UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 

Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Tredje avdeling jus
Vårsemesteret 2005

Teoretisk oppgave nr. 1

Oppgåva går ut på å gjera greie for eit prinsipp og dei omsyna som ligg attom prinsippet, og avvika frå det. Det er dermed ei oppgåve som i første rekkje skal prøve forståinga av jussen på området, og ikkje i første rekkje detaljkunnskapar om innhaldet i reglane. Det er likevel meininga at kandidatane skal gje eksempel på korleis lovgjevaren har vege omsyna mot kvarandre. Det inneber at kandidatane skal gå inn på nokre av reglane, men da under synsvinkelen eksemplifisering, og det er berre lovfesta reglar som skal omtalast i den samanhengen. Det er grunn til å rekne med at mange av kandidatane vil bruke mykje plass på å framstille reglane detaljert, men det er ikkje noko fullverdig oppgåvesvar utan at prinsippa og omsyna blir omtala. Blir det berre ei framstilling av reglane, utan forsøk på å seie noko om prinsipp og omsyn, må ein nok normalt seie at oppgåva ikkje er greidd.

Grovt sagt er det heimelskonflikten som er emnet. I og med at prinsippet om at ingen kan overføre større rett enn han sjølv har, strengt teke også kan omfatte dobbeltsuksesjonskonflikten, er det avgrensa mot dette siste i oppgåveteksten.

Når det er tale om ”overføre”, peiker det mot avtaleerverv. Dersom nokon skulle koma inn på spørsmål kring kreditorekstinksjon, må det likevel kunne godtakast dersom det er grunngjeve nokolunde forstandig. Arvetilfella må det vera kurant å ta opp, utan at det bør trekkjast for dei som ikkje gjer det.

I tilrådd litteratur er det i første rekkje i Lilleholt: Godtruerverv og kreditorvern kap. 2 at omsyna attom reglane om godtruerverv er omtala. Vidare gjev kapittel 5 (med omtale mellom anna av legitimasjon, god tru og sikringsakt) synspunkt av interesse. Like viktig er at det gjeld prinsipp og omsyn som gjennomsyrar mesteparten av dei formuerettslege faga til tredje avdeling, og studiet av dei einskilde reglane skal ha gjeve kandidaten grunnlag for eigne refleksjonar kring desse spørsmåla.

Vi bør vente at kandidatane gjer greie for verdien av at rettar til formuesgode blir verna av rettsordninga, og at utgangspunktet dermed er at ein eigar eller innehavar av ein annan rett må kunne gjera gjeldande sin rett til formuesgodet sjølv om det kjem på avvegar. Mot dette står omsynet til omsetninga, i vid tyding, som krev at den som i god tru og på forsvarleg måte ervervar ein rett til eit formuesgode, får vern for sin posisjon. Ut frå desse grunnsynspunkta kan ein så peike på at omsynet til rette eigar eller rettshavar har ulik vekt i ulike situasjonar, til dømes ut frå kva rettshavaren kunne ha gjort for å hindre at konflikten oppstod. Tilsvarande varierer behovet for å verne ervervaren, til dømes slik at den som har betalt for ein rett ved ein normal handel, klårt bør vernast, medan behovet er meir diskutabelt for ein gåvemottakar e.l. Somme kjenner nok også Brækhus’ liste over typetilfelle (seinast i Omsetningskollisjoner I og II s. 182–184): ”ugyldighetsgruppen”, ”betroelsesgruppen”, ”forhandlergruppen”, ”betingelsesgruppen”.

Omsyna gjev ikkje eintydige svar på korleis løysingane bør vera, og ein stor del av oppgåvesvaret kan nok gå med til å bruke lovreglar til å illustrere prinsipp og omsyn. I første rekkje må vi vente omtale av tinglysingslova § 27 (kanskje også andre registerordningar), godtrulova § 1 (eventuelt også gjeldsbrevlova § 14) og gjeldsbrevlova § 25. Desse føresegnene illustrerer korleis ein kan leggje til rette for ei trygg omsetning gjennom regulering av kva som er relevant legitimasjon (register, innehaving), krav til god tru og krav til gjennomføring av ervervet (sikringsakt). Dersom nokon også nemner skadebotreglane i tinglysingslova, er det eit pluss.

Det er mange godtakande måtar å skrive om dette på, og i sensuren bør ein vera liberal i høve til variantar av disponering og vektlegging. Som nemnt innleiingsvis, kan det likevel vera fare på ferde dersom det berre blir framstilling av reglane.

Teoretisk oppgave nr. 2

1.    Om læringskrav og litteratur.

Oppgaven gjelder spørsmålet om fastlegging av rettigheter og plikter i kontraktsforhold.  Læringskravet er grundig kjennskap til fremgangsmåten for fastlegging av innholdet i kontraktsforhold (oppfyllelseskrav, betalingsplikt, risiko og ansvar for uforutsette hindringer for normal kontraktsavvikling), gjennom kontraktstolkning og bruk av bakgrunnsregler.

Oppgavens tema er i liten grad berørt i kontraktsrettslitteraturen. Tema må likevel kunne sies å være sentralt. I tillegg gjelder at kandidatene har fått utdelt både dommen og forarbeidene. Det er med utgangspunkt i disse kildene kandidatene skal fremheve hensyn mv som kan tilsi at lagmannsrettens dom ikke er riktig.

2.    Saksforløpet – oversikt

Tematisk gjelder oppgaven og avgjørelsen fra lagmannsretten spørsmålet om en forbrukerkjøper ved mangelfull levering har krav på omlevering eller om selger i stedet kan kreve å få reparere tingen.

I den aktuelle saken hadde hælen på en damestøvlett falt av etter om lag en måneds bruk. Det ble reklamert umiddelbart og kjøperen ba om å få nye støvletter. Selger nektet imidlertid å omlevere og tilbød seg i stedet å reparere støvlettene. Dette ville ikke kjøper akseptere, under henvisning til at hun mente å ha krav på nye støvletter etter bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven §29.

Saken ble brakt inn for Forbrukerrådet med sikte på en minnelig løsning. Dette førte ikke frem og saken ble da brakt inn for Forbrukertvistutvalget. Forbrukertvistutvalget kom enstemmig til at selger pliktet å etterkomme kjøperens forlangende, og dermed omlevere. Selger brakte deretter saken inn for tingretten som kom til at selger hadde rett til å foreta utbedring av mangelen.

Eidsivating lagmannsrett kom til motsatt resultat av tingretten. I likhet med Forbrukertvisteutvalget kom lagmannsretten til at kjøper hadde krav på omlevering og dermed nye støvletter. Hva lagmannsretten i den anledning la vekt på fremgår av premissene i dommen, som kandidatene fikk utdelt sammen med oppgaven.  

3.    Lovbestemmelsen og forarbeidene

I forbrukerkjøpsloven § 29 heter det at:

Forbrukeren kan velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering). Dette gjelder ikke hvis gjennomføringen av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader.

Ved avgjørelsen av om kostnadene er urimelig etter første ledd annet punktum, skal det særlig legges vekt på verdien av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren.

Utvalget som utredet forslaget til ny forbrukerkjøpslov, foreslo ikke en generell valgrett for forbrukerkjøper mellom omlevering og reparasjon i tilfeller av mangelfull levering. Valgretten ble foreslått av departementet, i første rekke for at bestemmelsen skulle bli i samsvar med artikkel 3 nr. 3 i EUs forbrukerkjøpsdirektiv av 29. mai 1999. Det fremgår både av fortalen til direktivet og i innledningen av odelstingsproposisjonen, at valgretten var ment å innebære en styrking av forbrukerkjøperens rettsstilling. Forarbeidene til bestemmelsen er for øvrig relativt sparsomme.

4.    Momenter

Det sentrale for studentens del i relasjon til oppgaven, er å peke på momenter som kan tilsi at lagmannsrettens dom ikke er riktig. I fortsettelsen skal jeg trekke frem noen reelle hensyn samt noen argumenter fra forarbeidene, som kan tilsi at løsningen burde vært at selger fikk anledning til å rette mangelen (reparere støvletten). Dette er mine foreløpige tanker forut for lesning av besvarelser. Jeg er takknemlig for alle innspill til oppretting og supplering av denne foreløpige veiledningen.

Hovedregelen og utgangspunktet etter ordlyden er at kjøper skal kunne velge om han vil ha ny vare eller mangelen rettet. Dette gjelder imidlertid ikke dersom gjennomføringen av kjøpers krav er umulig eller volder selger urimelige kostnader. Det sentrale spørsmål i saken fra Eidsivating lagmannsrett var om omlevering ville innebære en urimelig kostnad for selgeren.

Lovbestemmelsen inneholder i annet ledd en opplisting av forhold det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om kostnadene er urimelige for selger. Det er på det rene at opplistningen i bestemmelsens annet ledd ikke er uttømmende. I likhet med det lagmannsretten la til grunn, må det anses riktig at det skal foretas en bred og sammensatt vurdering med utgangspunkt i om selgerens kostnader med omlevering vil være urimelige sett i forhold til hva en reparasjon ville koste.

De faktiske omleveringskostnadene i dette tilfelle er relativt små, isolert sett. Støvlettene hadde en innkjøpspris på NOK 447. Selv om reparasjonskostnadene var betydelig lavere, ca NOK 60-65, er det vanskelig å være uenig med lagmannsretten når den påpeker at de lave omleveringskostnadene er et argument for at hovedregelen i dette tilfelle skal gjelde. Heller ikke varens verdi (kjøpesum NOK 1.361), tilsier isolert sett at hovedregelen skal kunne fravikes.  

Ser man på forholdet mellom omleveringskostnadene og reparasjonskostnadene, blir imidlertid bildet noe annerledes. Omleveringskostnaden utgjør om lag 7 ganger reparasjonskostnadene. Det må kunne hevdes at dette utgjør et misforhold, og med andre ord at dette taler for at unntaksbestemmelsen kan anvendes. Særlig gjelder dette om man ser hen til at kjøperen ikke har nevneverdige ulemper ved å måtte vente to til tre dager på å få mangelen rettet.

Lagmannsretten synes kun å ha sett isolert på beløpene (NOK 447 og NOK 1.361), og ikke på forholdet mellom innkjøpskostnaden/verdien av mangelfri vare og reparasjonskostnadene. Ved det synes det også lagt til grunn at forbrukerkjøper skal kunne kreve omlevering av alle varer under et bestemt prisnivå. Et problem er imidlertid å få klarlagt hvor dette nivået skal ligge. Her bidrar ikke lagmannsrettens dom til noen form for avklaring.

Etter mitt syn kan man ut fra premissene i dommen beskylde lagmannsretten for ikke å ha vurdert kostnadene/verdien av støvlettene opp mot ”mangelens betydning” og ulempekriteriet i bestemmelsens annet ledd. Dette er klart nok et relevant og kanskje også et vektig argument som burde fremheves i en anke, og dermed også av studentene i besvarelsene.

I odelstingsproposisjonen på s 184 venstre spalte er det fremhevet at selger av masseproduserte varer som han har mange tilsvarende av på lager, normalt ikke vil kunne påberope seg at det er kostnadsmessig urimelig å måtte omlevere. At han ikke kan selge det mangelfulle eksemplaret av en vare på nytt etter reparasjon til full pris, er ifølge forarbeidene ikke tilstrekkelig til at omlevering kan nektes. Som påpekt i proposisjonen er det imidlertid enkelte varer hvor verditapet selv etter kortvarig bruk er så vidt betydelig at selger må kunne kreve å få foreta retting/reparasjon, f eks biler. I vår sak, som gjelder støvletter, må imidlertid disse uttalelsene i forarbeidene klart nok sies å støtte opp om resultatet lagmannsretten kom til.

Det kan imidlertid spørres om det som fremgår på s 184 i proposisjonen egentlig er kommet til uttrykk i lovteksten. Tar man forarbeidene på ordet når det uttrykkes at det normalt ikke vil være urimelig å måtte omlevere når selger har flere eksemplar av salgsgjenstanden, vil det ikke bli plass til en slik helhetsvurdering som loven selv legger opp til, jf annet ledd.

I forarbeidene er også miljøhensyn trukket frem som relevant i vurderingen, se Innst. O. under punkt 3.17.2.

Det kan hevdes at domsresultatet er miljøpolitisk uheldig eller kanskje til og med betenkelig. En selger som må omlevere, f eks støvletter, vil normalt ikke kunne ha berettigede forventninger om å selge de mangelfulle støvlettene på nytt selv etter reparasjon. I praksis vil trolig ofte eneste utvei være å kaste varen. I Innst. O. på s 19 er det fremhevet at forbrukerkjøpsloven § 29 kan bidra til å styrke ”bruk og kast” mentaliteten i samfunnet. Som der påpekt er det uheldig og noe loven ikke bør bidra til at skjer. I en mellomperiode må det også i praksis sørges for lagring og lagerplass til varer som skal kastes. Både i et miljøpolitisk og i et større samfunnsmessig ressursbruks perspektiv vil alt dette være uheldig. Spesielt gjelder dette fordi man har så vidt mange produkter som kan sammenlignes med støvletter, f eks brune-/hvitevarer, klær, sportsartikler mm. De fleste slike produkter vil dessuten normalt kunne rettes/repareres uten nevneverdig ulempe for kunden.

Lagmannsretten fremhever i dommen som et argument at materialet i støvlettene er nedbrytbart, og at det dermed ikke er særlig miljømessig uheldig om slike må kastes når de ikke kan selges på nytt. Etter mitt syn er dette argumentet ikke særlig vektig. Det samme gjelder etter min vurdering det forhold at en eventuell vidtgående omleveringsrett vil lede til høyere kvalitet på produksjonen av skotøy, klær mv.

Samfunnsøkonomisk kan det som allerede nevnte hevdes at domsresultatet i lagmannsretten er uheldig. Virkningene for produktspekteret opp til brune-/hvitevarer synes med dette domsresultatet å kunne bli relativt betydelig.

Mange argumenter kan trekkes inn både for og mot det resultat lagmannsretten kom til. Selv synes jeg domsresultatet er litt tvilsomt. Det ville vært atskillig enklere å gi sin tilslutning til resultatet om det hadde latt seg gjøre å påvise at en retting/reparasjon ledet til ulemper av noe slag for kjøperen.  

5.    Vurdering.

Oppgaven reiser sentrale spørsmål innen kontraktsretten og det bør kreves en del av kandidatene. Kandidatene har lovtekst og forarbeider å forholde seg til, i tillegg til dommen fra lagmannsretten. Etter mitt syn skal det en del til for å stryke. Det er imidlertid grunn til å frykte at mange vil skrive nesten utelukkende om dommen, lovteksten og de utdelte forarbeidene, og at det i (svært) liten grad vil bli bidratt med selvstendig tankegods. I denne som i alle andre oppgaver er det de kandidater som får frem selvstendige argumenter og som er i stand til å fremheve hensyn og formuleringer i forarbeidene som kan tilsi at løsningen burde være motsatt av det lagmannsretten kom til, som må honoreres. For A og B må det kreves slik selvstendighet, og så får graden av selvstendighet avgjøre om kandidaten skal havne i den ene eller andre kategorien. De øvrige karakterer vil på samme måte måtte bedømmes ut fra graden av (u)selvstendighet i argumentasjonen og fremstillingen.

Rettingen så langt har vist at de tankene som ble gjort om kandidatenes prestasjoner og fokus har slått til. Mange skriver for mye om dommen og er relativt ukritiske i sine referat fra dommen og forarbeidene, uten at det egentlig gjøres så mye mer enn det. Som ventet er det få som bidrar med mye eget tankemateriale. Jeg har i min bunke få stryk, men samtidig er det også få virkelig gode kandidater.

Jeg har ikke mottatt noen tilbakemeldinger fra det øvrige sensorkorpset på veiledningen og nøyer meg derfor med disse generelle refleksjonene rundt kandidatens besvarelser.

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.