Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
”Vedlagt følger fellesnordiske NL 01 standardvilkår for leveranser av maskiner samt annen mekanisk, elektrisk og elektronisk utrustning. Vurder forholdet mellom kontraktens punkter 13, 14, 36 og 37 på den ene side og kjøpslovens bestemmelser om samme eller tilsvarende forhold på den annen.”
Fagansvarliges kommentarer til oppgaven. Hele kontrakten som klausulene er hentet fra vedlegges.
1. Oppgaven består i å sammenholde standardvilkår med deklaratorisk lovregulering av de samme spørsmål som i vilkårene. Kontrakten er et ”non-agreed” (ikke fremforhandlet) sett av fellesnordiske kontraktsvilkår (for Norge Teknologibedriftenes Landsforening) vedrørende levering av maskiner og annen mekanisk utrustning. Den er den foreløpig siste i en serie tilsvarende vilkår som historisk kan føres helt tilbake til de første FN-kontraktene utarbeidet etter annen Verdenskrig med sikte på gjenoppbygging i Europa (UN Economic Commission for Europe 188). Det er utgitt kommentarer til vilkårene i Norden, men slike er ikke trukket inn i litteraturlister eller undervisning. For eksamenskandidater med mer enn jevne ambisjoner handler oppgaven om å kartlegge tematikken mellom den kommersielle kjøpsrett som har tatt farge av verksleie- og tilvirkningskontraktsretten og den kjøpsrett som med opprinnelse i CISG 1980 har nedfelt seg i kjøpsloven av 1988. Det handler ikke bare om ulikheter i substans, men også om ulikheter i tilnærmning og reguleringsmåte. Det kan ikke forventes at kandidatene har nærmere opplysninger om vilkårenes historiske kontekst. Det skulle heller ikke være nødvendig for å få noe ut av oppgaven. Oppgaven har slektskap med den JUS131 Kontraktsrett II oppgave som ble gitt til Tredje Studieår dette semester, der en praktisk oppgave om en katamarankontrakt ble presentert med kombinasjonen mellom en force majeure klausul og en dagmulktklausul som delvis var bygget på NL 01.
2. Systematisk vil det for mange passe best å ta utgangspunkt i de to siste klausulene som oppgaven nevner. Punktene 36-37 handler om fritagelsesgrunner (”force majeure”) og regulerer derfor under ett det som i kjøpsloven er omhandlet dels i § 23 om naturaloppfyllelse ved forsinkelse, dels i kombinasjonen mellom erstatningshjemmelen i § 22 (1) og bestemmelsen i § 27 om fritak for erstatningsansvar når forsinkelse kan tilbakeføres til hindring som selgeren ”i prinsippet” kan kontrollere (”kontrollansvar”), med tillegget om varslingsplikt for selgeren i § 28. Mens kjøpsloven regulerer erstatningsansvar ved forsinkelse separat fra naturaloppfyllelse, med noe lavere terskel (”proporsjonalitetsprinsippet”) for det siste i § 23, er kontraktens opplegg at enhver forsinkelse/ikke-oppfyllelse først må vurderes etter ”syretesten” i pkt 36, hvoretter konsekvensen av ikke-fritak blir ubetinget dagmulkt etter pkt 14 – uten vilkår om særskilt ansdvarsgrunnlag. Oppgaven krever ikke at kandidatene tar med pkt 38 om varighets-force majeure (sml kjl § 27 (3)), men skulle kandidater kommentere også på dette, bør det kunne gis et forsiktig pluss for innsikt og fantasi. Det interessante med pkt 38 er at selgeren i tilfelle som omfattes av pkt 36 kan heve kontrakten ved egen forsinkelse, sml her den annerledes redigerte kjl § 23 (2) om kjøpers begrendsede rett til å kreve levering.
3. Kjøperens hevningsrett ved forsinkelse er i kjl § 39 fristilt i forhold til erstatningsansvaret og loven skiller ikke mellom ansvarsbetingende og ikke ansvarsbetingende forsinkelse. I NL 01 pkt 14 første og annet ledd er i realiteten ”vesentlighetsvurderingen” utenom pkt 36-tilfellene knyttet til opparbeidelse av maksimal dagmulkt, hvoretter kjøperen etter varsel og ”nachfrist” kan heve kontrakten. Ved varige hindringer har NL 01 pkt 38 en gjensidig hevningsregel knyttet til en kalenderfrist på 6 måneder. Punktet er formelt ikke med i oppgaveteksten, men kandidater som kommenterer også dette, bør vel krediteres og iallfall ikke kritiseres for å beveget seg utenom det oppgaven spør etter.
4. Oppgavens hovedfokus ligger ved analysen av de forhold og omstendigheter som medfører henholdsvis ansvarsfrihet etter kjøpsloven og ”fritagelse” etter NL 01 pkt 36. Det er tale om kumulative vilkår;
Manglende forutsigelighet – NL 01 pkt 36 annet ledd sammenholdt med tilsvarende kjl § 27 (1)
Offerterskelen – NL 01 pkt 36 ”gør oppfyllelsen urimelig tyngende” sammenholdt med kjl § 27 ”med rimelighet unngå…eller overvinne følgene av”
Skyldfrihetsvilkåret forutsatt i NL pkt 36 ”ikke kan råde over den” sammenholdt med kjl § 27 (5)
”Hindringskvaliteten”,dvs spørsmålet om § 27 med bakgrunn i CISG Art 79 og Op prp nr 80 (1986-87) s 73 tilrettelegger andre vurderinger enn når man skal tolke NL 01 pkt 36.
Det helt sentrale spørsmål er det siste kulepunktet, der utfordringen består i sammenholde en tekst med forarbeider (loven) med en kontraktstekst uten forarbeider og normalt uten tilknytning til konkrete partsforutsetninger. Det kan ikke forventes at kandidatene har kjennskap til norsk/internasjonal praksis verken om CISG Art 79 eller om NL 01. Men de må allikevel kunne drøfte om man rettsmetodisk bør skjele til kjøpslovens bakgrunnsløsninger når en common law-inspirert oppregning (”ejusdem generis”) innledes med grunnvilkåret at det skal handle om ”omstendigheter” som parten ikke ”kan råde over den”. Den tryggeste løsning er kanskje å lese NL 01 som presumptivt svarende til kjl § 27 på dette punkt, men man kan jo også med en viss styrke at eksemplifiseringen kan trekke i retning av andre inndelinger enn hvorvidt hindringen ”i prinsipp” er lokal og leverandør-releatert eller ei. NL 01 har forgjengere fra før 1988 og revisjonen i 2001 skjedde åpenbart uten at bestemmelsene om force majeure ble lagt direkte opp til CISG eller kjøpslovens regler om erstatningsansvar ved hindringer av force majueure-typen. Det skulle etter min mening være nokså mye å ta fatt på her både for svake og sterke kandidater.
5. Dagmulkt etter NL 01 påløper i et hvert tilfelle der force majeure-unntaket i pkt 36 ikke slår inn. I dette ligger en grunnleggende forskjell på kjøpslovens litt kompromisspregede tilnærmning: Forsinkelse medfører erstatningsansvar etter § 22 (1) så langt § 27 ikke fritar, men bare for direkte tap så lenge det ikke foreligger kvalifiserte ansvarsgrunnlag etter kjl § 27 (5). Mens kjøpsloven har en meget komplisert grensedragning for erstatningsberegningen i § 67 (3), er reguleringen i NL 01 langt enklere: Den standardiserte dagmulkten utgjør kontraktens svar på kjøpslovens direktetaps-begrensning, jfr pkt 14 siste ledd. Prisen for selgeren er at dagmulkten påløper uten tapsdokumentasjon. Man kan reise spørsmålet om avtl § 36 kan anføres dersom det er helt på det rene at kjøperen ikke har hatt verken tap eller utgifter som følge av forsinkelsen (kjøperen kan konkret ha hatt fordeler ved forsinkelse, f eks ved ”koordinerte leveranser” som allerede er kommet på etterskudd ved forsinkelser fra sideleverandører). Svaret er trolig at § 36 ikke kan anvendes til dette og begrunnelsen må være at dagmulkten har et sterkere preventivt preg enn erstatningsbeføyelsene i kontraktsforhold ellers: Det skal koste å oversitte kontraktens frister (jfr olje-og gasskontraktenes knallharde milestones-løsninger).
6. NL 01 gir en snever åpning for videregående erstatning – det kreves grov uaktsomhet etter NL 01 pkt 14 siste ledd siste setning. Etter kjøpslovens § 27 (5) åpnes porten for indirekte tap etter § 67 (2) ved ”feil eller forsømmelse på selgerens side”. Identifikasjonen etter kontrakten går trolig like langt som etter loven, både i forhold til arbeidsgiveransvar (skadeserstatningslovens § 2-1) og i forhold til ikke lovfestet ansvar for selvstendige kontraktshjelpere.
7. Samlet tekst i de klausuler som skal omhandles er nokså omfattende. Det må derfor være en oppgave ikke å fortape seg i detaljer, men å få frem det vesentlige i standardvilkårene når bakgrunnen er bestemmelsene i kjøpsloven.
Kommentarene ovenfor er skrevet uten kjennskap til de innleverte besvarelser. Jeg deltar ikke i sensuren.
Tematikken er behandlet i min Norsk kjøpsrett 4 utg 1999 på flere steder (se f es stikkordregister vedrørende NL 92 og NLM 94), særlig vedrørende kjl § 27 kapitlet § 17. ”Kontrollansvar” behandles også inngående i V Hagstrøm Obligasjonsrett (2003) på s 480-505. Jeg har ikke forelest spesielt for Tredje avd gammel ordning, men holdt i august en forelesning om verksleie- og tilvirkningskontrakter på Kontraktsrett Tredje Studieår (JUS131), åpen også for studenter som følger gammel ordning.
"Om prejudikatverdien av eldre høyesterettsdommer om formuerettslige rettsspørsmål. (Med "eldre" siktes til dommer i tidsrommet ca. 1870–1940.) Redegjør både for forhold som kan tilsi at dommens prejudikatverdi helt eller i det vesentlige er bortfalt i dag, og forhold som kan tilsi at dommens prejudikatverdi helt eller i det vesentlige er upåvirket av at dommen er blitt "gammel".
Denne sensorveiledningen bygger på et utkast som er forelagt eksamensformannen og som ble sendt ut til de gjennomgående sensorene. Utkastet er justert etter samtaler med de gjennomgående sensorene.
Denne teorioppgaven er hentet fra rettskilde- og metodelæren. Hovedlitteratur i faget er Nils Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt, 1999. Nå i 2004 er denne boken kommet i ny utgave. Ettersom den gamle studieordningen er i ferd med å bli faset ut, og det for studiet av rettskilde- og metodelære til 3. avdeling er av underordnet betydning om studentene leser bokens første eller annen utgave, er det ikke fattet noe vedtak om at den nye utgaven av boken er hovedlitteratur. Nedenfor viser jeg til bokens 2. utgave, som i all hovedsak er en videreføring av bokens 1. utgave på de aktuelle punkter.
Det er naturlig at kandidatene begynner med noe innledende stoff, hvor sentrale begrep i oppgaveteksten defineres og forklares. Det er særlig begrepene "prejudikatverdi" og "formuerettslige rettsspørsmål" som ikke bør stå ukommentert.
Om "prejudikat" og "prejudikatverdi" viser jeg til Nygaard s. 75 flg., s. 205 flg. og kap. 11, særlig s. 317 flg. og s. 329 flg. Det er høyesterettspraksis som prejudikat for rettsregler (til forskjell fra som basis for rettskildeprinsippene) som står mest sentralt for denne oppgaven. Kandidatene kan nøye seg med en kortfattet omtale av prejudikat innledningsvis og ta utdypningen senere. Det må imidlertid antas ofte å være mest ryddig og greit at det som i oppgaven naturlig bør sies om "prejudikat" og "prejudikatverdi" mer generelt, altså uavhengig av akkurat det oppgaven spør etter, tas tidlig i besvarelsen.
Det at oppgaven er begrenset til å gjelde prejudikatverdien av dommer om "formuerettslige spørsmål" er det neppe grunn til å dvele lenge ved. Kandidatene bør imidlertid få frem at vi befinner oss innenfor privatretten, og si noe kort og poengtert om hva som rettssystematisk menes med "formuerett", se f.eks. Knophs Oversikt over Norges rett, 12. utg. s. 42-43. Det får imidlertid godtas at kandidatene ikke går nærmere inn på hva som menes med "formuerettslige rettsspørsmål", bare de i alle fall indirekte gjennom fremstillingen og i eksempelbruken viser at de forstår hva det dreier seg om.
Når det så gjelder selve spørsmålet om prejudikatverdien av eldre høyesterettsdommer, vil en del kandidater trolig nøye seg med å omtale forhold som kan tilsi at prejudikatverdien helt eller i det vesentlige er bortfalt, idet fravær av slike forhold forutsettes å innebære at prejudikatverdien helt eller i det vesentlige er intakt. Et slikt opplegg kan være fullt akseptabelt. Som utgangspunkt bør imidlertid kandidatene i en viss grad eksplisere også forhold som kan tilsi at prejudikatverdien er intakt, om enn da negativt i betydningen "fravær av forhold som kan tilsi at prejudikatverdien svekkes eller elimineres".
Sensorene er vel kjent med hvilke forhold som kan innvirke på eldre høyesterettsdommers prejudikatverdi. Det er derfor intet behov for noen inngående fremstilling av dette i en sensorveiledning.
Ofte er det endringer i rettskildebildet som medfører dreining bort fra den rettsregel som dommen gir uttrykk for eller støtte til, som medfører at dommens prejudikatverdi svekkes eller elimineres. For så vidt er det naturlig at kandidatene omtaler hvilke faktorer som kan inngå i rettskildebildet, altså hva som kan være rettskildefaktorer i formueretten. En slik generell omtale bør imidlertid gjøres kort. Kandidatene bør bruke noe tid på mer konkret omtale av slike endringer, f.eks. lovendringer, ny rettspraksis og vurderinger som ofte sammenfattes under betegnelsen "reelle hensyn". Det er også naturlig å sondre mellom forskjellige rettsregler, og da særlig sondringen mellom skarpt tilskårne regler og mer skjønnsmessige regler, herunder generalklausuler. Ved sterkt skjønnsmessige regler kan det være naturlig å sondre mellom "selve skjønnet" og andre elementer i regelen. Det må f.eks. være forsvarlig å anse Rt 1985.290 som prejudikat for at hovedregelen ved condictio indebiti er at "hvert enkelt tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet", samtidig som den enkelte dom om condictio indebiti vil ha begrenset prejudikatverdi for så vidt gjelder dommens konkrete vurdering, dels fordi hvert tilfelle altså skal vurderes konkret, dels fordi den norm regelen gir anvisning på, kan være gjenstand for endringer over tid.
Prejudikatverdien kan også svekkes eller elimineres som følge av endringer i det primære rettsgrunnlag for regelen, selv om regelen er den samme som før, f.eks. når ulovfestet rett er blitt kodifisert i lov. Når en ser bort fra tilfelle hvor ulovfestet rett blir lovfestet, kan det være vanskelig å operere med noe klart skille mellom tilfelle med rettspraksis som primært rettsgrunnlag for regelen og andre primære rettsgrunnlag, herunder alminnelige rettsgrunnsetninger eller rettsprinsipp o.l (se f.eks. Nygaard kap. 9). Om dette, se bl.a. Nygaard s. 317 flg. Det er klart nok at en f.eks. ikke vil si at en bestemt dom er prejudikat for culpaansvaret i erstatningsretten eller hovedregelen om solidaransvar ved fellesheftelse for pengekrav. På den annen side kan enkeltstående dommer om f.eks. culpaansvar ha prejudikatverdi i den grad de bidrar til utpensling og nyansering av regelen, selv om dommen grunnleggende og i hovedsak bare er "en dom i rekken" om f.eks. culpaansvar.
Oppgaveteksten kan synes å forutsette at ved fravær av endringer i primært rettsgrunnlag eller endringer av rettskildebildet som dreier i retning av en annen løsning enn den som følger av eller har støtte i den eldre høyesterettsdommen, vil dommens prejudikatverdi være intakt selv om den er gammel. Det er imidlertid rom for å diskutere om det at en dom er "gammel" er noe som i seg selv svekker dens prejudikatverdi. En ser ikke sjelden at det at en dom er gammel, nevnes særskilt som ledd i argumentasjon for at dommen ikke bør anses som uttrykk for gjeldende rett, se f.eks. Eckhoffs uttalelse om Rt 1930.1346, sitert hos Nygaard s. 328. Om dommens alder, se Nygaard s. 208-209 og s. 330. Hovedpoenget er nok at dommens alder "kan eksponera visse kvalitetar ved dommen" (Nygaard s. 330).
Ved bedømmelsen er det viktig å ha adekvate forventninger til prestasjonene. Det må sees hen til at rettskilde- og metodelære er et utpreget modningsfag. Det kan ikke stilles samme mestringskrav til en oppgave i dette faget til 3. avdeling som til 4. avdeling.
Inntrykket under gjennomgående sensur er at oppgaven har falt vanskelig ut for mange kandidater. Sensorene bør se noe hen til dette ved karaktersettingen.
Kandidatene bør gis betydelig frihet mht. hvordan de velger å disponere oppgaven. Det sentrale er de kunnskaper og forståelse kandidatene viser.
For å bestå må kandidatene vise at de har en viss grunnleggende forståelse av hva prejudikat/prejudikatverdi er. Vesentlig svikt på dette området kan etter omstendighetene være strykgrunn i seg selv. Det må videre kreves et visst minimum som viser at kandidatene ser at endringer i rettskildebildet kan svekke eller eliminere prejudikatverdien.
Besvarelser som forsvarer en av de to beste karakterene vil preges av bredde og
dybde i besvarelsene, og evne til å illustrere rettskildemessige poeng ved hjelp av eksempler fra rettspraksis.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |