UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning teori 1 
Sensorveiledning teori 2 
Sensorveiledning teori 3 

Sensorveiledning teori 1,
Tredje avdeling,  våren 1997

Eksamenskravet i tingsrett:

"Grundig kjennskap til reglane om ulike slag ting, til reglane om grenser for og registrering av fast eigedom, råderetten som eigar til og som rettshavar i fast eigedom, allemannsrettar til fast eigedom, allmenningsrett, sameige, hevd, tilfeldig erverv, legitimasjon og rettsvern ved overføring av fast eigedom og vanleg lausøyre. Oversikt over offentlegrettslege reglar om utnytting og overføring av fast eigedom"

Fra pensumslitteraturen er det sentrale i oppgaven hos Thor Falkanger: Tingsrett, Oslo 1993 del B: "Statisk tingsrett", og da særlig bokens kap. VI Hevd, kap. 25 "Eiendomshevd - vilkår og virkninger (s. 233/245).
    Oppgaven må regnes som sentral i faget tingsrett. Det kreves grundig kjennskap hvilket må få betydning for sensuren.
    Oppgaven må kunne karakteriseres som relativ enkel. Loven gir vilkårene og gir også på sitt vis svaret på virkningene. Det må derfor kreves betydelig mer enn bare å finne frem til hevdsloven og gi et kort referat av relevante lovbestemmelser.
    Oppgaveteksten er omtrent sammenfallende med Falkangers Tingsrett kapittel 25. Jeg gjengir her innholdsfortegnelsen som kan være en disposisjon god nok:

§ 25.:         Eiendomshevd - vilkår og virkninger

§ 25.1:    Faktisk rådighet (besittelse) 

§ 25.11 Allment

§ 25.12 Rådighetskrav ved fast eiendom

§ 25.13 Særlig om kravet til eksklusivitet

§ 25.14 Særlig om løsøre

§ 25.15 Kravet om kontinuitet i rådighetsutøvelsen

§ 25.2:    Hevdstiden

§ 25.3:    God tro

§ 25.31 Allment

                  § 25.32 Særlig om god tro-kravet ved sammenlegning av tid og ved bruk av hjelpere m. v.

§ 25.4: Ingen særlig hjemmel fra før

§ 25.5: Søksmål må ikke være anlagt

§ 25.6: Virkningene av fullført eiendomshevd.

---------

I tilknytning tit dette har Falkanger egne kapitler som "særlig om mothevd" og "særlig om frihevd".

Det kan diskuteres om kand bør ta med om mothevd og frihevd. Selv mener jeg noe må med, men noen inngående analyse her kan ikke forlanges, og mer enn å forklare hva det dreier seg om trengs neppe. Hevdslovens egen inndeling med overskriften "Eigedomshevd" for § 2 - § 6, og Brukshevd og Mothevd/Frihevd som egne kapitler i loven, indikerer i seg selv en oppdeling som tilsier at Mothevd/Frihevd ikke skal behandles. Det må nok godtas. Det kan videre sies at rettene som faller bort er bruksretter, og således ikke faller inn under oppgavens ordlyd. Dette er emm ikke helt holdbart for på den annen side så utvides eiendomsretten tilsvarende. Uansett bør en kand begrunne en avgrensing den ene eller andre vei.

---------

Etter den gjennomgående sensur ser jeg at de fleste tar med noe om mothevd og frihevd. Jeg opprettholder fra den foreløpige veiledning at mothevd/frihevd må med, men som også de fleste kand som har det med, det plasseres under virkningene under disposisjonen. Det må være riktig disposisjonsmessig i det de ter virkningene av fullført eiendomshevd at det kan få følger for servitutter som var på eiendommen. Men mye ut over dette bør ikke med i besvarelsen. Dvs noen inngående drøftelse av vilkår for mothevd og frihevd ligger emm noe på siden.
    Oppgaveteksten er klar nok, det er mer en nok å ta fatt .i, så kandidater som skriver utenfor oppgavens ordlyd må trekkes for det, men vil nok lide mest ved at de nødvendigvis da ikke får tid og plass til en grundig gjennomgang av hva som er temaet: eiendomshevd. Således skal brukshevd ikke med. Men om en kand for å analysere og beskrive et emne eller situasjon vedrørende eiendomshevd, sammenligner og påviser relevant forskjell til brukshevd så må det være ok. Dog er oppgaven ikke noen sammenligning mellom eiendomshevd og brukshevd. Det er eiendomshevd som skal fremstilles.
    Om selve emnet sier jeg ikke så meget i denne veiledningen. Det er kjernepensum, og på samme måte som jeg forutsatte at de gjennomgående sensorene i tillegg til å være vel kjent med emnet også evt. så igjennom læreboken (som er konsentrert hos Falkanger på s. 233/246) i forbindelse med sensuren. Jeg har tidligere, og det fastholdes, hevdet at sensorveiledningene hverken skal være miniavhandlinger eller kortreferat av lærebøkene...
    Noen større innledning med legislative hensyn bak hevdsinstituttet blir emm ikke helt skjønnsomt. At noe sies er ok. Men oppgaven forutsetter at man har "passert" en del emner, så som hvem som kan hevde, fra hvem, og hvilke objekter som kan hevdes. At man får en kort gjennomgang er likevel greit nok. Det viser seg at de fleste har en liten innledning i tråd med ovennevnte, dog har de fleste med som en del av vilkårene for hevd også hva som kan hevdes og hvem hevdes fra/til. Det er i orden. Men når man går videre til en analyse av for eks omsetningsgjeldsbrev etc., da sklir det ut:
    Sentralt for oppgaven er å få frem hva som ligger i hovedvilkåret for hevd av eiendomsrett: At man har tingen som sin egen. Ut fra dette kan egentlig omtrent hele hevdsinstituttets regler utledes. Det at man opptrer som om man var eier, gir også svar på for eks hvor intensivt man må ha opptrådt i eierfunksjonen. Jfr Falkangers disposisjon om Rådighetskravet, eksklusivitetskravet og kontinuiteten i rådighetsutøvelsen. På samme måte som en eier varierer sin utnyttelse etter hva han eier, så vil kravet i forbindelse med hevd variere tilsvarende. Den som eier et område i fjellet utnytter dette forskjellig fra et område som hører til innmarken. Slik vil kravene for hevd også variere. Tilsvarende om kontinuiteten i rådighetsutøvelsen. Dette bør kandidatene få frem. Den som er eier vil nødvendigvis ikke ha tanker om at andre kanskje eier, og man forlanger noe tilsvarende ved å stille kravet til god tro, og det må kand få frem det er den aktsomme gode tro, loven sier det jo direkte i § 4 første ledd andre punktum. I denne forbindelse forventes at kand drøfter hvem som må være i god tro når det er hjelpere inne i bildet.
    Jeg nevner her etter å ha rettet en del oppgaver at det skilles som regel mellom de gode og mindre gode kandidatene nettopp på kjernen i oppgaven, kravene til eksklusivitet, intensivitet, kontinuitet og den gode tro. For å få god karakter må det til en god fremstilling her.
    Av enkeltproblemer nevnes at noen synes sette som et vilkår at grunnbøker må undersøkes for å være i god tro. Dette er ikke et riktig utgangspunkt emm. Poenget er å se at spørsmålet er om der er en foranledning til en slik undersøkelse. Den som hevder, og er i god tro, må i så måte sammenlignes med en vanlig eier, og eierne flyr ikke på tinglysingkontorene for å sjekke grunnbøkene til eiendommer han fullt ut tror er sin egen. Altså beror det på omstendighetene, og her særlig grunnlaget for hevdens påbegynnelse om man skal stille et slikt krav. Spørsmålet er egentlig om dette foranlediger undersøkelser osv. 

Om løsøre er der ikke så mye å si særskilt, det viser seg i besvarelsene at løsøre ikke drøftes separat, men inngår i det øvrige i forbindelse med eksempler osv, og for å påpeke forskjeller i vurderingene mellom hevd av fast eiendom og løsøre. Det må være helt ok, og er kanskje det beste.

Om virkningene er der egentlig ikke så mye og si, jfr Falkanger som drøfter dette på en side. Men det må kunne forlanges at kandidatene får frem virkningene. Å overse dette, når oppgaveteksten direkte spør etter det må det trekkes for. Jeg har ikke sett noen kandidater som hopper over virkningene. De fleste får med seg hovedvirkningen, at man blir også reel eier, og at opprinnelig eier taper sin rett; dvs. den ekstingveres. Men videre har det lett for å bli en oppramsing ut fra diverse lovbestemmelser, fotnoter eller innarbeidede henvisninger. Dvs. det tas opp mothevd/frihevd, panteretter som faller bort, Tinglysningsproblematikken i § 21, også § 38 nevnes.

Mht at rettsvern oppnås uten tinglysing, synes noen å blande dette sammen med hva som betegnes rettsvernshevd. Det siste er egentlig situasjonen hvor "hevderen" hele tiden har vært rette eier, men når hevdvilkårene er oppfylt så vil han også få rettsvern uten tinglysing. Det foregår her ingen hevd.

----------

Om karaktergrensene må en for å bestå selvsagt finne frem til hevdeloven, og noe må sies ut over ren lovavskrift eller lovomskriving. Kand må klare å vise at man har forstått hva hevd går ut på og si noe fornuftig om de mest sentrale vilkår. Jeg ville tro at med en lov, som i sin "stutte" form egentlig sier ganske mye, så vil de fleste klare å bestå på denne dagen. Det er vel nesten ikke til å unngå å få med noe fornuftig ut over lovteksten. I alle fall om en har lest gjennom Falkangers lærebok.
    Dette har da også slått til. Det er svært lite stryk og alle klarer å skrive noe.
    Det som kanskje kan by på større problemer er grensen haud/laud. Her må listen emm legges noe høyt. Dette fordi lovteksten i seg selv gir både en disposisjon og egentlig ganske mye av selve besvarelsen. Det må kunne forlanges at vilkårene fremstilles og belyses med eksempler. Og eksempelbruken må være innen realismens verden. Det forekommer i tingerett etter tidligere erfaring ofte eksempler som virker så kunstig og oppkonstruerte at man kan begynne å lure hvordan det er mulig å tenke dem ut. Men noe eksakt minimumskrav er vanskelig å stille for laud. Det blir ofte til at man etter en gjennomlesning, og ved å skule til margkommentarene, må spørre seg; Forstår denne kand hva han skriver om, og er det en oppegående kandidat som klarer å fremstille emnet på en forståelig måte? Er svaret her ja, så er lauden langt på vei sikret.
    Kort sagt må den laudable kunne både vise at han behersker emnet og at han kan fremstille dette på en juridisk forstandig måte.
    I så måte har sensuren ikke bydd på særlige problemer, og jeg her ikke hørt noe fra medsensorene slik at det vel er tilfelle over hele linjen. Det som kan by på problemer er å skille innen haudgruppen. Dvs. de som er svake hauder fra de middels hauder. Dette på grunn av at oppgaven, for de svake; innbyr til hva som benevnes lovreferat/omskriving i større eller mindre grad. I slike tilfeller kommer det mye an på om kand har klart å få frem noen eksempler som viser forståelse og også om kand klarer å få frem hensyn bak enkeltreglene. På den annen side klarer kand det, så er heller ikke lauden så langt unna!

Sensorveiledning teori 2,
Tredje avdeling,  våren 1997

Anbefalt litteratur:

Sjur Brækhus, Omsetning og kredit 2, 2. utg. 1994, unntatt 211.4-211.9, 212.5-212.6, 217.2-217.6, 222.2-222.3, 223.2-232.13.

 

Eksamenskrav UiB:

Grundig kjennskap til de forskjellige former for panterett og etablering av rettsvern, samt kjennskap til hovedregler om forholdet mellom debitor og panthaver.

 

Pensumlitteratur UiTØ:

Thor Falkanger, Panteretten og andre sikkerhetsretter, Knophs oversikt over Norges rett, 10. utg. 1993, s. 723-754.

Jens Edvin A. Skoghøy, Panteloven med kommentarer, Oslo 1995, (med unntak av sider som fremgår av pensumliste).

UiTø opererer ikke med nedfelte eksamenskrav, men har i stedet pensumlitteratur.

I.        NÆRMERE OM OPPGAVEN

Etter min vurdering står kandidatene overfor en grei panterettsoppgave. Det skulle ikke by på spesielle problemer med å tolke oppgaveteksten, og kandidater som har jobbet med panteretten vil ha mer enn nok å skrive om. Oppgaven vil jeg anta er litt over middels omfattende.
    Det sentrale er at kandidatene klarer å begrense framstillingen til kun å omfatte driftstilbehørspant "av den typen som er nevnt i pl. § 3-4". Presiseringen er ment å være et "hint" om at oppgaven skal avgrenses mot nettopp denne typen driftstilbehørspant. Dette betyr derimot ikke at andre bestemmelser i panteloven er uten interesse i oppgaven.

II.        HVA BØR VÆRE MED I OPPGAVEN?

I grove trekk vil jeg antyde en slik disponering:

1.      Innledning: presentasjon av problemstillinger.

2.      Hensyn bak regelen

3.     Hvem kan stifte driftstilbehørspant (pantesubjekt)?

4.      Hvordan stiftes et driftstilbehørspant?

5.      Hva omfattes av pantet (panteobjekt)?

6.      Rettsvern

7.      Rådigheten på sikringsstadiet

8.      Bortfall av panteretten

Dette er ment som et "skjelett" til oppgaven, og det vil nok variere hva kand. vil legge mest vekt på i besvarelsen.

III.        NÆRMERE OM ENKELTE DELER AV OPPGAVEN

1.        Innledningen

Denne bør ikke bli lang og generell uten at den knyttes opp mot oppgavens tema. Det er intet pluss med lange utredninger om forskjellige generelle panterettslige grunnbegreper, som f.eks. underpant.
    I de senere år har det også vært en tendens til at kandidatene skal definere alle ord og uttrykk i oppgaveteksten. Min erfaring er at dette sjelden blir særlig vellykket. Kandidater som har evnen til å "komme i gang" bør derimot honoreres for dette.

2.         Hensyn bak regelen

I mange virksomheter er en stadig større del av kapitalen bundet opp i kostbart produksjonsutstyr. En måte å muliggjøre finansiering av slikt utstyr er å kunne underpantsette dette. Dette er hovedbegrunnelsen for at lovgiver har åpnet for adgangen til pantsettelse av driftstilbehør i næring.
    Særlig skapte industrialiseringen tidlig dette behovet, og det har vært adgang til å underpantsette driftstilbehør siden driftstilbehørspanteloven av 1895.
    Noen kand. vil sikkert også nevne dommen fra Rt. 1895 s. 137, som på mange måter banet veien for lovfestingen samme år. I denne dommen var det spørsmål om en spinnemaskin kunne anses som vanlig driftstilbehør til fast eiendom. Dette ble besvart benektende av HR, og det oppstod et behov for hjemmel til å pantsette produksjonsutstyr sammen med eiendommen.

3.         Hvem kan stifte et driftstilbehørspant?

Dette er regulert i pl § 3-4 første ledd, jf. § 3-5, og kand. bør raskt finne fram til disse bestemmelsene.

Et poeng ved pl § 3-5 første ledd litra a) er at det ikke er tilstrekkelig at virksomheten kan registreres, men at den faktisk er registrert. Dette følger av ordlyden i bestemmelsen.
    Ellers kan det nevnes at bestemmelsen i § 3-5 er uttømmende mht. hvem som regnes som "næringsdrivende" i pantelovens forstand.
    Den flinke kandidat vil reise spørsmålet om det er et tilleggsvilkår om at den som faller inn under annet ledd, også faktisk driver næringsvirksomhet. Skoghøy mener at dersom pantsetteren tilfredsstiller vilkårene i annet ledd er han å anse som en næringsdrivende, uten at det kan stilles ytterligere vilkår til virksomhetens art, omfang eller varighet.
    Dette synet deles ikke av Brækhus, som mener at pantsetteren må drive reell næringsvirksomhet. Med hensyn til innholdet i dette tilleggsvilkåret faller Brækhus tilbake på den alminnelige oppfatning av begrepet. Brækhus fremhever at en "næringsvirksomhet er en virksomhet med sikte på å oppnå økonomisk gevinst dersom virksomheten har et visst omfang i så vel volum som i tid", jf. s. 52.
    Hva som er løsningen de lege lata er på denne bakgrunn noe uklart, og kandidater som tar et selvstendig og gjennomtenkt standpunkt til spørsmålet viser modenhet og bør belønnes. 

4.        Hvordan stiftes et driftstilbehørspant?

Det kan tenkes to stiftelsesformer: 

a) ved avtale, jf. pantelovens kap.3, jf. pl § 1-2 (2).

Kand. bør kjenne til at denne framgangsmåten vil være den "vanlige", og at avtalepant utgjør kjernen i realkrediten. 

b) ved namsutleggspant.

Trolig vil ikke så mange kand. nevne dette, men de som gjør det bør honoreres. Særlig hvis de også kjenner til at reglene i pl § 5-4 ikke gir direkte hjemmel for utleggspant, men kun er en rettsvernsregler. Hjemmel for utleggspant må søkes i dl § 2-2 og bestemmelsene i tvfl. kap 7.

5.         Hva inngår i driftstilbehørspantet etter pl. § 3-4?

Det er naturlig at kand. redegjør for panteobjektet, og relevant bestemmelse er her pl. § 3-4 første og annet ledd samt unntaksregelen i femte ledd.

6.         Rettsvern

Tilknytning til fast eiendom er en rettsvernsforutsetning. Dette innebærer at pantsettelsen av driftstilbehøret skjer "sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til", jf. pl § 3-4. Rettsvernsreglene finnes dog i pl § 3-6, og bestemmelsene må sees i sammenheng.
    Det er tanken om at driftstilbehørspantet kan realiseres som et "going concern" som begrunner tilknytningen til fast eiendom. Ved et samlet salg vil utsiktene til dekning kunne være langt bedre. I teorien er det en viss uenighet om hvor langt dette er tilfelle også i praksis, og jeg viser her til Skoghøy, som stiller seg noe kritisk til dette vilkåret, jf. Panteloven m/ kommentarer, s. 226-238.
    Det som er viktig å få fram, er at det ikke er noe vilkår om at bruken av driftstilbehøret, funksjonelt sett er knyttet til den faste eiendommen. Poenget er derimot at næringsvirksomheten er knyttet opp til en fast eiendom, og at dette utgjør en naturlig enhet.
    En illustrerende voldgiftsdom (Falkanger) er RG 1994 s. 543. I denne dommen er det lagt til grunn at løsøre som benyttes i entreprenørvirksomhet, og som ikke kan pantsettes etter pl § 3-8, kan pantsettes sammen med de eiendommer som virksomheten drives fra. De flinkere kand. vil understreke at dette er en voldgiftsdom, og at den dermed har begrenset rettskildemessig vekt.
    Derimot sier ikke ordlyden i pl § 3-4 noe om på hvilken måte, og hvor sterk tilknytningen må være. Kandidater som reiser slike problemstillinger bør honoreres. For nærmere om disse spørsmål viser jeg til Skoghøy s. 230-231 og Brækhus s. 57-61.
    En annen problemstilling som kan reises, er hvilke krav som stilles til en "overførbar bruksrett" herunder betydningen av forskjellige former for samtykkeklausuler i leieforhold, jf. Brækhus s. 60.
    Et annet rettsvernsspørsmål er konflikten med en salgspanthaver i driftstilbehøret. Denne konflikten løses i favør av salgspanthaveren, jf. pl § 3-4 tredje ledd.
    Et interessant spørsmål er hva som skjer dersom pantet ikke er tinglyst på alle bruksnummer som virksomheten drives fra? Dette spørsmålet kom opp i Rt. 1995 s. 1181 (Norblast). I denne dommen kom HR fram til at pantet stod seg selv om to bruksnummer, ved en forglemmelse, var utelatt ved tinglysningen. Høyesterett begrunnet resultatet med at den rettsvernsakt som var foretatt gav tilstrekkelig notoritet og publisitet, og at det i tillegg forelå en rekke reelle hensyn for at panteretten måtte stå seg.

7.         Rådigheten på sikringsstadiet

Kandidatene bør kjenne til bestemmelsen i pl. § 3-7 første ledd. Ettersom det her er tale om både en underpant og et tingsinnbegrepspant, beholder pantsetter rådigheten over pantet, og han har i tillegg rett til å skifte ut eller selge driftstilbehøret. Vilkåret for dette er at det skjer i samsvar med "forsvarlig drift og ikke vesentlig forringer panthavers sikkerhet".
    Kandidatene bør her nevne at det må være tale om et "vesentlighetskrav", og at ikke enhver verdireduksjon kommer inn. Hva som ellers regnes som "vesentlig", vil som i andre tilfeller, bero på en helhetsvurdering. Nærmere om dette i Skoghøy s. 262.
    Begrensninger i rådigheten inntrer derimot i forbindelse med mislighold, og regler om dette finnes i.pl § 3-7 annet ledd. Tar panthaveren skritt til å inndrive pantekravet kan pantsetteren ikke skifte ut driftstilbehøret uten samtykke fra panthaver.

8.         Bortfall av panteretten

Dersom driftstilbehøret avhendes i samsvar med regelen i pl. § 3-7 første ledd bortfaller panteretten.
    Ellers er regelen den at i forhold til pantsetteres hjemmelsmann og suksessorer må panteretten avgrenses på samme måte som kreditorenes beslagsrett. Stikkord i denne sammenheng er stansningsretten og overlevering. Det kan ikke forventes at kand. går grundig gjennom disse spørsmål. De som nevner dette bør avgjort honoreres.
    En panterett foreldes ikke, men den personlige fordring kan derimot foreldes, jf. foreldelseslovens § 27.

IV.        BEDØMMELSEN

Innledningsvis vil jeg bemerke at selv om Brækhus er pensum i Bergen er det mange som har lest kommentarutgaven til Skoghøy. Derimot ber jeg sensorene merke seg de deler av veiledningen som særlig viser til Skoghøy. Bergens-kandidatene kan ikke forventes å ha kjennskap til "særemner" som Skoghøy drøfter i sin bok.
    Ellers er mitt utgangspunkt at kandidater som evner å problematisere stoffet må honoreres. Det samme gjelder kandidater som viser at de har forstått stoffet, og gir en ryddig framstilling. Det kan ikke kreves at kandidatene går like grundig inn på alle de punkter som jeg har nevnt ovenfor. Uvesentlige detaljer på bekostning av sentralt stoff gir som vanlig ikke uttelling.
    De som evner å analysere lovtekst, og samtidig får frem de sentrale poeng må honoreres godt. Derimot bør det trekkes for løse og generelle betraktninger rundt ordlyden som viser at kandidaten ikke klarer å rettsliggjøre stoffet. Slike besvarelser havner lett rundt 2.90 - 2.95.
    Etter å ha lest en del besvarelser, samt snakket med de øvrige gjennomgående sensorer, er inntrykket at kandidatene kommer bra fra denne oppgaven. De virker som de fleste kand. er i besittelse av gode kunnskaper i panterett. Det vil trolig bli lite stryk, men derimot mange gode haud på rundt 2.80 - 2.85.
    De kandidater som utmerker seg med en moden rettskildebruk, og som viser evne til å analysere så vel lovtekst som dommer bør kunne komme godt ned på laudskalaen. Noen besvarelser er gode fordi de har bredde, mens andre utmerker seg i dybden. En god laudabel besvarelse trenger ikke komme inn på alle de punkter jeg har nevnt ovenfor. Det avgjørende er at kand. gjennom det som presenteres viser et godt judisium. Beste besvarelse så langt er en kandidat på 2.35, og det vil sikkert være flere ikke langt unna denne.
    Karakteren IB settes på de besvarelser som viser at kandidaten har grunnleggende hull i sin forståelse av panteretten. Forhåpentligvis blir det ikke mange kand. som stryker på teori nr. 2.

Sensorveiledning teori 3,
Tredje avdeling,  våren 1997

Om oppgaven

Oppgavens tema dekker sentrale kontrakts- og pengekravsrettslige problemstillinger og berører også panterettslige problemstillinger fra 3. avdeling ved Det juridiske fakultet, UiB.

Eksamenskravet i kontraktsrett:

"Grundig kjennskap til reglene om stiftelse av kontrakt på egne og andres vegne, reglene om kontraktsavvikling og mislighold, ugyldighet; lempning og kontraktsrevisjon ".

Litteratur i kontraktsrett

Tilrådd litteratur:

Tilleggslitteratur:

Eksamenskravet i pengekravsrett:

"Grundig kjennskap til reglene om pengekrav med vela på forholdet mellom debitor og kreditor. Kjennskap til reglene om identitetsendringer og til betalingsformidling gjennom bank og post ".

Litteratur i pengekravsrett

Tilrådd litteratur:

Tilleggslitteratur:

Annen litteratur:

Eksamenskravet i panterett:

"Grundig kjennskap til de forskjellige former for panterett og etablering av rettsvern, samt kjennskap til hovedreglene om forholdet mellom debitor og panthaver ".

Litteratur i panterett

Tilrådd litteratur:

Generelt om oppgaven

Dette er en oppgave der kandidatene må gis betydelig frihet til å definere temaene og til å strukturere besvarelsen. På denne bakgrunn blir det derfor viktig at kandidatene innledningsvis definerer, avgrenser og forklarer hva som vil bli behandlet og hvorfor evt. i hvilken rekkefølge.

Særlig når det gjelder struktur, nå sensorveiledningen oppfattes som et forslag til fremgangsmåte

1            Innledning.

1.1         Nærmere om forståelsen av oppgaven

Det første spørsmålet, hvilke "rettsspørsmål" klausulen reiser, vil i videste betydning konsumere de øvrige problemstillingene angitt i oppgaveteksten. Hensikten må, etter mitt syn, være at kandidatene innledningsvis definerer oppgaven.
    Slik jeg forstår oppgaven er det mest hensiktsmessige å starte med en foreløpig, kortfattet tolkning av fakturaen for å kartlegge hvilke materielle spørsmål klausulene er ment å regulere. Dette legger grunnen for behandlingen av bakgrunnsretten i neste omgang.
    Kandidatene bør allerede her påpeke at det å tolke klausuler løsrevet fra sin sammenheng rent prinsipielt er problematisk. For det første må en kontraktsklausul alltid leses i sammenheng med resten av kontraktsmaterialet. For det annet vet vi ingenting om kontraktsparterres forhold til hverandre (både mht tidligere kontakt og mht status og styrkeforhold). For det tredje vil typen kontrakt kunne variere mye selv om det her åpenbart dreier seg om levering av en vare (er det snakk om kredittkjøp av løsøre eller annet løpende leveranser, hel- eller delleveranser osv). En del kandidater avgrenser oppgaven innledningsvis til å gjelde kjøp av løsøre på kreditt.

Del 2 bør altså bli en fremstilling av bakgrunnsreglene innenfor de angitte områder.

Vurderingen i del 3 av hvor langt klausulen "i gitte tilfelle" medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsretten foregår prinsipielt på to plan. Først må klausulene underkastes en grundigere tolkning, etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, . som grunnlag for en materiellrettslig vurdering av om klausulene går longer enn bakgrunnsreglene, til ugunst for medkontrahenten.
    I den grad medkontrahenten, etter en likefrem fortolkning av fakturaklausulene, stilles dårligere enn etter bakgrunnsretten kommer problemstillingene knyttet til vedtakelse, tolking og ugyldighet av standardiserte kontraktsvilkår på spissen. Prinsipielt (og kronologisk) er det mest naturlige her å starte med vedtakelsesproblematikken; spørsmålet om klausulene må anses som en del av kontrakten. Hvis klausulene anses vedtatt må en gå videre på tolkningsspørsmålet. Kontrakter i alminnelighet og ensidig fastsatte fakturaklausuler i særdeleshet vil, i tilfelle flere tolkningsalternativer, ofte måtte tolkes slik at de samsvarer best med bakgrunnsretten (s k harmoniserende, innskrenkende eller korrigerende fortolkning). Hvis heller ikke tolkningsveien eliminerer evt. avvik oppstår spørsmålet om rimelighetssensur dersom medkontrahenten stilles urimelig dårlig etter fakturaklausulene, sett i forhold til bakgrunnsretten.
    Så langt har jeg forsøkt å gi en prinsipiell (og skjematisk) tilnærming til stoffet Kandidatene kan gjerne argumentere for mer praktiske innfallsvinkler, f eks ved å starte med vedtakelsesproblematikken. I disse tilfellene viser det seg imidlertid ofte at fremstillingen blir svært generell og at klausulene ikke underkastes separat vurdering.
    Det kan også være grunnlag for å samle stoffet i større grad enn jeg har lagt opp til. Mange kandidater foretar en todeling og kommer godt ut av det; først tolkes klausulen, deretter behandles bakgrunnsretten og avvikene fra denne. Det viktige er at kandidatene redegjør for hvilke spørsmål oppgaven reiser og evner å fremstille disse på en konstruktiv måte.

1.2         Angivelse av hvilke rettsspørsmål fakturaklausulene er ment å regulere

Første punktum i klausulen, at betaling skal skje pr 14. dager, er tydelig ment å regulere fastleggingen av forfall i pengekravsforhold. Dette fremkommer etter mitt syn særlig klart når første og andre punktum sammenholdes. Det kan vel forventes at en del kandidater går inn på hele problemkomplekset betalingstid, -sted m v. Om dette gjøres kort, bør det ikke trekkes særlig, så lenge forfallstidspunktet behandles utførlig. 
    Andre punktum er ment å regulere (en av) virkningene av at forfall overskrides uten at kravet innfris. Selv om det eksplisitt er rentespørsmålet som skal diskuteres, skader det ikke om kandidatene innledningsvis anlegger en mer generell synsvinkel.
    Tredje punktum» er en klausul om "eiendomsforbehold i  sikringsøyemed" slik vi kjenner det fra panteretten. Klausulen er ment å sikre kreditor salgspant ester pl § 3-22 (1), jfr §§ 3-14 flg. Kandidatene kan også gå inn på realdebitors rett til tilbakelevering (se bl a krkjl § 15 og tvangsl kap 9). Mange kandidater bommer her og trur at klausulen kun regulerer risikoens overgang m v.

2            Drøft og forklar hvilke regler som ville gjeldt uten en slik klausul ("bakgrunnsreglene")

2.1         Innledning

Det mest naturlige er å forutsette at hele standardklausulen ikke eksisterer. En del kandidater drøfter imidlertid rentespørsmålet under forutsetning av at 1 pkt i standardklausulen (betaling pr l4 dager) fortsatt står på fakturaen (og aktualiserer dermed forfallsrenteregelen i rentel § 2). Her som ellers må kandidatene ta de nødvendige forutsetninger.

2.2         Fastleggingen av forfallstidspunktet 

Kandidatene skal under dette punktet redegjøre for forfall generelt, som om hele klausulen tenkes borte.
    Forfall er hos Krüger, Pengekrav s. 237 definert som den siste dag debitor ennå kan gjøre opp uten at kreditor kan regne forpliktelsen som misligholdt. Bergsåker s. 34 har en mer kortfattet henvisning til mislighold av betalingsplikten. Sammenhengen med frigjøringstiden, dvs. debitors rett til å innfri forpliktelsen, jfr gbl § 5, 1. ledd og krkjl § 11, jfr § 2, 1. ledd, kan kort nevnes.
    Når forfall ikke er fastsatt gjennom avtale eller på annen bindende måte, fremgår den deklaratoriske hovedregelen av gbl § 5, 1. ledd, 2. pkt: debitor plikter å betale straks etter påkrav fra kreditor. Det gjelder ingen formkrav for påkravet. Mange kandidater har fått med seg at gbl kap 1 og 3 kun gjelder direkte for pengekrav knyttet til gjeldsbrev, men at den også uttrykker den alminnelige regel for (andre) enkle krav (anvendes analogisk).
    Kandidatene kan videre påpeke at det ikke gjelder noen betalingsfrist: skyldnere plikter i prinsippet å betale "straks" etter påkrav (men mangelen på effektive sanksjoner kort tid etter forfall medfører reelt likevel en forlenget frist). Et påkrav er et avtalerettslig "påbud" og binder mottakeren når det er kommet fram, jfr avtl § 7, se også Hov s. 44-45.

Det kan nevnes at særlover inneholder tildels avvikende regler om forfall, se f eks kjl § 49.

Som nevnt er reglene i gbl deklaratoriske. Forfall kan være forhåndsfastsatt i avtale mellom kreditor og debitor. Det bør komme frem at avtalefriheten er omfattende.
    Kandidatene kan nevne utskutt forfall etter gbl § 5, 2. ledd ("helligdagsregelen). Regelen gjelder både ved påkrav og forhåndsfastsatt forfall.
    Kandidatene bør videre få frem at betalingsplikten ikke er misligholdt, selv om forfall er overskredet uten innfrielse, dersom kreditor uberettiget avviser oppgjør eller på annen måte er ansvarlig for det inntrufne. s k kreditormora.
    Selv om partene har fastsatt en forfallsdato, vil betalingsplikten kunne inntre på et tidligere stadium, s k ekstraordinært forfall. Vilkåret er at debitor er skyldig i et vesentlig mislighold av avtalen, jfr krkjl § 12 (og pantel § 1-9) og bl a Bergsåker s. 36.
    Sammenhengen med hvor og hvordan oppgjør skal skje kan nevnes kort. Kreditor skal regulært ha pengene til disposisjon hos seg ved forfall jfr gbl § 3. Det bærer for langt å gå detaljert inn på alle former for moderne betalingsformidling.

2.3         Virkningene av at forfall overskrider (rentespørsmålet) 

Kandidatene kan gjerne gå kort inn på betydningen av overskridelse av forfall i mer generell form.

Forfallstidspunktets primære betydning er i forhold til mislighold; når utløses misligholdssanksjonene?

Forfallstidspunktet her også betydning i andre sammenhenger, bl a som vilkår for tvangsfullbyrdelse, for gjensidighetssanksjoner og er utgangspunkt for foreldelsesfrister, fel § 3. Det som står sentralt her er imidlertid rentespørsmålet. 

Under behandlingen av rentespørsmålet må kandidatene sondre mellom kreditt- og forsinkelsesrenter. Bergsåker s. 50-51 definerer forsinkelsesrenter som "de ekstraordinære renter som betales skyldneren etter forfall, dvs. når skyldneren misligholder betalingsforpliktelsen".
    Vi kan vel forvente en del om hjemmelskravet for renter (og evt. rentesrenter), men kandidatene bør raskt komme inn på forsinkelsesrenteloven (heretter: rentel). Loven må antes å komme til anvendelse, jfr rentel § 1 (pengekrav på formuerettens, område). Øvrige vilkår er at kravet ikke innfris ved forfall, jfr rentel § 2, 1. ledd og at det ikke foreligger kreditormora, rentel § 2, 2. ledd.
    Forfalls- og påkravsregelen i rentel § 2 bør kommenteres. Forfallsdagen kan, i tillegg til ved lov eller dom, være forhåndsbestemt ved avtale eller ved ensidig bestemmelse fra den ene partens (kreditors) side, jfr rentel § 2, 1. ledd, 2. pkt og Bergsåker s. 183 (men siden klausulen tenkes borte er det snakk om påkravsrente).
    Rentefotens størrelse er, etter forskrift gitt med hjemmel i rentel § 3, 1. ledd, 2. pkt, 12 % p a, med virkning fra 1. jan 1994. Dette gjelder både i og utenfor forbrukerforhold. Svært mange kandidater er forbausende nok usikre på forsinkelsesrentens størrelse, selv om rentefoten også fremgår av note 2 til § 3.
    Kandidatene bør videre behandle rentel § 4 (c) om lovens preseptoriske karakter i forbrukerforhold. Merk her forbrukerbegrepet som atskiller seg fra kjøpslovens. Mange kandidater overser dessverre problemstillingen.

2.4         Eiendomsforbehold

Kandidatene vil kanskje finne det vanskelige si noe generelt om hvilke regler som gjelder uten fakturaklausulen om eiendomsforbehold.
    Utgangspunktet er ganske, enkelt at det ikke foreligger salgspant om fakturaklausulen tenkes borte. Det vil presumptivt heller ikke være snakk om et kredittkjøp. Mange kandidater behandler derfor prinsippet om ytelse mot ytelse m v.
    En kan ta utgangspunkt i eiendomsretten som funksjonelt begrep, i samsvar med nyere rettstradisjon. Eiendomsrettens overgang kan fremstilles som en dynamisk prosess hvor de forskjellige beføyelser den består av, faktiske og rettslige, positive og negative, går over suksessivt. Overlevering (som sikter mot eierskifte) er vanligvis et skjæringspunkt for når eiendomsretten skal anses overført, jfr f eks Krüger, Norsk kontraktsrett s. 186-187.
    Uten fakturaens klausul om eiendomsforbehold. ville det derfor være naturlig å anse eiendomsretten overført ubeheftet, i og med overgivelsen. .
    Kand må likevel tillates å nevne at det etter.pl §§ 3-14 flg er gode muligheter for kreditor til å avtale salgspant (eller likestilte sikkerhetsretter, jfr pl § 3-22) i realytelsen, til dekning av kjøpesummen. Se krkjl § 14 innenfor kredittkjøpslovens område. Om eiendomsforbehold i sikringsøyemed, se bl a Brækhus s 17-18. Kandidatene kan kort vise til pantsettelsesadgangen, evt. også til den preseptoriske reguleringen av retten til tilbakelevering av tingen etter krkjl § 15, jfr § 2, 1. ledd (se f eks Selvig s. 511).
    En del kandidater forutsetter, uttrykkelig eller stilltiende,, at det fortsatt er snakk om kredittkjøp. Deretter poengteres at kreditor, uten salgspantklausulen, får et usikret krav (spes med tanke på konkurssituasjonen). Såfremt kandidatene tar de nødvendige forutsetninger og gir en ryddig fremstilling, må. dette være greit .

3            Vurder hvor langt klausulen "I gitte tilfelle” medfører andre løsninger enn etter bakgrunnsreglene

3.1         Innledning

Kandidatene bør innledningsvis, evt. helt i begynnelsen av besvarelsen, tolke uttrykket "i gitte tilfelle og redegjøre for strukturen i dette kapitlet. Som nevnt i pkt 1.l. må drøftingene prinsipielt skje på to plan. Et første spørsmål er om klausulene; tolket i samsvar med alminnelige avtalerettslige prinsipper, avviker fra de løsninger bakgrunnsretten ville lede til, til ugunst for medkontrahenten. Videre om klausulene, i tilfelle avvik skal anses vedtatt, tolkes innskrenkende eller korrigerende eller settes til side som ugyldig;. se Hov s. 84 og 86 om tilslørt rimelighetssensur i form av vedtakelses- og tolkningsteknikker (på s. 86 nevner han ytterligere et virkemiddel ved skjult kontroll med standardavtaler; "alminnelige kontraktsrettslige grunnsetninger" som grunnlag for tilsidesettelse av vilkåret eller avtalen).
    Kandidatene bør direkte eller indirekte få frem at problemene knyttet til tolkning og rimelighetssensur, til en viss grad også vedtakelse, først egentlig kommer på spissen i den grad fakturaklausulene stiller debitor dårligere enn det som følger av bakgrunnsretten (evt. enn det som følger av tidligere praksis, muntlig avtale el l mellom disse kontraktspartene).

3.2            Avviker fakturaklausulene, etter en alminnelig fortolkning, fra bakgrunnsreglene?

3.2.1         Generelt om tolkning 

Klausulene må tolkes ut fra alminnelige avtalerettslige prinsipper. Flere kandidater har tydeligvis lest Husers Avtaletolking, jfr også Hov s. 68 flg, og har dermed en formening om hvilket tolkningsprinsipp m v som må anvendes i foreliggende tilfelle. Dette må honoreres.

3.2.2         Fastleggingen av forfall

Påkravsregelen er som nevnt den deklaratoriske hovedregelen for fastlegging av forfall.
    Forhåndsfastsatt forfall er imidlertid en del av lovens system. I stedet for betalingsplikt "straks" etter påkrav, jfr gbl § 5, 2. pkt, er det gitt en 14 dagers henstand. Klausulen avviker ikke fra bakgrunnsretten i annen forstand enn at forfall er forhåndsrastsatt. En del kandidater kommer skjevt ut fordi de tolker oppgaveteksten som at fakturaen er sendt ut før leveransen (slik at det kreves forskuddsbetaling ihht fakturaen).

3.2.3          Renteklausulen

Kandidatene kan gå 'inn både på starttidspunktet for rentekravet, se bl a Bergsåker s. 186, forrentning pr påbegynte måned m v. Det sentrale er imidlertid rentefoten. Som påpekt under pkt 2.2 er rentefoten etter forskrift gitt med hjemmel i rentel § 3, 1. ledd, 2. pkt 12 % p a, med virkning fra 1. jan 1994. Renteklausulen i fakturaen, som krever 2 % pr påbegynt måned, avviker dermed skarpt fra bakgrunnsreglene. Kandidatene bør særlig fremheve lovens preseptivitet i forbrukerforhold.
    Mange kandidater bommer her fordi de tror klausulen hjemler 2 % rente pro anno. De avskjærer dermed alle problemstillinger knyttet til rentefotens størrelse.

3.2.4          Eiendomsforbeholdet

Eiendomsforbeholdet avviker også fra bakgrunnsreglene som tilsier at erververen har fått overført eiendomsretten til løsøret ved overleveringen. På den annen side er salgspant en alminnelig sikkerhetsrett. Avgjørende blir også her om fakturaklausulen anses som en del av avtalen.

3.3            Vedtakelsesproblematikken: skal klausulene anses som del av kontrakten?

3.3.1         Generelt om vedtakelse

I nærværende tilfelle er det ikke snakk om standardkontrakter som grunnlag for avtaleinngåelsen (slik at "battle of forms" o 1 ikke er en problemstilling),men innføring av enkelte standardvilkår otter at (hoveddelen av) avtalen er inngått
    Mange kandidater påpeker innledningsvis at avtalelovens modell for slutning av avtaler ikke er dekkende i nærværende tilfelle.
    Utgangspunktet må etter norsk rett være at slike etterskuddsvise vilkår fra den ene parten ikke anses som en del av avtalen, jfr bl a Rt 1925 s. 945 "Valsetråd"-dommen. Rt 1968 s. 1188, "Trestandard"-dommen, kan også tas til inntekt for samme resultat.
    Det bør også nevnes at spørsmålet om vedtakelse kan slå forskjellig ut i ulike sammenhenger. Krüger, Norsk kontraktsrett s. 480-81 viser til praksis om ansvarsfraskrivelser: "Jo viktigere vilkåret er og jo mer det avviker fra bakgrunnsretten, desto større krav kan man stille til den aktivitet som skal besørge vilkåret brakt til publikums kjennskap". I tillegg kommer tidsdimensjonen. Skal et vilkår som fraviker deklaratorisk lov anses vedtatt, må det i utgangspunktet foreligge på sted og til tid som gjør det logisk og praktisk mulig å anse det som integrert del av avtalen, jfr Krüger s. 484.
    Etter en generell innledning om vedtakelsesproblematikken, bør kandidatene også vurdere spørsmålet separat opp mot hver enkelt av klausulene i fakturaen.

3.3.2         Fastleggingen av forfall

Klausulen i 1. pkt er helt ordinær og kurant. Forfall kan fastsettes ensidig fra kreditors side, jfr bl a Bergsåker s. 183.

3.3.3         Renteklausulen 

3.3.3.1      Forbrukerforhold

Forsinkelsesrenteloven er i utgangspunktet deklaratorisk, jfr § 1. For forbrukergjeld er imidlertid lovens §§ 2-3 ufravikelig, jfr rentel § 4 (c).Bergsåker slår derfor uttrykkelig fast på s. 202 at en avtale om morarenter med f eks 2 % pr påbegynt måned ikke er bindende. Mange kandidater overser som nevnt problemet. 
    Merk at selv om kjøpsloven har en egen rentehjemmel i § 71, innebærer henvisningen til rentel at reglene i rentel §§ 2-3 er ufravikelige til kjøpers gunst etter forsinkelsesrentelovens system (såfremt kjøper er forbruker, men uavhengig av om selger er yrkesselger).

3.3.3.2      Næringsforhold

Hjemmelskravet for renter, i hvert fall slik det tradisjonelt har vært fremstilt, medfører skepsis mht vedtakelse av ensidig fastsatte renteklausuler, især når det dreier seg om standardklausuler på et sent stadium i kontraktsavviklingen. Passivitet binder normalt ikke. Selv om vi er utenfor forbrukerforhold er for ensidige renteklausuler i kreditors faktura uten grunnlag i forutgående avtale som hovedregel ikke være bindende i den grad de avviker fra rentel til ugunst for medkontrahenten. I teorien er det vist til to underrettsdommer, begge uteblivelsesdommer: RG 1983 s. 289 (Sør-Østerdal) og RG 1985 s. 56 (Nedenes). Ensidige fakturaklausuler om renter på hhv 24 % p a og 2 % pr mnd ble ikke ansett bindende for debitor. Ingen av kandidatene kjenner til dommene.
    Forklaringen på den restriktive holdningen til rentekrav utover rentel § 3 også utenfor forbrukertilfellene, kan ifølge Krüger, Norsk kontraktsrett s. 488 være at det fastsettes en normaltapserstatning i form av legalt stipulert morarente. Spor etter en slik tankegang finnes også i RG 1983 s. 289 (Sør-Østerdal), og i rentel .§ 3, 3. ledd, jfr Bergsåker s. 85, 177 og 197. Det kan imidlertid argumenteres for en oppmykning, se bl. a Krüger, Pengekrav s. 391-93.
    Unntaksvis kan en slik fakturaklausul godtas, iallfall så langt det ikke gjelder dramatiske brudd på bakgrunnsretten. Medkontrahenten kan være innforstått med at yteren anvender standardvilkår som er vanlige i bransjen (evt. som er brukt i forholdet mellom dem tidligere). Betingelsene er dermed presumptivt forhåndsvedtatt, se Krüger; Norsk kontraktsrett s. 485. I RG 1985 s. 56 (Nedenes) uttalte retten at dersom debitor tidligere hadde betalt de høyere rentene, ville en fakturaklausul kunne anses vedtatt også i senere tilfeller.

3.3.4         Eiendomsforbeholdet - 3. pkt

Kandidatene må skille klart mellom rettsvernsproblematikken og den kontraktsrettslige inter partes-konflikten. Spørsmålet blir om salgspantklausulen er bindende vedtatt mellom partene.
    Vilkårene i pl § 3-17 knytter seg, som overskriften i bestemmelsen viser, til rettsvernet.
    Hovedregelen er at det ikke gjelder noen absolutte formkrav i betydningen gyldighetsvilkår inter partes, jfr Brækhus s. 263 og 265 og Krüger; Norsk kontraktsrett s. 649. Krüger presiserer på s. 485-486 at p1 § 3-17, 2. ledd ikke setter en autoritativ grense for hvor sent salgspant avtalerettslig kan avtales med bindende virkning mellom partene. Et fåtall kandidater klarer å gi en korrekt fremstilling her. De som viser til sondringen må etter mitt syn honoreres.
    Hvor forbeholdet ikke er tatt i salgsavtalen eller med hjemmel i denne, må det være akseptert av kjøperen jfr Rt 1968 s. 1188 " Trestandard"-dommen. Dommen er behandlet i teorien av Brækhus s. 92-93, Krüger, Norsk kontraktsrett s. 485-486 og Pengekrav s. 392 n 17 og Woxholth s. 108-109. Enkelte kandidater kommenterer dommen. Det vil da være viktig også å få frem at rettstilstanden i dag kanskje er noe usikker, på tross av dommen. For det første var det bare mindretallet i Høyesterett (2 dommere) som direkte tok standpunkt til vedtakelsesspørsmålet. For det annet har det i praksis vist seg et behov i flere bransjer for å supplere, avtalene når varene leveres, jfr bl a Woxholth s 108-09. Videre er slike klausuler fortsatt vanlige i næringsforhold.
    Mange kandidater hengir seg til lange utredninger av typen "alt om salgspant", bl a under henvisning til pl § 1-2 (2). Dette blir for generelt i nærværende oppgave.

3.4            Innskrenkende eller korrigerende tolkning?

Forutsetningen er her at fakturaklausulene anses som del av avtalen (men problematisk at det ofte skjer en komplisert vekselvirkning mellom tolkning av klausulen på den ene siden og vedtakelsesspørsmålet evt. rimelighetssensur på den annen, se Hov s. 86).
    Hvis tolkningstvil, vil en ved standardiserte fakturaklausuler erfaringsmessig gravitere mot bakgrunnsretten ("harmoniserende tolkning"), eller tolke klausulen på en slik måte at den blir minst byrdefull for debitor. Her er det flere tolkningsregler som kan komme til anvendelse. Uklarhetsregelen innebærer at en avtale, i tvilstilfelle, bør tolkes mot den som har forårsaket tolkningstvilen. Nær beslektet er regelen om at en kontrakt bør tolkes mot den som har forfattet den. Mer generelt kan også profesjonalitetshensyn komme inn.
    I nærværende tilfelle avdekker en tolkning i tråd med alminnelige avtalerettslige prinsipper få tolkningsalternativer og dermed lite rom for tolkningstvil. Klausulene er relativt lettfattelige, med et ensartet betydningsinnhold.
    Kandidatene kan imidlertid tenkes å gripe fatt i starttidspunktet for rentekravet, forrentning pr påbegynte måned m v, evt. også spørsmål om rentesrenter.

3.4            Innskrenkende eller korrigerende tolkning?

3.5            Rimelighetssensur

Å starte rett på avtl § 36 vil etter mitt syn være mindre skjønnsomt selv om omfanget av tidligere tiders tilslørte rimelighetssensur, i form av vedtakelses- og tolkningsteknikker, nå er redusert. Videre vil det være en svakhet om kandidatene begir seg inn på en generell gjennomgang av avtl § 36. Forutsetningen her er at klausulen i utgangspunktet anses som en del av avtalen og at evt. motstrid i størst mulig grad er tolket bort 
    De fleste problemstillinger er berørt tidligere; men kandidatene kan vurdere rente- og salgspantklausulen opp mot avtl § 36, under forskjellige forutsetninger.
    Det bør komme frem at avtl § 36 typisk anvendes overfor standardiserte vilkår i forbrukerforhold. En kandidat har også vist til den nye avtl § 37, jfr EUs Rådsdirektiv 93/13. Ifølge Hov s. 160-61 vil § 37 antakelig ikke bringe mye nytt i forhold til avtl § 36.

Bedømmelse

Som nevnt innledningsvis er dette en oppgave der studentene må ha betydelig frihet til å definere temaene og til å strukturere oppgaven. Det kan på langt nær forventes at kandidatene har med alt som er behandlet i denne sensorveiledningen (veiledningen må betraktes som en momentliste). Også kandidater som tar opp et begrenset antall problemer, men som derigjennom viser innsikt skal kunne gjøre det godt.
    For ståkarakter må det kreves at kandidaten presterer mer enn ren gjengivelse eller omskrivning av klausulene og sentrale bestemmelser i bakgrunnsretten. Det må være forsøkt å gi en sammenstilling av fakturaklausulene og bakgrunnsretten. Det bør helst også komme noe om problemene knyttet til ensidig fastsatte og standardiserte avtalevilkår.
    For laud bør det kreves at kandidaten ser flere av de problemstillinger som klausulene reiser og klarer å formulere disse, i tillegg til at fremstillingen av og sammenligningen med bakgrunnsretten må være relativt fyldig. Viktig er det også å gi en innledning som angir kandidatens forståelse av oppgaven og strukturen videre i besvarelsen.
    De beste kandidatene skiller seg ut ved behandling både i dybden og bredden.
    Grunnet den store friheten kandidatene har, er det vanskelig å konkretisere nærmere krav til bestått og til laud. Oppgaven er likevel en som må antas å skille godt mellom gode og svake kandidater.
    Etter å ha sensurert 30 besvarelser, har jeg gitt,.4 stryk og 7 laud. 19 kandidater er altså gitt haud og flertallet av disse samler seg i sjiktet 3.00 til 3.15: Av de laudable besvarelser er noen gitt 2.60, resten på laudgrensen, med unntak for beste besvarelse på 2.40.
    Spesielt når det gjelder grensen stryk-bestått synes det å være et visst avvik blant de gjennomgående sensorene jeg har vært i kontakt med. Avvik finnes både i form av høyere og lavere strykprosent enn det som er oppgitt ovenfor. For egen del har jeg gitt dårligste ståkarakter til de kandidater som grenser opp mot normen som er angitt i sensorveiledningen for å bestå (tvilen kommer kandidatene til gode). Jeg minner spesielt om den store friheten kandidatene har og de vanskeligheter dette nødvendigvis medfører ved utformingen av minimumskrav og ved karakterfastsettelsen.

Sist oppdatert 24. januar 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.