Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Peder Ås, som var en 80 år gammel minstepensjonist, oppbevarte sparepengene sine i en madrass. Nevøen Lars Holm var ansatt i et transportfirma. Lars lånte NOK 100.000.- av Peder. Lars hadde uriktig opplyst til Peder at han hadde fått tilbud om å bli medeier i transportfirmaet, og at han ønsket å akseptere tilbudet dersom han fikk låne investeringskapitalen av Peder. Sannheten var at Lars trengte pengene til å delfinansiere et bilkjøp, idet banken kun var villig til å låne han NOK 100.000.- av kjøpesummen for bilen, NOK 200.000.-.
Peder og Lars var enige om at en eventuell avkastning og verdiøkning på Lars andel i transportfirmaet skulle deles med halvparten hver på Peder og Lars. Peder syntes dette var atskillig mer spennende enn å spille Lotto, hvor han aldri vant noe.
Etter en tid ble Peder kjent med at Lars slett ikke hadde investert lånebeløpet i samsvar med avtalen. Da ble Peder sint, og krevde lånebeløpet tilbakebetalt omgående. Videre krevde Peder rente etter forsinkelsesrenteloven fra den dag Lars fikk utbetalt lånet. Peder påberopte seg analogisk anvendelse av kjl. § 65 (2), idet låneavtalen var ugyldig. Subsidiært krevde han renter tilsvarende alminnelig utlånsrente for billån i bank fra den dag Lars fikk utbetalt lånet. Som grunnlag for det subsidiære rentekravet påberopte han seg henholdsvis avtalen, avtl. § 36, samt ulovfestede regler.
Lars erkjente at låneavtalen var ugyldig, men avviste renteplikt. Analogi fra en lovbestemmelse om renteplikt er ikke tilstrekkelig grunnlag for renteplikt. Selv om det forutsettes at renteplikt kan statueres på grunnlag av slik analogi, er det ikke grunnlag for analogisk anvendelse av kjl. § 65 (2).
Denne bestemmelsen gjelder restitusjon hvor partene har utvekslet ytelser. Verken avtalen, avtl. § 36 eller ulovfestede regler kan gi grunnlag for renteplikt.
Lars viste til at den næringsvirksomheten han var ansatt i, hadde blitt avviklet etter konkurslovens regler et 1/2 år etter at låneavtalen mellom han og Peder ble inngått. Peder ville således ikke fått avkastning dersom pengene var blitt benyttet til det avtalte formål. I og med at Peder oppbevarte sparepengene i en madrass, hadde han heller ikke lidt noe tap ved at Lars disponerte midlene på en rettsstridig måte. Tvert imot, Peder kunne være glad for at Lars ikke hadde disponert lånebeløpet som avtalt, idet han da ikke ville fått tilbakebetalt noe som helst på grunn av konkursen.
Ole Tastad eide og drev en datavareforretning. Han var kommet i økonomiske problemer. Dette førte til at han var i mislighold med betaling av leverandørgjeld. En av maskinleverandørene, Satung, betinget seg i forbindelse med at det ble inngått avtale om avdragsvis betaling av leverandørgjelden, at varer for fremtiden skulle leveres i kommisjon. Ole godtok dette.
Ole hadde pantsatt den faste eiendom som forretningen ble drevet på, samt driftstilbehør og varelager til Handelsbanken. Handelsbanken var ukjent med kommisjonsavtalen mellom Ole og Satung. Med tiden økte de økonomiske problemene for Ole. Han søkte Handelsbanken om tilleggskreditt. Søknaden ble avslått. Ole henvendte seg da til Jan Rud, som var villig til å låne Ole NOK 200.000.- mot håndpant i et parti datamaskiner. Jan var kjent med Handelsbankens varelagerpant, og at Handelsbanken i pantobligasjonen hadde betinget seg at pantsettelse på senere prioritet ikke kunne skje uten bankens samtykke. Jan regnet imidlertid med at Handelsbanken ikke ville ha noe imot pantsettelsen, da Handelsbanken etter Jans oppfatning hadde god sikkerhet for sitt krav mot Ole. Ole valgte å håndpantsette et parti datamaskiner mottatt fra Satung, uten å opplyse at han hadde varene i kommisjon.
En tid senere ble Oles bo tatt under konkursbehandling. Satung gjorde gjeldende separatistrett i kommisjonsgodset, jfr. kommisjonsl. § 53, 1. ledd. Da Satung ble kjent med håndpantsettelsen, henvendte Satung seg til Jan med krav om tilbakeføring av de håndpantsatte varene. Jan viste til at han hadde overført varene til Kirkerud Finans, som etter ønske fra Ole-hadde betalt Jans fordring i et forgjeves forsøk på å redde Oles virksomhet. Satung henvendte seg deretter til Kirkerud Finans, og fremsatte krav om tilbakeføring av datamaskinene. Satung påberopte seg at Ole ikke hadde rett til å håndpantsette kommisjonsgodset. Satung erkjente at eiendomsretten var gått tapt dersom Jan var i god tro ved håndpantsettelsen, jfr. kommisjonsl. § 54, 2. ledd. Satung bestred at Jan hadde vært i god tro. Jan hadde inngått avtalen om håndpant i strid med forbudet mot pantsettelse på etterfølgende prioritet i avtalen mellom Ole og Handelsbanken. Det var på det rene at Handelsbanken aldri samtykket i slik pantsettelse. Når Jan opptrådte på denne måten, kunne han ikke påberope seg godtroerverv, selv om Handelsbankens panterett ikke omfattet gods Ole hadde som kommisjonær. Jan forutsatte jo at de håndpantsatte varene var omfattet av Handelsbankens panterett. Satung erkjente at Kirkerud Finans var i god tro, men hevdet at Kirkerud Finans ikke fikk bedre rett enn Jan.
Kirkerud Finans avviste Satungs utleveringskrav, og påberopte seg håndpant i varene. Kirkerud Finans erkjente at Ole ikke hadde hatt rett til å pantsette kommisjonsgodset, men gjorde gjeldende at Jan hadde vært i god tro ved pantsettelsen. Kirkerud Finans erkjente at Handelsbanken ikke ville samtykket i håndpantsettelsen dersom den var blitt spurt. Dette kunne imidlertid ikke tillegges vekt siden Handelsbankens panterett ikke omfattet varer Ole hadde som kommisjonær. Håndpantsettelsen var dermed intet rettsbrudd overfor Handelsbanken. Dessuten fikk Handelsbanken full dekning for sitt krav gjennom pantet i de øvrige, formuesgoder. Men selv om Jan ikke var i god tro ved håndpantsettelsen, måtte Kirkerud Finans kunne påberope seg godtroerverv.
Under behandlingen av Oles konkursbo oppstod konflikt mellom boet og firmaet Programvareleverandøren. To måneder før konkursen hadde Ole i strid med deknl. § 5-5 betalt gjeld til Programvareleverandøren med NOK 150.000.-. Kort tid etter hadde Ole fremmet krav mot Programvareleverandøren om erstatning med NOK 50.000.- på grunn av nylig oppdagede mangler ved en eldre vareleveranse. Denne vareleveransen var for lengst betalt. Boet krevde omstøtelse av gjeldsinnfrielsen og betaling av erstatningsbeløpet. Programvareleverandøren erkjente både omstøtelses- og erstatningskravet, men krevde å få motregne med annen ubetalt leverandørgjeld som oversteg NOK 200.000.-. Boet anførte prinsipalt at motregning var forhindret på grunn av deknl. § 8-2, 1. ledd, 1. pkt., ettersom Programvareleverandøren hadde ervervet motkravet fra Factoring AS 14 dager før konkursåpningen. Subsidiært gjorde boet gjeldende at motregning overfor omstøtelseskravet under enhver omstendighet ikke kunne føre frem.
Programvareleverandøren avviste påstandene fra boet. I forhold til boets prinsipale påstand innvendte Programvareleverandøren at motkravet hadde vært sikringseedert til Factoring AS, jfr. pantel. § 4-9. Factoring AS hadde erklært seg ubundet av avtalen om sikringscesjon fordi Programvareleverandøren ved avtaleinngåelsen hadde fortiet Oles sviktende betalingsevne. Dermed overtok Programvareleverandøren kravet mot Ole på ny.
Motregningsbegrensningen i deknl. § 8-2, 1. ledd, 1. pkt. kunne ikke omfatte et slikt tilfelle. Boet var enig i at Factoring AS kunne erklære seg ubundet av avtalen om sikringscesjon, men opprettholdt sine påstander.
Om dette skal det skrives en betenkning. Samtlige rettsspørsmål, både prinsipale og subsidiære, skal drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |