UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
3. AVDELING -HØSTEN 2001
Praktisk oppgave fredag 16. november. 09.00-18.00

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

Firmaet Badspesialisten AS produserte baderomsmøbler, dels for videresalg, dels til bruk i montasje- og entrepriseoppdrag for kunder. I mai 2001 fikk firmaet en stor ordre fra entreprenør Peder Ås som utførte en stor hotellentreprise. Ås ga Badspesialisten AS som underentreprise å stå for levering og montasje av et større antall baderomsinnredninger til hotellværelsene. Badspesialisten AS hadde ikke så store kvanta på lager. Daglig leder i Badspesialisten AS, Hans Tastad, ringte derfor til sin forbindelse produsenten Bygg AS som kunne levere det ønskede kvantum. Tastad bestilte det aktuelle antall innredninger og oppga at leveransen skulle brukes i et større hotellprosjekt. Han sa at han ikke kunne betale før han fikk oppgjør fra entreprenøren, noe som Bygg AS godtok. Leveransen fant sted en uke senere, og varene ble fra månedsskiftet mai/juni stående på lager hos Badspesialisten AS etter avtale med Peder Ås, som ikke regnet med å starte innredningsarbeidene før etter fellesferien 2001. På baksiden av leveringsbekreftelsen, som Hans Tastad skrev under på da varene ankom, var det tatt inn en klausul om at Bygg AS hadde eiendomsretten til varene inntil de var betalt, at varene skulle anses som kommisjonsgods - og om at varene kunne selges videre før de var betalt, men bare med samtykke i hvert tilfelle fra Bygg AS. Dette var standard klausuler som var trykt på alle leveringsbekreftelsene som Bygg AS brukte. Tastad eller andre i firmaet hadde verken da eller ved tidligere bestillinger merket seg teksten i leveringsbekreftelsen. Annen dokumentasjon forelå ikke mellom partene.
Badspesialisten AS hadde kassekreditt i Næringsbanken. Næringsbanken hadde pant i varelager og i driftstilbehør.
Badspesialisten AS klarte i juli 2001 ikke å betale leverandørene sine og i begynnelsen av august 2001 gikk firmaet konkurs. På denne tid lå utstyret fortsatt på lager hos Badspesialisten AS. Fremdriften på hotellprosjektet var blitt noe forsinket og Ås regnet ikke med å starte innredningsarbeidene før senere i august.
Det oppstod tvist mellom konkursboet og Bygg AS.
Bygg AS krevde tilbakelevert ferdig monterte baderomsinnredninger som sto på lager. Konkursboet hevdet overfor Bygg AS at panteretten ikke var gyldig stiftet og at den manglet rettsvern. Bygg AS innvendte at man her ikke hadde kjennskap til om de leverte varene skulle selges videre eller brukes av Badspesialisten AS i entrepriseoppdrag og at forbeholdet om at godset skulle anses som kommisjonsgods derfor måtte respekteres ikke bare av boet, men også av banken.
Næringsbanken gjorde gjeldende at varelagerpanteretten måtte gå fremfor både salgspanteretten og boets beslagsrett.

Entreprenør Peder Ås var på utkikk etter en eiendom der han kunne oppføre hus for salg. Han kom i kontakt med bonde Lars Holm som var eier av en større landbrukseiendom ikke langt fra Lillevik sentrum. Lars Holm var villig til å selge deler av eiendommen. Eiendommen bestod av bruksnumrene 2 ,3 og 4. Den delen som Holm ville selge til Peder Ås var bruksnummer 2. Bruksnummer 2 ble overskjøtet til Ås uten at det ble søkt om delingstillatelse etter jordloven § 12. Holm hadde gitt en egenerklæring om at delingstillatelse ikke var nødvendig i dette tilfellet. Ås så at han ikke hadde kapasitet til å bebygge hele området. Ås solgte derfor videre en hustomt til Marte Kirkerud. Marte Kirkerud førte opp et hus på tomten. Overdragelsen fra Ås til Kirkerud ble ikke tinglyst.
Ås kom først i gang med byggingen av de andre husene to år etter at han hadde ervervet eiendommen fra Lars Holm. Han søkte da om lån i Næringsbanken for å kunne føre opp husene. Banken krevde sikkerhet i Ås sin eiendom. Banken var på befaring i området for å kunne vurdere hvilken sikkerhet eiendommen ville kunne gi. Bankens representant så huset til Kirkerud og gikk ut fra at dette tilhørte Ås. Han spurte ikke hvem huset tilhørte. Banken sjekket i grunnboken og fant ikke noen opplysninger om at huset tilhørte noen andre enn Ås. Ås fikk lånet og banken fikk panterett i eiendommen. Bankens panterett ble tinglyst.
Tre år etter at Ås fikk overdradd eiendommen, oppdaget myndighetene at det ikke var gitt delingstillatelse etter jordloven. Myndighetene krevde nå at Ås tilbakeførte eiendommen til Holm og viste til tingl § 12a (2) og tingl § 18. Peder Ås viste til at han hadde tinglyst sin rett til eiendommen og at han burde være vernet ut fra prinsippet i tingl § 27.
Myndighetene hevdet også at Næringsbankens panterett måtte bli slettet. Næringsbanken påberopte seg at den måtte være vernet etter tingl § 27.
Banken hevdet at den i alle fall hadde panterett i huset til Marte Kirkerud. Banken hadde fått panterett i hele Ås sin eiendom og da måtte også huset være omfattet. Banken viste til tingl § 27 jfr. § 15.

Entreprenør Ole Vold skulle oppføre et forretningsbygg som han skulle leie ut. Han finansierte bygget gjennom lån i Lillevik Sparebank. Lånet var begrenset oppad til 3 mill. Det ble avtalt at pengene skulle betales ut etter hvert som Vold hadde bruk for pengene i byggingen. Banken fikk pant i den eiendommen der forretningsbygget ble oppført. Da Vold var nesten ferdig med byggeprosjektet, fikk han store økonomiske problemer. Han klarte ikke å betale restskatten til Lillevik kommune. Dette førte til at kommunen tok utlegg i eiendommen. Kommunen hadde varslet banken om at utlegg ville bli tatt. Banken hadde da betalt ut 1,8 mill. Banken fortsatte med å betale ut penger til byggeprosjektet også etter at utlegget var tatt.
Eiendommen med forretningsbygget som Vold holdt på å bygge, ble solgt på tvangsauksjon. Det oppstod tvist mellom Lillevik Sparebank og Lillevik kommune om fordeling av salgssummen. Lillevik kommune hevdet at utlegget måtte gå fremfor den delen av lånet som banken utbetalte etter at utlegget ble tatt. Dette måtte i alle fall skje når banken kjente til utlegget. Banken innvendte at den hadde gitt Vold et kredittilsagn og det ville være kontraktsbrudd å nekte ham å bruke kreditten bare fordi det var tatt utlegg. Et slikt kontraktsbrudd ville påføre banken erstatningsansvar.

* * *

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og de subsidære, drøftes og avgjøres.

Nynorsk

3. AVDELING -HAUSTEN 2001
Praktisk oppgåve fredag 16. november kl 09.00-18.00

DEL I.

Firmaet Badspesialisten AS produserte baderomsmøblar, dels for vidaresal, dels til bruk i montasje- og entrepriseoppdrag for kundar. I mai 2001 fekk firmaet ein stor ordre frå entreprenør Peder Ås som utførte ein stor hotellentreprise. Ås gav Badspesialisten AS som underentreprise å stå for levering og montasje av ei større mengd baderomsinnreiingar til hotellromma. Badspesialisten AS hadde ikkje så store kvanta på lager. Dagleg leiar i Badspesialisten AS, Hans Tastad, ringte derfor til sin kontakt produsenten Bygg AS som kunne levere det ønska kvantum. Tastad tinga den aktuelle mengd innreiingar og oppgav at leveransen skulle brukast i eit større hotellprosjekt. Han sa at han ikkje kunne betale før han fekk oppgjer frå entreprenøren, noko som Bygg AS godtok. Leveransen fann stad ei veke seinare, og varene vart frå månadsskiftet mai/juni ståande på lager hos Badspesialisten AS etter avtale med Peder Ås, som ikkje rekna med å starte innreiingsarbeida før etter fellesferien 2001. På baksida av leveringsstadfestinga, som Hans Tastad skreiv under på då varene kom fram, var det teke inn ein klausul om at Bygg AS hadde eigedomsretten til varene inntil dei var betalt, at varene skulle vere kommisjonsgods - og om at varene kunne seljast vidare før dei var betalt, men berre med samtykke i kvart tilfelle frå Bygg AS. Dette var standard klausular som var trykt på alle leveringsstadfestingane som Bygg AS brukte. Tastad eller andre i firmaet hadde verken då eller ved tidlegare tingingar merka seg teksten i leveringsstadfestinga. Annan dokumentasjon forelåg ikkje mellom partane.
Badspesialisten AS hadde kassakreditt i Næringsbanken. Næringsbanken hadde pant i varelager og i driftstilhøyrsle.
Badspesialisten AS klarte i juli 2001 ikkje å betale leverandørane sine og i byrjinga av august 2001 gjekk firmaet konkurs. På denne tida låg utstyret framleis på lager hos Badspesialisten AS. Framdrifta på hotellprosjektet var blitt noko forseinka og Ås rekna ikkje med å starte innreiingsarbeida før seinare i august.
Det oppstod tvist mellom konkursbuet og Bygg AS.
Bygg AS krevde tilbakelevert ferdig monterte baderomsinnreiingar som stod på lager. Konkursbuet hevda ovanfor Bygg AS at panteretten ikkje var gyldig stifta og at han mangla rettsvern. Bygg AS innvendte at ein her ikkje hadde kjennskap til om dei leverte varene skulle seljast vidare eller brukast av Badspesialisten AS i entrepriseoppdrag og at atterhaldet om at godset måtte bli sett på som kommisjonsgods derfor måtte respekterast ikkje berre av buet, men også av banken.
Næringsbanken gjorde gjeldande at varelagerpanteretten måtte gå framfor både salspanteretten og buet sin beslagsrett.

Entreprenør Peder Ås var på utkikk etter ein eigedom der han kunne oppføre hus for sal. Han kom i kontakt med bonde Lars Holm som var eigar av ein større landbrukseigedom ikkje langt fra Lillevik sentrum. Lars Holm var villig til å selje delar av eigedomen. Eigedomen bestod av bruksnumra 2 ,3 og 4. Den delen som Holm ville selje til Peder Ås var bruksnummer 2. Bruksnummer 2 vart skøytt over til Ås utan at det vart søkt om delingsløyve etter jordlova § 12. Holm hadde gjeve ei eigenerklæring om at delingsløyve ikkje var nødvendig i dette tilfellet. Ås såg at han ikkje hadde kapasitet til å byggje på heile området. Ås selde derfor vidare ei hustomt til Marte Kirkerud. Marte Kirkerud førte opp eit hus på tomta. Overdraginga frå Ås til Kirkerud vart ikkje tinglyst.
Ås kom først i gong med byggjinga av dei andre husa to år etter at han hadde erverva eigedomen frå Lars Holm. Han søkte då om lån i Næringsbanken for å kunne føre opp husa. Banken krevde tryggleik i Ås sin eigedom. Banken var på synfaring i området for å kunne vurdere kva for tryggleik eigedomen ville kunne gje. Banken sin representant såg huset til Kirkerud og gjekk ut frå at dette tilhøyrde Ås. Han spurde ikkje kven huset tilhøyrde. Banken sjekka i grunnboka og fann ikkje nokon opplysningar om at huset tilhøyrde nokon andre enn Ås. Ås fekk lånet og banken fekk panterett i eigedomen. Banken sin panterett vart tinglyst.
Tre år etter at Ås fekk overdradd eigedomen, oppdaga styresmaktene at det ikkje var gjeve delingsløyve etter jordlova. Styresmaktene krevde no at Ås tilbakeførte eigedomen til Holm og viste til tingl § 12a (2) og tingl § 18. Peder Ås viste til at han hadde tinglyst retten sin til eigedomen og at han burde vere verna ut frå prinsippet i tingl § 27.
Styresmaktene hevda også at Næringsbanken sin panterett måtte slettast. Næringsbanken påberopte seg at han måtte vere verna etter tingl § 27.
Banken hevda at han i alle fall hadde panterett i huset til Marte Kirkerud. Banken hadde fått panterett i heile eigedomen til Ås og da måtte også huset være omfatta. Banken viste til tingl § 27 jfr. § 15.

Entreprenør Ole Vold skulle oppføre eit forretningsbygg som han skulle leige ut. Han finansierte bygget gjennom lån i Lillevik Sparebank. Lånet var avgrensa oppad til 3 mill. Det vart avtalt at pengane skulle betalast ut etter kvart som Vold hadde bruk for pengane i bygginga. Banken fekk pant i den eigedomen der forretningsbygget vart oppført. Då Vold var nesten ferdig med byggeprosjektet, fekk han store økonomiske problem. Han klarte ikkje å betale restskatten til Lillevik kommune. Dette førte til at kommunen tok utlegg i eigedomen. Kommunen hadde varsla banken om at utlegg ville bli teke. Banken hadde då betalt ut 1,8 mill. Banken heldt fram med å betale ut pengar til byggeprosjektet også etter at utlegget var teke.
Eigedomen med forretningsbygget som Vold heldt på å bygge, vart selt på tvangsauksjon. Det oppstod tvist mellom Lillevik Sparebank og Lillevik kommune om fordeling av salssummen. Lillevik kommune hevda at utlegget måtte gå framfor den delen av lånet som banken utbetalte etter at utlegget vart teke. Dette måtte i alle fall skje når banken kjente til utlegget. Banken innvendte at han hadde gjeve Vold ei kredittilsegn og det ville vere kontraktsbrot å nekte han å bruke kreditten berre fordi det var teke utlegg. Eit slikt kontraktsbrot ville påføre banken erstatningsansvar.

* * *

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både dei prinsipale og dei subsidære, skal drøftast og avgjerast.

Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.