Sist oppdatert
31. mars 2007 av
TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk.
I
Peder Ås kjøpte et nedlagt småbruk i Lillevik av Lars Holm for 1,5 millioner kroner. Lars hadde overtatt eiendommen på skifte etter sin tante. Han hadde ikke vært på eiendommen på mange år.
På eiendommen var det tre bygninger, herunder våningshus og et lite fjøs. Peder hadde planer om å benytte eiendommen som fritidsbolig.
Småbruket, som hadde vært ubebodd i noen år, var dårlig vedlikeholdt, noe Peder var kjent med ved kjøpet. Det kom likevel som en overraskelse på Peder da han, 9 måneder etter at han hadde overtatt eiendommen, ble kjent med at fjøset var i en slik tilstand pga. konstruksjonsfeil og manglende vedlikehold at det var farlig å ferdes i det. Det var Ole Tastad, en god venn av Peder, som fortalte Peder dette, etter at Ole hadde besiktiget fjøset nærmere. Ole hadde vært med Peder på besiktigelse av eiendommen før kjøpsavtalen ble inngått. Grunnet liten tid – Ole måtte tilbake til Bergen tidlig om ettermiddagen for å nå en fotballkamp – hadde de da nøyd seg med å se nærmere på våningshuset. Om fjøset hadde Ole bare ytret en kommentar om at ”det ser veldig skrøpelig ut” da de passerte det på veien fra våningshuset til bilen.
Peder hadde tenkt å benytte fjøset for oppbevaring av gjenstander. Han hadde sett for seg at det etter noen år kunne bli nødvendig med betydelige investeringer på fjøset dersom det fremdeles skulle kunne brukes. Slike investeringer var han i utgangspunktet ikke interessert i å foreta. Han hadde tenkt som så at når fjøset ikke lenger var brukbart, ville han rive det ned.
Peder reklamerte nå umiddelbart overfor Lars og krevde prisavslag tilsvarende kostnadene med å rette konstruksjonsfeilene, dvs. 200 000 kroner, jf. avhl. § 4-12 (2). Lars bestred at det var grunnlag for noe krav. Etter Lars sin oppfatning kunne ikke fjøsets tilstand medføre at den solgte eiendom var beheftet med mangel. Men selv om det i utgangspunktet forelå mangel var Peder avskåret fra å påberope seg dette pga. manglende undersøkelse av fjøset ved befaringen før kjøpet. Uansett var det reklamert for sent, fordi Peder burde vært kjent med mangelen vesentlig tidligere enn han ble.
For det tilfelle at Peder kunne påberope seg mangel, hevdet Lars at prisavslaget måtte settes til 50 000 kroner, som ifølge takst utgjorde den sannsynlige differansen mellom eiendommens verdi med og uten mangel.
Peder opprettholdt kravet. Ettersom Peders undersøkelse av eiendommen før kjøpet var begrenset til å omfatte våningshuset, var Peder ikke avskåret fra å påberope seg konstruksjonsfeilen som mangel. Det var i det hele tatt ikke grunn for å hevde at Peder burde blitt kjent med konstruksjonsfeilen før han ble det.
II
Lillevik Seafood AS (heretter Lillevik Seafood) drev virksomhet med slakting, bearbeiding og salg av laks. Som følge av overetablering i bransjen fikk Lillevik Seafood økonomiske problemer og ble tatt under Lillevik Tingretts behandling som konkursbo 5. januar 2005. Fristdagen var 3. januar 2005.
Under bobehandlingen oppstod det tvist mellom boet og Saltkompaniet, som leverte salt til Lillevik Seafood til bruk under bearbeidingen av laksen, herunder ved produksjon av røykelaks.
Saltkompaniet gjorde prinsipalt gjeldende å ha salgspant i ubetalt salt som befant seg i boet ved boåpningen. Subsidiært mente Saltkompaniet å ha rett til å kreve et ubetalt parti salt som Lillevik Seafood hadde bestilt en uke før boåpning og mottatt på fristdagen, tilbakeført pga. ugyldighet. Saltkompaniet viste til at Lillevik Seafood i styremøte to uker før fristdagen hadde bestemt seg for å begjære konkurs dersom man ikke fikk innvilget søknad om utvidet driftskreditt hos Handelsbanken, noe man ikke fikk. I en slik situasjon burde Lillevik Seafood ved bestillingen ha opplyst Saltkompaniet om selskapets vanskelige økonomi eller tilbudt kontant betaling eller betryggende sikkerhet for Saltkompaniet. Lillevik Seafoods unnlatelser måtte medføre at avtalen ble ugyldig og at Saltkompaniet dermed hadde krav på å få tilbakeført saltpartiet, som i sin helhet var i behold ved boåpningen.
Boet bestred Saltkompaniets krav. Salgspant var ifølge boet utelukket pga. pantel. § 3-15 (2) samt fordi salgspanteretten bare fremgikk av Saltkompaniets fakturaer, som medfulgte varen. Boet godtok at Saltkompaniet ville kunne påberopt seg ugyldighet overfor Lillevik Seafood, men bestred at ugyldigheten kunne gi separatistrett i boet.
Saltkompaniet opprettholdt kravene. Man viste til at Lillevik Seafood hadde bestilt varer fra Saltkompaniet ved en lang rekke anledninger over flere år, og at salgspantklausul ved alle disse anledninger var påført varefakturaen. Selv om det ikke forelå andre avtaledokumenter eller annen kommunikasjon mellom partene som direkte angikk salgspantet, måtte dette være tilstrekkelig til at det forelå salgspant som boet måtte respektere. Saltkompaniet mente videre at pantel. § 3-15 (2) ikke fikk anvendelse, fordi det fremgikk av klausulen om salgspant at Lillevik Seafood ikke hadde rett til å overdra den solgte varen før den var betalt.
III
Ved boåpningen pågikk ombygningsarbeider på Lillevik Seafoods produksjonsanlegg. Arbeidene ble utført av Entreprenøren iht. avtale inngått ett år før boåpningen. Entreprenøren var forsinket med arbeidene, noe som ga Lillevik Seafood krav på dagmulkt iht. avtalen. Kravet på dagmulkt beløp seg til 100 000 kroner.
Boet erklærte at man ikke var villig til å tre inn i Lillevik Seafods avtale med Entreprenøren, men boet var villig til å forhandle med Enterprenøren om inngåelse av avtale for gjenstående arbeider. Slik avtale ble inngått to uker etter boåpningen og omfattet arbeid som ikke var utført ved boåpningen. Arbeidene iht. avtalen mellom boet og Entreprenøren ble utført rettidig.
Enterprenøren hadde krav på 2 millioner kroner for arbeid utført etter boåpningen. For arbeid utført før boåpningen hadde Entreprenøren utestående krav på 300 000 kroner. Da Entreprenøren krevde betaling, motregnet boet kravet på dagmulkt i Entreprenørens krav på vederlag iht. avtalen med boet.
Til dette innvendte Entreprenøren at denne hadde rett til å motregne i kravet på dagmulkt med kravet på vederlag for arbeid utført før boåpningen, og at boet ikke kunne frata ham denne retten ved å motregne i Entreprenørens krav på vederlag for arbeider iht. avtalen med boet.
Boet erkjente at Entreprenøren i utgangspunktet hadde slik motregningsrett som han påberopte seg, men hevdet at denne motregningsretten ikke kunne gjøres gjeldende nå som boet hadde motregnet.
IV
Handelsbanken, som altså var Lillevik Seafoods bankforbindelse, hadde panterett iht. pantel. § 4-10 i Lillevik Seafoods nåværende og fremtidige utestående krav. Det var avtalt at Lillevik Seafood inntil videre skulle beholde rådigheten over kravene. Lillevik Seafood beholdt rådigheten frem til boåpningen. Pantsettelsen fikk rettsvern 4. november 2004
Etter boåpningen erklærte Handelsbanken overfor boet at den overtok rådigheten over utestående krav som var omfattet av pantet. Det oppstod da tvist mellom boet og Handelsbanken. Boet mente at panteretten kunne omstøtes etter deknl. § 5-7, mens Handelsbanken mente at panteretten eventuelt ble å omstøte etter deknl. § 5-5. Subsidiært mente boet at panteretten ikke omfattet kravet mot Entreprenøren på dagmulkt. Handelsbanken bestred også dette.
(Ved behandlingen av omstøtelseskravet skal det ikke tas stilling til annet enn om det er deknl. § 5-5 eller § 5-7 som regulerer omstøtelse av Handelsbankens panterett).
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
I
Peder Ås kjøpte eit nedlagd småbruk i Lillevik av Lars Holm for 1,5 millionar kroner. Lars hadde overteke eigedomen på skifte etter tanta si. Han hadde ikkje vore på eigedomen på mange år.
På eigedomen var det tre bygningar, herunder våningshus og eit lite fjøs. Peder hadde planar om å bruke eigedomen som fritidsbustad.
Småbruket, der det ikkje hadde budd folk i nokre år, var dårleg vedlikehalde, noko Peder var kjend med ved kjøpet. Det kom likevel som ei overrasking på Peder då han, 9 månader etter at han hadde overteke eigedomen, vart kjend med at fjøset var i ein slik tilstand pga. konstruksjonsfeil og manglande vedlikehald at det var farleg å ferdast i det. Det var Ole Tastad, ein god ven av Peder, som fortalde Peder dette, etter at Ole hadde synfart fjøset nærare. Ole hadde vore med Peder på synfaring av eigedomen før kjøpsavtalen blei inngått. Grunna lita tid – Ole måtte tilbake til Bergen tidleg om ettermiddagen for å nå ein fotballkamp – hadde dei då nøgd seg med å sjå nærare på våningshuset. Om fjøset hadde Ole berre ytra ein kommentar om at ”det ser veldig skrøpeleg ut” då dei passerte det på vegen fra våningshuset til bilen.
Peder hadde tenkt å bruke fjøset for oppbevaring av gjenstandar. Han hadde sett for seg at det etter nokre år kunne bli naudsynt med betydelege investeringar på fjøset dersom det framleis skulle kunne brukast. Slike investeringar var han i utgangspunktet ikkje interessert i å foreta. Han hadde tenkt som så at når fjøset ikkje lenger var brukbart, ville han rive det ned.
Peder reklamerte no umiddelbart overfor Lars og kravde prisavslag tilsvarande kostnadane med å rette konstruksjonsfeila, dvs. 200 000 kroner, jf. avhl. § 4-12 (2). Lars nekta for at det var grunnlag for noko krav. Etter Lars si oppfatning kunne ikkje fjøset sin tilstand medføre at den selde eigedomen hadde nokon mangel. Men sjølv om det i utgangspunktet låg føre mangel var Peder avskoren frå å påberope seg dette pga. manglande undersøking av fjøset ved synfaringa før kjøpet. I alle høve var det reklamert for seint, fordi Peder burde vore kjend med mangelen vesentleg tidlegare enn han vart.
For det tilfellet at Peder kunne gjere gjeldande mangel, hevda Lars at prisavslaget måtte setjast til 50 000 kroner, som ifølgje takst utgjorde den sannsynlege differansen mellom eigedomen sin verdi med og utan mangel.
Peder heldt fast ved kravet. Ettersom Peder si undersøking av eigedomen før kjøpet var begrensa til å omfatte våningshuset, var Peder ikkje avskoren frå å gjere gjeldande konstruksjonsfeilen som mangel. Det var i det heile tatt ikkje grunn for å hevde at Peder burde blitt kjend med konstruksjonsfeilen før han blei det.
II
Lillevik Seafood AS (heretter Lillevik Seafood) dreiv verksemd med slakting, bearbeiding og sal av laks. Som følgje av overetablering i bransjen fekk Lillevik Seafood økonomiske problem og blei tekne under handsaming ved Lillevik Tingrett som konkursbu 5. januar 2005. Fristdagen var 3. januar 2005.
Under handsaming av buet oppstod tvist mellom buet og Saltkompaniet, som leverte salt til Lillevik Seafood til bruk under bearbeidinga av laksen, herunder ved produksjon av røykelaks.
Saltkompaniet gjorde prinsipalt gjeldande å ha salspant i ubetalt salt som var i buet ved opning av buet. Subsidiært meinte Saltkompaniet å ha rett til å krevje eit ubetalt parti salt som Lillevik Seafood hadde bestilt ei veke før opning av buet og motteke på fristdagen, tilbakeført pga. ugyldigheit. Saltkompaniet viste til at Lillevik Seafood i styremøte to veker før fristdagen hadde bestemt seg for å krevje konkurs dersom ein ikkje fekk innvilga søknad om utvida driftskreditt hos Handelsbanken, noko ein ikkje fekk. I ein slik situasjon burde Lillevik Seafood ved bestillinga ha opplyst Saltkompaniet om selskapet sin vanskelege økonomi eller tilbydd kontant betaling eller fullgod tryggleik for Saltkompaniet. Lillevik Seafood sine unnlatingar måtte medføre at avtalen blei ugyldig og at Saltkompaniet dermed hadde krav på å få tilbakeført saltpartiet, som i sin heilskap var i behald ved opninga av buet.
Buet nekta for at Saltkompaniets hadde noko krav. Salspant var ifølgje buet utelukka pga. pantel. § 3-15 (2) samt fordi salspanteretten berre gjekk fram av Saltkompaniet sine fakturaer, som fylgde med vara. Buet godtok at Saltkompaniet ville kunne gjort gjeldande ugyldigheit overfor Lillevik Seafood, men nekta for at ugyldigheita kunne gje separatistrett i buet.
Saltkompaniet heldt fast ved krava. Ein viste til at Lillevik Seafood hadde bestilt varer frå Saltkompaniet ved ei lang rekkje høve over fleire år, og at salspantklausul ved alle desse høva var påført varefakturaen. Sjølv om det ikkje låg føre andre avtaledokument eller annan kommunikasjon mellom partane som direkte vedkom salspantet, måtte dette vere tilstrekkeleg til at det låg føre salspant som buet måtte respektere. Saltkompaniet meinte vidare at pantel.
§ 3-15 (2) ikkje kom til bruk, fordi det gjekk fram av klausulen om salspant at Lillevik Seafood ikkje hadde rett til å overdra den selde vara før den var betalt.
III
Ved opninga av buet føregjekk det ombyggingsarbeid på produksjonsanlegget til Lillevik Seafood. Arbeida blei utført av Entreprenøren etter avtale inngått eitt år før opninga av buet. Entreprenøren var forseinka med arbeida, noko som gav Lillevik Seafood krav på dagmulkt etter avtalen. Kravet på dagmulkt utgjorde 100 000 kroner.
Buet erklærte at ein ikkje var viljug til å tre inn i Lillevik Seafod sin avtale med Entreprenøren, men buet var viljug til å forhandle med Entreprenøren om inngåing av avtale for gjenståande arbeid. Slik avtale blei inngått to veker etter opning av buet og omfatta arbeid som ikkje var utført ved buopninga. Arbeida etter avtalen mellom buet og Entreprenøren vart utført rettidig.
Entreprenøren hadde krav på 2 millionar kroner for arbeid utført etter opninga av buet. For arbeid utført før opning av buet hadde Entreprenøren uteståande krav på 300 000 kroner. Då Entreprenøren kravde betaling, motrekna buet kravet på dagmulkt i Entreprenøren sitt krav på vederlag etter avtalen med buet.
Til dette innvendte Entreprenøren at denne hadde rett til å motrekne i kravet på dagmulkt med kravet på vederlag for arbeid utført før opning av buet, og at buet ikkje kunne ta frå han denne retten ved å motrekne i Entreprenøren sitt krav på vederlag for arbeid etter avtalen med buet.
Buet erkjende at Entreprenøren i utgangspunktet hadde slik motrekningsrett som han gjorde gjeldande, men hevda at denne motrekningsretten ikkje kunne gjerast gjeldande no som buet hadde motrekna.
IV
Handelsbanken, som altså var Lillevik Seafood sin bankforbindelse, hadde panterett iht. pantel. § 4-10 i Lillevik Seafood sine noverande og framtidige uteståande krav. Det var avtalt at Lillevik Seafood inntil vidare skulle behalde råderetten over krava. Lillevik Seafood beheldt råderetten fram til opninga av buet. Pantsetjinga fekk rettsvern 4. november 2004.
Etter opning av buet erklærte Handelsbanken overfor buet at den overtok råderetten over uteståande krav som var omfatta av pantet. Det oppstod då tvist mellom buet og Handelsbanken. Buet meinte at panteretten kunne omstøytast etter deknl. § 5-7, medan Handelsbanken meinte at panteretten eventuelt blei å omstøyte etter deknl. § 5-5. Subsidiært meinte buet at panteretten ikkje omfatta kravet mot Entreprenøren på dagmulkt. Handelsbanken nekta også for dette.
(Ved handsaminga av omstøytingskravet skal det ikkje takast stilling til anna enn om det er deknl. § 5-5 eller § 5-7 som regulerer omstøyting av Handelsbanken sin panterett).
Om dette skal det skrivast ei utgreiing kor samtlege spørsmål, både prinsipale og subsidiære, skal drøftast og avgjerast.
|
|