Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Bokmål
Norwegian Kveite (NK) tok i 1994 opp et investeringslån på 20 millioner kroner i Skallebank. Samtidig ble Norwegian Kveite innvilget en kassekreditt på 2 millioner kroner for å ha som likviditetsreserve i vanskelige perioder. Lånene ble sikret med pant i selskapets faste eiendom, landbrukspant (dvs. pant i kveitene og oppdrettsutstyret etter § 3-9) og pant i fordringer (factoringpant). Avtalen ble fremforhandlet, og pantobligasjonene ble undertegnet av Peder Ås som foruten å være økonomidirektør i Norwegian Kveite, også hadde prokurafullmakt i selskapet.
Den 15. januar 1996 ble kveitene på det største av Norwegian Kveites to oppdrettsanlegg rammet av den meget smittsomme kveitesykdommen hypocondrium colossalis. Dette medførte at det den 22. januar ble besluttet at samtlige kveiter på anlegget måtte slaktes. Fisken var ubrukelig som menneskeføde, og ble i stedet solgt til et forskningslaboratorium for 15.000 kroner. Det ble avtalt at betaling skulle skje til Norwegian Kveites kassekredittkonto.
Den 20. januar 1996 betalte Norwegian Kveite en regning på kr 100. 000 til arkitekt Marte Kirkerud, som var gift med Peder Ås sin sønn. Regningen hadde forfall først den 15. mars. Beløpet ble belastet kassekredittkontoen. Dette var første gang Norwegian Kveite benyttet seg av kassekreditten.
Som følge av den massive kveiteslaktingen fikk Norwegian Kveite alvorlige økonomiske problemer, og kassekredittkontoen hadde fått en negativ saldo på 1.500.000 kroner. Den 10. februar ba derfor banken Norwegian Kveite om å gi en oversikt over den økonomiske situasjonen. Da banken den 25. mars ikke hadde mottatt noen oversikt, sendte den en skarp purring til Norwegian Kveite. Banken mottok en rekke beklagelser, men ingen regnskaper. Den 19. april, som kun var to dager før kveitene på Norwegian Kveites andre oppdrettsanlegg skulle selges, valgte banken å si opp lånet, stenge kassekreditten, tiltre factoringpantet, og begjærte tvangssalg av kveitene. Norwegian Kveite bestred bankens rett til å si opp kreditten, men begjærte seg likevel konkurs samme dag, den 21. april 1996. Konkurs ble åpnet den 4. mai, og Skallebank meldte et krav på 22 millioner kroner i boet.
Konkursboet bestred gyldigheten av panterettene, og viste til prokuralovens § 1. Panterettene måtte i alle tilfeller være bortfalt som følge av Skallebanks illojale oppsigelse av kreditten. Skallebanks krav ble heller ikke akseptert som dividendefordringer, ettersom Peder Ås ikke hadde hatt fullmakt til å oppta lån på til sammen 22 millioner kroner. Skallebank mente på sin side at prokuralovens regler var irrelevante så lenge Peder Ås var økonomidirektør i selskapet, og panterettene dessuten hadde vært tinglyst i flere år. I alle fall måtte økonomidirektøren ha stillingsfullmakt til å oppta et kassekredittlån på 2 millioner kroner når selskapets samlede eiendeler beløp seg til over 200 millioner kroner.
Den 5. mai mottok Norwegian Kveites konkursbo en sjekk på kr. 15.000 i posten fra kjøperen av den syke fisken. Sjekken var datert den 18. april, men var sterkt forsinket i posten p.g.a. problemer på Gardermoen. Skallebank gjorde krav på sjekken, i det den hevdet at sjekken var omfattet av bankens factoringpant. Konkursboet motsatte seg dette, og viste foruten sin prinsipale påstand om ugyldig pantsettelse til at det ikke var tale om en kundefordring. Boet anførte også at det ikke dreide seg om et enkelt pengekrav p å det tidspunktet da lånet ble sagt opp.
Konkursboet krevet videre betalingen til Marte Kirkerud omstøtt. Marte Kirkerud motsatte seg dette, og viste til at omstøtelsesfristen var utløpt fordi det hadde vært skuddårsdag den 29. februar. Boet påberopte seg forlenget omstøtelsesfrist fordi Marte Kirkerud og Peder Ås var nærstående. Dette mente Marte Kirkerud var irrelevant så lenge Norwegian Kveite hadde vært solvent på betalingstidspunktet.
Det viste seg også at en fastmontert trebrygge på oppdrettsanlegget var infisert av hypocondrium colossalis. Statens Forurensningstilsyn hadde rett før konkursåpning kommet med pålegg om at bryggen måtte tas på land og destrueres, for å hindre smittefare. Bryggen ble demontert av boet, og lagt opp på land. Kostnaden med å få bryggen destruert ble beregnet til å være 90.000 kroner. Boet hevdet at Skallebank måtte dekke denne kostnaden dersom banken fikk medhold i at den hadde panterett i den faste eiendommen. Skallebank motsatte seg dette, og viste til at bryggen nå var demontert, og ikke lenger utgjorde en del av den faste eiendommen. Som panthaver hadde banken dessuten ingen plikt til å "søke dekning" i formuesgoder med negativ verdi.
En vakker dag i 1999 gikk det bud fra sjefsbibliotekaren til de ansatte ved Det juridiske fakultet i Lillevik om at biblioteket hadde en mengde bøker som skulle gis vekk til de ansatte fra professor Holm. Biblioteket skulle på vegne av professoren forestå den praktiske utdelingen. Stipendiat Jørund R. Wercker kom som førstemann til biblioteket for å forsyne seg. Stor var overraskelsen da han fant et eksemplar av den meget ettertraktede boken "Norsk Tingsret" av Brækhus og Hærem. "Skal denne virkelig gis vekk?" spurte han. "Ja", sa bibliotekaren som satt i skranken. "Professor Holm er ikke videre interessert i tingsrett, og sjefsbibliotekaren har sagt at alt skal gis bort". Da stipendiat Jørund R. Wercker åpnet boken, så han at det lå en låneseddel inne i den. Professor Holm hadde lånt boken fra fakultetsbiblioteket i 1980! Bibliotekaren fastholdt likevel at boken skulle gis vekk, og Jørund R. Wercker tok glad og forundret boken med seg til sitt kontor.
Da sjefsbibliotekaren to uker senere fikk høre at biblioteket hadde gitt bort "Norsk Tingsrett", krevet han øyeblikkelig boken tilbakelevert. Han hadde ikke visst at boken opprinnelig hadde tilhørt biblioteket. Stipendiat Jørund R. Wercker nektet å gi fra seg boken, og hevdet at han både hadde vært i god tro, og dessuten hadde fått boken overlevert. Sjefsbibliotekaren bestred begge deler. Boken kunne ikke anses overlevert så lenge den fortsatt befant seg på et kontor på fakultetet.
Rufas Ballklubb (RBK) hadde sikret seg underskriften til den meget selvbevisste fotballspilleren Kalle Kalus. Kalus var overbevist om at han kom til Å ende sine dager som superstjerne i England, og han hadde derfor sikret seg en klausul i kontrakten om at han skulle ha 50% av overgangssummen dersom han skulle bli solgt til en utenlandsk klubb. Kalle Kalus var kjent med at fotballforbundets reglement ikke tillot partene aO avtale at en spiller skulle få mer enn ti prosent av en eventuell overgangssum. Regelen skulle hindre at enkeltspillere stakk av med klubbenes verdiskapning.
Endelig en dag ble Kalle Kalus solgt til den engelske storklubben Nottingham Totspurs for 12 millioner kroner. Kalle Kalus krevet 6 millioner utbetalt fra RBK3 men ble avspist med 1,2 millioner. RBK viste til at det nasjonale fotballforbundets reglement var bindende for både RBK og Kalle Kalus, ettersom de begge var medlemmer i fotballforbundet. Partene var enige om at medlemskap i fotballforbundet var en nødvendig forutsetning for å kunne delta i organisert fotball. Kalle Kalus fastholdt likevel at han hadde krav på halve overgangssummen.
Om dette skal det skrives en betenkning der alle rettsspørsmål,
både de prinsipale og de subsidiære, blir drøftet
og avgjort.
|
Sist oppdatert 19. desember 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |