UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN CAND. JUR. EKSAMEN FJERDE AVDELING -HØSTEN 1994 Praktisk oppgave - fredag 11. november kl. 09.00 - 18.00 I I a)

Peder Ås kom en ettermiddag forbi Lars Holms store villaeiendom. Der så han Lars Holm i ferd med å klippe plenen med den nye plenklipperen sin. Peder, som kjente Lars Holm, kom i snakk med ham og spurte etter en stund om å få forsøke plenklipperen. Plenklipperen var selvkjørende og den som brukte den måtte sitte oppå for å betjene den, nærmest som en traktor. Plenklipperen var ikke registrert, men Peder trodde at en slik stor klipper var registreringspliktig som motorvogn, og han oppfattet klipperens typenummer som et registreringsskilt.

Mens Peder forsøkte maskinen, fikk Lars Holm beskjed om at det var telefon til ham, og han gikk inn i boligen sin. Holm bad om at Peder satte klipperen inn i garasjen og lukket døren. Peder klippet ferdig plenen til Holm og tenkte at han nå kunne nytte anledningen til å klippe også sin egen plen. Holm skyldte Peder penger, og dessuten ville han sikkert ikke ha noe imot at Peder brukte klipperen nå som han hadde hjulpet Lars med å klippe plenen ferdig. Peder kjørte klipperen over veien, gjennom en annen hage, og over på sin eiendom. Her klippet han sin egen plen. Da han skulle kjøre klipperen tilbake, stoppet den etter bare noen meters kjøring. Peder fikk ikke startet den og lot den bli stående utenfor huset sitt. Han tenkte at den nok var gått tom for bensin, og han ville etterfylle litt bensin etter middagen og kjøre den tilbake da. Mens Peder var inne for å spise middag, ble klipperen stjålet. Klipperen ble en uke senere funnet i Ødelagt stand, den kunne ikke repareres og måtte anses som verdiløs.

Lars Holm krevde at Peder måtte erstatte tapet, men siden Peder nektet å betale noe som helst, sendte Holm 2. mai 1994 et brev til politiet i Lillevik sålydende:

"Jeg vil med dette anmelde Peder Ås for å ha stjålet og underslått min gressklipper."

Peder mente at han ikke hadde stjålet klipperen når Lars hadde latt ham få låne den, og at heller ikke underslagsbestemmelsen kom til anvendelse. På grunn av at Peder hisset seg slik opp da han etterpå møtte Lars Holm, inngav Lars Holm like godt også anmeldelse for bilbrukstyveri. Etter Lars Holms mening kunne det ikke være noe vilkår for å kunne straffes for bilbrukstyveri at plenklipperen var registreringspliktig. Subsidiært fremholdt han at en her måtte vurdere Peder ut fra hans forutsetninger på handlingstidspunktet. Peder innrømmet at han hadde trodd at plenklipperen var registreringspliktig, men mente at en ikke kunne oppkonstruere en slik overtredelse. Klipperen var ingen bil. Dessuten var Peder i Holms tjeneste da han klippet Holms plen. For øvrig, hva enten det var tale om tyveri eller bilbrukstyveri eller annen overtredelse, så hadde jo Peder vært på vei tilbake for å levere plenklipperen fra seg., Dette måtte i alle fall vurderes som tilbaketreden helt eller delvis. Holm hevdet at tilbaketreden var det ikke, og at i alle fall var den ikke frivillig.

I b)

En stund etter at anmeldelsene var inngitt, syntes Lars Holm synd på Peder. Han hadde fått vite at Peder satt vanskelig i det økonomisk, og at denne saken var en stor belastning på Peders kone. Den 9. mai skrev Lars til politiet at han trakk anmeldelsene tilbake. På grunn av forsinkelsene med postgangen innkom brevet til politiet 16. mai. Politiet hadde den 11. mai sendt sakens dokumenter til statsadvokaten som straks, den 13. mai, tok ut tiltale mot Peder for tyveri, bilbrukstyveri og underslag. Tiltalen ble forkynt for Peder den 18. mai.

Da saken kom opp for Lillevik herredsrett, benektet Peder at forholdet var straffbart. Dessuten hevdet han at det ikke forelå gyldig påtalebegjæring, og at denne i alle fall måtte anses trukket tilbake. For øvrig hevdet Peder at han uansett ikke kunne dømmes for mer enn en av overtredelsene.

Aktor mente at anmeldelsene fra Lars Holm også måtte anses som påtalebegjæring, og at de var trukket tilbake så sent at Lars Holms mening nå ikke hadde betydning for påtalespørsmålet.

(Selve erstatningskravet for ødelagt plenklipper skal ikke behandles.)

I tiltalen hadde påtalemyndigheten tatt med et annet forhold,- hvor Peder angivelig hadde begått grovt bedrageri overfor sin arbeidsgiver Tastad Maskin A/S. Påtalemyndigheten var noe i tvil om forholdet var grovt, men tok ut tiltale for grovt bedrageri for alle tilfellers skyld. Peder innrømmet at det kanskje kunne være grunnlag for tiltale for simpelt bedrageri, men siden dette ikke var nevnt i tiltalen, kunne de ikke dømme ham for det. Subsidiært hevdet han at det manglet påtalekompetanse for det tilfellet at en kom til at det bare var simpelt bedrageri. Peder mente at for simpelt bedrageri var fornærmedes påtalebegjæring nødvendig. Aktor hevdet at dette hadde ingen betydning. Det fremgikk av tiltalen at allmenne hensyn tilsa påtale for grovt bedrageri. Kunne han dømmes for grovt bedrageri uten fornærmedes påtalebegjæring, måtte han også kunne dømmes for simpelt bedrageri når det var tale om samme forhold.

II II a)

Advokat Rud fikk på sin 8 mål store villaeiendom oppført en utepeis. Den virket ikke slik som han håpet, og den ble ikke brukt på noen år. Imidlertid fant hans samboer, Anette Ås, at peisen etter ombygging kunne brukes som brennovn for hennes hobby, som var å lage keramikkgjenstander. Anettes hobbyvirksomhet økte i omfang og i løpet av noen år var det nærmest en regulær produksjon som foregikk. Nærmeste nabo, Klara Holm, ble så plaget av røyk og lukt at hun klaget. Da både Rud og Anette bad henne passe sine egne saker, gikk hun til sin venn, advokat Haudar Laud, og bad ham ta seg av saken. Han sendte stevning til Lillevik herredsrett og nedla påstand om at Anette As var uberettiget til å bruke utepeisen som brennovn. Som begrunnelse ble anført at virksomheten var i strid med naboloven § 2. Advokat Rud tok til motmæle straks stevningen ble forkynt. Han mente saken måtte avvises, da herredsretten ikke var rett forum. En hadde andre fora for å ta opp slike saker i. Men skulle saken tas til behandling av herredsretten, måtte den avvises fordi Anette ikke var rett saksøkt, da hun ikke var eier av eiendommen; det var tale om bruk av advokat Ruds utepeis i advokat Ruds hage. Advokat Laud mente dette måtte være feil, han kunne saksøke hvem han ville uten at det kunne bli avvisning av den grunn.

II b)

Det endte med at saken ble fremmet og under innledningsforedraget la advokat Laud ned slik påstand:

"Advokat Rud og Anette Ås er uberettiget til å bruke utepeisen som brennovn på advokat Ruds eiendom."

Til dette protesterte advokat Rud. Han mente at saken nå ble utvidet til nye parter og at det ikke var mulig. Men advokat Laud mente at så lenge Rud var samboer med Anette, måtte dette være helt i orden. Det var jo ingen tvil etter stevningen om at Rud elet peisen, og at saksanlegget mot Anette fikk, betydning for ham og. Når han i tillegg hadde opptrådt i saken for Anette, måtte en kunne legge til grunn at han også var part .

II c)

Klara Holm tapte den materielle side av saken i Lillevik herredsrett, og hun ble ilagt saksomkostninger. Hun anket straks til lagmannsretten. I ankeerklæringen la hun ned slik påstand:

"Anette Ås kjennes uberettiget til all form for virksomhet på Ruds eiendom som påfører naboene ulempe som overstiger tålegrensen etter naboloven § 2."

Advokat Rud protesterte på dette. Prinsipalt anførte han at dette var en utvidelse av påstanden i forhold til saken for herredsretten, subsidiært hevdet han at noe slikt kunne en ikke få dom for. Klara Holm var ikke enig i dette. Påstanden gjaldt det samme tvistetemaet som saken i underinstansen; den virksomhet Anette Ås drev med brennovnen. Nå måtte hun stoppes en gang for alle. Ellers risikerte en at hun stadig laget nye peiser på eiendommen. En kunne ikke ha ny sak hvert år.

Rud hevdet at en ikke kunne få dom for å pålegge noen å være lovlydige i fremtiden. Slik påstanden nå var utformet, var det ikke noen tvist som skulle avgjøres. Han la ikke ned noen formell påstand, da han var usikker på hvordan påstanden skulle utformes, og overlot til domstolene å avgjøre om det var avvisning eller forkasting eller frifinnelse som var det rette. Holm protesterte mot dette og hevdet at det var partenes plikt å legge ned en klar påstand: en kunne ikke overlate til domstolene å velge eller utforme denne. Motpartene måtte vite hva de hadde å forholde seg til.

(De materielle sider av nabotvisten skal ikke behandles i denne oppgaven.)

Herover forfattes en betenkning, hvor såvel prinsipale som subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.

Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.