Sist oppdatert 13. november 20021 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Marte Kirkerud var eneste aksjeeier og enestyre i Mumrik AS, et selskap som produserte badstuehatter – tykke filthatter som gjør at en kan holde ut lenger i en badstue. Mumrik AS ble stiftet like etter nyttår 2002, og produksjonen kom i gang i mai 2002.
Mumrik AS leide produksjonslokaler av Kirkerud Hus AS, et annet selskap der Marte Kirkerud var eneste aksjeeier og enestyre. Leieavtalen kunne sies opp med tre måneders varsel. Mumrik AS leide to produksjonsmaskiner av Kirkerud Utstyr AS, der Marte Kirkerud på samme måte var eneste aksjeeier og enestyre. Hver av de to maskinene var verdt rundt 200 000 kroner, og leieavtalen var enkel:
”Mumrik AS leier en skjæremaskin og en symaskin av Kirkerud Utstyr
AS. Leietiden er tre år regnet fra 1. januar 2002. Leie for hele perioden
– kr 120 000 – er betalt på forskudd.”
Mumrik AS lånte kr 1 000 000 i Storesand Bank. Lånet var sikret
med pant i driftstilbehør og varelager, og panteretten var tinglyst i
Løsøreregisteret i mars 2002, like før utbetaling av lånet.
Den 3. september 2002 ble det åpnet konkurs i Mumrik AS, etter oppbud som kom inn til skifteretten samme dag. Det var ikke betalt noe på lånet i banken. Av aktiva registrerte bobestyreren driftstilbehør for om lag kr 100 000, utenom de to produksjonsmaskinene, og innkjøpt filt, tråd, emballasje m.m. og 500 ferdige hatter.
Banken hadde tro på at driftstilbehør og varelager kunne selges under ett til noen som ville ta over hatteproduksjonen, men det ble strid om panteretten. Marte Kirkerud, på vegne av Kirkerud Utstyr AS, gikk ikke med på at produksjonsmaskinene kunne overføres til andre. Hun viste til at en leierett til løsøreting som hovedregel ikke kan overføres, og det var ikke særlig grunnlag for noen overføringsrett i dette tilfellet, mente hun. Banken mente å ha pant i eiendomsretten til maskinene. Banken hadde lagt til grunn at maskinene tilhørte Mumrik AS da panteretten ble tinglyst. Maskinene stod i lokalet da bankens folk inspiserte lokalet, og det var ikke noe som skulle tyde på at maskinene tilhørte andre. Subsidiært, dersom banken måtte godta at maskinene tilhørte Kirkerud Utstyr AS, måtte en i alle fall se det slik at banken som panthaver kunne overføre leieretten til maskinene. Banken var enig i at en leierett til løsøreting som hovedregel ikke kan overføres uten samtykke fra utleieren, men i dette tilfellet måtte avtalen oppfattes slik at leieren hadde rett til å overføre leieretten. Og i alle fall måtte en se det slik at utleieren hadde gitt samtykke til at leieretten kunne overføres som ledd i realisasjon av pantet. Da Marte Kirkerud som styre i Mumrik AS skrev under på pantsettelsen av driftstilbehøret, måtte hun samtidig regnes å ha gitt samtykke til overføring i sin egenskap av styre i Kirkerud Utstyr AS, mente banken. Det var på det rene at de to maskinene var nødvendige for hatteproduksjonen.
Bobestyreren i Mumrik AS abandonerte driftstilbehør og varelager en uke etter boåpningen og varslet straks Kirkerud Utstyr AS og banken om dette. Til Kirkerud Hus AS gav bobestyreren samtidig melding om at boet ikke ville tre inn i leieavtalen. Nøklene ble levert til Marte Kirkerud samme dag. Tidlig i oktober satte Kirkerud Hus AS fram et krav mot banken på betaling av husleie og viste til at driftstilbehøret og varelageret fremdeles befant seg i lokalet. Banken mente det ikke var grunnlag for å kreve leie, i og med at det ikke var noen leieavtale mellom banken og Kirkerud Hus AS. I alle tilfelle var det striden med Kirkerud Utstyr AS som var årsak til at det trakk ut med salget av pantsatte aktiva, påpekte banken, og da måtte Marte Kirkerud som representant for Kirkerud Hus AS ha gått med på at tingene ble stående inntil videre.
Det var også uenighet mellom banken og Trå Trading AS, som hadde levert ti esker med dyr spesialtråd til Mumrik. Tråden skulle brukes til å sy sammen hattene og var levert på kreditt i juli 2002 mot salgspant. Trå Trading AS ville gjøre salgspanteretten gjeldende, mens banken mente at det ikke kunne avtales gyldig salgspant, og viste til forbudet mot salgspant i varer til videresalg. Trå Trading AS gikk med på at Mumrik AS hadde hatt rett til å bruke tråden i produksjonen og selge hattene før tråden var betalt, men det var ikke dermed tale om videresalgsvarer, mente de.
DEL II
Den 5. august 2002 hadde advokat Peder Ås ringt til Mumrik AS, ved Marte Kirkerud, og ville kjøpe 100 hatter som skulle brukes til julegaver til faste klienter. Marte Kirkerud kunne bekrefte at hun hadde nok hatter på lager, og de ble enige om at hattene skulle sendes til Peder Ås uken etter. Den 7. august 2002 sendte Peder Ås en telefaks der det stod at han ikke ville ha hattene. Han hadde funnet ut at hattene kunne kjøpes fra Litauen for en tredjedel av den prisen Mumrik AS skulle ha. Marte Kirkerud hadde protestert mot det hun oppfattet som en avbestilling, men hun sendte ikke hattene. Nå skulle bobestyreren i Mumrik AS drive inn kravet mot Peder Ås. Bobestyreren krevde at Peder Ås betalte den avtalte prisen med fradrag for det boet fikk godskrevet for 100 hatter ved panterealisasjonen, noe som ikke ville utgjøre mer enn om lag en tidel av den avtalte prisen. Peder Ås mente at han ikke hadde plikt til å betale noe. Han ville aldri ha bestilt hattene dersom han hadde visst at det var langt billigere hatter å få, og da kunne han ikke være bundet av avtalen. Dessuten kunne Mumrik AS ha solgt hattene til andre til full pris om ikke selskapet hadde gått konkurs, og konkursen skulle ikke gå ut over Peder Ås, mente han. Bobestyreren var enig i at disse hattene og flere til kunne ha vært solgt til andre kunder dersom Mumrik AS hadde hatt bedre økonomi, men slik var det nå engang ikke, sa han.
* * * *
Om dette skal det skrives en betenkning der alle rettsspørsmål, både de prinsipale og de subsidiære, drøftes og avgjøres.
Marte Kirkerud var einaste aksjeeigar og einestyre i Mumrik AS, eit selskap
som produserte badstovehattar – tjukke filthattar som gjer at ein kan
halde ut lenger i ei badstove. Mumrik AS vart stifta like etter nyår 2002,
og produksjonen kom i gang i mai 2002.
Mumrik AS leigde produksjonslokale av Kirkerud Hus AS, eit anna selskap der Marte Kirkerud var einaste aksjeeigar og einestyre. Leigeavtalen kunne seiast opp med tre månaders varsel. Mumrik AS leigde to produksjonsmaskiner av Kirkerud Utstyr AS, der Marte Kirkerud på same måte var einaste aksjeeigar og einestyre. Kvar av dei to maskinene var verd rundt 200 000 kroner, og leigeavtalen var enkel:
”Mumrik AS leiger ei skjeremaskin og ei symaskin av Kirkerud Utstyr AS.
Leigetida er tre år rekna frå 1. januar 2002. Leige for heile perioden
– kr 120 000 – er betalt på forskot.”
Mumrik AS lånte kr 1 000 000 i Storesand Bank. Lånet var sikra med
pant i driftstilhøyrsle og varelager, og panteretten var tinglyst i Lausøyreregisteret
i mars 2002, like før utbetaling av lånet.
Den 3. september 2002 vart det opna konkurs i Mumrik AS, etter oppbod som kom inn til skifteretten same dag. Det var ikkje betalt noko på lånet i banken. Av aktiva registrerte bustyraren driftstilhøyrsle for om lag kr 100 000, utanom dei to produksjonsmaskinene, og innkjøpt filt, tråd, emballasje m.m. og 500 ferdige hattar.
Banken hadde tru på at driftstilhøyrsle og varelager kunne seljast under eitt til nokon som ville ta over hatteproduksjonen, men det vart strid om panteretten. Marte Kirkerud, på vegner av Kirkerud Utstyr AS, gjekk ikkje med på at produksjonsmaskinene kunne overførast til andre. Ho viste til at ein leigerett til lausøyreting som hovudregel ikkje kan overførast, og det var ikkje særleg grunnlag for nokon overføringsrett i dette tilfellet, meinte ho. Banken meinte å ha pant i eigedomsretten til maskinene. Banken hadde lagt til grunn at maskinene tilhøyrde Mumrik AS da panteretten vart tinglyst. Maskinene stod i lokalet da bankens folk inspiserte lokalet, og det var ikkje noko som skulle tyde på at maskinene tilhøyrde andre. Subsidiært, dersom banken måtte godta at maskinene tilhøyrde Kirkerud Utstyr AS, måtte ein i alle fall sjå det slik at banken som panthavar kunne overføre leigeretten til maskinene. Banken var samd i at ein leigerett til lausøyreting som hovudregel ikkje kan overførast utan samtykke frå utleigaren, men i dette tilfellet måtte avtalen oppfattast slik at leigaren hadde rett til å overføre leigeretten. Og i alle fall måtte ein sjå det slik at utleigaren hadde gjeve samtykke til at leigeretten kunne overførast som ledd i realisasjon av pantet. Da Marte Kirkerud som styre i Mumrik AS skreiv under på pantsetjinga av driftstilhøyrsla, måtte ho samtidig reknast å ha gjeve samtykke til overføring i sin eigenskap av styre i Kirkerud Utstyr AS, meinte banken. Det var på det reine at dei to maskinene var nødvendige for hatteproduksjonen.
Bustyraren i Mumrik AS abandonerte driftstilhøyrsle og varelager ei veke etter buopninga og varsla straks Kirkerud Utstyr AS og banken om dette. Til Kirkerud Hus AS gav bustyraren samtidig melding om at buet ikkje ville gå inn i leigeavtalen. Nøklane vart leverte til Marte Kirkerud same dag. Tidleg i oktober sette Kirkerud Hus AS fram eit krav mot banken på betaling av husleige og viste til at driftstilhøyrsla og varelageret framleis fanst i lokalet. Banken meinte det ikkje var grunnlag for å krevje leige, i og med at det ikkje var nokon leigeavtale mellom banken og Kirkerud Hus AS. I alle tilfelle var det striden med Kirkerud Utstyr AS som var årsak til at det trekte ut med salet av pantsette aktiva, påpeikte banken, og da måtte Marte Kirkerud som representant for Kirkerud Hus AS ha gått med på at tinga vart ståande inntil vidare.
Det var også usemje mellom banken og Trå Trading AS, som hadde
levert ti esker med dyr spesialtråd til Mumrik. Tråden skulle brukast
til å sy saman hattane og var levert på kreditt i juli 2002 mot
salspant. Trå Trading AS ville gjera salspanteretten gjeldande, medan
banken meinte at det ikkje kunne avtalast gyldig salspant, og viste til forbodet
mot salspant i varer til vidaresal. Trå Trading AS gjekk med på
at Mumrik AS hadde hatt rett til å bruke tråden i produksjonen og
selje hattane før tråden var betalt, men det var ikkje dermed tale
om vidaresalsvarer, meinte dei.
DEL II
Den 5. august 2002 hadde advokat Peder Ås ringt til Mumrik AS, ved Marte Kirkerud, og ville kjøpe 100 hattar som skulle brukast til julegåver til faste klientar. Marte Kirkerud kunne stadfeste at ho hadde nok hattar på lager, og dei vart samde om at hattane skulle sendast til Peder Ås veka etter. Den 7. august 2002 sende Peder Ås ein telefaks der det stod at han ikkje ville ha hattane. Han hadde funne ut at hattane kunne kjøpast frå Litauen for ein tredjedel av den prisen Mumrik AS skulle ha. Marte Kirkerud hadde protestert mot det ho oppfatta som ei avbestilling, men ho sende ikkje hattane. No skulle bustyraren i Mumrik AS drive inn kravet mot Peder Ås. Bustyraren kravde at Peder Ås betalte den avtala prisen med frådrag for det buet fekk godskrive for 100 hattar ved panterealisasjonen, noko som ikkje ville utgjera meir enn om lag ein tidel av den avtala prisen. Peder Ås meinte at han ikkje hadde plikt til å betale noko. Han ville aldri ha bestilt hattane dersom han hadde visst at det var langt billegare hattar å få, og da kunne han ikkje vera bunden av avtalen. Dessutan kunne Mumrik AS ha selt hattane til andre til full pris om ikkje selskapet hadde gått konkurs, og konkursen skulle ikkje gå ut over Peder Ås, meinte han. Bustyraren var samd i at desse hattane og fleire til kunne ha vore selde til andre kundar dersom Mumrik AS hadde hatt betre økonomi, men slik var det no eingong ikkje, sa han.
* * * *
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både dei prinsipale og dei subsidiære, blir drøfta og avgjorde.
|
Sist oppdatert 13. november 20021 av BMT Kommentarer til denne siden. |