Sist oppdatert 18. mars 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
I Lillevik kommune hadde det kommunale tomteselskapet opparbeidet et 60 mål stort areal for boligbygging. Det ble utskilt 70 tomter med areal varierende fra 600 m2 til 1300 m2. Tomtene ble lagt ut for salg på det private markedet. Peder Ås og Lars Holm kjøpte hver sin tomt som grenset mot hverandre, slik at Peders tomt lå nord for tomten til Lars. Peders tomt, som var på 750 m2, lå noe lavere i terrenget enn tomten til Lars, som var på 100 m2. For at ikke Peder skulle tape utsikt i for stor grad, var tomten til Lars påheftet en klausul om at den ikke kunne bebygges med hus som var høyere enn en etasje. Lars var kjent med dette da han kjøpte tomten. I forbindelse med oppføringen av bolig på tomten forsøkte Lars å komme til enighet med Peder om opphevelse av klausulen. Dette gikk imidlertid Peder ikke med på.
På tomten til Lars stod en rekke busker og trær som måtte fjernes i forbindelse med oppføringen av bolig. Lars samlet alle greinene og plasserte disse i en stor haug mot grensen til Peders tomt. Haugen var 3 meter høy og 5 meter bred (langs grensen). Peder irriterte seg over haugen, som han syntes virket skjemmende, spesielt når Peder befant seg i hagen. Han foreslo for Lars at man kunne tenne fyr på haugen eller kjøre den bort. En annen mulighet var at Lars kjøpte eller leiet en kompostkvern. En god kompostkvern kunne kjøpes for kr. 2.000.-. Lars uttalte at han ikke så grunn til å foreta seg noe av dette. Selv om Lars hadde til hensikt å tilføre hageavfall til haugen etter hvert, ville haugen gradvis synke sammen fra dagens nivå. Grunnen til at haugen ble plassert mot grensen til Peder var at dette var det mest egnede stedet på eiendommen til Lars for plassering av en slik haug. Haugen var ikke verre enn at Peder måtte slå seg til ro med den. Det gjorde imidlertid ikke Peder. Han gjorde gjeldende at haugen var i strid med grannel. § 2, og krevde den fjernet. Lars bestred at grannel. § 2 kom til anvendelse. For det tilfelle at grannel. § 2 kom til anvendelse, var Lars villig til å kjøre den bort.
Ole Tastad var fisker, samtidig som han drev et lite gårdsbruk som binæring. Langs sjøen hadde han lagt til rette for båtfester. Han leide ut til sammen 12 båtfester til eiere av fritidsbåter. Leiekontraktene løp for ett kalenderår om gangen, og med bestemmelse om at inntil videre skulle den årlige leien være kr. 750.-. Det fremgikk videre av leiekontraktene at de ble fornyet automatisk for ett kalenderår om gangen, med mindre en av partene hadde gitt skriftlig melding senest en måned før utløpet av det enkelte kalenderår om at kontrakten ikke skulle fornyes for ytterligere ett år.
Marte Kirkerud var en av leietakerne. Hun hadde nå leiet båtfeste hos Ole sammenhengende i 20 år. I 1993 hadde Martes datter, Dorthe, utviklet et kjærlighetsforhold til en student, Ahmed, som kom fra Marokko. Marthe, Dorthe og Ahmed benyttet flittig Martes fritidsbåt for å komme seg til og fra hytten som Marte hadde på en øy et stykke fra Ole Tastads eiendom. Ole hadde merket seg at Dorthe var sammen med Ahmed. Det likte han dårlig. Ole var prinsipielt av den oppfatning at Norge skulle være for hvite, og han likte særlig lite at fargede menn innledet kjærlighetsforhold til hvite, norske kvinner. Han sa imidlertid ikke noe. Utpå vårparten ble Dorthe gravid. Da Ole etter hvert ble kjent med dette og at Ahmed var far til barnet, bestemte han seg for at han ikke ville ha noe mer å gjøre med Marte og familien hennes. I november 1994 tilskrev han Marte og sa at leiekontrakten ikke ville bli fornyet pr. 1. januar 1995. Da Marte mottok brevet, tok hun umiddelbart kontakt med Ole for å spørre om årsaken til at kontrakten ikke ble fornyet, noe hun også fikk vite. Da tok hun umiddelbart kontakt med advokat Pål Hansen, som tilskrev Ole februar 1995 og gjorde gjeldende at å nekte fornyelse var i strid med kontraktsforholdet. I alle fall var nektelsen rettsstridig. Nærmeste sted hvor Marte kunne skaffe seg båtfeste, lå 3 km. unna og hadde vesentlig vanskeligere adkomstforhold med bil. Ole bestred at Marte hadde krav på fornyelse av leiekontrakten. Dersom Marte kunne kreve fornyelse, skulle i alle fall årsleien forhøyes til kr. 5.000.-, som var gjengs pris for båtfester. Marte bestred ikke at kr. 5.000.- var gjengs pris for båtfester, men gjorde gjeldende at eventuell prisøkning ikke kunne skje før med virkning fra 1996, fordi Ole ikke hadde meddelt prisøkningen før 1. desember 1994. Men uansett kunne Marte ikke pålegges å betale kr. 5.000.- så lenge de 11 andre leietakerne fremdeles betalte kr. 750.- hver. Ole kunne ikke kreve en vesentlig høyere pris kun av Marte. Det ville være en urimelig forskjellsbehandling. Ole bestred disse innsigelsene.
Ole Olsen Systemproduksjon var et enkeltmannsforetak som drev virksomhet innenfor EDB, særlig innrettet på petroleumsvirksomhet. Foretaket hadde fått to store ordrer i forbindelse med utbyggingsprosjekter på den norske kontinentalsokkelen, og hadde ansatt mange nye medarbeidere. Etter at ordrene var utført, gikk det imidlertid lang tid før det kom nye oppdrag av noe omfang, og foretaket fikk økonomiske problemer. Foretakets Økonomidirektør Arve Rud fikk i oppdrag å forhandle med foretakets bankforbindelse, Handelsbanken, om utvidet driftskreditt. Foretakets eier, Ole Olsen, krevde å få godkjenne en eventuell avtale med Handelsbanken. Handelsbanken gikk med på å yte utvidet driftskreditt mot å få underpant i foretakets samlede fordringsmasse innenfor rammene av pantel. § 4-10 til sikkerhet for den samlede driftskreditt til enhver tid. Driftskreditten hadde tidligere vært usikret. Rud uttalte at avtalen var betinget av Olsens godkjennelse. Da Olsen fikk seg forelagt utkastet til avtale med Handelsbanken, ble han engstelig for at en eventuell pantsettelse kunne være omstøtelig og eventuelt straffbar. Han bestemte seg for å få dette spørsmålet utredet av foretakets advokat. Advokaten var imidlertid overarbeidet, han hadde bl.a. en sak som stod for Høyesterett, og som det var avsatt 14 dager til rettsforhandlinger for, og det varte og rakk før han fikk tid til å se på saken. Rud fant at man ikke kunne vente lenger på avklaring. Han tok opp på ny med Olsen om avtalen kunne godkjennes, men fikk beskjed om å vente. På tross av dette kontaktet Rud Handelsbanken og meddelte at avtalen kunne inngås. Rud undertegnet avtaledokumentene på vegne av foretaket. Factoringavtalen omfattet enkle pengekrav på vederlag for varer og tjenester som skyldner har og får, jfr. pantel. § 4-10. 2 måneder etter at factoringsavtalen ble registrert i Løsøreregisteret, gjorde foretaket oppbud. Handelsbankens krav mot foretaket i anledning driftskreditten var øket fra kr. 5 millioner ved pantsettelsen til kr. 7 millioner ved konkursåpningen. Banken hadde ikke tiltrådt pantet før konkursåpningen.
Konkursboet gjorde gjeldende at factoringpantet var ugyldig. Boet erkjente imidlertid at Arve Rud var legitimert til å foreta pantsettelsen. Subsidiært påberopte boet seg omstøtelse på objektivt grunnlag, i alle fall for den del av pantet som gav dekning utover kr. 2 millioner. Handelsbanken bestred boets anførsler.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige rettsspørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 18. mars 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |