Sist oppdatert 05. mai 2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I.
Skraphandleren A/S i Lillevik i Nordmøre er et familieforetak, og driver med oppkjøp av skrapmetall fra virksomheter på landsbasis. Selskapet eies av styremedlemmer ektefellene Peder og Marte Ås med 40 % hver (den siste som daglig leder) og med Tobias, Martes sønn fra tidligere ekteskap, som også sitter i styret, med de resterende 20 %. Selskapet er lokalisert på et fem mål stort areal mellom riksveien og Lillefjorden. Man har planer om å utvide virksomheten. Peder Ås tar derfor i forståelse med Marte og Tobias høsten 2001 kontakt med Kari Vold som eier naboeiendommen. Skraphandleren A/S er usikker på utvidelsestidspunktet, og inngår derfor oppunder jul dette året en avtale om tre års opsjon til å kjøpe to mål av Kari Ås sin eiendom til markedsprisen på kjøpstidspunktet. Avtalen blir ikke tinglyst. Etter å ha utredet utvidelser av virksomheten, beslutter styret i mai 2002 å gjøre bruk av kjøpsretten. Etter at formaliteter vedrørende deling m v er ordnet, får Skraphandleren A/S utstedt skjøte på eiendommen, og skjøtet blir tinglyst i månedsskiftet mai/juni 2002.
Saken utløser en tvist. Etter en henvendelse i 1992 fra sin nabo Jens Jensen, hadde nemlig Kari Vold i april dette året gitt Jensen tillatelse til å gå over eiendommen for å komme til hytten sin som lå ut mot sjøen på baksiden av eiendommen til Kari. Intet var tinglyst om dette, men Jensen hadde brukt gangveien flittig i ferier og fritid opp gjennom årene. Når Skraphandleren A/S nå overtok og bebygget det fraskilte areal, ville det ikke lenger være mulig for Jensen å gå over eiendommen. Peder Ås, som var barnefødt i Lillevik og derfor kjent med de lokale forhold, kjente til at Jensen brukte Karis eiendom som adkomstvei til hytten, og antok at det måtte være inngått avtale om dette. Men han var ikke til stede på styremøtet i mai 2002 da vedtaket om å benytte seg av kjøpsretten ble fattet, og ingen andre i styret var kjent med forholdet til Jensen. Marte var flyttet til Lillevik for få år siden, og heller ikke Tobias var lokalkjent. Ås var på forretningsreise i denne perioden og kom ikke hjem før i juni 2002.
Jens Jensen hevder at Skraphandleren A/S må respektere hans rett til å gå over eiendommen uavhengig av tinglysning. Skraphandleren A/S avviser kravet.
DEL II.
Skraphandleren A/S har en kassekreditt stor 2 mill kr. i Lillevik Sparebank. Kreditten er sikret med tinglyst pant i virksomhetens utestående fordringer etter pantelovens § 4-10. Det vesentlige i pantet er kundefordringer ved salg av metaller til industri og annet.
Høsten 2002 får Skraphandleren A/S uventet økonomiske problemer. Ved bokettersyn kommer det opp at firmaet har misligholdt forpliktelser vedrørende skattetrekk og andre offentlige krav. Foretaket pålegges å betale kr. 500.000 i skatt og avgift til Lillevik kommune. Saken blir slått stort opp i lokalpressen.
I den prekære situasjon firmaet nå er kommet i, transporterer Skraphandleren A/S ved årsskiftet 2002-2003 sine utestående uforfalte krav mot kjøpere av sortert metall ved transport mot kontant oppgjør til noe lavere beløp enn pålydende (underkurs) til firma Innkreving A/S i Bergen. Innkreving A/S kjenner verken til factoring-avtalen med banken eller til den lokale skattesaken, og underretter derfor debitorkundene i Skraphandleren A/S.
I mars 2003 får Skraphandleren A/S på grunn av sine etter hvert kjente økonomiske problemer ikke lenger kredittleveranser fra en av sine faste leverandører. Selskapet tar derfor kontakt med en ny leverandør i en annen landsdel - Mekanikk A/S. Heller ikke dette foretaket kjenner noe til forholdene i Lillevik. Skraphandleren A/S får derfor levert et større parti metall for 30.000 kr på kreditt. Leveransen skal betales 15. april 2003. Under kontraktsforhandlingene opplyser ikke Skraphandleren A/S noe om den vanskelige økonomiske situasjonen i selskapet.
Skraphandleren A/S kan ikke reddes, og den 20. april 2003 blir foretaket slått konkurs. Ingen av de utestående fordringer er gjort opp ved konkursåpningen.
I tvist mellom Innkreving A/S og Lillevik Sparebank hevder Innkreving A/S at Skraphandleren A/S hadde rett til å overdra kundefordringene i forhold til banken. Når Skraphandleren A/S har rett til å innkreve kravet ved forfall og ta beløpene til inntekt, må selskapet også kunne overdra kravet før forfall. Innkreving A/S hevder at i alle fall har man ervervet fordringene i god tro, slik at panteretten også av den grunn må stå tilbake.
I tvist mellom konkursboet og Mekanikk A/S hevder Mekanikk A/S at avtalen om leveranse av jernskrap er ugyldig, og krever å ha separatistrett for solgt metall som fortsatt kan påvises i konkursboet. Konkursboet bestrider ikke at de som opptrådte for Skraphandleren A/S, brøt sin opplysningsplikt, men hevder at Mekanikk A/S som usikret leverandør ikke under noen omstendighet har separatistrett for sitt tilgodehavende.
DEL III.
Jens Jensen bygget sommeren 2002 opptrekksordning for båt til naust på sitt landsted ved Lillefjorden og trengte stålskinner til opptrekksvognen fra naustet og ned i sjøen. For å spare penger oppsøkte han Skraphandleren A/S og spurte om det fantes såkalte U-jern som kunne brukes. Daglig leder kunne ikke svare på stående fot, men sammen med en underordnet medhjelper gikk Jensen ut på lagertomten, og til begges tilfredshet fant man en bunke U-profiler som var krittmerket ”stainless” (= rustfri). Jensen tok ut kvantum etter sine mål, og partiet ble kjøpt og betalt etter kilopris for skrapjern i juli 2002. Jensen mente derfor at han hadde gjort et usedvanlig godt kjøp og monterte profilene før stengning av hytten høsten 2002.
Da Jensen åpnet landstedet sitt i mars 2003, var det tydelig spor av rust på skinnene i vannskiftet. Det var rimelig klart at stålet ikke kunne ha vært rustfrie allikevel, og Jensen oppsøkte derfor umiddelbart Skraphandleren A/S med et krav om erstatning.
Skraphandleren A/S avviste kravet. Det var her tale om bruktkjøp der kjøperen selv måtte vurdere tjenligheten ut fra sine behov. Man bestred ikke at skinnene hadde vært krittmerket på en måte som kunne tyde på at stålet var rustfritt, men merket stammet fra dem som hadde levert inn stålet, og var derfor ikke en ”opplysning” som en skraphandler kunne hefte for.
Jensen tilbakeviste dette, og krevde erstatning fordi han i kjøpssituasjonen var blitt stilt i utsikt å få levert rustfrie materialer til skinnegangen. At prisen var lav kunne dermed ikke spille noen rolle.
Erstatningskravet ble beregnet til den merverdi en leveranse med rustfrie U-profiler ville hatt, og slik merverdi ville bli betydelig siden rustfritt stål ville hatt en helt annen holdbarhet enn vanlig stål. Også dette ble avvist av Skraphandleren A/S, som mente at selv om forholdet kunne anses som en mangel, kunne det i høyden bli tale om erstatning for eventuelle utgifter ved å være blitt villedet. Siden Jensen – slik han erkjente - ville kjøpt stålet uansett og til samme pris, måtte slik erstatning settes til 0. Om beregning av eventuell merverdi, hvis den først skulle legges til grunn, var det ingen uenighet.
Det skal for drøftelsen av Del III legges til grunn at forholdet ikke stiller seg annerledes etter forbrukerkjøpsloven 21. juni 2002 nr. 34 enn etter kjøpsloven 13. mai 1988 nr. 27. Lovteksten til forbrukerkjøpsloven vedlegges.
* * *
Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og de subsidiære, drøftes og avgjøres.
Skraphandleren A/S i Lillevik i Nordmøre er eit familieføretak og driv med oppkjøp av skrapmetall frå verksemder på landsbasis. I selskapet eig styremedlemane ektefellane Peder og Marte Ås med 40 % kvar (den siste som dagleg leiar) og med Tobias, Marte sin son frå tidlegare ekteskap, som også sit i styret, med dei resterande 20 %. Selskapet er lokalisert på eit fem mål stort areal mellom riksvegen og Lillefjorden. Det er planar om å utvide verksemda. Peder Ås tek derfor i forståing med Marte og Tobias hausten 2001 kontakt med Kari Vold som eig naboeigedomen. Skraphandleren A/S er usikker på utvidingstidspunktet og inngår derfor oppunder jul dette året ein avtale om opsjon i tre år til å kjøpe to mål av Kari Ås sin eigedom til marknadsprisen på kjøpstidspunktet. Avtalen blir ikkje tinglyst. Etter å ha utgreia utvidingar av verksemda, vedtek styret i mai 2002 å gjere bruk av kjøpsretten. Etter at formalitetar vedrørande deling m v er ordna, får Skraphandleren A/S ferda ut skøyte på eigedomen, og skøytet blir tinglyst i månadsskiftet mai/juni 2002.
Saka utløyser ein tvist. Etter at Kari sin nabo, Jens Jensen, i 1992 tok kontakt med Kari Vold, hadde nemleg Kari Vold i april dette året gjeve Jensen løyve til å gå over eigedomen for å kome til hytta si som låg ut mot sjøen på baksida av eigedomen til Kari. Det var ikkje tinglyst noko om dette, men Jensen hadde brukt gangvegen flittig i feriar og fritid opp gjennom åra. Når Skraphandleren A/S no overtok og bygde på det fråskilde areal, ville det ikkje lenger vere mogeleg for Jensen å gå over eigedomen. Peder Ås, som var barnefødt i Lillevik og derfor kjent med dei lokale forholda, kjente til at Jensen brukte Kari sin eigedom som tilkomstveg til hytta, og gjekk ut frå at det måtte vere inngått avtale om dette. Men han var ikkje til stades på styremøtet i mai 2002 då vedtaket om å bruke kjøpsretten vart fatta, og ingen andre i styret var kjent med forholdet til Jensen. Marte var flytta til Lillevik for få år sidan, og heller ikkje Tobias var lokalkjent. Ås var på forretningsreise i denne perioden og kom ikkje heim før i juni 2002.
Jens Jensen hevder at Skraphandleren A/S må respektere retten hans til å gå over eigedomen uavhengig av tinglysning. Skraphandleren A/S avviser kravet.
DEL II.
Skraphandleren A/S har ein kassakreditt stor 2 mill kr. i Lillevik Sparebank. Kreditten er sikra med tinglyst pant i dei uteståande fordringane i verksemda etter § 4-10 i pantelova. Det vesentlege i pantet er kundefordringar ved sal av metall til industri og anna.
Hausten 2002 får Skraphandleren A/S uventa økonomiske problem. Ved bokettersyn kjem det opp at firmaet har misleghalde sine plikter som gjeld skattetrekk og andre offentlege krav. Føretaket blir pålagt å betale kr. 500.000 i skatt og avgift til Lillevik kommune. Saka blir slått stort opp i lokalpressa.
I den prekære situasjon firmaet no er kome i, transporterer Skraphandleren A/S ved årsskiftet 2002-2003 sine uteståande uforfalne krav mot kjøparar av sortert metall ved transport mot kontant oppgjer til noko lågare beløp enn pålydande (underkurs) til firma Innkreving A/S i Bergen. Innkreving A/S kjenner verken til factoring-avtalen med banken eller til den lokale skattesaken, og underretter derfor debitorkundane i Skraphandleren A/S.
I mars 2003 får Skraphandleren A/S på grunn av sine etter kvart kjente økonomiske problem ikkje lenger kredittleveransar frå ein av sine faste leverandørar. Selskapet tek derfor kontakt med ein ny leverandør i ein annan landsdel - Mekanikk A/S. Heller ikkje dette føretaket kjenner noko til tilhøva i Lillevik. Skraphandleren A/S får derfor levert eit større parti metall for 30.000 kr på kreditt. Leveransen skal betalast 15. april 2003. Under kontraktsforhandlingane opplyser ikkje Skraphandleren A/S noko om den vanskelege økonomiske situasjonen i selskapet.
Skraphandleren A/S kan ikkje reddast, og den 20. april 2003 blir føretaket slått konkurs. Ingen av dei uteståande fordringane er gjort opp ved konkursopninga.
I tvist mellom Innkreving A/S og Lillevik Sparebank hevdar Innkreving A/S at Skraphandleren A/S hadde rett til å overdra kundefordringane i forhold til banken. Når Skraphandleren A/S har rett til å innkreve kravet ved forfall og ta beløpa til inntekt, må selskapet også kunne overdra kravet før forfall. Innkreving A/S hevda at i alle fall hadde firmaet erverva fordringane i god tru, slik at panteretten også av den grunn måtte stå tilbake.
I tvist mellom konkursbuet og Mekanikk A/S hevdar Mekanikk A/S at avtalen om leveranse av jernskrap er ugyldig, og krev å ha separatistrett for det selde metallet som framleis kan påvisast i konkursbuet. Konkursbuet nektar ikkje for at dei som opptrådte for Skraphandleren A/S braut si opplysningsplikt, men hevder at Mekanikk A/S som usikra leverandør ikkje under noko høve har separatistrett for sitt tilgodehavande.
DEL III.
Jens Jensen bygde sommaren 2002 opptrekksordning for båt til naust på landstaden sin ved Lillefjorden og trengte stålskinner til opptrekksvogna frå naustet og ned i sjøen. For å spare pengar oppsøkte han Skraphandleren A/S og spurte om det fanst såkalla U-jern som kunne brukast. Dagleg leiar kunne ikkje svare på ståande fot, men saman med ein underordna medhjelpar gjekk Jensen ut på lagertomta, og til begge si velnøye fann dei ein bunke U-profilar som var krittmerka ”stainless” (= rustfri). Jensen tok ut kvantum etter måla sine, og partiet vart kjøpt og betalt etter kilopris for skrapjern i juli 2002. Jensen meinte derfor at han hadde gjort eit usedvanleg godt kjøp og monterte profilane før stenging av hytta hausten 2002.
Då Jensen opna landstaden sin i mars 2003, var det tydeleg spor av rust på skinnene i vasskiftet. Det var rimeleg klart at stålet ikkje kunne ha vore rustfritt likevel, og Jensen oppsøkte derfor umiddelbart Skraphandleren A/S med eit krav om erstatning.
Skraphandleren A/S avviste kravet. Det var her tale om bruktkjøp der kjøparen sjølv måtte vurdere i kva grad skinnene var tenelege ut frå behova sine. Firmaet nekta ikkje for at skinnene hadde vore krittmerka på ein måte som kunne tyde på at stålet var rustfritt, men merket stamma frå dei som hadde levert inn stålet, og var derfor ikkje ein ”opplysning” som ein skraphandlar kunne hefte for.
Jensen tilbakeviste dette og kravde erstatning fordi han i kjøpssituasjonen var blitt stilt i utsikt å få levert rustfrie materialar til skinnegangen. At prisen var lav kunne dermed ikkje spele nokon rolle.
Erstatningskravet vart rekna ut til den meirverdi ein leveranse med rustfrie U-profilar ville hatt, og slik meirverdi ville ikkje bli liten sidan rustfritt stål ville ha halde seg monaleg lenger enn vanleg stål. Også dette vart avvist av Skraphandleren A/S, som meinte at sjølv om tilfellet kunne bli sett på som ein mangel, kunne det i høgda bli tale om erstatning for eventuelle utgifter ved å ha blitt villeia. Sidan Jensen – slik han innrømte –i alle tilfelle ville kjøpt stålet og til same pris, måtte slik erstatning setjast til 0. Om utrekninga av eventuell meirverdi, dersom han først skulle leggjast til grunn, var det ikkje noko usemje.
Det skal for drøftinga av Del III leggjast til grunn at forholdet ikkje stiller seg annleis etter forbrukarkjøpslova 21. juni 2002 nr. 34 enn etter kjøpslova 13. mai 1988 nr. 27. Lovteksten til forbrukarkjøpslova er vedlagt.
* * *
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både dei prinsipale og dei subsidiære, blir drøfta og avgjort.
|
Sist oppdatert 05. mai 2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |