UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -HØSTEN 1992
Praktisk oppgave - fredag 30.oktober 1992 kl. 09.00 - 18.00
I
Våren 1991 ble A/S Vertshuset i Lillevik tatt under
konkursbehandling. Rådmannen i kommunen foreslo da at selskapets
kommunale bevilling til salg av øl og skjenking av alkoholholdig
drikk skulle tildeles et annet skjenkested. Fra før hadde
bare bygdas hotell kommunal bevilling.
I forbindelse med etableringen av et alpinsenter i bygda ble
det på vårparten samme år ferdig ytterligere
et hotell og to motell, Lillevik Nye Hotell A/S, A/S Krodrift
og A/S Alpinmotell. Disse var interessert i skjenkebevilling.
Studentsamskipnaden ved stedets distriktshøgskole så
nå også en mulighet til å utvide sitt "tilbud"
til studentene, og den søkte om skjenkebevilling i kro
og kantine ved Grivi studentheim.
Under kommunestyrets behandling i august 1991 av søknadene
fra de 4 interessentene, fremmet en representant fra Kr.F. forslag
om at Lillevik maksimalt skulle ha 2 skjenkebevillinger - og
han foreslo at bygdas nye hotell Lillevik Nye Hotell A/S - fikk
den ledige bevilling. Han uttalte at kommunen tidligere hadde
gitt positive signaler overfor hotellets eier. Dette måtte
tillegges vekt. Representanten uttalte videre "at bygdas
ungdom bør skjermes mot drikk og svir, og ved at hotellet
tildeles bevilling vil det stort sett bli "champagne- og
kaviareliten" fra hovedstaden som blir skjenket." Representanten
mente at de sistnevnte var upåvirkelig i retning av "fråhald"
Et knapt flertall i kommunestyret var enig i begrensningen
på 2 bevillinger. Videre besluttet et knapt flertall at
studentsamskipnaden ved Grivi studentheim burde få bevillingen
Samtidig vedtok det samme flertall som hadde stemt for begrensning
av antall bevillinger at søknaden fra de øvrige
søkere skulle avslåes.
Representanten Ola Utigarden oppsummerte flertallets standpunkt
dl fordel for Studentsamskipnaden på følgende måte:
- "Kommunen bør behandle studentene bra. Studentene
og distrikthøgskolen er et vekstpotensiale og en økonomisk
bærebjelke for kommunen og bygda - samtidig som skolen
tilfører bygda atskillig kulturelle impulser. Skolen kan
bli en vekstnæring i Lillevik".
Lillevik Nye Hotell A/S, A/S Krodrift og A/S Alpinmotell reiste
i oktober 1991 søksmål ved herredsretten. Saken
kom opp til hovedforhandling i september 1992. Under saken fremholdt
saksøkerne at kommunen ikke hadde noe å utsette
på de som sto ansvarlige for driften av de nevnte foretak.
Saksøkerne mente derfor at de hadde krav på bevilling.
De gjorde videre gjeldende at herredsretten hadde kompetanse
til å gi dom for dette. Subsidiært gjorde saksøkerne
gjeldende at vedtaket om å gi Studentsamskipnaden bevilling
var ugyldig, idet begrunnelsen fra flertallet var uholdbar.
Lillevik Nye Hotell A/S gjorde for sin del også gjeldende
at kommunen tidligere hadde forpliktet seg til å gi bevilling.
Hotellet anførte i den forbindelse drøftelser med
kommunen som i tid lå før hotellets eiere innsendte
søknad om reguleringsendring og byggetillatelse. Ved flere
skriftlige henvendelser til kommunen hadde hotellets eiere uttrykkelig
uttalt at "en forutsetning for å igangsette prosjektet
er at hotellet blir gitt skjenkebevilling". Rådmannen
i kommunen hadde dengang i et brev svart at ' "dette kunne
man regne med ville gå i orden. Spørsmålet
var ventilert i formannskapet og drøftelsen der viste
at man hadde stor forståelse for kravet". Lillevik
Nye Hotell A/S viste videre til at prosjektet innebar en totalinvestering
på over 70 millioner kroner. Det var uforståelig
og urimelig at bevilling ikke ble gitt dem.
Saksøkernes prosessfullmektig gjorde videre gjeldende
at et ugyldig vedtak automatisk utløser erstatningsansvar
for det økonomiske tap som saksøkerne hadde lidt
ved ikke å få bevilling.
Kommunens prosessfullmektig bestred saksøkernes anførsler.
II
Sommeren 1991 åpnet Lillevik Nye Hotell A/S. Hans Tastad
og Peder Ås var en lørdagskveld innom kafeteriaen
, hvor Hans bestilte sitronbrus. Det samme gjorde også
Peder - i mangel av at hotellet ikke hadde skjenkebevilling.
Sistnevnte hadde imidlertid medbrakt "hjemmebrent"
på en lerke på "innerlomma" Mens Tastad
var opptatt i samtale ved et nabobord, benyttet Ås anledningen
til å slå litt hjemmebrent i sitronbrusen til Tastad
for å spille ham et puss. Det var en kjent sak i bygda
at Hans Tastad hadde vært avholdsmann i hele sitt liv.
Tastad bemerket at sitronbrusen fra den lokale mineralvannprodusenten
var noe besk, men han tømte i seg innholdet uten å
være klar over tilsetningen.
Litt senere på kvelden bestilte Tastad nok en sitronbrus
og i et ubevoktet øyeblikk gjentok Ås historien.
Dette resulterte i at Tastad ble "noe brisen", idet
han tålte lite som følge av sin manglende erfaring
med alkohol. Tastad følte seg litt uvel og fant å
ville forlate kafeteriaen.
I garderoben ved utgangsdøren møtte han Lars
Holm - en kjent slåsskjempe i bygda. Holm- bar ved anledningen
en sammenslått paraply i hånden.
Tastad og Holm hadde ca. 112 år i forveien vært
i forliksrådet i anledning en nabotvist og det var et spent
forhold mellom dem.
På grunn av sin alkoholpåvirkning misforsto Tastad
situasjonen og han trodde at Holm hadde en jernstang og at han
hadde til hensikt å slå med denne. Tastad var da
føre var og slo til Holm med knytteneven ved nesepartiet,
og deretter tok han et kraftig tak i jakken til Holm og løftet
ham opp og dunket hodet inn i murveggen ved utgangspartiet.
En uke etter tildragelsen mottok Lillevik lensmannskontor
brev fra Lars Holms far med en detaljert redegjørelse
for hendelsesforløpet. Brevet sluttet slik: " Jeg
tillater meg å anmelde forholdet".
I brevet fulgte også en redegjørelse fra distriktslege
Bang:
- "Lørdag kveld 8. august hadde jeg kveldsvakt
ved Lillevik sjukestugu.
Kl. 23.20 ble Lars Holm brakt inn etter at han hadde vært
involvert i slagsmål. Ved undersøkelse ble det påvist
merker etter et slag under nesen samt en hevelse i bakhodet.
Lensmannsbetjent Vik opplyste at garderobevakten - som hadde
sett tildragelsen- hadde forklart at Holm var besvimt i ca. 5-6
sekunder. Ved vanlig undersøkelse ble det påvist
en sannsynlig lett hjernerystelse. Det ble også påvist
bløtdelshevelse rundt nesepartiet, noe som skyldes blødning
i vevene. Jeg fant det nødvendig med innleggelse på
Lillevik sjukestugu til observasjon. Neste formiddag virket han
bedre, og jeg fant det forsvarlig med utskriving. Det ble imidlertid
bestemt at han skulle være delvis sykmeldt i 3 dager og
at han skulle ta det med ro en ukes tid."
Hordaland statsadvokatembeter utferdiget i november 1991 tiltale
ved Lillevik herredsrett overfor Hans Tastad for overtredelse
av straffelovens § 228 første og annet ledd samt
ved samme anledning å ha overtrådt løsgjengerlovens
§ 17. I tiltalebeslutningens post III var medtatt følgende:
Straffelovens § 318 første ledd, jfr. § 317
Grunnlag:
|
a |
Onsdag 26. juni 1991 kjøpte han i Lillevik en Clarion
kassettspiller for kr. 800,- av Peder Ås, til tross for
at han var kjent med at kassettspilleren var stjålet fra
en bil parkert ved bussterminalen i Lillevik. |
|
b |
Tirsdag 2. juli 1991 på torget i Lillevik videresolgte
han en Clarion kassettspiller som nevnt i post a til en ukjent
person, til tross for at han var kjent med at kassettspilleren
var stjålet slik som nevnt i post a. |
Lillevik herredsrett administrert av dommerfullmektigen dømte
Hans Tastad etter tiltalens post I (legemsfornærmelsen)
og post III. Rettens formann stemte videre for fellelse etter
post II - overtredelse av løsgjengerlovens § 17,
men flertallet -meddommerne - frifant på dette punkt, idet
de ikke fant godtgjort at Tastad var beruset ved anledningen.
Tastad bestred domfellelsen for post I og III og begjærte
fornyet behandling ved lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg
besluttet torsdag 20. februar 1992 å tillate lagmannsrettsbehandling.
Etter dette utferdiget Hordaland statsadvokatembeter 10. mars
s.å. tiltalebeslutning ved Gulating lagmannsrett. Tiltalebeslutningen
var identisk med den som var utferdiget for Lillevik herredsrett
på samtlige punkter - også overtredelsen av løsgjengerlovens
§ 17.
Saken kom opp til hovedforhandling i lagmannsretten mandag
12. oktober s.å. I bevisoppgaven i tilknytning til lagmannsrettsaken
var Lars Holm oppført som vitne. I september tok han imidlertid
kontakt med statsadvokatembetet og orienterte om at han nå
var ansatt i ny jobb i Kirkenes, slik at han ikke kunne møte
i lagmannsretten. Påtalemyndigheten besørget da
bevisopptak av Holm ved Tana og Varanger herredsrett. Dette fant
sted tirsdag 6. oktober. Under bevisopptaket hadde det ikke vært
forsvarer til stede. Under hovedforhandlingen i lagmannsretten
ønsket aktor å lese opp protokollasjonen fra bevisopptaket,
men forsvareren protesterte mot dette. Han gjorde blant annet
gjeldende at han - dersom bevisopptaket ble tillatt dokumentert
og Tastad ble dømt - ville påanke saksbehandlingen
i lagmannsrett til Høyesterett. Forsvareren hevdet at
manglende forsvarer var en ubetinget opphevelsesgrunn. Videre
hevdet han at opplesning ville krenke Europakonvensjonens artikkel
6.
Innledningsvis under lagmannsrettsaken protesterte også
forsvareren mot sakens fremme for så vidt angikk post I
og H, idet han hadde prosessuelle innsigelser.
Under lagmannsrettsbehandlingen ble, også distriktslege
Bang ført som vitne. Denne opplyste at den opprinnelige
legeerklæringen ikke ga et dekkende bilde, idet Holm hadde
vært fraværende fra sitt arbeid i 17-dager, men distriktslegen
hadde glemt å ettersende en erklæring om dette til
påtalemyndigheten.
Den møtende statsadvokat - som var en annen enn den
som hadde utferdiget tiltalebeslutningen - gjorde i sin prosedyre
gjeldende at forholdet i tiltalens post I måtte henføres
under straffelovens § 229, jfr. § 232.
Tiltaltes forsvarer - advokat Olav Hansen - bestred at det
var adgang til å ta i betraktning den nye opplysning fra
distriktslege Bang, da denne først fremkom under hovedforhandling
i lagmannsrett. Under enhver omstendighet måtte dette tilsi
at saken måtte utsettes. Forsvareren mente videre at lovanvendelsen
ikke kunne endres til skade for Tastad, da det var denne som
hadde begjært fornyet behandling på dette punkt.
Dessuten mente forsvareren at verken § 229 eller §
232 kunne anvendes. Under enhver omstendighet mente forsvareren
at Tastad måtte frifinnes, idet hendelsen i garderoben
oppsto fordi Tastad var "lurt" til å drikke.
Atter subsidiært gjorde forsvareren gjeldende at Tastad
handlet i nødverge. Forsvareren hadde videre innsigelser
mot lovanvendelsen vedrørende tiltalepunktene heleri.
Statsadvokaten gjorde gjeldende at tiltalen vedrørende
legemskrenkelsen og løsgjengerlovens § 17 hadde utspring
i samme faktum. Han bestred avvisningspåstanden. Subsidiært
mente han at straffelovens § 350 første ledd måtte
kunne bringes til anvendelse. Han bestred videre at det var noen
feil vedrørende lovanvendelsen i tilknytning til tiltalens
post III.
Drøft og ta stilling til de prinsipale og subsidiære
spørsmål som er reist i oppgaven. |
