UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Bokmål UNIVERSITETET I BERGEN CAND. JUR. EKSAMEN FJERDE AVDELING -VÅREN 1991 Praktisk oppgave - 26. april 1991 kl. 09.00-18.00 I Ved kgl. res. av 10. april 1981 ble Vestfjellet Nasjonalpark opprettet i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 § 3, jfr. §§ 4 og 21-23. Samtidig ble det gitt verneregler for nasjonalparken som tok sikte på å verne landskapet mot utbygging, herunder vegbygging samt inngrep av alle slag. Den kompetansen Kongen etter § 22 har til regulering av ferdsel og etter § 23 til å gjøre unntak fra vernereglene, ble samtidig delegert til Miljøverndepartementet. I vernereglene ble det også bestemt at departementet eller den departementet gir fullmakt, kan dispensere fra reglene. Vernereglene la forvaltningen av parken under Miljøverndepartementet og Direktoratet for statens skoger. 1 1982 delegerte Miljøverndepartementet ansvaret for skjøtselstiltak til Direktoratet for statens skoger. Direktoratet fikk dessuten dispensasjonsmyndighet fra vernereglene. Gjennom nasjonalparken hadde det i flere tiår eksistert en slepe (lite opparbeid ferdselsveg) som hadde blitt brukt til kjøring med traktor i forbindelse med villreinjakt og garnfiske. 1 1986 tok Lillevik kommune et initiativ overfor Direktoratet for statens skoger for å få tillatelse til å utbedre slepa. Formålet var å lette fremkommeligheten. Av praktiske grunner ville kommunen stå som ansvarlig for arbeidet. Samme høst gav Direktoratet for statens skoger dispensasjon fra vernereglene for parken, men i vedtaket het det bl.a.: "... slik at inngrepet blir avgrenset til bare det helt nødvendige, og at slepa fremdeles bare skal kunne trafikkeres av traktor." Videre ble det gitt helt konkrete retningslinjer for arbeidet, bl.a. om dumping av overflødig stein og masse. Avslutningsvis het det i dispensasjonen: "Utbedringsarbeidet skal godkjennes av Direktoratet for statens skoger. Kommunen er ansvarlig for at eventuelle pålegg om ytterligere opprydding blir fulgt opp/utført." Arbeidet ble avsluttet i 1987. Begge statsorgan mente - etter å ha vært på befaring - at utbedringen av slepa var l strid med de gitte forutsetninger. Dette til tross for at det ble gitt visse retningslinjer allerede under arbeidets utførelse i 1986. Staten mente at standarden på slepa var for god på visse strekninger - den grenset til vegstandard. I 1988 og 1989 ble det gjort forsøk med tilsåing av grøftekanter etc., men forsøket slo feil. På vårparten 1990 gav Direktoratet for statens skoger pålegg til Lillevik kommune om utbedringstiltak på slepa. Disse tiltakene ble akseptert av kommunen. I mai 1990 gikk likevel Norges Naturvernforbund og Norges jeger- og fiskeforbund til søksmål mot Lillevik kommune og staten v/Miljøverndepartementet. I stevningen til Lillevik herredsrett var det nedlagt slik påstand: "I Lillevik kommune pålegges etter rettens skjønn å foreta tiltak ut over de pålegg som allerede er gitt av Direktoratet for statens skoger for å rette opp de skader som er påført Vestfjellet Nasjonalpark ved de anleggsarbeider som er gjennomført på slepa på strekningen Stulen – Leiros, og som går ut over det som det er gitt tillatelse til. II Subsidiært: II,l Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å pålegge Lillevik kommune å iverksette tiltak til utbedring av skader som nevnt under påstandens I ut over de tiltak som er pålagt kommunen av Direktoratet for statens skoger. 11,2 Lillevik kommune pålegges å foreta de tiltak som måtte bli pålagt av Miljøverndepartementet i henhold til pkt. II,l." I tilsvaret anførte staten at saken måtte avvises da ingen av saksøkerne hadde søksmålskompetanse. Uavhengig av søksmålskompetanse måtte samtlige punkter i påstanden avvises. Domstolen kunne under ingen omstendighet avsi dom i samsvar med de nedlagte påstander. I et senere prosesskrift imøtegikk Norges jeger- og fiskeforbund avvisningspåstanden. Det ble vist til foreningens formålsparagraf som har følgende ordlyd: "Norges Jeger- og Fiskeforbunds formål er å skape økt forståelse for menneskets ansvar for den levende natur og herunder legge forholdene best mulig til rette for ansvarsbevisst jakt, fiske og friluftsliv innenfor en miljømessig forsvarlig naturforvaltning. For å nå denne målsettingen vil NJFF: ….. 2. Arbeide for å verne naturens produksjonsgrunnlag for vilt og fisk. 3. Arbeide for økt produksjon av fisk og vilt. 4. Arbeide for forsvarlig høsting av produksjonsoverskuddet i våre vilt- og fiskestammer. 5. Arbeide for økt interesse og forståelse for friluftsliv med jakt og fiske som sentrale aktiviteter. ….." Drøft og ta stilling til disse anførslene. I tilsvarene gjorde såvel staten som kommunen videre gjeldende at sorenskriveren i Lillevik var inhabil til å behandle saken. Begrunnelsen var at han i flere år hadde vært medlem av Vestlandske Naturvernforbund som er en avdeling av Norges Naturvernforbund. Det ble krevd at sorenskriveren omgående tok stilling til habilitetsspørsmålet. Under henvisning til domstolloven § 117 erklærte derimot sorenskriveren i brev til prosessfullmektigene at han ville vente til under hovedforhandlingen med å avgjøre habilitetsspørsmålet. Etter dette inngav staten v/Miljøverndepartementet samt Lillevik kommune kjæremål til Lillevik herredsrett. Saksøkerne anførte imidlertid at kjæremålet måtte avvises. Subsidiært ble det anført at sorenskriveren ikke var inhabil. Drøft og ta stilling til disse spørsmålene. II En av Bergens mest kjente forretningsadvokater, Hans Tastad, hadde entreprenør Iversen som fast klient. Etter at Iversen - med Tastad som prosessfullmektig -tapte en ærekrenkelsessak mot tidsskriftet "Næringslivets Revy" i Bergen byrett "skar" det seg mellom advokat og klient. Iversen hadde på forhånd innbetalt et større forskudd på saler til advokat Tastad, men byretten anførte i dommen at den salæroppgaven som advokaten hadde inngitt i anledning saken var klart urimelig og at et rimelig saler ville ligge på ca. halvparten av det innbetalte forskuddet. Entreprenør Iversen anmeldte forholdet til påtalemyndigheten og gjorde gjeldende at det forelå forsøk på bedrageri. Advokatforeningen ble også koblet inn i saken. Advokatens regnskaper ble gjennomgått og det ble klarlagt at Tastad hadde gjort seg skyldig i visse mindre brudd på regnskapslovgivningen, uten at dette hadde sammenheng med forvaltningen av de midler entreprenør Iversen hadde innbetalt. Etterforskningen endte imidlertid med at saken mot Tastad ble henlagt pga. bevisets stilling. Etter at etterforskningsresultatet hadde blitt kjent, hadde "Næringslivets Revy" et stort oppslag med overskriften "Advokat Tastad sitter i klisteret - anmeldt for bedrageri". I artikkelen het det bl.a. at Tastad var "kjent for sine tvilsomme metoder" og at han "etterhvert har fått et nokså frynsete rykte". Artikkelen var skrevet av journalist Lars Holm. Redaktør Peder Ås hadde ikke hatt kjennskap til den, da han på dette tidspunktet var på kurs. I artikkelen ble det ikke nevnt noe om at påtalemyndigheten hadde henlagt saken mot Tastad. Advokat Tastad ble svært indignert over artikkelen og sendte en kopi av den til sin venn og studiekamerat, statsadvokat Simensen. I brevet skrev Tastad: "Hvor lenge skal Næringslivets Revy ved sin redaktør, siviløkonom Ås, få ture fram med sine sjikanøse skriverier uten at påtalemyndigheten reagerer?" Som følge av dette brevet utferdiget statsadvokat Simensen tiltalebeslutning mot Peder Ås og journalist Lars Holm for overtredelse av strl. §§ 246 og 247. Under hovedforhandlingen nedla statsadvokat Simensen dessuten påstand om at redaktør Ås også måtte dømmes etter strl. § 431. Såvel redaktør Ås som journalist Holm påstod saken avvist. I sin prosedyre fremholdt prosessfullmektigen deres at et konkurrerende tidsskrift "Økonomisk Status" - ca. tre måneder tidligere hadde kommet med insinuasjoner overfor Tastad i forbindelse med Tastads deltakelse i et byggeprosjekt i Bergen, men politiet henla den saken. Av den grunn måtte nærværende sak avvises. Subsidiært ble det anført at statsadvokat Simensen var inhabil. Atter subsidiært gjorde prosessfullmektigen gjeldende at det ikke forelå gyldig påtalebegjæring, samt at allmenne hensyn ikke krevde offentlig påtale. Videre anførte redaktørens prosessfullmektig at det under enhver omstendighet ikke var adgang til å utvide saken slik statsadvokaten hadde gjort. For det tilfellet at saken (herunder utvidelsen til strl. § 431) ikke ble avvist, påstod begge de tiltalte at de måtte frifinnes. Under enhver omstendighet kunne det ikke være adgang til å domfelle Ås både for overtredelse av strl. §§ 246 og 247 og for overtredelse av strl. § 431. Drøft og ta stilling til de spørsmål som er reist i del II.

Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.