Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Firmaet Marine utviklet og bygget passasjerbåter. Firmaet hadde i flere år satset betydelige midler på forskning og utvikling, og hadde hatt stor suksess i markedet med sine båter som både var hurtiggående og hadde lavt drivstofforbruk. Firmaet ble etter hvert kjent også internasjonalt, og inngikk i 1993 kontrakt med en arabisk prins, Sukat, om bygging og levering av en hurtigbåt, med opsjon for prins Sukat til å få bygget og levert enda en båt til samme pris og innen nærmere angitt frist dersom han var fornøyd med den første båten.
Marine utførte det meste av byggearbeidene på egen hånd, men satte noe av arbeidet, bl.a. innredningsarbeidet, ut til underleverandører. Det ble inngått kontrakt mellom Marine og firmaet Interiør, hvoretter Interiør skulle utføre innredningsarbeidet på båten som ble bygget for prins Sukat. Kontrakten, som kun gjaldt den første båten (bygg nr. 34), spesifiserte hvilket arbeid som skulle gjøres, tidsfrister og vederlag. Det ble også inngått en særskilt "opsjonskontrakt" om at dersom prins Sukat benyttet seg av sin opsjon på bygging og levering av enda en båt, skulle Marine ha rett til å kreve at Interiør utførte tilsvarende arbeid på den nye båten.
Det viste seg at Interiør ble en del forsinket med arbeidet på den første båten. Det var høy aktivitet i bransjen med knapphet på fagfolk, og Interiør mistet flere av sine beste arbeidere til konkurrenter. Marine ble engstelig for at leveringsfristen i kontrakten med prins Sukat ville bli oversittet. Interiør lovet imidlertid å forsøke å ta igjen forsinkelsen. Da det etter en tid tvert imot viste seg at Interiør ble ytterligere forsinket med arbeidet, truet Marine med hevning både av kontrakten om innredning av bygg nr. 34 og opsjonskontrakten, samt krav om erstatning for det tap Marine måtte lide. I et forsøk på å løse saken i minnelighet kontaktet Interiør det konkurrerende firmaet Båtutrustning og foreslo at Båtutrustning kunne overta innredningsarbeidet for Marine. Båtutrustning, som hadde noe ledig kapasitet pga. avbestillinger, var interessert i dette og inngikk avtale med Interiør om å overta Interiørs rettigheter og plikter overfor Marine. Den sentrale avtaleklausulen lød:
"Båtutrustning overtar Interiørs rettigheter og plikter overfor Marine i forbindelse med innredningsarbeider på nybygg til prins Sukat".
Marine fikk kopi av avtalen mellom Interiør og Båtutrustning, og godkjente at Båtutrustning trådte inn i Interiørs sted. Båtutrustning utførte et meget godt arbeid på bygg nr. 34, og klarte å ta inn forsinkelsen. Båten ble ferdig i tide, prins Sukat var tilfreds, og benyttet seg våren 1995 av opsjonen på bygging og levering av ytterligere en båt.
Da Marine ble underrettet om at prins Sukat hadde benyttet seg av opsjonen, tok Marine kontakt med Båtutrustning og ba om at Båtutrustning utførte tilsvarende arbeid på den nye båten til samme pris som for arbeidet på den første båten, idet Marine viste til opsjonskontrakten. Båtutrustning svarte at man var helt ukjent med at det forelå noen opsjonskontrakt, og at Båtutrustning kun hadde forpliktet seg til å utføre arbeid på bygg nr. 34. Selv om Båtutrustning skulle være forpliktet til å utføre arbeid også på den neste båten, måtte vederlaget for dette arbeidet fastsettes særskilt. Opsjonskontrakten gikk ut på at det skulle utføres tilsvarende arbeid på den neste båten, uten at kontraktens ordlyd inneholdt noe om pris. Marine fastholdt at Båtutrustning var forpliktet etter opsjonskontrakten. Dette fulgte av at Båtutrustning hadde trådt inn i Interiørs plikter overfor Marine. Marine erkjente at det ikke fulgte av opsjonskontraktens ordlyd at prisen skulle være den samme for arbeidet på begge båtene, men gjorde gjeldende at det var dette Marine og Interiør var enige om da opsjonskontrakten ble inngått. Båtutrustning bestred at firmaets overtagelse av Interiørs plikter omfattet opsjonskontrakten. Uansett var Båtutrustning uforpliktet av enigheten mellom Marine og Interiør med hensyn til prisen for arbeidene i henhold til opsjonskontrakten. Marine repliserte at det fikk være Båtutrustnings risiko at firmaet ikke sjekket nærmere med Marine hva rettsforholdet mellom Marine og Interiør gikk ut på.
Dels som følge av konflikten med Båtutrustning og dels som følge av andre forhold, fikk Marine store vanskeligheter med leveringen av båt nr. 2 til prins Sukat. Leveransen ble så forsinket at prins Sukat benyttet seg av sin kontraktsmessige adgang til å heve kjøpet. Båten som var meget påkostet og tilpasset prins Sukats særlige behov, ble solgt med stort tap, og Marine ble tvunget til å begjære gjeldsforhandling ved Lillevik Skifterett. Det viste seg at gjeldsordning ikke lot seg oppnå, og varen 1997 ble det åpnet konkurs i Marines bo. Like etter konkursåpningen motregnet Marines bankforbindelse, Handelsbanken, deler av sitt krav mot Marine overfor Marines innestående på driftskonto i Handelsbanken. Boet bestred motregningen, idet det viste til at banker etter gjeldende rett var avskåret fra å motregne overfor driftskontoer. Handelsbanken var enig i at banker normalt ikke kunne motregne overfor driftskontoer. Denne motregningsbegrensningen måtte imidlertid anses å være basert på deklaratorisk rett. Motregningsrett måtte derfor anerkjennes i et tilfelle som dette, hvor Marine ved avtale inngått to måneder før fristdagen hadde godkjent at banken skulle ha slik motregningsrett. Marine hadde i forbindelse med forhandlinger om utsettelse av betalingen av renter og avdrag på ett av sine lån i banken inngått en avtale som inneholdt følgende klausul: "Banken gis rett til å motregne ethvert tilgodehavende i anledning lån eller kreditt overfor kundens tilgodehavende på driftskonto." Boet bestred at avtalen kunne gi banken rett til å motregne overfor driftskontoen når kontohaver er konkurs. Dersom avtalen kunne gi banken en slik motregningsrett, måtte boet i alle fall kunne kreve disposisjonen omstøtt på objektivt grunnlag. Banken bestred boets anførsler.
Marte Kirkerud eide et naust i Lillevik. Naustet var i to etasjer, og ble benyttet til oppbevaring av Martes båt samt en del eldre fiskeredskaper som hadde tilhørt Martes avdøde ektefelle. På grunn av sviktende helse solgte Marte båten, og benyttet samtidig anledningen til å kvitte seg med fiskeredskapene, som ikke lenger var brukbare. Naboene Peder Ås og Ivar Rud ble kjent med at naustet nå stod tomt. Peder hadde tenkt å bygge naust, men hadde nettopp bygget en stor enebolig og hadde ikke økonomi til å betjene ytterligere lån. Peder var interessert i å leie 1. etasje av Martes naust, slik at han hadde et sted å oppbevare båten sin om vinteren. Ivar ønsket å leie 2. etasje med sikte på å bruke dette som lager. Ivar drev virksomhet med reparasjon og salg av brukte sykler og motorsykler, og verkstedet hans var stadig overfylt. Siden Martes naust hadde inngang til 2. etasje fra veien, i tillegg til at det var inngang til 1. etasje fra sjøen, kunne Ivar enkelt benytte naustets 2. etasje til dette formål.
Marte var villig til å leie ut naustet til Peder og Ivar, men forutsatte at begge skulle stå som leiere av hele naustet, slik at hun kunne holde seg til hvem hun ville for hele leiebeløpet. Peder og Ivar godtok at begge skulle stå som leiere av hele naustet, men var enige seg i mellom om, at Peder skulle ha enerett til bruk av 1. etasje og at Ivar skulle ha enerett til bruk av 2. etasje. Det ble inngått leieavtale for fem år. Leieavtalen inneholdt bestemmelse om at naustet skulle brukes til å lagre båter og andre løsøregjenstander. Leien ble fastsatt til kr. 1.000.- pr. år, som var gjengs leie for utleie av naust til oppbevaring av båter mm. Peder og Ivar ble enige om at de i sitt innbyrdes forhold hver skulle dekke halvparten av leien.
På tidspunktet for avtaleinngåelse pågikk i nærheten av Lillevik bygging av en ny trasé av europaveien mellom Oslo og Bergen. Den nye veitraséen ble åpnet for trafikk ett år etter at leieavtalen ble inngått, noe som førte til betydelig tilstrømning av turister til Lillevik. Ivar fant ut at han kunne tjene gode penger på å foreta noen enkle innredningsarbeider i 2. etasje i Martes naust og leie ut til overnatting. Ivar var en handlekraftig mann, og det gikk kort tid mellom tanke og gjerning. Utleievirksomheten viste seg å bli en suksess for Ivar. Da Peder og Marte etter noen uker ble kjent med utleievirksomheten (Peder hadde vært på en lengre båtferie, mens Marte hadde tilbrakt to måneder på helseferie ved sørlige breddegrader), hadde Ivar tjent kr. 25.000.-. Materialkostnadene i forbindelse med innredningen var kr. 5.000.-. Ivar hadde utført innredningen selv. Ivar hadde ikke søkt om tillatelse etter plan- og bygningsloven § 93 til endring av bruken av naustet. Han ville heller ikke fått slik tillatelse om han hadde søkt.
Marte kontaktet Peder og Ivar umiddelbart etter at hun ble kjent med utleievirksomheten og meddelte at utleievirksomheten etter hennes oppfatning var kontraktsstridig. Hun krevde derfor utleievirksomheten stanset. Videre krevde hun overført til seg Ivars fortjeneste på utleievirksomheten. Fortjenesten måtte settes til kr. 20.000.-. Etter Martes oppfatning heftet både Ivar og Peder for dette kravet. Ivar godtok at utleievirksomheten skulle stanses, men bestred plikt til å overføre fortjenesten til Marte. Under enhver omstendighet måtte fortjenesten settes til kr. 15.000.-, fordi det ville kostet kr. 5.000.- å engasjere noen til å utføre innredningsarbeidene. Peder bestred også plikt til å overføre fortjenesten til Marte, idet han for sitt vedkommende særskilt viste til at et krav om overføring av fortjenesten uansett ikke kunne fremsettes overfor andre enn Ivar. For det tilfelle at Marte ikke fikk medhold i sitt krav verken overfor Peder eller Ivar, krevde Peder at inntektene fra utleievirksomheten skulle deles på Peder og Ivar med halvparten hver. Ivar bestred dette.
Om dette skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |