Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Bokmål
Våren 1999 oppsøkte Marte Kirkerud den 85 år gamle Peder Ås på Storesand sjukeheim. Hun ville gjerne kjøpe den ti dekar store eiendommen som Peder Ås eide i Fagerpollen. Eiendommen grenset til sjøen og hadde tidligere vært drevet som småbruk, men etter at Peder Ås flyttet fra eiendommen noen år tidligere, var det meste grodd igjen, og bolighuset var til nedfalls. Marte Kirkerud ønsket å kjøpe eiendommen. Hun forklarte at kjøperen ville være Helg AS, der hun var eneste aksjeeier. Selskapet drev blant annet med utleie av hytter til tyske turister. Hun sa at det ikke var mye å tjene på Fagerpollen, for eiendommen lå for langt fra hovedveien, men selskapet kunne strekke seg til 200 000 kroner. Peder Ås syntes det var en god pris, og sa straks ja.
På vei ut fra sjukeheimen spurte Marte Kirkerud en sykepleier om helsetilstanden for Peder Ås. Hun fikk det svaret at han husket dårlig og hadde lite kontakt med andre etter hvert, men at han ellers var frisk i hodet.
Da en eiendomsmegler kom til sjukeheimen et par dager senere, husket ikke Peder Ås avtalen, men han skrev straks under da eiendomsmegleren minnet han om samtalen med Marte Kirkerud. Eiendomsmegleren skulle ta seg av oppgjøret og fikk underskrift på både kjøpekontrakt og skjøte. Hun fikk også med seg nøkler, og hun forklarte at Marte Kirkerud skulle få nøklene dagen etter. Skjøte til Helg AS skulle tinglyses to uker senere mot kontant oppgjør fra selskapet; disse vilkårene gikk også fram av avtaledokumentet.
Uken etter skjedde det mye: Først døde Peder Ås; det var hjertet som sviktet. Samme dag stod det i avisene at den største lokale industribedriften hadde planer om utbygging i Fagerpollenområdet. Eiendomsprisene ville stige mye på grunn av dette, skrev avisene. To dager etter ble det åpnet konkurs i Helg AS på grunnlag av en begjæring som kom inn til retten samme uke. Selskapet hadde en underbalanse på flere millioner kroner.
Ved konkursåpningen lå skjøtet fremdeles utinglyst hos eiendomsmegleren. Nøklene hadde Marte Kirkerud fått, og hun hadde alt vært på eiendommen et par ganger for å undersøke huset. Ikke noe av kjøpesummen var innbetalt fra Helg AS.
Enearving etter Peder Ås var brordatteren Petra Ås, som var den eneste nære slektningen. Hun tok over dødsboet til privat skifte. Da hun fikk høre om salget av eiendommen, sa hun straks fra til konkursboet at salget ikke var bindende, slik hun så det. Det var ikke riktig å inngå avtale med en så gammel mann uten at han hadde rådgivere, mente Petra Ås, og det burde både Marte Kirkerud og eiendomsmegleren ha oppfattet. Dessuten måtte Marte Kirkerud, som var nær omgangsvenn av direktøren i den lokale industribedriften, ha visst om utbyggingsplanene, og at eiendommen var verdt minst tre ganger den avtalte prisen. I alle fall hadde det vært kjent i bygda en stund at det kunne bli utbygging i Fagerpollen. Petra Ås krevde at nøklene ble levert tilbake, og at skjøtet ble makulert. Hun gikk med på at det ikke ville ha vært noe å innvende mot prisen uten planer om utbygging i området. Ikke i noe fall kunne boet kreve skjøte uten å betale kjøpesummen, mente hun.
Bobestyreren mente at eiendommen tilhørte boet, og at boet hadde krav på skjøte mot å betale dividende av kjøpesummen. I alle fall kunne boet kreve skjøte mot å betale 200 000 kroner, mente bobestyreren. Avtalen var bindende selv om eiendommen hadde vist seg å stige i verdi, sa han. Dessuten var det bare Marte Kirkerud som kjente utbyggingsplanene; det innrømte bobestyreren at hun gjorde. Men ektemannen Hans Kirkerud, som var enestyre og daglig leder for Helg AS mens kona var i konkurskarantene etter en tidligere konkurs, visste ikke mer om dette enn folk flest i bygda. Det gjorde ikke eiendomsmegleren heller. Hans Kirkerud hadde skrevet under kjøpekontrakten på vegne av Helg AS. I alle fall kunne ikke Petra Ås komme med innvendinger mot avtalen, mente bobestyreren; det var Peder Ås selskapet hadde gjort avtale med.
Marte Kirkerud var eneste aksjeeier i et annet selskap også, Yrke AS. Ektemannen Hans Kirkerud var enestyre og daglig leder i selskapet. De siste årene hadde det vært vanlig at Yrke AS betalte regninger for Helg AS, og at mellomværendet ble gjort opp et par ganger i året, alt etter når det kom inntekter til Helg AS.
Fire måneder før konkursåpningen i Helg AS hadde selskapet en gjeld til Yrke AS på om lag to millioner kroner som følge av betalinger som dette selskapet hadde gjort for Helg AS det siste halve året. På den tiden hadde Helg AS et krav mot en norsk reisearrangør på 800 000 kroner. Det viste seg at reisearrangøren måtte få betalingsutsetting til høsten 1999. Marte Kirkerud mente at Helg AS hadde behov for bedre likviditet, og hun greide å få et gjeldsbrevlån i banken på 300 000 kroner mot pant i kravet mot reisearrangøren. Banken skrev til reisearrangøren og meldte fra om at kravet "nå er overført til oss som sikkerhet for et lån på 300 000 kroner", og at frigjørende betaling bare kunne skje til banken. Dagen etter gikk det et brev fra Helg AS til Yrke AS om at kravet mot reisearrangøren ble pantsatt, med forbehold for bankens rett, til Yrke AS som sikkerhet for mellomværendet mellom de to selskapene. Kopi av brevet gikk til reisearrangøren. Banken fikk ingen melding om denne siste transporten, men banksjefen hørte likevel om den etter kort tid i en telefonsamtale med reisearrangøren.
I perioden fram til konkursåpningen betalte ikke Yrke AS flere regninger for Helg AS, men gjelden minket ikke heller.
Bobestyreren mente at Yrke AS ikke hadde noen rett til kravet mot reisearrangøren, og at boet skulle ha utbetalt det som ble igjen etter at banken hadde fatt sitt. Overføringen til Yrke AS hadde ikke rettsvern i forhold til boet, mente han; det var banken som debitor for et etteroppgjørskrav som skulle ha hatt melding om overføringen. I alle fall måtte overføringen kunne omstøtes. Yrke AS, ved Hans Kirkerud, protesterte mot dette og mente at overføringen av kravet hadde rettsvern og ikke kunne omstøtes.
Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene,
både de prinsipale og de subsidiære, drøftes
og avgjøres.
|
Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |