet
Hevings- og erstatningsdrøftelsene forutsetter rettidig reklamasjon, evnt må det her drøftes subsidiært.
Skal Kirkenær kunne heve, må det foreligge en mangel som er vesentlig. Dette er det alminnelig kontraktsrettslig prinsipp, se bl.a. kjl § 39 første ledd.
Mangelsproblemet må relateres til avtalen, jf. f.eks kjl § 17 første ledd som også gir uttrykk for et alminnelig prinsipp.
Flere spørsmål reiser seg:
(1) Skipet er utleid ”i inspisert stand”. Hvilken betydning denne formuleringen kan ha i denne saken, beror på avtaletolking. Studenter som ser dette utgangspunktet skal honoreres. Det er mulig å tolke denne formuleringen som et ”som den er”-forbehold, jf kjl § 19. Denne bestemmelsen gir antagelig uttrykk for et generelt prinsipp. Spørsmålet er så om et eventuelt slikt forbehold i denne sak vil få virkning i forhold til skipskontrollens skjerpede krav. Dette beror også på avtaletolking. Det kan f.eks anføres at leieavtalen ble inngått i desember 2006, at skipskontrollens skjerpede krav kom i juli 2008, og at et eventuelt ”som den er”-forbehold må knyttes til skipets tilstand på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Det er ingen fasitsvar på hvordan avtalen kan / bør tolkes, det viktigste er at kandidatene ser at mangelsproblemet beror på avtalen sett opp mot skipskontrollens krav.
(2) Utleieren ”garanterte” at skipet kunne brukes til biltransport. Spørsmålet om denne formuleringen må lede til at skipskontrollens krav innebærer en mangel, beror også på avtaletolking. En synsmåte er at utleieren ”garanti” må kobles til tidspunktet for inngåelse av leieavtalen. En alternativ synsmåte er at utleieren har avgitt slik ”garanti” for hele den treårige leieperioden. Igjen er studentenes kreativitet avgjørende – hvor en får full uttelling hvis en ser at problemet beror på avtaletolking, og kan anvende momentene oppgaven gir.
(3) Tidspunktet for mangelsvurderingen. I kjøp er dette leveringen (kjl § 21). I leieforhold skjer en løpende oppfyllelse, jf prinsippet i husll § 5-7 tredje ledd som bl.a. omhandler offentlige vedtak. Skulle noen studenter problematisere forhold rundt tidspunktet for mangelsbedømmelsen, må vi honorere.
(4) Gitt at avtalen ikke løser problemet, vil spørsmålet bero på en risikoplassering – har utleier eller leietaker risikoen for at skipskontrollen kommer med et uventet pålegg som medfører driftsavbrudd i leieperioden? Skulle noen stille dette problemet presist, og komme med relevante synspunkter, vil det være utmerket – trolig vil nivået her være ujevnt, og formentlig vil mange ikke se problemet. Avgjørende er om argumentasjonen viser selvstendighet. En synsmåte er at utleieren må ha risikoen for forhold som rammer utleierens ytelse, dvs. at utleieren har risikoen for uventede driftsavbrudd (jf Hov s. 77). Prinsippet i husll § 4-7 tredje ledd trekker i samme retning. Konklusjonen er på ingen måte utslagsgivende.
Heving – vesentlighet
Vesentlighetsdrøftelsen forutsetter at mangel foreligger, evnt må det her drøftes subsidiært.
Kandidatene bør kunne vise at vesentlighetsvurderingen ved heving kan bero på en samlet vurdering av en rekke ulike argumenter, jf Hov s. 153 flg.
I denne saken er eksempler på mulige argumenter (a) at et fire måneders driftsavbrudd må sees i forhold til en avtaleperiode på 36 måneder – 2007-2009, (b) at utleieren Holm ikke kan bebreides for skipskontrollens skjerpede krav, (c) for vesentlighetsvurderingen kan grunnlaget for mangelen ha betydning, hvis f.eks avtalen må forstås slik at utleieren har avgitt ”garanti” også i forhold til uventede krav fra skipskontrollen kan dette tale for hevingsrett, (d) at leietakeren Kirkenær kan holdes skadesløs ved erstatning kan tilsi at der ikke gis hevingsrett, (e) at utleieren subjektivt ikke kan bebreides trekker også i disfavør av hevingsrett etc.
Garanti – tilsikringsansvar?
Etter alminnelig kontraktsrett er tilsikringsansvaret objektivt. Hvis avtalen kan tolkes som om visse egenskaper er tilsikret, blir realyteren objektivt ansvarlig dersom ytelsen ikke har disse egenskapene – Hov s 196-198, jf kjl § 40 tredje ledd bokstav b) som må antas å gi uttrykk for et generelt prinsipp, jf husleieloven § 2-13 femte ledd bokstav b).
Studentene må for det første tolke avtalen med sikte på om tilsikring / garanti foreligger, og hvor langt denne rekker. Det er f.eks intet til hinder for at avtalen kan gi et mer omfattende objektivt ansvar enn prinsippet i nevnte bestemmelse, jf bl.a. begrensningen knyttet til ”på avtaletiden” i kjl § 40 tredje ledd bokstav b). For det andre må rekkevidden av det objektive tilsikringsansvaret drøftes, se bl.a. kriteriene ”i alle høve” og ”på avtaletiden” i bestemmelsen. Studentene har her rike muligheter til å vise forståelse.
Erstatning – kontrollansvar – hjemmelsproblemet
Leie av skip er en ulovfestet avtaletype. Spørsmålet blir om det er mulig å oppstille et ulovfestet kontrollansvar. Problemet er åpent, argumentene er avgjørende. Argumenter kan bl.a. være at (a) forskjellen mellom kjøp og leie er ikke stor, dette kan tilsi at kontrollansvar kan oppstilles her, (b) på den annen side kan det hevdes at kontrollansvaret med sitt finmaskede system for utmåling (direkte vs. indirekte tap) passer dårlig utenfor lovbestemte tilfeller.
Husleieloven har et kontrollansvar i § 2-13. Skulle noen ut fra dette hevde at kontrollansvar er et generelt prinsipp ved leieavtaler, skal vi honorere hvis drøftelsen viser forståelse.
Erstatning – forutsatt hjemmel (ulovfestet kontrollansvar)
Gitt at en eventuell hjemmel for kontrollansvar i dette tilfellet må være ulovfestet, er man ikke bundet til analogi fra de stramme vilkårene i kjl § 27 / husleieloven § 2-13. Studenter som ser dette, og som lemper og justerer disse vilkårene gitt et mulig behov for det, viser usedvanlig god forståelse.
De fleste vil trolig anvende kjl § 27 analogisk: (1) en ”hindring” må foreligge, svaret må være ja, skipskontrollens krav kan ikke overvinnes, (2) hindringen må være utenfor utleiers kontroll (Hov s 187-191), kan kanskje besvares med ja, men det kan også hevdes at dette er innenfor utleiers risikoområde jf foran, (3) hindringen må være upåregnelig, må kunne besvares med ja. Studentene kan her vise argumentasjonsevne, og evne til systematisk og klargjørende analyse av en rekke vilkår.
Del II
Om lovvalg, se Hov s. 358 flg, jf også forelesingene.
Studentene bør vite at problemet ikke er lovregulert, jf at dette er en avtale om leie – ikke kjøp.
Mulige angrepsvinkler er (1) Analogi fra kjøpslovvalgsloven hvor lovvalget beror på selgers sted. Det er omstridt om og hvor langt denne lov egner seg for analogi. Vi kan ikke kreve meget av studentene om dette, men vi må kunne forvente at studentene selvstendig kan argumentere for hvorfor analogi er – eller ikke er – hensiktsmessig, jf at man aldri er tvunget til analogi. (2) Den annen synsmåte er å anvende det lands rett som avtaleforholdet har den nærmeste tilknytning til, jf Irma Mignon, jf Hov s. 364-365. Skulle noen trekke frem begge disse mulige synsmåtene, vil det være utmerket.
Full uttelling kan trolig bare gis til studenter som behandler Irma Mignon. Studenter som drøfter dette prinsippet kan få full score uavhengig av om mulig analogi fra kjøpslovvalgsloven behandles. Studenter som bare drøfter slik analogi kan neppe få full uttelling, men kan få bra score hvis drøftelsen viser selvstendighet og forståelse.
--
Etter oppgaveteksten skal de to delene telle 80/20. Innenfor vanlig sensorskjønn kan dette utgangspunktet fravikes til gunst for kandidatene. Avvik fra dette forholdstallet skal ikke skje til skade for kandidatene.
|
Sist oppdatert 15. januar 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |