UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2002
Teoretisk oppgave nr. 1

I    INNLEDNING

Jeg har nå rettet i overkant av 30 besvarelser. Resultatene er ikke særlig gode

På lik linje med den praksis som er fulgt på tredje avdeling de senere år har man også dette semesteret gitt to alternative oppgaver som kandidatene kan velge mellom. I motsetning til tidligere semestre har jeg ennå ikke opplevd kandidater som tror at begge alternativ skal besvares.
    På samme måte som tidligere semestre er oppgave A og oppgave B plassert innenfor samme fagområde, hvor den vesentligste forskjell er at oppgave A er praktisk rettet og oppgave B er en mer tradisjonell teoretisk oppgave. Jeg vil anta at det store flertall vil velge alternativ B. Dette har vist seg å slå til, da ca 80 % av de jeg har rettet har vært oppgave B.
    Det sentrale tema i begge alternativene er forholdet til avtaler debitor har inngått eller på annen måte er forpliktet etter. I oppgave A har man fokus på hvordan den konkursrammede sin medkontrahent skal forholde seg til kreditorfellesskapet, mens oppgave B har fokus på kreditorfellesskapets muligheter til å utnytte potensialet i de kontrakter som er inngått. Det er neppe tvilsomt at det er alternativ B som vil gi kandidatene det største stofftilfanget.
    Emnet som skal behandles i begge oppgavene står sentralt i kunnskapskravet i Gjeldsforfølgningsretten. Der er kunnskapskravet slik beskrevet for vårt tema;

Det vert kravt grundig kjennskap til:

 Til en viss grad vil også emner som ligger innenfor den generelle kontraktsrett være av interesse for oppgavens tema, og vil på lik linje som for gjeldsforfølgningsretten være emner som kandidatene skal ha grundig kjennskap til.
    Vi må derfor i utgangspunktet kunne kreve en del fra kandidatene med hensyn til materielle kunnskaper om emnet. På den annen side er ingen av alternativene - heller ikke B - noen typisk kapitteloppgave, og det kan kanskje bli krevende å få tilstrekkelig bredde over besvarelsen. Dette får jeg komme nærmere tilbake til i den endelige veiledning når jeg har rettet en del besvarelser.
    I den tilrådde litteratur synes vårt tema i det vesentligste å være behandlet i kapittel 17 men også til en viss grad kapittel 16 i: Mads Henry Andenæs: Konkurs, 1999 utgaven. De gode kandidater vil nok i den konkrete eksemplifisering særlig i oppgave B hente eksempler også fra annen litteratur og emner som ligger i randsonen til det ovennevnte.
    De mest sentrale lovregler knyttet til vårt tema er dekningsloven kapittel 7. Det ble med virkning fra 1. januar 2000 gjennomført enkelte endringer i sentrale lovbestemmelser her. Andenæs sin lærebok ble utgitt før endringene ble gjennomført, og er derfor ikke helt oppdatert. De enkelte endringer er imidlertid i det alt vesentligste omtalt i petitavsnitt i boken.
    Nedenfor vil jeg gi en viss ramme for hvilke forhold som bør tas opp av kandidatene under de to oppgavene. All den tid dette ikke er en ren kapitteloppgave, og også ellers er litt utradisjonell må vi gi ganske fritt spillerom til kandidatene. De moment som jeg tar om er derfor verken uttømmende eller av en slik karakter at de ubetinget må være med.

II        OPPGAVE A

Oppgaveteksten her lyder;

“Du er advokat og skal i slutten av mai 2002 gi råd til en strømleverandør. En kunde, Solan AS, gikk konkurs 15. mai 2002. Solan AS har en kontrakt om levering av strøm frem til 1. desember 2002 til en pris som ligger langt under markedspris. Ved konkursåpningen var en faktura for strømforbruk frem til 15. april med forfall 1. mai 2002, ikke betalt. Fakturaen lød på 25 000 kroner. Bostyrer sa 20. mai 2002 ifra om at boet gjerne ville tre inn i avtalen med sikte på å overføre avtalen til en ny eier av virksomheten.
Strømleverandøren vil gjerne vite hva han bør svare bostyrer, og hva han kan kreve av boet. 
Skriv et notat til strømleverandøren med begrunnede synspunkt.”

Her er meningen at kandidaten skal søke å få et praktisk vinkling på rådgivningen overfor en spesifikk klient. Kandidatene skal dels gi råd om hvordan man bør “svare boet” og dels redegjøre for de alminnelige reglene som gjelder for slike leveranser.
    Mange kandidater velger en form som ikke i særlig grad passer til å formidle praktisk rettede råd til “klienten”. Besvarelsene har alt for ofte et for teoretisk preg. Siden dette rammer så mange er jeg i tvil om hvilken vekt vi eventuelt skal tillegge dette. Jeg er vel av den oppfatning at det vesentligste må være innholdet og ikke formen.
    Jeg vil mene at det i et slikt notat er naturlig dels å redegjøre for boets rettigheter vis a vis leverandøren på generelt grunnlag og dels å peke på muligheter for leverandøren å sikre seg selv.
    Kandidatene har stort sett fulgt det ovennevnte opplegg, men en del av dem skriver på en slik måte at oppgaveteksten like gjerne kunne vært “inntrederetten i debitors avtaler”.
    Jeg tar i de følgende strekpunkt opp enkelte emner som bør belyses. Det er viktig å understreke at det også kan være andre forhold som fortjener drøftelse, og enda viktigere at kandidatene kan gjøre det riktig bra selv om enkelte forhold utelates.

-    Det synes hensiktsmessig at kandidatene starter med de grunnleggende utgangspunkt. Her kan man for eksempel si noe om den generelle bestemmelse i dekningslovens § 2-2 vedrørende beslagsretten før man går inn på hovedbestemmelsen i 7-3. Svært få kandidater har gjort dette. De har i stedet gått direkte til reguleringen i kapittel 7, og det er i og for seg greit nok, selv om en ikke-jurist slik som leverandøren nok ville satt pris på å bli orientert om de grunnleggende utgangspunkt

-    Kandidaten bør definitivt få formidlet at reglene i kapittel 7 er ufravikelige til fordel for boet slik at boet ikke vil være bundet av avtalebestemmelser eller standardbetingelser som stiller boet i en svakere posisjon. Her er det for det første mange som ikke nevner temaet, og også enkelte som åpenbart ikke forstår hva det innebærer at en lov er preseptorisk. Det synes jeg er noe oppsiktsvekkende, uten at det nødvendigvis skal tillegges veldig stor vekt.

-    Det er naturlig helt innledningsvis å si noe om leverandørens hevningsadgang, eller snarere begrensningene i denne i konkurs. Man må få frem at konkursen innebærer en begrensning i de alminnelige regler om heving som følge av mislighold, jf. § 7-7. Det er neppe tvilsomt at man her ikke kan hevde at hevingsadgangen står ved lag etter § 7-7 første ledd annet punktum. Betalingsmislighold vil i alminnelighet stå i sammenheng med insolvensen. Dette gjelder særlig fordi det i faktum er angitt at det allerede foreligger mislighold. Kandidater som ikke sier noe om betydningen av at leverandøren ikke har reagert på misligholdet før konkursåpningen bør etter min oppfatning få et ikke ubetydelig press. I en praktisk verden vil jo dette misligholdet være svært sentralt for leverandøren, og man måtte nok bruke noe energi på å forklare at hevingsadgangen ikke er i behold. Overraskende mange kandidater har ikke sagt noe som helst om dette. Det er egentlig litt rart all den tid opp gaveteksten så sterkt fokuserer på dette spørsmålet.

-    Man må si noe om den nominelle hovedregel i § 7-3 første ledd hvoretter boet har ett vid og ganske generell adgang til å tre inn i løpende kontrakter. Jeg vil vel anta og forvente at kandidatene her først sier noe om hvorfor boet er gitt en slik forholdsvis ubetinget rett. Man må videre her få frem at utgangspunktet er at med mindre dekningsloven og eller andre lover åpner for noe annet vil kontraktsforholdet bestå også etter konkursåpningen, med andre ord et debitorskifte man ikke kan motsette seg. Det er også naturlig at kandidaten innledningsvis får frem hva som er det interessante for boet med hensyn til inntrederett i dette tilfellet. Boet sitt ønske om inntreden her er jo knyttet til de gunstige betingelsene i avtalen. Også her synes jeg det er vesentlige mangler i mange besvarelser. Kandidatene sier lite om hvorfor boet er gitt en slik rett og den nærmere begrunnelse ellers for utformingen av reglene. I denne oppgaven - oppgave A - er det imidlertid etter mitt skjønn ikke noen avgjørende svakhet at det er lite fokus på de legislative hensyn.

-    Kandidaten må få frem at et grunnleggende vilkår for inntrede er at det foreligger en avtale å tre inn i. Dette kan være relevant i forhold til spørsmålet om man kan hevde at de enkelte terminer er selvstendige avtaler, og at det ikke foreligger noen avtale å tre inn i. Slik tidsangivelsene er satt i oppgaveteksten må vi regne med at dette vil være sentralt i mange av besvarelsene. Resonnementet er etter min mening ganske anstrengt og vil neppe kunne føre frem all den tid det her også er sagt noe om vilkårene for leveransen helt frem til desember. Kandidatene må imidlertid gis litt spillerom. Av de få besvarelsene jeg har lest om oppgave A er det få av kandidatene som har brukt særlig energi på dette spørsmålet.

-    Så langt det gjelder interpellasjonsretten i annet ledd i § 7-3 er denne ikke av særlig interesse all den tid man må forstå faktum dit hen at boet allerede har gitt uttrykk for at de ønsker å tre inn. På tross av dette kan det være naturlig at man forklarer overfor leverandøren at han kan kreve at boet klargjør at de trer inn på de vilkår som følger av loven. Her synes jeg vel at flere av kandidatene har brukt usedvanlig mye spalteplass. Det er begrenset hvor mye relevant man kan få. ut av begrepet “uten unødig opphold”. En kandidat har for øvrig ment at inntrederetten er tapt som følge av at boet ikke påberopte retten til inntrede før fem dager etter konkursåpningen. En dobbel misforståelse med andre ord.

-    Når de innledende øvelser er gjort må kandidaten fokusere på klientens interesse i forhold til boet. Kandidaten må først si noe om de generelle regler om virkningen av inntreden, herunder at boet blir bundet av avtalens vilkår, jf. § 7-4 første ledd, og at vederlagskravet til leverandøren får status som massekrav. Kandidaten må herunder forklare hva det innebærer for leverandøren at vederlagskravet f status som massekrav.

-    Når hovedregelen er fremstilt må kandidaten konsentrere seg om særregelen i tredje ledd i § 7-3 knyttet til løpende ytelser og få frem at man bare vil være sikret massekravsstatus for den del av leveransen som faller i tid etter konkursåpningen. Dette er jo gjerne det sentrale for leverandøren som vil ha tilsvarende sikkerhet også for den del av vederlaget som allerede er forfalt. Overraskende få har klart å si noe fornuftig om dette. Det må gi trekk all den tid det vel er det viktigste spørsmål for leverandøren i denne saken.

-    Kandidaten må også si noe om adgangen til å kreve sikkerhet for ytelsene. Det som blir det sentrale her er om kandidatene forstår omfanget av sikkerhetsstillelsen, jf § 7-5 annet ledd om løpende ytelser. Kandidatene må få frem at leverandøren ikke kan sikre den allerede misligholdte del gjennom et slikt arrangement.

-    Det er lett å tenke seg også andre tema som kan belyses her, og vi får etter min mening i stor grad la kandidatene ha styringen på emnevalget. Andre forhold enn de som er nevnt kan være f.eks. begrensningene i inntrederetten med hensyn til avtalens art og spørsmål om man kan kalle dette en udelelig ytelse. Svaret på det siste er nok nei men vi får se hva kandidatene eventuelt finner på. Jeg velger å avvente disse spørsmålene til den endelige veiledning for å se litt nærmere på hvordan kandidatene har angrepet dette.

-    Kandidatene må også si noe om den mulighet boet eventuelt har til å opptre slik de har forespeilet overfor boet. Det er jo anført at de vil tre inn for å overdra retten til en eventuell tredjemann. Her må kandidatene få frem at inntrederetten er en rett boet har. Hvorvidt de kan overdra denne rettighetsposisjonen til en utenforstående, må avgjøres på basis av alminnelige kontraktsrettslige regler, og temaet vil være om retten kan overdras.

III        OPPGAVE B

Oppgaveteksten lyder;

“Redegjør for hvordan konkursdebitors kontrakter kan komme kreditorene til gode.”

3.1 Som nevnt innledningsvis er kjerneområdet for denne oppgaven det samme som i oppgave A, men med et litt annet fokus. Det er kreditorfellesskapets interesser som står sentralt, og man er heller ikke bundet til en enkelt avtaletype slik som i den første oppgaven.

Det er neppe tvilsomt at denne oppgaven gir kandidatene langt større spillerom med hensyn til hvilke tema som kan belyses.
    I den foreløpige veiledning har jeg lagt til grunn at denne oppgaven også til en viss grad har et praktisk tilsnitt. Det sentrale er ikke bare en generell redegjørelse for boets rett til å tre inn i debitors avtaler, men også en angivelse/vurdering av når det er interessant for boet å tre inn. Ordlyden i oppgaven går jo på hvordan kontraktene kan komme kreditorene til “gode”.
    Det aller fleste kandidatene i mine bunker har imidlertid åpenbart lagt til grunn at oppgavens tema er boets inntrederett i kontraktene på generell basis, og ser ikke at det ikke nødvendigvis korresponderer med oppgaveteksten. Konsekvensen er at kandidatene ikke i særlig grad klarer å ha fokus på kreditorenes posisjon, og skriver ofte vel så mye om medkontrahentens interesse, unntakene fra inntrederetten, og mulighetene for sikkerhetsstillelse.
    Jeg er av den oppfatning at hvis kandidatenes besvarelse like godt kunne vært levert under ordlyden “boets inntrederett og begrensningene i denne” så må det medføre et ikke ubetydelig trekk. Dette gjelder særlig i de tilfeller hvor hovedfokuset på besvarelsen blir interessene til medkontrahenten og ikke kreditorfellesskapet.
    På samme måte som ovenfor vil jeg her bare gi en kort oversikt over tema det er naturlig at kandidatene kommer inn på uten at disse verken er uttømmende eller helt ubetinget nødvendige å ta opp.
    Oppgaven kan nok tenkes disponert på ulike vis og vi må også på dette området gi ganske betydelig spillerom til kandidatene. Det fremstår for øvrig som ganske krevende å finne en disposisjon som er egnet til å belyse alle de spørsmål som kan oppstå. Et alternativ er at en tar utgangspunkt i ulike typer kontrakter og redegjør for hvordan disse kan tilføre en verdi til boet. En annen mulighet er å dele inn etter hvorvidt det er kontrakter som er nødvendige for avviklingen eller kontrakter som kan gi direkte dekningsbidrag til kreditorfellesskapet, dvs. uoppfylte kontrakter. Også en rekke andre inndelinger i emnet kan tenkes. I denne foreløpige veiledning vil jeg først si noe generelt om boets posisjon og muligheter og deretter ta opp en del sentrale kontraktstyper og typetilfeller.

Kandidatene har valgt mange ulike innfallsmetoder, og jeg har ennå ikke sett noen som er bedre enn den jeg har valgt. Jeg ser derfor ingen grunn til å endre opplegget. Imidlertid er det her som ellers ikke formen men innholdet i besvarelsen som må være det avgjørende.

-    Kandidatene bør også i denne oppgave innledningsvis starte med de grunnleggende utgangspunkt. Man må vel innom hovedregelen i dekningsloven § 2-2 vedrørende beslagsadgangen og deretter § 7-3 om hovedregelen hvoretter boet har en forholdsvis omfattende rett til å tre inn i debitors kontrakter. Her vil jeg nok reservere meg noe. Man trenger ikke nødvendigvis si noe om beslagsadgangen generelt. Dette er for det første noe annet enn inntrederetten, og kan for øvrig lett føre til at oppgaven får feil fokus.

-    Kandidatene bør deretter si noe om begrunnelsen for hvorfor boet kan velge å tre inn, og også om hvorfor de kan unnlate dette. Kommersielt svake kontrakter er jo ofte årsaken til konkursåpningen og retten til å ikke tre inn er som oftest viktigere en retten til å tre inn. Man må her kunne forvente at kandidatene klarer å si noe generelt om den mulige gevinst ved inntrede i kontraktene, dels knyttet til avvikling av virksomhet, og dels knyttet til å sikre verdier til kreditorfellesskapet. Dette synes jeg blir overraskende svakt hos mange kandidater. Det er svært få som klarer å si noe fornuftig om hvorfor boet har fått denne retten, og hvilke mothensyn som gjør seg gjeldende

-    Man må også på generelt grunnlag si noe om konsekvensen av at boet trer inn. Dette vil til en viss grad avhenge av hva slags kontraktstype det er tale om og også om avtalen er deloppfylt, misligholdt eller rammet av andre forhold forut for beslaget.. Som hovedregel vil imidlertid boet forpliktes til å oppfylle de kontraktsforpliktelser som følger av avtalen, jf. § 7-4.

-    Så langt det gjelder de ulike avtalene og hvordan kreditorfellesskapet kan tjene på disse må man eventuelt bare ta et representativt utvalg. Gjennomgangen nedenfor er ikke uttømmende.

3.2 En hovedgruppe avtaler er de som er nødvendige for å kunne gjennomføre alminnelig drift hos skyldneren. Disse kan av flere grunner være interessante som dekningsobjekt, og de kan deles inn i flere grupper;

(i) Arbeidsavtaler

Disse avtalene står sentralt i de tilfeller hvor man skal opprettholde debitors næringsvirksomhet etter konkursen. Dette kan være enten i de tilfeller hvor man skal avvikle med trenger tid til dette, eller situasjoner hvor man skal prøve å selge virksomheten som et
For å sikre en smidig avvikling av debitors virksomhet, vil boet være avhengig av at ikke arbeidsavtalene til de ansatte termineres. Forholdet til de ansatte var tidligere på en rekke punkt uklare men dette er nå regulert i dekningsloven § 7-11.

(ii) Leieavtaler

Leieavtalene står på mange måter i samme stilling som arbeidsavtalene. Disse kan dels være interessante bare for en kortere periode frem til avvikling eller viktige med hensyn til fortsatt drift hos ny eier. Denne type avtaler er jo særlig viktige i den utstrekning de har et vederlag som er lavere enn hva som ellers kunne vært oppnådd i markedet. Restverdien mellom markedsleie og faktisk leie er da et beslagsaktivum for boet. Også for disse avtalene er det særregler i dekningsloven, jf § 7-10.

(iii) Andre nødvendige driftsavtaler

En næringsdrivende vil som oftest ha inngått en rekke løpende avtaler som er nødvendige for den daglige drift. Disse er som oftest gitt på “markedsmessige vilkår” slik at boets interesse knyttet til den stort sett er å sikre en kortere fremtidig drift, men de kan også være lavt priset slik at avtalen i seg selv blir interessant som beslagsaktiva, jf. strømleveranseavtalen i oppgave A.

3.3 En annen hovedgruppe av avtaler som boet eventuelt kan tre inn i er de avtaler knyttet til virksomhetens omsetning, dvs. de ytelser bedriften skal produsere/selge. Også her er det en rekke typetilfeller. Den enkleste og mest åpenbare skillelinje her er sondringen mellom de tilfeller hvor tredjemanns ytelse er en realytelse og de tilfeller hvor det er en pengeytelse.

(i) Tredjemanns ytelse er en realytelse.

Man må her skille mellom de tilfeller hvor tredjemann har oppfylt eller ikke. Har realleverandøren ytt uten å få betalt vil selvsagt ikke boet tre inn. De vil da beholde ytelsen og leverandørens krav vil bare være en dividendefordring. Forutsetningen i det videre er at tredjemann ennå ikke har levert sin ytelse.
    Kandidatene må her skille mellom de tilfeller hvor tredjemann har ytt deler av sin ytelse og de tilfeller hvor deloppfyllelse ikke har skjedd. Har det skjedd en deloppfyllelse vil jo boet ofte ha en økonomisk interesse i å tre inn, all den tid man kan velge å tre inn bare for den resterende del av kontraktsarbeidet, jf. 7-4 annet ledd. Boet kan på denne måten sikre en betydelig verdi for kreditorfellesskapet all den tid det allerede opparbeidede krav bare vil være dividendekrav i boet. Jeg vil anta at disse spørsmål - som er behandlet i § 7-4 - vil være et av de mest sentrale tema i kandidatenes besvarelser.
    I de tilfeller hvor det ikke har skjedd noen deloppfyllelse vil boet sjeldnere ha noen interesse i å tre inn i inngåtte avtaler. Tanken er jo at boet i normaltilfellene skal sikre en noenlunde rask og smidig avvikling av næringsvirksomheten. I den utstrekning det er tale om gunstige kontrakter kan de imidlertid like fullt være et viktig dekningsobjekt, da man lettere kan få avhendet debitors virksomhet som et “going consern” noe som har betydning for vederlagsfastsettelsen.

(ii) Tredjemanns ytelse er en pengeytelse

Har tredjemann betalt uten at boet har levert sin ytelse er det helt på det rene at boet ikke vil tre inn i avtalen. De vil tvert om beholde pengene og legge beslag på objektet etter de alminnelige regler om kreditorenes beslagsrett.
    I den utstrekning man ikke har mottatt vederlaget fra tredjemann vil boet ofte kunne ha interesse i å fullføre kontraktsarbeider som den konkursrammede var bundet av. I den utstrekning arbeidene i liten grad er utført vil en inntreden ofte medføre et så vidt omfattende arbeid og ressursbruk at det er utelukket.
    I de tilfeller hvor hoveddelen av arbeidet er gjennomført på beslagstidspunktet vil det imidlertid ofte kunne være interessant for boet å tre inn. Dette kan gjennomføres ved den eksisterende arbeidsstokk, innenfor fornuftige rammer. Denne retten er særskilt viktig når man også hensyntar at vederlaget for kontraktsarbeidene i slike tilfeller heller ikke vil være omfattet av et eventuelt factoringpant etter pantelovens § 4-10. Hvorvidt vederlaget faller helt eller bare delvis utenfor et konkurrerende factoringpant er til en viss grad omdiskutert i teorien hvor særlig Skoghøy Panteloven med kommentarer, opererer med en fordelingslære. Synspunktet bygger på at vederlaget vil da ikke være opptjent i debitors virksomhet som er et vilkår etter 4-10, men tvert om være en konsekvens av boets aktivitet.
    Som nevnt ovenfor er det få kandidater som har valgt dette opplegget. Flertallet nøyer seg med en slavisk gjennomgang av de sentrale bestemmelser i kapittel 7. Dette gjelder i særdeleshet, § 7-3 og 7-4 men også reglene om sikkerhetsstillelse og oppsigelse.
    I den utstrekning kandidatene klarer å fokusere på boets interesser kan dette bli riktig bra og jeg har flere kandidater som lykkes. Det som da står sentralt er selvsagt retten til delvis inntrede, og “skummingsretten” for øvrig.
    Dessverre er det alt for mange som ikke lykkes. De tar ganske enkelt en rask gjennomgang av likt og ulikt i dekningslovens kapittel 7 og overser helt det fokus som oppgaven legger opp til.

IV        BEDØMMELSEN

Som det skulle fremgå av det ovennevnte er det mange alternative måter å angripe de to oppgavene på, og jeg er usikkert på hva som er det mest hensiktsmessige. Så langt det gjelder dette, og også spørsmålet om hvordan bedømmelsen ellers bør, være vil jeg avvente dette til jeg har fått lest en del besvarelser.
    Så langt det gjelder oppgave A har jeg ovenfor vært inne på en del av de forhold jeg mener er sentrale og mindre sentrale i bedømmelsen, men jeg synes bedømmelsen er forholdsvis vanskelig. Dette gjelder særlig fordi jeg har så vidt få kandidater som har løst denne. Så langt det gjelder den nedre grense, dvs. hva som skal til for å stå, er jeg usikker på hvor vi skal legge listen. Det fremstår for meg som en oppgave det egentlig er svært vanskelig å stryke på og jeg har ennå ikke hatt noen i den kategorien. Det er jo åpenbart at hvis kandidatene ikke finner kap. 7 så er resultatet gitt. - I forhold til oppgave B har jeg en kandidat som rett og slett ikke har visst om reglene om boets inntrederett! Vi må imidlertid kreve noe mer ut over det, men den nærmere grense overlater jeg til kommisjonssensorene.
    For å få laud mener jeg at kandidatene - i tillegg til å klare en fornuftig analyse av de sentrale regler i kap. 7 - også må klare å besvare de mer praktisk rettede tema på en adekvat måte. Det vil si at man helst må kreve at kandidatene sier noe om betydningen av det eksisterende misligholdet, begrensningene i adgangen til å kreve sikkerhet, og også noe om hvorvidt boet har rett til å overdra rettighetsposisjonen til andre.
    Heller ikke oppgave B er lett å bedømme. Den nedre grense er her som ovenfor. Man må forstå at det er tale om inntrederett og at det faktisk finnes lovregler om dette. Selv om man finner kapittel 7 kan man selvsagt stryke hvis man ikke klarer annet enn å skrive av/om lovtekst.
    Det som er det største problemet etter mitt syn er at alt for mange kandidater skriver om inntrederetten helt løsrevet fra det fokus oppgaveteksten gir dvs. “kreditorenes interesse“. Jeg mener at oppgaveteksten er så vidt klar at hvis det blir en for generell redegjørelse for inntrederetten og særlig begrensningene i denne så er det utelukket med noen særlig god laud. Imidlertid er det ingenting i veien for at man kan havne på rett side av 2.75, også uten en praktisk analyse av når det lønner seg for boet å tre inn, men fokuset må da i hvert fall være inntrederetten og ikke begrensningene i den og medkontrahentenes behov. Jeg antar at det er naturlig å drøfte spørsmålet om karakterfastsettelse i disse tilfellene på sensormøtet den 14. juni 2002.

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2002
Teoretisk oppgave nr. 2

Læringskrav: Oppgåva reiser problemstillingar som ligg i spennet mellom fleire av faga på 3. avdeling, og det er ikkje så heilt lett å trekke ut konkrete setningar frå læringskrava. Eg peiker likevel på at det i Rettskjelde- og metodelære II er krav om "grundig kjennskap til juridisk metode i privatretten" og at "danning av rettsgrunnlag på privatrettslege område utan lov…." er trekt fram som ei sentral problemstilling. I Tingsrett II er det krav om grundig kjennskap til reglane om "rettsvern ved overføring" og "godtruerverv". I læringskrava for gjeldssøkingsrett er det framheva at dei materielle reglane mellom anna dreier seg om "korleis panterettar får rettsvern". Det er vidare krav om grundig kjennskap om "hovudregelen om dekningsretten i dekningslova § 2-2" og "avgrensinga av dekningsretten i høve til tredjemann".

Litteratur: Det er heller ikkje her så heilt lett å trekke ut konkrete sider frå lærebøkene som omhandlar dette, då spørsmåla oppgåva reiser kjem fram litt indirekte i bøkene.

I "Rettsgrunnlag og standpunkt" drøftar Nygaard spørsmål der lova er primær rettsheimel, herunder utvidande og analogisk tolking (s 185-190) i kap 7. Han drøftar kontraktspraksis si gjennomslagskraft (og då ofte med rettsvernsspørsmål som døme) bl.a. på s. 253, 262 og 292. Elles omtalar han interesselæra på s 60 og 66. Han snakkar om ekstinksjon på s 233-234.

I tingsrettslitteraturen kjem fleire av spørsmåla indirekte fram. Direkte vert dette særleg omtala i pkt. 5.1. i Lilleholt si lærebok og dessutan i Lilleholt sin artikkel i Jussens Venner 1994 s 279-290 som også er tilrådd litteratur. I panteretts- og konkursrettslitteraturenen har ein ikkje noko samla framstilling av dei spørsmåla som reiser seg i den andre delen av oppgåva.

Oppgåva har to delar som dei fleste kandidatane handsamar kvar for seg. Slik eg forstår oppgåva bygger dei to delane imidlertid på den same grunntanken, nemleg spørsmålet om det krev heimel i lov når ein vil gjere eit inngrep i ein person sin eigedomsrett. Det kan såleis også finnast andre måtar å angripe oppgåva på.

Det vert i oppgåva spurt etter dei rettskjeldemessige vurderingane, men kandidatane bør også vise til dei materielle reglane, om ikkje anna for å konkretisere dei rettskjeldemessige poenga. Det kan ikkje vere naudsynt at kandidatane skil mellom dei to sidene, men dei bør innleiingsvis gjere seg opp nokre tankar om dette, og vise lesaren korleis dei har tenkt å bygge opp oppgåva. Vi må akseptere eit visst slingringsmonn i høve til kva kandidatane vektlegg. Kandidatane bør i innleiinga forklare omgrepa "formell lov", "ekstinksjon" og "rettsvern".

Den første delen - rettsgrunnlag for ekstinksjon av tredjemann sin rett - er ei klassisk problemstilling som også er relativt grundig omtala i tingsrettslitteraturen.

Når det gjeld dei rettskjeldemessige vurderingane om dette, kan ein ta ein vid synsvinkel og sjå dette ut frå spørsmålet om eksistensen og omfanget av eit legalitetsprinsipp i privatretten. Ein har vel sett det slik at inngrep i eigedomsretten er eit mindre inngrep i den personlege integriteten enn der inngrepet gjeld den personlege fridomen. Ein opererer då ikkje med eit så strengt legalitetprinsipp i privatretten som i den offentlege retten. Dette gjeld også for ekstinksjonsreglane. Etter kvart har ein lovfesta dei fleste ekstinksjonsreglane, men det er ikkje tvilsamt at det kan skje ekstinksjon også på ulovfesta grunnlag. Spørsmålet vert då kva andre rettskjeldar som kan gje rettsgrunnlag for ekstinksjon. Det er viktig at kandidatane får fram at sjølv om vi i dag gjerne tek utgangspunkt i rettspraksis når vi drøftar desse spørsmåla, bygde dei første dommane i stor grad på analogiar og/eller reelle omsyn når det vart drøfta eksistensen og omfanget av eit ulovfesta rettskjeldegrunnlag. Lilleholt nemner i pkt 5.1. i læreboka at ein somtid talar om ein alment ekstinksjonsprinsipp.

Det kan vere eit naturleg utgangspunkt å seie at eit av vilkåra for ekstinksjon er at det ligg føre ein ekstinksjonsheimel. Dette gjeld både i høve til dobbeltsuksesjonskonflikta og i høve til heimelmannskonflikta. Ein kan hevde at denne ekstinksjonsheimelen i utgangspunktet må vere lovfesta, men at det er unntak frå dette. Dette er imidlertid ikkje den einaste mogelege synsvinkelen, jfr. avsnittet ovanfor. Ein kan like gjerne seie at det er eit krav om ein relativt klar heimel, men at den kan vere både lovfesta og ulovfesta.

Eit poeng i høve til det rettskjeldemessige kan også vere at dei overordna utgangspunkta for ekstinksjon - ingen kan overføre større rett enn ein sjølv har og først i tid, best i rett - begge er ulovfeste, sjølv om ein naturlegvis finn utslag av dei i lovreglar.

Når det gjeld dei materielle sidene ved oppgåva bør kandidatane få fram at lovverket i stor grad er bygd opp slik at kvart formuesgode har eigne ekstinksjonsheimlar. Pantelova har som kjent ingen ekstinksjonsreglar. Såleis er reglane om ekstinksjon av eigedomsrett og avgrensa rett i fast eigedom regulert i tingl. §§ 20-22 og 27, lausøyre i godtrul. § 1, omsetjingsgjeldsbrev i gbl. § 14, enkle gjeldsbrev i gbl. § 25 og 29, 2. ledd, fondsaktiva i VPSl § 5-1, uregistrerte aksjer i aksjelova § 4-13 osv. Vidare har vi dei litt spesielle ekstinksjonsreglane i hevdslova. Fleire av desse reglane er kodifisering av tidlegare ulovfest rett. Det er positivt dersom kandidatane får fram tankar om dette i oppgåva.

Enkelte formuesgode har ingen eigne ekstinksjonsreglar. Døme på dette kan vere munnlege fordringar og andre enkle pengekrav, samt enkle krav. Når det gjeld munnlege fordringar på pengar og andre enkle pengekrav fylgjer det av Sirkusteltdommen Rt. 1957 s. 778 og Factoring Finans-dommen i Rt 1992 s 504 at ein her kan nytte reglane for enkle gjeldsbrev analogisk. Dette må ein då i det minste sjå på som eit unntak frå eit strengt lovskrav for ekstinksjon. For enkle krav (t.d. arbeidsytingar) synes det å vere ei alminneleg oppfatning om at ein også for desse kan nytte reglane om enkle gjeldsbrev analogisk, sjølv om det er mogeleg at Augdahl reserverer seg noko her.

Eit anna spørsmål som kandidatane bør nemne er om ein kan gjere unntak på ulovfesta grunnlag på område der det i utgangspunktet ligg føre lovreglar som regulerer ekstinksjonsspørsmålet. Ei slik "utviding" kan ein tenke seg både gjennom at det blir etablert alternative ekstinksjonsgrunnlag og ved at ein "utvidar" forståelsen av ein vilkår i lovfesta ekstinksjonsheimel, slik at ekstinksjonsheimelen på ulovfesta grunnlag får eit utvida nedslagsfelt.

Vi har døme på at lovteksten i seg sjølv gjev signal om at det kan tenkast alternative grunnlag for ekstinksjon. Det gjeld for det første godtrulova § 4 nr 3 der det vert sagt at ekstinksjon kan tenkast også utafor lova sine tilfelle, dersom det ligg føre "særlige høve". Ein kan også peike på gjeldsbrevlova § 25 der ein peikar på at det er unntak for "serlege rettsreglar". Ein tenkjer her for det første på avtl. § 34, men Lilleholt meiner at ein også kan lese dette som ei påminning om at godtruerverv også kan bli resultatet på ulovfest grunnlag.

Ei utviding av ein allereie eksisterande ekstinksjonsheimel kan også skje gjennom ein form for analogi og ved at ein gjer ei utvidande tolking av vilkår i bestemmelsane, slik at reglane også gjeld for andre typetilfelle enn dei som fylgjer direkte av lova. Eit døme på ei slik form for analogisk tolking kan vere at det har vore hevda at ein for enkelte situasjonar kan nytte regelen i tingl. § 27 analogisk også for situasjonar der det ikkje er tale om eit "ugyldig dokument", men der dei same omsyna i stor grad gjer seg gjeldande. Sjå Lilleholt s 106 flg om dette. Eit døme på at ein har drøfta om det skal gjerast ei utvidande tolking, slik at bruksområdet for ein ekstinksjonsheimel vert utvida, kan vere drøftinga om kva som ligg i "overlevert til seg" i godtrul § 1. Lilleholt drøftar på s 68 flg om dette også omfattar situasjonen der avhendaren mistar rådveldet over tingen, utan at ervervaren har fått tingen overlevert til seg.

Dei fleste kandidatane nemner dommane i Rt 1986 s 1210 (Norske Fjellhus / Almarine) og Rt 1992 s 352 (Sigdal) når dei skal peike på ulovfeste grunnlag for ekstinksjon. Eg viser til dommane og til litteraturen, blant anna Lilleholt sin artikkel, når det gjeld dei nærare sidene ved dommane. Det er positivt dersom kandidatane får fram at sjølv om grunnvilkåra kanskje er dei same, er det nokså ulike situasjonar i dei to dommane. Det er vidare antatt at prinsippa i dommane også vere rettleiande for ulovfest ekstinksjon av andre formuesgode enn fast eigedom. Ein må kunne krevje at studentane har god kunnskap om dommane og at dei får fram ein god del poeng av verdi.

Kandidatane bør også seie noko om kva som skal til for at det kan skje ekstinksjon på ulovfest grunnlag. Utgangspunktet må ein då kunne ta i dei to dommane. Det er antatt at dei alminnelege vilkåra for ekstinksjon må vere oppfylte, slik at A må framstå som legitimert og B må ha gjennomført eit reelt erverv og gjennomført sikringsakt i godt tru. Det skal også vere "sterke grunner" for at det skal skje ekstinksjon. Det er fint dersom det kjem fram tankar om kvifor det er oppstilt eit slikt krav. Vidare bør kandidatane få fram kva for moment som kan spele inn. Eg nemner då at ein kan sjå på kven som er nærast til å bere risikoen, kven som har skuld i at konflikta har oppstått, om det er utvist passivitet, kva formuesgode det gjeld, kven som er partar, kor lang tid som har gått m.m.

Den andre delen - krav til formell lov som rettsgrunnlag for rettsvern overfor kreditorane - er ei noko meir uvant problemstilling enn den første. Mange kandidatar slit med å forstå kva ein eigentleg er ute etter her. Det er ikkje vanleg å stille spørsmål om krav til heimelsgrunnlag for å oppretthalde sin eigen rettsposisjon. Det er jo når ein vil endre på ein rettsposisjon at ein vanlegvis drøftar om det er tale om eit krav til heimel. Dersom kandidatane er inne på tankar omkring dette, er det veldig bra og skal gje god utteljing.

Denne delen av oppgåva har slik eg forstår den, to sider. Den eine sida er om ein krev formell lov for å krevje at ein må ha rettsvern for at ervervet skal stå seg overfor kreditorane. Det andre spørsmålet er om det kan tenkast at ein kan etablere rettsvern på andre måtar enn dei som framgår av lova for dei tilfella der rettsvernskravet er lovregulert.

For å få noko ut av det første spørsmålet, må ein sjå vurderinga ut frå suksessoren S sin posisjon. I høve til "ut av buet - konflikta" ber deknl. § 2-2 i seg at det ikkje er tilstrekkeleg at S er vorte eigar av den eigedeleen som kreditorane til A vil ta beslag i. S må også ha sikra seg ved å ha gjennomført ei rettsvernsakt. Ein kan då seie at eit slikt tilleggskrav om rettsvern er eit inngrep i S sin eigarposisjon, og at dette inngrepet treng eit særskilt rettsgrunnlag. Spørsmålet er om det er krav om formell lov for å krevje at S må etablere rettsvern for at retten skal stå seg overfor kreditorane.

Uavhengig av korleis ein ser dette, er det i alle fall på det reine at ein har døme på ulovfeste reglar om krav til rettsvern overfor krediorane. Eg nemner t.d. at både i høve til lausøyre og omsetjingsgjeldsbrev er reglane om rettsvern overfor kreditorane, ulovfeste. Mange kandidatar vil nok seie ein god del om dei materielle reglane her, inkludert interesselæra, og det bør vere greitt at ein i noko grad viser hovudlinjene her. Ein pussig observasjon er at mange kandidatar - også flinke - ser interesselæra som eit unntak frå godtrul. § 1. Dette er ein svært stygg misforståelse og viser eigentleg både at ein ikkje har forstått særleg mykje og at ein ikkje kan lese lovtekst. I høve til interesselæra er det fint dersom kandidatane rettar fokus mot dei rettskjeldemessige sidene. Dei materielle reglane om dette er godt handsama både i tingsrettslitteraturen og i konkursrettslitteraturen.

Når det gjeld det andre spørsmålet, om ein kan etablere rettsvern overfor kreditorane på andre måtar enn det som framgår av lova, kan det vere naturleg å ta utg.pkt. i reglane om pant. Nygaard nemner i boka si smågrisdommen i Rt 1966 s 857, og meiner at høgsterett her utvidar adgangen til å ta eigedomsførehald ut frå eit sedvanerettsleg grunnlag. Det er nok ein rett observasjon, men dette vert nok ikkje heilt treffande for vår oppgåve ettersom reglane om dette den gongen var ulovfeste. Det klinkeklare utg.pkt. i dag er at ein kun kan etablere panterett på dei måtane som framgår av pantelova og med dei rettsvernsaktene som går fram av lova, jfr. pantelova § 1-2 (2). Sjå Brækhus: "Omsetning og kreditt 2" s 7 om dette. Det er då ikkje høve til å etablere rettsvern på alternative måtar på ulovfest grunnlag.

Eit døme på ein modifikasjon av det panterettslege legalitetsprinsippet kan vere Norblast-dommen (Rt 1995 s 1181) og Ødegaard-dommen (Rt 1997 s 15) der det vart lagt til grunn at pant i driftstilhøyrsle kan ha rettsvern sjølv om det ikkje er tinglyst på areale som har mindre omfang og betydning for drifta. Fleire kandidatar nemner dette, og det må gje utteljing. Etter lovendringa i 2001 der kravet om samla pantsetjing av driftstilhøyrsle og fast eigedom var oppheva, er imidlertid ikkje dette dømet aktuelt lenger.

Nokre heilt få kandidatar vil kanskje nemne dei ulovfeste reglane om rettsvernshevd. Situasjonen er her at det er gjennomført ei gyldig overføring av ein rett frå A til B, men der B ikkje sikrar seg med rettsvern. Dersom kreditorane til A ynskjer å gjere beslag etter 20 år, synes oppfatninga å vere at kreditorane ikkje kan gjere dette dersom hevdsvilkåra er oppfylte. Det skal, nærast som ein konsekvens av tingl. § 21, 2. ledd, 2. pkt., visstnok vere slik at ein kan hevde rettsvern sjølv om ein ikkje har gjennomført eit hevdserverv. Eit slikt vern må då gjelde både ovanfor godtruande tredjemenn og kreditorar. Sjå Falkanger: "Tingsrett" s 283 (heilt nede) om dette.

Vurdering
Oppgåva har to delar, der eg går ut i frå at den første delen vil vere stoff som dei fleste kandidatane kjenner godt til. Det er viktig at kandidatane reflekterer omkring dei rettskjeldemessige sidene av oppgåva, slik at oppgåva ikkje framstår som eit lite strukturet symposium av enkeltreglar i tingsretten. At fokuset i alle fall i ei viss grad er retta mot dei rettskjeldemessige sidene må vere eit krav for å få laud. Ein kandidat som viser at han ikkje meistrar dei grunnleggande sidene ved ekstinksjonsinstituttet og såleis heller ikkje viser kunnskap om dei ulovfeste reglane, kan vanskeleg passere. Det same gjeld dei som kun viser til faktum og resultat i dei to sentrale dommane, utan at det kjem noko meir ut av det.

Når det gjeld den andre delen er eg redd at mange kandidatar ikkje forstår kva oppgåva spør etter. Det er heller ikkje så rart, ettersom dette er ei uvanleg vinkling. Det positive inntrykket etter å ha retta mine 54 oppgåver er at dei som ikkje klarer å reflektere seg fram til kjernen, ikkje rotar seg bort, men går rett på dei materielle spørsmåla og seier noko om dei ulovfeste reglane om rettsvern. For dei kandidatane som ikkje får særleg mykje ut av denne delen må ein vurdere konkret om årsaken til dette er at dei ikkje har kunnskap, eller om det synes som om kandidaten er "finta ut på åkeren" utan at dette seier noko om kunnskapsnivået. Dersom det siste er tilfelle, bør ein først og fremst sjå på del I når ein skal fastsetje karakteren.

Oppgåva har vist seg å vere nokså krevjande. I min bunke er det relativt få stryk, men ganske mange svake haudar. Kjenneteiknet på slike oppgåver er at dei ikkje på nokon måte klarer å sjå oppgåva frå eit fugleperspektiv, men kun nemner Sigdal-dommen og Norske Fjellhus-dommen og interesselæra, utan at det rettskjeldemessige kjem fram og utan at dommane vert analyserte særleg djupt.

For dei kandidatane som klarer å trengje noko djupare, enten ved at dei ser fleire sider ved heimelskravet eller ved at dei trengjer noko meir inn i kjerna i dei to sentrale dommane, har eg vore nokså "lempfeldig" med å gje laud. Særleg gjeld det dersom ein har retta fokus på dei rettskjeldemessige poenga.

Dersom kandidatane får noko særleg fornuftig ut av sida til rettsvern må dette trekke opp. Eg synes vi skal vere varsame med å trekke særleg ned for dei som ikkje får noko ut av dette. Det må imidlertid trekke ned dersom ein ikkje ser at oppgåva har to delar. Dersom den første delen er rimeleg god bør ein vel likevel kunne passere.

Sist oppdatert 05.08.2002 av TEG Kommentarer til denne siden.