UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

 

Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -HØSTEN 1993
Praktisk oppgave - fredag 29. oktober 1993 kl. 09.00 -18.00

Del I

Søsknene Peder, Lars og Marte Ås arvet våren 1992 setereiendommen "Bråtavollen" gnr. 8, bnr. 32 og 64, beliggende på fjellet i Lillevik kommune. På eiendommen stod en gammel stølsbu i dårlig forfatning, en løe, og et båthus.

De ønsket i tillegg å oppføre to hytter på setervollen, slik at alle tre fikk seg et feriehusvær på fjellet.

I slutten av september 1992 skrev de til kommunens tekniske etat, og anmodet om en forhåndsuttalelse om det kunne påregnes at det ville bli gitt -samtykke til oppføring av to nye hytter på setereiendommen.

I brev av 15 november 1992 fra teknisk sjef het det:

"Deres forespørsel har vært forelagt bygningsrådets formann, og har vært vurdert ved teknisk etat På denne bakgrunn kan jeg opplyse at man er blitt noe tilbakeholdne med å tillate ny hyttebebyggelse. i tradisjonelle seterområder, men at man i et tilfelle som dette hvor det er tale om å rinne en løsning på et arveoppgjør, nok bør kunne gi dispensasjon fra reglene, såfremt hyttene får en størrelse, utforming, materialvalg, samt en plassering som er tilpasset omgivelsene."

Arvingene holdt et sameiemøte i slutten av november 1992 hvor de ble enige om at Peder skulle overta stølsbua og sette den i stand, mens Lars og Marte skulle føre opp hytter. De to bestilte hver sin laftehytte fra et ferdighyttefirma. Peder, som hadde endel byggematerialer til overs etter husbygging, satte umiddelbart i gang med å restaurere stølsbua. Han var ferdig med grunnmur og reisverk, samt yttervegger og. yttertak, da snøen kom i begynnelsen av desember 1992.

Den 15 februar 1993 søkte de bygningsrådet på vanlig måte om samtykke til å foreta hovedombygging og påbygging på stølsbua, jfr. plan- og bygningsloven 14 juni 1985 nr. 77 § 93, 1. ledd, bokstav b, jfr. § 87, og om samtykke til å oppføre to nye bytter på eiendommen, jfr. § 93, 1. ledd, bokstav a. Stølsbua, som fra før var på 40 m2 grunnflate ble søkt utvidet til 60 m2 slik som Peder allerede hadde utført. De to andre omsøkte hyttene var hver på 64 m2 De viste i søknaden til hvordan bygningsmassen skulle fordeles dem i mellom, og fremhevet at de følte nær tilknytning til setra. Det ble videre vist til at Marte var rullestolbruker, og derfor på grunn av manglende mobilitet, hadde særlig behov for å ha et eget feriested.

Lillevik bygningsråd behandlet søknaden den 10 mars 1993, og traff følgende vedtak:

"Det omsøkte areal ligger i et område som i kommuneplanen er utlagt til landbruks-, natur- og friluftsområde, jfr. plan- og bygningslovens § 20-4, første ledd nr. 2, og 2. ledd bokstav c, hvor det gjelder følgende retningslinjer:

Område der det kun er tillatt med oppføring av bygg knyttet til stedbunden næring. Oppføring av ny- og vesentlig utvidelse av fritidsbebyggelse er ikke tillatt.

I de utfyllende bestemmelsene til kommuneplanens arealdel, jfr. plan- og bygningslovens § 20-4, annet ledd, bokstav e, for Lillevik kommune, vedtatt medio desember 1992, satt i kraft den 1. januar 1993 heter det:

Hyttetomter skal til vanlig ikke være større enn 1,5 dekar. Unntak kan gjøres der terrenget tilsier det. Det blir ikke gitt samtykke til å dele fradelte hyttetomter. På hver hyttetomt kan det bygges en hytteferiehusvær.

Samlet bygningsmasse skal ikke overstige 125 m2 BRA (bruksareal) pr. tomt. Hytter/feriehusvær kan bare bygges i en etasje uten kjeller, men unntak kan gjøres der terrengforholdene tilsier det.

Bygningsrådet har holdt befaring på "Bråtavollen", og har merket seg at stølsbua er forsøkt restaurert og utvidet til 60 m2 før søknad er innsendt og tillatelse er gitt. Løen er på ca. 24 m2 og båthuset er på 32 m2- Dette innebærer at det med 2 ekstra hytter på 64 m2 vil bli en samlet bygningsmasse på 244 m2, noe som vil være i strid med kommuneplanen, eller kan være til vesentlig ulempe for gjennomføringen av planen, jfr. plan- og bygningslovens § 20-6, annet ledd.

Bygningsrådet finner derfor at det, dersom søknaden skal imøtekommes, i så fall må skje ved dispensasjon i medhold av plan- og bygningslovens § 7.

Bygningsrådet finner å kunne dispensere fra kommuneplanbestemmelsene i medhold av plan- og bygningslovens § 7, 1. ledd, og tillater oppføring av de to omsøkte hyttene, på følgende vilkår.

1 Stølsbua og løa rives
2 Køyeseng og ovn installert i båthuset fjernes, slik at bygningen ikke kan nyttes til overnatting.
3 Hyttene må ha en form og et utseende som harmonerer, og som står i forhold til omgivelsene. Bygget skal settes på armert grunnmur. Taket skal utformes som saltak med takvinkel 22-350. Det skal ha kraftige vindski, og rikelig (min. 50 cm) utstikk.
4 Eierne av de to hyttene må betale andel i vinterbrøyting av fellesveien til Bråteseteren stølslag til kommunen.

Vedrørende vilkåret om riving av stølsbua er det lagt vekt på at Peder uten tillatelse har påbegynt arbeidet med stølsbua før han søkte, noe som er i strid med plan- og bygningslovens § 93, jfr. § 110 nr. 2. Det er også et negativt element ved søknaden at det uten samtykke er laget ildsted i. båthuset, jfr. plan- og bygningslovens § 93, jfr. § 87, nr. 2, bokstav d.

På den annen side finner bygningsrådet at det likevel kan tillates at det tilsammen står to husvær der, fordi vollen er såvidt stor som 14 dekar, og at arealkravet i kommuneplanen ikke overskrides så meget Det at Marte er rullestolbruker og at det er tale om et arveoppgjør, er personlige forhold og ikke relevante hensyn etter plan- og bygningsloven.

Tre fritidsboliger kan det imidlertid ikke dispenseres til, nå som alt har blitt strengere på grunn av kommuneplanen."

Søsknene Ås var meget misfornøyd med vedtaket, og påklaget det i rett tid til fylkesmannen. Fylkesmannen stadfestet ca. I måned senere vedtaket på alle punkter, og tiltrådte bygningsrådets begrunnelse.

Søsknene Ås tok deretter ut stevning ved Lillevik herredsrett mot staten med påstand om at fylkesmannens vedtak måtte kjennes ugyldig, forsåvidt angikk vilkår nr. 1, 2 og 4.

De viste prinsipalt til at bygningsmyndighetene måtte være bundet av sitt brev av 15 november 1992, og gi samtykke ved dispensasjon uten vilkår. De viste også til at de hadde innrettet seg på at de kunne stole på brevet. Staten på sin side gjorde gjeldende at bygningsmyndighetene kun hadde fulgt loven, og uansett ikke kunne være bundet av brevet. Staten. viste forøvrig til bestemmelsen i plan- og bygningslovens §§ 10-1, 11-1 og 11-2 og pekte på at det ikke var truffet noe delegasjonsvedtak. I alle fall kunne ikke klageinstansen være bundet av forhåndsuttalelsen.

Søsknene Ås gjorde også gjeldende at vedtaket led av hjemmelsmangel, da det ikke kan settes tyngende vilkår etter plan- og bygningslovens § 7, 1. ledd. Bygningsmyndighetene skal kun se til at tiltaket ikke er lovstridig, og plikter å gi samtykke såfremt de ikke har avslagshjemmel, jfr. plan- og bygningslovens § 95 nr. 2. Staten på sin side anførte at retten ikke kunne prøve dispensasjonsspørsmålet, og dermed heller ikke vilkårene som ble satt. Dessuten hevdet staten at vedtaket hadde hjemmel i loven.

Søsknene Ås gjorde videre gjeldende at vedtaket måtte være ugyldig på grunn av at bygningsmyndighetene hadde bygget på uriktig faktum, ved at man la til grunn at vollen var på 14 dekar, mens den i virkeligheten var på 20,5 dekar. Dette faktum erkjente staten i tilsvaret at skyldtes en intern feil hos kommunen hvor man hadde oversett bnr. 64 som var på 6,5 dekar. Denne feilen ble ikke oppdaget under klagebehandlingen, hvilket staten erkjente. Staten hevdet at feilen ikke kunne lede til ugyldighet.

Søsknene Ås viste endelig til at vedtaket måtte være ugyldig på grunn av myndighetsmisbruk.

Søsknene Ås anførte at det var tatt usaklige hensyn når man "straffet" Peder ved å pålegge ham å rive fordi han hadde begynt ombyggingen før han søkte. De mente også at det var usaklig å trekke betaling for vinterbrøyting inn i byggesaken, selv om det var riktig at kommunen på grunn av et anlegg lenger inne på fjellet brøytet veien hele vinteren, noe som gjorde at man fikk vinterbrøytet vei også til søsknene Ås sin eiendom.

Skjønnet som var utvist i byggesaken var dessuten uforsvarlig, da man ikke hadde lagt vekt på Martes funksjonshemming og hensynet til å løse arveoppgjøret til beste for alle søsknene. Det var ifølge arvingene heller ikke foretatt noen konkret og individuell skjønnsvurdering i saken.

De viste videre til at det forelå usaklig forskjellsbehandling, idet bygningsrådet 4 ganger, nemlig i 1982, 1989 som i 1991, og endog i januar 1993 hadde tillatt andre søkere som ledd i arveoppgjør å føre opp flere bygninger både på hyttetomter og på setereiendommer. Staten erkjente dette, men viste til at etter innføringen av kommuneplanen var myndighetene blitt langt mer bevisst på arealbruken i kommunen.

I alle tilfeller anførte arvingene at vilkår nr. I og nr. 2 i vedtaket var så urimelige at de måtte kjennes ugyldige alene av den grunn. De pekte på at bare de tapte verdiene med å rive stølshuset ville komme til å ligge rundt kr. 80.000.-.

Staten bestred at det forelå ugyldighet på grunn av myndighetsmisbruk.

II

Peder Ås mottok i mars 1993 brev fra Lillevik ligningskontor med varsel om fravikelse av hans selvangivelse for inntektsåret 1992, jfr. ligningslovens § 8-3.

I varselet ble han underrettet om at han ville bli fordelsbeskattet for egeninnsats i forbindelse med oppføring av bolighus og restaurering/utvidelse av stølsbua.

Peder er sivilingeniør av utdanning, og han er ansatt på en permanent boreplattform på norsk sektor i Nordsjøen. Hans tjenesteturnus består, i at han er ute på plattformen 14 dager, og har deretter 3 uker fri, deretter er han nye 14 dager på plattformen, og for så å ha 4 uker fri, året igjennom. I sin fritid, samt i en 3 ukers sykmeldingsperiode, bygget han i perioden april-august 1992 et bolighus til seg og familien, samt at han høsten 1992 utførte de arbeider på stølsbua som er omtalt i del I ovenfor.

Peder påstod i sitt svarbrev at det arbeid han hadde utført på huset og stølsbua ikke kunne gi grunnlag for inntektsbeskatning. Han viste til at han i alle tilfeller ikke kunne beskattes for verdien av egen innsats på hytten, så lenge den var krevet revet av bygningsmyndighetene. Videre, hevdet han at verdien av egeninnsatsen ville komme til beskatning når han avhendet eiendommen i fremtiden, og at den derfor selvsagt ikke kunne skattlegges nå.

Ligningskontoret varslet og så om at man ville inntektsbeskatte ham for den avtalen han hadde oppnådd gjennom en utenlandsk ambassade om at noen av landets VIP-personer skulle disponere hans bolig under OL 1994, og at han skulle være, sjåfør for dem under deler av OL 1994. Etter avtalen skulle han få kr. 68.000.- for OL-dagene, og kr. 34.000.- ved en eventuell avbestilling forut for OL, uansett avbestillingsgrunn. Beløpet skulle erlegges 14 dager etter at en eventuell avbestilling fant sted. Han mottok avbestilling den I desember 1992. Peder har ennå ikke mottatt oppgjør, og er underrettet om at de reelle leierne. for tiden ikke har penger.

Peder. bestred i svarbrevet at han kunne inntektsbeskattes for dette. Han viste for det første til at boligen var gjenstand for prosentligning, noe kommunen erkjente. Det var dessuten, hevdet han, høyst usikkert om beløpet noen gang ville bli betalt, og det var jo allerede klart at intet var betalt i 1992. 1 alle tilfelle kunne han ikke inntektsbeskattes for hele beløpet.

I varselet fra ligningskontoret ble det videre meddelt at man ville inntektsbeskatte Peder for en gratis flyreise som han hadde opptjent pr. 1. desember 1992- på grunn av diverse reiser til og fra USA foretatt i løpet de to foregående år. Reisene var foretatt i tjenesten, og var betalt av det oljeselskapet han jobbet for. Det var flyselskapets bonusordning som gjorde at han opptjente en gratis flyreise etter et visst antall bonuspoeng. Han foretok reisen i mai 1993 til Rio de Janeiro. Den inkluderte også to gratis døgn på flyselskapets hotell i Rio. Reisens verdi inklusive hotellovernattingene var på kr. 17.500. Peder anførte i sitt svarbrev for det første at han ikke kunne beskattes for beløpet, og at det i alle fall ikke kunne være skattepliktig i 1992, da reisen først ble foretatt i 1993. Han viste også til at han ikke ville ha reist på en slik tur dersom han ikke hadde opptjent den som beskrevet, og mente at han derfor under ingen omstendighet kunne bli skattepliktig for hele beløpet.

Over dette skal det skrives en utredning hvor såvel de prinsipale som de subsidiære rettsspørsmål skal drøftes og avgjøres.


Vedlegg: Forskrift om prosentligning m.v. av bolig- og fritidseiendommer.

FORSKRIFT OM PROSENTLIGNING M.V. AV BOLIG- OG FRITIDSEIENDOMMER

Forskrift nr 8889 av 24. juni 1976 med senere endringer, senest av 3. mai 1990

§1 Prosentligning når bolig- eller fritidshus har skiftet eier eller er nyoppført.

Prosentinntekt skal bare beregnes for det antall hele måneder skattyteren har eiet eiendommen.
Er bygningen ferdig oppført i løpet av inntektsåret, skal prosentinntekten beregnes for det antall hele måneder som er gått fra den ble eller kunne vært litt i bruk.

§ 2 Endring i eiendommens verdi i løpet av året.

Dersom eiendommens ligningsverdi i løpet av inntektsåret er endret på grunn av påbygging, tilkjøp, frasalg, riving, skade e.l., skal det tas hensyn til dette ved inntektsberegningen. Prosentinntekten skal di beregnes på grunnlag av den høyere verdi for det antall hele måneder som eiendommen har hatt denne verdi, og på grunnlag av den lavere verdi for det resterende antall måneder.

§ 3 Brukshindring.

Dersom eiendommen i en del av året ikke har vært brukbar som bolig, skal det ikke beregnes prosentinntekt for det antall heie måneder som brukshindringen har vart.

§ 4 Særskilt fradrag for ekstrautgifter på grunn av skade.

Det kan kreves særskilt fradrag for utgifter som skyldes ekstraordinær skade, så som sopp-, storm- eller vannskade o.l. Fradrag etter denne bestemmelse er begrenset til den av de ekstraordinære utgiftene som overstiger kr. 10.000.

§ 5 En mindre del av boligeiendommen benyttes i eierens ervervsvirksomhet.

Prosentligning foretas selv om en del av eiendommen benyttes i eierens ervervsvirksomhet, dersom utleieverdien av ervervsdelen ikke er høyere enn utleieverdien av den delen som eieren benytter til egen bolig.
For erversbruken innrømmes fradrag med 6.5 pst. av ligningsverdien for ervervsdelen. Etter krav fra eieren kan fradraget beregnes til 5 pst.
Ligningsverdien for ervervsdelen fastsettes på grunnlag av forholdet mellom utleieverdien av boligen og ervervsdelen.

§ 6 En mindre del av boligeiendommen leies ut.

Prosentligning foretas selv om en del av eiendommen leies ut, dersom utleieverdien av den utleide del ikke er høyere enn utleieverdien av den del som eieren benytter som egen bolig.

§ 7. Hele eller en større del av boligeiendommen leies ut.

Såfremt utleieperioden ikke går over mer enn halve innteksåret, skal prosentligning foretas selv om en større del av boligen enn det som er fastsatt i § 6 er utleiet. Er utleieperioden lenger, anvendes direkte ligning for hele året.

§ 8 Utleie av fritidshus.

For fritidseiendom som nyttes av eieren til eget bruk, foretas prosentligning selv om eiendommen, leies ut deler av året. Det samme gjelder ved delvis utleie gjennom hele året. l tillegg til prosentinntekten medtas som inntekt 85 pst. av den del av leieinntekten som overstiger kr. 10.000. Bestemmelsen gjelder ikke for utleiehytter.

§ 9 Ligningsmåten for fredede bygninger.

For boligeiendom som er fredet eller lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50, kan eieren kreve at direkte ligning gjennomføres. I så fall skal direkte ligning gjennomføres i minst 10 år.

§ 10 Fradrag for vedlikeholdsutgifter etter endring av ligningsmåte

Når del foretas direkte ligning av en boligeiendom herunder fritidshus, innrømmes del fullt fradrag for vedlikeholdsutgifter inntil kr. 10.000. For den delen av vedlikeholdsutgiftene som overstiger kr. 10.000, reduseres fradraget dersom eieren i noen av de siste 5 årene er blitt prosentlignet for eiendommen. Reduksjonen gjennomføres med 10 pst. for hvert av årene med prosentligning.
Når en boligeiendom prosentlignes, innrømmes det ikke fradrag for vedlikeholdsutgifter inntil kr. 10.000. For den delen av vedlikeholdsutgiftene som overstiger kr. 10.000, innrømmes det fradrag med 10 pst. for hvert av de siste 5 årene eieren har blitt direkte lignet for eiendommen.
Fredede bygninger som er nevnt i § 9 er unntatt fra denne bestemmelsen.

strekOffisiell side
Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.