UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2004
Teoretisk oppgave nr. 1

1. Om læringskrav og litteratur.

Oppgaven gjelder spørsmålet om fastlegging av kontraktsplikter. Læringskravet er grundig kjennskap til fremgangsmåten for fastlegging av innholdet i kontraktsforhold(oppfyllelseskrav, betalingsplikt, risiko og ansvar for uforutsette hindringer for normal kontraktsavvikling), gjennom kontraktstolkning og bruk av bakgrunnsregler.

Mangelsbegrepet er behandlet i Krüger Kjøpsrett s.153-257. I denne fremstillingen er ikke forbrukerkjøpsloven innarbeidet. Oppgavens tema er bra behandlet i Ot.prp.nr. 44(2001-2002) punkt 3.12 og s. 163-176. Ellers er mangelsbebegrepet bra behandlet i Viggo Hagstrøm Obligasjonsrett s. 124-162. Henvisninger til den nye forbrukerkjøpsloven er her i liten grad innarbeidet i Hagstrøm sin fremstilling.

2. Momenter til oppgaven.

1. Mange kandidater vil i innledningen gå inn på begrepet forbruker. Dette er greit så lenge det gjøres kort. Det kan også være naturlig å ta med en kort begrunnelse for hvorfor forbrukere trenger beskyttelse.

2. Som så vanlig er det mange måter å disponere oppgaven. Oppgaven spør etter en sammenligning mellom reglene om hva som utgjør en mangel i næringskjøp og forbrukerkjøp. Meningen er at kandidatene skal sammenligne reglene i kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. En del kandidater tar også med avhl., men forskjellen her mellom forbrukerkjøp og næringskjøp er at jo bare at reglene i avhl. er preseptoriske.

Det er her naturlig å ta utgangspunkt i systematikken til kjl og forbrukrukerkjl. og peke på forskjeller mellom de ulike lovene. Den gode kandidat vil kunne si noe om hvorfor det er forskjeller og si noe om debatten i forarbeidene om hvor langt en burde strekke forbrukervernet. Den gode kandidat vil også kunne vise til forbrukerkjøpsdirektivet og i hvilken grad dette er blitt gjennomført i norsk forbrukerkjøpsrett. Svært få kand. er i stand til dette. Det er viktig at det blir en sammenligningsoppgave og at det ikke blir en generell fremstilling av mangelsreglene.

Mange kandidater skriver for mye om det som er likt i lovene og for lite om det som er ulikt. Det blir lagt for mye arbeid ned i å fremstille mangelsreglene og for liten innsats i å sammenligne og peke på forskjeller.

3. Det er naturlig at kand. starter med å sammenligne kjøpslovens § 17(1) med forbrukerkjøpsloven § 15(1). Kand. må få frem at utgangspunktet er avtalefrihet. Ved tolkningen av forbrukerkjøpsavtaler kommer avtl. § 37(1) nr. 3 inn. De fleste kand. kommer får med dette.

4. Kand. bør videre si noe om forbrukerkjl. § 15(2)b. Vi har ingen tilsvarende bestemmelse i kjl. Kand. bør her si noe om denne regelen medfører noen realitetsendring i forhold til det som tidligere gjaldt for forbrukerkjøp og om bestemmelsen medfører noen forskjell i forhold til det som følger av kjl. § 17(2)a eventuelt den ulovfesta regelen som gjelder for næringskjøp. Kand. bør her vise til Lyd og Bilde dommen Rt 1998 s. 774. Overraskende mange kand. skriver svakt om dette. Mange er ikke i stand til å si noe om hva som følger av kjl. § 17(2)a og tror at forbrukerkjl. § 15(2)b er en helt ny regel innen kjøpsretten.

5. Videre er det en del forskjeller mellom kjl. § 19(1)b og forbrukerkjl. § 16(1)b. For det første er det i forbrukerforhold opplysningsplikt i forhold som selgeren burde kjenne til, ikke bare det han kjente eller måtte kjenne til slik som i kjl. § 19(1)b. For det andre gjelder forbrukerkjl. alle typer kjøp, ikke bare ”som den er kjøp” som kjl. § 19(1)b. Den gode kand. vil her kunne si noe om omfanget av opplysningsplikten er den samme i nærings og forbrukerkjøp. Det er uheldig at mange kand. skriver mye generelt om opplysningsplikt og legger for lite vekt på sammenligning av regelsettene.

6. Etter forbrukerkjl. § 15(2)f må tingen være i samsvar med offentligrettslige krav og vedtak. Kjl. har ikke noen tilsvarende bestemmelse. Kand. bør her drøfte hva som gjelder i næringskjøp.

7. Kand. bør også si noe om forholdet mellom kjl. § 18 og forbrukerkjl. § 16(1)c. Det som er interessant her er at etter forbrukerkjl. er det selgeren som må bevise at opplysningene ikke har innvirket på kjøpet eller at opplysningene er rettet på tydelig måte.

8. Forbrukerkjl. § 16(1) d har ikke noen tilsvarende bestemmelse i kjl. Kand. bør her drøfte i hva som gjelder i næringskjøp på dette området. Svært få kand. er i stand til å si noe om hva som her gjelder i næringskjøp.

9. Forbrukerkjl. § 16(3) har ikke noen motsvarende bestemmelse i kjl.

10. Etter forbrukerkjl. § 17 blir det ikke i som den er kjøp krevd at gjenstanden skal være i vesentlig dårligere stand slik som kjl. § 19 og avhl. § 3-9.

11. Forbrukerkjl. § 18(2) slår fast at en mangel som viser seg innen seks måneder etter risikoens overgang formodes å ha eksistert ved risikoens overgang. Det er ingen tilsvarende bestemmelse for næringskjøp.

12. Forbrukerkjøpsloven har ingen bestemmelse tilsvarende kjl § 20(2) og (3).

3. Vurdering.

Oppgaven reiser sentrale spørsmål innen kontraktsretten og det bør kreves en del av kandidatene. De fleste kandidatene er i stand til å slå opp i lovteksten og peke på forskjellene mellom forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven. Kandidatene har lovteksten å forholde seg til og det skal derfor noe til for å stryke. For mye generelt om mangelsreglene og for lite om sammenligning må trekke ned. Mange skriver svakt om hva som gjelder i næringskjøp og det blir mye lovreferat. Skal kand. få en bra karakter, må fremstillingen av næringskjøpsreglene være tilfredsstillende.

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2003
Teoretisk oppgave nr. 2

1. Generelt om oppgåva
Oppgåva er todelt: Den eine oppgåva gjeld faktoringpant, medan den andre gjeld panthavaren si stilling ved konkurs. Det er ikkje meininga at kandidatane skal gi ei generell utgreiing om alle sider ved desse emna – oppgåva ber om ei utgreiing av utvalde spørsmål. Slik oppgåva er formulert, må det vere fullt forsvarleg å gå rett på dei aktuelle spørsmåla utan først å plassere dei i ein større rettsleg kontekst. Ein må samtidig vere open for kandidatar som vel ein vidare innfallsvinkel, t.d. ved å seie nokre ord om kva som er det karakteristiske ved faktoringpant (del I) eller ved pant og konkurs (del II). Kandidatar som går lenger enn dette, og gjer nærmare greie for spørsmål som fell utanfor oppgåva, kan ikkje få utteljing for det.

Begge deloppgåvene høyrer inn under gjeldssøkingsretten. Ifølgje læringskrava i faget blir det kravd grundig kjennskap til dei ulike formene for panterett og etablering av rettsvern, mellom anna reglane om avtalepant i enkle krav. Det blir også kravd grundig kjennskap til reglane om vilkåra for å opne konkurs og dei materielle reglane om omfanget av dekningsretten for kreditorane og den nærare stillinga for dei ulike krava. Reglane om dividendekrav og reglane om pant og konkurs er nemnt særskilt blant dei reglane kandidatane skal ha grundig kjennskap til. Samla sett inneber dette at det blir kravd grundig kjennskap til alle dei hovudproblemområda oppgåva dekkjer.

Dei to deloppgåvene er begge utprega lovtolkingsoppgåver, som gir kandidatane rikeleg høve til å vise at dei meistrar å løyse rettsspørsmål med utgangspunkt i lovtekst. Denne typen oppgåver reiser to hovudutfordringar: Den eine er å identifisere og formulere dei rettsspørsmåla lovteksten aktualiserer. Den andre er å drøfte spørsmåla ved bruk av lovteksten og dei andre rettskjeldefaktorane. Dei kandidatane som skriv problemorientert, bør få honnør for det, sjølv om ikkje alle drøftingane og konklusjonane er like overtydande.

Deloppgåvene er klart formulert, og bør ikkje reise særleg tolkingstvil. Dei aller fleste kandidatane ser ut til å ha forstått kva oppgåvene dreier seg om. Den gjennomgåande sensuren har likevel vist at ei rekke kandidatar ikkje held seg til tema i oppgåvene, men også skriv ein del om tilgrensande og utanforliggjande emne. Årsaka til dette ser ikkje ut til å vere at kandidatane har feiltolka oppgåvene, men at dei har gjort greie for andre spørsmål i håp om at det kan gi utteljing.

2. Del I Faktoringpant
I hovudlitteraturen er emnet dekt i Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt 2, 2. utg. 1994 punkt 213.7 (s. 124 flg., sjå særleg s. 131 flg.). I støttelitteraturen er emnet dekt mellom anna i Jens Edvin A. Skoghøy: Panteloven, 1995 s. 389 flg., sjå særleg s. 414 flg. Skoghøys bok kom i ny utgåve i 2003, men den er enno ikkje tatt inn i litteraturlista. I Skoghøys nye bok er emnet dekt på s. 393 flg., sjå særleg s. 422 flg. Framstillinga av gjeldande rett på området er mest utførleg i Skoghøys bok, og fleire av studentane har truleg lese hans framstilling av emnet. Det kan likevel ikkje forventast at studentane har lese støttelitteraturen, og sensuren må baserast på det.

Den første delen av oppgåva reiser spørsmål om kva krav som kan pantsetjast etter pantelova § 4- 10. Ifølgje første ledd første punktum kan ein næringsdrivande pantsetje ”de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne”. Den siterte delen av føresenga kan seiast å reise tre hovudproblemstillingar:

• Kva slags typar av krav kan pantsetjast etter pantelova § 4-10?
• Når må krava vere oppstått for å vere omfatta av ein avtale om faktoringpant?
• I kva grad kan omfanget av pantobjektet avgrensast ved avtale?

Kandidatane bør få fram at kjerneområdet for § 4-10 er regulære kundefordringar. Dei bør vidare problematisere uttrykket ”vederlag for varer eller tjenester”, og gi døme på krav som er omfatta, og krav som fell utanfor. Enkelte kandidatar vil kanskje kjenne til at forarbeida gir støtte for ei viss utvidande tolking. Det er positivt om kandidatane seier litt om bakgrunnen for lovendringa i 1991, som innebar at pantobjektet vart avgrensa til berre å omfatte krav på vederlag for varer eller tenester. Kandidatar som ikkje gjer greie for den historiske bakgrunnen, bør på si side ikkje trekkjast for det. – Det er fint om kandidatane ser at føresegna i første ledd andre punktum om at skyldnarane ikkje må vere namngitt, inneber eit unntak frå hovudregelen i § 4-4 første ledd, særleg dersom kandidatane får fram omsynet bak unntaket.

Kandidatane bør kjenne til at ein avtale om faktoringpant kan omfatte både eksisterande og framtidige krav. Pantet omfattar også krav som har oppstått etter at panthavaren har tiltrådd pantet (Rt. 1992 s. 1650 Tor Henriksen). Eit særskilt spørsmål er i kva grad ein avtale om faktoringpant omfattar krav som har oppstått etter at pantsetjaren har gått konkurs. Kandidatar som ser denne problemstillinga, bør få utteljing for det.

Kandidatane bør kjenne til at eit faktoringpant er eit tingsamband (”tingsinnbegrep”), som i utgangspunktet omfattar heile den uteståande fordringsmassen slik den til ei kvar tid er. Hovudregelen ved faktoringpant er at pantobjektet ikkje kan avgrensast ved avtale. Lova inneheld to unntak: Pantobjektet kan ved avtale avgrensast til å gjelde enten eksisterande eller framtidige krav, eller til å gjelde krav som har oppstått i ”en særlig del” av verksemda. Slik oppgåva er formulert, er det forsvarleg å ikkje gå nærmare inn på dette. Kandidatar som får noko fornuftig ut av dette, må på si side kunne få ei viss utteljing for det.

Den andre delen av oppgåva gjeld pantsetjaren sin rett til å ta imot betaling frå debitor cessus for krav som er pantsette etter pantelova § 4-10. Kandidatane bør ta utgangspunkt i hovudregelen om at panthavaren allereie ved pantsetjinga trer inn i og overtek pantsetjaren sine rettar i forhold til debitor cessus (handpant), også retten til å ta imot betaling, jf. § 4-10 tredje ledd, jf. § 4-6 første ledd. Vidare bør kandidatane få fram at det ikkje er noko i vegen for å avtale at panthavaren først på eit seinare tidspunkt skal overta kreditorfunksjonane (underpant), jf. § 4-6 første punktum og Rt. 1987 s. 35 Eltema. Kva slags rett pantsetjaren har til å ta imot betaling frå debitor cessus, må fastsetjast på grunnlag av ei tolking av panteavtalen. Kandidatar som gjer greie for nokre av dei tolkingsspørsmåla som her kan oppstå, bør få honnør for det. Det kan dels vere spørsmål om partane har inngått avtale om underpant, dels spørsmål om vilkåra for at panthavaren kan tiltre pantet (t.d. om det må liggje føre mishald). Det er positivt om kandidatane får fram at det ved faktoringpant er svært praktisk å avtale underpant, noko som kan vere eit moment dersom det ligg føre tvil om det er avtalt underpant.

Det kan ikkje forventast at kandidatane drøftar rettsstillinga i tilfelle der pantsetjaren mottek betaling trass i at han ikkje har rett til det (typisk i tilfelle der pantsetjaren framleis er legitimert til å opptre som kreditor, jf. § 4-10 tredje ledd, jf. § 4-6 tredje ledd som viser til gjeldsbrevlova § 27; sjå også pantelova § 4-7). Kandidatar som drøftar dette, og får noko ut av det, bør likevel honorerast for det.

3. Del II Pant og konkurs
Den første delen av oppgåva er henta frå den prosessuelle konkursretten, og gjeld kreditors rett til å krevje opning av konkurs der kravet er sikra med pant. I hovudlitteraturen er emnet dekt i Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt 1, 3. utg. 1991 punkt 133.3 og 133.4 (s. 110 flg.). I støttelitteraturen er emnet dekt i Kristian Huser, Gjeldsforfølgningsrett, 1995 punkt 18.2.7 (s. 290 flg.).

Når oppgåveordlyden talar om situasjonen der ”kravet er sikra med pant”, må ein forstå det slik at kravet er sikra med pant når konkurskravsmålet kjem inn til tingretten. Det er såleis forsvarleg å avgrense mot tilfelle der ein freistar å avverje konkursopning ved å stille tredjemannspant etter at kravsmålet har kome inn til tingretten, jf. alternativet ”sikres” i konkurslova § 64 første ledd nr. 3 og andre ledd.

Kandidatane bør skilje mellom tilfelle der rekvirenten sitt krav er sikra med pant i eigedelane til debitor, og tilfelle der kravet er eller sikra med pant i eigedelane til ein tredjeperson (tredjemannspant). Den førstnemnde situasjonen er regulert i konkurslova § 64 første ledd nr. 1. Kandidatane bør forklare kvifor konkurs ikkje skal opnast når kravsmålet er sett fram av ein kreditor med fullgod panterett i eigedelar som tilhøyrer debitor. Det er her naturleg å trekkje inn føresegna om dividenderett i dekningslova § 8-14. Vidare må ein kunne forvente at kandidatane gjer greie for kva som skal til for at ein panterett er ”betryggende”.

Når det gjeld situasjonen ved tredjemannspant, bør kandidatane få fram utgangspunktet om at eit tredjemannspant ikkje er til hinder for konkursopning på grunnlag av kravsmål frå panthavaren, jf. konkurslova § 64 første ledd nr. 1 føresetnadsvis. Sidan det her er ein nær samanheng med reglane i dekningslova om dividenderett i solidarskyldforhold (jf. dekningslova § 8-13, jf. § 8-7 flg.), som det ikkje blir kravd at kandidatane skal ha kjennskap til, kan ein ikkje krevje så mykje på dette punktet. Kandidatane bør nemne dei tre unntaka i konkurslova § 64 første ledd nr. 2 og 3 og andre ledd, men ein kan ikkje forvente at kandidatane skal gjere utførleg greie for desse. I den grad kandidatane dokumenterer forståing for reglane, bør dei få bra utteljing for det. – Enkelte kandidatar går ikkje inn på situasjonen ved tredjemannsmant i det heile. I lys av læringskrava og den tilrådde litteraturen i faget bør ikkje dette medføre særleg stort trekk.

Den andre delen av oppgåva er henta frå den materielle konkursretten, og gjeld reglane om dividende av krav som er sikra med pant. Emnet er i hovudlitteraturen dekt i Mads Henry Andenæs: Konkurs, 1999 punkt 35.2 (s. 346 flg.).

Også i denne delen av oppgåva er det ein fordel om kandidatane skil mellom tilfelle der kreditor har panterett i eigedelane til debitor, og tilfelle der kreditor har panterett i eigedelane til ein tredjeperson. Den førstnemnde situasjonen er regulert i dekningslova § 8-14. Kandidatane bør få fram at det i desse tilfella berre kan krevjast dividende av den personlege fordringa i den grad pantet ikkje gir dekning, jf. første ledd første punktum. Bakgrunnen for regelen bør forklarast. Vidare er det grunn til å tru at kandidatane kan seie litt om kva som skal til for at det ligg føre ein panterett ”som boet må respektere”. Ein må også kunne forvente at kandidatane gjer greie for rettsstillinga dersom det ved dividendebetalinga ikkje er brakt på det reine kor stor del av kravet som vil bli dekt av pantet, jf. andre ledd. Utover dette kan ein ikkje krevje at kandidatane skal gjere greie for reglane i § 8-14 i særleg grad.

Dersom kreditor har panterett i eigedelar som på fristdagen tilhøyrde ein tredjeperson, er dividenderetten regulert i dekningslova § 8-13, som viser til reglane om dividenderett i solidarskyldforhold. Ettersom det ikkje blir kravd kjennskap til dei sistnemnde reglane, må krava til kandidatane vere minimale på dette punktet. Dei som kjenner til at pantekreditor i desse tilfella har full dividenderett, bør få utteljing for det. Dei som ikkje kjenner til dette, bør ikkje trekkjast for det.

4. Vurdering
Ovanfor er det gjort greie for kva som kan forventast av kandidatane, kva som bør gi utteljing, og kva som bør medføre trekk. Nedanfor følgjer nokre generelle retningslinjer for karaktervurderinga og karaktersetjinga.

Ved karaktervurderinga må det m.a. leggjast vekt på at oppgåva reiser sentrale spørsmål som det blir kravd grundig kjennskap til, at oppgåva er klart formulert, og at kandidatane har lovstoff å ta utgangspunkt i for drøftingane. Samtidig må ein ta omsyn til at det totale omfanget på oppgåva er forholdsvis stort. Ein må derfor ha forståing for at kandidatane ikkje har høve til å gå i djupna på alle punkt.

Karaktersetjinga må byggje på ei totalvurdering av det kandidatane presterer på dei to deloppgåvene. Det kan vere grunn til å leggje noko større vekt på del I enn på del II, dels fordi del I må kunne seiast å vere noko meir omfattande enn del II, og dels fordi del II reiser eitt par spørsmål som kandidatane ikkje har dei aller beste føresetnadene for å ta stilling til.

For å stå, må kandidaten ha forstått kva oppgåva spør etter, funne dei relevante lovstadene, og vist eit minimum av forståing for dei emna oppgåva omhandlar. Dei sentrale utgangspunkta og hovudreglane bør vere med. Oppgåvesvar som ber preg av omskriving eller attgiving av lovtekst, og som er utan sjølvstendig analyse, vil lett hamne i faresona og vel så det. Særleg gjeld dette dersom oppgåvesvaret i tillegg inneheld grove misforståingar. Kandidatar som berre svarar på den eine deloppgåva, kan ikkje passere.

For å få hamne i midtsjiktet (C og D), må hovudlinjene i stoffet vere framstilt på ein måte som ber bod om at stoffet er forstått. Det er ikkje krav om at kandidatar på dette nivået går særleg i djupna, og enkelte feilskjær må aksepterast. Kandidatane må i nokon grad vise evne til problematisering og sjølvstendig analyse, særleg dersom det skal vere tale om å gi C.

For å få karakterane A og B, må kandidatane vise større evne til sjølvstendig drøfting og analyse. Kandidatar på dette nivået må jamt over ha eit godt grep om dei spørsmåla oppgåva reiser, men enkelte mindre feil og misforståingar kan aksepterast. Framstillinga bør vere godt strukturert, metoden god og presisjonsnivået forholdsvis høgt. Karakteren A bør reserverast for prestasjonar som klart utmerkar seg både innhaldsmessig, metodisk og språkleg.

Oppgåva har vist seg å skilje kandidatane godt. Dei dyktigaste kandidatane briljerer, medan dei svakaste har til dels store problem. Dei oppgåvesvara eg har sensurert, fordeler seg over heile karakterskalaen på ein måte som er godt i samsvar med målsetjinga om normalfordeling

Sist oppdatert 29.06.2004 av UK Kommentarer til denne siden.