UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Sensorveiledning teorioppgave nr. 3

Sensorveiledning teori 1
Tredje avdeling,  høsten 1995

Oppgaven går på en sentral del av faget pengekrav.

Eksamenskrav i pengekrav: 

"Grundig kjennskap til reglane om pengekrav, tihøvet mellom debitor og kreditor, overføring av krav og skyldnarskifte. Kjennskap til reglane om tilhøve mellom sikra og usikra krav og om betalingsformidling gjennom  bank og post."

Denne oppgave faller således inn under hva kandidatenes skal ha kjennskap til , og kravene til besvarelsene blir deretter. 

Tilrådd litteratur hvor oppgavens emne er omtalt:

Trygve Bergsåker, Pengekravsett. 1994. Kapittel II , s. 49 flg.: Renter og rentesrenter, og kap. VIII (om forsinkelsesrenter) s. 175 flg.

Under tilleggslitteratur er oppgitt at det foreligge et kompendium fra 1994 (som fordeles ved Institutt for privatrett).  Jeg har ikke hatt kompendiet for hånden da denne veiledning ble skrevet.

Da den foreløpige veiledning ble utarbeidet skrev jeg at oppgavens ordlyd var forståelig nok, men det kunne spørres om det likevel ligger an til forskjellige oppfatninger blant kandidatene, hvilket tiden ville vise. Spørsmålet var morarenter, eller som det nå skal kalles: forsinkelsesrenter, i oppgavesammenheng faller inn under begreper renter. I læreboken er forsinkelsesrenter behandlet separat på tradisjonelt vis i obligasjonsretten/pengekravsretten under følger av betalingsmislighold, kapittel VIII hos Bergsåker.
    Videre har Bergsåker på side 50/51 en "drøftelse" av forholdet mellom kredittrente, forsinkelsesrente og mellomformer (kap 1.2). Han påpeker at det både økonomisk og rettslig er forskjeller, hvilket en kan være enig i. Men spørsmålet er om en kan i oppgavesammenheng utelukke forsinkelsesrenter fra begrepet renter slik det brukes i oppgaveteksten. Jeg antok i den foreløpige veiledning at de fleste kun behandler ordinære renter" og avgrenser mot morarenter, men det ville bare en gjennomgang av oppgavene vise.
    I den foreløpige veiledning kom jeg til at selv om en, avgrenset mot morarenter og fulgte den "tradisjonell " fremstilling, så burde en likevel trekke på forholdet til morarenter under drøftelsene osv.
    Det viste seg imidlertid ganske tidlig under den gjennomgående sensur at de fleste kandidater har tatt med forsinkelsesrenter som del av oppgaven. Etter det som jeg har fått opplyst gjelder dette også kandidatene i Tromsø som visstnok har samme oppgave.
    Dette ble tatt opp med de øvrige gjennomgående sensorer og sensuren skulle således være "samkjørt": Vi har således godtatt fremstillinger både med og uten forsinkelsesrenter som del av oppgaven. Men det stilles krav til en noenlunde fornuftig begrunnelse for avgrensing, evt. hvorfor både kredittrente/ forsinkelsesrente / rentesrente tas med.

Etter min mening skulle det falle noe på siden å komme med noen større innledning med betraktninger om renter i sin alminnelighet ut fra mer samfunnsøkonomiske betraktninger. Antagelig kommer de best fra det som går rett på sak. Det her vist seg at ganske mange kommer med en slik generell innledning, gjerne noe sammensatt med hensynene bak renter/morarenter.
    I en innledning bør også inngå en nærmere presisering (av oppgavetekstens forståelse?) og avgrensing, jfr. bemerkningene ovenfor. Her kan man drøfte, slik som i læreboken forholdet mellom kredittrente, forsinkelsesrente evt. mellomformer.
    Det som skal besvares er når renter kan kreves. Det forutsettes selvsagt at en har et tilgodehavende, og da et tilgodehavende på penger i det som betegnes pengekravsforhold.
    Kand bør derfor snarest etter en innledning komme over på det sentrale, om der er grunnlag for å kreve renter. Rettsgrunnlaget for renter og rentesrente - (som Bergsåker behandler på s. 52.). Det bør selvsagt her komme frem at er det avtalt renter så har en ikke noe større problem i denne sammenheng. Det kan selvsagt være et spørsmål om tolking og forståelse av avtaleklausuler etc, det ligger imidlertid på siden av denne oppgaven å ta opp tolkingslæren. Å helt å overse avtale som grunnlag for renter må det trekkes for.
    Det kan være lovbestemmelser om renteplikt - som Bergsåker påpeker - de fleste lovreguleringer gjelder forsinkelsesrenter og mellomformer av forsinkelsesrenter/kredittrenter. En spesiell bestemmelse i så måte er kjøpslovens § 65 (2) hvoretter det pålegges renteplikt (morarente) når kjøpesum tilbakebetales etter heving - bestemmelsen gjelder også ved , forskuddsbetaling og selv om hevingen skyldes forhold på kjøpers side. Tatt på ordet hjemler bestemmelsen det pønale rentetillegg som er innbakt i forsinkelsesrenten også til den som evt. er å bebreide for hevingen. vel vel, dette var et miniproblem i oppgavesammenhengen.
    Det som er vanskelig mht renter er hva skjer når det ikke foreligger avtale (eller forholdet ikke er lovregulert). Det er her vanlig oppfatning i rettslitteraturen, og vel også blant domstolene, at det kreves særlig "hjemmel,, for renter. Det samme for rentesrente. Altså et spørsmål om det r hjemmel i avtale, lov eller sedvane. Her går Bergsåker langt i en annen retning, dvs. han bygger langt på vei at en ut fra reelle hensyn skulle kunne hjemle renter/rentesrente.
    Slik som læreboken legger opp dette kapittel kan oppgaven vise seg å bli vanskelig for kandidatene. Bergsåker synes gå langt: i sin oppfatning av når renter skal kunne kreves (herunder rentesrente) og boken er vel til dels (på dette felt) et mer personlig "kampskrift" for å utvide mulighetene både for renter og rentesrente. Læreboken søker ved dette å ta for seg rettsvitenskapens syn slik det tradisjonelt har vært, og deretter gå inn i de reelle hensyn for renter, for så å "måle,, dette opp mot rettspraksis, hvoretter konklusjonen trekkes. For å kunne makte et lignende opplegg må studentene kunne ha inngående kjennskap til både litteratur utenfor pensum, men og  en rekke dommer, som skal det komme noe fornuftig ut av det må kjennes til dels inngående.

Jeg frykter her at som lærebok blir det kanskje noe uheldig fremstillingsmessig på grunn av at forfatteren søker å fremheve sitt eget syn så sterkt slik det er gjort. Bare oppgaverettingen kan besvare følgene for kandidatene. (I denne sammenheng bør nevnes at ser en etter i den forrige lærebok på pensumlisten, Krügers "Pengekrav" fra 1984, er ikke rentekapittelet særlig mye bedre strukturert med tanke på kandidater og oppgaveskriving. Oppgaven er derfor antagelig vanskelig å besvare og sensuren får ta et visst hensyn til dette).
    En mulig disposisjon kan være med utgangspunkt i et hjemmelskrav for renter søker på forskjellige områder hvorvidt en kan finne slik hjemmel i basis av lov/sedvane/kutymer. videre om § 36 i avtaleloven kan hjemle renter. Kand tar da utg pk i avtalen, hjemler ikke den renter, er spørsmålet om der finnes lovregulering (stort sett ikke), så om sedvane /kutymer på området hjemler renter, evt. særområder hvor retts rettspraksis tilsier det. Men ut fra lærebokens disposisjon, som jo er formet over en annen lest, kan det nok bli noe problematisk å sy sammen en slik disposisjon.
    Det viser seg at mange kandidater følger en noenlunde disposisjon overensstemmende med dette, få prøver/klarer å følge tilsvarende opplegg som Bergsåker. Mange klarer en relativ bra disposisjon/fremstilling - men gjennomgående svikter det på rettspraksis. Den er ofte nesten helt fraværende.

Med hensyn til rettspraksis har Bergsåker en relativt grundig gjennomgang av denne i lærebokene kapittel om renter og jeg finner ikke grunn til her å gi noe referat av dette.

Et spørsmål for seg er, når det først skal betales renter, hvor meget. Også her må en søke å ta utgangspunkt i hjemmelen, men her kommer nok vederlags-, berikelses- og tapsbetraktninger inn med større styrke enn for spørsmålet om det skal betales renter. Imidlertid så er dette mindre sentralt i vår oppgave. Det kan egentlig neppe forlange at problemet om rentens størrelse tas opp. Mange kandidater avgrenser da også mot rentens størrelse og jeg er enig i det. Men om dette nevnes (kort) så er det i orden e.m.m.
    De fleste behandler da først "vanlig" rente, dvs. kredittrente. Så kommer i besvarelsen et kapittel om forsinkelsesrente ("mora"-begrepet ble tatt ut ved revisjonen i 1993) Det som går igjen hos mange kandidater er at delen om forsinkelsesrente blir et slags lovreferat. Dvs. en mer eller mindre nøyaktig gjengivelse og omskriving av de sentrale bestemmelsene i loven. Gjerne med en innledning om morarenter og hensynet bak loven. Dette kan gi liten uttelling. Likeså om en tar med alt som er i loven - det må i alle fall gjøres en avgrensing som knyttes opp til oppgaveteksten.
    Den sentrale bestemmelsen er § 2. Det skulle være unødvendig å gå i detaljer her om den. Men det som går igjen er som nevnt at bestemmelsen skrives av uten særlige drøftelser. Eksempelvis; få ser eller kommenterer påkravsregelens ordlyd: "har sendt", dvs. det er avsendelsen og ikke mottakelsen som er bestemmende - og den betydning dette får. Likeledes begrepet "en måned". Det siteres fra loven og dermed synes alle problemer løst

Avslutningsvis kan en ta opp "særproblemet" med rentesrente.

Her igjen er det spørsmål om avtalen gir grunnlag for rentesrente, hvis ikke trengs særlig hjemmel.

I Rt. 1994.1 (som også Bergsåker omtaler og tolker) uttaler førstevoterende om rentesrente: Her kommer i tillegg inn det moment at den vanlige oppfatning har vært at rentesrente krever et særskilt grunnlag, og at TJ derfor ikke kunne gå ut fra at VAE var innforstått med beregning av rentesrente". Det er vel nettopp det det er, at det er vanlig oppfatning - e.m.m. inklusive Høyesterett som ikke tok avstand fra det - at det kreves særskilt hjemmel for rentesrente. Igjen synes Bergsåker å prøve å redusere betydningen av de dommer som foreligger, noe jeg har vanskelig for å se berettigelsen av. MEN at kandidatene nok vil kunne synes i å gå langt i å hevde synspunkter om at rente/rentesrente kan kreves må en nok forvente og i en viss grad godta. Men her igjen som ved eksamensbesvarelser det er ikke konklusjonene som er det viktigste med drøftelsene.

Laudgrensen kan bli problematisk å trekke. Det må kunne kreves en innledning om renter og nærmere avgrensing av oppgaven.
    I tilslutning til en avgrensing bør tas opp de forskjellige renteformer og skulle det skje at noen kun behandler morarenter må det for å godtas kreve en god begrunnelse. Skulle noen bare behandle forsinkelsesrenter er det i seg selv på grensen til ikke bestått.
    Slik læreboken er lagt opp legger den stor vekt på både reelle hensyn for /mot renter/rentesrente. Likeledes er sentral rettspraksis gjennomgått på området og læreboken gir et referat fra rettsvitenskapens behandling av emnet. Læreboken behandler og drøfter hele emnet ganske mye under synsvinkelen rettskildelære og rettskildefaktorenes vekt osv. selv om også 3. avd. kand bør ha et visst kjennskap til rettskildelæren. er det først på 4. avd. en kan forvente at dette behandles i dybden.
    De laudable ser selvsagt at et utg punkt er avtale/lovregulering og at hjemmel ut over dette først og fremst må søkes i sedvane/kutyme. Men følger en læreboken skulle reelle hensyn her i seg selv langt på vei være et slikt (og tilstrekkelig) rettsgrunnlag.

Strykgrensen er som regel lettere å "se", når en slik besvarelse påtreffes enn å beskrive i forkant. Som regel er strykbesvarelsene heller håpløse. Denne oppgaven kan by på problemer å disponere, og en noe uryddig fremstilling må godtas et stykke på vei. Men ofte er det jo en sammenheng mellom innholdet og når disponeringen er slett. Mer svadalignende fremstillinger om renter i sin alminnelighet og påpeking av at renter kan kreves uten at problemstillingene kommer frem fører vel lett til stryk.

Sensorveiledning teori 2
Tredje avdeling,  høsten 1995

****

Oppgavens tema er behandlet i Kristian Huser's "Gjeldsforfølgningsrett" punkt 8.4, 10.3, 12.4 og 18.5. For de som har valgt alternativ 2 er temaet dekket i Sjur Brækhus', Omsetning og kreditt 1, punktene 152.0-152.16 og 153.0-153.16. Forøvrig er oppgavens tema behandlet på forelesningene i gjeldsforfølgningsrett. Emnet er sentralt og omfatter bl.a. kreditorenes beslagsrett, debitors råderett og omstøtelsesproblematikken. Oppgaven er en typisk oversiktsoppgave, og det kan derfor ikke forventes at kandidatene går like dypt ned i alle problemstillingene oppgaven reiser.
    Kandidatene er bedt om å opplyse hvilket alternativ de har valgt som tilrådd litteratur. Bakgrunnen for dette er at virkningene av at det åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven er ulikt behandlet i de to pensumalternativene. På grunn av stor uro blant studentene om betydningen av å oppgi pensumalternativ, skal studentene stilles likt også når det gjelder behandlingen av gjeldsordningsloven. Sett hen til dette kan det ikke kreves særlig mye av kandidatene i denne sammenhengen. Kandidater som prøver å vise forskjeller/likheter i forhold til virkningene av gjeldsforhandling etter konkursloven, bør få pluss for dette. Erfaringen min så langt er imidlertid at det er svært få som gjør dette.

****

Innledningsvis bør kandidatene definere/presisere sentrale begrep. Det bør f.eks. presiseres at gjeldsforhandlinger kan skje både etter reglene i konkursloven og gjeldsordningsloven. Når det gjelder virkningene av gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven, viser jeg til det som er nevnt foran. Videre må kandidatene få frem at det kan være tale om både frivillig og tvungen gjeldsordning. Begge skal behandles i denne oppgaven.
    Videre bør kandidatene foreta avgrensning av oppgavens emne. Oppgavens ordlyd avgrenser naturlig mot behandling av vilkårene for gjeldsforhandlinger og konkurs. Videre må det avgrenses mot virkningene av gjeldseksekusjon. Det er virkningene av den kollektive gjeldsforfølgning som er emnet for oppgaven.
    Videre bør innledningsvis også hensynene bak reglene om virkningene av gjeldsforhandling og konkurs behandles. Kandidatene må få frem at reglene er begrunnet både med hensyn til debitor, kreditor fellesskapet og til utenforstående tredjemenn. Kandidatene bør videre få frem at formålet med gjeldsforhandling er videre drift for debitor, mens formålet med konkurs er avvikling av debitors virksomhet.

I.    Gjeldsforhandling etter konkursloven.

I oppgavens hoveddel vil det etter min vurdering være mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i gjeldsforhandling etter konkursloven. I den senere fremstilling kan kandidatene bruke dette utgangspunktet til å vise ytterligere virkninger eller eventuelle forskjeller.
    Kandidatene bør si noe om når virkningene inntrer. Hvorvidt dette gjøres før eller etter at virkningene er fremstilt, kan være hipp som happ. Viktig er imidlertid at både tidspunktet for åpning av gjeldsforhandling, jf kkl § 4.4, jf dl § 1-4, og fristdagen, jf dl § 1-1, nevnes i denne sammenhengen.
    Ved fremstilling av virkningene kan det være hensiktsmessig med enn oppdeling. Hvordan kandidatene velger å gjøre dette bør ikke ha betydning, så lenge fremstillingen er oversiktlig.

1.    Debitors råderett:

Kandidatene må få frem at utgangspunktet er at debitor beholder sin rådighet, riktignok under kontroll av gjeldsnevnden. Kkl § 14, 1. Utad er det "buiseness as usual" . Kandidaten bør si noe om bakgrunnen for dette. Innad må debitor rette seg etter pålegg fra gjeldsnemnden. Pålegg fra gjeldsnemnden kan være konkrete eller generelle.
    Kandidatene må få frem at det for visse disposisjoner kreves samtykke av gjeldsnemnden, kkl § 14, 2. Det bør redegjøres for hvilke disposisjoner dette gjelder for, samt hvorfor samtykke kreves for disse disposisjonene.
    Videre bør det drøftes hvilke krav som stilles til innholdet i samtykket fra gjeldsnemnden. (Den gode kandidat får her frem sammenhengen mellom særlig samtykke fra gjeldsnemnden og status som massekrav, jf kkl § 14,2 og dl § 9-2,1 nr.5).

2.    Virkning overfor tredjemenn:

I sammenheng med fremstilling av rådighetsproblematikken bør kandidatene ta opp spørsmålet om debitors legitimasjon, jf kkl § 15,1. Kandidatene bør si noe om hensynet bak legitimasjonsregelen, samt innholdet og rekkevidden av regelen. Den gode kandidat gis her anledning til å briljere.

3.    Debitors opplysningsplikt.

Regelen om debitors opplysningsplikt er inntatt i kkl § 18. Foruten å fremstille innholdet i regelen, bør kandidatene få frem at hensynet bak opplysningsplikten er mulighetene for å lykkes med gjeldsforhandlingene.

4.    Begrensninger i adgangen til annen gjeldsforfølgning.

Etter gjeldsordningsloven § 1-2,1,1 kan gjeldsordning ikke åpnes så lenge debitor er under gjeldsforhandlinger etter kkl. Bakgrunnen for dette er at gjeldsforhandlinger etter kkl anses mer betryggende og hensiktsmessig når vilkårene for dette først er tilstede. Videre oppstilles det i kkl § 16 et tidsbegrenset og betinget konkursforbud. Endelig oppstilles det i kkl § 17,1,1 et utleggsforbud.

Kandidatene bør kunne si noe om vilkårene for og hensynene bak de nevnte forbudsregler.

5.    Materiellrettslige virkninger.

Det må kunne forventes at kandidatene gir en oversikt over de mest sentrale reglene i dekningsloven.

Etter dl § 2-1 gjelder dl §§ 2-2, 2-3, 2-4 og 2-6 også ved gjeldsforhandlinger. Hva som utgjør selve beslaget ved gjeldsforhandlinger må sies å være noe uklart. Kandidater som peker på sammenhengen mellom beslag og rådighetsbegrensningene bør få pluss for dette.
    Videre bør reglene i dl kap. 7 om "bobehandlingens innvirkning på skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser" nevnes. Reglene har stor betydning både for gjelsdsnemnda og for utenforstående tredjemann.

II.    Særlige virkninger ved tvungen gjeldsforhandling.

I tillegg til de virkninger som er nevnt foran, er det en del særlige forhold som må nevnes i forbindelse med åpning av tvungen gjeldsforhandling. For det første trer tidspunktet for åpningen av tvangsakkordforhandlingene i stedet for tidspunktet for åpningen av gjeldsforhandlingene.
    Videre, og dette er viktig kommer reglene i dl kap. 5 om omstøtelse til anvendelse, jf dl § 5-1. Kandidatene bør her si noe om hensynene bak omstøtelses reglene, samt gi en kort oversikt over innholdet i de viktigste av disse.

III.    Gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven

Når det gjelder hva som kan kreves av kandidatene i denne sammenhengen, vises det til det som er nevnt foran.

Den viktigste virkningen av det åpnes gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven er at debitor får betalingsutsettelse i tre måneder. Kandidatene bør gi en nærmere fremstilling av innholdet i dette. De har her god hjelp i § 3-4. En bør imidlertid kunne forvente mer enn en ren oppramsing av lovteksten. For å påvise forskjeller og likheter bør det trekkes parallell til reglene om gjeldsordning etter konkursloven.
    Debitors råderett er regulert i § 3-5. Gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven innebærer en større begrensning i råderetten enn det som er tilfellet ved gjeldsordning etter kkl. Kandidater som klarer å si noe om bakgrunnen for denne forskjellen bør få pluss for dette.
    Videre er det utleggs og tvangsrealisasjonsforbud under gjeldsforhandlingene, jf dl §3-4 d. Tilsvarende gjelder som nevnt foran også under gjeldsforhandlinger etter kkl., jf kkl § 17,1. Det gjelder ikke noe konkurs forbud.
    Når det gjelder de materiellrettslige virkningene, er den største forskjell at dekningsloven ikke kommer til anvendelse. Gjeldsordningslovens § 3-4 innholder imidlertid en rekke bestemmelser som medfører at åpningen av gjeldsforhandlingene får materiellrettslige virkninger. Dette innebærer at den reelle forskjellen ikke blir så stor. En oversikt over disse virkningene hører med i den gode besvarelse.

IV.    Konkurs

Ved behandlingen av konkursens virkninger bør kandidatene få frem det at dette innebærer en skjerpelse av virkningene i forhold til gjeldsforhandlingene.

1.    Konkursåpningstidspunktet.

Tilsvarende som foran bør kandidatene si noe om når virkningene inntrer. Også ved konkurs er det to tidspunkter som er relevante. Konkursåpningstidspunktet følger av kkl § 74 jf dl § 1-4,3. Fristdagen ved konkurs følger av dl § 1-2,1. Som det vil fremgå nedenfor får konkursen mer omfattende virkninger for debitors rådighet over sin formue, enn det som var tilfellet ved gjeldsforhandlinger. Tidspunktet for konkursåpningen blir av denne grunn meget viktig. Videre har konkursåpningstidspunktet betydning for hvilke kreditorer som har rett til å kreve dividende. Fristdagen har betydning for regler som gir konkursen tilbakevirkende kraft., f.eks dl § 5-8. Kandidatene bør også nevne at fristdagen kan tilbakedateres.

2.    Debitors rådighet.

Sentralt i konkursens virkninger er at debitor taper sin rett til å råde over boets gjenstander, jf kkl § 100. Kandidatene bør få frem at dette kun gjelder boets eiendeler. Beslagsfrie midler, jf dl § 2-2 fig vil debitor fremdeles ha rådighet over. Kkl § 100 er sentral, og det bør derfor kunne forventes at kandidatene drøfter det nærmere innhold i denne. Den flinke kandidat gis her mulighet til å vise innsikt og forståelse for problemene vedrørende kreditorenes beslagsrett ("inn og ut av boet").

Videre bør kandidatene vise at rådighetsbegrensningen gjelder både fysisk og juridisk rådighet.

3.    Virkning overfor tredjemann.

Tilsvarende som ved gjeldsforhandlinger er det viktig å få frem hvilken virkning rådighets begrensningen i kkl § 100 har overfor tredjemann. De sentrale regler som kandidatene må forutsettes å kjenne til på dette området er kkl § 100, 2.ledd, ekstinksjonsreglene i gjeldsbrevloven og lov om godtroerverv av løsøre. Kandidater som sier noe om hvorfor det er behov ekstinksjonsregler bør få pluss for dette. Hensynet til de nevnte regler tilsier at bobestyrer så snart som mulig etter konkursens åpning tar verdipapirer/kontanter og verdifulle gjenstander i sin forvaring.

4.    Unntak fra rådighetsforbudet.

Debitor kan etter reglene om negotiorum gestio være berettiget, undertiden forpliktet, til å iverksette forføyninger over boets eiendeler. Kandidater som nevner dette bør få pluss.

5.    Utlegg og tvangssalgsforbud.

Regler om utleggsforbud er ikke nevnt i loven, men det er sikker rett at det gjelder et slikt forbud for krav oppstått før konkursåpningstidspunktet. Tvangssalgsforbud følger av kkl § 117, 2. ledd.

6.    Diverse materiellrettslige virkninger.

Det sentrale er her reglene om kreditorenes beslagsrett i konkurs, jf dl § 2-2 fig. Etter min mening gir det best sammenheng om kandidatene nevner disse i sammenheng med reglene om debitor rådighet.
    Reglene om omstøtelse, dl kap 5, og konkursens virkninger for debitors avtaler, dl kap 7, er sentrale ved åpning av konkurs. Reglene får imidlertid betydning også tidligere under gjeldsforfølgningen, og det henvises til det som er nevnt foran.

****

Ovenfor er gitt en rekke momenter som kan tas med i en besvarelse. Det kan imidlertid ikke kreves at kandidatene skal berøre alle de nevnte momenter for å få en god karakter. For å få laud bør kandidatene vise forståelse for emnet, samt fremstille reglene om debitors rådighet og virkninger for tredjemenn på en oversiktlig måte. Sett hen til oppgavetypen og oppgavens tema bør også kandidater som i hovedsak bare foretar en omskriving av lovtekstene bestå på sin besvarelse.
    De fleste oppgaver jeg har rettet frem til nå, behandler emnet forholdsvis overfladisk. Riktignok er det en oversiktsoppgave, men det må kunne forventes at kandidatene gir en forholdsvis grundig fremstilling av de sentrale spørsmål oppgaven reiser. Jeg tenker her særlig på reglene om debitors råderett og legitimasjon både under gjeldsforhandling og konkurs. Sett hen til oppgavens sentrale karakter hadde forfatteren forventet flere gode besvarelser.

Vedlegg:

Merknader i tilknyting til første versjon av sensorrettleiinga.

I.    Bakgrunnen for mine merknader:

For teorioppgåve nr. 2 om verknadene av at det blir opna gjeldsforhandling eller konkurs hos debitor, var det som kjent alternative pensa for eksamen dette semesteret. Dette er kommentert i sensorrettleiinga s. 1-2.

I ettertid har det vore aukande uro blant eksamenskandidatane om kva skilnadene mellom dei to alternativ innebar, og dei har tatt dette opp med meg som eksamensformann på fleire måtar og i ulike fora. Eg finn det bl.a. av den grunn naturleg å senda ut nokre merknader om dette i tilknyting til den utsende versjonen av sensorrettleiinga.

Endringa, som vart vedteken i mai i år, gjekk ut på både å endra eksamenskravet og å skifta ut stoffet i Brækhus' Omsetning og kreditt 1 med Husers Gjeldsforfølgningsrett. Stoffet frå Andenæs' Konkurs står uendra. Også tilleggslitteraturen er uendra. For ordens skyld gjengir eg her begge alternativ fullt ut:

Det gamle alternativet, i sensorrettleiinga alternativ 2:

e) Beslags- og konkursrett, gjeldsforhandling m.v. (professor Kristian Huser) 
Eksamenskrav: Grundig kjennskap til dei materielle reglane om gjeldsinndriving ved utlegg og konkurs, og om omfanget av beslagsretten. Kjennskap til hovudreglane om gjeldsforhandling og om framgangsmåten ved gjeldsinndriving.

Tilrådd litteratur:
Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 1. Den personlige gjeldsforfølgning (3. utg. 1991) pkt. 101-104, 112-114.1, 121-123, 125, 132-140, 142-147, 152.0-152.16, 153.0-153.16.
Mads Henry Andenæs, Konkurs (1993). Kap. 5, 6, 9, 11.1, 12, 14, 15.7-22, 24-26.1, 27, 29.1-29.7, 30-32, 34.

Tilleggslitteratur:
Kristian Huser, Gjeldsforhandling og konkurs, bind 1-3 (1987-93).

Det nye alternativet, i sensorrettleiinga alternativ 1:

e) Gjeldsforfølgningsrett (professor Kristian Huser) 
Eksamenskrav: Grundig kjennskap til reglene om fremgangsmåten ved utlegg, gjeldsforhandlinger etter Konkursloven og Gjeldsordningsloven og konkurs, samt de materielle reglene om omfanget av kreditorenes beslagsrett og de ulike kravs nærmere stilling.

Tilrådd litteratur:
Kristian Huser, Gjeldsforfølgningsrett (1995) unntatt kap. 3, 6 og figurer og tabeller.
Mads Henry Andenæs, Konkurs (1993) kap. 5, 6, 9.1-9.6, 11.1, 12, 14, 15.7, 16-22, 24.1­24.4, 25, 26.1, 27, 29.1-29.7, 31-32 og 34.

Tilleggslitteratur:
Kristian Huser, Gjeldsforhandling og konkurs, bind 1-3 (1987-93).

Når det gjeld eksamenskravet, er det altså skjedd ei skjerping når det gjeld reglane om gjeldsforhandling og reglane om framgangsmåten ved gjeldsinndriving. Skjerpinga ligg i ein overgang frå "kjennskap til hovudreglane" til "grundig kjennskap".

Når det gjeld tilrådd litteratur, ligg skilnaden særleg i at det nye alternativet omfattar også gjeldsordningslova.

II.    Mine merknader:

Eg legg til grunn det som også er sagt i sensorrettleiinga s. 1, at oppgåva er "en typisk oversiktsoppgave". Særleg av den grunn bør det ikkje leggjast vekt på skilnaden i eksamenskravet. Eksamenskravet bør vera likt for alle kandidatane, slik at ein i realiteten her legg det gamle eksamenskravet til grunn.

Skilnaden mellom dei to alternativ bør i denne oppgåva dreia seg om at det nye alternativet omfattar gjeldsordningslova. Men også dei som går opp etter det gamle alternativet må ventast å kjenna gjeldsordningslova, slik det er vanleg ved nye lover.

Det er ei tilsvarande oppfatning som synest vera lagt til grunn også i sensorrettleiinga s. 1-2. Hovudsaka blir dermed at ved behandling av gjeldsordningslova, kan det ikkje krevjast like mykje av dei kandidatane som legg det gamle alternativet til grunn, som av dei kandidatane som har valt det nye alternativet.

Eg viser til mine merknader datert 5. d.m., som er utsendt tidlegare.

Etter nytt møte med studentrepresentantane i oppgåveutvalet idag, har eg funne å burde senda ut denne tilleggsmerknaden:

Av dei to siste avsnitt i merknadene 5. d.m., med tilvising til sensorrettleiinga, går det fram at det kan stillast ulike krav til behandlinga av gjeldsordningslova ved dei to pensum-alternativ. Etter ei nærmare vurdering i møte med studentrepresentantane finn eg det mest naturleg at dette skiljet bør tonast ned. Det er stadig uro blant studentane om betydninga av å oppgi pensumalternativ, og ein del studentar har unnlatt å oppgi noko. Etter dette ser eg det rimeleg at dei to alternativ blir stilt likt også når det gjeld behandling av gjeldsordningslova.

Sensorveiledning teori 3
Tredje avdeling,  høsten 1995

Oppgaven faller inn under faget panterett, som etter endringen av anbefalt litteratur av 2. mai 1995 kalles panterett o.a.
    Kunnskapskravet er beskrevet slik: "Grundig kjennskap til de forskjellige former for panterett og etablering av rettsvern, samt kjennskap til hovedreglene om forholdet mellom debitor og panthaver."
    Anbefalt litteratur er Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2 (2. utg. 1994), og oppgavens tema er systematisk behandlet s. 42-50. Man finner håndpant omtalt også s. 14, s. 106-07, s. 108 ff. og s. 503 ff. Den siste henvisningen gjelder imidlertid tilbakeholdsretten, men dette er ikke pensum i panterett, jf. nedenfor.
    Litteraturanvisningen ble som nevnt endret 2. mai 1995, og den er valgfri ved eksamen høsten 1995. Endringen består i at to artikler av Thor Falkanger er falt ut, nemlig Prioritetsforholdet mellom heftelser i fast eiendom (Tingsrettslige arbeider, 3. utg. 1990 s. 300-40) og Tvangsfullbyrdelse (Jussens Venner hefte 2 for 1993).
    Denne pensumendringen har etter min mening ingenting å si for bedømmelsen av denne teorioppgaven.
    Denne veiledningen bygger på det foreløpige utkastet av 29. november 1995. Den har ingen direkte korreksjoner, men noen tilføyelser og presiseringer, bygd på erfaring fra de besvarelsene jeg har lest.

****

I studiehåndboken er kunnskapskravet negativt bestemt - man lister på vanlig mate opp hva som ikke er pensum. Og så star det: "(R)esten av boken. I dette ligger bl.a. at tilbakeholdsretten ikke er pensum, og dette temaet er heller ikke systematisk behandlet i annen, obligatorisk litteratur. For øvrig viser jeg til telefonsamtale med fagansvarlig, professor Kristian Huser om disse spørsmålene.
    Når jeg nevner dette, er det fordi det i noen grad kan ha noe for seg å trekke visse paralleller mellom håndpant på den ene siden og tilbakeholdsretten på den andre siden. Imidlertid er ikke dette noen sentral side ved oppgaven; tvert imot. Hvis noen likevel ser sammenhengen, og kort nevner dette, bør det honoreres
    Innledningsvis bør det gis en kort karakteristikk av håndpant, nemlig at pantobjektet må være løsøre, og at pantsetteren må berøves rådigheten over objektet, jf. pantelovens §§ 1-1 tredje ledd og 3-2. " 
    Det kan også være greit å si noe kort om stiftelsesmåten, og mange vil vel her gå direkte på overskriften til kapittel 3 i panteloven: Avtalepant i løsøre.
    Læreboken nevner (s. 169) "legale håndpanterettigheter" og nevner som eksempler kommisjonslovens §§ 31 og 32 og sjølovens § 61 til 64. I begge disse tilfellene oppstår panteretten som en lovfestet sidevirkning av en avtale, og nettopp dette begrunner sammenligningen med håndpanteretten. Det kan ikke kreves at kandidatene ser dette, men de som eventuelt gjør det, må selvsagt honoreres.
    Noen kandidater nevner også utleggspant, fordi § 5-6 selv nevner håndpanteregelen i forbindelse med etablering av rettsvern. Det er iallfall ikke vanlig å kalle utleggspant for håndpant. Såfremt kandidatene ikke gjør noe nummer ut av dette, kan det etter min mening ikke lede til noe særlig trekk om § 5-6 kort nevnes.
    Det skulle være unødvendig å presisere at materielle eller prosessuelle tvangsregler under dekningsprosessen ikke skal med. De kandidater som likevel måtte finne på å gjøre dette, har misforstått oppgaven alvorlig - og må bedømmes i samsvar med dette. Jeg har lest besvarelser som bruker nokså mye plass på en nærmest generell framstilling av pantets stilling under konkurs, og i tilfelle hvor slikt stoff opptar halvparten av besvarelsen, bør den relevante delen være god for at den som helhet overhodet kan passere.
    I den videre framstilling av håndpantregelen bør man skille mellom to grupper av hovedspørsmål, nemlig (a) hvilke objekter som kan pantsettes etter denne regelen og (b) hvordan man oppnår rettsvern.
    Når det gjelder det første spørsmålet, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i den positive og den negative siden ved regelen.
    Den positive kommer til uttrykk i pantelovens § 3-2 første ledd; alt løsøre kan håndpantsettes, og på denne måten formuleres altså den formelle hovedregelen.
    I den samme bestemmelsen finner man det praktiske unntaket, og det er regelens negative side: Løsøre som enten er registrert, eller kan registreres i et realregister, kan ikke pantsettes på denne måten, men må underpantsettes, jf. også § 3-3 første ledd.
    Læreboken s. 42-43 understreker at dette unntaket i praksis er så omfattende at det på mange måter blir lovens hovedregel. Dette bør nevnes, men det er klart utenfor oppgaven å gi seg inn på en nærmere framstilling av de enkelte typer av slik underpantsettelse (driftsløsøre, salgspant osv.) I så fall må det trekkes, og hvis kandidaten i tillegg bruker så mye tid og plass på dette at det går på bekostning av de sentrale spørsmålene, er vedkommende i faresonen.
    Hva løsøre er, skulle i og for seg ikke by på problemer, det er fysiske ting som ikke er fast eiendom.
    Problemene oppstår når man kommer til §§ 4-1 m.v. om verdipapir, fordringer osv. I § 4-1 første ledd heter det at "verdipapir kan pantsettes som håndpant", og kandidatene må derfor ta stilling til hva et "verdipapir" er i rettslig forstand. I læreboken finner man dette framstilt på s. 108 ff, og man må iallfall kreve at kandidatene er kjent med lærebokens eget svar på spørsmålet, nemlig at et "verdipapir" kan håndpantsettes såfremt eierens kvitteringslegitimasjon og hans overføringslegitimasjon i relasjon til tidligere disposisjoner er knyttet til dokumentet, og bare til dette (s. 111). Her vil en oppmerksom kandidat kunne dra stor nytte av selve lovteksten, som direkte sier at bl.a. "omsetningsgjeldsbrev" skal regnes som verdipapir, jf. § 4-1 første ledd.
    Å få med seg akkurat denne passusen i læreboken, er av stor betydning, for mange kanskje helt avgjørende, for overhodet å kunne følge den videre framstillingen hos Brækhus med rimelig utbytte.
    Definisjonen ovenfor knytter slike dokumenter til innløsningsregelen, men dette er i og for seg ikke påkrevd for å kunne håndpantsette dokumentet.
    Læreboken (s. 112) fortsetter med aksjebrev og lignende dokumenter, jf. den tilsvarende terminologien i § 4-1 første ledd. Kandidatene må iallfall sondre mellom børsnoterte aksjer, som er registrert i Verdipapirsentralen og pantsettes ved registrering der, jf. § 4-1 tredje ledd, og andre aksjebrev som ikke er registrert på denne måten. For disse aksjebrevene drøfter læreboken så vel spørsmålet om overførings- som kvitteringslegitimasjon og konkluderer med at vilkårene for håndpantsettelse ikke er oppfylt her, idet aksjebrevet ikke gir noen kvitteringslegitimasjon (s. 113). Det forutsetter en viss innsikt i alminnelig aksjeselskapsrett for fullt ut å følge - og forstå -læreboken her. At enkelte kandidater ikke makter å få med seg enkelthetene , har jeg derfor vanskelig å se så så alvorlig på. Annerledes om vedkommende røper direkte misforståelser eller overhodet ikke har tak på § 4-1.
    Regelen i § 4-1 er så vidt innfløkt at en kunnskapsrik kandidat har et godt grunnlag for å oppnå god uttelling nettopp her.
    Læreboken tar videre for seg såkalte interimsbevis, tegningsbevis - og andelsbevis i kommandittistforhold; de to førstnevnte dokumentene kan ikke håndpantsettes, mens det sistnevnte "normalt" kan det (s. 113-14). Også her vil jeg tro at mange kandidater vil ha visse vanskeligheter med å gå inn i lærebokens drøftelse.
    Med "innløsningspapirer" siktes det til den ikke-negotiable typen, som gir kvitteringslegitimasjon, men ikke overføringslegitimasjon - og som altså faller utenfor definisjonen av verdipapir, jf. ovenfor (læreboken s. 114). 
    Pantsettelse eller sikringscesjon av enkle fordringer faller utenfor oppgaven; den notifikasjon av debitor cessus som § 4-5 krever, er nok en rådighetsoverføring, men ingen rådighetsberøvelse, og det siste er avgjørende for vårt spørsmål (håndpantsettelse), se læreboken s. 45.
    Ved pantsettelse av innløsningspapir og ved (enkeltvis) pantsettelse av enkle pengekrav er det antatt at man ikke kan etablere rettsvern for et krav som panthaveren selv er debitor cessus for; annerledes om det gjelder et verdipapir, se Karnov s. 1819 under note 475 med videre henvisning. Man er her så langt inne i detaljene at man selvsagt ikke kan kreve slikt kjent. Skulle noen likevel være kjent med det, må det - om besvarelsens nivå ellers forsvarer det - gi svært god uttelling.
    De kandidatene som gir seg inn på å drøfte eller framstille reglene om sikringscesjon eller factoring, er klart utenfor oppgaven og har misforstått håndpantbegrepet vesentlig. De må da også i tilfelle trekkes klart for det. På den annen side vitner det om iallfall ryddighet om man uttrykkelig avgrenser mot disse instituttene.
    Spesialitetsprinsippet i pantelovens § 1-4 gjelder naturlig nok ikke ved håndpantsettelse, jf. § 3-2 annet og tredje ledd, begges siste punktum.
    Kravet til rettsvernsakten ved håndpantsettelse finnes i pantelovens § 3-2 annet ledd: "... overleveres til panthaveren ... slik at eieren ikke selv har hand om det". Med andre ord kreves fysisk rådighetsberøvelse, jf. § 3-2 annet ledd annet punktum ("... taper rådigheten over pantet") og § 3-2 annet ledd første punktum (... slik at eieren ikke selv har hand om det."). Her må man kreve at kandidatene, med god dekning i lovteksten, går rett på sak og slår dette fast, og ikke gir seg til å "drøfte" spørsmålet nærmere.
    Læreboken (s. 45) framhever at eierens manglende rådighet må gjelde under hele pantsettelsestiden. Får eieren rådigheten midlertidig tilbake, f.eks. ved lån, er for det første panthaveren uten rettsvern i denne avbruddstiden, og pantsetterens øvrige kreditorer kan søke dekning i objektet. Og når rådighetsberøvelsen gjenopprettes ved tilbakelevering, regnes dette som en ny panterett for den samme, eldre gjeld etter dekningslovens § 5-7.
    Læreboken hevder for øvrig en slags modifisert interesselære her; lånes pantobjektet ut til eieren (også) i panthavers interesse, f.eks. for reparasjon som eieren mest hensiktsmessig kan utføre, bør man "være mer liberal" (s. 45).
    At pantsetter rettsstridig setter seg i besittelse av pantobjektet, fører derimot ikke uten videre til at rettsvernet suspenderes; panthaveren må i slike tilfelle uten ugrunnet opphold to rettslige skritt til å gjenopprette rådighetsberøvelsen, kfr. den tilsvarende situasjonen ved tilbakeholdsrett. En våken kandidat kan med fordel gå litt inn på dette spørsmålet. Den herskende lære bygger på en risikoavveining, som her faller ut til fordel for den med allerede etablert panterett. En slik løsning er iallfall ikke gitt; håndpantsettelse er ikke særlig egnet til å skape verken publisitet eller notoritet, og dette er forhold panthaveren går inn i med åpne øyne. De kandidater som eventuelt "argumenterer" på den måten at panthaveren under slike omstendigheter selv er nærmest til å belastes risikoen, bør honoreres for synspunktet - enten det holder eller ikke.
    I og med at det kreves faktisk rådighetsberøvelse, vil panthaveren også være beskyttet mot pantsetterens suksessorer, idet et godtroerverv i slike tilfelle er umulig. Her har kandidatene en god anledning til å knytte panteretten opp mot dynamisk tingsrett, og får man fram slike sammenhenger, uten å gjøre noe vesen av det, må det klart honoreres.
    Pantelovens § 3-2 annet ledd tillater også at en tredjemann sitter med rådigheten over pantet på vegne av panthaveren. Om denne tredjemannen overleveres pantobjektet ved selve pantsettelsen, eller allerede på forhånd har besittelsen av objektet, kommer ut på ett. En viss presisjon fra kandidatenes side bør man her kreve; loven krever at pantsetteren fratas den faktiske rådigheten over panteobjektet, ikke at dette ytre, fysiske rådighetsforholdet så å si skal flyttes over til tredjemann i bokstavelig forstand.
    Det spiller i og for seg heller ingen rolle hvilket forhold denne tredjemannen har til panthaveren, såfremt hans stilling er tilstrekkelig selvstendig i forhold til pantsetteren. Dette må fram, gjerne med eksempler på hva som ikke er selvstendig forhold nok.
    Tredjemann må varsles og erklære seg villig til å inneha en slik tredjemannsfunksjon. Læreboken (s. 46) påpeker at loven er uklar med tanke på hvilke krav som her stilles, se sammenhengen mellom §§ 3-2 annet og tredje ledd. Hvor fritt panthaveren står, kan diskuteres, og her har kandidatene en god anledning til å drøfte og få fram relevante hensyn, f.eks. ettersom tredjemann på forhånd har besittelsen av objektet eller ikke. Lærebokens standpunkt er at det neppe kreves noen egen erklæringen, verken skriftlig eller muntlig, fra tredjemann om at han er villig til å sitte med pantet på vegne av parthaveren, se s. 46-47. Konklusjonen må vel da bli at såfremt tredjemann forholder seg taus og passiv, etter å ha mottatt varsel fra panthaveren, er denne passiviteten tilstrekkelig. Iallfall må dette gjelde hvis han i tillegg også har fått pantobjektet i sin besittelse.
    Hvor tredjemann ikke vil påta seg oppdraget, og panthaveren deretter straks tar initiativ til å finne en annen tredjemann, regnes rettsvernet for å ha vært i orden fra først av, altså fra det tidspunktet panthaveren notifiserte den uvillige tredjemann. Også dette har betydning for bruk av dekningslovens § 5-7.
    Pantelovens § 3-2 annet ledd annet punktum likestiller såkalt "nøkkelpant" med tredjemannsbesittelse. Nøklene trenger ikke å være overlevert til panthaveren, det er også her tilstrekkelig at en tredjemann får dem.
    Hvor effektiv denne type rådighetsberøvelse skal være, eller kan være i praksis, er et spørsmål læreboken (s. 47-48) bruker en del plass på å drøfte. To rettsavgjørelser, en fra Rt. 1927 s. 423 og en fra RG 1952 s. 538 (Vesterålen herredsrett) er referert og gjennomgått i petit, og det er et klart pluss om kandidatene kjenner avgjørelsene - og er i stand til å gjøre rede for dem.
    Som eksempel på "lignende tiltak" i bestemmelsen, nevner læreboken overlevering av bilnøkler eller nøkler til annet låsbart maskineri (s. 48), men hvor bilen eller maskineriet blir stående hos pantsetteren. Her er det god anledning for kandidatene til å reise betenkeligheter ved effektiviteten av rådighetsberøvelsen - bilen og maskineriet kan jo i seg selv underpantsettes!
    Andre eksempler på slike "lignende tiltak" er gjenspikring, forsegling o.l. som avskjærer pantsetteren på egen hånd å skaffe seg rådighet over pantobjektet, se Karnov s. 1807 under note 269.
    Når det spesielt gjelder pantsettelse av verdipapirer etter pantelovens § 4-1, bør kandidatene få fram at det kreves en dobbelt rettsvernsakt, for det første må dokumentet settes ut av pantsetterens besittelse i samsvar med § 3-2 annet og tredje ledd, og for det andre må det skje en notifikasjon etter § 4-5. Dette er nevnt uttrykkelig i læreboken (på s. 115).
    Ved sekundærpantsettelse nevner læreboken (s. 48-49) at det oppstår mange av de samme prioritetsspørsmål som reiser seg ved registrert pant. Dette er noe spesielt, og for øvrig reiser det seg ingen særlige prioritetsspørsmål ved håndpantsettelse.
    At en håndpanterett kan pantsettes (frampantsettelse), framgår uttrykkelig av pantelovens § 3-2 fjerde ledd, jf. § 1-10 første ledd. Heller ikke slik frampantsettelse skulle reise særlige spørsmål, idet de alminnelige regler i § 3-2 annet og tredje ledd gjelder fullt ut.
    I avslutningskapitlet i læreboken (s. 49-50) finner man noen synspunkter de lege ferenda, og spørsmålet er kort og godt om håndpantregelen i ett og alt gir tilstrekkelig mulighet for publisitet og notoritet.
    Dette er en oppgave som i all hovedsak forutsetter en framstilling av et regelsett, og etter min mening er det ingen mangel om man har unnlatt slike vurderinger. Har kandidaten noe fornuftig å si, kan det jo være et pluss, men det er ikke her muligheten for å score poenger er størst.
    Å si noe bestemt om karakterbedømmelsen, særlig om laudgrensen, byr generelt sett alltid på visse vanskeligheter. Oppgaven kan ikke sies å være særlig vanskelig; kandidatene får mye hjelp fra positivt lovstoff, og iallfall spørsmålet om rettsvern bør de aller fleste kunne makte å få noe fornuftig ut av.
    På den annen side må kandidatene se sammenhengen mellom flere regelsett (§§ 3-1 og 4-1), og spesielt § 4-1 om verdipapirer vil jeg anta kan volde en del problemer. Måten å behandle disse spørsmålene på, kan ha betydning for laud eller ikke, men neppe for grensen mellom å passere eller stryke, om da kandidaten ikke er helt blank her og besvarelsen for øvrig er svært tynn.
    En viss evne til å problematisere stoffet bør man under enhver omstendighet kreve av en laudkandidat. En del kandidater nøyer seg typisk nok med en heller overflatisk gjennomgang av sentrale regler, og det er etter min mening ikke tilstrekkelig for laud.
    Alt i alt er oppgaven av en slik art at strykprosenten ikke bør bli høy; i denne gruppen antar jeg man finner de kandidatene som enten avslører store kunnskapsmangler eller skriver om andre ting enn oppgaven spør om, jf. de avgrensningsspørsmålene som er reist ovenfor. Etter å ha lest ca. to tredjedeler av mine besvarelser, synes jeg denne antagelsen har slått rimelig godt til.

Sist oppdatert 19. mars 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.