UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 3. avdeling

Sensorrettleiing teori 1
Sensorrettleiing teori 2

Sensorrettleiing teori 1,
Tredje avdeling høsten 2001

Oppgåveteksten:
"Det skal svarast på anten oppgåve A eller oppgåve B

Oppgåve A:
1 Les høgsterettsdom 20. september 2001 (konkursbu Kjells Markiser). Utskrift ligg ved.
2 Gjer greie for krav, grunnlag og motsegner.
3 Gjer greie for kva grunnlag fleirtalet og mindretalet byggjer standpunkta sine på.
4 Peik på spørsmål der dommen etter di meining har prinsipiell interesse.

Oppgåve B:
Gjer greie for vilkåra for omstøyting etter dekningslova § 5-5 første ledd og samanhald dei med vilkåra for omstøyting etter dekningslova § 5-9."
Hovudlitteratur for begge alternativa: Mads H. Andenæs: Konkurs kap. 24 og 28

Til oppgåve A:
1. Det kan ikkje krevjast at kandidatane skal kjenne dommen frå før. Teksten er nokså lang, og det må takast omsyn til at studentane ikkje har mykje tid til å lesa og analysere dommen. Nokre av kandidatane kan ha studert dommen før, og det er sannsynleg at etter måten mange av desse vil velje oppgåve A.

Kandidatane skal svara på spørsmåla i oppgåva; det er ikkje tale å nytte noka form for "standardoppsett" for domsanalyse.
I og med at dommen er så ny, skal eg av omsyn til sensorane gje eit meir utførleg referat enn det som elles ville ha vore nødvendig:

2. Saka gjeld eit tilfelle der banken den siste tida før konkursen var merksam på dei økonomiske vanskane og gav ekstra kassakreditt for sikre drifta gjennom høgsesongen. Før konkursen var bankens krav redusert i høve til utgangspunktet da tilleggskreditten vart gjeven, dels gjennom nedregulering av kassakreditten, dels gjennom avdrag på fleire lån.

Buet kravde omstøyting av reduksjonen av gjelda til banken dei siste tre månadene før konkursen. Prinsipalt grunnlag var den subjektive omstøytingsregelen i deknl. § 5-9. Synspunktet frå buet var at banken hadde teke sikte på sikre sine eigne interesser best mogleg, og at dette skjedde på andre kreditorars kostnad. Spesielt klanderverdig var det at drifta i denne perioden (som altså gav dekning til banken) gjekk ut over det offentlege ved at det vart opparbeidd udekte krav på meirverdiavgift og arbeidsgjevaravgift.
Subsidiært vart det vist til den objektive regelen i deknl. § 5-5. Betalingane til banken hadde forringa betalingsevna betydeleg, og betalingane kunne ikkje reknast som ordinære.

Banken gjorde gjeldande at omstøyting av nedreguleringa av kassakreditten ikkje kunne skje fordi det galdt dekning av pantesikra krav. For nedbetalinga av lån galdt det ompostering av gjeldspostar (frå lån til kassakreditt).
Banken innvende vidare at nedbetalingane ikkje var utilbørlege. Tilleggsfinansieringa og drifta gjennom sesongen tok sikte på å berge bedrifta, til beste for alle kreditorane. Banken kjende ikkje til at offentlege avgifter ikkje vart betalte.
I høve til deknl. § 5-5 innvende banken at alle betalingane - med unntak for to - var ordinære. Subsidiært vart det gjort gjeldande at betalingsevna ikkje vart vesentleg forringa.

Fleirtalet i Høgsterett meinte at to nedbetalingar (dei same to som banken vedgjekk var ekstraordinære) og dessutan saldoreduksjon på kassakreditten mellom innlevering av oppbod og konkursopning måtte omstøytast etter deknl. § 5-9, men at banken elles måtte frifinnast.
Banken vart ikkje høyrt med at pantesikringa i seg sjølv hindra omstøyting. Faktoringpantet var ikkje "tiltrådt", og da kunne ikkje innbetaling til kassakreditten reknast som panterealisasjon. Synspunktet ombyting av gjeldspostar førte heller ikkje fram. Banken hadde ikkje formelt motrekna. I alle fall måtte ein sjå det slik at betaling frå ein open kassakreditt kunne vera til skade for andre kreditorar.
Fleirtalet bygde på at økonomien hadde vore svak heile perioden, og at banken var kjend med dette. Fleirtalet meinte at banken likevel ikkje hadde styrt medvite mot konkurs. At banken sikra seg ei nedbetalingsordning som vilkår for tilleggskreditten var ikkje utilbørleg. Det kunne heller ikkje leggjast til grunn at "banken aktivt skal ha tilskyndet bedriften til å bruke merverdiavgiften som salderingspost". - Men dei to før nemnde nedbetalingane og saldoreduksjonen dei siste dagane måtte reknast som utilbørlege.

Med unntak for dei betalingane som kunne omstøytast etter deknl. § 5-9, var betalingane ordinære i høve til deknl. § 5-5.
Mindretalet (ein dommar) ville omstøyte gjeldsreduksjonen med unntak for automatiske trekk for avdrag på lån. Mindretalet peikte på at banken hadde sikra sine interesser og dessutan hadde teke seg godt betalt for risikoen med den vidare kredittgjevinga. "Spørsmålet er ikke om det var utilbørlig å fortsette driften med bedriftens svake økonomi, men om prioriteringen av bankens og statens krav var utilbørlig. … Det sentrale må være at både bedriften og banken visste at når omsetningen økte i høysesesongen, ville også avgiftsplikten øke betydelig." Bedrifta heldt ikkje att midlar til å betale dei offentlege krava. Det burde banken ha visst.

3. Høgsteretts referat av det partane har ført fram, er ikkje særleg detaljert. Det er ikkje lett for kandidatane å finne mykje her ut over nokre hovudpunkt. Det er viktigare at kandidatane får fram dei grunnlaga fleirtal og mindretal i Høgsterett byggjer på. Heller ikkje her er oppgåva berre enkel. Særleg ein del av det som blir sagt om faktoringpant, er uklårt og diskutabelt. Til dømes legg retten uventa sterk vekt på eit upresist uttrykk som "tiltredelse" (eit uttrykk som ikkje finst i lova) og på dei systematiske hjelpeomgrepa "sikringsstadium" og "dekningsstadium".

Kandidatane må stå nokså fritt når det gjeld spørsmålet om kva som har prinsipiell interesse. Det som blir sagt om pant og omstøyting, er nok prinsipielt i forma, men det er ikkje lett å seie kor mykje ein kan leggje i det. Vidare kan det seiast å ha prinsipiell interesse når fleirtalet godtek at banken kan sikre sine interesser så lenge finansieringa av vidare drift kan ta sikte på å berge bedrifta. Mindretalets syn er minst like prinsipielt: Nedbetalinga til banken vart langt på veg finansiert ved at det ikkje vart sett av midlar til å betale skyldig meirverdiavgift, og det er utilbørleg.

Eit synspunkt til kan nemnast: Ein kunne vente at retten tok omsyn til at krava var pantesikra. Men panthavaren bør likevel ikkje kunne realisere pant utan at kostnader med realisasjonen går til frådrag, innkravd meirverdiavgift medrekna. Eit slikt synspunkt kunne føre til omstøyting av differansen. Men dette var tydeleg ikkje framme i saka.

4. I vurderinga bør ein ikkje leggje for stor vekt på om kandidatane har fått med alle poenga på den korte tida dei har. Det viktigaste må vera at dei syner evne til å trekkje ut det viktigaste av ein dom, og at dei syner forståing for dei rettslege spørsmåla som var oppe. Det kan nok vera vanskeleg å få grep på dei økonomiske realitetane i eit tilfelle som dette, iallfall "på sparket", og det bør ikkje trekkje så mykje ned om eitt og anna blir misoppfatta der.

Alternativ B:

Her skal kandidatane gjera greie for omstøytingsvilkåra i deknl. § 5-5 første ledd og samanhalde dei med vilkåra deknl. § 5-9.
Det som kan omstøytast etter deknl. § 5-5 er betaling av gjeld, og vilkåra etter første ledd i paragrafen er at det gjeld 1) betaling med uvanleg betalingsmiddel, 2) betaling før normal betalingstid eller 3) betaling med sum som vesentleg forringar skyldnarens betalingsevne. I høve til alle tre gjeld det eit unntak for betaling "som etter forholdene allikevel … fremtrådte som ordinær".
Kandidatane skal ha god kunnskap om både deknl. § 5-5 og deknl. § 5-9; det står mykje om dette i hovudlitteraturen i faget, og omstøytingsreglane blir etter måten breitt dekte i undervisninga.
Ein må rekne med at mange oppgåvesvar går ut på ei meir eller mindre grundig gjennomgåing av dei to føresegnene, i rekkjefølgje og med lite samanlikning. Det bør sjølvsagt passere, så lenge det som står, er forstandig. Men dei gode oppgåvesvara skal ta utgangspunkt i samanlikninga.

Nokre moment til samanlikninga kan nemnast:
Betaling av gjeld vil typisk innebera ei tilgodesjåing av ein kreditor framfor dei andre ("begunstiger en fordringshaver på de andres bekostning"). Betalinga blir sjølvsagt også fanga opp av alternativet "unndrar skyldneres eiendeler" (reduksjon av aktiva).
For kvart av dei tre alternativa i § 5-5 kan ein draga ei line til utilbørleg-kriteriet i § 5-9: Betaling av gjeld er i utgangspunktet greitt nok også i ein periode der økonomien truleg er svak, men ikkje når det skjer med uvanlege betalingsmiddel, før forfall eller med uvanleg store summar. Reservasjonen for dei ordinære betalingane kan også knytast til utilbørleg-kriteriet. I begge tilfelle er det tale om eit objektivt kriterium. Skal omstøyting skje etter deknl. § 5-9, er det eit vilkår at den andre parten kjende eller burde kjenne dei omstenda som gjorde disposisjonen utilbørleg. Helst må ein også etter deknl. § 5-5 krevje at den andre parten kjende (eventuelt burde kjenne) disposisjonens karakter. Men etter deknl. § 5-5 er det ikkje noko vilkår at debitors økonomi var svak, eller at den andre parten kjende eller burde kjenne til dette.

Dommen i Kjells Markiser kan illustrere at også ei omfattande nedbetaling kan reknast som ordinær når ein ser betalinga i samanheng med den finansieringa som hadde til føremål å berge bedrifta. Det som ikkje var utilbørleg i høve til § 5-9, var ordinært i høve til § 5-5.
Ein bør ikkje stille for høge krav til samanlikninga; ei framstilling som viser at kandidaten har gode kunnskapar om reglane, og som peiker på liner mellom dei to føresegnene, bør honorerast med laud (med dei vanlege atterhald om at framstillinga generelt er forstandig).
Denne rettleiinga er skriven før eksamen. Tillegg blir eventuelt sendt ut når røynsler frå gjennomgåande sensur ligg føre.

Sensorrettleiing Tredje avdeling
Teori 2

Kandidatene skal besvare enten oppgave A eller oppgave B

Oppgave A
"Finansavtalelovens § 47 sammenholdt med annet lovfestet forbrukervern."

Oppgave B
"Redegjør for byggevareleverandørens ansvar etter gjeldende rett for mangler
· i forhold til entreprenør som har kjøpt varene til bruk for oppføring av bygning;
· i forhold til forbruker byggherre som har inngått avtale med entreprenøren om oppføring av bolig;
· i forhold til senere kjøper av eiendommen."

Oppgave A
Oppgaven knytter seg til utviklingen av utvidet omsorgsansvar for kundens interesser i forbrukerforhold, nærmere bestemt veilednings- og rådgivningsansvar.
Bestemmelsene i finansavtaleloven § 47 er naturlig nok ikke omhandlet i litteraturen, med unntak av en fotnote om utredningsarbeidet i Krüger, kjøpsrett - note 80 på side 196. Loven er gjennomgått på forelesninger, uten at bestemmelsen i § 47 er gjennomgått i detalj. "Annet lovfestet forbrukervern" som det skal sammenlignes med har derimot en sentral plass i litteraturen. For vår oppgave kan det spesielt vises til Krüger, kjøpsrett s. 195 flg., men også s. 56 flg. Den ufravikelig lovgivningen i forbrukerforhold nevnes i læringskravene som en sentral problemstilling i Kontraktsrett II. Det må kreves at kandidatene har grundig kjennskap til nyere lovgivning som det er relevant å sammenligne med.
Oppgaven reiser et disposisjonsmessig problem - skal man sammenholde fortløpende eller ei ? Jeg har ikke noe klart svar på hva som er mest hensiktsmessig, men synes de som foretar en detaljert sammenligning av vilkårene i finansavtaleloven § 47 og annen lovgivning lett kommer skjevt ut og mister de mer prinsipielle linjene av syne.

1. Innledning
Kandidatene må redegjøre for frarådingsplikten i finansavtaleloven § 47, men uten at det her kan kreves særlig mye detaljkunnskap. Det sentrale i forhold til oppgaveteksten må være å trekke frem hva slags type bestemmelse dette er; at bestemmelsen pålegger finansinstitusjonen en vidtgående veiledningsplikt overfor forbrukeren, og at brudd på denne plikten kan medføre lemping av forbrukerens forpliktelse.
Bestemmelsen skal sammenholdes med annet lovfestet forbrukervern. Det er særlig håndtverkertjenesteloven § 7 og bustadoppføringslova § 8 det er aktuelt å sammenligne med. Disse bestemmelsene pålegger også frarådingsplikt. Ellers er det naturlig å komme inn på bestemmelsen i kjøpsloven § 17 (2) b og avhendingslova § 3-2 (1) (b). Disse bestemmelsene legger egnethetsrisikoen på selger og innebærer at han vil ha en frarådingsplikt i en del tilfeller, se Krüger, kjøpsrett side 195-196. I forarbeidene til finansavtaleloven vises det til at frarådingsplikten allerede før loven kunne utledes av ugyldighetsbestemmelsene i avtaleloven § 30, 33 og 36 samt ulovfestede regler om lojalitetsplikt. De ulovfestede reglene om lojalitetsplikt faller klart nok utenfor oppgaven, mens avtalelovens regler - og da spesielt § 36 - vel må sies å falle innenfor oppgaven.

2. Begrunnelsen for regler om frarådingsplikt og annet lignende forbrukervern
Et bærende hensyn bak den eksplisitte frarådingsplikten er ønsket om å effektivisere forbrukerens muligheter for å stole på leverandørens særlige sakkunnskap. Frarådingsplikten i finansavtaleloven var et stridsspørsmål da loven ble innført. Motstanderne viste til at frarådingsplikten allerede fulgte av lojalitetsreglene og avtalelovens ugyldighetsregler, mens forkjemperne mente en eksplisitt frarådingsplikt ville effektivisere forbrukerens mulighet for å håndheve disse reglene. Reglene gir forbrukerne økte muligheter for håndheving, som ellers kanskje ville vært vanskelig på grunn av styrkeforholdet mellom partene.
Eksplisitte regler om frarådingsplikt vil også kunne sies å virke oppdragende når det gjelder leverandørleddets "fokus" på forbrukervennlighet fordi plikten synliggjøres. Dette i motsetning til f.eks. kjøpsloven § 17 (2) (b). Jeg antar at selgere kanskje i mindre grad er oppmerksomme på plikten til eventuelt å fraråde kjøpet når det ikke sies direkte i loven.
En forskjell mellom finansavtaleloven og øvrig lovgivning innenfor vare- og tjenestekontrakter er at finansavtaleloven i større grad har en sosial begrunnelse. Erfaringene tilsier at gode tider medfører overdreven optimisme med hensyn til egen økonomi, noe omfanget av gjeldsordninger etter gjeldsordningsloven viser. Et poeng med finansavtaleloven må være å forhindre at folk havner i et økonomisk uføre. De øvrige lovene retter seg i mindre grad mot såpass vidtgående konsekvenser for forbrukerne.
En del kandidater skriver generelt om hvilke hensyn som begrunner forbrukervern, og tar da gjerne utgangspunkt i prinsippet om at avtaler skal holdes. Dette er e.m.m. ikke så heldig.

3. Vilkår for frarådingsplikt
Etter § 47 utløses frarådingsplikten dersom "økonomiske eller andre forhold" tilsier at långiver bør avstå. Med økonomiske forhold siktes det særlig til at lånet er stort i forhold til forbrukerens økonomi eller at nedbetalingsplanen er urealistisk. Med "andre forhold" siktes blant annet til at den underliggende handel er ufornuftig for forbrukeren. Et eksempel er at banken ser at kunden er i ferd med å kjøpe en klart overpriset leilighet. Det må etter min oppfatning være klart at bankens hovedforpliktelse knytter seg til de økonomiske forholdene. Det er her banken har særlig sakkunnskap i forhold til forbrukeren. Jeg antar det skal mye til før andre forhold medfører frarådingsplikt - særlig når det gjelder forhold utenfor bankens kjernevirksomhet. Det er sakkunnskapen som begrunner og utløser frarådingsplikten.
Bestemmelsene i håndtverkertjenesteloven § 7 og bustadoppføringslova § 8 inneholder også bestemmelser om frarådingsplikt. Også i disse bestemmelsene er det leverandørens særlige fagkunnskap som er begrunnelsen, noe som også sies direkte i bustadoppføringslova.
Etter kjøpsloven § 17 (2) (b) og avhendingslova § 3-2 (1) (b) har selger risikoen for tingens egnethet dersom han var kjent med kjøpets formål. Jeg nøyer meg her med å vise til fremstillingen hos Krüger s. 195 flg. Både når selger kan sies å ha påtatt seg et konsulent eller prosjekteringsansvar, men også ellers vil selger her kunne ha plikt til å fraråde kjøper dersom tingen ikke er egnet til formålet. Det kan sikkert også finnes andre eksempler på bestemmelser som i større eller mindre grad medfører at leverandører har at ansvar for å veilede forbrukere i kraft av sin sakkunnskap.
Ellers kan det også sies noe om ugyldighet etter avtaleloven § 36. Hagstrøm/Selvig, kontraktsrett til studiebruk hefte 1 viser blant annet til Rt. 1995 side 1540, som gjelder opplysningsansvar ved kausjonsavtaler. I dag ville vel slike forhold bli regulert av bestemmelsen i finansavtaleloven § 60 om frarådingsplikt i kausjonsforhold.
Jeg synes de kandidatene som kommer best ut av det er de som klarer å sammenligne de mer prinsipielle sidene ved relevante forbrukervernsbestemmelser. En del sammenligner vilkårene i f.eks finansavtaleloven og bustadoppføringslovfa på mikronivå. Jeg har vanskelig for å se den store verdien av det siden vi befinner oss på så vidt forskjellige rettsområder. En del argumentere til og med for at finansavtalelovens bestemmelser får betydning ved fortolkningen av f.eks bustadoppføringslova, og det må e.m.m. være feilslått. En kandidat hevdet således at det måtte innfortolkes et krav om skriftlig fraråding i bustadoppføringslova etter en slags analogi fra finansavtaleloven og begrunnet dette med konsekvens og sammenheng i rettssystemet. Men også utenfor disse mer ekstreme tilfellene mener jeg det vil ha nokså begrenset verdi å trekke fram småvariasjoner i de forskjellige lovbestemmelsene.

4. Virkninger av brudd på frarådingsplikten
Finansavtaleloven § 47 og andre bestemmelser om eksplisitt frarådingsplikt medfører at forbrukerens forpliktelser lempes, og således kan de vel sies å ha størst likhet med rimelighetssensur etter avtaleloven § 36. Bestemmelsene i kjøpsloven og avhendingsloven medfører at mangel foreligger om kjøpet ikke frarådes og virkningen blir da at misligholdssanksjoner kan gjøres gjeldende.

5. Bedømmelse
For å bestå må kandidatene i hvert fall finne frem til bestemmelsen om frarådingsplikt i finansavtaleloven § 47, kunne si noe om hva slags bestemmelse dette er, samt finne noen relevante eksempler til å sammenligne med.
For å få laud antar jeg at kandidatene må avdekke en viss innsikt i de mer prinsipielle sidene ved finansavtaleloven § 47, og få frem noe fornuftig om sammenligning med annet lovfestet forbrukervern. Jeg antar at de som klarer å utlede noe av interesse fra bestemmelsene i kjøpsloven og avhendingsloven gjerne vil havne i laudgruppen.
Så langt virker det som få kandidater stryker, samtdidig som få gjør det bra. Av de besvarelsene jeg har rettet er det mange som havner i haudgruppen.

* * *

Oppgave B
Emnene er godt dekket i den anbefalte litteraturen, og oppgaveteksten er etter min mening oversiktelig og grei. Det er verdt å merke seg at læringskravet er grundig kjennskap når det gjelder misligholdslæren (entreprenørens krav) mens det kun kreves kunnskap om direktekravsreglene (byggherrens og boligkjøperens krav). Dette må få betydning for hvilken detaljgrad som kan kreves.
Oppgaven kan nok være krevende for mange. For det første kan det være vanskelig å begrense behandlingen av mer generelt stoff, for eksempel om de nærmere vilkårene for erstatningsansvar mellom vareleverandør og entreprenør. For det andre er direktekravsreglene til dels kompliserte og det kan bli vanskelig å holde tungen rett i munnen.
Av den anbefalte litteraturen viser jeg særlig til 4. utgave av Krügers kjøpsrett; s. 153 flg. om mangelsbegrepet, s. 365 flg. om misligholdssanksjoner, s. 485 flg. om direktekrav og s. 570 flg. om reklamasjonsfrister ved direktekrav

1. Innledning
Innledningsvis i besvarelsen er det naturlig at kandidatene peker på hjemmelsgrunnlaget for kravet mot byggevareleverandøren i de forskjellige relasjonene. Hjemmelen må søkes i (lov)reguleringen for vedkommende omsetningsledd - kjøpsloven og NS 3409 for entreprenørens krav, bustadoppføringslova §§ 37 -38 for byggherrens krav og avhendingslova § 4-16 for boligkjøperens krav.
Oppgaven spør om leverandørens "ansvar" for mangler. Det naturlige er vel å ta for seg både gjensidighetsbeføyelser og erstatningsansvar. At formuleringen "ansvar" er valgt kan vel neppe gi grunnlag for kun å behandle vareleverandørens erstatningsansvar. Se bl.a. Krüger s. 491, som slik jeg forstår det bruker begrepet ansvar generelt om misligholdssanksjoner ved direktekrav.
Det mest hensiktsmessige er nok å gjøre innledningen til besvarelsen nokså kort. Begrunnelsen for reglene det antakelig best å ta opp under hvert underpunktene.

2. Byggeleverandørens ansvar i forhold til entreprenøren
Oppgaven spør om rettsstillingen der entreprenøren har kjøpt varene på egne vegne. Det er således på det rene at det foreligger næringskjøp, som gjerne er regulert i standardvilkår som NS 3409.

Konstatering av mangel
Slik oppgaveteksten er formulert må det være forsvarlig å forutsette at det foreligger mangel eller i hvert fall nøye seg med å si at det beror på det avtalte, kjøpslovens deklaratoriske regler om vanlig god vare, eventuelle offentligrettslige krav og bransjenormer/standarder. De som går inn i mangelsvurderingen vil antakelig få et dilemma med hensyn til hvor mye som skal tas med og faren blir at de skriver for mye generelt. Det må trekke ned.

Det kan kanskje sies noe om ansvarsfraskrivelser i forholdet mellom byggevareleverandøren og entreprenøren fordi dette får betydning for direktekravene som skal behandles senere. Det er helt på det rene at ansvarsfraskrivelser vil være gyldige innen vanlige rammer, og i NS 3409 pkt. 8.4 sikres effektiviteten av ansvarsfraskrivelser ved at byggevareleverandøren kan kreve regress overfor entreprenøren dersom han må innfri direktekrav fra senere omsetnings-ledd (som han etter ansvarsfraskrivelsen ikke skulle heftet for).

Reklamasjonsfrister
Kandidatene bør si noe om reklamasjonsfristene, fordi dette er et av de spørsmål som må vies en del oppmerksomhet når det gjelder direktekravene. Etter NS 3409 gjelder en absolutt reklamasjonsregel på 5 år. Dersom NS 3409 ikke brukes og det ikke er avtalt noen absolutt reklamasjonsfrist gjelder kjøpslovens 2-årsfrist. Det er likevel slik at dersom entreprenørens krav er et "regresskrav" på grunn av ansvar han har kommet i overfor forbrukeren, og som forbrukeren kunne gjort gjeldende direkte mot byggevareleverandøren, så vil entreprenøren kunne benytte 5-årsfristen i bustadoppføringslova, jf. lovens § 37 fjerde ledd, jf. § 30.

Misligholdsbeføyelser og ansvarets omfang
Ellers kan vel kandidatene si noe om hvilke beføyelser som er aktuelle, men også her kan besvarelsen med fordel gjøres kort. Slik jeg forstår det krever ikke oppgaveteksten noen grundig analyse av vilkårene for forskjellige misligholdsbeføyelser. Faren er snarere at kandidatene tar med for mye generelt stoff her.

3. Generelt om direktekrav
Reglene om direktekrav mot tidligere omsetningsledd er kompliserte, ikke minst på grunn av det tosporede systemet som ble innført i kjøpsloven § 84 (1) og (2). Direktekravsreglene som finnes i nyere kontraktslovgivning grovdeles i to grupper.
Noen regler bygger på det tradisjonelle "subrogasjonsprinsippet" fra Davangerdommen i Rt. 1981 side 445 og kjøpsloven § 84 (1). Begrunnelsen for direktekravet er her at selgerens mangelskrav går over på kjøperen i og med kjøpsavtalen. Etter dette resonnementet er det selgerens mangelskrav mot sin hjemmelsmann som kjøperen gjør gjeldende. Det er således et vilkår at kjøperen kan bevise mangel i tidligere salgsledd, men det er ikke et vilkår at mangel foreligger mellom selger og kjøper i sisteleddet.
Den andre gruppen er regler som bygger på "forbrukerprinsippet" som ble innført ved kjøpsloven § 84 (2) Her er det kjøperens eget mangelskrav som gjøres gjeldende mot tidligere salgsledd men kun i samme grad som selgerens mangelskrav mot tidligere salgsledd. Det er altså krav om mangel i begge relasjoner, og regelen kan som utgangspunkt synes strengere enn den rene subrogasjonsregelen, men se § 84 (3).
I tillegg har man reglene om tidligere omsetningsledds ansvar for opplysninger gitt til kjøperen, jf. kjøpsloven § 86.

4. Byggeleverandørens ansvar i forhold til forbrukerbyggherren

Vilkår for ansvar
Hjemmelen for forbrukerbyggherrens krav mot byggevareleverandøren er bustadoppføringslova § 37. Den bygger på "forbrukerprinsippet".

Det er "sitt mangelskrav" forbrukeren kan gjøre gjeldende, og det er således et vilkår at forbrukeren har et mangelskrav mot egen kontraktspart - entreprenøren. Kravet kan gjøres gjeldende "i same mon" som mangelen kan gjøres gjeldende av entreprenøren. Det er dermed også et vilkår at entreprenøren har et mangelskrav mot sin hjemmelsmann - byggevareleverandøren.
Kravet om mangel mellom entreprenør/byggevareleverandør modifiseres vesentlig av bestemmelsen i § 37 annet ledd. Ansvarsfraskrivelser i tidligere ledd kan ikke gjøres gjeldende overfor forbrukeren i større grad enn det som kunne vært avtalt mellom ham og entreprenøren, og mellom disse er ansvarsfraskrivelser stort sett utelukket, jf. bustadoppføringslova § 3. Forbrukerregelen i § 37 annet ledd vil imidlertid ikke gi rett til direktekrav hvis årsaken til at det ikke foreligger mangel i tidligere ledd for eksempel er at byggevareleverandøren har opplyst entreprenøren om feilen. Grensen mellom ansvarsfraskrivelser og mangelsvurdering kan imidlertid være uskarp.
Det kan også nevnes at bustadoppføringslova § 38 har en regel om ansvar for opplysninger gitt av tidligere omsetningsledd tilsvarende kjøpsloven § 86. Regelen innebærer at byggevareleverandøren kan bli erstatningsansvarlig for opplysninger han har gitt bl.a. i forbindelse med markedsføring, se § 27.

I bustadoppføringslova finnes det ingen subrogasjonsregel i tillegg til forbrukerregelen (slik det gjør i kjøpsloven). Forbrukerentrepriseutvalget antok i sin første innstilling i NOU 1992:9 side 84 at det praktiske behovet for en ren subrogasjonsregel er lite fordi bustadoppføringslova i stor grad er til hinder for ansvarsfraskrivelser mellom entreprenøren og forbrukerbyggherren.
Det viktige er at kandidatene får frem at det er eget mangelskrav som gjøres gjeldende, samt at ansvarsfraskrivelser ikke kan gjøres gjeldende overfor forbrukeren og at "same mon"-regelen således får begrenset betydning.

Kravets omfang
"Same mon"-begrensningen gjelder både også omfanget av mangelsansvaret mot tidligere ledd. I forarbeidene nevnes som eksempel at entreprenørens krav på prisavslag etter kjøpslovens kan være mindre forbrukerbyggherrens krav på prisavslag (på grunn av forskjellig kjøpesum). Forbrukerbyggherren kan da bare gjøre gjeldende det lavere prisavslaget som entreprenøren kunne krevet.
Krüger, kjøpsrett side 491, fremhever at det kan være grunn til å stille spørsmål ved den praktiske betydningen av dette resonnementet. Slik jeg forstår det er hans poeng at når entreprenørens krav justeres for mulig regress som følge av ansvar overfor forbrukerbyggherren så vil "same mon"-begrensningen få liten betydning. Se også Karnov note 148 hvor et tilsvarende synspunkt legges til grunn.
Det viktige er at kandidatene ser at "same mon"-begrensningen som utg.pkt gjelder både vilkårene for og omfanget av mangelsansvaret i tidligere salgsledd.

Reklamasjonsfrister
Forbrukerbyggherren må reklamere innen rimelig tid og senest 5 år etter overtakelsen, jf. bustadoppføringslova § 37 jf. § 30. Det er ikke krav om at han reklamerer innen fristene som gjaldt i det tidligere omsetningsleddet. Byggevareleverandøren kan således ikke påberope seg at mangelsansvar er bortfalt på grunn av fristene som gjaldt mellom ham og entreprenøren. Dette er vel er en naturlig følge "forbrukerprinsippet" - se den tilsvarende reklamasjonsregelen i kjøpsloven § 85 (2). Regelen innebærer en vesentlig styrking av forbrukervernet.
Det kan også nevnes at forbrukeren må finne seg i at kravet mellom entreprenøren og byggevareleverandøren kan være foreldet. Her gjelder det ikke forbrukervennlig særregulering.

5. Byggeleverandørens ansvar i forhold til boligkjøperen

Vilkår for ansvar
Boligkjøperen kan gjøre "krav på grunn av mangel" gjeldende mot tidligere avtaleparter, jf. avhendingslova § 4-16. Det kan kanskje være uklart om formuleringen "krav på grunn av mangel" forutsetter at det må foreligge mangel mellom boligkjøperen og selgeren (forbrukerbyggherren). Antakelig må bestemmelsen etter forarbeidene tolkes slik at det ikke er krav om mangel i sisteleddet, dvs. at bestemmelsen er en ren subrogasjonsregel, se Krüger s. 489-490.

Kravet mot byggevareleverandøren kan gjøres gjeldende i samme grad som krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren. Boligkjøperen trer inn i mangelskravet i tidligere salgsledd, og avhendingsloven har ikke forbrukerregler som kan gi boligkjøperen større rett enn hjemmelsmannen. Et spørsmål kan være om forbrukervern kan innfortolkes, men det lar jeg ligge.
Et spørsmål som det sikkert ikke er mange som kommer inn på er hvilket krav det egentlig er boligkjøperen trer inn i. Det kan enten være forbrukerbyggherrens direktekrav etter bustadoppføringslova § 37 eller entreprenørens mangelskrav mot byggevareleverandøren etter kjøpsloven (som forbrukerbyggherren i så fall har overtatt pr. subrogasjon og som har blitt overdratt videre til boligkjøperen). Dersom boligkjøperen trer inn i direktekravet etter § 37 vil han i så fall nyte godt av forbrukervernet i bustadoppføringslova. Da får man indirekte forbrukervern også etter avbendingslova.

Ordlyden i § 4-16 (1) og (2) som snakker om selgerens krav mot tidligere avtaleparter tyder etter min oppfatning på at det er "forrukerkravet" etter bustadoppføringslova § 37 boligkjøperen trer inn i. Dette er det eneste kravet forbrukerbyggerren har mot byggevareleveradøren, siden bustadoppføringslova ikke har noen subroasjonsbestemmelse (se over). Motargumentet er at bestemmelsen i bustadoppføringslova § 37 (3) i så fall blir overflødig, og det har nok ikke vært meningen.
Særregelen i avhendingslova § 4-16 (3)

Dersom avtalen gjelder nyoppført bolig som ikke har vært brukt som bolig i mer enn et år på avtaletiden gjelder bustadoppføringslova § 37 tilsvarende. Forutsetningen er antakelig at boligkjøperen skal behandles som om han selv var byggherre.
Regelen er begrunnet med at avhendingslova på flere punkter gir dårligere vern enn bustadoppføringslova.
Reklamasjonsfrister

Boligkjøperen må reklamere innen de frister som "gjeld i forholdet mellom seljaren og dei tidligare avtalepartane". Legges det til grunn at det er direktekravet boligkjøperen trer inn i betyr det at han også nyter godt av reklamasjonsfristene i bustadoppføringslova, se pkt. 3.3 over. Legger man til grunn at han trer inn i entreprenørens krav etter kjøpsloven må det reklameres innen fristene som gjelder i dette forholdet.

6. Om bedømmelsen
Når det gjelder entreprenørens ansvar mener jeg det må være riktig å honorere de som klarer å løsrive seg fra en mer generell fremstilling om mangelsansvar og som konsentrerer besvarelsen om de problemstillingene som er spesielle i forholdet byggevareleverandør og entreprenør. Kandidatene må i noen grad stå fritt med hensyn til hvor mye de tar med under dette punktet.
Når det gjelder direktekravene er læringskravet kunnskap. Dette må det legges vekt på. Jeg mener at de som klarer å si noe fornuftig om direktekravene og som viser at de har kunnskap utover lovens bestemmelser må få uttelling. De som i tillegg har oversikt og viser at de har forstått forskjellen mellom avendingslova og bustadoppføringslova må få god uttelling. (Dette er ikke en sammenligningsoppgave så det holder at det går frem at kandidatene er bevisste på at bestemmelsene har forskjellige vilkår og at rettsstillingen for hhv. forbrukerbyggherre og senere boligkjøper således kan bli forskjellig.) Jeg vil tro at forståelse på dette punktet vil gi en god indikasjon på grensen laud/haud.
Jeg presiserer at en del av problemstillingene kan det ikke ventes at kandidatene kommer inn på. Særlig gjelder dette spørsmålet om innfortolkning/indirekte forbrukervern i avhendingslova. Jeg tok det med for helhetens skyld.

Sist oppdatert 18.01.2002 av bmt Kommentarer til denne siden.

Sist oppdatert 15. juni 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.