UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Sensorveiledning teorioppgave nr. 3

Sensorveiledning teori 1
Tredje avdeling,  høsten 1996

Oppgaven: Redegjør for prinsippet om likebehandling av kreditorer i gjeldsforfølgningsretten, hvordan prinsippet kommer til uttrykk i enkeltregler, og om begrensningene i prinsippets rekkevidde etter gjeldende rett.

1.    Innledning - generelt om oppgaven

Oppgaven er hentet fra gjeldsforfølgningsretten, hvor eksamenskravene er:

"Grundig kjennskap til reglene om fremgangsmåten ved utlegg, gjeldsforhandlinger etter Konkursloven og Gjeldsordningsloven og konkurs, samt de materielle reglene om omfanget av kreditorenes beslagsrett og de ulike kravs nærmere stilling."

Den er svært vid og omfangsrik, og spenner over nesten hele gjeldsforfølgningsretten. Det er derfor vanskelig å peke på bestemte steder i den tilrådde litteratur for løsning av denne oppgaven. Kandidatene må i stor utstrekning bygge på sin generelle innsikt i faget, og hente stoff fra flere av emnene som dekkes i litteraturen. Oppgaven er langt fra noen "kapitteloverskrift". Skal man likevel nevne noen steder fra den tilrådde litteratur, må det etter min mening bli disse:

I tillegg kan kandidatene hente en del stoff fra den tilrådde litteraturen i panterett og den dynamiske tingsrett.

Oppgaven er sentral i gjeldsforfølgningsretten, men samtidig ganske utfordrende og krevende. Den har ikke vært gitt tidligere til 3, avdelings eksamen. Det er først og fremst kandidatenes oversikt og systemforståelse som blir satt på prøve. En omstendelig rettskildemessig analyse av enkeltregler er ofte et ideal for besvarelse av juridiske oppgaver, men blir av mindre betydning slik denne oppgavens ordlyd er utformet. Prinsippet om likebehandling av kreditorene utgjør selve nerven i konkurssystemet, og da blir gjerne besvarelsene alt for voluminøse dersom kandidatene prøver å "gå til bunns" i sin analyse av enkeltreglene. På den annen side skal kandidatene selvsagt ikke straffes for å ha foretatt en grundig drøftelse dersom dette ikke går for mye på bekostning av besvarelsenes oversiktlighet og balanse mellom de forskjellige tema som oppgaven spenner over.
    Etter mitt syn må kandidatene ved besvarelsen av denne oppgaven innvilges en stor grad av frihet når det gjelder disponering og valg av hvilke emner i gjeldsforfølgningsretten som skal tas opp. Hvilken betydning dette har for bedømmelsen av besvarelsene kommer jeg tilbake til nedenfor under pkt. 3. Når jeg nå under pkt. 2 skal redegjøre for oppgavens innhold og disponering, må det derfor understrekes at dette kun er til veiledning, og ikke kan sette strenge rammer for hva kandidatene tar opp og hvordan de disponerer stoffet.

2.    Oppgavens disponering og innhold

2.1.    Innledningen

Innledningsvis bør oppgavetekstens sentrale begreper forklares;

En del kandidater vil kanskje avgrense oppgaven i tråd med de presiseringer som er foretatt. Dette må etter mitt skjønn aksepteres så lenge ingen presterer å avgrense bort de materielle reglene om fellesforfølgning. Da blir det som nevnt lite igjen av interesse. Slik jeg tolker oppgaven er det imidlertid ikke noe poeng å foreta særlige avgrensinger. Det sentrale er at kandidatene viser oversikt og forståelse for hele gjeldsforfølgningssystemet

Ut fra oppgavens ordlyd kan fremstillingen hensiktsmessig deles inn i tre problemstillinger:

  1. En generell redegjørelse for prinsippet om likebehandling av kreditorer ved gjeldsforfølgningen (likhetsprinsippet).

  2. En påvisning av hvordan dette prinsippet gir seg utslag i enkeltregler om gjeldsforfølgning.

  3. En drøftelse av hvilke begrensninger som finnes i gjeldende rett for prinsippets rekkevidde (en fremstilling av unntakene fra prinsippet).

Andre disposisjonsmåter må naturligvis godtas. Som eksempel kan det nevnes at prinsippets utslag og begrensninger behandles fortløpende for de enkelte problemstillinger. Det sentrale ved valg av disposisjonsmåte vil være om besvarelsene klarer å sette fokus på likebehandlingsprinsippet. En disposisjon knyttet opp mot en rent summarisk gjennomgang enkeltregler kan fort miste noe av dette perspektivet.

2.2.    Generelt om likebehandlingsprinsippet

Kandidatene kan med fordel reflektere litt over hva som menes med et "prinsipp" om likebehandling av kreditorer ut fra et rettskildemessig og metodisk perspektiv. Likhetsprinsippet er i gjeldsforfølgningsretten en grunnleggende norm som enkeltregler er blitt og vil bli utformet etter. Prinsippet er ikke en rettsregel i seg selv, men bidrar til forståelsen av enkeltregler, Grunnlaget for å operere med et slikt prinsipp ligger i de enkeltregler prinsippet har slått ut i, samt i de reelle og legislative hensyn prinsippet skal ivareta.
    Prinsippets innhold bør utdypes. Likhetsprinsippet har både en "personell'' rekkevidde, og en "dekningsmessig" rekkevidde. Det første går på hvilke kreditorer prinsippet rammer, mens det andre går på hvordan debitors utilstrekkelige midler skal fordeles mellom kreditorene. Kandidater som får dette skikkelig frem synes jeg man skal honorere godt.
    Det vil være naturlig at kandidatene sier noe om hvorfor gjeldende rett bygger på et prinsipp om likebehandling av kreditorer ved gjeldsforfølgning. Her kan det nevnes at en likebehandling må anses å dempe den kamp og de konflikter det ellers ville vært mellom kreditorene ved gjeldsforfølgningen. Videre vil likebehandlingsregelen til en viss grad kunne skåne debitor fra varierende press, og kanskje hardhendt pågang på de ulike kreditorene. Samfunnsøkonomisk vil det være også gunstigst at tapet hos debitor fordeles jevnt mellom kreditorene, og ikke ender i sin helhet hos den kreditor som ikke hadde makt og midler til å "tyne ut" de siste kroner hos debitor. En kan dessuten godt nevne at likhetsprinsippet har forankring i helt grunnleggende rettferdighetsforestillinger om hvordan rettsreglene bør være.
    Denne generelle delen av oppgaven trenger ikke bli spesielt omfattende, men det er etter min mening en svakhet dersom den "hoppes over", og kandidatene går rett inn i en diskusjon av enkeltreglene.

2.3.    Likebehandlingsprinsippet uttrykt ved enkeltregler i gjeldsforfølgningsretten

Følgende emner kan tas opp under dette punktet, uten at oppregningen er ment å være uttømmende:

2.4.    Begrensninger i prinsippels rekkevidde (unntakfra likhetsprinsippet)

Det viktigste her må være at kandidatene viser en oversikt og gir en begrunnelse for hvorfor likebehandlingsprinsippet er fraveket ved de forskjellige unntaksregler. Følgende punkter kan være med, men også her gjelder det at listen ikke er uttømmende:

3.    Bedømmelsen av besvarelsene

Ved karaktersettingen må man etter mitt syn legge hovedvekten på at oppgaven er en oversiktsoppgave, som i første rekke skal prøve kandidatenes evner til å se gjeldsforfølgningsretten i et "fugleperspektiv". Det sentrale er å få frem hvordan enkeltregler er koblet til likhetsprinsippet, og hvordan hovedregler og unntak henger sammen
    Jeg har hittil lest ca. 15 oppgaver. Det er allerede nå tydelig at oppgaven har falt vanskelig for mange kandidater, og det kan derfor kanskje være grunn til ikke å kreve for mye m.h.t. hva kandidatene bør komme inn på. Mange besvarelser fokuserer ensidig på enkelte områder av gjeldsforfølgningsretten, og klarer heller ikke å koble reglene til det prinsipielle. Disse ligger etter mitt skjønn  i faresonen for stryk. Overraskende mange holder seg nesten kun till reglene om gjeldsordninger etter kkl. og gol. Av disse kandidatene må man etter mitt skjønn i det minste kreve at behandlingen av disse reglene - og deres forhold til likhetsprinsippet - er god.
    Av den laudable besvarelse må det etter min mening kreves at kandidaten tar utgangspunkt i likebehandlingsprinsippet, og gir en viss redegjørelse for dette, Videre bør kandidatene for å oppnå laud se at oppgavens tema spenner videre enn en ren gjennomgang av deknl kap, 9.
    De kandidater som analyserer reglene ut fra likhetsprinsippet, og samtidig tar for seg de forskjellige deler av gjeldsforfølgningsretten bør etter mitt syn gis god uttelling. Det må særlig legges vekt på om kandidatene har en selvstendig og reflektert holdning til stoffet. Den kandidat som klarer å være kreativ i tillegg til å ha en god og oversiktlig disposisjon, vil absolutt ha muligheter til å oppnå en meget god laud ved denne oppgaven.
    Oppgaven skiller klart mellom de kandidater som har tilegnet seg en god forståelse for gjeldsforfølgningsretten, og de som har reflektert mindre over stoffet. Ved løsningen av denne oppgaven må kandidatene løsrive seg noe fra lærebøkenes fremstillinger. Oppgaven er derfor etter mint syn meget velegnet til å prøve kandidatenes evne til å tenke og arbeide selvstendig. De kandidater som klarer dette, bør e.m.m honoreres godt ved karakterfastsettelsen.

Sensorveiledning teori 2
Tredje avdeling,  høsten 1996

Oppgaven: Forholdet mellom ansvarsregler i og utenfor kontraktsforhold.

Oppgavens tema dekker erstatningsrettslige problemstillinger hentet både fra 2. og 3. avdeling ved Det juridiske fakultet, UiB. Selv om det først og fremst er tilrådd litteratur til 3. avdeling som danner grunnlaget for oppgaven, angis også eksamenskrav og tilrådd litteratur for faget skadebot II på 2. avdeling. Med grunnlag i basiskunnskapene fra 2. avdeling, skulle kandidatene ha forutsetninger for å reflektere over forholdet mellom ansvarsregler i og utenfor kontraktsforhold. I "pensumlitteraturen" er emnet eksplisitt behandlet av Hagstrøm, bl a på s. 151-52. Det bemerkes også at studentene ikke synes uforberedt på en slik oppgave i eksamenssammenheng, den er bl a gitt tidligere i en noe annen utforming.

Eksamenskravet i kontraktsrett (3 avdeling) er:

"Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, regler om kontraktsavvikling og mislighold tilsidesettelse, lempning og kontraktsrevisjon ".

Litteratur:

I tilrådd litteratur er oppgavens tema behandlet i:

Viggo Hagstrøm, Fragmenter fra obligasjonsrett-I, Ifp UiO Stensilserie nr 143 (1992) 3. utg. (heretter Hagstrøm) kap 42-49, (særlig kap. 48 og 49).

I oppgitt tilleggslitteratur er oppgavens tema behandlet i:

Erling Selvig, Kontraktsretten i Knophs oversikt over Norges rett, 10. utg. 1993 (heretter Selvig), §§ 49-60.
Kai Krüger, Norsk kontraktsrett, 1989 (heretter Krüger) kap 47 og 48.

Annen litteratur som ikke er "tilrådd" eller oppgitt som "tilleggslitteratur":

Per Augdahl:

Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg. 1978 (heretter Augdalh), kap 19.
Viggo Hagstrøm, TfR 1989 s. 196, Informasjonsansvar - om villedning av annen enn kontraktspart (heretter Hagstrøm 1989).
Kai Krüger, Norsk kjøpsrett, 2. utg. 1991 (heretter Krüger, Kjøpsrett)
Kai Krüger, JV 1992 s. 337, Hindringsansvar - ny kontraktsrettslig ansvarsfigur? (heretter Krüger1992)
Bernhard Gomard, Obligationsret 2. Del, 1995 (heretter Gomard), kap 11
Karsten Gaarder, Forelesninger i kjøpsrett, 10. utg. 1992, rev. og omarb. av Bjørn Stordrange heretter Gaarder/Stordrange)

Eksamenskravet i skadebot II (2. avdeling) er:

"Grundig kjennskap til vanlege skadebotreglar, særlig om ansvarsgrunnlag og årsakskrav. Kjennskap til lovregulert ansvar på sentrale livsområde".

Litteratur:

Tilrådd litteratur:

Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4. utg. 1992 (heretter Nygaard), kap 4-7, med unntak av kap 7, I-II og VII.

Anbefalt tilleggslitteratur oppgis ikke.

I    Generelt om oppgaven

Oppgaven bør innledes med en generell del hvor kandidatene plasserer temaet i kontrakts- og erstatningsretten. Om stoffet samles i en relativt omfattende innledning eller oppdeles i en kortere innledning og deretter et kap II om sondringen i/utenfor kontraktsforhold, legislative hensyn el. l er av mindre betydning, bare strukturen er fornuftig.

Nærmere om forståelsen av oppgaveteksten.

Med "ansvarsregler" siktes til reglene om erstatningsansvar. Besvarelsen bør knyttes opp mot grunnvilkårene for erstatning: ansvarsgrunnlag, økonomisk tap, (faktisk) årsakssammenheng og adekvans. Kandidater som avgrenser "ansvarsregler" til kun å gjelde ansvarsgrunnlag, bør ha en god begrunnelse for dette. Det må antas at oppgavegiver bevisst har gitt oppgaveteksten en slik utforming at den omfatter ansvarsreglenes totalitet, og ikke kun ansvarsgrunnlag.
    I tillegg til grunnvilkårene kan spørsmål som medvirkning, lemping, foreldelse o a drøftes. På dette punkt bør det ikke forventes mye, bl a fordi fordypning her lett vil gå på bekostning av det sentrale i oppgaven.
    Med formuleringen ”forholdet mellom" åpnes det for en bred vurdering. For det første inviteres kandidatene til å angi det saklige virkefeltet for ansvarsreglene. Når er det snakk om kontraktsansvar og når gjelder deliktsreglene? For det annet må det foretas en komparativ vurdering av reglenes innhold. Kandidatene bør tidlig påpeke at grunnvilkårene for erstatningsansvar er de samme i begge relasjoner. Utover dette har ansvarsreglene i og utenfor kontraktsforhold både betydelige rettslige og faktiske likheter og forskjeller. A redegjøre for disse blir den sentrale del av oppgaven. Det er her viktig at kandidatene er vilkårsorienterte.
    Før en går inn på den komparative vurderingen, er det etter mitt syn helt avgjørende, på et tidlig stadium, å foreta en sammenligning av de situasjoner reglene skal anvendes på. Faktiske forskjeller mellom de tilfeller hvor kontrakts- og erstatningsreglene anvendes, og i nær sammenheng med dette, de forskjellige reelle hensyn som gjør seg gjeldende, bør benyttes til å forklare hvorfor vi sondrer mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold. Uten denne innledingen, vil oppgaven lett fortone seg som en oppramsing av likheter og forskjeller. De kandidater som dertil klarer å bruke situasjonsanalysen og de reelle hensyn til å begrunne likheten og forskjeller mellom ansvarsgrunnlag osv suksessivt i oppgaven må honoreres godt. Dette vitner om god forståelse av de rettslige sammenhengene; selv om erstatnings- og kontraktsrett er lagt til forskjellige avdelinger, er det på ingen måte vanntette skott mellom regelsettene.

Hvorfor sondre mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold?

Det er allment antatt at det er forskjell mellom erstatningskrav som oppstår som følge av at en part misligholder en forpliktelse som han særlig har påtatt seg, ved løfte til eller en avtale med en annen part, og erstatningskrav som oppstår som følge av brudd på allmene rettslige normer som gjelder for en bestemt gruppe personer. Sondringen har historiske røtter bl a tilbake til Justinians Institutiones, jfr Gomard s. 140.
    For det første er skadetypene gjennomgående ulike. Den alminnelige erstatningsrettens hovedområde er skader på personer og ting, s k integritetskrenkelser, mens mislighold av kontrakt (mangel eller forsinkelse) i regelen vil forårsake et rent formuestap, en ikke-integritetskrenkelse. Hvorvidt rent formuestap gir grunnlag for økonomisk ansvar ved utenkontraktsrettslig skadeforvoldelse uten fysisk tap eller skade på skadelidtsiden, er mer tvilsomt og beror kanskje på hvor konkret og nærliggende vedkommende interesse er sett i forhold til det ansvarsbetingende eller ellers erstatningsbetingende forhold, jfr. Krüger s. 815.
    En annen viktig faktisk forskjell er at kontraktsrettslig ansvar ofte bygges på en unnlatelse fra den ene kontraktspart, i form av forsinkelse, ikke-levering, mangelfull levering etc. I deliktsretten oppstår erstatningskrav som hovedregel i kjølvannet av en skadegjørende handling. Kun i særlige tilfeller er det snakk om erstatningsansvar grunnet unnlatelse utenfor kontraktsforhold, se Gomard s. 140-41. Konsekvensen av dette er at debitor i et kontraktsforhold kan, så lenge kontrakten ikke er hevet, unngå å skulle svare full erstatning ved å prestere oppfyllelse in natura. I deliktsretten har skadevolder som hovedregel ikke krav på å slippe et erstatningskrav ved å tilby gjenopprettelse.
    Mer generelt er erstatning i kontraktsretten bare en blant flere beføyelser mot kontraktsbrudd (i tillegg kommer fastholdelse/naturaloppfyllelse, heving, prisavslag m v). De øvrige misligholdsbeføyelser kan et stykke på vei fylle erstatningsansvarets reparative og preventive funksjon. Krüger, Kjøpsrett s. 313 går så langt som å si at erstatningsreglenes effekt i kjøpsforhold ofte vil måtte ses som marginale i forhold til andre sanksjoner.
    For det tredje er det ofte mulig å forhåndsregulere kontraktsansvaret ved avtale, mens denne utveien sjelden foreligger i den alminnelige erstatningsretten. Garantiklausuler kan gi krav på erstatning (objektivt ansvar) ut over det som følger av bakgrunnsretten, mens ansvarsfraskrivelser virker erstatningsregulerende og -begrensende i den grad rettsreglene er deklaratoriske. Parter i et kontraktsforhold kan også regulere følgene av erstatning utenfor kontrakt. Erstatningsansvaret i kontraktsforhold er ofte gjenstand for avtaleregulering, f eks gjennom NS 3430 kap. 32 (ihht kontrakt) og kap 33 (utenfor kontrakt). Nærmere om skrankene for kontraktsfrihet i del VII.
    I det hele vil det faktum at det foreligger et tilknytningsforhold mellom partene før skaden inntraff, med lojal utveksling av ytelser mot vederlag, føre til at ansvarsreglene normalt er strengere i kontraktsforhold enn utenfor.
    Det kan også nevnes at det er forskjeller mellom erstatningsreglenes anvendelse i de ulike kontraktsforhold, og også innenfor den enkelte kategori av kontrakter. Det er altså ikke snakk om sammenligning mellom homogene masser.

Reelle hensyn

I forlengelsen av fremstillingen av faktiske forskjeller mellom de situasjoner erstatnings- og kontraktsretten regulerer er det naturlig å trekke frem hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i de ulike relasjonene. Rettspolitiske hensyn kan tilsi ulik utforming av enkelthetene i ansvarsreglene.

Reparasjons- og prevensjonshensyn gjør seg gjeldende på begge felter,  men i vekslende grad og utforming.

I den alminnelige erstatningsretten dreier det seg om å flytte et oppstått tap. Interesseavveiningen rommer en rekke samfunnsmessige hensyn. Ethvert skadetilfelle kan likevel i prinsippet behandles som et enkelttilfelle der primærsiktemålet er å finne den bests individuelle løsning. Reparasjonstanken er i deliktsretten mer i forgrunnen enn prevensjonshensynet. Erstatningsreglene i kontraktsretten har først og fremst til oppgave å skape et oppfyllelsespress. Prevensjonshensynet må altså omskrives til et oppmuntringshensyn i kontraktsforhold, jfr Krüger, Kjøpsrett s. 312. Oppfyllelse er den primære målsetning i kontraktsforhold, erstatning den subsidiære, Men erstatningssanksjonen er det som først og fremst skaper oppfyllelsespresset; uten erstatning ingen forpliktelse.
    Kontraktserstatningsretten kan mye oppfattes som en regulering av risikoen for brudd på avtalefestede normer. I kontraktsretten er det påkrevet at partene kan forutse sine forpliktelse, dvs. vurdere er mulig erstatningsansvar på forhånd. Dette nødvendiggjør enklere og skarpere regler enn i deliktsretten hvor rimelighetshensyn er mer fremtredende. På den annen side fremhever Krüger s. 779 at en adgang til full og ubegrenset misligholdserstatning lett kan forrykke den økonomiske risiko- og forventningsramme som kontrakten ellers ofte er uttrykk for; "Det består derfor et visst spenningsforhold mellom de resultater en rent erstatningsrettslig tankegang leder til og kontraktens ... økonomiske risiko­ og forventningsramme forøvrig". Som en forlengelse av dette er Augdahl s. 222 n 7 forsiktig med å anvende omsetningshensyn som argument f eks for objektivt ansvar: økt sikkerhet for kjøper motsvares av økt usikkerhet for selger. Selvig s. 800 hevder derimot at det utenfor kontraktsforhold kan være betenkelig med strenge ansvarsregler: hvor mye er egentlig vunnet ved at skadelidte kan velte tapet over på skadevolder, når denne i sin tur blir ruinert av ansvaret? Bildet er mao komplekst og kandidater som får frem noen av disse momentene blir honorert.
    En del kandidater viser til at skadelidte har større behov for beskyttelse ved integritetskrenkelser. På den annen side vil andre institutter, særlig trygd, redusere vekten av reparasjonshensynet noe utenfor kontraktsforhold.
    Forsikringshensynet gjør seg gjeldende på litt forskjellig måte. Det er ikke vanlig å tilby forsikringer mot misligholdsansvar, mens derimot ansvarsforsikringer utenfor kontraktsforhold er alminnelige. I kontraktsforhold blir på den annen side pulveriseringshensynet viktig, i form av at tap og svinn innkalkuleres i driftsbudsjettet, samt at det vil kunne kreves skattefradrag for erstatningsutbetalinger og forsikringspremier i næringsforhold.

Sondringen erstatning i/utenfor kontraktsforhold.

Helt avgjørende for å få noe ut av oppgaven er at kandidatene har klart for seg hva sondringen i resp utenfor kontraktsforhold innebærer.

Kandidatene må som nevnt vite at erstatning i kontraktsforhold er en følge av manglende oppfyllelse av en kontraktsmessig forpliktelse, mens det utenfor kontrakt er en følge av voldt "skade". Om det foreligger et kontraktsbrudd beror på en fortolkning av kontraktsforholdet, etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Mislighold forutsetter (1) oppfyllelsessvikt (2) som kan føres tilbake til forhold som debitor svarer for (avgrenses ofte negativt, mot forhold som kreditor har risikoen for, jfr Kjøpsloven 1988 (kjl) §§ 22, 30 og 51).
    Det er ikke vanntette skott mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold, men i et stort flertall tilfeller er skillet nokså klart, jfr Selvig s. 597. Nygaard s. 20 nevner følgende eksempler: Forholdet mellom lege og pasient er en form for kontraktsforhold, men ansvar for en skade på pasienten under behandlingen blir regnet for ansvar utenfor kontraktsforhold. Forholdet mellom skip og passasjer er også et kontraktsforhold. Men skade på passasjeren ombord vil normalt gå under ansvar utenfor kontraktsforhold. Kontrakten gjelder å frakte en person fra et sted til et annet.
    Ansvarsreglene i kontraktsforhold knyttes først og fremst til mislighold av hovedforpliktelsen. Ved mislighold av biforpliktelser kan spørsmålet bli noe mer usikkert. Nygaard s. 19-20 nevner som eksempel Lørenskogdommen, Rt 1967 s. 1248 hvor en entreprenør som hadde avtale om å støpe fundament til et hus ble klar over at grunn-forholdene var for dårlige Det var ikke nok at han innfridde avtalen om å støpe fundamentet. Han hadde også en varslingsplikt overfor oppdragsgiver, og ble kjent erstatningsansvarlig etter deliktsreglene. Varslingsplikten sto i så nær sammenheng med kontrakten at det blir en flytende overgang i ansvarsreglene. De fleste kandidater vil holder seg til mislighold av hovedforpliktelsen.
    Partene kan også påføre hverandre tap i forbindelse med avtaleinngåelsen, s k culpa in contrahendo. Det skal her bare kort nevnes at den som på uforsvarlig vis fremkaller et ugyldig løfte fra motparten, som påfører denne et tap når avtalen blir kjent ugyldig eller hevet, blir Ansvarlig etter de alminnelige erstatningsrettslige regler for slik culpa in contrahendo (tilsvarer den "negative kontraktsinteresse"), se Gomard s. 148.
    Ved en rekke overgangstilfeller kan subsumsjonen under det ene eller andre regelsett være diskutabel. Debitor kan volde skade på kreditors ting, og mangler ved gjenstanden kan føre til skade på kreditor eller kreditors eiendeler, men også på tredjemenn. Det er ofte et nødvendig ledd i oppfyllelsen av en kontrakt at den ene kontraktspart har den annens ting eller person i sin varetekt eller under behandling, f eks som transportør, forvarer, låntaker eller leier, som produsent eller reparatør eller som lege, tannlege, fysioterapeut eller frisør. Skadelidte kan kreve erstatning på kontraktsrettslig grunnlag av skader som oppstår i slike varetekts- eller behandlingsforhold, men som kunne vært unngått ved en faglig forsvarlig opptreden fra skadevolder. Men selv om skadene nok er oppstått fordi partene inngår i et kontraktsforhold, er avtaletilknytningen fjern og fellestrekkene med den alminnelige erstatningsrettens skader mange. Slike skader kan derfor være ansvarspådragende etter deliktsreglene, når den skadegjørende atferd er en krenkelse av alminnelige atferdsnonner, se Hagstrøm s. 152 og Gomard s. 146. Ansvar for en kontrahent kan i alminnelighet ikke være mer lempelig enn det ansvar for lignende skader som f eks påligger en tilfeldig tredjemann. Alminnelig formuestap vil i slike tilfeller gjerne bli erstattet etter kontraktsrettens regler, mens erstatning for følgeskader, ved forvoldt person- eller tingsskade, vil kunne kreves etter reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold. Et nytt emne i grenselandet mellom delikts- og kontraktsansvar er informasjonsansvaret, dvs. ansvar for villedning av annen enn kontraktspart. Ansvaret kan eksempelvis bli aktuelt ved selskapskonkurs for styremedlemmer, revisor o a, men også ved alle andre typer betalingsformidling, så som kredittopplysninger, takstdokumenter, sertifikater utstedt av klassifikasjonsselskaper osv, jfr Hagstrøm s. 153, og mer utførlig, Hagstrøm 1989 s. 196 ff. Så langt har 3 av 38 kandidater gått inn på grensedragningen og kommet godt ut av det.
    Av nyere rettspraksis kan det vises til RG 1996 s. 687 (Frostating) hvor sondringen deliktansvar - kontraktsansvar ble avgjørende for om kravet var foreldet eller ikke. Lagmannsretten la til grunn at erstatningskravet mot konsulentfirmaet, grunnet konsulentens uriktige materialvalg, sprang ut av kontrakt, jfr Foreldelsesloven 1979 (fel) § 9, 4. ledd.
    Ved overlapping av regelsettene er utgangspunktet at skadelidte kan velge å reise krav om erstatning etter de regler som i det foreliggende tilfelle går lengst i retning av å pålegge skadevolder ansvar, jfr. generelle uttalelser hos Gomard s. 146 og Ot prp nr 80 (1986-87) s. 26 i relasjon til grensedragningen mellom kjøpsrettslig ansvar og produktansvaret.

II    Ansvarsgrunnlag i og utenfor kontraktsforhold

1    Innledning

Ansvarsgrunnlagene er det kandidatene har behandlet grundigst. Innledningsvis kan det være på sin plass å kommentere at det også her er likheten, men ikke minst betydelige forskjeller mellom regelsettene. Dels er det snakk om forskjellige ansvarsgrunnlag, dels er anvendelsesområdet for f eks culpaansvaret rent faktisk forskjellig på de to områdene, dels praktiseres parallelle regler ulikt i og utenfor kontraktsforhold.

2    Culpa

Den nominelle hovedregel, dvs. det som "ligger i bunn", både i og utenfor kontraktsforhold, er culparegelen. Regelen kommer til anvendelse i alle skade-/tapssituasjonene så lenge det ikke er hjemmel for å anvende en strengere erstatningsregel (eller unntaksvis en mildere).
    I kontraktsretten er imidlertid culparegelen så uthulet at det er uenighet i teorien om hva som er den reelle hovedregelen. Mens culpa ofte er nødvendig og tilstrekkelig utenfor kontraktsforhold, gjør tilgangen på andre ansvarsgrunnlag innenfor viktige områder at det praktiske virkefeltet for skyldansvaret er innskrenket. Fremstillingen av de øvrige ansvarsgrunnlagene hhv i kontraktsog erstatningsretten vil illustrere dette poenget nærmere.
    Nedenfor behandles to punkter hvor culpaansvaret i delikts- og kontraktsretten i særlig grad atskiller seg. Kandidatene bør for det første si noe om forholdet mellom den kontrakts- og erstatningsrettslige culpanormen (hva er "inngrepsterskelen"?), For det annet bør det knyttes noen kommentarer til bevisbyrdespørsmålet.

Kontraksforholdets  betydning for culpavurderingen.

Kontraktsculpa har mange fellestrekk med uaktsomhet i den alminnelige erstatningsrett ved at ansvaret forutsetter at debitor skulle og kunne ha handlet annerledes enn han har gjort.1 begge ansvarsformer er det en samfunnsmessig og ikke en moralsk dom som skal felles. Dette innebærer at samfunnsmessige vurderingsnormer uttrykt eksempelvis i lovgivningen eller ved faglige standarder kan gi premisser for bedømmelsen. Men det er også vesentlige forskjeller i ansvarsvurderingen fordi kontraktsansvaret har andre vilkår enn deliktsrettens skader.
    Debitors oppfyllelsesplikt, i henhold til kontrakt eller annet særlig pliktforhold, stiller særlige krav til aktsomhet. Spørsmålet blir om debitor har utvist god faglig eller profesjonell innsats. Særlig for kontrakter inngått i næring vil aktsomhetsnormen være streng. Hagstrøm s. 153-54 trekker frem dommene i Rt 1988 s. 7 ("Megler-dommen") og Rt 1989 s. 1318 ("Advokatdommen") for å illustrere poenget. Mange kandidater viser til rettspraksis og evner å anvende denne på en konstruktiv måte.
    Avgjørende for å senke inngrepsterskelen etter kontraktsrettens culpanorm er for det første at realdebitor frivillig har påtatt seg en kontraktsforpliktelse, mot vederlag, og krav og forventninger må to utgangspunkt i hva kontrakten går ut på, ikke allmenne normer for aktsom opptreden. For det annet er fagets eller bransjens standard retningsgivende. For det tredje vil den generelle lojalitetsplikten i kontraktsforhold kunne påvirke aktsomhetsvurderingen. Uttrykt i alminnelig erstatningsrettslig terminologi blir rolleforventningen påvirket av at partene påtok seg forpliktelser i et kontraktsforhold.
    I den alminnelige erstatningsretten gjelder en alminnelig "bonus pater familias"-standard. Hvilke krav til forsiktighet og omtanke gjelder på vedkommende livsområde? Aktsomhetsstandarden er også her objektiv. Men som Nygaard s. 19 uttrykker det: ansvar etter vanlige erstatningsregler bygger ofte "på meir allment mellomenneskelege krav om aktsemd". Forskjellene fører i visse tilfeller til at likheten mellom de to regelsettene knyttet til culpavurderingen nærmest blir av formell art, jfr Nygaard I c.
    Bevisbyrde. I den alminnelige erstatningsrett må den som mener å ha et erstatningskrav ("skadelidte) føre bevis for alle de omstendigheter som gir grunnlag for å si at skadevolderen har opptrådt uaktsomt; skadelidte har "bevisbyrden" i denne henseende. Ved kontraktsbrudd har det tradisjonelle utgangspunktet vært at den som har brutt kontrakten må godtgjøre at misligholdet og skadens inntreden ikke kan legges ham til last, se Selvig s. 599, Nygaard s. 19 og Gomard s. 142. Foruten at yter i utgangspunktet har bevisføringsplikten, er bevisbyrden også snudd. En del lovbestemmelser om culpaansvar i kontraktsforhold gir uttrykk for at bevisbyrden for uaktsomhet er snudd, se f eks husll § 14, 5. ledd og § 15, hvtjl § 28, sjøl § 275, luftfartsl § 10-20 m fl. Av bestemmelser hvor bevisbyrden ikke er snudd nevnes f eks kjl § 27 (5) og § 40 (3) a) og sjøl § 151.
    Hvorvidt denne prinsipielle forskjellen mellom delikts- og kontraktsansvaret manifesterer seg i reell ulikhet beror på hvilke krav som stilles til bevistemaets omfang og til bevisets styrke, jfr Hagstrøm s. 157, samt på antallet unntak fra utgangspunktene. Ved utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret ble beviskravene for aktsom opptreden praktisert så strengt at det i realiteten var tale om et objektivt ansvar. Omvendt bevisbyrde trenger på den annen side ikke å innebære annet enn at realdebitor må godtgjøre en rimelig sannsynlighetsovervekt for sin fremstilling. Etter hvtjl § 28, 3. ledd som oppstiller culpaansvar med omvendt bevisbyrde er det f eks tilstrekkelig at tjenesteyter godtgjør med rimelig sannsynlighetsovervekt at skadene ikke skyldes feil eller forsømmelse fra hans side. En nærmere redegjørelse gis av Hagstrøm s. 157-60 og Krüger 1992 s. 358.
    Det presiseres at den omvendte bevisbyrde for ansvarssubjektet vedrørende ansvarsgrunnlaget i praksis gjerne kombineres med skadelidtes bevisbyrde for tapsdokumentasjon og årsakssammenheng.
    Av andre emner som kandidatene har behandlet under skyldansvaret er tidspunktet for aktsomhetsvurderingen. I deliktsretten er utgangspunktet det siste tidspunktet skadevolder kunne ha handlet annerledes for å avverge skaden (forutsatt en effektiv alternative handlemåte), i kontraktsretten er utgangspunktet avtaletidspunktet, men også andre stadier i kontraktsavviklingen kan være aktuelt. 

3    Ansvar for medhjelpere; Arbeidsgiver- og kontraktshjelperansvar

Arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven 1969 (skl) § 2-1 gjelder både i og utenfor kontraktsforhold, men er av mindre betydning i kontraktsforhold fordi kontraktshjelpeansvaret som regel fører lenger, jfr bl a Hagstrøm s. 160. Kontraktshjelperansvaret er ikke bundet til de lovbestemte begrensninger i arbeidsgiveransvaret. Ifølge Krüger s. 792 er den ubetinget viktigste særregel i forlengelsen av rent culpaansvar den som kan utledes av erstatningsrettslig identifikasjon.
    Personelt er kontraktshjelperansvaret, i motsetning til bestemmelsen i skl § 2-1, ikke begrenset til arbeidstakere. Mens arbeidsgiveransvarets problemstilling er heftelse for skader en annen har voldt, er kontraktshjelperansvarets problemstilling spørsmål om debitors kontraktsmessige ansvar for riktig oppfyllelse forblir uforandret ved bruk av oppfyllelseshjelpere.
    De kontraktsrettslige ansvarsreglene regulerer debitors ansvar både for hans egne og for hans hjelperes handlinger. Se vegfraktavtl § 6, jfr kjl § 27, 2. ledd (og §§ 40 og 57) og avhl §§ 4-5, 4-14, 1. ledd, 5-4, 1. og 2. ledd og hvtjl § 28 2. ledd. Utgangspunktet er altså at kontrakten skal oppfylles og hvis den ene part velger å oppfylle sine forpliktelser ved å benytte seg av andre, er det ikke naturlig at han kan unngå et erstatningsansvar han ellers ville ha hatt under henvisning til at det ikke var han selv som var årsaken til at kontrakten ikke ble oppfylt.
    Hovedregelen er at debitor hefter for sine oppfyllelseshjelpere enten det er ansatte eller underleverandører eller andre selvstendige oppdragstakere og deres folk han benytter ved oppfyllelsen av kontrakten, Selvig s. 605. Når selvstendige oppdragstakere omfattes av kontraktshjelperidentifikasjonen, jfr bl a vegfraktavtl § 6 og luftfartsl § 10-25, jfr NS 3430 pkt 11 1, blir sondringen arbeidstakere - selvstendige oppdragstakere dermed ikke avgjørende i kontraktserstatningsretten.
    Materielt forutsetter arbeidsgiveransvaret etter skl § 2-1 at skaden er voldt forsettlig eller uaktsomt, slik at også arbeidstakeren hefter direkte overfor skadelidte. Dette gjelder ikke kontraktshjelperansvaret. Problemstillingen er ikke om hjelperen har utvist culpa, men om medkontrahenten hadde gjort seg skyldig i uaktsomt mislighold om det var han som hadde foretatt seg det tilsvarende, se Hagstrøm s. 167. Mens arbeidsgiveransvaret i utgangspunktet er en aksessorisk heftelse (modifisert bl a ved læren om ansvar for s k "kumulative og anonyme feil"), hjemler kontraktshjelperansvaret aktiv identifikasjon.
    En tredje forskjell er at begrensningen i arbeidsgiveransvaret som er lovfestet i skl § 2.1, 2. pkt ikke gjelder for kontraktshjelperansvaret, jfr "Læregutt-dommen , Rt 1959 s. 849. Forklaringen er at kreditor er nærmere til å bære følgene av oppfyllelseshjelperens sterkt irregulære handlinger fordi debitor frivillig har overlatt oppgaven til andre, jfr Hagstrøm s. 168. At debitor har tildelt hjelperen en oppgave, angir på den annen side yttergrensen for identifikasjonen: arbeidet må være ledd i oppfyllelse av kontrakten, jfr Rt 1986 s. 1386. Hagstrøm s. 168-69 oppsummerer slik: "Som det fremgår, vil det undertiden ha stor betydning om erstatningskrav bygges på alminnelige erstatningsrettslige eller kontraktsrettslige regler. Om en hotellgjest deponerer verdisaker hos portieren, vil hotelleieren formodentlig ikke hefte for underslag fra dennes side etter ski § 2-1 (jfr Rt 1982 s. 1349), men kan neppe unngå kontraktshjelperansvar, iallfall ikke om verdisaker regulært tas i depot".

En del kandidater er godt orientert og avgrenser mot s k "retroaktivt hjelperansvar" (med henvisning til Rt 1982 s. 1357) og springende regress.

4    Objektive ansvarsregler

4.1 Innledning

Ved de objektive ansvarsgrunnlagene er det få likhetspunkter mellom regelsettene og dermed vanskelig å få til en fruktbar komparativ fremstilling. De store forskjellene skyldes bl a at utgangspunktet om at avtaler skal holdes tilsier skarpe og forutberegnelige regler. I kontraktsforhold anlegger man et forhåndsperspektiv hvor oppfyllelsespresset står sentralt. I deliktsretten foretas en mer rimelighetspreget interesseavveining i ettertid, knyttet til hvem som er nærmest til å bære risikoen. Mens vurderingen f eks ved kontrollansvaret knytter seg til vilkårene for ansvarsfritak, knytter den seg i deliktsretten til risikoens karakter (stadig, typisk og ekstraordinær Dette setter nødvendigvis sitt preg på vurderingene.
    I og med at materien er svært vanskelig, må kandidatene innrømmes stor frihet i disponeringen av stoffet. De kandidater som forsøker å trekke paralleller mellom de objektive ansvarsgrunnlagene klarer ofte å få frem fornuftige momenter, men må honoreres selv om utbyttet blir heller magert. Enkelte kandidater holder dertil et klart laudabelt nivå. Et stort flertall kandidater forsøker ikke engang å trekke linjer og må trekkes for dette.

4.2 Det ulovfestede objektive deliktansvaret

Fra vannrørdommen i Rt 1905 s. 715, er det i dag på sedvanerettslig grunnlag utviklet et ulovfestet objektivt deliktansvar. Man kan ikke ansvarsfritt drive en virksomhet som etter alminnelig oppfatning må karakteriseres som farlig for omgivelsene. Det nærmere innhold i regelen er imidlertid ikke fullt ut fastlagt. "Gesims-dommen", Rt 1939 s. 766, må vel sies å danne et ytterpunkt for hvor langt en eier kan pålegges objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag. I nyere tid står "P-pille-dom II", Rt 1992 s. 64, sentralt.
    Siden det her er tale om normal og lovlig drift, med en viss tillatt/akseptert risiko, er ikke prevensjonsmomentet så fremtredende, bortsett fra ved svikt og mangler som objektivt sett kunne vært eliminert ( ansvar for "teknisk svikt" og "uforsvarlig ordning"). Et "økonomisk ansvar" vil antakelig foranledige stadig bedre rutiner. Reparasjonstanken er imidlertid sentral. Ved det ulovfestede objektive ansvaret er interesseavveininger fremtredende: innehaveren av en virksomhet eller ting som skaper skaderisiko er nærmere til å bære tapet enn den tilfeldig skadelidte. Av andre hensyn nevnes pulverisering (inkl skattemessige fradrag for erstatningsutbetalinger og forsikringspremier i næring) og ekspropriasjonstanken, se Nygaard s. 258.
    Minstekravene for objektivt ansvar er at skaden er utslag av en risiko som er skapt ved virksomhet eller drift:, ting eller innretning, og som den påstått ansvarlige har sterk nok tilknytning til og dessuten at risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. 
    Nygaard s. 259 deler videre inn i rent risikoansvar på den ene siden og teknisk svikt, uforsvarlig ordning og andre særvarianter av det ulovfestede objektive ansvaret. En nærmere redegjørelse faller utenfor oppgavens rammer.

Litt om produktansvaret

Etter Produktansvarsloven 1988 (pal) § 1-1 gjelder loven "det erstatningsansvar en produsent har for skade som voldes av produkt framstilt eller satt i omsetning som ledd i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet". Nøkkelordet er "sikkerhetsmangel" etter pal § 2-1. Produktansvaret er et deliktansvar (men med grenseflater mot kontraktsansvaret), og må anses en forlengelse og videreføring av det ulovfestede objektive ansvaret, jfr Nygaard s. 445 flg, særlig på s. 456. Hagstrøm mener i noe større grad at produktskadene hører til i grenselandet mellom den alminnelige erstatningsrett og kontraktserstatningsretten.
    Hvis f eks skaden er forvoldt hos en tredjemann som ikke står i kontraktsforhold med selgeren av produktet er tredjemann henvist til produktansvarslovens regler.
    Det kjøpsrettslige ansvar for produktskader begrenses i hovedsak til skader på tingen selv og andre ting som står i nær fysisk og funksjonell sammenheng med denne og som har et omfang som er påregnelig på avtaletiden, se f eks direktetapsregelen i kjl § 67 (2) d). Det omfatter også tilfeller der de farlige egenskapene oppdages før det er inntruffet en fysisk skade. Ellers anvendes deliktsreglene. Ifølge Gaarder/Stordrange s. 123 blir selger/produsent ansvarlig etter kjøpsrettslige regler såfremt produktet ikke har de egenskaper det skulle ha, men derimot ikke ansvarlig dersom varen har egenskaper den ikke skulle ha og disse egenskapene volder store, upåregnelige eller fjerne tap.
    I den utstrekning et ansvar vil kunne bygges dels på kjøpsloven og dels på produktansvaret, synes det naturlig at kjøperen kan velge hvilket grunnlag han vil gjøre ansvar gjeldende på, forutsatt at ikke annet er gyldig avtalt, jfr Ot prp nr 80 (1986-87) s. 26. Når verken kjl eller pal regulerer forholdet, er skadelidte henvist til alminnelige erstatningsrettslige regler. Så langt har anslagsvis 20 % av kandidatene vist til produktansvaret og blitt honorert for dette.

4.3 Kontroll /hindringsansvaret i kontraktsretten (og objektivt ansvar med unntak for force majeure)

Etter praksis og teori skal den hvis forpliktelse er generisk bestemt, ha et objektivt misligholdsansvar, med unntak for force majeure-situasjoner. At ansvaret for genusselgeren tradisjonelt har vært strengt, skyldes både selgerens valgmulighet mht oppfyllelse og at kjøperen skal kunne foreta dekningskjøp for å forhindre at selgerens kontraktsbrudd brer seg til kjøperens medkontrahenter. Og dersom dekningstransaksjonen er forsvarlig foretatt må kjøper stole på at meromkostningene ved dekningstransaksjonen kan veltes over på den som misligholdt kontrakten, jfr Gaarder/Stordrange s. 113. Slike betraktninger er ukjente i deliktsansvarsretten.
    De nye objektive ansvarsreglene basert på kontrollansvaret er nå lovfestet på flere viktige kontraktsområder og omfatter både genus- og spesiesforpliktelser, jfr kjl 1988 §§ 27 og 40 vedr selgers og § 57 vedr kjøpers ansvar, jfr § 67, hvtjl 1989 §§ 28-29 og § 31, avhl §§ 4-5 og 4-14, jfr § 7-1, vphl § 56, tvangsl § 8-18, 3. ledd, se også NS 3430 pkt 17 2. Ansvaret er objektivt i den forstand at debitor som hovedregel er erstatningspliktig uten hensyn til om kontraktsbruddet skyldes feil eller forsømmelse fra hans side. Men det objektive ansvaret er ikke unntaksfritt, og ansvarsfritakene dekker nettopp tilfelle hvor kontraktsbruddet "skyldes hindring utenfor hans kontroll som han ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av", jfr eksempelvis kjl § 27 (1).
    Selv om kontroll-/hindringsansvaret og det eldre objektive ansvaret med unntak for force majeure er klart kontraktsrettslige ansvarsformer som ikke har noen klar parallell i den alminnelige erstatningsrett, kan en viss behandling likevel forsvares fordi det kaster lys over den praktiske anvendelsen av kontraktsculparegelen og dermed også om forholdet mellom ansvarsregler i og utenfor kontraktsforhold. En viss parallell til kontroll-/hindringsansvaret finnes også i utviklingen av det ulovfestede objektive ansvar i erstatningsretten. Krüger, JV 1992 s. 338 gir en slik beskrivelse av forholdet: "det etablerte ansvar for menneskelig svikt blant egne ansatte og kontraktshjelpere utvides til å omfatte også teknisk svikt uten det tradisjonelle vilkår om at det skal foreligge feil og forsømmelse". Se også s. 372 hvor Krüger tar til orde for å innlemme i kontraktsansvaret synsmåter som Høyesterett knesatte i Rt 1970 s. 1192 ("Epileptiker-dommen") vedr objektivt uforsvarlig ordning. Kontrollansvaret vil nettopp ofte dekke inn menneskelig og teknisk svikt.
    Jeg nevner at det er uenighet i litteraturen på flere punkter når det gjelder kontroll-/hindringsansvaret. Ifølge Ot prp nr 80 (1986-87) s. 73 og Krüger 1992 s. 338 er vurderingstemaet om hindringen i prinsipp var utenfor selgers kontroll. Etter Hagstrøms oppfatning er de praktiske påvirknings- og kontrollmuligheter avgjørende, jfr særlig s. 184. forklaringen på diskrepansen er forskjellige uttalelser i forarbeidene til kjl, hhv NU 1984: 5 og Ot prp nr 80 (1986-87) s. 37 flg.
    Krüger synes videre å mene at hindringsansvaret bringer en del nytt i forhold til tidligere rettstilstand. Hagstrøm s. 180 mener at forskjellene ikke er så store, og at kontrollansvaret kun er en videreføring av de eldre reglene, jf s. 188.
    Et interessant spørsmål er om innføringen av hindringsansvaret på stadig flere viktige rettsområder har ført til eller vil føre til at tilsvarende regler også må legges til grunn for ansvarsvurderingen på ulovfestede områder. Og det kan reises spørsmål om hvilken innvirkning den nye, tunge bakgrunnsrett får ved anvendelsen av tilnærmede force majeure .klausuler i kontraktspraksis. Krüger 1992 s. 352 anser det som sannsynlig at kontroll-/hindringsansvaret vil få en viss "smitteeffekt", men neppe føre til analogisering på alle områder, s. 367. Hagstrøm s. 170-71 påpeker at hindringsansvarsregelen i kjl m fl er så positivrettslig at den ikke kan overføres på alle andre forhold, men godtar likevel en viss smitteeffekt ved generisk bestemte ytelser. Etter Selvigs oppfatning (s. 603-04) er kontroll-/hindringsansvaret den alminnelige ansvarsregel i kontraktsforhold ved artsbestemte plikter, med reservasjon for sondringen direkte/indirekte tap som er utpreget positivrettslig og representerer noe markant nytt i norsk kontraktsrett. Ved erstatnings-ansvar for kontraktsbrudd som gjelder individuelt bestemte plikter vil nok culpaansvaret fortsatt være den formelle hovedregel. Men det påpekes at på områder hvor det stilles meget strenge krav til debitors aktsomhet, vil ansvar basert på feil eller forsømmelse fra hans side neppe atskille seg mye fra kontrollansvaret. Selvig antar at domstolene vil være restriktive må å anvende kontroll-/hindringsansvarsregler analogisk på dette punkt.
    Når det gjelder praktiseringen av kontrollansvaret minnes det om at kontrollansvarsregelen er en standard som kan virke forskjellig etter de ulike forhold den anvendes på, jfr Ot prp nr 80 (1986-87) s. 37. Ikke minst har kjøpets karakter betydning. Selgerens ansvar er strengere jo mer generisk forpliktelsen er. Dette sier også noe om hvilket spillerom culpaansvaret får.

4.4 Rent objektivt ansvar i kontraksretten

Det rent objektive misligholdsansvaret skiller seg fra genus- og kontrollansvaret ved at ansvaret ikke er knyttet til hva slags ytelse det gjelder eller til mulige ansvarsfritak, men til årsaken eller arten av kontraktsbruddet, jfr Hagstrøm s. 190.
    Mangler ytelsen ved kontraktsslutningen egenskaper som må anses , har debitor som regel objektivt ansvar uten unntak, se kjl § 40, 3. ledd, avhl § 4-14, 2. ledd og husll § 14. Det dreier seg om et kontraktsfestet ansvarsgrunnlag, se nærmere Hagstrøm s. 195-200.
    Også i tilfeller hvor det hefter rettsmangler ved ytelsen, kan debitors ansvar være helt objektivt, se kjl § 41, 2. ledd, avhl § 4-17, 2. ledd (kun total rettmangel) og husll § 17. Begrunnelsen for et objektivt ansvar er at rettsmangelsansvaret bygger på en klar risikoforutsetning: overdrager har risikoen for egen hjemmel til kontraktsgjenstanden, se Krüger s. 797. Men det foretas ingen helhetsvurdering slik som i deliktsretten. Omsetningshensyn står også sentralt ved ansvaret for rettsmangler.
    Skyldes kontraktsbruddet at debitor har vært uvitende om eller hatt en uriktig oppfatning av hvor langt hans forpliktelser etter kontrakten rekker (s k "rettsvillfarelse") er ansvaret også objektivt. En effektiv beskyttelse av kontrakter tilsier at hver kontraktspart selv har risikoen for sin rettsoppfatning.
    Skyldes manglende oppfyllelse pengemangel er ansvaret objektivt. Eneste unntak er hindringer ved selve betalingstransaksjonen, jfr kjl § 57. Regelen er streng, og har vært utsatt for en viss kritikk, bl a av Krüger s. 798, jfr også Hagstrøm s. 191. Må søkes grunngitt i at penger er det mest generiske omsetningsmiddel vi kjenner, at finansieringssvikt er det som ofte er mest påregnelig for en debitor, samt at kontrollmulighetene for utenforstående er vanskelige og det dermed ville være lett å misbruke systemet dersom ansvaret ikke var objektivt.
    Noen vil kanskje rubrisere arbeidsgiver- og kontraktshjelperansvaret som et objektivt ansvar. Dette er riktig i den forstand at ansvaret er objektivt f eks for en arbeidsgiver, uten unntak, når arbeidstaker har utvist skyld og det er tilstrekkelig sammenheng mellom handlemåten og arbeidstakerens plikter. Det må imidlertid fremgå at det foreligger feil eller forsømmelse hos arbeidstakerne (evt. etter prinsippene om anonyme og kumulativt feil).

4.5 Oppsummering om de objektive ansvarsgrunnlag

Objektivt ansvar med unntak for force majeure og kontroll-/hindringsansvaret går på arten av ytelsen og vurderingen konsentreres rundt vilkårene for ansvarsfritak. Det rent objektive ansvaret i kontraktsforhold knytter seg til årsaken til kontraktsbruddet. Objektivt ansvar i deliktsretten går derimot på den skadevoldende tingen, innretningen eller virksomheten som medførte en kvalifisert risiko for skade. Selv om risikobetraktninger egentlig ligger til grunn for det rent objektive misligholdsansvaret, og dermed kan minne om deliktsretten, er forskjellen at det i. kontraktsforhold ikke foretas noen helhetsvurdering av risikoen og partenes interesser, ut fra ønsket om forutberegnelighet. En slår bare fast misligholdets årsak.

III    Oversikt over øvrige vilkår for erstatning - reglene om utmåling

På samme måte som i den alminnelige erstatningsretten har skadelidte som hovedregel krav på full tapsdekning, dersom ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, adekvans og et erstatningsmessig tap foreligger. Vilkåret er som i deliktsretten også at skadelidte ikke har forsømt sin tapsbegrensingsplikt. Som Hagstrøm s. 201 påpeker, er imidlertid utmålingsproblematikken i kontraktsforhold forskjellig fra den alminnelige erstatningsrett og krever dermed noen innledende kommentarer.
    I den alminnelige erstatningsrett blir kravet om årsakssammenheng særlig konsentrert om samvirkende skadeårsaker ol, mens kontraktsrettens hovedproblemer knytter seg til en sondring mellom den positive og den negative kontraktsinteresse. Adekvanslærens område i den alminnelige erstatningsrett er de uventede, eksepsjonelle hendelsesforløp etter en skadevoldende handling, mens det er andre adekvansspørsmål som har påkalt oppmerksomheten i kontraktserstatningsretten. Sett i sammenheng vil de to grunnvilkårene fastlegge hvilke tapsposter som står i adekvat årsakssammenheng med kontraktsbruddet og dermed er erstatningsmessige.

IV    Vilkåret om (faktisk) årsakssammenheng

Både i og utenfor kontraktsforhold kreves en faktisk årsakssammenheng mellom den skadevoldende omstendighet (kontraktsbruddet i kontraktsforhold) og tapet. Om årsakslærer i erstatningsretten, se Nygaard s. 328 flg.
    Men kravet om årsakssammenheng blir i kontraktserstatningsretten gjerne konsentrert om sondringen mellom den positive og negative kontraktsinteresse. Den "positive kontraktsinteressen"/"oppfyllelsesinteressen" innebærer at skadelidte skal stilles økonomisk som om kontrakten var blitt fulgt fullt ut. Dette viser at fastholdelse/oppfyllelse er det primære, mens et økonomisk surrogat er det subsidiære. Den "negative kontraktsinteresse" gir derimot en tapsdekning som stiller kreditor økonomisk som om avtalen ikke var inngått. Det dreier seg altså om to ulike årsaksperspektiver: den negative kontraktsinteresse dreier seg om følgene av å stole på en kontrakt som senere viste seg å være ugyldig, mens den positive gjelder følger av at kontrakten blir misligholdt.
    Utgangspunktet er derfor enkelt: ved ugyldige avtaler her kreditor krav på erstatning for negativ kontraktsinteresse, mens kreditor etter en gyldig, men misligholdt, avtale må holde seg til den positive kontraktsinteresse. Det er i utgangspunktet ingen valgmulighet.
    Herfra gjøres atskillige unntak, spesielt knyttet til at kreditor er mer interessert i å få dekket sine direkte utlegg enn å påberope seg en verdiløs avtale. Det nevnes spesielt at kreditor etter en gyldig avtale i visse tilfeller kan kreve erstatning for poster under den negative kontraktsinteresse pga mislighold av biforpliktelser, jfr Rt 1938 s. 602 "blårevdommen" og Hagstrøm s. 205.
    I den grad kandidatene går inn på sondringen, er det av av gjørende betydning å få frem at "negativ"/"positiv" kontraktsinteresse i dag bare oppfattes som rettsanvendelsesresultater. Grunnlaget for løsningene er juridiske årsaksbetraktninger, hvor en flerhet av faktorer som rettsavgjørelser, rettstradisjon, logikk og reelle hensyn gjør seg gjeldende, jfr Hagstrøm s. 203. Når tapsdekningen formuleres som et årsaksspørsmål, blir hovedlinjene klare. Når det kreves erstatning for mislighold, må de poster som skal kompenseres stå i årsakssammenheng med kontraktsbruddet. Poster under den negative kontraktsinteressen kan ikke stå i forbindelse med mislighold av hovedforpliktelsen, men med at avtalen er kommet i stand, og at de gjerne også i tid er oppstått før mislighold blir aktuelt. Tapsposter som faller inn under den negative kontraktsinteresse kan derfor normalt ikke også falle inn under den positive. Om mer skjønnsmessige vurderinger, se Hagstrøm s. 205 flg.

V    Adekvans

Selv om det i utgangspunktet er ansvarsgrunnlag og faktisk årsakssammenheng, bør ikke ansvaret omfatte enhver skadefølge i det uendelige; både i erstatnings- og kontraktserstatningsretten uttrykkes det slik at tapet må være adekvat. Adekvanskravet formuleres også i kontraktserstatningsretten som et påregnelighetskrav; de enkelte tapsposter må altså "stå i en rimelig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig", jfr Rt 1983 s. 205, på s. 221. Dette betyr at de oppståtte tapsposter ikke etter sin art eller størrelse må være upåregnelige, jfr Hagstrøm s. 208.I praksis vil f eks skyldgraden få innvirkning på hvor grensen for erstatningsmessige tap skal trekkes, både i og utenfor kontraktsforhold
    Det her vært hevdet at adekvanskravet er strengere i kontraktserstatningsretten enn i den alminnelige erstatningsrett, i den forstand at kontraktsrelaterte tap dekkes i mindre utstrekning enn i deliktsretten, jfr Hagstrøm s. 208, bl a med henvisning til dommen i Rt 1912 s. 299 som gjaldt Henrik Lunds raderplater. Etter mitt syn kan det på den annen side hevdes at tilknytningsforholdet mellom kontraktsparter gjør at skadevolder lettere kan ta i betraktning skadelidtes mer avledede tap. Det er i dag ingen sikre holdepunkter for at adekvansvurderingen praktiseres annerledes i kontraktsforhold enn utenfor.
    Når det gjelder kontroll-/hindringsansvaret, vil kandidater med god oversikt kunne skille seg ut ved å holde utmålingsreglene f eks i kjl ut fra adekvansregelen slik denne er forsøkt kodifisert i kjl § 67 (1) 2. pkt og avhl § 7-1 (1) 2. pkt. Krüger, Kjøpsrett s. 311 uttrykker det slik: Selger skal på tilnærmet objektivt grunnlag erstatte forutsigelige direkte tap dersom vilkårene for hindringsansvar er tilfredsstilt, mens et videregående ansvar for indirekte, men stadig forutsigelige tap og skader forutsetter særskilte tilleggsgrunnlag i form av tilsikring eller culpa.
    Casus mixtus-tilfellene representerer et unntak fra kravet om påregnelighet i kontrakt, jfr Augdahl s. 235 og Hagstrøm s. 212. Med "cases mixtus" menes hendelige følger av en rettsstridig frembrakt tilstand. Debitor har i slike tilfeller ansvar også for inadekvate tap.

VI    Nærmere om vilkåret om økonomisk tap/utmåling

I kontraktserstatningsretten dekkes kun økonomisk tap. Fra den alminnelige erstatningsrett kjenner vi dekning av ikke-økonomiske interesser som f eks oppreisning etter skl § 3-5.
    Utgangspunktet for all erstatningsrett er at ansvarssubjektet skal erstatte alt påregnelig kausalt voldt og dokumentert tap så langt det gjelder vernede interesser og tapspostene ligger innenfor adekvansgrensen. Hovedregelen er at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke var skjedd; i kontraktsretten skal skadelidte stilles som om avtalen var riktig oppfylt, økonomisk sett ("oppfyllelsesinteressen"). Her kommer også berikelsesgrunnsetningen inn. I prinsippet anvender man et differanseprinsipp: man sammenligner hvordan skadelidtes økonomiske stilling hadde vært (hypotetisk) om misligholdet tenkes borte, med den faktiske økonomiske stilling etter at misligholdet er inntruffet, se f eks Krüger s. 818.
    Krüger s. 816 påpeker at utgangspunktet om full tapsdekning kan bli problematisk i kontraktserstatningsretten: det kan "oppstå et spenningsforhold mellom kontraktens ''normale'' økonomiske risiko- og interessesfære på den ene side - og prinsippet om full erstatning ved dokumentert ansvarsgrunnlag på den annen". Forsikringsordninger vil her f eks kunne avhjelpe situasjonen. Se også nedenfor om tendensen til utvidelse av området for medvirkningsreglene.
    Kreditor har bevisbyrden for tapet og dets omfang. Hvis tapet ikke lar seg fastlegge eksakt, foretas en skjønnsmessig vurdering.
    Mange kandidater går inn på de spesielle utmålingsreglene for kontroll-/hindringsansvaret. Utgangspunktet etter kjl § 67, 1. ledd er at en part har krav på å få erstattet hele det økonomiske tapet han lider ved at kontrakten er misligholdt. Han skal i størst mulig utstrekning stilles økonomisk som om kontrakten var blitt riktig oppfylt, mao ha erstattet den positive kontraktsinteressen, jfr Ot prp nr 80 (1986-87) s. 120. I kjl § 67, hvtjl § 31 og avhl § 7-l er det imidlertid innført et skille mellom direkte og indirekte tap. Poenget er at det tilnærmede objektive kontroll-/ hindringsansvaret bare omfatter deler av det fulle dokumenterte tapet. Begrunnelsen for sondringen er at den muliggjør en skjerpelse av ansvarsgrunnlaget, spesielt i spesiekjøp, jfr Ot prp nr 80 s. 36.

VII    Spesielle emner

Når det gjelder behandling av særemner, har kandidatene stor frihet. Et skjønnsomt utvalg av noen av de nedenforstående emner vil være et pluss i oppgaven

Får reglene i skl anvendelse også i kontraktserstatningsretten?

Lovens ordlyd avgrenser ikke virkeområdet mot erstatning i kontraktsforhold. Det er likevel allment antatt at erstatning ved kontraktsbrudd ikke reguleres av skl, men alminnelige kontrakts og obligasjonsrettslige regler. Det at det er inngått kontrakt fratar imidlertid ikke skadelidte rettigheter etter den alminnelige erstatningsrett, med mindre annet er avtalt. Selvig s 602-603 uttrykker det slik: "Det ansvar som følger av erstatningslovens regler blir derfor et slags minimumsansvar for kontraktsforhold i sin alminnelighet, og dette ansvaret gjelder med mindre særlige lovregler skulle fastsette et mer eller mindre videregående ansvar (slik som f.eks.. [gml] sjøl. § 118 annet ledd), jfr. skl. § 5-5" (min firkantparentes).

Medvirkning,  skl § 5-1

Det er i utgangspunktet ikke tale om bortfall eller reduksjon pga medvirkning i kontraktsforhold. Det kan nevnes at kreditors forhold evt. fører til kreditormora, slik at det ikke foreligger kontraktsbrudd fra debitors side. I kontraktserstatningsretten oppstår spørsmålet om skadelidtes medvirkning først og fremst i forbindelse med tapsbegrensingsplikten, Hagstrøm s. 202.
    På den annen side synes det å være en tendens at medvirknings-reglene anvendes til og med på perifere avtaleforpliktelser, jfr Hagstrøm 1989 s. 218. Når det gjelder informasjonsansvaret nevner Hagstrøm 1989 s. 217 konkret det tilfelle at skadelidtes tillit til tredjemanns villedende opplysninger har vært uaktsom. Etter kontraktsrettslige regler vil skadelidte tape ethvert krav om han har forsømt seg under forundersøkelser, mens en tilsvarende uaktsomhet normalt bare gjør skadelidte til medvirker og åpner for lemping av ansvaret om erstatningsrettslige prinsipper kommer til anvendelse. I Rt 1988 s. 440 "Norsk Data" anvendte Høyesterett medvirkningsreglene. Forholdet var at ND utstedte fakturaer før utstyret var levert. Den angivelige kjøper betalte ikke, men benyttet fakturaene for innrapportering av momsoppgaver. Ved konkursen, ble Staten påført et økonomisk tap. ND ble pålagt ansvar for 2/3 av tapet, mens Staten måtte bære det resterende grunnet sviktende kontrollapparat. Det kan selvsagt ikke ventes at kandidatene kjenner til artikkelen eller dommen.

Lemping, skl § 5-2

Lempingsregelen i skl § 5-2 får i utgangspunktet ikke anvendelse i kontraktserstatningsretten, se f eks Nygaard s. 256-57 og s. 393. Unntak kan gjelde ved skade på medkontrahentens person eller ting i forbindelse med en kontrakt, som like gjerne kunne vært voldt av en tredjemann.

Foreldelse

Krav på erstatning i kontraktsforhold går etter hovedregelen i fel 1979 § 2, mens deliktskrav foreldes etter regelen i fel § 9. Det vises til den tidligere nevnte dom, RG 1996 s. 687 (Frostating).

Tapsbegrensningsplikt

Slik plikt foreligger både i og utenfor kontraktsforhold, men det kan nok diskuteres om de overordnede prinsippene om lojalitetsplikt i kontraktsforhold ikke blir styrende for førstnevnte gruppe. Lovfestet bl a i kjl § 70 og skl § 5-1 nr 2.

Kontraktsfriheten

Som tidligere nevnt er det i kontraktsretten mulig å avtaleregulere et evt. erstatningsansvar. Det tradisjonelle utgangspunkt er vel at ethvert ansvar kan fraskrives, bare ikke ansvaret for egne forsettlige eller grovt uaktsomme handlinger - det være seg i kontrakt eller utenfor, jfr Hagstrøm 1989 s. 218. Det er i alminnelighet ikke praktisk mulig å inngå avtaler om begrensing av deliktsansvaret, med henblikk på en påtenkt bestemt handling, før skaden er skjedd.
    Det praktiske behov for å fravike de alminnelige deklaratoriske regler om mislighold er ofte beskjedent, i lys av omfattende bakgrunnsrett. Det skal også erkjennes at de finnes tildels betydelige skranker for kontraktsfriheten.
    Kontraktsregulering er for det første begrenset av preseptoriske lovbestemmelser, se bl a vegfraklavtl § 5, bal § 4, kjl § 4 og kredittkjl § 2, jfr Krüger s. 783.1 hovedsak er lovreglene om erstatningsansvar i kontraktsforhold likevel deklaratoriske
    For det annet kan det komme inn skranker knyttet til vedtakelse, tolkning, jfr bl a Rt 1982 s. 1357, eller lemping etter avtl § 36 (særlig ved generalklausuler og standardkontrakter). Se f eks Nygaard s. 311-15. Krüger s. 786 maner til en viss forsiktighet ved anvendelsen av avtl § 36.
    Gode kandidater vil kanskje nevne at kontraktsparter også regulerer ansvaret utenfor kontraktsbrudd-situasjonene.

Ansvarsforsikring

I avtaler om ansvarsforsikring opererer man med sondringen mellom delikts- og kontraktskrav: ansvarsforsikring dekker i prinsippet kun ansvar utenfor kontraktsforhold, jfr Gomard s. 139.
    En kandidat har også fordypet seg i solidarskyld-problematikken, regress og adgangen til å rette krav mot tredjemann.

Bedømmelse

Oppgaveteksten legger ideelt sett opp til en avgrensning av regelsettenes anvendelsesområde og en komparativ vurdering hvor erstatnings- og kontraktsrettens ansvarsregler vurderes på like fot. På bakgrunn av at kandidatene er oppe til tredje avdelings eksamen, må en etter mitt skjønn akseptere at studentene, etter en velbalansert innledning, i det vesentlige fremstiller erstatning i kontraktsforhold, men med et sideblikk til erstatningsrettens prinsipper.
    Det kan på langt nær forventes at kandidatene har med alt sum er behandlet i denne sensorveiledningen. Det bør gi god uttelling om kandidatene har sett en del av de relevante momenter i forholdet mellom delikts- og kontraktsansvar. Skal en forsøke å prioritere, bør den beste sammenlignende fremstillingen komme under culpavurderingen og under arbeidsgiver­ og kontraktshjelperansvaret. Besvarelsen ligger svakt an hvis fremstillingen her preges av feil eller blir svært mangelfull. (Det skal på den annen side nevnes at enkelte kandidater behandler alt som denne veiledningen har berørt i innledningskapitlet og når det gjelder ansvarsgrunnlag.)
    Det første problemet som melder seg er hvordan en skal bedømme dem som har avgrenset oppgaven til kun å gjelde ansvarsgrunnlag. De som har avgrenset galt, uten engang å gjøre et forsøk på å begrunne valget, utgjør 60 % av kandidatene (38 besvarelser er sensurert så langt). 24 % avgrenset oppgaven riktig, de resterende 16 % har gitt en noenlunde gjennomtenkt begrunnelse for avgrensingen eller delvis behandlet grunnvilkårene, f eks utelatt faktisk årsakssammenheng. Det må være klart at mange av dem som avgrenser feil likevel får passere. Selv blant de aller beste besvarelsene finnes dem som kun behandler ansvarsgrunnlag, men valget er her ofte begrunnet.
    Etter mitt syn må det nødvendigvis føre til trekk at kandidatene kun behandler ansvarsgrunnlag. I motsatt fall ville de som har tolket oppgaven riktig og behandlet alle grunnvilkår for erstatning bli "straffet" ved at de ikke har tid og anledning til å gå slik i dybden på ansvarsgrunnlag som de som anlegger en mye smalere synsvinkel. Trekket :nå selvsagt vurderes skjønnsmessig.

Grensen mellom stryk og bestått:

Kandidater som ikke engang nevner grunnvilkårene for erstatningsansvar ligger i faresonen. For å passere, må kandidatene videre ha forsøkt å trekke paralleller mellom regelsettene, men med hovedtyngde på kontraktserstatningsretten.
    Mange kandidater henger seg uforholdsmessig mye opp i objektivt ansvar med unntak for force majeure og kontroll-/hindringsansvaret. Dette er temaer som bør nedtones i en sammenligningsoppgave som den foreliggende. Kandidater som på denne måten får en svært ubalansert fremstilling, som har avgrenset oppgaven feil, som behandler skyldansvar og hjelperansvar . dårlig, og som viser dårlig vilje og evne til sammenligning med deliktsretten bør neppe passere.

Grensen haud/laud:

En velbalansert og informativ innledning skiller ofte haud og laud. Gode kandidater forstår at det er fruktbart innledningsvis å angi forskjeller mellom de situasjoner reglene anvendes på, for dermed å forklare hvorfor og hvordan ansvarsreglene i og utenfor kontraktsforhold atskiller seg fra hverandre. For laud bør likheten og forskjeller ikke bare påpekes, men også forsøkes analysert. Laudable besvarelser utmerker seg også ved et høyt presisjonsnivå både fremstillingsteknisk og materielt.

Etter å ha sensurert 38 besvarelser, har jeg gitt 12 stryk og 10 laud. Det virker som om mange enten har grepet det sentrale eller tvert imot bommet kraftig. Enkelte kandidater forstår ikke sondringen i/utenfor kontraktsforhold, forstår ikke betydningen av kontraktsbrudd eller behandler alle misligholdsbeføyelser i kontraktsforhold, med liten vekt på erstatningsansvar. 16 kandidater er altså gitt haud, mange samler seg i sjiktet 3.00-3.10, noen rundt 2.80-2.85. Av de laudable besvarelser er mange i sjiktet 2.60-2.65, de to beste besvarelsene ligger rundt 2.40. Det synes å være noenlunde samme tendens hos de to andre gjennomgående sensorene jeg har vært i kontakt med.

Sensorveiledning teori 3
Tredje avdeling,  høsten 1996

Oppgaven: Om prioriteten mellom panteheftelser i fast eiendom

I.    Om pensumsituasjon og eksamenskrav.

Universitetet i Bergen opererer med anbefalt litteratur og eksamenskrav, mens Tromsø har pensumlitteratur uten definerte eksamenskrav. Noen realitetsforskjell innebærer ikke dette skillet med hensyn til hva som kan forventes av kandidatene. Derimot er pensumsituasjonen for denne oppgaven noe forskjellig mellom de to læresteder.

Pensum UiTØ:
Jens E A Skoghøy, Panteloven med kommentarer, (1995).
Aktuell tilleggslitteratur; Thor Falkanger, Tingsrett, 4. utg. (1993), s. 559-595.

Pensum i UiB: 
Thor Falkanger, Tingsrett, 4. utg. (1993), unntatt kap. XVI. Ot.prp. nr. 66 (1990-91) om lov om avhending av fast eigedom s. 35-37 og 82-87. 
Sjur Brækhus, Omsetning og kredit 2. Pant og annen realsikkerhet., 2. utg.(1994).

Aktuell tilleggslitteratur UiB: NOU 1982:17 Ny tinglysningslov.

Eksamenskrav UiB: 
"Grundig kjennskap til de forskjellige former for panterett og etablering av rettsvern, samt kjennskap til hovedreglene om forholdet mellom debitor og kreditor."

En konsekvens av at pensum er noe forskjellig kan være at kandidatene velger litt forskjellig innfallsvinkler til oppgaven. Jeg er gjennomgående sensor både i Tromsø og Bergen, slik at dersom pensum får betydning for kvaliteten på besvarelsene vil dette bli påpekt og nevnt i den endelige utgaven. Jeg er videre gjort kjent med at oppgavens tema har vært behandlet i undervisningen begge steder.

II.   Om oppgaven og avgrensning av denne.

Oppgaven er godt dekket i pensum, men må allikevel kunne betraktes som krevende. Den stiller krav til en ryddig disposisjon, og forståelse for rettsstoffet. Kandidatene har en viss veiledning i lovtekst, men store deler av kildematerialet er basert på uskrevne regler, og alminnelige rettsprinsipper.
    Det burde ikke by på problemer å tolke oppgaveteksten. Kandidatene skal gi en selvstendig framstilling av prioritetsreglene for panterettigheter i fast eiendom. En naturlig avgrensning må da foretas mot panteheftelser i andre formuesgjenstander enn fast eiendom. Selv om prioritetsreglene i store trekk vil være de samme bør framstillingen konsentreres til fast eiendom. Oppgaven taler videre om panteheftelser i fast eiendom. En behandling av prioritetsforholdet til mellom de ikke-økonomiske heftelser i fast eiendom, så som f.eks. leieretter, bruksretter m.v, faller også utenfor oppgaven.

For ordens skyld nevnes at en lignende teorioppgave ble gitt våren 1993 i Tromsø og Bergen. Oppgaveteksten var da ”panthavers opptrinnsrett», og ble gitt som en heldagsoppgave. Den foreliggende oppgave berører også problematikken rundt opptrinnsretten, men det er ikke det eneste som skal behandles.

III. Nærmere om innholdet - forslag til disposisjon.

Oppgaven reiser en del hovedspørsmål som kandidatene må belyse nærmere. Jeg har satt opp et forslag til en disposisjon med 5 hovedpunkter, hvor hovedvekten bør ligge på mellom 2-4.

1. INNLEDNING.
2. HVORDAN ETABLERER PANTHAVER PRIORITET FOR SIN PANTERETT I FAST EIENDOM ?
3. OPPTRINNSRETTEN.
4. AVTALER OM PRIORITET.
5. BETYDNINGEN AV PRIORITET PÅ OPPGJØRSSTADIET.

 

1 INNLEDNING

I innledningen bør kandidaten nøye seg med å gi en «ramme» for oppgaven. Det er en svakhet at noen kandidater på «død og liv» skal definere alle ord og uttrykk i oppgaveteksten. Innholdet i en juridisk besvarelse skal være en drøftelse av de problemstillinger oppgaveteksten reiser. Det er ikke en test i definisjon av ord og uttrykk. Jeg er av den oppfatning at kunstige lange og usammenhengende innledninger bør snarere føre til trekk.
    Kandidatene kan ta utgangspunkt i at fast eiendom kan benyttes som realsikkerhet for en pengeforpliktelse. Fast eiendom utgjør kjernen i realkreditten, og er ansett som et sikkert dekningsobjekt. Hjemmel for å stifte pant i fast eiendom følger hovedsakelig av reglene i panteloven. Det finnes tre forskjellige former for panterett i fast eiendom, nærmere bestemt avtalepant, utleggspant og lovbestemt pant. Allerede av denne grunn kan det tenkes å oppstå konflikter mellom de ulike panterettighetene. En fast eiendom kan videre tjene som pantesikkerhet for flere enn et krav, og det er anledning til å pantsette en eiendom på sekundær prioritet. Det vil dermed være behov for å ha prioritetsregler som regulerer rettsforholdet mellom de forskjellige panthavere i eiendommen.
    Prioritetsreglene fyller i utgangspunktet to hovedfunksjoner. For det første skal de skape klarhet på dekningsstadiet, dersom realisasjonssummen ikke er tilstrekkelig til å dekke alle panteheftelser. Dersom A's eiendom er pantsatt ovenfor B og C, vil det altså være behov for å klargjøre hvem som skal ha dekning først av disse to. At en panterett har bedre prioritet, betyr altså ikke at de øvrige panteretter faller bort, men de er i stedet gitt dårligere prioritet med hensyn til dekningsrekkefølgen ved realisasjon av pantet.
    For det andre har prioritetsreglene som formal å skape oversikt over de eksisterende panteheftelser i eiendommen på sikringsstadiet. Dette er først og fremst av hensyn til kredittvurderingen. Et pantelån som gis førsteprioritet i eiendommen, vil som regel få bedre rente ‑ og kreditbetingelser, enn lån som er sikret på dårligere prioritet. Prioritetsregelen vil kunne gi oversikt over antall panthaverne i eiendommen, og hvor mye hver enkelt kan ta ut av sitt pant.
    Til slutt nevnes at prioritetsreglene også får betydning for utløsningsretten etter pantel. § 1-14. Er det flere som vil utløse har den panthaver med best prioritet fortrinnsrett til dette. Med hensyn til de nærmere vilkår for dette viser jeg til Skoghøy, s. 162 flg. og Falkanger, s. 562.

2 HVORDAN ETABLERER PANTHAVER PRIORITET FOR SIN PANTERETT I FAST EIENDOM ?

Kandidatene bør her to utgangspunkt i pantel. § 1-13 som regulerer forholdet mellom to eller flere panteretter. Den panterett som er «først ble påheftet» har som utgangspunkt best prioritet. Det kan oppstilles tre vilkår for når en panterett må anses «påheftet» etter pantel. § 1-13. For det første må pantebrev være utstedt, og dernest at det krav som kan sikres under obligasjonen, er blitt etablert. Typisk ved at lånet er utbetalt. Det tredje og siste vilkåret er at det krav som skal sikres under obligasjonen faller inn under av pantsettelseserklæringen. Bestemmelsen er altså utslag av det generelle prinsipp om først i tid best i rett, og har sin begrunnelse i alminnelige rettferdighetsbetraktninger.
    Kandidatene må understreke at prinsippet i pantel. § 1-13 modifiseres betydelig av rettsvernsreglene, og partenes adgang til å avtale en annen prioritetsrekkefølge. Kandidatene bør komme inn på forholdet mellom rettsvern og prioritet. Har en erverver fått rettsvern har han også skaffet seg prioritet. Det bør nevnes at rettsvern og prioritet er to sider av samme sak. Ved behandlingen av tinglysningslovens regler om rettsvern må framstillingen konsentreres om og tilpasses prioritetsspørsmål ved panteheftelser i fast eiendom.
    I den videre drøftelse vil hovedregelen i tingl. § 20 første ledd stå sentralt. Jeg vil ikke gå inn på noen detaljert gjennomgang av hovedregelen i veiledningen, men nøyer meg å påpeke en del sentrale poenger som bør nevnes av kandidatene. (Nærmere om dette viser jeg til Falkanger, s. 492 flg.)

Forholdet til tingl. §§ 24 og 25 bør kun berøres kort, og en detaljert gjennomgang av disse regler er ikke påkrevet.

Kandidatene derimot bør gi en grundig gjennomgang av hovedregelen. Det er ikke tilstrekkelig å nevne lovens ord om at grunnbokføringen som hovedregel er avgjørende for prioriteten, men det må forventes at de også går inn på begrunnelsen for denne. Momenter rundt grunnbokens negative troverdighet bør således berøres. Videre bør nevnes at tingl. § 20 første ledd langt på vei innebærer en ekstinksjonsregel med hensyn til prioriteten mellom panteheftelser i fast eiendom. Poenget er at den prioriteten som var tilsiktet på avtaletidspunktet, blir ekstingvert av den konkurrerende panterett etter reglene i tingl. § 20 første ledd. Enkelte synes å leve i den villfarelsen at den konkurrerende panteretten bortfaller som følge av hovedregelen om rettsvern.
    Kandidatene bør så komme inn på forholdet mellom tingl. § 20 første ledd og § 21 første ledd. Et vilkår for at en yngre « rettshandel» , skal ekstingvere prioriteten til et eldre «rettserverv» som ikke er tinglyst, er at erververen ikke kjente eller burde kjenne til den eldre rett på tidspunktet for dagbokføringen. En drøftelse av hovedtrekkene i godtro kravet hører således med, se Falkanger s. 464-465. Kandidatene kan her nevne at godtro kravet ikke gjelder for utleggspanthaver, ettersom vilkåret «rettshandel» sikter kun på avtaleerverv. En etterfølgende utleggstager trenger således ikke være i god tro med hensyn til eksistensen av et eldre utinglyst rettserverv for å ekstingvere prioriteten til dette.
    Hovedregelen i tingl. § 20 første ledd modifiseres noe av annet ledd. For det første inneholder annet ledd en regel om prioriteten mellom rettserverv som er dagbokført samme dag. To pantobligasjoner som blir dagbokført samme dag får samme prioritet. Annet ledd gjør videre unntak for utleggs- og arrestforretninger. Blir et avtalepant tinglyst samme dag som et utleggspant, har altså sistnevnte panterett bedre prioritet. Begrunnelsen for dette er at kreditorene skal gis fremste prioritet som er ledig. Blir to utleggspant tinglyst samme dag har det eldste utlegget best prioritet uavhengig av hvilket utlegg som først kom inn til tinglysningen, se tvfl. § 7-8.
    For spørsmålet om prioriteten mellom panteheftelser i fast eiendom får dessuten unntaksregelen i tingl. § 21 anvendelse. Det annet unntak fra hovedregelen om at rettsvernstidspunktet er avgjørende, med hensyn til prioriteten, må gjøres for legalpanteretter. Utgangspunktet for er at tinglysningslovens regler gjelder «hvor ikke annet er særlig bestemt» . En slik særlig bestemmelse finnes i pl. § 6-1, og gjelder legalpant i fast eiendom som sikkerhet for en del offentlige skatter og avgifter. Legalpanteretten i pl. § 6-1 har etter denne bestemmelsen beste prioritet uten tinglysning, og den kan heller ikke tinglyses. Begrunnelsen for at legalpanteretter er gitt beste prioritet uten tinglysning er dels av rettstekniske hensyn, og dels av at panteretten er gjenstand for foreldelse innen forholdsvis knappe frister.
    Et annet unntak fra hovedregelen følger av tingl. § 21 tredje ledd, og omtales i teorien som « forbeholdsregelen». Dersom selgeren av en fast eiendom f.eks. forbeholder seg panterett i eiendommen for restkjøpesummen kommer unntaksregelen i tingl. § 21 tredje ledd til anvendelse. Vilkårene for dette er at panteretten for restsummen enten «fremgår av den nye eiers hjemmelsdokument eller innføres i dagboken senest samme dag som dette» . Regelen i tingl. § 21 tredje ledd representere altså et unntak fra likestillingsregelen i tingl. § 20 annet ledd. Nærmere om disse spørsmål, se Falkanger s. 499-502.
    Ytterligere unntak fra hovedregelen om etablering av prioritet fremkommer av bestemmelsene i tingl. § 22. Ved behandlingen av denne regel er det viktig å knytte dette opp til prioritetsspørsmålene ved panteretter i fast eiendom. En del av kandidatene drøfter dette for generelt uten å knytte det opp til oppgavens tema. Tingl. § 22 nr. 1 gjør unntak for overdragelse av panterett. Rettsvern ved overdragelse av panterett reguleres henholdsvis av reglene i gjeldsbrevlovens kap. 2 og 3. Prioriteten til en panterett som er overdratt følger dermed ikke reglene i tinglysningslovens § 20. Erververen av en fordring som er sikret ved panterett i fast eiendom, vil beholde den prioritet som den opprinnelige hadde, forutsatt at rettsvern er skaffet etter ovennevnte regler i gjeldsbrevloven.
    Etter tingl. § 22 nr. 2 gjøres unntak for frempantsettelse av en panterett i fast eiendom. Rettsvern skaffes her etter de regler som gjelder for frempantsettelsen. Er primærpantsettelsen knyttet til et omsetningsgjeldsbrev får frempantsettelsen rettsvern etter reglene i pantel. § 4-1. Er primærpantsettelsen knyttet til et innløsningspapir får panteretten rettsvern etter reglene i pantel. § 4-2. Utleggspant i primærpantet knyttet til en av de ovennevnte papir får rettsvern etter reglene i pantel. § 5-7. Det er ikke påkrevet av kandidatene at de går inn på en detaljert drøftelse av disse rettsvernsregler. Unntaket i tingl. § 22 nr. 3 gjelder bruksretter og faller utenfor oppgaven å behandle. Det samme gjelder spørsmålet om vern mot pantsetters konkursbo som reguleres av tingl. § 23. Oppgaven spør ikke etter denne prioritetskonflikten.

3 OPPTRINNSRETTEN

Endring av prioritet mellom heftelser i fast eiendom kan også skje ved at det skjer «opprykk» i prioritetsrekkefølgen. Problemstillingen i det følgende er under hvilke omstendigheter f. eks. en annenprioritet kan rykke fram til førsteprioritet ?

Det er her igjen grunn til å minne om at dette tema var gjenstand for en heldags teorioppgave våren 1993, og det bør ikke forventes eller forlanges noen uttømmende framstilling. Kandidatene bør i denne oppgaven berøre hovedprinsippene for opptrinnsrett.

I mangel på annen avtale er hovedregelen er at dersom den foranstående heftelse materielt opphører rykker etterstående opp. Eksempler på materielt opphør er frigjørende betaling, ettergivelse eller at kravet er ugyldig. Dersom den personlige fordring foreldes inntrer som utgangspunkt ikke opptrinnsrett ettersom pantefordringen består. Nærmere regler om dette finnes i foreldelseslovens § 27. Selv om det ikke foreligger særskilt avtale er det etter norsk rett lagt til grunn at også en avtaleerverver som har fått den prioritet han skal ha, vil rykke opp dersom en foranstående heftelse materielt opphører, jf. Rt. 1890 s. 564 og Skoghøy s. 140.
    En forutsetning for opptrinnsrett ved nedbetaling er at denne foretas av den forpliktete selv. Dersom andre enn den som i siste hånd skal bære ansvaret for betalingsforpliktelsen oppfyller, skjer det intet opptrinn. Dette kan f.eks. være en kausjonist, solidarskyldner eller en intervensjonsbetaler. I disse tilfellene blir det altså ikke opptrinnsrett for etterstående, men den som innfrir på vegne av skyldneren « trer inn» i panteretten etter læren om «cessio legis». Han beholder dermed den opprinnelige prioriteten til panteretten.
    Juridisk teori nevner at dersom det skjer en omorganisering av gjeldsforholdet (konvertering) vil det som utgangspunkt ikke medføre opptrinnsrett. Forutsetning er dog at den nye obligasjonen ikke er mer byrdefull eller skal sikre en ny gjeldspost, se Falkanger s. 569-570.
    Ved omstøtelse skjer det dog intet opprykk ettersom denne skjer til fordel for kreditorene og ikke etterstående panthavere. Denne regelen er anført i forarbeidene til dekningsloven, og har senere fått tilslutning i teorien, jf. Falkanger s. 571.
    Hvorvidt det vil skje opptrinn hvor tinglysningsvirkningen (rettsvernet) faller bort, stiller seg noe forskjellig alt ettersom den etterstående er avtaleerverver eller utleggstager. Utgangspunktet må være at selv om rettsvernet er bortfalt, er ikke heftelsen av den grunn automatisk henvist til siste plass i prioritetsrekkefølgen. En etterfølgende avtalepanthaver som har fått den prioriteten han skal ha , og som kjenner til eller burde kjenne den nå utingslyste panterett, rykker ikke opp. Annerledes vil det være for avtalepanthaver som har måtte vike prioritet på bakgrunn av rettsvernsreglene. I sistnevnte tilfelle vil den rettsstiftelse han matte stå tilbake for være yngre enn hans egen rett, og dermed vil godtrokravet være oppfylt. Kreditorene trenger som kjent bare respektere de disposisjoner i fast eiendom som har fått rettsvern. På denne bakgrunn vil utlegg på dårligere prioritet rykke opp dersom rettsvernet for en foranstående panteheftelse faller bort. For utleggstager er det heller ikke noe vilkår om god tro ettersom et kreditorbeslag ikke bygger på skyldnerens legitimasjon, men derimot hans rett. Mer om disse problemstillinger i Skoghøy, s. 143-144.
    Derimot representerer partenes adgang til å inngå avtale om prioriteten et vesentlig inngrep i de ovennevnte utgangspunkt. Særlig vil den såkalte « opplåningslæren» begrense opptrinnsretten til etterstående panthavere.

4 AVTALER OMPRIORITET

Den prioritetsrekkefølge man kommer fram til etter reglene i tinglysningsloven kan undertiden være fraveket ved avtale mellom partene. At det er anledning til å inngå avtale om prioriteten følger av pl. § 1-13. 1 det følgende behandles en del hovedspørsmål rundt de såkalte prioritetsavtaler.
    I teorien sondres det mellom relative og absolutte prioritetsavtaler, jf. Skoghøy s. 145 flg. En absolutt prioritetsavtale kjennetegnes ved at panthaver på pantsettelsestidspunktet avgir et prioritetsforbehold ovenfor enhver annen panterett. Dette skjer i praksis ved at panthaver vedtar å stå tilbake for et bestemt beløp til enhver tid. Konsekvensen av et slikt absolutt prioritetsforbehold er at dersom den foranstående panterett faller bort, rykker etterstående panthaver som har vedtatt å stå tilbake ikke opp.
    Relative prioritetsavtaler kjennetegnes ved at panthaver gir avkall på den prioritet som følger av rettsvernsreglene til fordel for en bestemt panthaver. Dersom den panterett det er gitt avkall ovenfor bortfaller taper prioritetsavtalen sin virkning og etterstående rykker opp.
    Hvorvidt man står ovenfor en absolutt eller relativ prioritetsavtale beror på en konkret tolkning av avtalen mellom partene. Videre er det et vilkår at prioritetsavtalen er inngått med eieren av panteobjektet. To panthavere kan ikke seg i  mellom avtale at de skal bytte prioritet, sml. luftfartslovens § 3-28 første ledd. Dersom det finnes mellomliggende heftelser oppstilles det også et vilkår om samtykke fra innehaverne av disse for at prioritetsvikelsen skal få virkning mellom partene. Et unntak fra dette er dersom den panterett det vikes prioritet for ikke lyder på et større beløp enn det vikelsen gjelder for eller med andre ord at den ikke er mer byrdefull. Dette regelen er nå lovfestet i luftfartsl. § 3-28 annet ledd.
    En tredje form for prioritetsavtaler kjennetegnes ved at partene blir enige om å forhåndstinglyse en pantobligasjon, slik at rettsvern og dermed prioritet, skaffes før stiftelsestidspunktet for panteretten. I et slik tilfelle blir altså ikke obligasjonen «effektiv» før en tid etter tinglysingen. Etter at det underliggende krav er oppstått, og bringes inn under sikkerheten sier man at obligasjonen «opplånes». Hovedprinsippene i den såkalte «opplåningslæren» bør kandidatene behandle forholdsvis grundig. Jeg vil i det følgende nevne noen av de mest sentrale problemstillingene under denne læren.

Nærmere om opplåningslæren

Opplåning kan bli aktuelt i tre forskjellige tilfeller. For det første dersom obligasjonen ikke tidligere har vært gjort effektiv, da kalles det første gangs opplåning. For det andre kan opplåning tenkes skjer hvor obligasjonen er gjort effektiv, men ikke for sitt fulle beløp. Et slikt tilfelle kalles videreopplåning. For det tredje kan spørsmålet om opplåningsrett bli aktuelt der obligasjonen har vært effektiv fullt ut, men senere innfridd. I dette tilfellet blir det et spørsmål om gjenopplåningsrett. Adgangen til gjenopplåning vil altså kunne stille seg noe forskjellig alt etter hvilken form for gjenopplåningsrett det er tale om. Felles for alle tre former er at panthaver ikke kan bringe nye forhold inn under obligasjonen, uten at eieren på en aller annen måte har samtykket til dette. Videre er det bare ved avtalepant at gjenopplåning kan bli aktuelt. Det er ikke adgang til å foreta gjenopplåning av verken et utleggspant eller et legalpant.
    Utgangspunktet er at adgangen til gjenopplåning vil kunne stille seg forskjellig for ulike former for avtalepant. Et første hovedspørsmål er om opplåningsretten er den samme ved utstedelse av gjorte og reelle obligasjoner ?
    Det må anses som sikker rett at eieren ved utstedelse av en gjort pantobligasjon har adgang til å foreta gjenopplåning i alle tre ovennevnte tilfeller, og vil dermed beholde den opprinnelige prioritet. Støtte for dette finnes bade i rettspraksis og i teorien, se f. eks. Rt. 1910 s. 177. En pantobligasjon som i utgangspunktet er ment som en reell, men hvor det er avtalt at det skal sikre ethvert mellomværende eller lignende må i denne sammenhengen regnes som en gjort obligasjon, se bl.a Rt. 1994 s. 775 «Yousuf-dommen».
    Hvor det utstedes en reell pantobligasjon som forhåndstinglyses er det sikker rett at den beholder prioriteten ved første gangs opplåning. Dette gjelder selv om det går en viss tid før det underliggende forhold materialiseres, eksempelvis ved at lånet utbetales en tid etter tinglysningen. Prioriteten regnes altså her fra rettsvernstidspunktet.
    Hvorvidt en reell obligasjon kunne gjenopplånes på foranstående prioritet var det tidligere uenighet om i teorien. Særlig på bakgrunn av at rettspraksis ikke var entydig i spørsmålet. Sentrale dommer her er Rt. 1890 s. 564 som la til grunn at en reell pantobligasjon ikke kunne gjenopplånes. Motsatt standpunkt finnes i Rt. 1909 s. 117, hvor det under dissens ble fastslått at også en reell pantobligasjon kunne gjenopplånes på foranstående prioritet. På bakgrunn av den sist nevnte dommen kunne det virke som om rettstilstanden ble avklart, men i Rt. 1910 s. 177 uttaler Høyesterett at opplåningsretten først og fremst gjelder gjorte obligasjoner. Denne dommen kunne dermed oppfattes som en viss reservasjon for adgangen til å gjenopplåne reelle obligasjoner.
    Spørsmålet fikk derimot en avklaring gjennom vedtakelsen av bestemmelsen i luftfartslovens § 3-30. Etter denne bestemmelsen kan også opprinnelig reelle obligasjoner gjenopplånes. Denne regel er identisk med den regel som ble foreslått i utkastet til ny tinglysningslov, jf. NOU 1982:17, og det er i forarbeidene til luftfartsloven ikke uttalt at regelen i § 3-30 er begrenset til kun lovens saklige anvendelsesområde. Gode grunner taler derfor for å oppstille en tilsvarende regel for panteheftelser i fast eiendom.

Et annet hovedspørsmål i opplåningslæren er forholdet til etterstående panthavere ?

Et sikkert utgangspunkt er at dersom den etterstående panthaver har fått den prioritet han etter avtalen skal ha er adgangen til opplåning videre enn ellers. I slike tilfeller har innehaveren av den foranstående obligasjonen en nærmest ubetinget opplåningsrett, jf. Skoghøy s. 152. Fra dette utgangspunktet må det oppstilles to unntak.
    For det første kan opplåningsretten være frafalt av innehaveren av den foranstående obligasjonen. Slik frafallelse vil foreligge dersom innfrielsen blir tinglyst eller registrert, sml. luftfartslovens § 3-30 første ledd. Det samme må gjelde ved påtegning om innfrielse på obligasjonen.
    Det andre unntaket vil være at pantets eier har forpliktet seg ovenfor etterstående panthaver til ikke å foreta en videre- eller gjenopplåning av obligasjonen, se Skoghøy s. 152. Det oppstilles ikke nærmere formkrav til en slik avtale, og avgjørende for om slik forpliktelse foreligger vil avhenge av en helhetsvurdering av panteforholdet.

En sentral avgjørelse i denne sammenheng er Rt. 1994 s. 775 «Yousuf-dommen».

Saken gjaldt tvist mellom to banker om prioritetsrekkefølgen ved pant i adkomstdokumentene til en leilighet i borettslag. Kreditkassen hadde i 1984 gitt 1ån mot pant i adkomstdokumentene og senere i 1986 utvidet engasjementet med pant i de samme dokumenter. I mellomtiden hadde Tromsø Sparebank gitt lån med pant i de samme dokumenter, men med prioritet etter 56.000,- og 120.000,- til Kreditkassen. Disse beløpene utgjorde på tidspunktet for sekundærpantsettelsen restgjelden til Kreditkassen. I pantsettelseserklæringen var det inntatt en standardformulering om at panteretten ikke bare skulle sikre et «spesielt mellomværende, men for alle nåværende og fremtidige forpliktelser ovenfor banken». Det ble slått fast i dommen at Kreditkassen ovenfor låntaker var berettiget til å bringe det nye lånet inn under den opprinnelige pantsettelseserklæring.

Hovedspørsmålet i saken var om Kreditkassen, som foranstående panthaver, kunne yte ytterligere lån til fortrengsel for Tromsø Sparebanks mellomkommende panterett. Med andre ord om det kunne oppstilles begrensninger i adgangen til å bringe nye engasjementer inn under førsteprioriteten til fortrengsel for etterfølgende panthaver ?

Selv om saken gjaldt pant i adkomstdokumenter mente Høyesterett at man kunne anvende de samme rettslige prinsipper som legges til grunn ved opplåning av skadeløsbrev og gjorte pantobligasjoner i fast eiendom.

Høyesterett tok utgangspunkt i hovedregelen om at en gjort obligasjon kan gjenopplånes og beholder prioriteten fra rettsvernstidspunktet. De viste i denne sammenheng til dommene i Rt. 1909 s. 117 og Rt. 1910 s. 177. Dernest sier Høyesterett at dette utgangspunktet kan fravikes ved avtale mellom partene. De uttalte at «den foranstående panthaver kan uttrykkelig forplikte seg ovenfor den etterstående til ikke å utvide sitt engasjement». En slik måte å forplikte seg på var etter Høyesteretts mening at etterstående panthaver, på bakgrunn av en restgjeldoppgave, foretok en sekundærpantsettelse på prioritet bak et nærmere bestemt lån fra foranstående panthaver.
    Høyesterett uttalte videre at dersom foranstående panthaver ikke har «en bestemt interesse i å utvide sitt engasjement under pantet, vil det være i strid med det lojalitetsprinsipp som må gjelde mellom konkurrerende rettighetshavere om han skal kunne gjøre dette til fortrengsel for den prioritet som den etterstående er blitt tilsagt». Høyesterett sa videre når foranstående panthaver (Kreditkassen) hadde fått tilstrekkelig klar beskjed om Sparebankens avtale med Yousuf, måtte dette medføre at Kreditkassen var uberettiget til å utvide engasjementet under pantet til fortrengsel for Tromsø Sparebanks panterett.
    Høyesterett kom altså på bakgrunn av en helhetsvurdering, at omstendighetene rundt sekundærpantsettelsen, til at de foranstående obligasjonene, på et avtalemessig grunnlag, ikke kunne videre- eller gjenopplånes.

Et tredje hovedspørsmål er forholdet mellom opplåningsretten og et etterfølgende kreditorbeslag ?

Hovedregelen må være at etterstående kreditorbeslag medfører en begrensning i foranstående avtalepanthavers adgang til å opplåne obligasjonen til fortrengsel for utleggspanthaver. Det må gjelde for alle former for gjenopplåning. Denne regel er nå lovfestet i luftf. § 3-30 første ledd tredje punktum for panterettigheter i luftfartøy, og må anses gjelde på ulovfestet grunnlag utenfor lovens anvendelsesområde. I samme retning går dommen i Rt. 1940 s. 221. y
    Denne regelen er dog ikke unntaksfri. Det første unntaket er at gjenopplåning kan skje, til fortrengsel for et mellomliggende utleggspant, dersom foranstående panthaver «ikke godt kan avbryte kredittforholdet uten å risikere å lede tap». Begrunnelsen for denne regel er at tilførselen av ny kredit som sikres under gjenopplåningen også kommer kreditorene til gode. Et eksempel på dette er f. eks. at ny kreditt sørger for ferdigstillelse av et bygg som vil gi kreditorene bedre dekningsutsikter. Det andre unntaket er hvor foranstående panthaver ikke har herredømme over om kravet skal oppstå eller ikke. Eksempelvis ved at den «tomme» obligasjonen på prioritet foran utlegget skal dekke et «mulig erstatningsansvar i et nærmere bestemt kontraktsforhold» .

5 BETYDNINGEN AV PRIORITET PÅ OPPGJØRSSTADIET

Kandidatene kan avslutningsvis kort si noe om forholdet til tvangslovens regler på fullbyrdelsesstadiet. I den grad det er nevnt i innledningen bør det ikke forventes at disse spørsmål behandles i særlig bredde. Kandidatene kan nevne forholdet mellom «dekningsprinsippet» og prioritetsreglene.

IV. Bedømmelsen.

Etter å ha lest en god del besvarelser er mitt hovedinntrykk at kandidatene har kommet brukbart fra denne oppgaven. Så langt har jeg ikke sett mange strykoppgaver, men derimot en rekke oppgaver ligger på det «ordinære» . Den flinke kandidat har derimot alle muligheter for å skille seg ut. Det er forholdsvis lett å se hvilke kandidater som « husker» , og hvem som viser en dypere forståelse for rettsstoffet. Dette vises særlig ved kandidatenes evne til å problematisere fremstillingen. Ikke bare reise en problemstilling, men også følge denne opp med en god drøftelse.
    Det bør trekkes for ukritiske oppramsing av lovtekst. Et metodisk problem er at noen kandidater helt ukritisk anvender luftfartslovens regler uten å nevne et ord om begrunnelsen for denne analogien. Poenget her er at siden prioritetsreglene i luftfartsloven og dens forarbeider, i store trekk bygger på utkastet til ny tinglysningslov, er det anført i teorien at de samme løsninger må gjelde på et ulovfestet grunnlag utenfor lovens anvendelsesområde. De regler som nå er lovfestet bygger altså i store trekk på tidligere ulovfestet rett. De kandidater som nevner dette viser oversikt og bør honoreres.
    Et minimumskrav for å stå må være at kandidaten klarer å finne fram til regelen i pl. § 1-13. Dernest må forholdet mellom prioritet og rettsvern belyses. De svakere kandidater har også lite med om begrunnelsen for reglene. Reglene i tingl. § 20-22 bør også nevnes for å være på sikker grunn. For å komme noe lengre ned på skalaen bør kandidaten komme inn på prioritetsavtalene, og dens betydning for prioritetsforholdet mellom panteheftelser i fast eiendom. Det er særlig drøftelsen av opptrinnsretten og opplåningslæren som skiller kandidatene. Den laudable kandidat bør i sin framstilling få frem sammenhengen mellom rettsvernsreglene i Tinglysningsloven og prioritetsavtalene. De som kjenner Rt. 1994 s. 776 den såkalte «Yousuf-dommen», og behandler denne på en forsvarlig måte bør gi et pluss. Særlig kandidatene i Tromsø kjenner til, og behandler denne dommen utførlig. Det samme gjelder behandlingen av øvrig relevant rettspraksis.
    Derimot bør det ikke trekkes noe særlig dersom kandidatene gir besvarelsen en slagside mot rettsvernsreglene i tinglysningsloven såfremt denne fremstillingen er grundig og solid. Det må være et visst rom for individuelle tilpasninger, og mitt forslag til disposisjon bør ikke være noen bindende mal. Avgrensninger som begrunnes fornuftig bør det heller ikke trekkes for. Mange kandidater avrunder besvarelsen med å oppstille den «umulige» prioritetskonflikt. (Trekantete-prioritetskonflikter). De kandidater som sier at prioritetsproblemet er « uløselig», og at domstolene her « må kaste inn håndduken» viser etter mitt skjønn dårlig skjønn.

Konklusjonen må bli som allerede antydet at det trolig blir lite stryk, mange « gode» haud, og noen få meget solide laudable besvarelser.

 

strekOffisiell side
Sist oppdatert 05. februar 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.