|
Bokmål
UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -HØSTEN 1991
Praktisk oppgave - fredag 1. november 1991 kl. 09.00 - 18.00
I
Under høstferien i 1991 valgte Peder Ås en snarvei
til hytta i Grukkedalen. Veien var samme sommer opparbeidet av
grunneieren Lars Holm. Peder var blant de hytteeiere i området
som hadde bidratt ved veibyggingen, og følgelig var han
berettiget til å benytte veien.
Angjeldende fredag kveld kom Peder kjørende i en ny
mørk BMW 520. Nils Holm - sønn av Lars Holm - sto
ved veien for å kontrollere at ingen av de hytteeiere som
ikke hadde betalt sin andel ved utbyggingen benyttet veien. Nils
hadde vært utenlands i flere år, slik at han ikke
personlig kjente hver av hytteeierne. Hans far hadde imidlertid
uttrykkelig bedt ham om å være oppmerksom på
Hans Tastad - som eide en ny mørk BMW 520. Nils trodde
at det var Tastad som kom, og stilte seg midt i veien. Peder
forsøkte å overtale Nils til å flytte seg,
uten at dette lyktes. Peder ble sint og kjørte i langsom
fart. mot Nils, som ble presset ut til siden av bilens støtfanger.
Idet Peder passerte, skled Nils som følge av påkjørselen
og falt ned i grøften langs veien. Denne var full av vann,
idet det hadde vært sterk nedbør i dagene forut.
Nils falt mot en stein i grøfta og besvimte. Som følge
av vannansamlingen druknet han. Peder Ås så seg ikke
tilbake og var ikke klar over at Nils falt, slik at Peder kjørte
videre. Dertil kom at på veien opp til hytta hadde han
fått knust det ene sidespeilet, slik at det ikke var mulig
for ham å benytte dette.
Under etterforskningen i saken viste Peder Ås til at
han var berettiget til å bruke veien. Nils Holms opptreden
var urettmessig, og Peder hadde derfor under ingen omstendighet
gjort seg skyldig i noen straffbar handling. Subsidiært
mente den advokat som Peder hadde bistand fra at straffen kunne
nedsettes. Advokaten mente også at det under ingen omstendighet
kunne bli aktuelt med noen straffesak, da det ikke forelå
noen påtalebegjæring.
Innen påtalemyndigheten var det uenighet om saken. Politimesteren
i Lillevik mente at straffelovens § 239 kom til anvendelse,
og under enhver omstendighet mente han at straffelovens §
237 var anvendbar. Politifullmektig Nilsen mente at Ås
burde settes under tiltale etter straffelovens § 228, 2.
ledd, jfr. § 232 samt vegtrafikklovens § 31, jfr. §
12, 1. ledd.
II
I mai 1989 fikk bedriften Longvafisk A/S konsesjon på
lakseoppdrett i Lilleviksfjorden. Dette var et kjærkomment
tilskudd i Lillevik for så vidt angår arbeidsplasser.
Selve oppdrettsanlegget ville beskjeftige 8 personer i bygda,
hvor det i alt bodde 500 personer. Bedriftsledelsen mente at
strømforholdene her var særlig gunstig for laks,
og bedriften hadde ved etableringen senere samme år kontakt
med en rekke hoteller på Geilo vedrørende leveranse
av laks dersom kvaliteten ble som forventet. Bedriftsledelsen
vurderte også muligheten for selv å videreforedle
til røkelaks en del av produksjonen. I den forbindelse
fikk bedriften leie et kommunalt produksjonslokale. Det var imidlertid
helt nødvendig med oppussing av dette, men Lillevik kommune
hadde ikke økonomi til det.
Ordføreren reiste til Oslo og var i konferanse i Fiskeridepartementet.
Ekspedisjonssjef Fossen lovte å bidra så godt han
kunne til sysselsettingssituasjonen i Lillevik, idet produksjonen
av røkelaks ville gi ca. 10 nye arbeidsplasser. I budsjettproposisjonen
senere samme høst ble det foreslått 1,2 millioner
kroner til restaurering av bygget. Stortinget vedtok det foreslåtte
budsjett i desember 1989. 1 telefonsamtale med ordføreren
i januar 1990, sa ekspedisjonssjef Fossen at oppussingen ville
bli igangsatt i august 1990. Ordføreren bekreftet samtalen
i brev
til departementet samme dag. I brevet presiserte han at kommunen
forpliktet seg til å gjøre alt som sto i dens makt
for å sikre en vellykket gjennomføring av tiltaket.
Tilsagnet fra ekspedisjonssjef Fossen og svarbrevet fra kommunen
ble så av ordføreren referert i lokalavisen.
I juni 1990 var Sørlandet og Vestlandet utsatt for
mye varme, hvilket resulterte i en sterk algevekst. Denne rammet
også anlegget til Longvafisk A/S og bedriftens bankforbindelse
begjærte selskapet konkurs i juli 1990 - etter at all fisk
ved anlegget var gått tapt samme måned.
I brev av 20. august 1990 til Lillevik kommune meddelte ekspedisjonssjef
Fossen at Fiskeridepartementet etter dette ikke ville igangsette
oppussingsarbeidet i det kommunale produksjonslokalet. Kommunen
kontaktet etter dette et velrenomert advokatfirma i Bergen, og
dette anbefalte søksmål mot Staten v/Fiskeridepartementet.
I stevningen til Oslo byrett gjorde advokat Kirkerud gjeldende
at Fiskeridepartementets avgjørelse skulle kjennes ugyldig.
Det ble anført at departementet ikke hadde kompetanse
til nå å stoppe oppussingen. Dessuten ble det fremholdt
at grunnlaget for omgjøring var utilstrekkelig. Det ble
fremholdt at bygningen i oppusset stand kunne egne seg for andre
produsenter av røkelaks. Det var også mulig å
benytte bygget til foredling av andre fiskeprodukter. Det ble
også anført at kommunen og dens innbyggere hadde
fått en rett som de ikke kunne fratas.
Staten påsto saken avvist. Regjeringsadvokaten gjorde
i sitt tilsvar gjeldende at det ikke var gjort materielle feil
i forhold til Lillevik kommune. Staten tilbakeviste videre anførslene
i stevningen og fremholdt at departementet ikke hadde gjort noen
feil. Endelig anførte Regjeringsadvokaten at forholdet
mellom Stortinget og departementet ikke kunne prøves for
domstolene.
III
Mandag 30. september 1991 hadde Lillevik Tidende et oppslag
på første side med følgende overskrift:
"Er kontorsjef Tastad korrupt?
Bakgrunnen for oppslaget var at journalist Holm foregående
søndag hadde fått en henvendelse fra en privatperson
om at kontorsjef Tastad i Lillevik kommune hadde fått kr.
20.000,- fra en navngitt forretningsdrivende for å skrive
en "positiv innstilling" vedrørende regulering
av et sentrumsområde. Vedkommende forretningsdrivende hadde
eierinteresser og var interessert i at området ble regulert
til forretningsbygg. Journalistens kilde hadde selv sett at beløpet
ble overlevert i kommunens kantine fredag 27. september. Forretningsmannen
(Halvorsen) hadde da uttalt: "Her er din del".
Etter at journalist Holm fikk opplysningene på søndag
ettermiddag, forsøkte han å ringe Halvorsen fra
sitt kontor, men han fikk da opplyst at Halvorsen og kontorsjef
Tastad var bortreist på elgjakt på Halvorsens hytte
hele neste uke. Holm mente at dette underbygget riktigheten av
den fremstilling hans kilde hadde gitt. Han tok ikke sjansen
på at den konkurrerende lokalavis skulle få tak i
nyheten.
Ved Halvorsens og Tastads hjemkomst ble det klarlagt at de
to deltok på samme tippelag og at overleveringen av kr.
20.000,- i kommunens kantine var Tastads andel i en tippegevinst.
Etter dette anla Tastad privat straffesak og påsto Holm
dømt etter straffelovens §§ 246 og 247. Under
saken gjorde Holm prinsipalt gjeldende at artikkelen ikke kunne
rammes, da redaktøren i avisen i sin 'Justering"
av artikkelen hadde stilt spørsmålstegn i overskriften.
Dessuten gjorde Holm gjeldende at han hadde vært i god
tro. Dertil kom at saken gjaldt sterke samfunnsinteresser, nemlig
å forhindre korrupsjon blant offentlige tjenestemenn. Atter
subsidiært gjorde Holm gjeldende at straffelovens §
246 ikke kunne benyttes, og under ingen omstendighet kunne straffelovens
§§ 246 og 247 benyttes i konkurrens.
Herover forfattes en betenkning hvor såvel de prinsipale
som subsidiære spørsmål drøftes. |
