Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Bokmål
Banksjef Peder Ås hadde lenge gått og ønsket seg en mer representativ enebolig. Av advokat Pedersen fikk han kjøpt en byggeklar tomt på 850 m² i Presterudsveien 28. Tomta var i grunnboken skilt ut som eget bruksnummer. Tvers over tomta gikk en vei som tjente som adkomst for den bakenforliggende eiendom. Presterudsveien 2A, som ikke hadde annen avkjørsel til offentlig vei. Veiretten over Presterudsveien 2B var tinglyst som heftelse på eiendommen Veien var ikke til hinder for at tomta kunne bebygges, men den innebar en betydelig forringelse av utearealet.
De to eiendommene Presterudsveien. 2A og 2B, grenset mot nord til Presterudsveien 4, som var bebygget med fire lavblokker. med tilsammen 48 selveierleiligheter. Hver enkelt leilighet hadde i grunnboken fått sitt eget seksjonsnummer, mens utearealene lå som sameie mellom seksjonseierne. I grunnboken var Sameiet Presterudsveien 4 oppført som hjemmelshaver til eiendommens bruksnummer. Sameiet hadde eget styre og disponerte over de midler som skulle brukes til felles formål.
Over sameiets grunn, langs grensen mellom de tre eiendommene, gikk en vei, som lett ville kunne benyttes som avkjørsel for Presterudsveien 2A. Ved en reguleringsplan fra 1975 var veien imidlertid regulert til gangvei. slik at den ikke kunne benyttes som kjøreadkomst uten at det ble foretatt en endring av reguleringsplanen. I 1980, etter at reguleringsplanen var utarbeidet, men før boligblokkene var oppført, hadde imidlertid advokat Pedersen inngått en avtale med den daværende eier av tomta, entreprenør Bang, om at veien skulle kunne benyttes som avkjørsel for Presterudsveien 2A. Denne avtale var tinglyst som heftelse på Presterudsveien 4's grunnboksblad, men den var ikke tinglyst på hver enkelt selveierseksjon. Heller ikke ble det opplyst noe om denne heftelsen på fellesarealet da leilighetene ble overdratt til de enkelte seksjonshavere.
Overfor Ås hadde advokat Pedersen opplyst at eieren av Presterudsveien 2A i sin tid hadde sagt seg villig til å benytte veien over sameiets eiendom, dersom det skulle bil aktuelt å bebygge Presterudsveien 2B. Noen skriftlig avtale forelå imidlertid ikke.
Før Ås kjøpte tomta, henvendte han seg til bygningsrådet, som hadde kompetanse til å foreta mindre vesentlige endringer i reguleringsplanen. Henvendelsen ble besvart med et brev, hvor det ble opplyst at saken hadde vært drøftet i bygningsrådet, hvor det var enighet om at en endring ville bli foretatt, dersom det rent privatrettslig var grunnlag for en flytting av avkjørselen. Kopi av dette brevet ble sendt både til eieren av Presterudsveien 2A, Bustad og til Sameiet Presterudsveien 4.
Etter at Ås hadde kjøpt tomta, henvendte han seg til eieren av Presterudsveien 2A, Bustad, for å komme frem til en løsning av veispørsmålet. Bustad avslo imidlertid bestemt å gå med på en omlegging av avkjørselsveien, og hevdet at han aldri hadde gitt advokat Pedersen noe løfte om dette.
Ås begjærte da skjønn etter L. 29. november 1968 (servituttloven) § 18 overfor Bustad. Han krevet prinsipalt at avkjørselen skulle flyttes fordi Bustad i sin tid hadde samtykket i dette overfor advokat Pedersen. Subsidiært forlangte han avkjørselen flyttet i medhold av 1. §§ 5 og 6.
Bustad på sin side påsto saken avvist. Om han i sin tid hadde lovet advokat Pedersen å legge om avkjørselen. kunne etter hans mening ikke prøves i en sak som den foreliggende. Under enhver omstendighet måtte saken avvises fordi kravet om omlegging ville være i strid med reguleringsplanen. (Det skal bare tas stilling til avvisningspåstandene her.)
I skjønnet erklærte Sameiet Presterudsveien 4 hjelpeintervensjon til støtte for Bustad. Ås gjorde gjeldende at det ikke var adgang til hjelpeintervensjon i skjønnssaker, og at et sameie iallfall ikke kunne opptre som hjelpeintervenient.
Samtidig klaget både sameiet og Bustad til bygningsrådet over det standpunkt som var kommet til uttrykk i bygningsrådets brev til Ås. Ås på sin side gjorde gjeldende at brevet ikke ga uttrykk for noen endelig avgjørelse og derfor ikke kunne påklages.- Subsidiært hevdet han at Bustad iallfall ikke kunne påklage vedtaket, da en omlegging av avkjørselen verken ville stille ham verre eller bedre enn før.
Som en følge av de to henvendelsene foretok bygningsrådet en befaring av eiendommene, og kom til at det ut fra trafikk- og miljøhensyn likevel ikke var ønskelig å endre reguleringsplanen. Ås hevdet imidlertid at bygningsrådet måtte være bundet av det standpunkt det hadde inntatt i sitt første brev. Han måtte iallfall ha krav på erstatning for den verdiforringelse som nå ble påført eiendommen ved at omregulering ikke ble gjennomført. Subsidiært krevet han erstattet de spilte utgifter han var blitt påført ved at han hadde påbegynt sitt prosjekteringsarbeid i tillit til det bygningsrådet først hadde gitt uttrykk for.
Ås tok også direkte kontakt med kommunens ordfører, Lars Holm, som var ansatt som avdelingssjef i banken hvor Ås var banksjef. Holm ble sterkt opprørt over den behandling bygningsrådet hadde gitt Ås, og tok straks kontakt med bygningsrådets formann og forlangte at bygningsrådet foretok den forespeilte omregulering.
Bygningsrådets formann var lite villig til dette. men bøyde seg og la saken frem for rådet på nytt, uten ytterligere varsel til partene. Han fremholdt her at slik forholdene nå hadde utviklet seg, var det nødvendig at bygningsrådet revurderte sitt standpunkt. Han viste til at det forelå trussel om erstatningssøksmål mot kommunen, at bygningsrådets standpunkt var blitt sterkt kritisert i den lokale presse, og at ordføreren forlangte at omregulering ble foretatt. Bygningsrådet vedtok deretter den foreslåtte omregulering, med 3 mot 2 stemmer.
Sameiet og Bustad protesterte mot vedtaket om omregulering, som de mente var ulovlig og ugyldig.
Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål - prinsipale og subsidiære oppgaven reiser.
Mellom Ås og Bustad hadde spørsmålene omkring avkjørselen skapt et meget spent forhold. Særlig irriterte Bustad seg grenseløst over Ås' katt, som etter Bustads mening ikke hadde den respekt for eiendomsgrensen en veloppdragen katt burde ha.
Da han en dag fant katten i hagen sin, i ferd med å grave i blomsterbedene, grep han den i nakkeskinnet og sendte den med et spark over til Ås som også var utendørs, og ba ham holde den fordømte katta i bånd heretter. Katten skrek av smerte over den hardhendte behandlingen, og Ås, som var svært glad i katten. mistet besinnelsen og skjelte Bustad ut for å være en sadist og en følelseskald psykopat. Dette fikk i sin tur Bustad til å tenne - han hoppet over hagegjerdet og slo Ås over ansiktet med flat hånd.
Ås gikk sporenstreks til sin gamle venn og studiekamarat, statsadvokat Enevoldsen, og anmeldte Bustad for overtredelse av dyrevernloven og for legemsfornærmelse. Statsadvokaten var enig med Ås i at det i et tilfelle som dette burde reageres overordentlig strengt, og utferdiget et forelegg på kr. 10 000 for de to forholdene.
Bustad nektet imidlertid å vedta forelegget. Samtidig begjærte han Ås straffet etter stri. § 246. Når det gjaldt spørsmålet om overtredelse av dyrevernloven. hadde Ås etter Bustads oppfatning ikke adgang til å anmelde forholdet. da han ikke kunne anses som fornærmet ved handlingen.
Forelegget kunne heller ikke anses som utferdiget av kompetent påtalemyndighet, da det ikke var statsadvokaten. men politiet som hadde foreleggskompetanse i slike saker.
Iallfall måtte forelegget anses som ugyldig, både fordi det var utferdiget av Ås' nære venn, og fordi det innebar en usaklig forskjellsbehandling - det var på det rene at saker av denne typen, som utsprang av nabokrangel, vanligvis ble henlagt uten videre forføyning.
Når det gjaldt realiteten i saken, hevdet Bustad for det første at behandlingen av katten var en lovlig nødvergehandling, og derfor straffri. Fordi han var provosert kunne han heller ikke straffes for legemsfornærmelse.
Ås på sin side hevdet at han ikke kunne straffes etter stri. § 246. Uttrykkene "sadist" og "følelseskald psykopat" som han hadde benyttet, ga uttrykk for rent medisinske vurderinger, og kunne derfor ikke betraktes som ærekrenkende. Iallfall måtte han fritas for straff på grunn av provokasjon, subsidiært retorsjon.
Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål
- prinsipale og subsidiære oppgaven reiser.
|
Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden. |