UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning teori 1 
Sensorveiledning teori 2 
Sensorveiledning teori 3 

Sensorveiledning teori 1,
Tredje avdeling,  våren 1996

Eksamenskravet i tingsrett:

"Grundig kjennskap til reglane om ulike slag ting, til reglane om grenser for og registrering av fast eigedom, råderetten som eigar til og som rettshavar i fast eigedom, sameige, allemannsrettar, sameige, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eigedom og vanleg lausøyre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av fast eigedom"

Fra pensumslitteraturen er det sentrale i oppgaven hos Thor Falkanger: Tingsrett, Oslo 1993 del B: "Statisk tingsrett", og da særlig bokens kap III Sameie og kap IV Servitutter.

For øvrig er mindre deler av oppgavens emne også behandlet i en del av tilleggslitteraturen, særlig Mons S. Nygard; Ting og Rettar uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på det her. Derimot nevnes spesielt at Brækhus/Hærem Norsk Tingsrett ikke står som tilleggslitteratur. (Dette har en viss betydning i det denne boken tar mer direkte og systematisk opp de problemstillinger som oppgaven reiser, hvilket gjeldende lærebok ikke i samme grad gjør) .

Jeg har ikke mottatt kommentarer fra øvrige sensorer, så denne endelige versjon av veiledningen er kun basert på egne erfaringer med sensuren. Det har vise seg at "opplegget" for den foreløpige veiledningen har holdt seg, og jeg benytter derfor den foreløpige veiledning i en viss utstrekning uforandret, derfor formuleringer om "hva som kan forventes å komme" o.l.

Jeg kan vel si med en gang at jeg personlig regner ikke denne oppgaven som noe "sentral" oppgave på 3. avdeling, hverken generelt eller innen tingsrettsfaget. Jeg er meget spent på å se hvordan kandidatene mestrer oppgaven. Særlig ut fra at emnet ikke er behandlet samlet hos Falkanger, men og på grunn av selve problemstillingen, endring som følge av utviklingen, i heller liten grad problematiseres som eget emne læreboken. Dog finnes det selvsagt, men som jeg kommer tilbake til; noe fordekt bak tolkingsproblemer. Dette i motsetning til Brækhus/Hærem som mer direkte tar opp dette særlig i forbindelse med servitutter. Men poenget mitt her er at denne bok ikke kan forventes lagt tit grunn for hverken oppgaven eller mer generelt som kunnskapskilde blant studentene. Jeg anser derfor oppgaven som relativ vanskelig og krevende ut fra læreboksituasjonen/pensumdekning. Likevel er kravet til kandidatene grundig kjennskap, men dette må vurderes på bakgrunn av tilgjengelig/tilrådd litteratur.

Et problem vil kanskje bli en sammenblanding av tolking og endring av forholdene. Eks ved servitutter. En ting er å tolke om en veirett i utgangspunktet var til å gå, kjøre med sykkel, hest/kjerre, bil, lastebil osv. Noe annet er å vurdere, i lys av utviklingen (tiden som går) om veiretten, hva den nå en gang var, kan endres fra for eks å være for maks hest/kjerre til nå å tillate lastebiler osv. Slik læreboken hos Falkanger fremstiller emnet kan en nok forvente at kandidatene i stor grad behandler begge deler, og da gjerne felles/sammenblandet. Dette dels fordi det rubriseres som et spørsmål om tolking av innholdet i servitutten i lys av utviklingen/endrede forhold. Dette har da også i stor utstrekning slått til. Svært få kandidater klarer å holde seg "strengt" til oppgaveteksten. Det blir ofte variasjoner mellom de som på den ene side bare tolker en del utrykk i servitutt/sameie lovene, og på den andre siden av skalaen, som ser hva oppgaven spør etter og holder seg strengt til dette.

Emm faller strengt tatt tolking av (det opprinnelige) innhold av servitutten/sameiet utenfor oppgaven i den forstand at en forutsetter avklaret det ved stiftelsesgrunnlaget - mens oppgaven spør etter betydningen av senere forhold, dvs. tiden som går - utviklingen .. .

Skoleeksempelet er veiretten som er nevnt ovenfor, og det kan en vel forvente de fleste kandidater får med seg. I så fall er problemstillingen langt på vei presisert. Utviklingen har lovene selv vist til som i servituttloven at rådighetsutøvelsen avgrenses i § 2 med en kvalifikasjon i andre ledd om "kva som er i samsvar med tida og tilhøva". Man kan altså utnytte sin servituttrettighet så langt som det ikke er urimelig for den andre - og i vurderingen av dette vil utgangspunktet - dvs. rådighetsutøvelsen og derved det totale innhold i servitutten da servitutten ble stiftet - kunne endres på grunn av tiden som går og utviklingen som følge av dette.

I sameieloven § 3 finnes en tilsvarende regel for utnytting av sameiet. Utgangspunktet blir her og utnytting i samsvar med stiftelsesgrunnlaget, det står ikke direkte i § 3 men må kunne leses ut som en forutsetning ­ men § 3 slår fast at utnyttingen skal videre skje i overensstemmelse med det den er etla eller vanleg bruk til (om ikke stiftelsesgrunnlaget skulle tilsi noe annet), her kommer så det sentrale for oppgaven som en "kvalifikasjon" eller tilpasning for utviklingen : "til anna som høver med tida og tilhøva". På samme måte som jeg nevner ovenfor mht servitutter vi1 vi her kunne få to tolkingstemaer, det ene hva sameiet i utgangspunktet var etla eller vanleg brukt til, evt. nærmere presisert avgrensing ut fra stiftelsesgrunnlaget, det andre tolkingsproblemet om man skal benevne det slik, er hvilke endringer i utnyttingen som en sameier kan tillate seg ut fra det forhold at tiden går - altså endringer som følge av utviklingen.

For både servitutter og sameie skal så kandidaten trekke frem, og gjøre rede for hensyn som gjør seg gjeldende.

Jeg ville tro, uten at det i seg selv er det eneste rette, at kandidatene tar for seg servitutter og sameie hver for seg, og likeså hensynene, men at innen hvert område vil vi nok se at noen trekker frem hensynene i egne "underkapitler", mens andre påviser hensynene etter hvert som de fremstiller emnene. Systematikken på dette punkt spiller vel kanskje mindre rolle om kand bare får frem poengene uten at det blir for mye "rør". Det viser seg ved sensuren at de fleste behandler servitutter og sameie hver for seg, men det varierer mht hensynene, dvs. noen tar de med under veis, andre har et avsluttende kapittel med hensyn. Det siste har ofte lett for å bli dobbelbehandling.

Kandidatene bør presisere at det gjelder fast eiendom (oppgaven sier jo det) og da skal en ikke behandle f.eks. sameie til løsøre. De fleste tar for seg kun sameieloven og servituttloven og knytter dette til fast eiendom.

De som avgrenser her, nevner som regel at boligsameie gjennom eierseksjonsloven faller utenfor. Det er jeg enig i for denne oppgaven.

Innledningsvis kommer vel kanskje de fleste til å si noe om servitutter og sameie rent generelt. Det er greit nok bare det ikke blir for omstendelig. Det er nok fare for, slik vi ser av enkelte kandidater når de er kunnskapsfattige, at de sper på med stoff som er perifert eller utenfor oppgaven. Slikt må det bli trekk for (om det flyter ut). Det er for denne oppgaven bedre å skrive 7 spalter konsentrert til oppgavens emne enn 20 spalter hvor en overveiende del blir mer løst og fast om servitutter og sameie. Jeg kommer mer og mer til at en må honorere dem som holder seg til oppgaven og det selv om andre skriver det samme, men fyller på med 5-10 spalter perifer/utenfor oppgaven (som i og for seg er juridisk riktig - vi er ikke ute etter å få servert alt hva en kand kan av jus ....). Disse tanker fra den foreløpige veiledning har slått til. Dvs. de fleste har først en generell del før de går i gang med selve "maten" i oppgaven.

Som nevnt bør kand ikke i større grad gå inn på tolkingsproblemer for hvordan en servitutt:/sameie opprinnelig var å forstå. Det forutsettes på en måte fastlagt. Dvs. innholdet i servitutten og sameiet. Men kand må konsentrere seg om endringer som følge av utviklingen - at tiden går. Dette er også et tolkingsproblem slik Falkanger behandler det, se særlig om servitutter side 175 under kapittelet "Kasuistikk". Som Falkanger skriver innledningsvis i dette kapittel: "I dette avsnitt vil en del tolkingsproblemer ved fastleggelsen av servitutters innhold bli omtalt - særlig med henblikk på endrede omstendigheters betydning". Jeg oppfatter dette som i kjernen av oppgaveteksten. Drøftelsene er på side 175 til side 184. Falkanger behandler dette kasuistisk for emnene: Hugstrettigheter, Beiterettigheter, Vannrettigheter, Ferdselsrettigheter.

Hugstrettigheter - Ved husbehovsrett er det behovet i dag som normalt er avgjørende, det forutsettes av samme art som ved stiftelsen, men og til nytt behov som har meldt seg ved en rimelig utbygging av virksomheten ved eiendommen. Falkanger nevner en rekke avgjørelser mht hugstretter. (Et kompliserende element - for kandidatene ved denne oppgaven - er at de dels går på tolking av hva retten omfatter ut fra stiftelsestidspunktet dels går på omfang eller artsendring ut fra utvikling i tiden - jfr. mine betraktninger ovenfor). Rt. 1939. 920 Agder om rett til nye behov: Revegårdsbygging, i det ansett som naturlig sammenheng med gårdsdrift som var blitt alminnelig i store deler av landet. Rt. 1899 s. 492 når ikke lenger nok skadetrær, pga nye driftsformer o.l. så kunne ta friske trær.

Beiterettigheter - igjen må det skilles mellom å fastlegge innholdet  i beiteretten ut fra opprinnelsen og om utviklingen medfører endring/utvidelse/innskrenkninger eller andre omlegninger. Utviklingen kan være f.eks. nydyrking hvor beiteretten utvides, men ikke hvor det legges ny grunn til gården. Her viser Falkanger til Rådsegn 5 når han beskriver: Når det kan holdes flere dyr p.g.a. nydyrking, vil beiteretten utvides, men ikke hvor det legges ny grunn til gården.

Vannrettigheter - (Dette og ferdselsrettighetene er vel kanskje det mest praktiske og der hvor tvister ofte oppstår i dag - i alle fall ser vi dette dukker opp for domstolene). For vannretter er ofte spm om rettigheten kan utnyttes for formål som ikke var klart forutsatt på stiftelsestiden - men som nå utviklingen kan gjøre det ønskelig å utnytte til. Et synspunkt er om utnyttelsen (på nye og andre måter) påfører grunneierne nye byrder.

Ferdselsrettigheter - undergruppert til: Hvor har man veirett, dvs. om utviklingen kan  medføre at en skal tillates å endre plasseringen av veiretten, den andre undergruppe: innholdet i veiretten, dvs. om utviklingen medfører endring i innholdet i veiretten, f.eks. fra gangsti til kjørevei. Samlet er  det spørsmål om Driftsomlegging, dvs. rett til dekning av nye behov. Her er det en rekke dommer, jfr Falkanger side 182/183. Ved hvor en har veirett, eks hvor offentlig vei kommer, og da om den gamle faller bort: Rt 1915 s. 480. Den gamle veirett var i behold også etter at det kom ny, offentlig vei.

Hvilke fremkomstmåter en kan nytte: Kan det kjøres med bil hvor retten stiftet før biler eksisterte? Rt 1924 s. 583 (Solbakken). Servitutthaver gitt medhold: meningen med avtalen var å gi rett til slik kjøring som var vanlig og påregnelig til enhver tid. Likeså Rt 1937 s. 355 (Skedsmo). Begynte med lastebilkjøring, tillatt og vektlagt at bruket var for lite til å ernære en større familie utelukkende ved gårdsdriften.

Som en siste undergruppe på veirettigheter er konfliktene ved driftsomlegginger - altså for oss som følge av utviklingen. Mange nevner Deinboll-dommen Rt 1968 s. 695. om servitutthaver kunne gi 36 hytteeiere rett til å kjøre på veien. Her poengterer Høyesterett som moment av sentral betydning: "Utviklingen tas i betraktning, slik at det er plass for et visst romslig syn." Men dette måtte ses i forhold til om den tjenende eiendom ble påført en ikke uvesentlig økning i byrden. I dette tilfelle var tålegrensen overskredet, omfanget av bilkjøringen ville påføre vesentlig ulempe.

(Se forøvrig Falkanger side 179/183 vedrørende veirettigheter hvor det er en rekke dommer).

Også negative servitutters innhold kan endres som følge av utviklingen, selv om kanskje mest praktisk er rent bortfall, jfr til illustrasjon Rt 1995 s. 904 hvor kommunal regulering fikk betydning for avgjørelse om at negativ servitutt ansås bortfalt, men uttalelser i dommen er klare for at tidens forløp og utviklingen alene ville kunne være nok.

Hensyn i denne forbindelse fremgår under hvert emne, i tillegg har Falkanger mer generelt behandlet dette meget kort på side 167/169 i forbindelse med Rådighetsutøvelsen - særlig om lovens § 2. (særlig på side 168).

For sameie behandles emnet, endringer som følge av utviklingen, på side 116 flg, om sameiernes fysiske rådighet - særlig på s. 117/119. Juridisk rådighet er det kanskje mindre naturlig å vurdere ut fra synsvinkelen endrede forhold - Falkanger gjør det da omtrent ikke. Men i og for seg vil dette også kunne endre seg som følge av utviklingen. Det faller vel naturlig også å drøfte særskilt Flertallsvedtak i lys av utviklingen, dvs. om endring av utviklingen kan endre mulighetene for hva flertallet kan bestemme. Endringer i sameiets innhold og rådighetsutøvelsen drøftet ut fra § 3 skulle kunne tilsi tilsvarende utvidelse av flertallsvedtaksmulighetene.

Spesielle hensyn gjør seg gjeldende når sameie ligger til fast eiendom. Dette skillet (mellom ordinære sameier - som har til gjenstand fast eiendom, jfr oppgavens avgrensing - og når sameiet er til fast eiendom, f.eks. felles utmark i sameie og sameieandelen er tillagt en fast eiendom) bør kand få frem og at hensynene her vil (kunne) være andre. (Tilsvarende skille vil kunne drøftes ved servitutter). Svært få kand - endog de gode besvarelsene - tar særskilt opp dette, dvs. sameieparter eller servitutter som ligger til fast eiendom.

En del kandidater tar opp endringer som følge av endringer i lovverket. Etter min mening faller dette noe på siden av oppgaven. At der kommer nye lover som forbyr (evt. tillater) ending kan vel konstrueres inn under utviklingen. (Det er i alle fall påregnelig). Men en naturlig forståelse av oppgaveteksten, sett i lys av pensumopplegget gjør det lite skjønnsomt å gå gjennom lovverket og påpeke endringer som følge av lovendringer. Få gjør da dette. Men den gode kandidat nevner at offentligrettslige regler naturligvis vil kunne påvirke innholdet i både servitutter og sameier, det mest ekstreme blir vel ren ekspropriasjon - (skjønt noen vil vel kalle det mer ekstremt når det kommer rådighetsinnskrenkninger som i realiteten forbyr virksomheten, og som samtidig kanskje går klar av Grunnlovens 105 .....den problemstillingen får vente til 4. avdeling).

Pensumsmessig - dvs. pensumslitteraturen - er meget kort og ikke særlig dyptpløyende mht sameiedelen av oppgaven. Dette kommer nok til å prege besvarelsene - og sensuren må ta hensyn til dette. Men en dom som flere kand er inne på vedr sameie er Rt 1967 s. 920 (Hålandsdalen) - Høyesterett bemerket at hytten var relativ romslig og forseggjort - i forhold til den begrensede bruk sauesanking medførte - men antok at dette måtte sies å være i samsvar "med tida og tilhøva". Her ble og gitt uttrykk for at en viss anvendelse utover det egentlig formål forutsatte at det ikke ledet til særlig ulempe for de øvrige sameiere. Falkanger påpeker her at dersom endrede forhold skulle medføre at utenforståendes bruk skulle bli til ulempe for sameierne, måtte spørsmålet om brukens fortsatt beståen kunne tas opp.

Sentralt mht utviklingen (og sameie) er det som Falkanger nevner på s.117: Etter hvert som tiden går, kan den opprinnelige utnyttelsesmåte bli mindre interessant eller endog meningsløs. Dersom det ikke er avtalegrunnlag (til å  regulere situasjonen) viser Falkanger til sameieloven § 3 første ledd og siterer fra Rådsegn 4 hvor begrunnelsen er gitt: Skal det ikkje stengja for den framgang som tida og tilhøva fører med seg, lyt den einskilde sameigaren ha høve likeså vel til andre slag utnyttingar som tingen er skikka til. Anna enn omsynet til med-eigarane bør ikkje leggja meir band på ein sameigar enn ein eine-eigar".

På tampen nevnes at mange kand (de fleste) nevner "samfunnshensyn" og det er jo riktig, men få klarer å relatere dette til noe mer spesifikt. For eks at jordlova sin bestemmelse om at jorden skal holdes i hevd nettopp gir uttrykk for et slikt syn, og vil kunne "ligge under" vurderinger om en i både servitutt - så vel som i sameieforhold skal tillate endringer som følge av tiden som går.

Jeg skulle tro at det blir relativt korte besvarelser, i alle fall fra dem som klarer å holde seg til oppgaveteksten. Det i seg selv er intet minus. Dette har dog ikke slått til.

Om karaktergrensene må en for å bestå kunne finne frem til de to relevante lovbestemmelsene og klare å koble oppgaven til disse. Det bør komme frem at det ikke er innholdet i servitutten/sameiet slik det opprinnelig var, men endringer som følge av utviklingen, dvs. tiden med endrede forhold det er tale om. Dette må kandidaten få frem i et eksempel som viser at han er på rett spor. Kand må kunne se noe av hensynene, dvs. at det for servitutter er hensyn å ta til både den herskende så vel som til den tjenende eiendom. For sameie må det komme frem at det er hensyn til den som er sameier, og til hans medsameiere. Mer generelt ligger "samfunnshensyn" bak en rekke betraktninger.

Laudgrensen krever at kand utover dette minstemål, klarer mer presist å stille problemstillingene oppgaven reiser, utdyper lovens momenter og ser at det er forholdet til rådighetsutøvelsen og grensene her som det er tale om. Den laudable må kunne vise ved eksempler/rettspraksis hvordan utviklingen endrer innholdet i servituttene/sameiet, jfr Falkangers kasuistikk. Kand må kunne forventes å gå noe dypere ned i hensynene som gjør seg gjeldende. Kort sagt må den laudable kunne både vise at han behersker emnet og at han kan fremstille dette på en juridisk forstandig måte.

Sensorveiledning teori 2,
Tredje avdeling,  våren 1996

I.    Om pensumsituasjon og eksamenskrav.

Universitetet i Bergen opererer med anbefalt litteratur og eksamenskrav, mens Tromsø har pensumlitteratur uten definerte eksamenskrav. Noen realitetsforskjell innebærer ikke dette skillet med hensyn til hva som kan forventes av kandidatene. Begge steder er Bergsåkers fremstilling «hovedlitteratur». I tillegg har problemstillingen i oppgaven blitt behandlet i undervisningen begge steder. De kandidater som også har lest Krügers fremstilling vil ha en liten fordel ettersom han skriver mer om regressregler utenfor solidarskyldforhold enn Bergsåker.

Pensum- / tilrådd litteratur er begge steder: 

Trygve Bergsåker, PENGEKRAVSRETT, Oslo 1994.

 

Tilleggslitteratur UiTØ: 

Kai Krüger, Pengekrav 2.utg., Bergen 1984. 

Per Augdahl, Den norske obligasjonsretten almindelige del. 5.utg. , Oslo 1978.

Tilleggslitteratur UiB: 

Kompendium med utvalgte artikler m.v i pengekravsrett v/ Ifp 1993, ny utgave 1994. 

Erling Selvig, Pengekrav, Knops oversikt over Norges rett §§ 61-62, l0. utg.1993. 

NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag.

Eksamenskrav UIB: 

"Grundig kjennskap til reglene om pengekrav, forholdet mellom debitor og kreditor, overdragelse av krav -og debitorskifte. Kjennskap til reglene om forholdet mellom sikrede og usikrede krav og om betalingsformidling gjennom bank og post."

II.    Om oppgaven og avgrensning av denne.

Oppgaven er et kjent emne i pengekravsretten, og er godt dekket i litteraturen. Det er ingen typisk kapitelloppgave, og fordrer således til selvstendighet. Oppgaveteksten burde ikke by på store problemer å tolke. Kandidatene skal gi en framstilling av regressreglene både i og utenfor solidarskyldforhold.
    På eksamensdagen oppstod det som kjent begge steder spørsmål fra kandidatene om oppgaven kunne avgrenses mot regressreglene i konkurs. På bakgrunn av dette ble det besluttet å opplyse i eksamenslokalet kl 10.30 at oppgaven kunne avgrenses mot dette, og det ble i tillegg innvilget en halv times tilleggstid. Jeg skrev i utkastet at jeg var noe kritisk til en slik fremgangsmåte. Og at jeg fryktet at dette kunne villede mer enn å veilede. Jeg står fortsatt på at oppgaveutvalget må kunne bestemme seg for om tolkning av oppgaveteksten er en del av eksamen eller ikke. Den skepsis jeg uttrykte skapte heldigvis ikke så mye rot ved avgrensningen som jeg fryktet.
    Regresskrav oppstår ofte i situasjoner der debitor har betalingsproblemer, og hvor konkurs kanskje er forestående. Etter mitt skjønn vil en framstilling av hovedtrekkene av regressreglene i konkurs høre naturlig med i denne oppgaven. De kandidater, som tross beskjeden, har valgt å berøre enkeltspørsmål rundt regresskravenes stilling i konkurs på en forsvarlig måte, bør ikke trekkes noe for det. Motsatt vil det matte trekkes dersom besvarelsen har fått en vesentlig slagside mot regressregelene i konkurs på bekostning av annet stoff. De fleste kandidatene har heldigvis forstått at oppgaven ikke spør etter en detaljert fremstilling av regressreglene i verken panteloven eller dekningsloven.
    Det bør også godtas at noen velger å avgrense oppgaven mot de spesielle regler om panteregress ved fellespant. Jeg anser det allikevel som forsvarlig å ta med hovedtrekkene om disse reglene i oppgaven. Poenget er at kandidaten makter å si noe utover ukritisk oppramsing av lovtekst.
    En annen og viktigere avgrensning bør gjøres mot reglene om oppgjørskorreksjon (herunder conditio indebeti) ved feilaktige oppgjør i pengekravsforhold. At slike tilbakesøkingskrav feilaktig blir omtalt som «regresskrav» kan medføre en viss begrepsforvirring hos enkelte kandidater. Men kandidatene bør kjenne til at regressretten har et annet formål, og hviler på et helt annet rettslig grunnlag enn de ovennevnte regler.
    Også andre regler som innebærer en viss form for tilbakesøkning faller utenfor oppgaven. Dette gjelder særlig tilbakesøkning på grunnlag av omstøtelse, mislighold, ugyldighet eller i andre hevingsoppgjør. Noen kandidater vil kanskje blande sammen dette rettsstoffet med de regler som faller innenfor regressinstituttet. I tillegg mener jeg oppgaven også kan avgrenses mot regler om springende regress i kjøpsforhold. Disse regler oppfatter jeg som regler om «kravskanalisering» som bygger på andre hensyn enn de tradisjonelle regressregler.

III.    Nærmere om innholdet.

1.0    Innledning - generelt om regresskrav.

Innledningsvis kan kandidatene si noe om hva som menes med regresskrav. Det bør fremkomme klart at regressretten er en gjensøkelsesrett for et utlagt pengebeløp. Regress forutsetter et økonomisk etteroppgjør mellom den som har foretatt en utbetaling, og den som helt eller delvis skulle ha betalt dette etter den underliggende forhold. Her kan kandidatene med fordel forklare nærmere ved hjelp av eksempler. Det sentrale er at kandidatene understreker at et regressforhold forutsetter minst tre involverte parter, og at de oppstår ofte i samskyldnerforhold. Regresskravet rettes ikke (som ved tilbakesøkingskrav) mot betalingsmottakeren, men mot den medforpliktede eller den som skulle ha betalt. Den som krever regress kalles regresskreditor (regredient), og den kravet rettes mot regressdebitor (regrediat). Regresskreditor kan være en enkeltperson eller en juridisk person. Bergsåker nevner at spørsmål om regressrett, i praksis oppstår hvor personer tar opp et 1ån sammen, ved sameie, ved skadeforvoldelse, kausjon, arvefall, og i selskapsforhold.
    Et annet poeng som bør fram er at regresskravet i pengekravsforhold alltid vil være et pengekrav. Prinsipielt er det mulig å ha et regresskrav på oppfyllelse av en naturalytelse, men dette faller utenfor her.
    Ved regress mellom solvente samskyldnere er det viktig å skille mellom det ytre forholdet overfor kreditor og det indre (underliggende) forhold mellom samskyldnere. Kandidatene bør si noe om forholdet til hovedkreditor. Det er ikke et vilkår for regressrett at regresskreditor og regressdebitor utad hefter solidarisk overfor hovedkreditor. Et regresskrav kan oppstå både i og utenfor solidarskyldforhold. 
    Et annet hovedskille går mellom regresskrav som oppstår i og utenfor kontraktsforhold. Bergsåkers framstilling bygger mest på regressretten i solidarskyldforhold, men det bør kunne forventes at kandidatene iallfall nevner dette skillet. Betydningen av skillet i og utenfor kontrakt er sentralt ved spørsmålet om regressrettens hjemmelsgrunnlag. Utenfor kontrakt bygges hjemmelsgrunnlaget oftere på positiv lovhjemmel, mens det i kontrakt kan ha et annet grunnlag så som avtalen selv, rettspraksis eller annen rettssedvane.
    Innledningsvis kan det også nevnes at regressretten enten kan være «gjensidig» eller «ensidig» . Med gjensidig regressrett menes at enhver av medskyldnerne har regressrett ovenfor de øvrige. I solidarskyldforhold vil det foreligge gjensidig regress mellom de solidarisk ansvarlige. Ved såkalt «ensidig regress» er det kun er bestemte personer som har regressrett. Eksempler på dette er kausjonsforhold hvor hovedmannen ikke har regressrett ovenfor kausjonisten, men motsatt har den innfriende kausjonist ensidig regressrett ovenfor skyldneren.
    Den videre framstilling kan bygge på en oversikt over regresskravets «liv» fra stiftelse til opphør ved foreldelse eller innfrielse. En sentral del av besvarelsen bør være å gi en grundig gjennomgang av rettsgrunnlaget for regressretten, og i tillegg gi en framstilling av hovedtrekkene i den tekniske gjennomføringen av regressoppgjøret.

2.0    Regressrettens begrunnelse.

Begrunnelsen for regressretten er noe forskjellig i og utenfor solidarskyldforhold. I solidarskyldforhold er det anført at hensynet til likevekt taler for regressrett. Det samme gjelder hensynet til rimelighet - og forholdets natur. Regressretten i solidarskyldforhold skal også motvirke virkninger av kreditors valgrett, og dermed unngå muligheter til svikaktig opptreden.
    Regressretten vil indirekte også kunne være kredittskapende ved at f.eks. kausjonist gis regressrett mot hoveddebitor for kravet. Regressretten representerer til en viss grad en form for «sikkerhetsrett» for kausjonisten.
    Utenfor samskyld taler hensynet til rimelighet også for regress. Den som ivaretar en annens interesser bør ha krav på å få dekket disse av den som drar fordeler av dette. Det er ikke rimelig at den som berger eller ivaretar verdier for andre skal måtte betale for dette. Prinsipper fra nødrettsansvaret kan til en viss grad anføres for disse tilfeller. Prevensjonshensynet kan også anføres til støtte for en regressadgang utenfor kontrakt.

3.0    Hjemmelssporsmålet ved regress.

Et regresskrav kan enten være hjemlet i avtale, lov eller andre sedvanebasert grunnlag. Utgangspunktet er prinsippet om avtalefrihet innenfor rammen av preseptorisk lovgivning. Den rådende oppfatning er at selv om regressretten ikke er særskilt avtalt vil den allikevel på mange områder kunne eksistere på et sedvanebasert grunnlag eller ut fra reelle hensyn. Videre kan regresskravet fremgå av deklaratorisk lovgivning. Eksempler på dette er f.eks. selskapslovgivningen. I tillegg er det anført at regressretten undertiden hviler på et sedvanebasert grunnlag. En nærmere framstilling av hjemmelsspørsmålet kan gjøres ved å gi en oversikt over en rekke typetilfeller. Hovedspørsmålet er hva som er hjemmelsgrunnlaget for regresskravet ?

3.1    Regress i samskyldnerforhold.

Samskyld foreligger når to eller flere hefter for samme pengekrav ovenfor kreditor. Spørsmålet om regressrett melder seg særlig i forbindelse med låneopptak og finansiering. Hvor det etableres et samskyldnerforhold overfor kreditor vil spørsmålet om regress naturlig melde seg. Heftelsesformen mellom samskyldnerne kan enten være solidarisk, proratisk eller såkalt alternativt ansvar. I tillegg kan det oppstilles varianter og kombinasjoner av disse. Bergsåker gir på side 141-144 er kort og grei oversikt over disse. Kandidatene bør ikke skrive for mye om forskjellige heftelsesformer uten å knytte dette til oppgavens tema som er regressadgangen. Regress er i praksis bare aktuelt ved solidaransvar ettersom kreditor ved pro­rata ansvar ikke kan kreve mer av den enkelte enn det som følger av det underliggende forhold. Nærmere om når regress kan tenkes oppstå ved pro-rata ansvar  ved alternativt ansvar følger nedenfor under drøftelsen av gjennomføringen av regressen.
    Utgangspunktet må her være at regressadgangen i solidarskyldforhold kan ledes ut av avtalen eller forholdets natur. På enkelte områder finnes det lovhjemmel for regress mellom solidarskyldnere. Det gjelder særlig ved skader utenfor kontraktsforhold og i selskapsforhold. Som eksempler kan nevnes selskapslovens § 2-5 og VPS-lovens § 7-1 annet ledd.
    Hovedproblemstillingen i det følgende er om gbl § 2 kan oppstilles en generell lovhjemmel for regressrett i solidarskyldforhold ? Kandidatene bør her komme inn på forholdet til gbl § 2, og drøfte om denne kan oppstilles som en almen regresshjemmel ? Særlig på bakgrunn av at gjeldsbrevlovens regler kan anvendes analogt på enkle pengekrav. (jfr Rt. 1957 «Sirkusteltdommen») Bergsåker redegjør nærmere for dette på s. 148 og 149.
    Bestemmelsene i gbl § 2 annet og tredje ledd inneholder nærmere oppgjørsregler for regress. Dette betyr at lovgiver forutsetter at en regressrett eksisterer. Et motstykke til Bergsåker og andre er Olav Torvund som i en artikkel i Jussens Venner 1994 s. 225 flg. anfører at gbl § 2 annet ledd også er hjemmel for regress. Han mener ordlyden er tilstrekkelig klar til å oppstille en regel om regressrett. (Det kan ikke forventes at alle kandidater kjenner til denne artikkelen.)
    Etter mitt skjønn fremhever Bergsåker vel mye betydningen av reelle hensyn som hjemmel for regressretten. Den regressretten som lovgiver forutsetter eksisterer må etter min vurdering hvile på et sikrere grunnlag enn reelle hensyn alene. Jeg er av den oppfatning at regressretten har hjemmel i sikker og innarbeidet sedvanerett. I tillegg anser jeg at selv om ikke ordlyden direkte gir hjemmel, kan det anføres at regressretten følger forutsetningsvis av denne.
    Uansett er poenget, som kandidatene bør få frem, at det ikke er uenighet om konklusjonen, nemlig at regressrett foreligger. Det som er noe omdiskutert er hvilket hjemmelsgrunnlag denne retten hviler på. Den «uenighet» som hersker er således mer på det akademiske plan. De som får frem dette poenget viser god oversikt.

3.2    Regress i kausjons - og garantiforhold

Grunnlaget for regressrett i slike forhold vil ofte være avtalen selv eller annet sedvanebasert grunnlag. Smith anfører at regressretten må anses som en deklaratorisk sedvanerettslig regel i kausjonsforhold. Begrunnelsen for regressrett i slike forhold bygger på det faktum at det er hoveddebitor, og ikke kausjonisten som til syvende og sist skal bære betalingsansvaret. Et poeng som kan være verdt å nevne er at dersom hoveddebitor selv innfrir har han intet regresskrav mor kausjonistene.
    Det kan være grunn til å sondre mellom regressretten ved selvskyldnerkausjon og - simpel kausjon. Forskjellen ligger bl.a. på tidspunktet for når regresskravet tidligst kan gjøres gjeldene. En annen forskjell ligger på dekningsutsiktene til regresskreditor. Har den simple kausjonisten innfridd et krav for hoveddebitor vil utsiktene til dekning av regresskravet erfaringsmessig ikke være de beste.
    Hvis flere har stillet kausjon sammen følger det av gbl § 39 annet pkt. at disse hefter solidarisk for kausjonsansvaret. I tillegg gjelder reglene i gbl § 2 (2) og (3) tilsvarende for samkausjonister. I mangel på klare holdepunkter om heftelsesansvaret er det også her en presumsjon for likedeling. (jfr Rt. 1908 s.508)

3.3    Regress i erstatningsoppgjør utenfor kontrakt.

Utgangspunktet er her at det ikke foreligger noe forutgående kontraktsforhold. Det oppstår en skade som flere er ansvarlige for. Problemstillingen er i hvilken utstrekning en skadevolder kan kreve regress hos en annen ansvarlig person  Dette spørsmålet vil aktualisere seg dersom en medskyldner erstatter mer en det som etter forholdene skulle falle på ham.
    På enkelte områder finnes det lovhjemmel for regress i samskyldnerforhold. Bergsåker nevner skl. §§ 2-3, 3-7, 4-3, og § 5-3 nr.2. Begrunnelsen for regressretten i disse forhold hviler som tidligere nevnt på et noe annet grunnlag. Særlig gjør prevensjonshensynet seg gjeldende. Det som er poenget her er at regressretten ikke er absolutt, men hviler på et mer skjønnsmessig grunnlag. Også hensynet til skadevolder taler for regressrett. Den som må utrede en erstatning vil lettere være villig til å gjøre opp dersom han vet at han kan kreve regress hos de øvrige skadevolderne. I forbindelse med en skade kan det også oppstå spørsmål om regressretten mellom de involverte forsikringsselskaper. Nærmere regler om dette finnes i FAL § 6-3 (2).

3.4    Regress i sameie- og selskapsforhold.

Hjemmel for regressretten vil her være enten selskapsavtalen eller selskapslovens § 2-5. For sameier følger en særlig hjemmel i sameiel. § 9. Regress i slike forhold oppstår i tilfeller hvor en deltaker eller sameier har dekket mer enn det han plikter til etter den foreliggende avtale. De som tar opp regressretten i selskapsforhold bør påpeke at regresskravet i første omgang skal rettes mot selskapet. Først når en deltager ikke oppnår dekning her kan han søke regress hos de øvrige deltagerne.
    Også i selskapsforhold kan det avtales pro-rata ansvar, men dette må registreres i foretaksregisteret for å stå seg ovenfor tredjemann. (jfr sel § 2-4 tredje ledd). Tilsvarende regel finnes i sjølovens § 40 første ledd. Regressadgangen i slike tilfeller vil være begrenset etter det foreligger pro-rata ansvar utad. Etter eierseksjonslovens § 14 oppstilles det pro-rata ansvar for sameiere i et boligsameie. Det betyr at regress ikke kan kreves av en sameier som har dekket sine forpliktelser. Sameierne i et boligsameie hefter bare for sin andel av fellesgjelden , fordelt etter sameiebrøken.

3.5    Regress etter reglene om «negotiorum gestio».

Ved såkalt «uanmodet rettshandel» kan det oppstå spørsmål om regressrett. Den som uanmodet ivaretar «dominus» interesser bør ha krav på å holdes skadesløs. Krüger behandler spørsmålet på s. 296-299. Ettersom Krüger ikke er «hovedlitteratur» verken i Bergen eller Tromsø kan det neppe forventes at mange behandler dette spørsmålet i særlig bredde. De som har noe med om dette og viser god innsikt bor etter mitt skjønn honoreres for det.
    En tilsvarende regressrett antas å gjelde på et sedvanegrunnlag for intervensjonsbetalere som dekker tredjemanns forpliktelser. Det kan i alle tilfeller oppstilles en rekke gode reelle hensyn for en slik regel. Undertiden kan intervensjonsbetalerens hensikt være veiledende for spørsmålet om regressrett. Den som betaler av ren gavmildhet bør vurderes annerledes enn den som foretar betalingen ut fra andre hensyn. Også her kan vilkåret om «aktverdig grunn» anføres som et utgangspunkt for vurderingen.

3.6    Regressretten i panteforhold

Regressreglene ved fellespant i pl § 1-12 annet ledd. Noen detaljert framstilling over regressreglene ved fellespant er ikke påkrevet. En del kandidater bringer opp panteregressen, men får ikke særlig mye ut av dette. En del kandidater bringer fram den uenighet som eksisterer mellom Brækhus og Skoghøy. Den alminnelige lære er at fellespanthaveren har valgrett med hensyn til hvilket formuesgode han vil søke dekning i først. Formålet med den etterfølgende «panteregressen» er å søke å utligne virkningen av denne valgretten. Uenigheten mellom Skoghøy og Brækhus ligger på det oppgjørstekniske plan, og dreier seg om fellespanthavers valgrett bør avgrenses ut fra hensynet til eventuelle særpanthavere. De kandidater som hevder at uenigheten dreier seg om selve regressretten har misforstått.
    Det vil bringe for langt å komme inn på de særlige spørsmål som panteregressen reiser, og nøyer meg med å vise til Skoghøys kommentarutgave s. 132-138. Reglene er ikke spesielt tilgjengelige og stoffet anses som vanskelig.

3.7    Regress i konkurs.

Problemstillingen er her i hvilken grad konkurs hindrer regresskreditor å fremme krav ? Utgangspunktet må være at regresskravet ikke bortfaller selv om regressdebitor går konkurs. Et regresskrav er en dividendefordring som kan meldes i boet, jf. dl § 6-2 og § 6-3.
    Det er ikke helt treffende å si at reglene i dl kap 8 gir hjemmel for regressretten i konkurs. Reglene i kap. 8 skal først og fremst regulere dividenderetten til regresskravet. En del kandidater behandler dette, men uten å få noe særlig ut av det. I den grad reglene berøres bør kandidatene holde seg til noen hovedprinsipper. Eksempelvis kan kandidatene kort belyse prioritetskonflikten som oppstår mellom regresskrav og hovedkrav. Det er et pluss dersom kandidatene nevner grunnsetningen om at regressøkende kreditor ikke skal komme til fortrengsel for hoveddebitor.

3.8    Regress ved overdragelse av fordringer.

Dersom cedenten påtar seg såkalt «bonitas» ansvar etter gbl § 10 kan det bli tale om regress dersom debitor cessus ikke oppfyller sine forpliktelser ovenfor cesjonaren. Avgjørende for om slik ansvar foreligger vil være en tolkning av den garanti som er avgitt.
    I den grad cedenten oppfyller har han etter sikker rett et regresskrav mot hovedskyldneren. En slik oppfyllelse har også likhetstrekk med intervensjonsbetalerens regressrett. Stiftelse av bonitas-ansvar har i denne forbindelse klart nok en preg av «aktverdig grunn». I kausjonstilfellene kan en stilltiende avtale mellom kausjonist og hoveddebitor undertiden begrunne regressretten. Bergsåker anfører at et slikt løst grunnlag neppe er tilstrekkelig til å hjemle et regresskrav ved cesjon av fordringer.

4.0    Nærmere om regressoppgjøret.

Kandidatene kan nevne de såkalte cessio legis og subrograsjonsvirkningene som kan tenkes oppstå i et regressforhold. Med andre ord hvilke «kravsegenskaper som følger med». Hovedregelen er at regresskreditor «trer inn i hovedkreditors sted», og kan benytte seg av kravsegenskapene til hovedkravet. Interessant er forholdet til eventuelle sikkerheter som er stillet. At regresskreditor også trer inn eventuell pantesikkerhet er alminnelig antatt i teorien.
    Et annet spørsmål ved regressoppgjøret er forholdet mellom ansvaret utad og regressen. Problemstillingen som bør reises er om heftelsesformen utad er sammenfallende med ansvaret innad mellom solidarskyldnerne ? Problemstillingen vil reise seg hvor det er flere ansvarlige regresspliktige, og en av de har betalt mer enn det som skulle falle på ham.
    Ved solidaransvar må man langt på vei måtte bero på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget. Avtalefriheten er her det sentrale utgangspunktet I mangel på annen avtale må det kunne legges til grunn at partene hefter for like store deler. Dekker A hele gjelden som både A, B og C hefter for kan han søke regress for halvparten hos B og C. Ved solidarskyld kan det oppstilles en presumsjon for likedeling.
    Gjeldsbrevlovens § 2 annet og tredje ledd inneholder også nærmere regler for regressoppgjøret. Siden reglene i lovens kap. I kan anvendes analogisk på andre pengefordringer vil disse reglene langt på vei gjelde som alminnelige regressregler i solidarskyldforhold. Jeg understreker her at de kandidater som hevder at bestemmelsen også er hjemmel for regressretten bør nevne at dette er omtvistet i teorien.
    Etter gbl § 2 annet ledd oppstiller som hovedregel pro-rata ansvar i regressomgangen. Hvor mye hver enkelt medforpliktete skal betale avhenger av «rettshøvet mellom dei». Med andre ord vil det underliggende forhold være avgjørende for hvor stor andel av totalgjelden hver enkelt skal svare for. Regresskreditor ikke kreve en medskyldner for hele gjelden, men altså bare den del som skal på «han».
    Dersom en av solidarskyldnerne ikke betaler sin andel i regressomgangen oppstår spørsmålet om hvem som skal betale denne og eventuelt hvor mye ? Gjeldsbrevlovens § 2 tredje ledd har regler om dette. Utgangspunktet er at gjeldsansvaret blir «bytt mellom alle hine», altså skal det fordeles mellom de øvrige solidarskyldnerne. Det som verken ordlyden eller forarbeidene løser er hvilken fordelingsnøkkel som skal benyttes. Spørsmålet er om den ubetalte delen skal fordeles etter «hoder» eller etter det underliggende rettsforhold mellom partene?
    Problemstillingen kan illustreres ved et eksempel: De fire solidarskyldnerne A, B, C og D hefter utad solidarisk. A dekker hele gjelden ovenfor solidarkreditor. I regressomgangen hefter de etter regelen i annet ledd pro-rata. Viser rettsforholdet innad at A hefter for 1/2 mens B, C og D hefter for 1/6 hver vil fordelingen i første hånd være denne i regressomgangen. B og C betaler, men D er insolvent. Spørsmålet som da reiser seg er altså om D's andel skal deles likt etter hoder - altså på tre eller etter det underliggende forhold hvor A da må bære mer enn de øvrige ? I teorien er den alminnelige oppfatning at fordelingen skal skje etter det underliggende forhold, og ikke etter antall «hoder». Dette løsning samsvarer også med regelen i annet ledd. På denne bakgrunn kan regelen i gbl § 2 annet og tredje ledd uttrykkes som en regel om prinsipalt pro-ratisk, subsidiært solidarisk ansvar.
    En generell misforståelse blant en del kandidater er at regelen i gbl § 2 tredje ledd medfører ansvarsfrihet for den som ikke kan betale. Det er ikke tilfelle, og de som innfrir på vegne av medskyldneren kan fortsatt gjøre krav gjeldende mot han.
    Ved solidaransvar oppstår også spørsmålet om regresskravet kan reises etter en delbetaling ? Det blir med andre ord et spørsmål om norsk rett bygger på såkalt «brøkdelsregress» eller «overskuddsregress» ? Ved brøkdelsregress kan enhver utbetaling som en solidarskyldner foretar søkes tilbake etter det underliggende forhold. Med overskuddsregress menes at samskyldneren kun har regressrett for den del som overstiger det som skal falle på hans del. En delbetaling som ikke overstiger medskyldnerens egen andel av fellesgjelden vil etter denne regelen ikke gi regressrett. Den rådende oppfatning i teorien er at hovedregelen er brøkdelsregress hvilket innebærer at også delbetalinger kan være gjenstand regress.
    Ved pro-rata ansvar vil regress ikke forekomme så ofte ettersom hver av partene utad kun hefter for sin andel av fellesgjelden. Ved pro-rata ansvar kan det teoretisk sett tenkes forskjellige brøker innad og utad. I praksis er det allikevel ofte slik at heftelsesnøkkelen er sammenfallende med ansvaret utad. Hefter A for 1/3 av gjelden utad vil ha regressrett mot de øvrige dersom han etter det underliggende forhold kun hadde ansvar for f.eks. 1/5 av totalgjelden.
    Ved rent alternativt ansvar vil det som regel ikke bli tale om noe regress ettersom kreditors valg rett innebærer at de øvrige går fri. Bergsåker fremhever at rent alternativt ansvar ikke spiller noen særlig framtredene rolle i det praktiske liv.
    Regresspørsmål kan dog oppstå ved debitorskifte, og da særlig i forbindelse med overdragelse av fast eiendom eller andre formuesgoder som er beheftet med gjeld. Regresspørsmålet kan altså reises ved «gjeldsovertagelse». Det spesielle er her at regressen bare vil være aktuell en vei. Hvis kjøperen betaler gjelden som hefter på formuesgodet vil det ikke kunne gjøres noe regress gjeldene mot selgeren. Dette fordi kjøperen skal bære gjeldsansvaret. Motsatt vil derimot selgeren ha regresskrav mot kjøperen dersom han må oppfylle ovenfor kreditor.
    Andre spørsmål som kan behandles under regressoppgjøret kan være adgangen til å kreve renter, motregning, forsinkelsesrenter, pantsettelse, osv. Noe stor plass i besvarelsen bør dog ikke disse spørsmål få.

5.0    Bortfall av regresskrav.

Utgangspunktet må være at regresskravet bortfaller ved innfrielse - og ettergivelse. I tillegg kan et regresskrav være gjenstand for foreldelse. Nærmere regler om dette finnes i foreldelseslovens § 8. Bestemmelsen oppstiller en ekstra årsfrist fra innfrielsen forutsatt av kravet mot den medforpliktede ikke var foreldet. Annet punktum sier at regresskreditor «trer inn» i foreldelsesfristen som gjaldt mellom opprinnelig kreditor og regressdebitor. Kausjonisten kan altså nyttiggjøre seg de fristen som gjaldt i hovedforholdet i regressomgangen. Tredje punktum pålegger den regressøkende skyldner en særlig reklamasjonsplikt i de tilfeller han har innfridd en foreldet fordring og krever regress hos de medforpliktede. For at hans krav skal kunne gjøres gjeldende ovenfor sine medforpliktede pålegges ham en særskilt reklamasjon «innen rimelig tid» etter innfrielsen.

IV.    Bedømmelsen.

Etter å ha lest besvarelsene er inntrykket at prestasjonene er ujevne. Det som skiller er først og fremst en god innledning og forklaring på hva et regresskrav er. Mange sier bare at det er tilbakesøkingskrav uten å angi noe mer. Alt for få presiserer at regresskravet ikke rettes mot betalingsmottakeren, men mot en tredjemann i kraft av medskyldner eller ved annen tilknytning. En besvarelse som inneholder en god innledning, og som forklarer og plasserer regressretten på en oversiktlig måte bør gi god uttelling.
    En annen ting som skiller er begrunnelsen for regressregelene. De som ikke sier noe om dette bør naturlig nok trekkes for det. De som sier at hele «formueretten bryter sammen» uten regressinstitutt viser sviktende vurderingsevne.
    Kandidatene bør kjenne til problemstillingene rundt gbl § 2 annet og tredje ledd. Særlig er det en del kandidater som snubler litt i tredje ledd. De som gir egne eksempler kommer best fra denne delen av besvarelsen. I det hele tatt bør spørsmålet om hjemmelskravet undergis en del plass. Det som skiller besvarelsene er det som ofte går igjen i teoribesvarelser nemlig evnen til å problematisere stoffet samt reise gode problemstillinger. I denne besvarelsen er det også tendenser til å rote seer bort i endeløs opprams av lovstoff. Det bærer som kjent sjelden frukter ved sensuren.
    Til slutt vil jeg si at de som får en ryddig og oversiktlig disposisjon, samt er innom de hovedspørsmål jeg har reist i veiledningen, bør være innenfor laudgrensen. Ved sensuren i Tromsø møtte jeg også på noen riktig gode besvarelser, slik at konklusjonen ved bedømmelsen synes å være at kandidatene enten har kommet godt fra det eller dessverre «bommet» en del. Nivåforskjellen er påtagelig - enten en bra laud eller en dårlig haud ser ut til å bli fasiten på teori nr.2 denne våren.

Sensorveiledning teori 3,
Tredje avdeling,  våren 1996

Oppgavens tema spenner over hele den sentrale formuesrett, i all hovedsak er det likevel i den dynamiske tingsrett og i pengekravsretten at emnet er behandlet i studiesammenheng.

Eksamenskravet i tingsrett er:

"Grundig kjennskap til reglar om ulike slags ting, til reglane om grenser for og registrering av eigedom, råderetten som eigar til og som rettshavar i fast eigedom, allemanssrettar til fast eigedom, almenningsrettar, sameige, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eigedom og vanleg lausøyre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av eigedom."

Eksamenskravet i pengekrav er:

"Grundig kjennskap til reglane om pengekrav, tilhøvet mellom debitor og kreditor, overføring av krav og skyldnarskifte. Kjennskap til reglane om tilhøvet mellom sikra og usikra krav og om betalingsformidling gjennom post og bank."

Litteratur:

I anbefalt litteratur er oppgavens tema behandlet i:

Falkanger, Thor: Tingsrett 4. utg., 1993 (s. 369-526, særlig s. 388-394)

Bergsåker, Trygve: Pengehavsrett, 1994 (s. 110-128)

I anbefalt tilleggslitteratur er oppgavens tema behandlet i:

Austenå/Harbek/Solem: Tinglysningsloven med kommentarer 9. utg., 1990 (s. 175-178 og 198-220)

Lilleholt, Kåre: Godtruerverv og kreditorvern, 1989 (PS: ny utg. 1994) (særlig s. 29-123 og 137-145)

Annen litteratur (som ikke er "pensum"):

Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett, 1964 (s. 371-473, særlig s. 410 flg.)

Lilleholt, Kåre: Legitimasjon, publisitet og notoritet; Jussens venner 1996 s. 69-97 (hefte 2-96)

Til den sistnevnte artikkel er å bemerke at den kom ut etter at oppgaven ble vedtatt. Det kan gi noen tilfeldige utslag om kandidatene har lest artikkelen eller ikke. På den annen side er det ikke urettferdig at kandidater som leser tilleggslitteratur får fordeler. Kandidatene må uansett vise at de har innsikt i emnet, og det nytter således like lite, her som ellers, å passivt gjengi det man husker å ha lest.

Generelt om oppgaven

Kandidatene bør innlede oppgaven med en generell del. De bør der nokså rask få frem at legitimasjon er et vilkår for godtroerverv. Eiendomsrett og andre retter ville ha et alt for svakt vern om andre kunne ekstingvere disse uten at det i det minste forelå ytre omstendigheter som gav avhender et skinn av rett overfor omverdenen. Eksempel på dette kan være at en selger har besittelsen eller grunnbokshjemmelen til salgsobjektet. Hensynet til at folk noenlunde trygt skal kunne erverve formuesgoder uten å risikere å lide tap, omsetningslivets interesser, tilsier på den annen side at det må være adgang til ekstinksjon. Kravet til legitimasjon vil da bli et sentralt ledd i den rettslige reguleringen av disse konfliktene. Mange kandidater angriper oppgaven som om oppgaveteksten hadde vært å skrive om godtroerverv generelt for å komme tilbake til legitimasjon i slutten av oppgaven. Dersom behandlingen av legitimasjonsvilkåret er fornuftig bør nok ikke dette uten videre føre til stryk. Men at det må trekkes atskillig er klart.
    Det er mange forhold som kan gi et ytre skinn av rett, en legitimasjon. Det skilles mellom faktisk legitimasjon og rettslig legitimasjon. Den faktiske legitimasjonen er summen av de ulike omstendigheter som gir vedkommende et skinn av å være berettiget. Den rettslige legitimasjonen er det som etter de ulike ekstinksjonsregler må til for at legitimasjonen skal ha noen rettslig virkning mht. et godtroerverv. Terminologien her er ikke fast, og det viktigste er at kandidatene skiller mellom det som kan gi et skinn av rett, og lovens krav til denne legitimasjonen.
    Den videre fremstilling vil være en drøfting av de ulike legitimasjonsreglene. Her vil stoffet kunne disponeres på ulike måter. Antagelig vil de fleste velge en disposisjon der de fremstiller problemene inndelt etter de ulike formuesgoder. Dette er det enkleste men skaper samtidig en risiko for oppramsing og gjentagelser. Antagelig vil en fremstilling etter arten av legitimasjon gi de korteste og beste besvarelsene. Her vil jeg likevel fremstille stoffet etter arten av formuesgodene for å få en mer utfyllende og oversiktlig fremstilling av reglene.
    Oppgaven må sies å være meget sentral, men stiller samtidig store krav til oversikt, innsikt og selvstendighet for å oppnå et godt resultat. Det er ganske mange materielle regler som kan tas opp, noe som skaper en betydelig risiko for oppramsing av regler, gjentagelser og selvfølgeligheter. For å unngå dette vil det være hensiktsmessig med en mer generell tilnærming til emnet også ved fremstillingen av innholdet i kravet til legitimasjon. Den kasuistiske delen kan da fremstilles rasjonelt ved at man slipper gjentagelser, får frem særbegrunnelser og analyserer problemer som er knyttet spesielt  opp til en gruppe av formuesgoder, en bestemt regel.

Generelt om innholdet i legitimasjonsvilkåret

Legitimasjon er ikke det eneste vilkåret for at godtroerverv. Det må som hovedregel foreligge et omsetningserverv og foretas en sikringsakt. Den som ekstingverer må selvsagt også være i god tro med hensyn til medkontrahentens rett. Et spørsmål her blir om den gode tro må bygge på legitimasjonen selv om en undersøkelse ikke ville fått noen betydning for den gode tro, jf. Brækhus/Hærem s. 465 som svarer ja, mens Falkanger på s. 465 svarer nei. Etter min oppfatning taler mye for å stille opp et slikt krav. Den godtroende erverver har ikke hatt et så tilstrekkelig grunnlag for sin gode tro som man av hensyn til rette eier bør kunne forvente. Riktig nok kunne vedkommende ha skaffet seg positiv kjennskap til legitimasjonen, men så lenge han ikke har gjort det har han ikke det samme behov for rettsordenens vern. Selv om avhender er legitimert, skjer det altså ikke noe godtroerverv om erverver sin god tro bygger på noe annet, f. eks. at avhender er en "god mann" som man kan stole på. Kandidater som blander sammen de ulike vilkårene bl.a. god tro/legitimasjon og sikringsakt/legitimasjon må trekkes for det.
    Som utgangspunkt er det alltid et vilkår for godtroerverv at det foreligger en rettslig legitimasjon. Mht. til hevd, alders tids bruk og rett til avkastning etter lov om hendelege eigedomshøve § 15 sier det likevel seg selv at man ikke kan stille opp noe slikt krav. I disse tilfellene går man hele tiden ut i fra at man selv er den berettigede og kontraherer ikke i tillit til andres rett. Kandidater som får frem dette poenget bør honoreres. Kreditorekstinksjon faller utenfor, og det er positivt om kandidatene kort nevner hvorfor. De lege lata er det klart at beslagsretten i B-H konflikten begrenser seg til det debitor reelt sett er eier av. Selv om det gjerne ytes kreditt i tillit til debitors legitimasjon som eier av formuesgoder er beskyttelsesbehovet lite siden kreditor uansett ikke har noen garanti for at debitor vil være legitimert på dekningsstadiet. I B-S konflikten trenger ikke kreditor å være i god tro.
    Fullmaktsforhold vil være en praktisk viktig foranledning til at rett og legitimasjon til ting skiller lag, men utover det faller erg behandling av fullmaktsreglene i avtale og selskapsforhold utenfor oppgaven. Det er ikke et godtroerverv om det, fordi en fullmektig har gått utenfor sin rett, stiftes en obligasjonsrettlig rett mellom fullmaktsgiver og medkontrahent.
    Det vil også være naturlig å nevne eksempler på faktiske situasjoner som godtroervervsregler (vindikasjonsregler) og legitimasjonsvilkår gir en rettslig regulering av. Verdier overføres mellom samfunnets borgere og det er ikke alltid at den som gir seg ut for å inneha en rett, har dette. Konflikter som søkes regulert kan være mellom erverver og hjemmelsmann (B-H) og mellom erverver og tidligere suksessor (B-S). Den rettslige reguleringen av disse situasjonene trenger ikke være like. Lilleholt skiller her mellom full legitimasjon og legitimasjon kun i dobbeltsugsesjontilfellene, jf. JV 1996 s. 76 flg. Mange kandidater behandler bare B-H konflikten. Dette er for snevert og bar nok føre til noe trekk selv om man foretar en begrunnet avgrensning. Dersom kandidatene er ubevisste mht. skille og f.eks. ikke nevner tingl. § 20, mens de ellers behandler også B-S konflikten bør det trekkes noe mer.
    Den nærmere fremstilling vil således dreie seg om innholdet i selve kravet til legitimasjon. Det vil bero på en tolkning av den enkelte ekstinksjonsregel hvilken legitimasjon som kreves for godtroerverv, og hvilke innsigelser legitimasjonen omfatter.
    Etter reglene vil det variere hvilken legitimasjon som gir tilstrekkelig skinn av rett til at de som innretter seg etter denne i god tro kan ekstingvere. Ved uformingen av regelen må det tas hensyn til hva som er praktisk og hva som best mulig ivaretar så vel eier/rettighetshavere på den en side som kjøper og omsetningslivets interesser på den annen. Det er behov for klare regler slik at konflikter både hindres og løses. På den annen side er det vanskelig å uforme regler som tar hensyn til alle mulige situasjoner.
    Det kan også variere hvilket behov for beskyttelse de ulike parter har. Årsaken til at noen er legitimert utover sin rett kan være alt fra tyveri/falsk til at den rette eier har utstyrt andre med f.eks.. grunnbokshjemmel eller besittelse for at vedkommende skal være legitimert utad. Eier vil har i høyst ulik grad ha noen mulighet til å gardere seg mot at uvedkommende kan bli legitimert, og det er ikke dermed gitt at de faktiske omstendigheter (faktisk legitimasjon) skal ha samme rettslige legitimasjonsvirkning.
    Legitimasjonen må i alle fall foreligge ved sikringsakten (ex. tinglysing/overlevering), før dette har man ikke fått noe rettsvern for sin rett selv om man har inngått en avtale i aktsom god tro. Det bør nok ikke føre til trekk om kandidatene her skriver "rettsvernsakten" i stedet for "sikringsakt". Det kan spørres om legitimasjonen i tilegg må foreligge ved selve avtaleinngåelsen. Etter mitt syn er dette ikke nødvendig. Det som skjer ved selve rettsvernsakten kan beskrives som en gjentagelse/konfirmering av avtalen og det at partene hadde avtalt dette på forhånd endrer ikke på hvilke berettigede forventninger erverver har ved rettsvernsakten. Ordlyden i godtroervervsloven kan likevel tale i motsatt retning, jf. "solgt av den som sitter med tingen" jf. også Å.T. Falkanger i Karnov, note 3 til godtroervervsloven som mener at legitimasjonen, i alle fall ved visse avtaler, må være oppfylt allerede ved inngåelsen av avtalen. Ordlyden passer godt på den typiske situasjon ved lesere der salg og overlevering skjer samtidig. Men i en situasjon der A f.eks. averterer en løsøregjenstand til salgs og B ringer og sier ja til å kjøpe, kan jeg ikke se at spørsmålene burde løses annerledes om A låner sykkelen han senere selger før B ringer eller like etterpå.

Hvilken legitimasjon kreves?

Fast eiendom

Ved fast eiendom ligger forholdene til rette for registrering av rettsforholdene, og denne registreringen/tinglysningen kan da også tjene som legitimasjon for retten. I den grad avhender ikke har den retten han gir seg ut for å ha, er det altså et vilkår for at erververen likevel skal vinne rett at grunnboken utpeker avhender som berettiget. Tingl. § 27 regulerer som kjent den positive troverdigheten av grunnboken - man skal kunne stole på det som står der, mens § 20 regulerer den negative - man skal kunne stole på at det som ikke står der heller ikke eksisterer. Grunnboken gir således legitimasjon for at avhender har fått den retten som er tinglyst, og at det ikke foreligger noe senere omstendigheter som fratar avhender denne.
    Det kan være på sin plass å nevne hvordan man får denne legitimasjonen, altså vilkårene for registrering av dokumenter. Dette reguleres av tingl. §§ 13 og 14. Men det bør ikke skrives for mye om dette. Mange kandidater legger hovedvekten av sin fremstilling av legitimasjonsvilkåret ved ekstinksjon av fast eiendom nettopp her, noe som ber trekke litt ned. Det er en grov misforståelse dersom kandidatene tror at "samtykke av hjemmelsinnehaveren" i § 13, 1. ledd er tilstrekkelig legitimasjon i seg selv. Det må en tinglysing til.
    Men bestemmelsene i tinglysningsloven gir ikke hjemmelshaver legitimasjon i alle relasjoner. Tingl. § 27 gir således bare positiv troverdighet mht. at det dokumentet som upeker avhender ikke er  ugyldig. Regelen gjelder bare for privatrettslig ugyldighet. Ved brudd på offentligrettslige regler må det i tilfelle analogiseres fra § 27. Grunnbokshjemmelen gir heller ikke legitimasjon mht. til faktiske omstendigheter. Proforma dokument faller i utgangspunktet utenfor, men her gir avtalelovens § 34 erververen et vern for den innsigelse at dokumentet var avgitt på "skrømt". Om dokumentet ellers gir uttrykk for en annen rettslig situasjon en den som er reell kan mye tale for å anvende §27 analogisk. I Rt. 1991 s. 352 (Hopsdal) godtok kjæremålsutvalget at § 27 kunne anvendes analogisk der ektemannen hadde grunnboks-hjemmel til en hytteeiendom alene, mens konen var medeier. Ut i fra hensynet til den egentlig berettigede, er det også gjort unntak fra regelen om at grunnbokshjemmel gir legitimasjon for falsk/forfalskning, ugyldighet pga. mindreårighet og ugyldighetsgrunnen i avtalelovens § 28. Tingl. § 20 regulerer prioritetsrekkefølgen, men gjør samtidig den som har grunnbokshjemmel legitimert mht. til at det ikke har kommet til noen senere rettserver som begrenser hans rett. Men grunnboken gir her ikke legitimasjon mht. at avhenders rett senere er begrenset ved hevd eller andre lovbestemte rettigheter enn pant, jf. tingl. § 21, 2. ledd.
    Det har også vært en diskusjon om tinglysninglovens § 15 kan gi hjemmelshaver noen legitimasjon. Bestemmelsen slår fast at grunnbokshjemmelen også omfatter bygninger. Spørsmålet blir da om dette fører til at hjemmelshaver til grunnen også er legitimert som eier av bygninger som andre eier. Mht. til dobbeltsuksesjonkonflikten løses det av § 20. En som kjøper et hus isolert må skaffe seg rettsvern (ved tinglysning sammen med tomt, eller ved fjerning av huset), ellers vil den som tinglyses først kunne ekstingvere. Spørsmålet om godtroerverv av hus på fremmed grunn kan skje på bakgrunn av grunnbokshjemmel til grunn ble berørt i forarbeidene, men det ble da uttalt at den materiellrettslige løsning av den rettskonflikt som kan oppstå mellom den som eier et hus uten tinglyst adkomst, og den som utleder en senere tinglyst rett ikke er ment å løses av § 15. Problemet måtte således løses på særskilt grunnlag. Momenter vil åa være grunnbokens faktiske troverdighet og f. eks. det moment at den aktsomme kjøper har blitt villedet. Men tingl. § 15 er da ikke mer enn et moment i en helhetsvurdering.
    Også i andre tilfeller kan det tenkes at avhender ut i fra en totalvurdering må sies å være tilstrekkelig legitimert. Dette er for så vidt en argumentasjon som kan komme inne i forhold til alle formuesgoder, men det er i forhold til fast eiendom at problemstillingen har kommet på spissen i to nyere høyesterettsdommer.
    I Rt. 1986 s. 1210 (Norske fjellhus/Almarine). Spørsmålet var om Almarine hadde vunnet eiendomsrett til en hytte selv om selger ikke hadde grunnbokshjemmel til denne. Høyesterett ville ikke utelukke at det etter omstendighetene kunne være plass for slike ulovfestede regler i tillegg til tinglysningsloven, men at det i tilfelle måtte sterke grunner til for å godta slikt erverv. Det ble videre uttalt at det ved avgjørelsen av om ekstinksjon skal skje etter slike regler ville være vanskelig å drøfte de enkelte , bl. legitimasjon hver for seg. Det vil måtte foretas en samlet vurdering hvor det også vil ha betydning om rette eier kan klandres for at konflikten oppstod. I Almarinedommen ble resultatet at det ikke skjedde noe godtroerverv.
    I Rt. 1992 s. 352 (Sigdal) ble godtroerver på ulovfestet grunnlag derimot godtatt. Selger av tomter hadde hverken grunnbokshjemmel eller opparbeidet hevdstid, men kjøperne av tomtene vant likevel frem med sine ekstinksjonskrav. Av vesentlig betydning i helhetsvurderingen var den passivitet som var utvist fra rette eiers vedkommende. Det kan diskuteres om  denne dommen i det hele sier noe om legitimasjonsvilkåret. Retten fremhever ikke legitimasjon spesielt i premissene, men det er en kjennsgjerning at A utøvet en omfattende rådighet over tomtene ved at han fikk dem delt opp og solgt. Alt hadde sin bakgrunn i en faktisk villfarelse om hvor grensen gikk, og som nevnt ovenfor omfattes ikke dette av tingl. § 27. Selger hadde dermed en faktisk legitimasjon, et ytre skinn av rett, som kjøperne innrettet seg etter. Sammen med rette eiers passivitet medførte dette at tomtekjøpene vant frem med sitt ekstinksjonskrav
    De to ovenfornevnte dommer, i alle fall Rt. 1986 s. 1210, står meget sentralt i emnet, og det må forventes at kandidatene har kjennskap til disse. Kandidater som på en innsiktsfull måte klarer å knytte dommene til hensynene bak ekstinksjonsregler, og da spesielt kravet til legitimasjon bør honoreres. Dommene viser at det er det helhetlige vurderingen som ligger i bunn, og at man har gitt mer stringente regler for de mest praktiske situasjoner som ikke er uttømmende.

Løsøre

For realregistrerbart løsøre er det registerhjemmelen/registrering, evt. manglende registrering, som gir den nødvendige rettslige legitimasjon, etter samme linjer som grunnbokshjemmelen ved fast eiendom. Slike formuesgoder har så stor verdi at det er formålstjenlig med en slik registrering. Bestemmelser som tilsvarer tinglysningslovens har vi i luftfartslovens § 3-26 og § 3-26 og i sjølovens § 23 og § 26. Det finnes flere, uten at jeg finner grunn til å gå inn på disse her. Registrering/manglende registrering gir rettslig legitimasjon både i forhold til B-H og B-S konfliktene.
    Løsøreregisteret er ikke et realregister. Her bli pant i 1øsøreregistrert på person. Etter pantel. § 1-1(4) regnes heller ikke motorvognregisteret som et realregister selv om registreringene her skjer på formuesobjektet. Når det bare er heftelser som registers kan ikke registrene gi noen legitimasjon i forhold til annen enn visse B-S konflikter.
    For løsøre ellers er det vanskelig å operere med noen registrering som det blir gjort for fast eiendom, skip og fly. Den praktiske legitimasjonsform ved løsøre er således besittelse av tingen. I godtroervervsloven § 1 er vilkåret at avhender "sitter med tingen". Begrepet har neppe det samme innhold som besittelse i strafferetten. Også ihendehavelse må undertiden kunne sies å oppfylle lovens krav til "sitter med tinges". Det vil være uteblivelse av aktsom god tro som vil være grunnen til at den som kjøper en koffert av en piccolo ikke ekstingverer, ikke at piccoloen bare var ihendehaver av kofferten. Etter prp. s. 36 som det avgjørende være om avhenderen "i den konkrete ytre situasjon fysisk sett hadde herredømme over tinges på samme måte nom en eier". Det nærmere innhold i kravet til rådighet må da avgjøres etter hvilket formuesgode det er snakk om. For smykker kreves det således ihendehavelse mens det for større gjenstander vil være tilstrekkelig med tilgang og kontroll, f. eks nøkler til et rom hvor tingen oppbevares. 
    I godtroloven er det gjort unntak fra legitimasjonen mht. stjålne ting og kunst. Erverver kan være ekstra forsiktig i forhold til kunst, men hat mindre muligheter til å unngå å kjøpe en stålet ting. På den andre side har rette eier her et stort behov for vern, og i tilfelle han har "lagt til rette for tyveriet" kan has bli erstatningsansvarlig etter § 3 nr. 2.
    Godtroerverv utenom godtroervervsloven er ikke utelukket. Loves er ikke ment å være uttømmende. Argumentasjonen vil da gå etter de samme linjer som ovenfor under fast eiendom. I tyveritilfellene vil det bl.a mye tale for at godtroende erverver ikke som måtte nøye seg med erstatning dersom rette eier har vært grovt uaktsom i forbindelse med tyveri av tingen.

Verdipapirer

VPS registrering gir legitimasjon både i B-H og B-S konflikten, jf. vpl. § 5-1 og § 5-4. Legitimasjonen etter § 5-4 går svært langt og omfatter også omstendigheter som man ikke ville være legitimert for etter bl.a. tingl. § 27. Således kan det ikke for annet enn i forhold til utsteder av obligasjoner (§ 5-5) gjøres gjeldende at dokumentet som ble tinglyst var falskt, at det forelå grov tvang osv. Omsetningsgjeldsbrev er han som besitter legitimert til å råde over både i forhold til B-H og B-S konflikten, jf. gjeldsbrevl. § 14. Om kandidatene ved behandlingen av hjemmelsmannskonflikten også trekker inn § 15 om forholdet til cessus, er det etter min mening forsvarlig. Men det bør ikke trekkes om dette ikke behandles.

Enkle krav/immaterielle rettigheter

Her er det i utgangspunktet ingen omstendigheter som gir tilstrekkelig rettslig legitimasjon for ekstinksjon i B-H konflikten, jf. for enkle kravs vedkommende gjeldbrevl. § 25. Avtl. § 34 kan tenkes å medføre en modifikasjon her for skrømtede gjeldsbrev. For konflikten B-S gir den omstendighet at skylderen ikke er notifisert om tidligere erverv likevel legitimasjon mht. til at dette heller ikke er gjort. For immaterielle teller er det gift bestemmelser om legitimasjon i B-S konflikten i forbindelse med registrene for merker og patenter, jf. ml. § 25, 5. ledd og pl. § 44, 5. ledd.

Oppsummering

Ved fremstillingen er det viktig at kandidatene får frem begrunnelsen for reglene og ikke bare ramser opp. Forståelse/innsikt må verdsettes høyt i forhold til uttømmende detaljkunnskap. Kandidater som ikke har klart for seg hva de skal skrive om, og skriver løst og fast om godtroerverv må trekkes kraftig og ligger i fare for stryk om de ikke kommer seg inn igjen på sporet. Den største gruppen har vist seg å være kandidater som etter en for generell innledning holder seg til legitimasjonskravet men Tar fremstilling bli en varierende oppramsing av reglene. Som utgangspunkt må disse få bestått dersom de viser noen forståelse. Ved en god fremstilling av hensyn kan de likevel i beste fall nærme seg laudgrensen. Etter å ha sensurert 35 besvarelser har jeg gitt 5 stryk og 11 laud. Det er overraskende få som har havnet i sjiktet 2.85 - 2.70, og de fleste laudene ligger i sjiktet 2.65-2.55. Det synes å være samme tendens hos de andre gjennomgående sensorene.

Sist oppdatert 14. mars 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.