Sist oppdatert 30. januar 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Det første spørsmål i denne del av oppgaven er om kjøpsavtalen i utgangspunktet er bindende for Peder Ås. Den ble inngått mellom Jan Lund, som hadde mistanke om at klokken var feilpriset, og Ivar Rud, som ikke var ansatt av Peder Ås til å passe butikken.
(Hov : Avtalerett s. 338-81)
Kandidatene
må se at § 10, annet ledd, i avtaleloven ikke medfører at Ivar kan anses som
Peders fullmektig. Han var jo lkke i butikken efter avtale med Peder.
Et
mulig grunnlag kan være at han var Oles underfullmektig. Se om dette Hov s.
342, hvor det nevnes at en fullmektig som regel ikke har rett til å ta
underfullmektig hvor fullmektigen har fått fullmakt fordi han er særlig
skikket. Jeg vil tro der kreves særlig skikkethet for å ekspedere i en
urmakerforretning. Til avtl § 11, første ledd er å si at det vel ligger
utenfor de sedvanemessige beføyelser for en butikkekspeditør å ta inn nytt
personale. Det kan imidlertid hevdes at Oles stilling var mer enn en vanlig
ekspeditør. Det er opplyst at butikken «betjentes» av Ole, og det må kunne
argumenteres med at han var en slags bestyrer til hvis vanlige gjøremål det hørte
å engasjere butikkpersonale.
Et
annet mulig grunnlag vil være det forhold at Ivar befant seg i butikken med et
skinn av rett. Av dette kan ikke uten videre sluttes et fullmaktsforhold, som
mange gjør uten tanke for at en fullmakt må være gitt av den som skal bli
bundet av fullmektigens handlinger. En annen sak er at det kan diskuteres om der
i dette Spesielle tilfelle kan oppstå et fullmaktsforhold fordi Peder kan sies
å ha lagt forholdene til rette for at en tredjemann (Ivar) kan få innpass i
butikken og se ut som en fullmektig. Loven om godtroerverv av løsøre er nevnt.
Jan var i god tro med hensyn til Ivars rett til Å selge klokken (her ses foreløpig
bort fra Jans mistanke om fellprising), og klokken var ikke fravendt Peder på
noen slik måte som nevnes i § 2 i loven.
Innvendingen
om at godtroerverv er utelukket fordi Ivar hadde opptrådt som fullmektig kan drøftes
ut fra spørsmålet om godtroloven gir godtroerverv når selgeren ikke opptrer
som eier, men som fullmektig. Få kandidater ser noe her, og det skal neppe
ventes. Spørsmålet berøres i lovens forarbeider (0.t.prop. 56 (1976-77) s.
30, og Lilleholt : Godtruerverv og kreditorvern, s. 144. Bedre kjent bør den
alminnelige setning være om at ekstinksjon forutsetter gyldig avtale. Det kan
spørres hvilke hindringer for gyldig avtale om rettserverv som den
legitimerende virkning av den foreliggende situasjon ("sitter" med
klokken i Peder sin butikk etter avtale med Peders fullmektig) er egnet til
& reparere. Det skal ikke tas tungt på
kandidater som ikke bar noe om dette, som lovens ordlyd ikke antyder noe om.
Var
det nu ikke skjedd en feilprising ville Jan ha rett til å beholde klokken hvis
Ivar anses som fullmektig eller godtroloven kan finne anvendelse.
Hvis
hverken fullmaktslæren eller godtroloven kan anvendes på tilfellet, vindiserer
Peder klokken. Den videre drøfting blir i så fall subsidiær, idet det
forutsettes at Ivar var i slik posisjon at ban kunne inngå avtale med bindende
virkning for Peder på grunnlag av enten fullmakt eller godtroloven.
Begge
grunnlag forutsetter avtale som ikke kan rokkes.
Det kan spørres om Peder kan nå frem med sitt krav på grunn av feilprisingen alene, uten å behøve å trekke inn Jans mistanke og betydningen av denne. Hvis Jan hadde visst om at der var en feilprising kunne han ikke erverve noen rett, - dette sies også i avtl. § 32. Spørsmålet blir da om re integra regelen i avtl. § 39 kan anvendes. Se om dette Hov s. 104-6, 258, 226-7. Det gikk bare halvannen time før Jan fikk beskjed om sakens rette sammenheng.
Videre
skal avtl. § 36 drøftes. (Hov s. 279-300, særlig s. 281-2 og 290 fg.) Forhold
ved "avtalens innhold» og «partenes stilling osv.» er den lave prisen og
Jans mistanke (om denne se noe i pkt. 6). Dessuten må drøftes betydningen av
feilprisingen og de ekstraordinære forholdene i butikken. Den korte tid som
gikk vil også kunne ha betydning ved vurderingen av om det vil «virke urimelig
... å gjøre den gjeldende», selv om man ikke finner å kunne anvende re
integra regelen.
Drøftelser
av § 36 har erfaringsmessig en tendens til å bli kjedelige og stereotype
oppramsinger. Kandidatene bør honoreres for å ha de ovennevnte momenter med,
og for alt som når lenger enn til «efter en samlet vurdering».
Det
skal neppe ventes at kandidatene drøfter andre ugyldighetsbestemmelser, som
avtl. §§ 32 og 33. Oppgaven nevner bare § 36, og denne innbefatter de andre.
Det
er her spørsmål om aktsom god tro, altså hva Jan burde vite». Se Hov s. 224-6.
At han hadde mistanke er ikke uten videre det samme som at ban burde vite, det
blir et for kort resonnement. Men burde han ikke ha nevnt sin mistanke, for å få
den bekreftet eller avkreftet ? Men Ivar hadde vel ikke kunnet gi noe svar ?
Skal det ha betydning at Jan ikke sa noe, selv om man måtte anta at han ville
ha fått mistanken avkreftet om han hadde spurt ? Her kan det lett bli
spekulativt, og vi skal ikke kreve at kandidatene går særlig dypt. Men de skal
si noe om Jans forhold her, og om hans innsigelse om at Peder måtte ha
risikoen.
Selv
om det ikke skal ventes at kandidatene drøfter andre ugyldighetsregler enn §
36 eksplisitt, må de kjenne
andre, spesielt § 33, for innholdet av dem er bestemmende for forståelsen
av § 36. Til en akseptabel drøftelse hører derfor en drøfting av særlig
kriteriene i § 33. De kandidater som tar for seg § 33 (og §§ 32 og 39)
uttrykkelig, viser derved forståelse som det ellers kan være vanskelig å få
frem.
Kandidatene
bør vise at de ser i hvilke tilfeller det kan bli tale om erstatning for
negativ kontraktinteresse. I utgangspunktet må vilkåret være at Jan finnes å
ikke kunne lastes for at han kjøpte tross sin mistanke, men allikevel må gi
klokken fra seg, jfr. pkt. 3 og 4 ovenfor, enten fordi verken fullmaktsbestemmelsene eller godtroloven kan anvendes, eller fordi prinsippet i
avtl. § 39 kommer til anvendelse. (Om neg. ktr.int. se Hov s. 150-2.) Det
er en svakhet ved de fleste kandidaters drøftelse at de ikke klargjør noe her,
men går rett 1øs på betingelsene for arbeidsgiveransvar. Det er ikke givet at
Peder blir ansvarlig for en negativ kontraktinteresse dersom han ikke er å anse
som fullmaktsgiver, som er oppgavens forutsetning for denne drøftelsen. I
tillegg til det som er nevnt ovenfor må Peder også kunne påføres ansvar etter
erstatningsloven § 2-1 (om denne, se Hov s. 381 og Nygard : Skade
og ansvar 4. utg. s. 238-9 o.v.).
Grunnlag
for krav om erstatning kan være Oles opptreden ved å la Ivar passe butikken.
Selv om erstatningsretten hører til 2. avd. må kandidatene beherske spørsmålene
om «i tjenesten» og «det som er rimelig å regne med» . Det kan spørres om
feilprisingen, som antas å være gjort av Peder eller Ole, kan gi grunnlag for
erstatningsplikt selv om Oles overlatelse av butikken til Ivar ikke finnes å gi
grunnlag for ansvar etter erst.l. § 2-1, men det skal ikke ventes at det
behandles. Å drøfte om Peder har arbeidsgiveransvar for Ivar er en avsporing,
i verste fall avslørende.
Et
spørsmål man heller ikke skal vente noe om, er om arbeidsgiveransvar i det
hele tatt kan komme inn som supplement til fullmaktsreglene, noe som har vært
omhandlet i teorien (Gomard TfR 87 s. 266, Hagstrøm TfR 1996 s. 1, Noss JV
1995 s. 353)
******
Del I gjelder sentralt avtalerettslig stoff, og alle kandidater får noe ut av den. Den er den av delene som synes & falle vanskeligst. Til en laudabel besvarelse bør det kreves at kandidatene er stø i fullmaktslæren og har en noe fyldig drøfting av § 36, og ikke snubler, i godtroloven og arbeidsgiveransvaret. Det skal ikke kreves at de går inn i noen av de «finere» spørsmål som er antydet ovenfor, som forholdet fullmakt - godtrolov, dypere om mistanke, feilprisingens betydning isolert sett, kvasifullmakt, etc. etc. Vanlige besvarelser til ordinær haud behandler gjerne Jans mistanke som et ledd i vilkårene for anvendelse av godtroloven, har en § 36-drøftelse som begynner med at «det skal mye til» og deretter tar for seg de «stikkord» som paragrafen nevner, og har forøvrig lite fyldige drøftelser. De aller fleste har såpass at de ikke skriver til stryk, men i faresonen er kandidater som ikke ser at det må påvises en hjemmel for å anse Ivar som fullmektig. som er alt for tynne om § 36, som ikke ser at det er spørsmål om arbeidsgiveransvar for hva Ole gjør.
(Falkanger : Tingsrett s. 98-100 og 104)
Veiloven
§ 54, som nevnes i oppgaven, løser ikke spørsmålet. Det vil være naturlig
å spørre seg om sameieloven direkte eller analogisk kan komme til anvendelse.
Den gjelder når noen eier «noko» sammen. I Ot.prp. 13 (64-65) s. 29, som er
nevnt i en fotnote hos Falkanger, sies det at loven kan brukes når omsynene er
de samme som i tingssameie. Det kan anføres at der er liten grunn til ulike
regler alt ettersom de veiberettigede eier veigrunnen eller «bare» har
bruksrett til den. Spørsmålet er nokså sentralt, og det må ventes at
kandidatene har noe å bidra med. Noe ikke alle ser, men som bør påskjønnes,
er spørsmålet om de eier veilegemet selv om de ikke eier grunnen under det,
slik at det dermed er sameie i en ting. Det argument at mindretallet kan trekke
seg ut av fellesskapet hvis de ikke liker flertallsvedtaket passer ikke her,
hvor de er avhengig av å ha vei.
Det
er en mangel ved besvarelsen å bare fastslå at sameielovens bestemmelse om
flertallsvedtak gjelder (eller ikke gjelder) uten noen drøftelse. Svært mange
besvarelser trekkes ned av dette.
Men oppgaven er ikke løst ved å finne at flertallet kan binde mindretallet eller ikke. Ligger dette konkrete tiltak i tilfelle innenfor hva flertallet kan bestemme ? Jfr. sameieloven § 4. Omkostningene vet vi ikke noe om, bortsett fra at de gjorde Peder betenkt. Kandidatene må tillates å ha sin mening om hvor kostbar asfaltering er, noe som vil kunne ha betydning for hva flertallet kan bestemme. Er asfaltering naturlig og ventelig i utviklingens medfør kan det synes naturlig å spørre om. Er dette «utbedring» etter veiloven § 54, 2. ledd?
Kandidatene
må se at veiloven § 54 er deklaratorisk, og at det samme gjelder sameieloven §
9, som det er bra å nevne. Noen uttrykkelig avtale foreligger ikke, og spørsmålet
blir om likedeling også av fremtidige kostnader må anses stilltiende avtaIt i
og med at de delte anleggskostnadene slik. Der er få opplysninger, utover at de
delte likt uten å reflektere noe særlig over det.
De
tre spørsmål : om flertallet i det hele tatt kan gjøre bindende vedtak, om
vedtaket i dette tilfelle i så fall ligger innenfor flertallets kompetanse, og
fordelingen, må alle behandles i en laudabel besvarelse, og lovenes deklaratoriske karakter må ses.
Det forekommer meg at denne del er den som gir størst muligheter for den virkelig dyktige, men det er få kandidater som hever seg over det jevne.
(Andenæs : Konkurs s. 137, 148-57, 223-233)
Forutsetter vi at en utskillelse, - en individualisering - , er nødvendig
og tilstrekkelig for at Marte skal ha separatistrett m. h. t. TV-apparatet,
er det spørsmål om Lars' merking kan omstøtes, Oppgaven spør bare om
objektiv omstøtelse, og annet er der heller ikke rimelig grunnlag for å
drøfte.
Det er en klar feil å drøfte omstøtelse på subjektivt grunnlag.
Bestemmelsen
om sikkerhet for eldre gjeld (dekn.l. § 5-7) er nærliggende, men vi støter
på den eiendommelighet at sikkerheten jo er selve det som skal ytes. Og ifølge
Andenes : Konkurs s.226 må det foreligge avtalt realsikkerhet. Er det da nærmest
å anse som betaling (dekn.l. § 5-5) enda Marte ikke har fått apparatet ?
Og kan den omstøtes ? Det kan betaling av forfalt gjeld vanligvis ikke.
Kandidatene skulle ha litt å diskutere her. For å bruke § 5-5 taler en
viss parallell til at overføring av skattetrekk til særskilt konto har vært
ansett som betaling, som kunne omstøtes (Rt.1993 s. 289). Etter min mening
må der kunne resonneres fornuftig for omstøtelse etter begge bestemmelser.
Dette så meget mer som jeg personlig er i alvorlig tvil om hvorvidt noen av dem
i det hele tatt er anvendelig.
Den
gode kandidat kan (bør ?) nemlig også reise spørsmålet om hvorvidt et krav
om individualisering som vilkår for separistrett i seg selv må innebære at
individualiseringen må være skjedd uavhengig av, uten tanke på, nær forestående
konkurs. Spesielt når som i dette tilfelle debitor vet at der er begjært
konkurs.
Det
kan hevdes at dersom en levering ville ha kunnet omstøtes, gir det liten
sammenheng om transaksjonen skal stå seg når der er gjort mindre.
Resonnementet holder imidlertid ikke særlig langt, idet begrunnelsen for dekn.l.
§ 5-5 er at nettopp en oppfyllelse på uvanlig tid eller måte gir en
presumsjon for noe galt.
De
kandidater som avgjør saken etter dekn.l. § 5-5 eller § 5-7, må
naturligvis drøfte de nærmere vilkår i den av disse bestemmelser de bruker.
Hva ligger i «før normal betalingstid» i § 5-5 ? Om det anses unormalt
å levere apparatet til Marte på angjeldende tidspunkt, er det dermed sagt at
det var et unormalt tidspunkt for a sette det til side for henne ? Få får noe
særlig til her.
Det må også drøftes om individualisering er nok til å sikre Marte. I følge Andenes er den alminnelig antatte hovedregel at der kreves overlevering (s. 148), men med unntak. Sikker rettspraksis er der imidlertid ikke, som Andenæs gjør oppmerksom på s. 149-50. Dette bør kandidatene vite, og de skal naturligvis kjenne de to dommene fra 1910 og 1912 om kyr og jernskrap, samt teoriens utlegning av dem. Stikkord : I hvis interesse beholder selgeren tingen ? Er der et moment av kredittytelse ? Oppgaven nevner uttrykkelig spørsmålet om en ensidig individualisering, som i dette tilfelle, er tilstrekkelig. Det er den gjengse oppfatning i teorien. (Andenæs s. 156, Falkanger Tingsrett s. 512).
Men det kan spørres om individualisering i det hele tatt er nødvendig. altså
om det ikke i alle fall må være nok til å sikre Martes rett at TV-apparater som
kan brukes til å oppfylle overfor henne befant seg i boet ved konkursåpningen.
Som nevnt ovenfor er der ingen strengt tatt avgjørende rettspraksis, noe som er
presisert i læreboken.
Jeg
venter ikke at mange kandidater tar opp dette spørsmål, og det skal heller
ikke forlanges, selv til en god laud. Men hvis noen ser spørsmålet og drøfter
det med forstand bør de honoreres. Egentlig kan det være mye av en
tilfeldighet om ett eksemplar av flere er, merket eller skilt ut, eller om
selgeren unnlater det, kanskje fordi han anser det unødvendig fordi han
alltid har rikelig på lager. Men det kan fremdeles spørres om Marte har ytet
kreditt og derfor bør tape. Om dette vet vi lite, men oppgaven kan forstås dit hen
at det var Lars som bad om betaling før levering. Men må det ikke
kreves noe mer ? Hadde Marte noen tanke om kredittytelse ?
Marte fremmer et subsidiært krav om å få betalingen tilbake. Meget taler for at hennes betaling berodde på en ugyldig avtale, da Lars vitende om sin prekære stilling fikk Marte til å betale på forskudd. Der er noe om emnet i Bergsåker : Pengekravsrett, 1994, s. 290-3, med henvisning til Opsahl i TfR 1953. Betingelsen for å få et massekrav er at debitor pliktet å holde pengene i egen kasse, og også gjorde det. Dette modifiseres dog atskillig, slik at det kanskje kan sies at det er tilstrekkelig at pengene ikke er gått inn i. debitors alminnelige økonomi. I vårt tilfelle har vi ikke opplysninger om annet enn at Lars har brukt pengene fra Marte på samme måte som alle andre innbetalinger.
******
Del
I er den største, og del II den minste, del III kanskje den mest interessante.
Alle ligger i den sentrale formuerett og krever så vidt jeg kan se resonnement
men ikke store mengder konkrete detaljkunnskaper for å kunne skrive godt. De
ekstra dyktige vil kunne innlegge sag fortjeneste av å kjenne til en del
spesielle emner. Gir derfor alt i alt grunnlag for å skille kandidatene.
Jeg
vil mene et en laudabel kandidat skal ha en skikkelig drøftelse av § 36 i del
I, foruten å behandle spørsmålet om Ivar hadde fullmakt og om godtroloven
fornuftig, uten å behøve å gå i dybden. Han må vise at han kjenner reglene
om negativ kontraktinteresse, og drøfte arbeidsgiveransvar for at Ole «ansatte»
Ivar. Ytterligere subtiliteter skal ikke kreves, men gir pluss.
I
del II må det kreves en skikkelig begrunnelse for at flertallsvedtak kan være
bindende eller ikke, en begrunnelse for hvorfor dette konkrete vedtak eventuelt
binder eller ikke, og kand. må se at veil. § 54 og sameiel § 9 er
deklaratoriske og drøfte om der er avtale eller lignende.
Til
laud bør det i del III ikke kreves mer enn at kand. med fornuft drøfter omstøtelse
etter dekn.l. § 5-5 eller § 5-7. Han bør kunne høres med uten
videre å forutsette at individualisering er nødvendig og tilstrekkelig. Om
kravet på tilbakebetaling bør det ikke kreves mer enn at kand. ser et spørsmål
om å holde pengene atskilt. Den som med forstand går dypere i del III bør
kunne belønnes godt for det. For å bestå må kandidatene i alle fall være
innom et flertall av spørsmålene i oppgaven på en måte som viser noen forståelse.
Der er få stryk.
Grovt regnet kan det kanskje sies at del I teller 50 %, del 2 20 %, og del III 30 %.
|
Sist oppdatert 30. januar 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |