UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Bokmål

 

UNIVERSITETET I BERGEN CAND. JUR. EKSAMEN FJERDE AVDELING -VÅREN 1997 Praktisk oppgave - onsdag 23. april 1997 kl. 09.00-18.00 I

Den 2. Juni 1996 mottok Oslo Politikammer melding om demonstrasjoner fra Amnesty International, Den Norske Tibetkomite og Norsk Forum For Ytringsfrihet i anledning det planlagte statsbesøket fra Kinas president 27.-29. juni s. å. Arrangøren ønsket å ha stand utenfor Slottet, Stortinget og i Studenterlunden på Karl Johan alle disse dagene. I tillegg ville de ha flere punktdemonstrasjoner langs reiseruten i Oslo. Det ble også opplyst at mange demonstranter og sympatisører ville markere sitt syn ved å bære gule T-skjorter påtrykt kinesisk skrift.

Politiet ga i brev datert 8. Juni 1996 samtykke fil stand i Studenterlunden den 29. juni fra kl. 13.00 til kl. 19.00 på vanlige vilkår - dvs. at det etter fast praksis ble sagt nei til megafon før kl. 17.00 og for øvrig ble bruken av megafon begrenset til 2 timer.

Det ble videre gitt betinget samtykke til punktdemonstrasjoner på seks ulike steder i Oslo under statsbesøket. Disse demonstrasjoner ville kreve et stort politioppsyn, og organisasjonene måtte derfor være villige til å betale merutgiftene ved en slik massetjeneste fra politiets side. Det ble vist til politiloven § 25. Merutgiftene ble stipulert til ca. kr. 200.000,- hvorav organisasjonene ble pålagt å betale 25%. Av hensyn til sikkerheten kunne man ikke i noen tilfelle tillate demonstranter på balkonger og på hustak, og det kunne heller ikke brukes bannere som var høyere enn 3 meter. Det ble videre minnet om politiloven § 11 femte ledd hvoretter det er forbudt for demonstranter å opptre maskert. Demonstrasjon utenfor Stortinget ville ikke bli tillatt, og det kunne ikke tillates demonstrasjon ved Slottet "fordi politikammeret tradisjonelt aldri gir tillatelse til noen form for demonstrasjoner under seremonier på Slottsplassen". Endelig ble det uttalt at politiet ville oppfatte en sammenstimling av flere personer enn 2 med gule T-skjorter som en ulovlig demonstrasjon dersom den forekom andre steder enn hvor demonstrasjon var tillatt.

Organisasjonene påklaget politikammerets vedtak til Justisdepartementet, idet de gjorde gjeldende at det var i strid med politiloven § 11 og bestemmelsene i Grl. § 100, EMK art. 10 og art. 11 å sette slike snevre rammer for demonstrasjonsfriheten. Det ble fremholdt at det etter politiloven § 11 er tilstrekkelig å sende inn melding om den planlagte demonstrasjonen. Politiet har ikke anledning til å forby demonstrasjoner verken utenfor Stortinget, på Slottsplassen eller langs reiseruten. Selv om politiet skulle ha adgang til å sette enkelte vilkår, hadde politiet i dette tilfelle satt ulovlige vilkår. Vedtaket måtte under enhver omstendighet ansees i strid med politiinstruksen § 8-5.

Videre kunne organisasjonene opplyse at det ville møte opp enkelte dissidenter (politisk opposisjonelle kinesere), og disse måtte av hensyn til sin egen sikkerhet opptre maskert. Bestemmelsen med maskeringsforbud i politiloven § 11 femte ledd kunne ikke gjøres gjeldende da den i dette tilfelle undergravde demonstrasjonsretten.

Endelig ble det hevdet at vedtaket i nærværende tilfelle i alle fall var i strid med ytringsfriheten, ettersom vedtaket reelt sett bare tillot én demonstrasjon (Studenterlunden) til tid og sted som helt ville faller utenfor den tidsplan som var satt opp for statsbesøket.

Politimesteren bestred at vedtaket var ugyldig. For det tilfellet at vedtaket var i strid med politiinstruksen, ble det anført at denne kun gjaldt internt innen politiet og ikke kunne påberopes som ugyldighetsgrunn av de aktuelle organisasjoner.

II

Vinterferien 1997 traff Hans Tastad sin barndomsvenn, den 30 år gamle Lars Holm i baren på et høyfjellshotell i Valdres. Holm bestilte alkoholfri lime. Tastad var blitt kjent med at Holm som i flere år hadde hatt store rusproblemer, var blitt avholdsmann. Tastad ønsket derfor å gjøre Holm et puss. I et ubevoktet øyeblikk helte han noe gin i Holms glass. Sistnevnte var noe forkjølet og registrerte ikke alkoholen.

Senere på kvelden gjentok Tastad det samme, og dette resulterte i at Holm ble noe "påseilet". På vei ut av baren traff Holm Peder Aas. På grunn av alkoholinntaket misforsto Holm en replikk fra Aas, hvor sistnevnte sa til sin kone: "Den typen der er en gammel venn". Holm oppfattet det som om det ble sagt den "tuppen" og han slo til Aas i ansiktet med høyre hånd hvor han holdt et glass med lime. Hånd og glass traff Aas i ansiktet uten at glasset knuste.

Aas fikk lime over klærne sine og kom ut av balanse og måtte ta et skritt bakover fra teppegulvet der han sto. Aas kom da til å trå på parkettgulvet til diskoteket ved baren og han falt mot scenen hvor han slo hodet i slagverket og fikk store hodeskader. En lege blant gjestene fastslo at skadene var så store at Aas ikke ville overleve. Det ble imidlertid tilkalt ambulanse for å frakte Aas til Lillevik sykehus. På veien til sykehuset kolliderte ambulansen og Aas ble drept i sammenstøtet.

Holm var straffet mange ganger tidligere, men da for trafikk- og vinningsovertredelser, sist ved dom for tyveri av 20. september 1996 til 120 dager fengsel som var gjort betinget med en prøvetid på 2 år.

Lars Holm ble satt under tiltale ved Lillevik herredsrett for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ Jfr. strl. § 232. Anvendelsen av strl. § 232 var begrunnet med at glasset var et sirlig farlig redskap. Under hovedforhandlingen 20. april 1997 nedla aktor påstand om 2 års fengsel som fellesstraff med dommen av 20. september 1996. Under hovedforhandlingen ble det også fremmet krav om erstatning fra enken etter Peder Aas, for tap av forsørger samt erstatning på kr. 1.000,- for rens av klær.

Holm bestred straffeskyld. Hans forsvarer gjorde gjeldende at Holm måtte frifinnes da alkoholen var "lurt" i ham. Holm fremholdt at det forelå provokasjon, hvilket ble bestridt av aktor, som også hevdet at det uttrykk Holm hadde oppfattet ikke var noe som svekket hans omdømme. Holms forsvarer hadde videre innsigelser mot lovanvendelsen, da det i verste fall kunne være tale om anvendelse av strl. § 228 første ledd. Retten hadde imidlertid ikke kompetanse til å dømme etter denne bestemmelsen i og med at tiltalen lød på strl. § 229 jfr. § 232. Det ble også anført at et lime-glass i seg selv ikke er et farlig redskap, slik at § 232 ikke kunne anvendes. Dessuten forelå det ikke påtalebegjæring fra fornærmede kun fra enken etter Aas.

På bakgrunn av at kravet om erstatning først ble fremsatt under hovedforhandlingen, krevde forsvareren at hele saken skulle utsettes. Endelig ble det gjort gjeldende at under enhver omstendighet var aktors straffepåstand for streng og at retten eventuelt burde avsi særskilt dom for voldsovertredelsen. Det burde da kunne avsies en betinget dom eller iallfall samfunnstjeneste.

Herover forfattes en betenkning hvor såvel de prinsipale som subsidiere spørsmål skal behandles.

Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.