Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Bokmål
Peder Ås eide og drev selskapet "Eiendomsutvikling AS" i Lillevik. Sammen med Lillevik kommune hadde Eiendomsutvikling AS i 1995 startet selskapet "Næringsbygg AS". Aksjene i Næringsbygg AS var fordelt med 50% på hver av deltakerne. Næringsbygg AS hadde som eneste formål å oppføre et større næringsbygg i Lillevik kommune, med forretningslokaler, kontorer og offentlig bibliotek. Man så for seg at næringsbygget ville bli en enorm suksess, ettersom myndighetene hadde besluttet å legge en hovedvei gjennom Lillevik kommune like ved stedet hvor næringsbygget skulle plasseres.
Til å finansiere sin del av egenkapitalinnskuddet i Næringsbygg AS lånte Eiendomsutvikling AS kr. 3 millioner av Storevik Sparebank. Avdragene og renter på dette lånet skulle betjenes med inntekter Eiendomsutvikling AS fikk fra arbeid selskapet utførte for Næringsbygg AS. Dette arbeidet besto bl.a. i prosjekteringsfunksjoner, byggeledelse, forhandlinger med entreprenører osv. Arbeidet ble betalt etterskuddsvis, og til å betjene sine daglige utgifter hadde Eiendomsutvikling AS derfor en avtale om kassakreditt med Storevik Sparebank. Kredittgrensen for 1997 var på kr. 5 millioner, som var i henhold til de budsjetter Eiendomsutvikling AS hadde fremlagt med sikte på ferdigstillelse av bygget.
Sommeren 1997 kom det signaler fra myndighetene om at man vurderte å endre beslutningen om at hovedveien skulle legges gjennom Lillevik. Det gjensto da bare mindre arbeider før næringsbygget var ferdigstilet. Samtidig kom Næringsbygg AS i konflikt med en av entreprenørene, noe som igjen medførte at betalingene til Eiendomsutvikling AS stanset opp. Eiendomsutvikling AS klarte derfor ikke å betale renter og avdrag til Storevik Sparebank for lånet til egenkapital i Næringsbygg AS. I november 1997 var derfor situasjonen den at Eiendomsutvikling AS ikke hadde betalt de to siste terminer med renter og avdrag til Storevik Sparebank. Samtidig var kassakreditten opptrukket til 4 millioner kroner.
Banken så alvorlig på denne situasjonen, og innkalte derfor Peder Ås til et møte 1. desember 1997. I dette møtet foreslo Peder at Eiendomsutvikling AS kunne nedbetale deler av kassakreditten med midler selskapet hadde på en annen konto i banken. Disse midlene var en gevinst fra et annet prosjekt Eiendomsutvikling AS hadde fullført. Kassakreditten hadde en rente på 14%, mens midlene på konto bare gav en avkastning på 5%. Banken vurderte forslaget positivt, og mente at det ville være god økonomi å bruke disse midlene til nedbetaling av kassakreditten, og dermed redusere kredittutgiftene for Eiendomsutvikling AS. Dersom dette ble gjort, ville banken gå med på å fryse rentene og avdraget på lånet til egenkapital i Næringsbygg AS noen måneder inntil forholdene kom i orden.
Som en følge av dette møtet skrev Peder den 10. desember 1997 til banken, og ba dem foreta en slik nedbetaling av kassakreditten som de hadde diskutert. Den 13. desember ble således kassakreditten nedbetalt med kr. 3 millioner, som var alt Eiendomsutvikling AS hadde på konto, slik at en negativ saldo på kr. 1 million gjensto.
Den 24. desember 1997 skrev banken til Eiendomsutvikling AS og orienterte om at kassakredittens ramme for 1998 ville bli nedjustert til kr. 1 million. Banken begrunnet dette med den vanskelige situasjonen i prosjektet, og at den ikke ønsket å eksponere seg for ytterligere kredittrisiko. Den viste for øvrig til sine standardvilkår for avtaler om kassakreditt hvor det bl.a. het:
"Banken bestemmer kredittgrensen for hvert år pr. 1. januar."
Peder protesterte umiddelbart på dette brevet. For det første hevdet han at Eiendomsutvikling AS aldri hadde vedtatt noen standardvilkår for kassakreditten som banken nå påberopte seg. Ved tildelingen av kassakreditten i 1995 sto det kun i bankens brev at kreditten var innvilget "på vanlige vilkår". Peder hadde ikke sett noen standardvilkår - verken vedlagt brevet eller forelagt ham senere. Til dette svarte banken at standardvilkårene var av en type alle bankene pleide å benytte, og at bankenes næringslivskunder måtte forutsettes å kjenne dem. Dessuten viste banken til at kredittgrensen for Eiendomsutvikling AS ble endret både i 1996 og 1997. Kredittgrensene var således i 1995 kr. 3,5 millioner, i 1996 kr. 4 millioner, og i 1997 altså kr. 5 millioner. Eiendomsutvikling AS måtte derfor forstå at banken kunne endre kredittgrensen etter egne vurderinger.
Peder mente dessuten at nedreguleringen av kassakreditten til kr. 1 million - selv om Eiendomsutvikling AS hadde vedtatt standardvilkårene - var et kontraktsbrudd, og krevde derfor at kredittgrensen ble satt opp igjen til kr. 5 millioner. Banken var ved avtalen om kassakreditt etter hans mening forpliktet til å gi en realistisk kredittramme til fullførelsen av prosjektet. Han viste til at dette var praktisert for 1995, 1996 og 1997. Kreditten var nå allerede opptrukket med kr. 1 million, og nedreguleringen av kredittgrensen innebar i realiteten at han sto uten kassakreditt for 1998.
Videre mente Peder at avtalen om nedbetalingen av kassakreditten måtte regnes som ugyldig og illojal. Han krevde derfor at pengene (kr. 3 millioner) ble tilbakeført til Eiendomsutvikling AS sin konto. Peder ville aldri foreslått innbetalingen dersom han visste at kredittgrensen ville bli nedregulert. Da ville han selvfølgelig brukt midlene på konto til ferdigstillelsen av næringsbygget. Han viste til at banken hele tiden hadde full oversikt over de økonomiske forholdene, og den økonomiske risikoen i prosjektet var ikke økt etter at innbetalingen ble gjennomført 13. desember. Banken avviste dette, og pekte på at den ennå ikke hadde tatt noen beslutning om kredittgrensen den 13. desember 1997 da den gjennomførte nedbetalingen av kassakreditten.
Som følge av de økonomiske problemene klarte ikke Eiendomsutvikling AS å oppfylle sine forpliktelser overfor Næringsbygg AS, og ble møtt med erstatningskrav derfra. Peder aksepterte at disse kravene var berettiget i forhold til Eiendomsutvikling AS. Men han mente at banken måtte være erstatningsansvarlig overfor Eiendomsutvikling AS. Banken bestred dette og mente at den under ingen omstendighet hadde opptrådt uaktsomt, og at den heller ikke var ansvarlig på annet grunnlag.
Som en følge av vanskelighetene med kassakreditten gikk Eiendomsutvikling AS konkurs. Begjæring om konkurs ble innlevert Lillevik skifterett den 11. mars 1998, og denne ledet til konkursåpningen.
Selv om nedbetalingen av kassakreditten 13. desember 1997 måtte anses som gyldig, krevde konkursboet denne omstøtt etter dekningslovens § 5-5. Banken bestred dette, og hevdet prinsipalt at avtalen om nedbetalingen ikke var skjedd innenfor omstøtelsesfristen. Den viste til Peders brev av 10. desember 1997. Subsidiært mente banken at innbetalingen ikke representerte noen "ekstraordinær betaling". Den var tvert imot et ledd i å hjelpe Eiendomsutvikling AS til en bedre økonomisk situasjon, og på grunn av innbetalingen hadde banken gått med på å fryse rentene og avdragene på lånet til egenkapital i Næringsbygg AS.
Konkursboet mente videre at nedbetalingen kunne omstøtes etter dekningslovens § 5-9. Det viste til at banken hadde full oversikt over økonomien i Eiendomsutvikling AS, og at nedbetalingen førte til en alvorlig svekkelse av selskapets økonomi. Banken var enig i at den hadde innsikt i selskapets økonomi, men bestred at nedbetalingen svekket økonomien. Da nedbetalingen ble foretatt førte det etter bankens mening til en forbedret økonomi ved at renteutgiftene ble betydelig redusert. For øvrig mente banken at nedbetalingen ikke på noen måte kunne anses som utilbørlig, og viste igjen til at den kun var et forsøk på å bedre selskapets økonomi.
Lars Holm eide og drev reklamefirmaet Lars Holm AS, som hadde spesialisert seg på å utvikle reklamekonsepter for Internet. Fra starten i 1997 hadde firmaet hele tiden slitt økonomisk. For bedre å kunne møte kundenes behov ønsket Lars Holm at selskapet skulle skaffe seg en bærbar datamaskin. Med hjelp av den kunne han besøke kundene og direkte demonstrere reklamekonseptet.
I august 1998 kontaktet Lars Holm derfor firmaet Datautstyr AS som var spesialister på bærbare datamaskiner. Han så på forskjellige maskiner, men måtte fortelle Datautstyr AS at de stort sett var for dyre for Lars Holm AS. Reklamefirmaet slet jo økonomisk. Datautstyr AS kunne imidlertid tilby en demonstrasjonsutgave av den bærbare datamaskinen han ønsket til en lavere pris. Lars Holm sa han ville vurdere dette.
Den 1. september fikk Lars Holm låne datamaskinen med seg hjem for å prøve den nærmere. En uke senere ringte han Datautstyr AS, og sa han ville kjøpe datamaskinen for den tilbudte pris på kr. 25000,-. Datautstyr AS godtok dette, og sa de ville sende Lars Holm AS en regning, og at de i denne ville betinge seg salgspant. Dette aksepterte Lars Holm.
Dagen etter angret Lars Holm kjøpet av den bærbare datamaskinen. Han kontaktet derfor Marte Kirkerud. De var gamle kjente, og Lars Holm visste at hun var på jakt etter en slik bærbar datamaskin som han nå hadde kjøpt. Marte Kirkerud ble interessert, og stakk samme dag innom Lars Holm for en demonstrasjon. Lars Holm opplyste at han dagen før hadde kjøpt datamaskinen av Datautstyr AS, men at den ennå ikke var betalt. Marte merket seg at maskinen var påført en etikett hvor det sto: "Demonstrasjonseksemplar - Tilhører Datautstyr AS". Da hun kommenterte dette overfor Lars Holm sa han at denne etiketten bare kunne fjernes nå som han hadde kjøpt maskinen. Marte undersøkte derfor ikke dette nærmere. Hun likte for øvrig maskinen svært godt, og kjøpte den dagen etter av Lars Holm AS kontant for kr. 25000,-. Hun fikk den samtidig med seg hjem, og fjernet selv etiketten.
Noen få dager senere kom regningen fra Datautstyr AS. Her var en klausul om salgspant inntatt. Lars Holm AS kunne imidlertid ikke betale. Pengene fra Marte var brukt til å dekke andre regninger. Datautstyr AS krevde derfor datamaskinen tilbake fra Marte Kirkerud, under henvisning til klausulen om salgspant. Marte Kirkerud motsatte seg dette. For det første hevdet hun at avtalen om salgspant verken var gyldig inngått eller hadde rettsvern. Selv om salgspant var korrekt etablert, mente hun å ha ervervet maskinen i god tro. Datautstyr AS mente på sin side at avtalen om salgspant var gyldig og hadde rettsvern. Under enhver omstendighet mente de at Marte Kirkerud ikke kunne ha vært i god tro da hun kjøpte datamaskinen.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor så vel de prinsipale som subsidiære spørsmål skal drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |