UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2003
Teoretisk oppgave nr. 1

Læringskrav og pensum

Som det fremgår av læringskravene, kreves det ”Grundig kjennskap til juridisk metode i privatretten”. Av sentrale problemstillinger nevnes blant annet ”Danning av rettsgrunnlag på privatrettslege område utan lov og utan sedvane eller tidlegare rettspraksis.”, noe som skulle bety at det kreves grundig kjennskap til emnet for nærværende oppgave. Oppgavens emne må uansett sies å stå meget sentralt i dette faget.
Emnet er inngående behandlet i Nygaards lærebok Rettsgrunnlag og standpunkt (1999), som i sin helhet er hovedlitteratur i faget, se særlig s. 112-135 og 208-216, men se også eksempelvis s. 83-85, 90-92, 173-175, 203-204, 254-256, 264-265, 267, 281, 346-349, og s. 362- 365. Emnet står dessuten meget sentralt i den oppgitte støttelitteraturen. Kåre Lilleholt har for øvrig skrevet en artikkel som nettopp heter ”Reelle omsyn i formueretten”, se JV 2000 s. 49-60; kandidater som har lest denne vil neppe angre på det.

Bedømmelsen
Oppgaven må som nevnt sies å være meget sentral, noe som kunne tale for å stille forholdsvis strenge krav. Det riktige må nok imidlertid være å legge seg på en mildere linje, i hvert fall når det gjelder struktur. For det første; selv om oppgaven bare omhandler reelle hensyn i formueretten, er den særdeles omfattende, og det er på ingen måte klart hva som i norsk rett faller inn under etiketten ”reelle hensyn”. Noen mener til og med at nærmest ethvert spørsmål i rettskildelæren tangerer reelle hensyn – ”reelle hensyn er alle rettskildefaktorers mor”, som det har vært sagt; de kommer inn både på relevansstadiet, slutningsstadiet og vektstadiet. For det annet er reelle hensyn – nettopp fordi de dukker opp på så mange ulike steder i rettskildelæren – ikke fremstilt under ett i læreboken, noe som betyr at kandidatene ikke får noen særlig drahjelp av læreboken til å disponere oppgaven.
Når dette er sagt: De fleste har formentlig en viss formening om hva reelle hensyn er, og for å passere bør man ha sagt noe forstandig om dette ved hjelp av eksempler fra formueretten. For ståkarakter må det stilles beskjedne krav til disposisjonen; oppgaven er så krevende at det her bør utvises stor toleranse hvis kandidaten ellers viser en viss forståelse.

For laud bør det kreves en viss systematisk tilnærming til stoffet, og man bør ha fått med seg at reelle hensyn har betydning i flere relasjoner. Kandidatene må imidlertid stå svært fritt til å disponere oppgaven, såfremt disposisjonen er noenlunde hensiktsmessig. Det kan på ingen måte være noe vilkår for laud at man berører tilnærmingsvis alle interessante aspekter ved reelle hensyn. Den relative vekten av reelle hensyn, og reelle hensyn som såkalt primær rettshjemmel bør imidlertid være brukbart behandlet (kandidatene trenger selvsagt ikke å bruke Nygaards nye begrep ”primær rettsheimel”). Disse to spørsmålene bør dessuten være illustrert med treffende dommer fra formueretten; det skulle være nok å ta av. Det bør komme klart frem at løsningen på de aller fleste juridiske spørsmål ikke byr på tvil, og at det ikke er noe hverdagslig fenomen at reelle hensyn blir utslagsgivende.
For god laud bør i tillegg disposisjonen og strukturen være noenlunde bra, og utvalget av dommer bør ikke utelukkende svare til lærebokeksemplene. Disse kandidatene vil gjerne demonstrere juridisk selvinnsikt ved å få frem at man i drøftelser av vanskelige og kanskje tvilsomme rettslige spørsmål gjerne må foreta mer prinsipielle overveielser av hva som i alminnelighet vil være den beste regelen, herunder hvilke betraktninger som typisk inngår i slike vurderinger på formuerettens område. De som makter å skildre denne prosessen på en treffende måte bør gis solid uttelling; det er lettere sagt enn gjort. Noen kandidater vil kanskje peke på at det ikke gjelder noe legalitetsprinsipp i formueretten, slik at rettsanvenderen gjerne har større albuerom her enn i den offentlige rett, særlig når det gjelder reelle hensyn som primær rettshjemmel. Virkelig gode kandidater vil kanskje peke på at det i enkelte formuerettslige disipliner er visse særlige reelle hensyn som går igjen, for eksempel hensynet til notoritet og publisitet i den dynamiske tingsretten. Videre at formuerettslig regler, som andre regler, gjerne inngår i et system; kontraktsretten er illustrerende ettersom den nyere kontraktslovgivningen i det vesentlige er skåret over samme lest som kjøpsloven. Hensynet til ensartede og konsekvente regler taler for eksempel for at kontrollansvaret i kjøpsloven og bustadoppføringsloven bør tolkes noenlunde likt.

Det store skillet vil formentlig gå mellom kandidater som skriver i vei om ”alt de vet om reelle hensyn” mer eller mindre hulter til bulter, og kandidater som fokuserer på det virkelig interessante – hele tiden med utgangspunkt i formueretten. Jeg sikter her til spørsmålene om når og i hvilken grad reelle hensyn kan overstyre det som følger av andre rettskildefaktorer, og når reelle hensyn kan tjene som primær rettshjemmel. Til syvende og sist er dette et spørsmål om i hvilken grad domstolene kan utøve såkalt rettsskapende virksomhet.

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2003
Teoretisk oppgave nr. 2

Oppgåva er tredelt:
1) Det eine spørsmålet gjeld overlevering som vilkår for vern mot kreditorar ved sal av lausøyreting.
2) Det andre spørsmålet gjeld det nærare innhaldet av eit overleveringskrav med tanke på vern mot kreditorar.
3) Det tredje spørsmålet gjeld, noko indirekte, kva som skal til for at avhendaren mistar legitimasjonen i høve til reglane om godtruerverv av lausøyreting (”kolliderande rettserverv” omfattar også kreditorbeslag, men i og med at kreditorane er nemnde særskilt, må uttrykket sikte til andre erverv).

Dette er tema som må reknast mellom dei heilt sentrale i tingsrett II. Dei to første spørsmåla er dekte i kap. 19.5 i Mads Henry Andenæs: Konkurs (ti sider) og kap. 7.4.1 og 7.4.2 i Kåre Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern (tolv sider). Dei to framstillingane er begge hovudlitteratur og overlappar kvarandre. Dei fleste vil nok oppfatte dette som hovuddelen av oppgåva. Slik sett er det ei oppgåve av typen ”frå side – til side” som ein har prøvt å unngå til tredjeavdeling dei seinare åra, og for sensorane blir det viktig å skilje mellom oppgåvesvar som er rein attgjeving av pugg, og oppgåver som viser forståing og meistring av desse spørsmåla.

Det tredje spørsmålet, om godtruerverv, krev meir sjølvstendig innsats, i den forstand at kandidaten må presisere problemstillinga. Her må ein fastleggje vilkåra i godtrulova for legitimasjon for å kunne avgjera kva som skal til for at seljaren ikkje lenger er legitimert. Det er dette som skal til for at kjøparen blir verna mot godtruerverv. Temaet er omhandla i Kåre Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern kap. 3.4.5 (ei halv side) og i Kåre Lilleholt: Legitimasjon, publisitet og notoritet (Jussens Venner 1996 s. 69–97) s. 84–86. Her kan ein ikkje rekne med at kandidatane kjenner mange detaljar, men dei bør kunne resonnere med utgangspunkt i dei omsyna som ligg attom reglane.

Det nærare innhaldet i reglane må reknast som velkjent, og det kan visast til dei nemnde framstillingane.

Uttrykket lausøyreting (”lausøyregjenstand”) omfattar også realregistrert lausøyre (skip og fly). Her må kandidatane få vist at det er registrering som gjev rettsvern dersom tingen først er registrert.

Kravet for å passere bør vera at kandidaten finn nokolunde rett problemstilling og viser kjennskap til hovudreglane. Eit laudabelt oppgåvesvar bør innehalde ei stødig framstilling av dei viktigaste reglane og vise at kandidaten ser kva omsyn som ligg attom reglane. Viser kandidaten dessutan sjølvstende og evne til problematisering, bør det lønast med ein god laud.

Sist oppdatert 30.06.2003 av BMT Kommentarer til denne siden.