Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Bokmål
Ås Mekaniske Verksted AS (ÅMV) var kommet i likviditetsproblemer, og søkte finansieringsselskapet Finanskreditt om å få innvilget et lån på kr. 20 millioner, dels for å innfri deler av gjelden og dels for å få styrket likviditeten ved tilgang på nye midler. ÅMV ønsket å innfri kr. 14 millioner av et lån på kr. 25 millioner som ÅMV hadde hos sin bankforbindelse Handelsbanken. Dette lånet var sikret med 1. prioritets panterett i ÅMVs faste eiendom med driftstilbehør.
Finanskreditt sa seg villig til å innvilge lånet under forutsetning av 1. prioritets pantesikkerhet i ÅMVs faste eiendom med driftstilbehør, noe som forutsatte at Handelsbanken var villig til å vike prioritet til fordel for Finanskreditt. Finanskreditt betinget seg videre at Handelsbanken stillet selvskyldnerkausjon overfor Finanskreditt for det tap Finanskreditt måtte lide som følge av eventuell omstøtelse av Finanskreditts sikkerhet. Handelsbanken sa seg villig til både å vike prioritet og til å stille den kausjonen Finanskreditt krevde.
Pantobligasjonen til Finanskreditt ble undertegnet 1. desember 1994 og overlevert til Handelsbanken samme dag. Handelsbanken hadde påtatt seg overfor Finanskreditt å tinglyse pantobligasjonen. Samme dag overførte Finanskreditt kr. 20 millioner til ÅMVs spesialkonto i Handelsbanken for at Handelsbanken skulle gjennomføre utbetalingen i samsvar med den ordning som var avtalt. Spesialkontoen kunne ikke disponeres av ÅMV. Den 8. desember 1994 overførte Handelsbanken i henhold til avtale med ÅMV kr. 14 millioner til delinnfrielse av sitt pantesikrede lån. Restbeløpet på kr. 6 millioner ble overført fra spesialkontoen til ÅMVs kassekredittkonto i Handelsbanken den 14. desember 1994. Samme dag leverte Handelsbanken Finanskreditts pantobligasjon til sorenskriveren i Lillevik for tinglysing.
Det viste seg at ÅMVs likviditetsproblemer forverret seg, og 1. februar 1995 tok Lillevik Skifterett ÅMV under konkursbehandling etter oppbudsbegjæring innlevert til skifteretten samme dag.
Bobehandlingen varte og rakk, idet forhandlingene med mulige kjøpere av verkstedet trakk ut. Den 10. januar 1996 undertegnet boet avtale med Tastad Maskin som var villig til å betale kr. 35 millioner for den faste eiendom og driftstilbehør, samt ytterligere kr. 5 millioner for varelageret. Vederlaget for den faste eiendom og driftstilbehør var tilstrekkelig til å dekke både Finanskreditts og Handelsbankens pantesikrede krav i boet.
Etter at oppgjør fra Tastad Maskin AS var mottatt og fordeling av beløpet skulle foretas, begynte bobestyrer å undersøke nærmere forholdene omkring pantsettelsen til Finanskreditt. Den 26. januar 1996 tok boet ut forliksklage mot Finanskreditt med krav om omstøtelse av pantsettelsen i sin helhet. Boet påberopte seg deknl. § 5-7, 1. ledd b). Det var gått 14 dager fra Finanskreditts utbetaling til pantobligasjonen ble tinglyst. Dette må anses som et "unødig opphold" etter deknl. § 5-7, 1. ledd b).
Finanskreditt bestred omstøtelseskravet. Fristen etter deknl. § 5-7, 1. ledd b) måtte beregnes med utgangspunkt i tidspunktet for kreditering av kassekredittkontoen. Når tinglysingen skjedde samme dag, kunne ikke vilkårene for omstøtelse etter § 5-7, 1. ledd b) være oppfylt. Men selv om fristberegningen skulle skje med utgangspunkt i overføringen til spesialkontoen, kunne ikke et opphold på 14 dager være tilstrekkelig til omstøtelse etter § 5-7, 1. ledd b). Deknl. § 5-7, 1. ledd b) måtte tolkes i samsvar med alminnelige obligasjonsrettslige regler om reklamasjon med hensyn til fristens lengde, jfr. for eksempel kjl. § 32 (1) som taler om. "innen rimelig tid" Ved vurderingen av om tinglysing hadde funnet sted i rett tid måtte det sees hen til at 14 millioner kroner av lånebeløpet på 20 millioner kroner skulle benyttes til å innfri gjeld som var pantesikret på 1. prioritet, og at ÅMV som nevnt ikke fikk rådighet over restbeløpet før 14. desember 1994. Omstøtelsen kunne i alle fall ikke omfatte pant for mer enn 6 millioner kroner.
Videre var omstøtelseskravet fremsatt for sent. Finanskreditt erkjente at boet hadde fremsatt kravet innenfor fristen i deknl. § 5-15, men hevdet at denne bestemmelsen måtte kunne suppleres med ulovfestede passivitetsregler og at det i dette tilfellet var alt for sent å vente med å kreve omstøtelse til 26. januar 1996. Når det var gått nesten ett år fra konkursåpningen, måtte Finanskreditt for lengst kunne innrette seg på at omstøtelse var uaktuelt. Det var ingen grunn for boet til å vente til etter salget av eiendommen med å vurdere om pantet kunne omstøtes.
Boet bestred at deknl. § 5-15 kunne suppleres med ulovfestede passivitetsregler. Slike regler kunne uansett ikke føre til at omstøtelse ikke kunne skje i dette tilfellet.
Etter at Finanskreditt hadde mottatt omstøtelseskravet fra ÅMVs konkursbo, fremsatte Finanskreditt krav overfor Handelsbanken om betaling under selvskyldnerkausjonen av et beløp tilsvarende det boet måtte vinne frem med i omstøtelsessaken. Handelsbanken erkjente ansvar overfor Finanskreditt. Handelsbanken tilskrev boet og meldte at bankens krav i boet måtte økes tilsvarende det beløp Handelsbanken eventuelt måtte betale til Finanskreditt. Handelsbanken gjorde gjeldende at også dette beløpet kunne kreves dekket av Handelsbankens pant i ÅMVs faste eiendom og driftstilbehør. Handelsbanken viste til at ÅMV i forbindelse med pantsettelsen til Handelsbanken hadde undertegnet en pantsettelseserklæring som gav Handelsbanken pant til dekning for "enhver forpliktelse ÅMV har eller måtte få til Handelsbanken". Boet var enig i at banken kunne øke sitt krav i boet og at kravet i og for seg var omfattet av pantsettelseserklæringen. Boet mente likevel at dekning under pantsettelseserklæringen måtte nektes, ettersom dekning ville føre til et resultat i strid med formålet bak deknl. § 5-7, 1. ledd b).
Marte Kirkerud eide en fabrikk i Strandvik som produserte papirbleier. Konkurransen på markedet for papirbleier var meget hard, særlig var den utenlandske produsenten av papirbleien "Dampers" en aggressiv konkurrent, som etter hvert overtok større og større deler av markedet. Marte kom etter hvert til at hun kunne tenke seg å gå over i en annen bransje hvor konkurransen ikke var så hard. Hun var nylig blitt kontaktet av Ivar Rud, som hadde patent på en ny type barnesikringsutstyr i biler. Ivar ønsket å sette i gang produksjon av slikt utstyr. Marte kunne få bli med i et samarbeidsprosjekt hvis hun skjøt inn kr. 5 millioner i dette. Hun ville da eie 50 % av virksomheten. Marte ble fristet av dette, og averterte fabrikken sin til salgs i pressen.
Annonsen ble lest av bl.a. Lars Holm. Han hadde nettopp vunnet kr. 7,5 millioner i Lotto, og ønsket for første gang i sitt liv å prøve seg som forretningsmann. Han kontaktet Marte og kom snart til enighet om overtagelse av fabrikken for kr. 5 millioner. Marte hadde understreket at hun var avhengig av å få kr. 5 millioner for å kunne bli med i samarbeidsprosjektet med Ivar. Ved eventuelt mislighold av avtalen fra hennes side, kunne det derfor ikke bli spørsmål om prisavslag. Lars godtok dette. Marte oppfordret Lars til å undersøke de forhold som han mente var av betydning for kjøpet. Avtaleinngåelse, betaling av kjøpesum og overtagelse fant sted 1. oktober 1995.
Den 10. oktober 1995 mottok Lars Holm brev fra Butikkjeden, som var den største avtageren av fabrikkens produkter, om at kjeden sa opp leveringsavtalen med fabrikken fra og med 1. januar 1996. Butikkjeden hadde inngått leveringsavtale med produsenten av "Dampers". Holm kontaktet Marte og fremsatte krav i medhold av avtl. § 36 om å få redusert vederlaget for fabrikken til kr. 2 millioner. Avtalen mellom Butikkjeden og produsenten av Dampers var referert i hovedstadsavisene første uken i september 1995. Det måtte legges til grunn at Marte, som den som hadde best kjennskap til markedet, burde vært kjent med avtalen mellom Butikkjeden og produsenten av "Dampers", og de virkninger dette ville få for Martes fabrikk. Lars ville aldri kjøpt fabrikken for mer enn kr. 2 millioner dersom han hadde vært kjent med avtalen mellom Butikkjeden og produsenten av "Dampers".
Marte bestred kravet. Hun hadde ikke vært kjent med avtalen mellom "Dampers" og Butikkjeden, men medga at hun burde vært kjent med avtalen da hun solgte til Lars. Hun hevdet imidlertid at dette var uten betydning. Uansett var Lars avskåret fra å kreve vederlagsreduksjon i medhold av avtl. § 36. Marte erkjente imidlertid at dersom Lars hadde krav på vederlagsreduksjon, skulle vederlaget reduseres til kr. 2 millioner. Lars opprettholdt kravet.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |