|
Bokmål
UNIVERSITETET I BERGEN
CAND. JUR. EKSAMEN
FJERDE AVDELING -VÅREN 1988
Praktisk oppgave - fredag 29. april 1988 kl. 09.00 - 18.00
I
Peder Ås og samboeren Marte Kirkerud var en lørdag
kveld i januar 1988 på vei til et diskotek i Storevik.
Marte var sterkt sminket og utfordrende kledd. Ved en bussholdeplass
passerte de en guttegjeng. En i gjengen, Hans Tastad, ropte etter
Marte: "Dette får du nok god betaling for, di hore!"
Peder ble sint, og stormet bort til Lars Holm, som han trodde
var den som hadde ropt. Han dro til Lars i ansiktet med knyttet
neve. slik at Lars falt i bakken. Deretter halte Peder Lars opp
og slengte ham mot en murvegg.
Lars fikk en kraftig hevelse i pannen og to kuttsår
i bakhodet som følge av den ublide behandlingen. Det ene
såret var omtrent 2 cm langt. Han ble lagt inn på
sykehus til observasjon og behandling over natten. Lars fikk
også klærne sine tilgriset av søle og olje.
Men det viste seg senere at flekkene gikk bort ved rens.
Lars anmeldte Peder for legemsbeskadigelse og skadeverk. Politifullmektig
Hanne Vold tok ut siktelse for overtredelse av strl. § 229
første ledd første straffalternativ og strl. §
291 og begjærte forholdet pådømt ved Storevik
forhørsrett.
Straffesaken mot Peder kom opp i april 1988. Retten ble satt
med dommerfullmektig Mette Larsen som enedommer. Peder samtykket
i at saken ble behandlet i forhørsretten. Han hadde ikke
forsvarer.
I retten erkjente Peder at han hadde slått Lars og slengt
ham mot murveggen. Han innrømmet også at han hadde
forstått at handlingen kunne føre til at Lars ble
skadet. Peder mente likevel at han ikke kunne straffes. Etter
hans mening måtte han nemlig frifinnes på grunn av
provokasjon.
Peder forklarte videre at han under basketaket ikke hadde
tenkt på muligheten av at Lars ville bli tilgriset. Han
innrømmet i ettertid at han burde ha forstått at
det var en nærliggende mulighet. Han syntes imidlertid
at Lars hadde fått som fortjent. Peder erkjente seg ikke
straffskyldig i skadeverk. men bestred heller ikke sin straffeskyld
på dette punktet.
Forhørsretten fant Peder skyldig etter siktelsen og
dømte ham i overensstemmelse med den. Retten la Peders
egen fremstilling av hendelsesforløpet til grunn, men
fant at provokasjon ikke kunne føre til straffrihet ved
domfellelse etter § 229.
Etter at dommen var falt. tok Peder kontakt med advokat Nils
Vik. Etter råd fra Vik anket Peder forhørsrettens
dom til Høyesterett. Anken gjaldt både saksbehandlingen
og rettsanvendelsen.
Advokat Vik var Peders forsvarer i Høyesterett. Han
anførte for det første at det var en feil at dommerfullmektig
Larsen hadde behandlet saken uten meddommere. Det stred også
mot strpl. § 94 at Peder ikke hadde hatt forsvarer i forhørsretten,
mente han. Aktor, statsadvokat Ole Olsen, bestred at dette var
noen saksbehandlingsfeil.
Advokat Vik anførte videre at vilkårene for å
avsi dom i forhørsretten ikke var oppfylt. Politifullmektig
Vold hadde etter hans mening ikke kompetanse til å begjære
pådømmelse i forhørsrett. Peders tilståelse
var dessuten ikke uforbeholden. I retten hadde Peder nemlig fremholdt
at han måtte frifinnes for legemsbeskadigelse på
grunn av provokasjon. Og han hadde ikke erkjent seg straffskyldig
i skadeverk. Aktor bestred at vilkårene for å avsi
dom i forhørsretten ikke var oppfylt.
Anken over rettsanvendelsen gjaldt for det første at
den legemskrenkelsen Peder var kjent skyldig i. objektivt sett
ikke var en legemsskade. Skyldkravet var heller ikke oppfylt.
Peder hadde nemlig ikke utvist forsett med hensyn til å
skade Lars. Uansett kunne Peder ikke straffes på grunn
av provokasjon. Aktor bestred alle disse påstandene. Spesielt
fremhevet han at det var rettslig uholdbart å påberope
seg provokasjon for en eventuell ærekrenkelse som var begått
mot Marte, og ikke mot Peder selv. Dessuten var det Hans og ikke
Lars som hadde ropt. Peder kunne derfor ikke under noen omstendighet
påberope seg provokasjon for angrepet på Lars.
Forsvareren anførte videre at § 291 ikke var overtrådt.
Alle flekkene på Lars' klær gikk bort i rens. Det
forelå derfor ikke skadeverk i lovens forstand. Dessuten
var ikke skyldkravet oppfylt. Etter forsvarerens mening kunne
forholdet heller ikke rammes av noe annet straffebud.
Drøft og avgjør de prinsipale og subsidiære
rettsspørsmål som reiser seg i ankesaken for Høyesterett.
II
Våren 1988 oppsto det krise i legedekningen i fylkene
Finnmark og Nord-Trøndelag. På sykehusene i disse
fylkene var det ca. 80% ledighet i legestillingene, mot ca. 10%
i landsmålestokk. I kommunehelsetjenesten var det i disse
fylkene ca. 30% underdekning, mens man ellers i landet hadde
god dekning. Ja, i Oslo-området var det faktisk for mange
privatpraktiserende leger. Generelt kunne det fastslås
at ledigheten hadde økt drastisk i de nevnte utkantstrøk.
mens legedekningen var forbedret i de mer sentrale strøk.
På politisk hold antok man at det var den etterhvert
bedrete mulighet til å få arbeid i stillinger i de
sentrale østlandsområder som trakk stadig flere
leger vekk fra utkantstrøkene. For om mulig å bedre
på situasjonen, vendte Sosialdepartementet seg til en rekke
privatpraktiserende leger i Oslo-området og ba om at de
meldte seg til tjeneste i de to vanskeligstilte fylkene. Da denne
oppfordringen ikke ga noe resultat, så Regjeringen ingen
annen utvei enn å gripe til sterkere regulering og kontroll
med privatlegetjeneste. Stortinget var ikke samlet da det var
aktuelt å gi reglene, så man valgte å gi disse
i form av en provisorisk anordning. Anordningen fikk følgende
ordlyd:
- § 1: Norsk lege plikter å arbeide hvor han blir
beordret av Sosialdepartementet. og ellers til å rette
seg etter de pålegg om utøvelsen av legevirksomheten
som gis av departementet.
- § 2: Overtredelse av denne anordning straffes med bøter.
- § 3: Sosialdepartementet kan gi forskrift til utfylling
og gjennomføring av denne anordning.
- § 4: Denne anordning trer i kraft straks.
Sosialdepartementet ga samtidig sålydende forskrift:
- § 1: Det er ikke tillatt å etablere privat legepraksis
etter 1.10.1988 i Akershus. Oslo og Vestfold. Leger som har etablert
slik praksis etter 1.1.1984 på grunnlag av avtale med den
kommune der de har sitt kontor. mister den rett de skulle ha
etter avtalen. med mindre annet bestemmes i det enkelte tilfelle.
- § 2: Forskriftene trer i kraft straks.
Med hjemmel i dette regelverket ble 30 yngre leger i det sentrale
østlandsområdet beordret til tjeneste i Finnmark
og Nord-Trøndelag. Blandt dem var doktor Tangen. som siden
våren 1984 hadde drevet et legesenter i Oslo. Legesenteret
var opprettet etter avtale med Oslo kommune, sml. lov av 19.
november 1982 nr. 66 om helsetjeneste i kommunene § 4-1.
Doktor Tangen. som ble pålagt å inngå avtale
med kommunen i Kautokeino, mente at han ikke pliktet å
bøye seg for dette. Han gjorde gjeldende at beordringen
var et grunnlovsstridig inngrep da den var uforenlig med alminnelige
prinsipper om likhet og frihet som Grunnloven bygger på.
Han viste også til den europeiske menneskerettskonvensjon
artikkel 4 (artikkelens ordlyd følger som vedlegg til
oppgaven). Det ble videre gjort gjeldende at det stred mot Grunnloven
§§ 97 og 105 når myndighetene gjennom forskriften
fratok ham retten til avtale med Oslo kommune. Han viste til
at han drev en fast innarbeidet praksis med god fortjeneste,
hvor det var foretatt store investeringer i utstyr m.v. I den
forbindelse ble det også anført at bestemmelsen
i fvl. § 39 er til hinder for at forskrifter i noe tilfelle
gis virkning på handlinger og forhold som er oppstått
før kunngjøringen.
Doktor Tangen hevdet videre at den provisoriske anordning
var ugyldig, fordi anordningsmyndigheten ikke kunne omfatte regulering
av helsetjenesten. Han hevdet også at anordningsmyndigheten
bare kunne brukes i ekstraordinære situasjoner. og at dette
ikke var en slik situasjon. Anordningen. eller deler av den,
var videre ugyldig fordi det etter Tangens syn måtte stride
mot Grl. § 96 når anordningen ga hjemmel for bruk
av straff. Han mente også at delegasjonen til Sosialdepartementet
var ugyldig fordi det ikke var adgang til å delegere anordningsmyndighet.
Bestemmelsen i forskriften § 1 hadde etter Tangens mening
ikke hjemmel i anordningen. Han viste til at bestemmelsene ikke
gjaldt pålegg om arbeid på bestemte steder. som anordningen.
men andre virkemidler.
Herover forfattes en betenkning hvor såvel de Prinsipale
som subsidiære rettsspørsmål drøftes
os løses.
Vedlegg: Europakonvensjonen art. 4.
Article 4
- (1) No one shall be held in slavery or sorvitude.
- (2) No one shall be required to perform forced or compulsory
labour.
- (3) For the purpose of this Article the term " forced
or compulsory labour" shall not include:
- (a) any work required to be done in the ordinary course of
detention imposed according to the provisions of Artiele 5 of
this Convention or during conditional release from such detention;
- (b) any service of a military character or, in case of conscientious
objectors in countries where they are recognised, service exacted
instead of compulsory military service;
- (c) any service exacted in case of an emergency or calamity
threatening the life or well-being of the community;
- (d) any work or service which forms part of normal civic
obligations.
|
