Sist oppdatert 17. november 2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Peder Ås solgte en boligeiendom i Lillevik til Ole Tastad. Ole hadde planer om ombygning av en del av boligen for utleie. I forbindelse med ombygningen engasjerte han Jon Vold, som drev et snekkerfirma. Under besiktigelsen av boligen bemerket Jon en sprekk i taket mellom første og annen etasje i huset. Han antydet at årsaken til sprekken trolig var at taket ikke klarte å bære vekten av overliggende del av bygningen, og at Ole burde få satt opp en ekstra bærevegg i første etasje eller en bærebjelke opp under taket som ble fundamentert til bakken ved hjelp av søyler. Ole var klar over sprekken da han kjøpte huset. Han ønsket ikke å sette opp en bærevegg fordi det ville sterkt redusere nytten av det aktuelle rommet. Ole spurte Jon om han kunne foreta styrkeberegninger for å finne en tilfredsstillende løsning med bærebjelke og søyler. Jon svarte at han helst overlot slikt arbeid til arkitekter og ingeniører, og at han kjente til at firmaet Byggteknikk gjorde slikt arbeid. Han foreslo at Ole kontaktet Byggteknikk, noe Ole gjorde. Etter at Byggteknikk hadde utført styrkeberegninger, ga Ole Jon i oppdrag å utføre arbeidet iht. beregningene. Jon var skeptisk til styrkeberegningene, men utførte arbeidet uten å si noe til Ole.
Fem og et halvt år senere oppdaget Ole sprekkdannelser i de to søylene som holdt bærebjelken oppe. Nye styrkeberegninger foretatt av et firma i Bergen, viste at Byggteknikk hadde underdimensjonert bærebjelken noe og at en korrekt dimensjonert bærebjelke burde vært båret oppe av fire søyler, ikke to, som Byggteknikk hadde anbefalt. Byggteknikk var i mellomtiden gått konkurs.
Umiddelbart etter at Ole oppdaget sprekkdannelsene, kontaktet han Jon og fortalte ham om problemene. Jon nevnte da at han hadde vært skeptisk til Byggteknikks styrkeberegninger.
Ole reiste krav mot Jon om at Jon for egen regning skulle utbedre manglene ved å utføre arbeid i samsvar med de nye styrkeberegningene. Jon bestred kravet. Han hadde bare hatt plikt til å utføre arbeid i samsvar med Byggteknikks beregninger. Det at beregningene sviktet kunne ikke danne grunnlag for noe krav mot ham. I alle fall måtte Ole dekke kostnadene med anskaffelse av ytterligere to søyler og merprisen ved en sterkere bærebjelke. Ole opprettholdt kravet. Han fremholdt at selv om en skulle komme til at det som utgangspunkt måtte gå ut over Ole at Byggteknikks styrkeberegninger sviktet, måtte løsningen bli en annen når Jon utførte arbeidet uten å si fra til Ole om at han var skeptisk til beregningene. Til Jons subsidiære krav om dekning av ekstrakostnader bemerket Ole at han måtte kunne innrette seg i tillit til at de arbeidene som var utført, var formålstjenlige og at det ikke ville påløpe ytterligere kostnader. Jon opprettholdt innsigelsene.
En tid senere, da tvisten mellom Ole og Jon sto for retten, innvendte Jon også at Oles eventuelle krav var bortfalt fordi den absolutte reklamasjonsfristen på fem år i håndverkertjenesteloven (hvtjl.) § 22 (2), 2. pkt. var oversittet da reklamasjon fant sted. Ole erkjente at fristen var oversittet, men fremholdt at Jon var avskåret fra å påberope seg dette fordi han hadde innlatt seg på å drøfte realiteten i reklamasjonen. Jon opprettholdt også denne innsigelsen.
II
Transportsentralen drev virksomhet med veitransport av gods både innen- og utenlands. Virksomhetens motorvogner ble i 1999 pantsatt under ett iht. pantel. § 3-8 til Handelsbanken for kassakreditt på kr. 5 millioner og lån kr. 15 millioner. Panteretten var tinglyst på Transportsentralens blad i Løsøreregisteret.
I 2002 tinglyste Skillingsbanken panterett i Transportsentralens motorvogner under ett til sikkerhet for et lån på kr. 5 millioner, med prioritet etter Handelsbanken. Før lånet ble innvilget hadde Skillingsbanken henvendt seg til Handelsbanken og spurt om størrelsen på Handelsbankens pantekrav. Handelsbanken svarte i et brev datert 10. januar 2002 at ”pantet, som hefter for enhver nåværende og fremtidig forpliktelse, hefter pr. i dag for 16,5 millioner kroner”.
Vinteren 2003 hadde Transportsentralen fått store likviditetsproblemer. Kassakreditten hadde over lengre tid vært trukket helt opp til kredittgrensen. Etter lange forhandlinger sa Handelsbanken seg villig til å utvide kassakreditten med kr. 2 millioner. På tross av dette ble Transportsentralens bo tatt under konkursbehandling sommeren 2003.
Det oppstod tvist mellom Handelsbanken og Skillingsbanken om rett til dekning av pantet, som var blitt realisert for 18 millioner kroner. Handelsbanken mente å være berettiget til dekning for hele sitt krav mot Transportsentralen, 17,5 millioner kroner. Skillingsbanken mente derimot at Handelsbanken bare kunne ta seg dekket for inntil 15,5 millioner kroner (restgjeld kr. 10,5 millioner på lånet og 5 millioner på kassakreditten), mens de siste 2,5 millioner kroner tilkom Skillingsbanken. Skillingsbanken viste til at kredittgivningen fra Handelsbanken vinteren 2003 ikke var nødvendig for å hindre at Handelsbanken led tap på sitt engasjement. I alle fall måtte den erklæring Handelsbanken hadde gitt til Skillingsbanken i 2002 medføre at Handelsbanken var avskåret fra å kreve dekning foran Skillingsbanken med høyere beløp enn 16,5 millioner kroner.
Handelsbanken, som kjente til Skillingsbankens panterett da kassakreditten ble utvidet vinteren 2003, bestred Skillingsbankens innsigelser. Handelsbanken hevdet prinsipalt at den hadde opplåningsrett uten hensyn til de konkrete forholdene da kassakreditten ble utvidet. Subsidiært måtte Handelsbanken ha opplåningsrett i et tilfelle som det foreliggende, hvor det på tidspunktet for utvidelsen av kassakreditten var usikkert hvilken verdi motorvognpantet ville ha ved eventuell realisasjon. Handelsbanken kunne derfor ikke vite at pantet var tilstrekkelig til å dekke eldre krav. Innvilgelsen av tilleggskreditt var imidlertid hovedsakelig grunnet på ønsket om å bidra til å hjelpe en lokal næringsdrivende med mange ansatte til å overvinne sine økonomiske problemer. Dette aktverdige formålet måtte uansett medføre at Handelsbanken kunne kreve dekning også for tilleggskreditten. Erklæringen fra 2002 kunne ikke være til hinder for dette. Skillingsbanken opprettholdt sine innsigelser.
III
Storvik Mat AS (heretter ”Storvik Mat”) drev kolonialhandel i Storvik. Selskapet var tilknyttet en butikkjede som mottok varer fra et landsdekkende grossistforetak, Norgeskjeden. Norgeskjeden ga Storvik Mat lån i forbindelse med oppstarten av virksomheten. Låneavtalen inneholdt følgende bestemmelse:
”I tilfelle av at Storvik Mat legger ned virksomheten som følge av konkurs eller av annen grunn, har Norgeskjeden rett til å overta Storvik Mats driftstilbehør og varelager. Norgeskjeden har rett til å innfri vederlaget i forbindelse med slik eventuell overtagelse ved motregning med krav Norgeskjeden måtte ha mot Storvik Mat.”
Norgeskjeden leverte fortløpende varer til Storvik Mat på vanlige vilkår, dvs. forfall 30 dager etter utstedt faktura for den enkelte leveranse. Etter to års drift fikk Storvik Mat økonomiske problemer. Da Norgeskjeden ikke lenger ville levere varer uten å få kontant oppgjør, fant Storvik Mat at grunnlaget for videre drift ikke lenger var til stede. Da Norgeskjeden ble kjent med dette, henvendte den seg til Storvik Mat, som overdro driftstilbehøret og varelageret til Norgeskjeden for et vederlag på kr. 2.5 millioner. Norgeskjeden, som hadde utestående krav mot Storvik Mat på kr. 3 millioner, erklærte deretter motregning i vederlagskravet. Norgeskjedens krav gjaldt dels det opprinnelige lånet (kr. 1 million) og dels ubetalte vareleveranser (kr. 2 millioner). På tidspunktet for overdragelsen hadde Storvik Mat ingen vesentlige eiendeler utenom driftstilbehøret og varelageret.
Norgeskjeden overdro samtidig driftstilbehøret og varelageret til Matspesialisten, som også holdt til i Storvik, og ønsket å videreføre den virksomhet Storvik Mat hadde drevet. Norgeskjeden inngikk også avtale med Matspesialisten om faste vareleveranser.
En uke senere begjærte kemneren Storvik Mat konkurs, og konkurs ble åpnet.
Boet reiste krav mot Norgeskjeden om omstøtelse av overdragelsen av driftstilbehør og varelager til Norgeskjeden. Etter boets syn måtte overdragelsen anses som en begunstigelse av Norgeskjeden som kunne omstøtes etter deknl. § 5-5. Norgeskjeden bestred omstøtelseskravet. Norgeskjeden hadde allerede ved låneavtalen fått rett til å overta driftstilbehøret og varelageret for det tilfelle at skyldnerens virksomhet ble lagt ned. Denne avtalen var inngått lenge før boåpningen, utenfor fristen iht. deknl. § 5-5, 1. ledd, og på et tidspunkt hvor Storvik Mat var solvent. Det kunne da ikke være grunnlag for å omstøte overdragelsen. Men selv om en så bort fra den rett Norgeskjeden ble gitt ved låneavtalen, måtte omstøtelse være utelukket. Driftstilbehøret og varelageret ble overdratt til Norgeskjeden med sikte på videre overdragelse til Matspesialisten. Derved ble videreføring av Storvik Mats virksomhet lettet. En slik disposisjon kunne ikke anses som betaling av gjeld som kunne omstøtes etter deknl. § 5-5.
Boet opprettholdt omstøtelseskravet, idet boet bemerket at det ikke var forpliktet til å respektere bestemmelsen i låneavtalen om rett for Norgeskjeden til å overta driftstilbehøret og varelageret. (Deknl. § 5-9 skal ikke drøftes.)
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål,
både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
Peder Ås selde ein bustadeigedom i Lillevik til Ole Tastad. Ole hadde planar om ombygging av ein del av bustaden for utleige. I samband med ombygginga engasjerte han Jon Vold, som dreiv eit snikkarfirma. Under synfaring av bustaden kommenterte Jon ei sprekk i taket mellom første og andre etasje i huset. Han gav uttrykk for at årsaka til sprekka truleg var at taket ikkje klarte å bere vekta av den overliggjande delen av bygningen, og at Ole burde få sett opp ein ekstra berevegg i første etasje eller ein berebjelke opp under taket som vart fundamentert til bakken ved hjelp av søyler. Ole var klar over sprekka då han kjøpte huset. Han ønska ikkje å setje opp ein berevegg, fordi det ville sterkt redusere nytten av det aktuelle rommet. Ole spurde Jon om han kunne foreta styrkeberekningar for å finne ei tilfredsstillande løysing med berebjelke og søyler. Jon svarte at han helst overlot slikt arbeid til arkitektar og ingeniørar, og at han kjente til at firmaet Byggteknikk gjorde slikt arbeid. Han foreslo at Ole kontakta Byggteknikk, noko Ole gjorde. Etter at Byggteknikk hadde utført styrkeberekningar, gav Ole Jon i oppdrag å utføre arbeidet i samsvar med berekningane. Jon var skeptisk til styrkeberekningane, men utførte arbeidet utan å seie noko til Ole.
Fem og eit halvt år seinare oppdaga Ole sprekkdanningar i dei to søylene som heldt berebjelken oppe. Nye styrkeberekningar gjort av eit firma i Bergen, viste at Byggteknikk hadde underdimensjonert berebjelken noko og at ein korrekt dimensjonert berebjelke burde ha vore bore oppe av fire søyler, ikkje to, som Byggteknikk hadde tilrådd. Byggteknikk var i mellomtida gått konkurs.
Straks etter at Ole oppdaga sprekkdanningane, kontakta han Jon og fortalde han om problema. Jon nemnde då at han hadde vore skeptisk til Byggteknikks styrkeberekningar.
Ole reiste krav mot Jon om at Jon for eiga rekning skulle utbetre manglane ved å utføre arbeid i samsvar med dei nye styrkeberekningane. Jon nekta å godta kravet. Han hadde berre hatt plikt til å utføre arbeid i samsvar med Byggteknikks berekningar. At berekningane svikta, kunne ikkje danne grunnlag for noko krav mot han. I alle fall måtte Ole dekke kostnadene med kjøp av ytterlegare to søyler og meirprisen ved ein sterkare berebjelke. Ole opprettheldt kravet. Han hevda at sjølv om ein skulle komme til at det som utgangspunkt måtte gå ut over Ole at Byggteknikks styrkeberekningar svikta, måtte løysinga bli ei anna når Jon utførte arbeidet utan å seie frå til Ole om at han var skeptisk til berekningane. Til Jons subsidiære krav om dekning av ekstrakostnader sa Ole at han måtte kunne innrette seg i tillit til at dei arbeida som var utført, var formålstenlege og at det ikkje ville kome ytterlegare kostnader. Jon opprettheldt motsegnene.
Seinare, då tvisten mellom Ole og Jon sto for retten, innvendte Jon også at Oles eventuelle krav hadde falle bort, fordi den absolutte reklamasjonsfristen på fem år i handverkartenestelova (hvtjl.) § 22 (2), 2. pkt. var overseten då reklamasjon fann stad. Ole vedgjekk at fristen var overseten, men hevda at Jon var avskoren frå å pårope seg dette, fordi han hadde lete seg inn på å drøfte realiteten i reklamasjonen. Jon opprettheldt også denne motsegna.
II
Transportsentralen dreiv med vegtransport av gods både innan- og utanlands. Motorvognene til verksemda vart i 1999 pantsett under eitt etter pantel. § 3-8 til Handelsbanken for kassakreditt på kr 5 millionar og lån kr 15 millionar. Panteretten vart tinglyst på Transportsentralens blad i Lausøyreregisteret.
I 2002 tinglyste Skillingsbanken panterett i motorvognene til Transportsentralen under eitt til trygd for eit lån på kr 5 millionar, med prioritet etter Handelsbanken. Før lånet vart gitt, hadde Skillingsbanken vendt seg til Handelsbanken og spurt om storleiken på Handelsbankens pantekrav. Handelsbanken svarte i eit brev datert 10. januar 2002 at ”pantet, som heftar for einkvar noverande og framtidig skyldnad, heftar pr. i dag for 16,5 millionar kroner”.
Vinteren 2003 hadde Transportsentralen fått store likviditetsproblem. Kassakreditten hadde over lengre tid vore trekt heilt opp til kredittgrensa. Etter lange forhandlingar sa Handelsbanken seg villig til å utvide kassakreditten med kr 2 millionar. Trass i dette vart Transportsentralens bu tatt under konkurshandsaming sommaren 2003.
Det oppstod tvist mellom Handelsbanken og Skillingsbanken om rett til dekning av pantet, som var blitt realisert for 18 millionar kroner. Handelsbanken meinte å ha rett til dekning for heile sitt krav mot Transportsentralen, 17,5 millionar kroner. Skillingsbanken meinte derimot at Handelsbanken berre kunne ta seg dekt for inntil 15,5 millionar kroner (restgjeld kr 10,5 millionar på lånet og 5 millionar på kassakreditten), medan dei siste 2,5 millionar kronene tilkom Skillingsbanken. Skillingsbanken viste til at kredittgivinga frå Handelsbanken vinteren 2003 ikkje var nødvendig for å hindre at Handelsbanken leid tap på sitt engasjement. I alle fall måtte den fråsegna Handelsbanken hadde gitt til Skillingsbanken i 2002, medføre at Handelsbanken ikkje kunne krevje dekning føre Skillingsbanken med høgare beløp enn 16,5 millionar kroner.
Handelsbanken, som kjente til Skillingsbankens panterett då kassakreditten vart utvida vinteren 2003, nekta å godta motsegnene til Skillingsbanken. Handelsbanken hevda prinsipalt at den hadde opplåningsrett utan omsyn til dei konkrete forholda då kassakreditten vart utvida. Subsidiært måtte Handelsbanken ha opplåningsrett i eit tilfelle som dette, der det på tidspunktet for utvidinga av kassakreditten var usikkert kva verdi motorvognpantet ville ha ved ein eventuell realisasjon. Handelsbanken kunne derfor ikkje vite at pantet var tilstrekkeleg til å dekke eldre krav. Ytinga av tilleggskreditt var likevel hovudsakeleg grunna på ønsket om å medverke til å hjelpe ei lokal næringsverksemd med mange tilsette til å overvinne sine økonomiske problem. Dette aktverdige formålet måtte uansett medføre at Handelsbanken kunne krevje dekning også for tilleggskreditten. Fråsegna frå 2002 kunne ikkje vere til hinder for dette. Skillingsbanken opprettheldt sine motsegner.
III
Storvik Mat AS (heretter ”Storvik Mat”) dreiv kolonialhandel i Storvik. Selskapet var tilknytt ei butikkjede som mottok varer frå eit landsdekkande grossistføretak, Norgeskjeden. Norgeskjeden gav Storvik Mat lån i samband med oppstarten av verksemda. Låneavtalen inneheldt følgjande føresegn:
”I tilfelle av at Storvik Mat legg ned verksemda som følgje av konkurs eller av annan grunn, har Norgeskjeden rett til å overta Storvik Mats driftstilhøyrsle og varelager. Norgeskjeden har rett til å innfri vederlaget i samband med slik eventuell overtaking ved motrekning med krav Norgeskjeden måtte ha mot Storvik Mat.”
Norgeskjeden leverte fortløypande varer til Storvik Mat på vanlege vilkår, dvs. forfall 30 dagar etter utferda faktura for kvar einskild leveranse. Etter to års drift fekk Storvik Mat økonomiske problem. Då Norgeskjeden ikkje lenger ville levere varer utan å få kontant oppgjer, fann Storvik Mat at grunnlaget for vidare drift ikkje lenger var til stades. Då Norgeskjeden vart kjent med dette, vendte den seg til Storvik Mat, som overdrog driftstilhøyrsla og varelageret til Norgeskjeden for eit vederlag på kr 2.5 millionar. Norgeskjeden, som hadde uteståande krav mot Storvik Mat på kr 3 millionar, erklærte deretter motrekning i vederlagskravet. Norgeskjedens krav gjaldt dels det opphavlege lånet (kr 1 million) og dels ubetalte vareleveransar (kr 2 millionar). På tidspunktet for overdraginga hadde Storvik Mat ingen vesentlege eigedelar utanom driftstilhøyrsla og varelageret.
Norgeskjeden overdrog samtidig driftstilhøyrsla og varelageret til Matspesialisten, som også heldt til i Storvik, og ønska å vidareføre den verksemda Storvik Mat hadde drive. Norgeskjeden inngjekk også avtale med Matspesialisten om faste vareleveransar.
Ei veke seinare kravde kemneren Storvik Mat konkurs, og konkurs vart opna.
Buet reiste krav mot Norgeskjeden om omstøyting av overdraginga av driftstilhøyrsle og varelager til Norgeskjeden. Etter buet sitt syn måtte overdraginga reknast som ein fordel for Norgeskjeden som kunne omstøytast etter deknl. § 5-5. Norgeskjeden nekta å godta omstøytingskravet. Norgeskjeden hadde allereie ved låneavtalen fått rett til å overta driftstilhøyrsla og varelageret for det tilfelle at verksemda til skyldnaren vart lagt ned. Denne avtalen var inngått lenge før buopninga, utanfor fristen i deknl. § 5-5, 1. ledd, og på eit tidspunkt då Storvik Mat var solvent. Det kunne då ikkje vere grunnlag for å omstøyte overdraginga. Men sjølv om ein såg bort frå den rett Norgeskjeden vart gitt ved låneavtalen, måtte omstøyting vere utelukka. Driftstilhøyrsla og varelageret vart overdratt til Norgeskjeden med sikte på vidare overdraging til Matspesialisten. Dermed letta ein vidareføring av verksemda til Storvik Mat. Ein slik disposisjon kunne ikkje reknast som betaling av gjeld som kunne omstøytast etter deknl. § 5-5.
Buet opprettheldt omstøytingskravet, idet buet viste til at det ikkje var forplikta til å respektere føresegna i låneavtalen om rett for Norgeskjeden til å overta driftstilhøyrsla og varelageret. (Deknl. § 5-9 skal ikkje drøftast.)
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der alle spørsmål, både
prinsipale og subsidiære, skal drøftast og avgjerast.
|
Sist oppdatert 17. november 2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |