UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Sensorveiledning teorioppgave nr. 3

Sensorveiledning teori 1
Tredje avdeling,  våren 1995

Etter å ha rettet omlag 1/3 av de teorioppgaver som jeg har hatt til gjennomgående sensur, følger nå den endelige veiledning. Det som er nytt i forhold til den foreløpige veiledning er understreket. Jeg har også rettet opp en del skrivefeil i sistnevnte.

Eksamenskrav i panterett: 

"Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av panterett, om rettsforholdet mellom panthaver og debitor, om rettsvern, prioritet og realisasjon".

Anbefalt litteratur i emnet:

Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 2 (1988), særlig kap. 212.2-4. Pant i landbruksløsøre og fiskeredskaper er ikke pensum. Boken har kommet i ny utgave i november 1994, men den inneholder ingen endringer av betydning for oppgavens tema. Studentene har også blitt forklart at det ikke er nødvendig å gå til anskaffelse av den nye utgaven.
    Dette er en oversiktsoppgave. Oppgaven omhandler et sentralt emne innen panteretten som det kreves grundig kjennskap til. Det er av betydning at kandidatene dokumenterer forståelse for regelsettet, og at de evner å fremstille reglene på en fornuftig måte. Når det gjelder disponeringen av oppgaven bør man være åpen for flere løsninger. Det er imidlertid viktig at kandidatene konsentrerer seg om de fellesspørsmål som oppstår i forbindelse med tingsinnbegrepspant, og ikke går i detaljer på de enkelte reglene i panteloven.
    I innledningen er det naturlig at kandidatene sier noe generelt om pant og hva som menes med tingsinnbegrep. Definisjonen eller det som særmerker tingsinnbegrepspant fremkommer av Pl § 3-4(5) og § 3-11(3). Panteretten omfatter en beholdning av aktiva slik denne til enhver tid er. Omfanget er med andre ord ingen konstant størrelse. Det kan gå aktiva ut fra beholdningen slik at pantesikkerheten reduseres eller det kan komme nye aktiva inn slik at pantesikkerheten forbedres. Det sentrale kjennetegn er at det enkelte panteobjekt ikke er individualisert - man nøyer seg med en generell angivelse av det som omfattes av panteretten.
    I innledningen bør kandidatene foreta en avgrensning av oppgaven. Panteloven inneholder 5 regelsett som gir næringsdrivende adgang til å underpantsette de gjenstander som brukes i næringsvirksomheten - med andre ord omsetnings-og anleggsaktiva. To av regelsettene er viktige og generelle. Dette gjelder drifttilbehørspant (§§ 3-4 til 3-7) og varelagerpant ( §§ 3-11 til 3-13). Videre har en tre mer spesielle regelsett som kjelder motorvogner og anleggsmaskiner (§ 3-8), landbruksutstyr (§ 3-9) og fiskeredskaper (§ 3-10). Det er forsvarlig at det avgrenses mot disse tre, i alle fall mot § 3-9 og § 3-10. Dette er som nevnt heller ikke pensum. En samlet pantsettelse av den næringsdrivendes enkle pengekrav etter § 4-10 (factoringpant), kan også oppfattes som et pant i tingsinnbegrep. Enkle pengekrav regnes imidlertid ikke som "ting", og det beste vil etter mitt skjønn være om kandidatene avgrenser mot dette. Hvis factoring tas med bør det gjøres relativt kort.
    I innledningen kan det også være på sin plass å trekke visse historiske linjer. Kandidatene kan dokumentere kjennskap til panteloven av 1895 og forlagspanteloven av 1946, og si noe generelt både om utviklingen av reglene og om forholdet til forbudet mot generalpantsettelse.
    I tilknytning til dette - eller som et eget avsnitt - bør det redegjøres for de legislative hensyn bak regelsettet. Den næringsdrivendes behov for kapital og kredittyters behov for sikkerhet, målt opp imot hensynet til personalkreditorene og faren for kreditorsvik, står her sentralt.
    Kandidatene bør redegjøre for den videre disponering av oppgaven. Det er naturlig å dele oppgaven opp i en vilkårs- og virkningsdel, og konsentrere seg om de spørsmål som er felles for reglene om pant i tingsinnbegrep. Kandidatene kan også gå inn på adgangen til å ta utlegg i tingsinnbegrep, hvis dette gjøres kort.
    Det er naturlig at kandidatene først redegjør for hvem som kan underpantsette tingsinnbegrep. Når det gjelder begrepet næringsdrivende, oppstår det flere vanskelige spørsmål. For det første har loven en definisjon i § 3-5 om hvem som er næringsdrivende. Denne definisjonen - som i seg selv reiser vanskelige tolkningsspørsmål - har bare begrenset rekkevidde. Den Gjelder bare i forhold til §§ 3-4, 3-8 og 3-11. Den gir altså ingen veiledning når det gjelder pant etter §§ 3-9 og 3-10, men som nevnt er det uansett hensiktsmessig å avgrense oppgaven mot disse formene for tingsinnbegrep.
    Når det gjelder § 3-5, vil litra b) være det alternativ som skaper minst tolkningstvil. I forskrift av 21. november 1980 er det bestemt at de institusjoner og sammenslutninger som er nevnt i lovteksten, er å anse som næringsdrivende. Etter § 3-5 litra a) er foretak registrert i foretaksregisteret å anse som næringsdrivende. Registrerte foretak kan altså utnytte pantsettelsesadgangen. I foretaksregisterloven 1985 kap II er det gitt regler om hvilke foretak som skal eller kan registreres. Et problem oppstår imidlertid dersom foretaket ikke utøver næringsvirksomhet til tross for at det er registrert. Som hovedregel er utøvelse av næringsvirksomhet et vilkår for registrering. Dette kjelder likevel ikke for aksjeselskaper, disse skal registreres selv om de ikke har økonomisk vinning som formål. Det kan også tenkes at et registrert foretak rent faktisk ikke utøver næringsvirksomhet på pantsettelsestidspunktet. Spørsmålet blir om slike foretak kan utnytte reglene i kapittel 3. Om dette er det uenighet i teorien. Brækhus mener det er et tilleggsvilkår at pantsetteren utøver næring, mens Andreassen hevder det motsatte syn. Hverken panteloven eller foretaksregisterloven gir noen definisjon av begrepet næringsvirksomhet. Avgrensningen skal etter forarbeidene til panteloven foretas etter de samme retningslinjer som i skatteretten. Man bør forvente av denne gode kandidat at vedkommende evner å problematisere bestemmelsen i § 3-5, og ikke bare referere innholdet av den.
    Erfaringene med sensuren så langt viser at svært få evner å problematisere bestemmelsen. De fleste refererer eller omskriver, og viser mer eller mindre vagt til forarbeidene. Dette får være akseptabelt. Men den gode kandidat har her blitt gitt en mulighet for å skille seg ut fra massen.
    Etter § 3-8 er det kun entreprenører som kan pantsette anleggsmaskiner. Hva som menes med entreprenørvirksomhet er nærmere definert i entreprenørloven av 24 nov. 1952 § 2.

Et annet fellesvilkår for regelsettene om pantsettelse av tingsinnbegrep, er at panteobjektet må ha en bestemt angitt tilknytning til pantsetters næringsvirksomhet. Dette representerer en begrensning i panterettens omfang. Det er altså ikke tilstrekkelig at det enkelte objekt i pantsetters eie går inn under oppregningen av hva panteretten omfatter, for eksempel etter § 3-4(2) eller § 3-11(2). Det er et tilleggsvilkår at objektet tjener en bestemt funksjon i pantsetters næringsvirksomhet. I § 3-4(1) kommer dette til uttrykk ved at objektet må brukes eller være bestemt til bruk i pantsetters næringsvirksomhet, mens § 3-11(2) litra a), b) og c) implisitt angir at objektet må være bestemt til salg, eller til forbruk under produksjonsprosessen. En ting "brukes i" virksomheten dersom den faktisk fungerer som et anleggs- eller omsetningsaktivum for virksomheten. En må altså først fastlegge virksomhetens art, og deretter avgjøre om tingen har den nødvendig tilknytning, til denne virksomheten. Hva som var hensikten eller motivet den gang tingen ble ervervet eller produsert av pantsetter, er uten betydning. Det er den faktiske bruk som er avgjørende for tilknytningskravet. En ting som faktisk hadde den nødvendige tilknytning til virksomheten, kan senere tape sin status som anleggs- eller omsetningsaktivum. Den gode kandidat vil også forklare hva som ligger i uttrykket "bestemt for", og angi grensene for panterettens omfang. Det er ikke nødvendig å gå detaljert inn på § 3-4(2) og § 3-11(2). Det er bedre å gi noen få eksempler, og trekke opp grensen mellom driftstilbehørspant og varelagerpant. Til dette siste: Det er i dag mindre eller intet "tomrom" mellom driftstilbehørspant og varelagerpant. I prp. er det gitt uttrykk for bankforeningens syn om at alt som ikke er lagervare, bør kunne pantsettes som driftstilbehør. Departementet var enig i dette og Innst. ikke uenig. Dette bør få vekt i tvilstilfeller. 

Den gode besvarelse vil skille seg ut ved å problematisere og eksemplifisere tilknytningskravet. De fleste vil nøye seg med en opplisting av vilkåret, og holde seg strengt til ordlyden i bestemmelsene. Dette er ingen egnet måte å tilnærme seg, det rettslige temaet på. Den grunnleggende forståelsen dokumenteres ved å gå bakenfor ordlyden, og problematisere bestemmelsene.
    Denne forutanelse har vist seg å holde stikk. Den gode kandidat skiller seg ut, mens den haudable kandidat ikke viser evne eller vilje til å problematisere.
    Kandidatene må også fastslå at panteretten i utgangspunktet må omfatte hele tingsinnbegrepet slik det er til enhver tid, se §§ 3-4(5) og 3-11(3), l. pkt., første alternativ. Kandidatene må redegjøre for den begrensede adgangen pantsetter har til avdelingsvis pantsettelse, og det er her nødvendig å skille ut varelagerpant til separat behandling. Når det gjelder driftstilbehørspant (og de tre øvrige formene for tingsinnbegrep) må pantsetters virksomhet bestå av flere avdelinger, som driftsmessig er atskilt og som har tilknytning til forskjellige eiendommer. Kandidatene bør redegjøre for hva som ligger i disse vilkårene for avdelingsmessig pantsettelse. Når det gjelder varelagerpant fremgår vilkårene i § 3-13(3). Også her er det trolig et krav om at virksomheten består av flere avdelinger. Dette kan utledes av formuleringen "fremstår som en selvstendig enhet". Det er også et krav om at avdelingene er driftsmessig atskilt, men det kreves ikke at avdelingene er knyttet til forskjellige eiendommer. Den virkelig gode kandidat vil kanskje filosofere over bakgrunnen for denne forskjellsbehandlingen. Få kandidater får fram noe utover lovteksten med hensyn til adgangen til avdelingsmessig pantsettelse. Ingen får fram forskjellen mellom denne adgangen når det gjelder varelagerpant og driftstilbehørspant.
    Den gode kandidat vil også redegjøre for når panteretten oppstår for komponenter som er på vei inn i tingsinnbegrepet. Skjer dette ved avtale om kjøp eller først ved overlevering av komponenten eller komponentene? Få eller ingen går inn på denne problemstillingen.
    Når det gjelder spørsmålet om rettsvern, bør kandidatene skille mellom pant i driftstilbehør og de øvrige formene for pant i tingsinnbegrep. Når det gjelder driftstilbehør, fremgår det av pantelovens § 3-4 (1) at pantsettelsen må skje sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til. Med bruksrett tenker en på festerett til tomt eller leierett til lokale. Driftstilbehøret kan bare pantsettes sammen med virksomhetens faste eiendommer. Det fremgår derfor av § 3-6 (1) at panteretten får rettsvern ved tinglysing i grunnboken. Av den gode kandidat bør man forvente at det redegjøres for forskjellen mellom justisdepartementets og justiskomiteens syn på spørsmålet om tilknytning til den faste eiendom som rettsvernsvilkår. Dette spørsmålet har også fått en relativ bred plass i pensumlitteraturen.

Når det gjelder varelager, motorvogner og anleggsmaskiner (og pant etter §§ 3-9 og 3-10), oppnås rettsvern ved tinglysing på eierens blad i løsøreregisteret.

Det er et pluss at kandidatene kort redegjør for begrepet rettsvern. Det dynamiske rettsvern består av to komponenter. For det første innebærer rettsvernet beskyttelse mot at andre erververe senere griper inn og reduserer hans rettsstilling (beskyttelse mot yngre erverv). For det annet innebærer rettsvernet at man ekstingverer eldre rettigheter som mangler rettsvern. Dersom panthaveren har sikret seg rettsvern ved tinglysing i grunnboken eller i løsøreregisteret, oppnår han full beskyttelse mot pantsetters kreditorer (både utleggstaker og konkursbo) og mot konkurrerende underpanthavere. Ekstinksjon av panthavers rett kan likevel skje på grunnlag av lov om godtroerverv fra 1978. Dette fremgår både av Pl § 1-2(4) og av § 3-7(3) og av loven om godtroerverv. Dersom en aktsomt godtroende tredjemann får håndpanterett i en løsøreting som inngår i panteobjektet, eller erverver eiendomsrett til en slik ting, ekstingveres tingsinnbegrepspanthaverens rett. Dette siste må sees i sammenheng med pantsetters rett til å avhende eller pantsette komponenter som inngår i tingsinnbegrepspantet. Også her er det på sin plass å skille mellom varelagerpant og de øvrige kategoriene.
    Når det gjelder driftstilbehør (og de tre øvrige kategoriene) må disposisjonen være i samsvar med forsvarlig drift og ikke forringe pantesikkerheten i vesentlig grad, se § 3-7(1). Kandidatene bør angi hva som ligger i forsvarlig drift og vesentlig forringelse. Dersom pantsetters disposisjon holder seg innenfor disse rammer, vil tredjemann i overdragelsestilfellene vinne rett ved et vanlig derivativt erverv. Panteretten i komponenten bortfaller selv om erververen kjente til at tingsinnbegrepet er pantsatt. Dersom disposisjonen ikke er i samsvar med disse rammer, åpnes det opp for muligheten for et ekstinktivt erverv etter lov om godtroerverv, se § 3-7(3). Den gode kandidat vil redegjøre for innholdet av aktsomhetskravet i disse tilfellene. Tredjemann kan være i aktsom god tro selv om vedkommende kjenner til at komponenten inngår i et tingsinnbegrep som er pantsatt, hvis han er i aktsom god tro med hensyn til at rammene i § 3-7 (1) og (2) ikke er overskredet. Kandidater som evner å fremstille innholdet av aktsomhetskravet i disse tilfellene, bør premieres.
    I tilknytning til underpantsettelse av motorvogner etter § 3-8, bør kandidatene redegjøre kort for forskjellene mellom enkeltvis og samlet pantsettelse.
    Når det gjelder varelagerpant, går pantsetters avhendelsesrett enda lenger. I § 3-13(1) er det fastsatt at pantsatte varer "kan avhendes fritt innenfor rammen av pantsetterens vanlige virksomhet". I disse tilfellene kan pantsetteren avhende varer til tross for at dette i vesentlig grad forringer sikkerheten. Dersom vilkårene for rettmessig salg foreligger, vil panteretten bortfalle i det tingen overleveres til kjøper, se § 3-13(3) og § 3-7(3). At panteretten består fram til overlevering finner sted er en løsning som bryter med det formuesrettslige prinsipp om rettighetsoverføring. Så lenge det er tale om et rettmessig salg, burde panteretten falle bort i det øyeblikk gyldig avtale er etablert. Overleveringskriteriet er imidlertid rettsteknisk enklere å praktisere.
    Retten til å selge eller skifte ut komponenter som inngår i tingsinnbegrepet, faller bort idet panthaver har tatt skritt til å inndrive pantekravet ved varsel om tvangsdekning etter tvangsloven, se §§ 3-7(2) og 3-13(2).
    Som et avslutningskapittel kan kandidatene - om de ikke tar det med i innledningen - kort redegjøre for hvordan reglene fungerer i praksis, for brytningen mellom de legislative hensyn og for Falkanger-utvalgets forslag om å oppheve adgangen til pantsettelse i tingsinnbegrep.

Vurdering:

Oppgaven kan ikke betegnes som særlig vanskelig. Emnet er behandlet innenfor en klart avgrenset del av pensum og lovbestemmelsene er relativt klart formulert. Problemet vil bli å disponere oppgaven på en ryddig og oversiktlig måte. Mange vil nok fristes til å holde seg tett til lovbestemmelsene, og ikke problematisere og eksemplifisere innholdet av disse. Kandidater som faller for denne fristelse, og som ikke tilfører noe særlig utover en omskrivning eller gjengivelse av lovbestemmelsene, bør ikke stå.
    Oppgaven åpner imidlertid for en stor grad av differensiering i bedømmelsen av kandidatenes prestasjoner. Den gode kandidat får rikelig anledning til å vise sin klasse ved å trekke fram begrunnelser og hensyn, og drøfte både de sentrale og finere juridiske spørsmål på en ryddig og innsiktsfull måte. Det er først og fremst viljen og evnen til å problematisere som skiller den gode kandidat fra den haudable. Vi må som nevnt være åpne for flere løsninger når det gjelder disponering og være på utkikk etter den grunnleggende forståelse for reglene. Jeg har foran pekt på visse spørsmål som åpner for honorering av den gode kandidat og forhåpentligvis vil vi få en del kandidater som fortjener karakteren 2.55 eller bedre. Den gjennomgående sensur vil vise om denne forhåpning blir gjort til skamme.
    Disse evalueringskriterier har vist seg hensiktsmessige og, prognosene har stort sett holdt stikk. Den gode kandidat gir seg til kjenne ved sine gode illustrasjoner og sin innsikt. Kand. trekker fram hensyn og begrunnelser, og viser evne og vilje til å problematisere reglene. Det skorter imidlertid noe på strukturen. Som nevnt bør man utvise en viss toleranse for valg av ulike løsninger her. Men den gode kandidat viser at strukturvalget i alle fall er gjennomtenkt.
    De haudable besvarelser mangler mye av dette og de dårligste får ikke fram noe nevneverdig ut over omskrivning av lovteksten og det helt enkle.

Jeg, har hittil, etter å ha gjennomgått 20 besvarelser, hatt to kandidater med karakter 2.55 eller bedre og 4 som neppe bør passere.

Sensorveiledning teori 2,
Tredje avdeling,  våren 1995

Litteraturen på området er overveldende. Foreløpig tar jeg kun med noe av det viktigste, resten får vi komme tilbake til senere. Professor Krüger har opplyst at det er forelest kontinuerlig over oppgavens tema, og forelest både høst 1994 og vår 1995.

Tilrådd litteratur: 

Helt utenfor pensum, men kanskje til sensorenes repetisjon, har Viggo Hagstrøm skrevet en artikkel i LoR 1994 s. 131 ff. med nyeste rettspraksis, og hvor lesning av sammendraget s. 131 kan gi en god del. Tilsvarende Trine-Lise Wilhelmsen Tfr. nr. 1 1995 pkt. 4.5.3 om rettspraksis og forskjellige grupperinger s. 148 (og så langt man orker), men en god del interessant s. 148-163.

Jeg henleder oppmerksomheten på de lovlige hjelpemidler nevnt i pensumlisten. Det blå heftet 1994 er nå blitt grønt fra januar 1995, og inneholder bl.a. Sjøl. kap. IV., en rekke om EØS-tilpasninger, og fremfor alt tre standardkontrakter NF 92, NLM 94 og "skip 1981", samt NOU'er med utkast til husleieavtaler for bolighus, forbrukerkjøpslov, finansavtaler og finansoppdrag. NS 3430 er lovlig hjelpemiddel fra tidligere. Vi kunne altså vente oss et vesentlig større eksempel­tilfang enn tidligere. Noen benytter seg av det, men andre ikke, og noen med svært dårlig held.

*****

I.       I det følgende hitsetter jeg det meste, men bearbeidet, av de foreløpige refleksjoner, samt et tilleggsbrev jeg har sendt de gjennomgående sensorer. Jeg finner det mest hensiktsmessig, for å belyse hva de gjennomgående sensorer har hatt av felles retningslinjer under den gjennomgående sensur. Jeg fletter inn visse erfaringer fra sensuren. Jeg har fått tilsendt professor Krügers disposisjon for forelesningene over temaet nå i vårsemesteret 1995. Jeg må si at i alle fall jeg har gjenfunnet lite av det faglæreren har forelest over, og vil da kun i liten grad trekke det inn.
Det er jo klart at oppgaven er en typisk oversiktsoppgave, og kand. får klar beskjed om at de skal to eks. fra hele vær kontraktsrett, og ikke bare kjøp- og forbrukervern. Her svikter det nokså mye, og referansene til finansrett meglere, eiendomsmeglere blir nokså sparsom. Enkelte har ikke engang fått med seg NS 3430.

II.      Innledning og nærmere beskrivelse.

A.      Kand. bør forklare oss hva standardvilkår er. De er på forhånd fastsatte regler som skal følges av større eller mindre grupper. Mange svikter her. Vi har en rekke ulike standardkontrakter, og tilblivelsen er høyst forskjellig. Noen er basert på grundige forhandlinger mellom gruppene av realdebitorer og realkreditorer, f.eks. NS 3430 og de andre NS'er og standarder. Atter andre er mer snevert bransjeutarbeidet, men kan likefullt være meget balanserte. En rekke massekontrakter beror på vedtekter, utarbeidet av den enkelte institusjon. Svært ofte offentlig institusjoner, så. som NSB, Postverket, Televerket (Telenor), og ofte da godkjent av stat eller kommune. I samme gruppe kommer betingelser for leveranser av vann, strøm, renovasjon etc. fastsatt av de enkelte kommuner.
Endelig har man jo visse typer standardkontrakter, utarbeidet av enkelte større eller mindre firmaer av rent praktiske hensyn (meglere, eiendomsselskaper etc.). Jeg minner her om at det ofte kan være uklart om det er en individuelt forhandlet kontrakt eller en standardkontrakt p.g.a. tekstbehandlingssystemet. Det er forbausende hvor meget det svikter her, enten i innledningen eller senere i besvarelsene, og ofte sitter uttrykket "agreed documents" meget langt inne.
Her eller senere bør man få frem at gjennomslagskraften for de ulike standarder nettopp vil bero på tilblivelsesmåten.

A.2    Behovet for standardkontrakter bør også komme meget raskt. Et er at det er rasjonelt, praktisk, hvilket mange får med, men det viktigste er jo forholdet til deklaratorisk rett. Behovet for standardkontrakter, og særlig "agreed documents" viser seg jo mest der hvor det er lov­tomme rom, gjeldende lovgivning passer ikke, typisk er NS 3430, deklaratorisk rett trenger presiseringer for å unngå tvister osv. Behovet for å omforme betingelsene for og virkningene av mislighold og andre vesentlige punkter er betydelige, og selv om avvikene er betydelig, kan godt summen være meget balansert og meget hensiktsmessig. NS'ene er igjen typiske eks., og kand. kan trekke inn reglene factoring og leasing, og agentkontraktene hvor det gis erstatning ut over det som med sikkerheter følger (fulgte) av deklaratorisk lov, så som godtgjørelse for opparbeidelse av marked. Selv de kontrakter som er utarbeidet mer bransjemessig, så som Bankforeningen, NLM 94 etc. kan være meget balanserte og verdifulle.

B.      En hovedsondring er kontrakter som retter seg mot forbrukere, contra kontrakter mot andre. Her har vi jo Avtl. § 37 av 5.1.1995, som er inntatt som proposisjon i lovlige hjelpemidler, og mange ser den. Ellers er det jo naturlig å nevne Mfl. § 9 A, og kanskje enkelte regler for Kjl. § 4, Hvtjl. § 3. Det viktigste og samlende er å påpeke at en rekke lover forbyr avvik til skade for den presumptivt svakeste part, og her har vi jo et drøss av slike lover. Skriftlighetskravet kan også fremheves, f.eks. Hl. § 5 om kravet til skriftlighet ved avvik fra lovens bestemmelser når standardavtaler er brukt. Faglærer har visstnok lagt vekt på kravet til skriftlighet i forskjellige relasjoner. Jeg har sporet lite av dette i de besvarelser jeg har rettet, og jeg forbigår dem derfor. 
I den utstrekning kand. har fått med seg mye av det jeg har nevnt ovenfor kan pkt. 1-4 gjøres tilsvarende kortere, og med referanse til det innledende. Pkt. 1-4 kan jo gli noe over i hverandre, og her får vi være tolerante, særlig vil vel 1 og 3 kunne gli over i hverandre. Derimot er jeg ikke noe glad for kand. som rører sammen 2 og 3. Vi må kunne kreve at det er det spesielle for bruk av standardvilkår kand. konsentrerer seg om, og ikke rene alminneligheter fra avtaleretten. En viss bredde i momentutvalg og innsikt er nødvendig.

C.      Dessverre viser det seg at de færreste får noe med av betydning av det jeg har nevnt foran. Ofte rettes dette ikke opp under den punktvise gjennomgåelse senere, og det hele blir da enten for svakt p.g.a. manglende nyanseringer, eller det blir svært mye alminnelig kontrakts­rett. Noen greier dog å rette opp ved bedre presiseringer under de enkelte pkt.

III.     De enkelte pkt. i oppgaven.

(1)     Når kan et vilkår ansees for å utgjøre en del av avtalen mellom partene ?
Både i dette pkt. og i (2) er sondringen forbrukere/andre meget vesentlig. Jeg viser til det innledende, men se dog i Rg. 1994 s. 431, hvor kravet til skriftlighet etter Tomtefestel. ble ansett tilstrekkelig gjennom forutgående korrespondanse. Kand. skal bare vise at de ser den betydelige forskjell i vernet mellom forbrukere og andre, jfr. foran, ,og at vedtagelse ikke kan skje i strid med preseptorisk lov. Jeg minner også om den nye § 37 pkt. 4 i Avtalel., om bevisbyrden for individuelt forhandlede/standardvilkår. Her brukes også forbrukere i noe videre betydning.
Ellers får kand. få frem at det er de vanlige regler om avtaleslutning som gjelder, altså aksept, som dekker et tilbud, Avtalel. § 6, uansett om det er momentan konformitet eller trinnvis oppbygning. Kand. bør presisere at norsk rett fullt ut aksepterer at partene fraviker deklaratorisk rett, at dette gjelder både uttrykkelig og forutsetningsvis, og ofte er en fordel, dog med forbehold for regler til skade for forbruker.
Hovedtema er selvfølgelig vedtagelseskravet, og i utgangspunktet er det klart at en klausul for å være vedtatt må foreligge senest på det tidspunkt akseptanten avgir aksepten. Så kommer nyanseringene. Når det gjelder forbrukere, hvor avvik kan avtales, vil man stå sterkt på kravet nevnt ovenfor. Men det kan være rom for nyanser. En forbruker kan meget vel ha god teknisk kunnen, eller juridisk erfaring i den bransje han beveger seg i. (Når har en fagperson som kontraherer som forbruker rett til å være forbruker?).
I motsatt ende ligger massekontraktene, og kontraktene fra monopolartede bedrifter, jernbane, televerk, sporveier etc. Her foreligger som oftest voluminøse leveringsbetingelser, ofte kalt vedtekter, som de fleste ikke kjenner i detalj. Her er det spørsmålet om tilgjengeligheten, og de fleste kand. får med at overfor denne type kontrakter stiller realkreditor ofte meget svakt, jfr. Hov s. 136-37. I samme forbindelse kan man jo ta med "bøkene fra forsikringsselskaper". Her er det et spørsmål om et for stort vell av informasjon, som gjør det hele uoversiktlig.
Så langt får de fleste kand. med det vesentligste, dog med litt dårlige nyanseringer. Det er i det følgende det ofte svikter og blir uklart. Har partene fast forretningsforbindelse, eller er bransjekyndige, og kjenner bransjens spesialregler, vil avtalemekanismen ofte være meget "nedslitt", og det meste kan forutsettes, jfr. Trestandard-dommen, Rt. 1968/1185, hvor pakkseddelen ikke var et egnet dokument for salgspant (her var heller ikke kjøper bransjekyndig). Se ellers kritikken hos Brækhus 2 1994 s. 92-93 og Hov s. 135. I motsatt retning, og til støtte for bransjepraksis, se Speditør-dommen, Rt. 1973/967, hvor speditør fikk tilbakeholdsrett i campingvogner for tilgodehavende uten at den vanlige konneksitet forelå. Uttrykkelig henvist til bransjepraksis. 
Den gode kand. belyser forskjellige situasjoner knyttet til ordrebekreftelser. Er partene allerede kommet med overensstemmende skriftlige tilbud og aksepter, og det så kommer en ordrebekreftelse, virker den nærmest som et unødvendig tillegg, og vil oftest ikke bli lest i alle detaljer av adressaten. Nye og betydelige avvik fra det avtalte er mottakeren neppe bundet av, men han bør nok reklamere. Derimot kan situasjonen være den at ordrebekreftelsen er en skriftlig stadfestelse av en muntlig eller ufullstendig avtale. Da vil ytelseskreditor ofte måtte godta den, særlig hvis den er en lojal utdypning av deklaratorisk rett, eller presisering på annen lojal og hensiktsmessig måte: (Hov s. 134-35 og K 1 s. 75.) Er derimot risikoforskyvningen av betydning i forhold til deklaratorisk rett, eller det allerede avtalte, er det tvilsomt om ytelseskreditor behøver å godta dem, men han blir ofte bundet hvis han ikke reklamerer. Også her er det mange kand. som kommer inn på passivitetsvirkninger, men de er dårlig knyttet til de konkrete situasjoner. (Jeg har flere steder truffet på at kand. ikke vet forskjell på en ordrebekreftelse, pakkseddel og faktura.) Jeg får ofte vite at særvilkårene først kommer i fakturaen, som jo åpenbart er for sent. Oftest mener de vel ordrebekreftelsen, men her er det svakt i alminnelig samfunnskunnskap. Det virker som de ikke vet når en faktura kommer, relatert til avtaleinngåelsen; særlig ved de større kontrakter. Jeg har truffet på noen grusomme feillesninger av Avtl. § 6,2., som det åpenbart har vært forelest over, men kand. ikke har skjønt noe av. Det går på å bli bundet ved passivitet ved uoverensstemmende aksept, når standardvilkårene smugles inn i aksepten. De glemmer helt innledningsordene ..,"hvis avsenderen av aksepten gaar ut fra, at den stemmer med tilbudet". Jfr. det jeg ovenfor har sagt om lojal presisering eller utdypning. 
Endelig vil jo for standardvilkår motstridproblemet oppstå også i dette pkt., hvor hver part presenterer sine standardvilkår, og det er motstrid. Problemet "Battle of forms" og "first shot" - "last shot" er inngående behandlet på forelesninger. Kommer partene ikke til enighet, er vel resultatet at ingen avtale er inngått, evt. at avtale er inngått uten standardformularer overhodet. Noen kand.ser dette, og bør honoreres. Resten kommer i (3). 
Som nevnt ovenfor, får en rekke kand. med seg ikke så lite av det som er gjennomgått ovenfor, men det er altfor dårlig knyttet til de konkrete situasjoner og standardenes ulike tilblivelsesmåter. Nettopp fordi de fleste kand. har så lite med av det innledende bakgrunnsstoff og presiseringer, blir svært meget hengende i luften, og det gir dårlig uttelling. Det er forbausende hvor lite lovlige hjelpemidler er brukt, og "agreed documents" er ofte utelatt i denne viktige del.

(2)     Hvilket vern gir lovgivningen mot urimelig bruk av standardvilkår ?
Kand. får raskt skille ut de regler vi har om forbrukervern, hvor loven uttrykkelig forbyr avvik fra dens regler, eller avtaler som setter den svakere part dårligere. Da er avviket ugyldig. Likeledes Avtl. nye § 37, både nr. 1 og nr. 2 samt nr. 4. Kan det sies noe fornuftig her om tilpasningen til EØS og noe mer, er det et godt pluss. De fleste makter det ikke, men noen bedriver avskriftsbyrå. Dertil får jeg fra mange oppramsning av Kjl. § 4, Afael. § 1-2 (2), Hvtjl. § 3 osv. Slikt blir ofte litt trettende. Poenget er å påpeke forskjellen, og at det av og til også kreves skriftlighet for avvik, jfr. Hl. § 5. Ellers får man jo fortest mulig komme over til hovedregelen i Avtl. § 36, jfr. også her Markedsføringsl. § 9 A og eventuelt Pristiltaksl. § 2 som mange nevner.
Det bør kort presiseres at urimelige standardvilkår kan settes til side, enten de er opprinnelig urimelige eller blir det som følge av efterfølgende forhold. Det er nok å vise til disse bestemmelser, og at vi har en kraftig rimelighetssensur. Poenget for oss er å se anvendelsen av dem på standardvilkår, og at rettspraksis ofte bør vise stor tilbakeholdenhet, særlig hvor vi står ovenfor de "agreed documents" med balansert fordeling av risiko og fordeler/ulemper, samt en balansert omformning av deklaratorisk rett m.h.t. betingelser for og virkninger av mislighold. Et utmerket eks. på dette synes jeg man kan se i linjen i NS 3430 om forsikringsplikt, kap. 14, "vågnad for skade i byggetiden" i kap. 15, sammenholdt med kap. 16 og 17, om avtalefrister og fristforlengelse, med normert erstatning og dagmulkt i kap. 20. Når man kommer over i de andre grupper standardvilkår, er jo problemet generelt om innholdet generelt er urimelig, eller når faktisk bruk av en standard kan gi seg urimelig utslag (Det er gamle om at man bruker gal standard på et riktig forhold) og når en standardregulering utilsiktet virker urimelig. Her er kand. oftest meget svake.
Vedrørende risikofordelinger om fremtidige forhold, bør man være varsom med sensureringen, hvis det ikke blir påtagelig urimelig. De større standarder har nettopp tatt høyde for at risikoen da oftest blir plassert hos den som best kan forhindre at kalamiteten inntrer, eller hvor det gjelder kalamiteter de ikke har herredømme over at man har en balansert plassering av risiko for slike. Dette er da kalkulerte risiki partene har tatt hensyn til. Det vil selvfølgelig virke hardt når det man ikke kan hjelpe inntrer, men sånn er det. Motsatt bør det gripes inn hvor risikoen blir ekstra stor, fordi den ene part forsømmer seg, enten ved avtaleinngåelsen eller senere. Se f.eks. Rt. 1989/950, og Selsbakk-dommen 1990 s. 284 (Hov s. 284-285). Tvml.§ 452 bør i så fall nevnes. Mange ganger inneholder standardavtaler bestemmelser om voldgiftsavgjørelser, hvilket er utmerket når det avtales mellom jevnbyrdige. Det er de særlige problemer vedrørende slike voldgiftsklausuler vi skal ha frem. Jeg har sett lite av dem. 
Også fra kreditt- og finansrettens område kan det hentes eks., og det er tilgang til stoff i lovlige hjelpemidler.

(3)     Hvilke regler og retningslinjer gjelder for tolkningen når det er brukt eller vist til standardvilkår?
Kand. får trekke linjene fra pkt. 1 om vedtagelse. I dette pkt. forutsettes det bindende avtale, og at det er brukt eller uttrykkelig vist til standardvilkårene. Har man bygget opp som jeg, kan man bare henvise til at forbrukervernet må respekteres. I dette pkt. forutsettes at det kan avtales avvik. 
Kand. får fort slå fast at alle alminnelige tolkningsregler kommer til anvendelse, men vekten av de enkelte tolkningsmomenter og tolkningsregler kan bli til dels betydelig forskjøvet, og noen har mindre betydning. Jeg minner forøvrig om Avtl. § 37 nr. 3. 
I "agreed documents" (se NS 3430 pkr. 4.2.) vil det ofte være oppgitt prioriteten av de enkelte dokument, og stemmer stort sett med de vanlige regler om at det spesielt skrevne går foran det trykte, og at tvil om tolkningen av et avtalevilkår skal gå i disfavør av den som burde uttrykt seg tydeligere. Men her møter vi ofte tankeløshet hos kand. De anvender slavisk det de har hørt om alminnelig avtaletolkning. Det gjelder de nyss nevnte regler om tolkning i disfavør av den som burde uttrykt seg tydeligere, og at fellesforståelse går foran en objektiv fortolkning av ordlyden. Problemet med standardvilkår er jo svært ofte, særlig ved "agreed documents" og de store bransjestandarder, at ingen av partene har medvirket til utformningen av standardvilkårene. De to tolkningsregler vris da i en helt annen retning. Når det gjelder felles forståelse, må det jo gå på at standardvilkår skal være en del av avtalen, og/eller man er enige om forståelsen av dette avtalevilkår. Når det gjelder den som burde uttrykt seg tydeligere, vil det vel da oftest gå på spørsmålet om hvem som bragte standardvilkårene inn. Her blir det jo for så vidt parallellitet til forbrukervernet i Avtl. § 37 pkt. 3. 
Ved de større standarder, særlig "agreed documents", har man ofte forarbeider og praksis som kan hjelpe i tolkningsprosessen. Likeledes bør harmoniserende tolkning søkes ved motstrid ("Battle of forms", "first shot" - "last shot" kommer også inn her, nå som tokningsmoment, men de blir som oftest bare nevnt uten mer utdypning). Noen er dog flinke, og søker å peke på utveier, og at problematikken kanskje ikke er innarbeidet i norsk rett ennå. 
I visse tilfeller oppstår spørsmålet om innskrenkende tolkning til skade for den presumptivt sterkere part, eller til skade for den som har benyttet seg av standarden. Dette gjelder særlig ved uoversiktlighet, eller når noe er utelatt. Da kan en antitese være på sin plass. Jeg viser forøvrig til Hov s. 285.om standardvilkår i strid med tvingende bestemmelser på et beslektet område. Skal man da bruke analogi eller antitese? Nå er vi på et elevert nivå. 
Mange ser at i tvil så vil man ha en tendens til å tolke standardvilkårene (harmonisere dem) med utskreven rett, hvis så finnes, eller bransjekutymer. Under dette pkt. er som nevnt ikke feilen at kand. får med seg for lite. Tvert imot får de med seg i meste laget, men det ofte veldig svakt relatert til det spesielle for standardvilkår.

(4)     Påvirker standardvilkår spørsmålet om hva som gjelder på vedkommende kontraktsområde, selv om vilkårene ikke er gjort til en formell del av avtalen mellom partene?
Dette spørsmål synes hos svært mange kand. å være preget av tidsnød. Andre kand. har tidligere i besvarelsen bombastisk fastslått at "agreed documents" er privat lovgivning på linje med deklaratorisk rett,  og de får da relativt lite å skrive om.
Man får trekke linjene fra vedtagelsesproblematikken. Selvfølgelig kan en naturlig fortolkning medføre at hvor referanse til standardvilkår, som ellers er alminnelige, er utelatt i denne kontrakt nettopp innebærer at partene ikke har villet ha dem med. I så fall får vilkårene ingen betydning, i den utstrekning de avviker fra bakgrunnsretten, men dette vil være særtilfellene.
Ellers vil vel spørsmålet måtte besvares med et nokså ubetinget "ja", hvilket de fleste gjør. Det bør dog sondres etter kvaliteten av standardbetingelsene - tilblivelsesmåten.
Jeg synes det er nokså naturlig å knytte det hele til hvorledes kutymer og sedvanerett oppstår, og kanskje ironisk konstatere at vi kunne snakke og danne handlingsmønstre før vi kunne skrive, og at all gammel rett var sedvanerett. Hvorfor da ikke parallellisere fra de gode standardvilkår til deklaratorisk rett.
Mere konkret er å si at vel etablert praksis på et område blir tillagt stor vekt av høyesterett, hvis den ellers holder mål. Man er ikke glad for å gripe inn i vel etablert praksis (Det heller ikke faktisk hvor praksis er noe uheldig. Vi har en del skatterettsdommer, hvor høyesterett i tvil har lagt til grunn en forvaltningspraksis, nettopp under henvisning til at den var vel etablert).
Henvisning til bedre bransjepraksis kan kanskje være Speditør-dommen, Rt. 1973/976, nevnt foran under det innledende. 
De gode standarder, som etablerer god praksis velbalansert fordeling av byrder og fordeler, vil ofte bli dominerende innen bransjen, og det vil ofte sees på som en "glipp" at man ikke har vist til den. Som utfyllende tolkningsmoment, og kanskje også som sedvanerett, vil da sikkert høyesterett følge det gode opp. Noen kand. er flinke her, og påpeker både det nevnte, og at etablerte standarder ofte vil ha større gjennomslagskraft overfor domstolene enn nye, men på den annen side at tiden kan ha løpt fra de allerede etablerte, mens de nye da heller burde få større gjennomslag. Slikt bør honoreres. Men ikke alle standarder passer like godt. Jeg viser til Hagstrøms "Fargmenter" II. s. 15-17 om pkt. 28 i NS 3430 om de strenge krav til "alltid skriftlighet" ved endringer.
Hos meg har enkelte av de mindre gode kand. fått et ekstra lite pluss for pkt. 4, og det har bedret deres karakter.

IV.    Grovt om erfaringene fra sensuren.
Jeg får snakke for meg selv, men jeg har talt med to av de andre gjennomgående sensorer; og en som hadde Tromsø. Det later til at vi alle har den store innvendingen at alt om bakgrunnsstoff, forklaring av hva standardvilkår er, de ulike grupper og deres ulike tilblivelse, samt behovet og forholdet til deklaratorisk rett er altfor dårlig behandlet. Dette påvirker da svært meget behandlingen av pkt. 1-3, som blir altfor unyanserte, og for dårlig siktet inn mot vårt tema som er standardvilkår. Spesielt gjelder dette pkt. 2 og 3, hvor vi ofte får altfor mye alminneligheter om § 36, og tolkningsmomentene er dårlig siktet inn mot det spesielle for standardvilkårene, se min beklagelse foran.
De fleste hadde et inntrykk at det var mindre stryk enn vanlig, men det store gross havnet i sjiktet 2.95 og over på de ulike grader av av 3-tallet. Noen lauder er det. Hos de fleste av oss kun de svakere lauder, men en sensor hadde to som var svært gode, og visstnok til S.t.L. For eget vedkommende vil jeg si at bunkene til de forskjellige kommisjoner har falt høyst ulikt ut. Jeg åpnet med de 30 første, og var gledelig overrasket over relativt få stryk, sammenlignet med tidligere sensurer (ca. 25 °/). Så fikk jeg en bunke, som var forferdelig, og ødelegger snittet nokså meget. Jeg har nok flere på ren Haud-tallet enn det jeg fikk inntrykk av at mine medsensorer hadde, og jeg har en ca. 10 % L., men ikke av de gode.
Det bør kanskje være en ekstra oppgave for førstesensor i kommisjon å kontrollere om tålegrensen, både i relasjon til stå/stryk, og i relasjon til H./S.t.H. er for ulik hos de forskjellige gjennomgående sensorer.

Sensorveiledning teori 3,
Tredje avdeling,  våren 1995

1.    Innledning.

Sensorveiledningen er basert på 1. versjon samt samtaler med gjennomgående sensorer etter en foreløpig vurdering av et utvalg besvarelser. 

Eksamenskravene i tingsrett er i studiehåndboken for 1994/95 formulert slik:

"Grundig kjennskap til reglane om ulike slag ting, til reglane om grenser for og registrering av fast eigedom, råderetten som eigar til og som rettshavar i fast eigedom, allemannsrettar til fast eigedom, almenningsrett, sameige, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eigedom og vanleg lausøyre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av fast eigedom."

Innenfor den tilrådde litteratur er emnet naborett særlig behandlet i Thor Falkanger, Tingsrett 4. utg. kap. VH s. 261-316. I tilleggslitteraturen er emnet behandlet av Mons Sandnes Nygard; Ting og rettar, Bergen 1974.

Oppgavens kjerneområde må sentreres om urimelighetskriteriet i nabol. § 2. De sentrale problemer drøftes hos Falkanger på s. 279-301 og hos Nygard s. 191-207. I Ting og rettar er dessuten enkelte særlige tålegrenser drøftet s. 207-218, se også Falkanger s. 314-316, men disse faller etter ordlyden utenfor oppgaven.

Av annet kildemateriale nevnes lovens forarbeider, Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalet, Ot.prp. nr. 24 for 1960-61, samt en del sentrale høyesterettsdommer som kandidatene bør ha en del kjennskap til. Også NOU 1982:19 er av interesse. Videre kan forarbeidene til endringen av nabol. § 2 i 1989 ha interesse (lov av 16.6.1989 nr. 67) , se Ot.prp. nr. 33 for 1988-89 s. 34-43, se her Falkanger s. 280.

2.    Krav til besvarelsene/innhold

2.1.    Avgrensninger og disponering

Oppgaven må anses som en sentral oppgave innenfor faget (statisk) tingsrett. Oppgaven burde ikke by på særlige tolkningsproblemer mht. en naturlig avgrensning. Slik oppgaveteksten er formulert, må det forventes at besvarelsene blir konsentrert om en analyse av urimelighetskriteriet i naboloven § 2.
    Etter mitt skjønn er emnet såpass sentralt og omfattende at hovedinnsatsen må legges til en drøftelse av urimelighetskriteriet. Det må avgrenses mot reglene om konsekvenser/rettsvirkninger av brudd på nabol. § 2. Oppgavens ordlyd "hva ligger i .." burde ikke gi grunnlag for misforståelser på dette punkt.
    Avgrensningen i forhold til rettsvirkningene kan f.eks. foretas ved at urimelighetskriteriet presenteres som et vilkår for at de aktuelle rettsvirkningene skal utløses. Det må her være tilstrekkelig med en kort henvisning til reglene om stansning eller retting i nabol. § 10, herunder reglene om vederlag, samt det objektive erstatningsansvar etter § 9. Mer enn dette bør ikke sies om rettsvirkningene. De fleste kand. synes å ha avgrenset mot rettsvirkningene.
    Det er heller ikke foranledning til å skrive noe om hvem som har rettigheter og plikter etter nabol. § 2. Om noen kand. kort berører andre grunnvilkår enn "skade/ulempe" (jf. Falkanger s. 272-274) bør likevel ikke dette føre til trekk. Derimot må det trekkes for lange utredninger om anvendelsesområdet for § 2. Basert på en foreløpig gjennomgang av en del besvarelser synes det å være en generell tendens til forholdsvis lange innledninger. hvor en del alminnelige vilkår for anvendelse av § 2 presenteres. Dette ordfatter bl.a. spm. om hva som er naboeiendom, hvem som kan ha rettigheter og dikter etter § 2, herunder om krav til tilknytning til eiendommen. historikk og legislative hensyn skade/ulempe,. Etter å ha konferert med gjennomgående sensorer, er det enighet om ikke å tillegge slike innledninger særlig vekt i negativ retning, forutsatt at kand. ellers skriver treffende om urimelighetskriteriet.
    Når det gjelder selve disponeringen bør kand. stå relativt fritt. Innledningsvis bør emnet kunne plasseres i en større sammenheng. Det kan være naturlig å presentere nabol. § 2 som en regel om begrensning av eiers adgang til utnyttelse av eiendommen. I denne sammenheng bør det sies noe om forholdet til offentligrettslige regler som begrenser rådighetsutøvelsen. Her kan særlig nevnes plan- og bygningsloven samt forurensningsloven. Det må kunne forventes at kand. får frem at tillatelse etter plan- og bygningsloven ikke medfører at tiltaket derved går klar av urimelighetskriteriet, jfr. Rt. 1974 s. 122. I tilknytning til forurensningsloven kan man kort peke på at erstatning for tillatt forurensning er betinget av at tålegrensen er overskredet, jfr. forurensningsloven § 56. Disse spørsmål kan det for så vidt være naturlig å komme inn på lenger ut i besvarelsen.
    Innledningsvis kan det også nevnes at naboloven er deklaratorisk, jfr. § 1. Det kan her pekes på den konsekvens at tiltakshaver gyldig kan inngå avtale om tiltak som ellers ville ha blitt rammet av urimelighetskriteriet.
    Videre kan det være hensiktsmessig med en kort redegjørelse av den historiske utvikling. Etter min vurdering er likevel dette ingen nødvendighet i denne oppgaven. Her som ellers bør innledningen gjøres relativt kortfattet.

2.2.    Nærmere om urimelighetskriteriet.

Slik oppgaven er formulert må det være akseptabelt at kand. går nokså direkte til drøftelsen av hva som er "urimelig", etter en kort innledning hvor man bør få frem at urimelighetskriteriet er det sentrale vilkår ved vurderingen av om den naborettslige tålegrense er overskredet. Etter mitt skjønn bør det således ikke gi grunnlag for trekk dersom det avgrenses mot "uturvande".
    For å vise oversikt kan man imidlertid plassere urimelighetskriteriet i forhold til det alternative kriterium "uturvande" (unødig). Det bør her påpekes at det uturvande som oftest også vil være urimelig. I denne sammenheng kan det med fordel understrekes at urimelighetskriteriet er det mest praktiske vilkår av de to kriterier. Det kan kort nevnes at "uturvande" i første rekke omfatter tiltak som er foretatt i ren sjikanehensikt eller av tankeløshet, eller tiltak der skaden/ulempen kunne ha vært eliminert/redusert. Om dette tas opp innledningsvis eller senere bør være av underordnet betydning.
    Det må også sies noe - hvilket må kunne gjøres relativt kortfattet - om begrepene skade og ulempe, jfr. Falkanger s. 274. Sondringen fysiske skader contra ulemper av psykisk art bør nevnes. Her kan nevnes at det ikke er et absolutt kriterium for skade/ulempe at det foreligger et økonomisk tap, se særlig i relasjon til rettingsregelen i § 10. Kandidater som kort tar opp problemstillingen om hvorvidt nabol. kan anvendes direkte for skade på person må honoreres, (jfr. ot. prp. nr. 33 (88-89) s. 43).
    I drøftelsen av urimelighetskriteriet må kand. vise forståelse for at det nærmere innholdet må fastlegges ut fra en tolkning av § 2 annet til fjerde ledd. Ved drøftelsen av § 2. 2. ledd må kand. problematisere det nærmere innholdet i ordlyden "kva som er teknisk eller økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa".
    Kand. som eventuelt måtte sette likhetstegn mellom "urimelig" og det faktum at det teknisk eller økonomisk sett foreligger alternative tiltaksmåter, har ikke forstått innholdet i § 2. Eventuelle slike feil må vurderes som alvorlige.
    For den gode besvarelse må det kreves at vurderingstemaet i § 2, 2. ledd presenteres som nettopp et vurderingstema, (jf. ordlyden "leggjast vekt på") som del av en mer sammensatt vurdering.
    Man kan neppe forvente de helt store prestasjoner omkring vilkåret "teknisk/økonomisk mogeleg". Lovteksten er knapp. Det samme er forarbeidene. Lovforhistorien viser imidlertid en nær tilknytning til forurensningsspørsmål som støy, lukt o.a.
    I forarbeidene til endringen av § 2 i 1989 (ot.prp nr. 33 (88-89) s. 39) er det uttalt at det skal "bygges på en objektiv norm mht. hvilke tiltak som må anses teknisk og økonomisk mulig å gjennomføre for å hindre eller begrense forurensningen. I forlengelsen av dette vil departementet anta at det i utgangspunktet heller ikke bør tas hensyn til eventuelle konjunktursvingninger med derav følgende bransjeproblemer ved fastleggingen av tålegrensen, selv om oppstillingen av en objektiv norm prinsipielt ikke helt utelukker dette".
    Kandidater som evner å trekke linjer fra kriteriet "teknisk/økonomisk" til forurensningsproblematikk må honoreres. Kandidater med god oversikt vil formentlig kunne anvende dommen i Rt. 1972 s. 142 (Jernverket i Mo) som eksempel her, selv om lovens ordlyd er kommet til i ettertid, og selv om dommen har størst interesse i relasjon til "uturvande". En del kandidater bruker dommen om Sandvika Gjestgiveri (Rt 1969 s. 757) som eksempel her, og mange kommer heldig fra dette.
    Kand. som får frem at tålegrensen lettere vil kunne anses overskredet i tilfeller hvor en skade kunne ha vært avverget[begrenset ved hjelp av relativt enkle/billige kontrolltiltak, bør gis pluss.
    Hovedvekten i besvarelsen bør imidlertid legges på nabol. § 2. 3. ledd hvor det må foretas en grundig drøftelse av lovens ordlyd "venteleg etter tilhøva på staden" og " ....verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader". Den velorienterte kandidat vil her vite at det har skjedd en lovendring (1989) hvor det siste alternativet ble endret fra et absolutt unntak til et moment som skal tillegges vekt. De sentrale kriteriene "påregnelighet" og "sedvanlighet" må presenteres og forankres i ovennevnte ordlyd, samt at disse begrepene analyseres. Den gode besvarelse må få frem påregnelighetskriteriet som en vurderingsnorm mht. hva som konkret må anses påregnelig i strøket. Her må kandidatene også vise at det ikke er tale om en konkret påregnelighet for den enkelte eiendom, men at påregneligheten må vurderes i en større sammenheng i forhold til det omkringliggende strøk, jf. Rt. 1965 s. 933. Videre må kandidatene si noe fornuftig om "sedvanlig", hvor det må trekkes inn at vurderingen her må bygge på et mer generelt grunnlag. Det bør fokuseres på at innholdet av "sedvanlig" ikke er statisk, men gjenstand for endringer i takt med endringer i samfunnet og endrede driftsmetoder m.v. som følge av den tekniske utvikling.
    Det vil neppe være mulig å prestere noen særlig dybdeforståelse uten nokså inngående kjennskap til rettspraksis. Kand. bør her kunne forventes å si noe om ulike typer problemer, som f.eks. ordinære naboforhold, flyplasstøy, industrivirksomhet, veianlegg, bygninger/anlegg i boligstrøk m.v. Ved anvendelse av rettspraksis som eksempler må det imidlertid kreves at kand. trekker ut av dommene det sentrale i forhold til urimelighetskriteriet En ren kasuistisk oppramsing av dommer uten noen nærmere tilknytning til de sentrale kriterier blir av liten interesse En tilnærming til tålegrenseproblematikken er her nødvendig. Det må kreves at kand. demonstrerer kunnskap om at et tiltak -som isolert sett er upåregnelig og/eller usedvanlig - ikke nødvendigvis innebærer at tålegrensen er overskredet.
    Motsatt bør det fokuseres på at tiltak som er påregnelige - og/eller sedvanlige likevel kan være nabostridige. Illustrerende eksempler på sistnevnte kan være flyplasstøy, jfr. Falkanger s. 292 note 44. Kand. må forankre ovenstående rettskildemessig til lovens ordlyd, jfr. at påregneligheten er noe som det "skal leggjast vekt på". I tilknytning til dette bør nabol. § 2, 4. ledd nevnes som en unntaksbestemmelse. Her bør det fokuseres på de to hovedkriterier for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse; om tiltaket har ført til en "monaleg forverring av brukstilhøva", og om denne forverringen bare - eller i særlig grad - rammer en avgrenset personkrets. Om § 2, 4. ledd vises til Falkanger s. 293.
    Drøftelsen av urimelighetskriteriet vil bli ufullstendig dersom ikke påregnelighetskriteriet sees i lys av spørsmålet om tidsprioritet. Kandidatene må her presentere hovedprinsippet om at påregneligheten må vurderes med utgangspunkt i etableringstidspunktet.
    Kandidater som i tilknytning til spørsmål om tidsprioritet sondrer mellom ulike ervervsformer og situasjoner som frivillig kjøp og arv må honoreres. Dette må særlig gjelde dersom kand. får frem ulikhetene mellom f.eks.. boligeiendommer i motsetning til eiendommer knyttet til næringsdrift (f.eks. landbruk). Eiendomsoverdragelsen vil i sistnevnte tilfelle pga. slektstilknytning og ønske om videreføring av tradisjoner ofte innebære visse elementer av "plikt" som reduserer betydningen av de synspunkter som ellers gjelder i tilfeller hvor en eier frivillig har kjøpt bolig i nærheten av sjenerende virksomheter.
    Den solide kandidat vil også i tilknytning til pliktmomentet kunne si noe fornuftig om betydningen av formell contra reell overtagelse av slike eiendommer som nevnt, jfr. særlig Rt. 1977 s. 1155 (Flesland-dommen). Den sentrale problemstilling her er om arvingen som støtte for at § 2 er krenket kan påberope seg omstendigheter som var inntruffet før overdragelse av eiendommen. Høyesterett formulerte i ovennevnte sak et hovedvilkår om at "erververen før en formell overtagelse av eiendommen må ha hatt en faktisk og økonomisk tilknytning til denne som innebærer at han faktisk har drevet eiendommen..." . Også saken vedr. Kjevik flyplass har interesse i denne sammenheng, jfr. Rt. 1982 s. 588.
    I tillegg til en problematisering av sedvanlighet og påregnelighet som elementer i urimelighetskriteriet, vil den fullstendige besvarelse måtte komme inn på andre momenter.
    Størst interesse her er etter mitt skjønn hvorvidt betraktninger om samfunnsnytte og samfunnsøkonomiske vurderinger har relevans i urimelighetsvurderingen, og i tilfelle hvilken vekt slike hensyn kan tillegges.
    Utviklingen i rettspraksis mot en mer liberal holdning til å akseptere samfunnsøkonomiske betraktninger som moment i urimelighetsvurderingen bør nevnes, jfr. dommene i Rt. 1965 s. 389, Rt. 1965 s. 933, Rt. 1969 s. 643 (Fana-dommen) og Rt. 1972 s. 142 (Jernverksdommen) og Rt. 1972 s. 377 (radio/TV-støy), se Falkanger s. 294-296.
    Det kan også sies noe om urimelighetskriteriets forhold til reglene i nabol. §§ 3-5, men det er etter min oppfatning ikke grunn til å kreve noen grundige drøftelser av disse reglene.

3.    Bedømmelsen.

Emnet er grundig behandlet i den tilrådde litteratur. Forelesninger i tingsrett har vært holdt våren 1995. Oppgavens tema må sies å ligge sentralt innenfor "pensum". Dette må bety at det må stilles en del krav til dybdekunnskaper, samt at kravet 61 klarhet og presisjon skjerpes. For den laudable besvarelse må det kreves at kand. demonstrerer grundig forståelse av urimelighetskriteriets ulike sider, og det må forventes et visst kjennskap til sentrale rettsavgjørelser om tålegrensen. Et element i denne vurderingen må være om kand. på basis av relevante dommer forsøker en generell tilnærming til lovens vilkår, og ikke bare en løsrevet oppramsing av rettspraksis. Gradering av laudable besvarelser må bero på skjønn basert på graden av bruk av rettskilder og anvendelse av juridisk metode, dybde i drøftelsene og presisjonsnivå.
    Besvarelser som ikke nærmer seg en dybdeanalyse vil ikke kvalifisere for laud. Heller ikke besvarelser som ikke skiller mellom kriteriene "uturvande" og "urimelig" kvalifiserer til laud. Fremstillinger som ikke i tilstrekkelig. grad er knyttet til lovteksten er en gjennomgående svakhet. og dette må trekke endel ned. Et eksempel på dette er at en del svakere besvarelser ikke klart nok år frem at momentene i 3. ledd er elementer som det "skal . leggjast vekt nå" - det må således trekke betydelig ned dersom 3. ledd fremstilles som absolutte kriterier.
    Besvarelser som er en generell fremstilling av nabol. § 2 med henvisninger til øvrige bestemmelser i nabol. § 2 - gjerne begrenset til parafraser over lovteksten - tyder på at kand. ikke har forstått hva oppgaven spør etter. Eventuelle slike besvarelser tyder på overflatiske/manglende kunnskaper og liten forståelse, og må normalt vurderes som ikke bestått.
    Besvarelser som idet hele ikke kommer inn til kjernen og problematiserer urimelighetskriteriet gjennom kriteriene påregnelighet, sedvanlighet, tålegrense, tidsprioritet mv. må regnes som ikke bestått.
    Skulle man ha berørt de sentrale tema uten noen dypere analyse, gjerne i kombinasjon med en lang innledning om generelle naborettslige spørsmål eller mye om konsekvensene av overtredelse av nabol. § 2, vil besvarelsen etter mitt skjønn befinne seg i faresonen. Ved vurderingen av grensen bestått/ikke bestått må det legges vekt på om kand. har demonstrert et minimum av forståelse av urimelighetskriteriet. Foreligger det klare misforståelser eller grove feil må dette føre til stryk.

 

Sist oppdatert 03. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.