UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Teoretisk oppgave nr. 1

Oppgaven:	”Ytringsfriheten”
1.	Innledning

Det understrekes at dette er en veiledning til bruk for sensorene. Formålet er å gi sensorene en skisse til inngående kjennskap til de spørsmål oppgaven reiser. Veiledningen er ingen uttømmende beskrivelse av oppgavens tema, og heller ingen fasit til besvarelse av oppgaven.
     Oppgaven er en heldags teorioppgave. Oppgaveteksten er svært kort: ”Ytringsfriheten”. Oppgaven angis svært generelt og er omfattende. Det må antas at studentene disponerer oppgaven på ulik måte, og det må vises stor generøsitet fra sensors side i vurderingen av studentens valg av struktur (så lenge de sentrale poengene kommer frem). Fordi oppgaveteksten er såvidt vag, må en imidlertid kunne forvente at studentene behandler vernet både i grunnlovsretten og i EMK-retten. Oppgaveteksten er imidlertid ikke til hinder for at studentene også behandler spørsmål relatert til ytringsfriheten i andre internasjonale konvensjoner enn EMK (f.eks. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966), og – i hvert fall til en viss grad – ytringsfrihetens vern i formell lovgivning.
     Det vil også være naturlig å si noe om forholdet mellom EMK art 10 og Grl § 100 i en oppgave som denne, særlig på bakgrunn av læringskravenes anvisning om ”forholdet mellom nasjonalt og internasjonalt rettighetsvern”. Herunder vil både menneskerettsloven, Grl § 110c og presumsjonsprinsippet være relevante retningslinjer. Dette kommer jeg tilbake til.
     Det vil heller ikke være utenfor oppgaven å komme med rettspolitiske betraktninger i en nokså stor grad. Det vil for temaets vedkommende særlig være naturlig å behandle forslaget til ny bestemmelse om ytringsfrihet i Grl § 100 som fremkommet i NOU 1999: 27. De bedre kandidatene vil nok kunne ”dra fra” de andre til en viss grad her.

2.	Læringskrav og litteratur. Undervisning

En får anta at oppgaven hører hjemme i faget Statsrett II (4 vt). Av læringskravene hitsettes:

”Det kreves grundig kjennskap til systemet for vern av menneskerettigheter etter grunnloven og etter internasjonale konvensjoner. (Det er en nær forbindelse til internasjonale systemer for håndhevelse av menneskerettigheter, som læres i ”internasjonal rett”). Det kreves grundig kjennskap til forholdet mellom nasjonalt og internasjonalt rettighetsvern, og av vernet etter grunnloven §§ 96, 97, 99, 100, 105, jf 110c, og etter artiklene 6 og 10, jf artikkel 1 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det kreves også grundig kjennskap til domstolskontrollen med formelle lover. Det kreves kjennskap til det konstitusjonelle ansvaret”.

Innføringslitteratur er Torkel Opsahl og Jørgen Aall: Internasjonale menneskerettigheter m.v., §§ 123—126 i Knophs oversikt over norsk rett, 11. Utg (Oslo: Universitetsforlaget 1998) og Torkel Opsahl: Internasjonale menneskerettigheter. En foreløpig innføring (Oslo: Institutt for menneskerettigheter 1996) særlig s 53—56. Det får antas at innføringslitteraturen er av underordnet betydning i denne oppgaven, men pga den begrensede omhandlingen av EMK art 10 i hovedlitteraturen skal en ikke underslå at studentene kan være henvist til et grundig studium av innføringslitteraturen.
     Relevant hovedlitteratur er Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. Utg (Oslo: TANO 1998), særlig s 321—338. Det understrekes at hovedlitteraturens dekning av EMK art 10 med respekt og melde er svært svak. Den står ikke i forhold til hva som i dag forventes av kunnskap relatert til vernet om ytringsfriheten i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Kandidatene vil kunne få noe ut av innføringslitteraturen, men mer gjennom nordisk støttelitteratur. Jeg vil anta at mange har lest Erik Møses kommentarer i Karnov både flittig og lenge. Det vil de kunne ha tjent på i lengden.
     Som oppgitt støttelitteratur av betydning peker jeg særlig på Hans Danelius: Mänskliga rättigheter i europeisk praxis, Stockholm 1997 s 260—283, samt Peer Lorenzen, Lars Adam Rehof og Tyge Trier: Den Europæiske Menneskeretskonvention med kommentarer. København: Jurist- og Økonomforbundets forlag, s 260—279.
     For egen regning henleder jeg også oppmerksomheten på Arne Fliflets kommentarer til Grl § 100, og Erik Møses kommentarer til EMK art 10 i Karnov kommentert lovsamling, samt NOU 1999:27 ”Ytringsfrihed bør finde Sted”. Enkelte studenter vil kanskje også ha lest Kyrre Eggen: Vernet om ytringsfriheten etter art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, Oslo 1994 og Kyrre Eggen: Norges internasjonale forpliktelser på ytringsfrihetens område, i vedlegg 2 til NOU 1999: 27. Pål Lorentzen: Ytringsfriheten på fremmarsj, Lov og rett 2001 s 67—100 er den forløpig ferskeste artikkel om ytringsfriheten i EMK art 10 og Grl § 100 sett i lys av det spørsmålet som har voldt størst problemer for Norges forhold til EMK – ærekrenkelsesspørsmålet. Dette er også behandlet av Kyrre Eggen: Ytringsfrihet, personvern og ærekrenkelser – tre norske saker for EMD, Kritisk Juss 2000 s 223—260.
     Det finnes mye god litteratur om EMK art 10 f.eks. på engelsk, tysk og fransk. Det kan ikke antas at studentene har lest denne litteraturen.
     Undervisningen i faget har vært tilfredsstillende.

3.	Nærmere om oppgavens tema

Besvarelsen kan disponeres på mange ulike måter. Én måte som vil spare kandidatene for mye arbeid (i hvert fall spalteplass) vil en punktvis sammenlignende fremstilling av ulike spørsmål i Grl § 100 og EMK art 10. Dette forsøkes gjort i det følgende. Jeg understreker at oppgaveteksten gjør andre disposisjoner både mulige og like ”riktige” som denne.

3.1	Om forslaget til ny bestemmelse i Grl § 100

For ordens skyld nevner jeg at NOU 1999: 27 foreslå en endret og utvidet Grl § 100 med følgende ordlyd:

”Ytringsfrihed bør finde Sted.      Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imot Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør klart være foreskrevet i Lov. Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god Tro.      Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.      Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kan benyttes kun i den Udstrækning det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter og efter Tilladelse af Domstol.      Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Acter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Loven kan kun sætte slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særligt tungtveiende Hensyn gjøre dette nødvendigt.      Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.”

Paragrafens hoveddel uttales i første ledd. Andre ledd gir de nærmere materielle reglene om den klassiske ytringsfriheten (materiell ytringsfrihet), informasjonsfriheten og retten til taushet (negativ ytringsfrihet, friheten til ikke å ytre seg). Andre ledd erstatter dagens Grl § 100 andre setning. Tredje ledd er en videreføring av dagens Grl § 100 tredje setning. Bestemmelsen verner både mot offentlig myndighet og mot private aktører, heter det i NOU 1999: 27 s 239. Fjerde ledd omhandler den formelle ytringsfriheten (forbudet mot forhåndskontroll), dvs en utvidet utgave av dagens første setning. Femte ledd i forslaget omhandler privatpersoners krav på informasjon fra det offentlige (ny), og sjette ledd omhandler infrastrukturkravet (ny).
     Det anbefales å lese utvalgets sammendrag av forslaget til den nye bestemmelsen inntatt i NOU 1999: 27 s 239 flg (kapittel 10 Grunnlovsforslag) dersom en ønsker nærmere detaljer i forholdet mellom nåværende § 100 og den foreslåtte bestemmelsen. Forslaget er bifalt av Justisdepartementet i St meld nr 42 (1999-2000) Om endring av Grunnloven § 100. Det må antas at mange kandidater kjenner til utvalgets innstilling og lovforslag. Visse forbindelseslinjer mellom nåværende Grl § 100 og foreslått Grl § 100 vil derfor sannsynligvis komme opp i besvarelsene. Enkelte kommentarer knyttet til grunnlovsforslaget er derfor innbakt i fremstillingen under.

3.2	Grunnleggende forskjeller og likheter mellom EMK art 10 og Grl § 100

Felles for bestemmelsene er at de knesetter et vern om en rettighet som anses for å være fundamental eller grunnleggende i vår rettsorden. Det er også derfor rettigheten (ytringsfriheten) er nedfelt i rettslige instrumenter av særlig høy rang (internasjonal traktat, konstitusjonen). Men det springer en i øyet at det er mange grunnleggende forskjeller mellom EMK art 10 og Grl § 100.
     For det første er det snakk om regulering i to ulike instrumenter. Grunnloven § 100 finnes i et nasjonalt konstitusjonelt instrument som er lex superior i vårt rettssystem, vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll og med Stortinget som ”dagens” forfatter. EMK art 10 er nedfelt i en overnasjonal/internasjonal konvensjon som Norge er bundet av på folkerettslig plan. EMK er utarbeidet av representanter for alle (i 1950) medlemsstater i Europarådet gjennom mellomstatlige forhandlinger. Gjennom menneskerettsloven er EMK art 10 også norsk lov på formell lovs nivå. Det er tale om bestemmelser med ulikt opphav, ulike funksjoner og ulik forhistorie. EMK art 10 ble utformet i 1950, delvis som et resultat av Den andre verdenskrig og delvis som en reaksjon på den kommunistiske trussel fra øst. EMK art 10 representerer etterkrigstidens liberalisme, humanisme og markedstro. Grl § 100 ble utformet på Eidsvoll i 1814 i en tid sterkt preget av frihets- og selvstendighetskamp både hjemme og ute, og med opplysningstidens idealer stående sentralt i bevisstheten.
     Det kan være relevant for kandidatene å peke på at de to bestemmelsene er utformet og lagt opp på forskjellig måte. EMK art 10 fremstår som mer ”systematisk” utarbeidet enn Grl § 100, som for de fleste er vanskelig tilgjengelig og å få fatt på. Kandidater som får frem at EMK art 10 kan egne seg som en modell, eller et ”vindu” som man ser Grl § 100 gjennom, kan muligens se endel prinsipielle spørsmål som en vanskelig kan få øye på ved å begynne med rettighetsvernet i Grl § 100. I forlengelsen av dette kan det være grunn til å påpeke at vernet i Grl § 100 fremstår som noe mindre tilpasset dagens situasjon og utfordringer enn EMK art 10. Det er også derfor det er foreslått en ny Grl § 100. En kan selvsagt innvende mot lovforslaget at heller ikke den foreslåtte lovteksten fremstår som spesielt godt tilgjengelig og lettfattelig.
     Et likhetstrekk mellom bestemmelsene er at de fremstår som nokså vagt utformede. Detaljreguleringen er vanskelig å lese ut av ord og uttrykk i bestemmelsene, kanskje med visse unntak (f.eks. EMK art 10 nr 1 annen setning). Dette gjør tolking, særlig gjennom domstolspraksis, særlig relevant.
     Det er både likheter og forskjeller knyttet til hvilke domstolsorganer som tolker og anvender de to bestemmelsene og dermed utvikler rettstilstanden knyttet til dem. EMK art 10 tolkes på overnasjonalt plan av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (EMD). Men EMK art 10 vil også bli tolket av norske domstoler på alle nivåer. Høyesteretts tolking har en særlig viktig rolle både for EMK art 10 og for Grl § 100. Grl § 100 kan også påberopes for alle øvrige norske domstoler, men kan ikke tolkes av EMD.
     Det er visse rettskildemessige poenger knyttet til de to bestemmelsene. Litt er allerede sagt om ordlyden. Rettspraksis vil spille stor rolle i tolkingen av begge bestemmelser. Forarbeidene spiller en mindre rolle ved tolkingen av både Grl § 100 og EMK art 10. Grl § 100 er såvidt gammel og det finnes uansett ikke omfattende ”forarbeider” til bestemmelsen, selv om forhistorien ennå kan ha en viss betydning. NOU 1999: 27 vil ventelig spille større rolle ved tolkingen av en evt ny Grl § 100. EMKs forarbeider (travaux préparatoires) spiller mindre og mindre betydning i praksis pga den dynamiske tolkingsstil som EMD bekjenner seg til: Konvensjonens rettigheter, herunder EMK art 10, skal tolkes i tråd med tidens krav og dagens forhold. Dermed spiller oppfatninger om hvordan bestemmelsen var å forstå for femti år siden mindre betydning. Statspraksis spiller en viss rolle i EMK (jf begrepet i EMK-retten om en felles europeisk standard), og myndighetspraksis spiller også en viss rolle ved tolkingen av Grl § 100. Også andre rettskildemessige poenger kan det være grunn til å nevne, herunder tolkingsprinsipper. Men kandidatene bør ikke fortape seg i detaljer her. Det sentrale må være – for de som tar opp slike spørsmål –å få frem forhold som blir relevante for den fremstilling av rettstilstanden de lege lata og de lege ferenda under de to bestemmelsene som kandidatene skal konsentrere seg om.

3.3	Begrunnelsen for ytringsfriheten

Det vil være sentralt for kandidatene å komme med noen tanker om begrunnelsen for at en oppstiller et grunnleggende vern om ytringsfriheten, samt noen tanker om hvilke betenkeligheter et omfattende ytringsfrihetsvern kan medføre. I NOU 1999: 27 angis det tre hovedgrunnlag for en grunnlovsfestet rett til ytringsfrihet, som må antas å gjelde som begrunnelse også for det nåværende vernet. For det første er ytringsfriheten viktig for et fungerende demokrati og en fungerende rettsstat. For det andre er ytringsfriheten viktig for individets selvutvikling og utfoldelse. Det er gjerne disse to begrunnelsene som fremheves i teori og praksis. Se Andenæs s 321—322. Det er også disse to begrunnelsene som fremheves av EMD, se særlig Handyside mot Storbritannia, Series A 24 § 49.
     For det tredje begrunnes vernet om ytringsfriheten i NOU 1999: 27 i ”den dialektiske sannhetssøken”, altså en slags diskursteoretisk begrunnelse om at bare gjennom utveksling av ytringer på ytringsfrihetens ”markedsplass” vil en komme frem til synspunkter og standpunkter som fremstår som mest holdbare og legitime. Det siste poenget har vel ikke komme like mye frem i redegjørelsen for det nåværende vernet i Grl § 100, og er heller ikke eksplisitt nevnt i EMK-rettslige begrunnelser. Jeg vil anta at de færreste får med seg det siste poenget.
     En for omfattende beskyttelse av ytringsfriheten kan for det første undergrave offentlige myndigheters legitime behov for en viss kontroll på og over sitt territorium. Derfor kan det f.eks. i visse tilfeller være behov for hemmelighold av informasjon og taushetsplikt for opplysninger. For det andre kan en for omfattende beskyttelse av ytringsfriheten medføre at andre grunnleggende interesser og rettigheter blir begrenset eller krenket. Den mest sentrale problemstillingen her er forholdet mellom retten til ytringsfrihet og hensynet til enkeltmenneskers rett til respekt for sitt privatliv. Det er dette problemet som oftest kommer opp i praksis gjennom ærekrenkingssaker. Men også andre interesser og rettigheter for privatpersoner kan bli begrenset, f.eks. kan én persons religionsfrihet bli krenket gjennom en for omfattende ytringsfrihet for en annen (f.eks. blasfemi-tilfeller).
     Det er imidlertid grenser for hvor store skranker som kan tillates i ytringsfriheten nettopp pga dens fundamentale betydning for både samfunn og individ. I Handyside mot Storbritannia, Series A 25 uttalte EMD at nettopp pga dens sentrale funksjon i et demokratisk samfunn må ytringsfriheten i EMK art 10 underlegges en vid definisjon i praksis. Både ufarlige og positive såvel som krenkende, sjokkerende og forstyrrende ytringer har som utgangspunkt krav på beskyttelse. Uten slike krav, som følger av tanker om pluralisme, toleranse og vidsyn, vil det ikke foreligge et ”demokratisk samfunn”, uttalte domstolen. Samme betydning kan muligens tillegges ytringsfriheten også etter Grl § 100.

3.4	Hva regnes som ”ytringer”?

Begrepet ”ytring” kan problematiseres. I Grl § 100 første setning tales det om ”Trykkefrihed” (altså skriftlige ytringer), men det ellers tales om ”Ytringer” mer generelt. Det kan diskuteres i hvilken grad det er ulik regulering i de ulike bestemmelsene i Grl § 100. Enkelte vil nok anta at første setning bare dreier seg om skriftlige ytringer, mens ytringer i f.eks. elektronisk form ikke er beskyttet etter samme bestemmelse. Det er selvsagt lite i veien for å anvende bestemmelsen analogisk på andre former for ytringer, men dette er hittil ikke vært gjort. NOU 1999: 27 foreslår å fjerne all tvil, og innfører ”Ytringsfrihed” som begrep.
     EMK art 10 er mer generelt utformet, og taler om ”ytringsfrihet”. Det oppstilles en viss eksemplifisering i art 10 nr 1 første setning av former for ytringer som er beskyttet. Det er klart at både skriftlige og muntlige ytringer, uansett medium, er beskyttet som utgangspunkt. Alle former for informasjon, idéer og meninger omfattes som utgangspunkt i følge praksis. Det er ingen skarpe grenser mellom meninger, informasjon (opplysninger) og idéer.

3.5	Hvilke former for ytringsfrihet er beskyttet?

Et beslektet spørsmål er hvilke former for ”frihet” til å ”ytre” seg som er beskyttet i de to bestemmelsene. ”Ytringsfrihet” kan jo arte seg på mange tenkelige måter, og spørsmålet er hvor mange slags tenkelige måter som nyter beskyttelse etter de to bestemmelsene.
     Grl § 100 beskytter etter tradisjonell lære to former for ytringsfrihet. For det første oppstilles det et vern om den formelle meddelelsesfrihet, eller sagt med andre ord: Forbudet mot forhåndssensur av skriftlige ytringer. Dette fremkommer av § 100 første setning ”Trykkefrihed bør finde Sted.”. Slik jeg leser hovedlitteraturen på området er det bare unntaksvis mulig at den formelle meddelelsesfriheten også gjelder andre ytringer enn de skriftlige (Andenæs s 325—327, Fliflet note 237). Betegnelsen ”formell ytringsfrihet” som ofte brukes i litteraturen er kanskje noe lite presis ettersom bare en ”formell” side av én del av tenkelige ytringsfrihetsformer er beskyttet, nemlig meddelelsesfriheten.
     For det andre beskytter Grl § 100 den materielle meddelelsesfrihet. Statens adgang til å iverksette sanksjoner mot privatpersoner i ettertid for ytringer de har fremført er begrenset til en viss grad. Dette kommer til uttrykk i annen og tredje setning i bestemmelsen. Ordlyden i annen setning (”ladet trykke eller udgive”) tyder på at også bare skriftlige ytringer er vernet her, men det synes klart (Fliflet) at bestemmelsen her kan anvendes analogisk på muntlige ytringer. Det oppstilles i annen setning visse vilkår for at staten kan iverksette sanksjoner i ettertid, altså begrense meddelsesfriheten i ettertid. Det følger av uttrykket ”forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til Ulydighed mot Lovene, Ringeagt mot Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrenkende Beskyldninger mod Nogen.” Andenæs behandler de ulike elementene i vilkårene s 327--335, se også Fliflet i note 238. Tredje setning tillater en viss oppmykning i begrensningene som følger av annen setning. I visse tilfeller har altså privatpersoner en viss utvidet materiell meddelelsesfrihet: ”Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand” er likevel tillatt, tross begrensningsadgangen for staten i annen setning. Om vilkårene for utvidet meddelelsesfrihet etter tredje setning, se Andenæs s 335—337, Fliflet note 239. Vilkårene må selvsagt tolkes i praksis, men det kan ikke forventes mye detaljkunnskaper fra kandidatene på dette området.
     Grl § 100 beskytter altså etter sin ordlyd bare en begrenset del av meddelelsesfriheten. Den beskytter ikke etter ordlyden retten til å motta opplysninger eller informasjon. Andenæs s 325 ser imidlertid ut til å godta en generøs tolking av bestemmelsen. Det oppstilles trolig ikke et krav på informasjon for privatpersoner fra offentlige myndigheter i Grl § 100. Det kan vel heller ikke sies å følge av bestemmelsen at negativ meddelelsesfrihet, altså retten til å nekte å ytre seg, er beskyttet på grunnlovsplan. Og det er altså etter tradisjonell lære ikke noen forbud mot forhåndssensur etter første setning av andre enn skriftlige ytringer. NOU 1999: 27 utvider formene for beskyttet ytringsfrihet betraktelig gjennom endringen i foreslått Grl § 100 første ledd, men også femte og sjette ledd. Se NOU 1999:27 s 239-240.

EMK art 10 nr 1 eksemplifiserer til en viss grad hvilke former for ytringsfrihet som er beskyttet etter bestemmelsen. For det første er det en frihet til å ha ”meninger”. Den positive meningsfrihet er altså beskyttet.

EMD har innfortolket også en negativ meningsfrihet, friheten til ikke å bli pålagt av offentlige myndigheter å ytre meninger om noe (retten til å forholde seg taus). Meningsfriheten vil ofte kunne støte an mot andres ærefølelse, og det er gjerne i forbindelse med den positive meningsfrihet at problemene oppstår i form av påstander om ærekrenkelse, jf f.eks. Lingens mot Østerrike, Series A 103 (ærekrenkelse av politiker) og Bladet Tromsø A/S og Stensås mot Norge, dom av 20.5.1999 (ærekrenkelse av hvalfangere).
     For det andre beskyttes friheten til å ”motta opplysninger og informasjon”. Denne retten til å motta ytringer fra offentlige myndigheter er begrenset. EMD har slått fast at privatpersoner med hjemmel i denne bestemmelsen bare har en rett til uten offentlig innblanding å motta eller å få tak i informasjon som er gjort tilgjengelig for offentligheten. Adgangen til å kreve utlevert informasjon fra offentlige registre er nokså begrenset, jf retningslinjene fra EMD i Leander mot Sverige, A 116 og Gaskin mot Storbritannia, Series A 160. Se også Guerra med flere mot Storbritannia fra 1998 (spørsmål om lokalbefolkningen hadde krav på informasjon om miljørisikoen ved forurensende industrianlegg).
     For det tredje omfatter vernet i EMK art 10 nr 1 friheten til å meddele ytringer (meddelelsesfriheten). Meddelelsesfriheten omfatter både skriftlige og muntlige ytringer. EMD har slått fast at pressens og medias meddelelsesfrihet (pressefriheten) anses å ha en særlig viktig rolle i samfunnet, og denne delen av ytringsfriheten har derfor en særlig sterk beskyttelse under EMK. Se særlig Sunday Times mot Storbritannia, Series A 30 (pressens rolle som ”public watchdog” – ”offentlig vaktbikkje”). Meddelelsesfriheten omfatter også retten til kringkasting, filmfremvisning, osv. Se f.eks. Groppera Radio AG med flere mot Sveits, Series A 173 (som gjaldt radiosendinger). En viss begrensning av den frie rett til meddelelser gjennom kringkasting følger spesifikt av tredje setning i EMK art 10 nr 1, men denne bestemmelsen har ingen stor praktisk interesse. Kunsteriske ytringer og uttrykksformer nyter også beskyttelse, jf Müller med flere mot Sveits, Series A 133. Det gjør også den såkalte kommersielle ytringsfriheten (reklamefriheten), jf markt Intern Verlag GmbH og Klaus Beermann mot Tyskland, Series A 165.

3.6	Hvem nyter beskyttelse under ytringsfriheten?

Grl § 100 taler om ”Ingen” og ”Enhver” når den henviser til hvem som kan påberope seg beskyttelse under bestemmelsen (hvem som er ”rettighetssubjekt”). Dette er nokså vide uttrykk, som nok bør kunne omfatte alle former for privatpersoner med rettslig handleevne. Således vil både fysiske og juridiske personer nyte beskyttelse under Grl § 100.
     EMK art 10 beskytter etter sikker tolkingspraksis både fysiske personer (se f.eks. Handyside-saken) og juridiske personer (se f.eks. Sunday Times-saken). Ytringsfriheten for juridiske personer vil særlig være aktuell i forbindelse med pressefrihet for aviser, medieselskaper, osv, men også i relasjon til den kommersielle ytringsfriheten. Det fremkom klart i EMD i saken Groppera Radio med flere mot Sveits, Series A 173 at juridiske personers ytringsfrihet er beskyttet selv i de tilfellene hvor en beskyttelse i realiteten beskytter profittformål.

3.7	Mot hvem oppstilles retten til ytringsfrihet som et vern?

Ordlyden i Grl § 100 tyder på at vernet i bestemmelsen i realiteten er et vern privatpersoner har mot inngrep fra offentlige myndigheters side. Første setning retter seg mot offentlig forhåndssensur, og andre og tredje setning retter seg mot sanksjoner iverksatt av det offentlige i ettertid. Det er altså snakk om et vern mot utførte inngrep i ytringsfriheten. Til en viss grad kan det innfortolkes en viss aktivitetsplikt for offentlige myndigheter, jf Andenæs s 337—338 om ”faktisk ytringsfrihet”. Omfanget av denne aktivitetsplikten er uklar. Spørsmålet om beskyttelse av ytringsfriheten når private rettssubjeter gir normer etter forslaget er behandlet i NOU 1999: 27 s 245, se særlig forslaget til tredje ledd og femte ledd. Se også infrastrukturkravet i sjette ledd, som til en viss grad tilsvarer diskusjonen om ”faktisk ytringsfrihet” i dag.
     I EMK art 10 er det nokså klart kommet til uttrykk at vernet om ytringsfriheten for privatpersoner er et vern mot offentlig myndighetsutøvelse som begrenser ytringsfriheten. Det må som utgangspunkt foreligge et positivt ”inngrep av offentlig myndighet” (jf formuleringen i EMK art 10 nr 2 innledningsvis) for at vernet skal kunne tre i kraft. Se om dette bl.a. Lorenzen, Rehof og Trier s 263—264. Til en viss grad er det imidlertid også innfortolket en viss aktivitetsplikt eller tilretteleggingsplikt under konvensjonen, dvs at offentlige myndigheter for ikke å få en krenkelse mot seg må foreta seg noe aktivt for å legge forholdene til rette for ytringsfrihetens kår. Her vil bl.a. den begrensede retten til å få utlevert offentlig tilgjengelig informasjon i offentlige registre og arkiver være relevant. Aktivitetsplikten på offentlig hånd strekker seg altså svært sjelden så langt som en positiv plikt til uten anmodning å utgi informasjon til privatpersoner.

3.8	Begrensninger i ytringsfriheten

Muligheten til å begrense ytringsfriheten i Grl § 100 bør behandles av kandidatene på en eller annen måte. Begrensninger kan komme på tale både av hensyn til det offentlige/samfunnet og av hensyn til andre privatpersoner. Begrensningene i meddelelsesfriheten i Grl § 100 er allerede redegjort for over. Begrensningene følger først og fremst av annen setning jf tredje setning. Men det er klart at det i høyesterettspraksis fremkommer at ytringsfriheten i Grl § 100 er undergitt begrensninger: Det vil ofte måtte foretas avveininger i forhold til andres friheter og rettigheter og interesser. Slike begrensninger kommer godt til uttrykk i hovedlitteraturen, og det synes ikke nødvendig å gjenta dem her. Etter forslaget til ny Grl § 100 vil muligheten til å begrense ytringsfriheten bli noe innskjerpet, jf NOU 1999: 27. Det må antas at denne delen av forslaget, som et sterkt signal om vern om ytringsfriheten på bekostning av visse andre interesser og prinsipper, er godt kjent blant de oppegående kandidatene. Det har vært mye medieomtale og debatt omkring dette spørsmålet.
     I EMK art 10 er muligheten til å begrense omfanget av ytringsfriheten regulert på en noe annen måte enn i Grl § 100. For det første kan det være grunn til å peke på at en stat kan ta visse reservasjoner fra en internasjonal traktat som EMK. Norske myndigheter har ikke tatt slike reservasjoner hva gjelder ytringsfriheten. For det andre kan ytringsfriheten begrenses i krigs- og krisetilfeller, jf EMK art 15 om den såkalte derogasjonsmuligheten.
     For det tredje, og mest sentralt, er det i EMK art 10 nr 2 oppstilt en nokså omfattende adgang for offentlige myndigheter til å begrense utgangspunktet om ytringsfrihet. Begrensningene i ytringsfriheten kan bare foretas i den grad tre kumulative vilkår foreligger på statens hånd. For det første må et inngrep/en begrensning i ytringsfriheten etter EMK art 10 nr 1 ha hjemmel i et nasjonalt rettsgrunnlag (lovskravet). EMD har utdypet innholdet i EMKs lovskrav i Sunday Times mot Storbritannia, Series A 30. For det andre må inngrepet oppfylle ett eller flere av de ”gode” formål som er oppregnet i EMK art 10 nr 2 (formålskravet). For det tredje må inngrepet/begrensningen i ytringsfriheten være ”nødvendig i et demokratisk samfunn” (nødvendighetskravet). Disse tre vilkårene for legitim begrensning av ytringsfriheten er svært sentrale i EMK-retten generelt og for EMK art 10.
     Det må forventes at laudable kandidater viser forståelse for vilkårene og deres innhold, samt at de ser forholdet mellom utgangspunktet om ytringsfrihet i første ledd og begrensningene i den i annet ledd. Særlig er det viktig å fokusere på nødvendighetskravet, som er det vilkåret som oftest volder problemer i rettspraksis både her hjemme og i Strasbourg. Nødvendighetskravets innhold blir ikke redegjort for her, men stikkord som ”tvingende samfunnsmessig behov”, forholdsmessighetsvurdering/proporsjonalitetsprinsipp og statens såkalte skjønnsmargin er sentrale elementer i nødvendighetskravet. En kortfattet og grei innføring til vilkårene i EMK art 10 nr 2 finnes i Erik Møses kommentarer i Karnov.

3.9	Forsamlingsfrihet/demonstrasjonsfrihet

Et sentralt spørsmål er hvor omfattende begrepet ”ytringsfrihet” skal forstås. Skal begrepet også omfatte forsamlingsfriheten/demonstrasjonsfriheten? De kandidater som problematiserer dette spørsmålet bør få betydelig uttelling for det. Men de som forbigår spørsmålet i stillhet bør ikke trekkes. For EMKs vedkommende er spørsmålet mindre aktuelt i den forstand at forsamlingsfriheten nyter egen beskyttelse etter EMK art 11. Det fremstår ikke som naturlig å gå inn i detaljene i vernet i EMK art 11 i besvarelsen.
     Spørsmålet har større betydning på grunnlovsrettslig plan. Skillelinjene mellom ytringsfrihet og forsamlingsfrihet ikke er like klare her. De gode kandidatene vil kanskje vite at det er usikkert hvorvidt forsamlingsfriheten/demonstrasjonsfriheten er beskyttet av Grl § 100 idag. Sikkert er det likevel at Grl § 99 annet ledd oppstiller et (begrenset) vern for fredelige forsamlinger mot å bli oppbrudt av militære myndigheter. Castberg synes (s 283) å se dette som et uttrykk for forsamlingsfriheten i grunnlovsretten (Andenæs er ikke like klar på dette punktet, s 369). Også Grl § 2 første ledd oppstiller en viss beskyttelse på religionsfrihetens område: Religiøse forsamlinger nyter grunnlovsbeskyttelse. Utover dette er grunnlovsteksten taus. Et mulig spørsmål vil være i hvilken grad en slik rett kan oppstilles på grunnlag av konstitusjonell sedvanerett eller andre former for uskreven grunnlovsrett. Andenæs er nokså tilbakeholden på dette punktet, s 326. De gode kandidatene kan ha fått med seg at i NOU 1999: 27 (se s 175—176 og 178—179) fremgår det at utvalget ønsker å grunnlovsfeste demonstrasjonsfriheten. Såvidt jeg kan se tar ikke utvalget stilling til andre former for forsamlingsfrihet utover demonstrasjonene.

3.10	Forholdet mellom EMK art 10 og norsk rett til vern om ytringsfriheten

Noen få ord om forholdet mellom vernet om ytringsfriheten i EMK art 10 og det parallelle vernet i nasjonal rett.

     For vernet i formell lovgivning følger det av lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21 mai 1999 nr 30 at EMK art 10 gjelder som norsk lov med rang over annen formell lovgivning, jf § 2. For tilfeller hvor det ikke foreligger motstrid, vil ikke menneskerettsloven § 3 (forrangsbestemmelsen) gjelde. Dette poenget er prinsipielt viktig, og slike forhold vil også være mest praktisk. Foreligger ikke motstrid vil Høyesterett og andre rettsanvendere gjennom alminnelige tolking komme frem til en løsning uten bruk av menneskerettsloven § 3 og de prinsipper som er utviklet i rettspraksis til tolking av den.
     Dersom det etter tolking mellom norsk lov og EMK art 10 ikke finnes noen samlende løsning, og det foreligger motstrid, kommer menneskerettsloven § 3 til anvendelse. Den rettsregel som fremkommer på bakgrunn av tolking av EMK art 10 vil måtte ”gå foran” den tilsvarende rettsregel fremkommet på bakgrunn av tolking av den ”norskproduserte” formelle lovbestemmelse. Forrangsbestemmelsen (begrepet ”gå foran”) kan ifølge høyesterettspraksis ikke tas helt på ordet. De retningslinjer for forrang som kom til uttrykk i Høyesteretts plenumssak Rt 2000 s 996 (Bøhler-dommen) vil etter all sannsynlighet også gjelde på ytringsfrihetens område. Det mest sentrale i Bøhler-dommen er å finne på s 1007 (fjerde avsnitt):

”Det følger av forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven § 3 at dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt.”

Thom Arne Hellerslia: Domstolene og menneskerettighetene, Lov og rett 2001 s 101—112 gir en god vurdering av retningslinjene i Bøhler-dommen, og jeg henviser til detaljene som der fremkommer.
     For vernet i grunnlovsretten gjelder ikke menneskerettsloven. Her hersker fremdeles rettstilstanden fra før menneskerettslovens tid. Det vises særlig til presumsjonsprinsippet utviklet av Høyesterett, betydningen av Grl § 110c som tolkingsfaktor og at domstolene når det gjelder grunnleggende rettigheter og friheter for privatpersoner går nokså langt i å legge vekt på EMKs standarder i fastleggelsen av det tilsvarende grunnlovsrettslige vern.
     Læringskravene legger vekt på læren om domstolenes prøvingsrett, og det kan være et poeng for kandidatene å se enkelte prinsipielle linjer også her. Jeg viser igjen til Thom Arne Hellerslia: Domstolene og menneskerettighetene, Lov og Rett 2001 s 101—112 som også tar opp dette spørsmålet til behandling, se særlig s 107—109. Høyesterett uttalte i Rt 1997 s 1821 Kjuus-saken at domstolenes prøvingsrett er sterk hva gjelder Grl § 100, særlig når det gjelder kjernen av bestemmelsen som er den politiske ytringsfriheten. Dette poenget bør gode kandidater få med seg.
     Det er viktig å få frem at læren om domstolenes prøvingsrett av formell lovgivning og forvaltningsavgjørelser gjelder deres grunnlovsmessighet, og dette alene. Domstolene har altså ikke en tilsvarende ”prøvingsrett” av lovers og forvaltningsvedtaks ”EMK-messighet”. Selvsagt vil det ikke være klare forskjeller mellom domstolenes holdning til spørsmålet om et spørsmål er i overensstemmelse med grunnloven og om det er i overensstemmelse med EMK. EMK spiller som allerede nevnt en betydningsfull rolle som argumentasjonsfaktor ved fastleggelsen av Grl § 100, og vil derfor også indirekte ha betydning for læren om domstolenes grunnlovsmessighet.
     Når det gjelder domstolenes vurdering av lovers og forvaltningsavgjørelsers ”EMK-messighet,” vil denne skje på bakgrunn av menneskerettslovens system og ikke etter den grunnlovsrettslig forankrede prøvingsretten.

4	Avslutning

Det stilles store krav til kandidatenes evne til å begrense temaet og strukturere stoffet i denne oppgaven. Jeg vil tro at studenter som makter å velge seg en ikke for generell innfallsvinkel til stoffet vil kunne tjene på det. Det er klart at besvarelsene må vise kandidatenes evne til å resonnere juridisk i tråd med relevant rettskildelære på område, herunder vise kjennskap til sentral rettspraksis (både nasjonal og overnasjonal) om ytringsfriheten.
     For å kunne stå må kandidatene kjenne til hovedtrekkene i både EMK art 10 og Grl § 100, og få frem enkelte sentrale problemstillinger relatert til disse. Stikkord her kan være formell/materiell ytringsfrihet (meddelelsesfrihet) i Grl § 100, ytringsfrihetens fundamentale betydning, strukturen i EMK art 10 og forholdet mellom art 10 nr 1 om utgangspunktet for vernet og art 10 nr 2 begrensninger i det. For å kunne bevege seg noe oppover karakterskalaen bør vilkårene i EMK art 10 nr 2 redegjøres for og illustreres med eksempler fra rettspraksis. Det bør vises kjennskap til rettspraksis også fra Høyesterett, og en viss evne til rettslig resonneringsevne må kunne forventes.
     De laudable kandidatene vil nok skille seg ut først og fremst på grunn av deres måte å strukturere oppgaven på, vektleggingen av hensynene som styrer vurderingene i praksis, deres kjennskap til domspraksis fra Høyesterett og EMD og evnen til konstruktiv sammenligning av rettstilstanden i EMK og Grl hva gjelder ytringsfriheten. Laudable kandidater bør forstå strukturen i den vanskelig tilgjengelige Grl § 100, dvs forskjellen mellom første setning og andre/tredje setning. Av laudable kandidater bør en også si noe om forholdet mellom Grl § 100 og EMK art 10 i norsk rett, og peke på menneskerettslovens betydning, samt presumsjonsprinsippets og Grl § 110c’s rolle. De beste kandidatene vil gå lenger enn dette og vise at de behersker evnen til å se ytringsfriheten i et større perspektiv, trekke de store linjene og samtidig utvise detaljkunnskap og rettslig resonneringsevne som illustrere de større linjene på en fornuftig måte. Jeg vil anta at prøvingsretten først og fremst vil bli behandlet av de bedre kandidatene.
     Gjennomlesning av et antall besvarelser bekrefter inntrykkene angitt i denne veiledningen. Det må imidlertid understrekes at det ikke kan ventes mye dybde- og detaljkunnskap i oppgaven. Det er krevende nok for studentene å gi en systematisk og oversiktlig fremstilling av ytringsfriheten på kort tid.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Teoretisk oppgave nr. 2

Oppgåva høyrer til eit av dei sentrale tema innanfor faget Helse- og sosialrett. I dei relevante utdraga av læringskrava heiter det:

	"Det kreves grundig kjennskap til de viktigste materielle regler om tvangsinngrep i det psykiske helsevern overfor sinnslidende, i sosialsektoren over rusmisbrukere, og i barnevernet.
	Det kreves kjennskap til reglene om overprøving av slike tvangsvedtak i forvaltningen, og om domstolskontrollen."

Hovudlitteraturen i faget er Bernt, Hove, Kjellevold og Kjønstad: Sosial trygghet og rettssikkerhet, 2. utg. 2000. Her vert emnet drøfta i kap. X. Relevant støttelitteratur er særleg Knut Lindboe: Barnevernrett, 3. utg., 1998, sjå særleg kap. 9-12. Emnet har vore gjennomgått på førelesingane i faget.
     Uttrykket ”Tvangsinngrep” i oppgåva er det same som vert nytta i læringskrava. Dette uttrykket vert ikkje nytta i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester, og heller ikkje som overskrift i hovudlitteraturen. Men det må tolkast som synonymt med uttrykket ”tvangstiltak” som Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove nyttar i overskrifta til kapittel X. Tvangsinngrep står dermed som motstykke til frivillige hjelpetiltak frå barnevernet si side.
     Ut frå læringskrava er det behov for å avklara kva som kan reknast som ”de viktigste” tvangsinngrepa i barnevernet. Dei som klart peikar seg ut her er:

Omsorgsovertaking (§ 4-12, jf § 4-8 andre og tredje ledd) Overtaking av foreldreansvaret (§ 4-20 første ledd) Samtykke til adopsjon (§ 4-20 andre og tredje ledd) Plassering av barn med åtferdsproblem på institusjon (§ 4-24)

Eit sentralt poeng er at dei tre førstnemnde representerer tvang i relasjon til foreldra, medan det sistnemnde primært dreier seg om tvang i relasjon til barnet.
     Lova heimlar også andre tiltak som det er naturleg å rekna som tvangsinngrep. § 4-8 første ledd om forbod mot flytting tilbake til heimen bør nemnast i samanheng med omsorgsovertaking. Tilbakehalding i institusjon på grunnlag av føregåande samtykke frå barnet (§ 4-26) har nær samanheng med § 4-24. I tillegg til dette er det også naturleg å rekna vedtak etter § 4-10 (medisinsk undersøking og behandling) og § 4-11 (behandling av barn med særlege behandlings- og opplæringsbehov) som ei form for tvangsinngrep i høve til foreldra. Det same gjeld pålegg om tilsyn i barnehage e l etter § 4-4 fjerde ledd og mellombelse vedtak etter § 4-6 andre ledd. Det er eit pluss dersom kandidaten nemner også desse vedtakstypane, men nokon dominerande plass bør ikkje denne drøftinga få.
     Legalitetsprinsippet er eit naturleg utgangspunkt for drøftinga av tvangsinngrep. Kravet om lovheimel treng ein likevel ikkje drøfta i det vide og det breie, for desse tiltaka er nøye lovregulerte. Vel så viktig er då legalitetsprinsippet som rettskjeldemessig standard, med krav om klar lovheimel ved alvorlege inngrep (og klarare dess meir alvorleg). Eit anna rettsleg utgangspunkt som det er eit pluss om kandidaten nemner, er menneskerettane. Ved tvangstiltak overfor foreldra står retten til respekt for familielivet (EMK art. 8) sentralt, medan tvangsinngrep overfor barnet rører ved retten til personleg fridom (EMK art. 5).
     Ut frå læringskrava og dekninga i hovudlitteraturen må ein forventa at kandidatane legg mest vekt på dei materielle vilkåra for å føreta dei ulike typane tvangsinngrep. Det må vera forsvarleg å avgrensa i hovudsak til dette. Men ordlyden i oppgåva set ikkje så snevre rammer. Difor er det mest nærliggjande at kandidatane også går litt inn på kven som kan vedta tvangsinngrep (fylkesnemnda) og visse særtrekk ved sakshandsaming og domstolskontroll (her krev læringskrava berre ”kjennskap”). Enkelte legg opp drøftinga etter den tradisjonelle tredelinga mellom materiell, personell og prosessuell kompetanse. Det må i utgangspunktet vera greit, men fører nok i praksis lett til at ein ikkje får tid eller plass til skikkelege drøftingar av dei materielle spørsmåla. Det viktigaste er ikkje måten oppgåva vert disponert på, men kva forståing for emnet som drøftinga avspeglar. Dyktige kandidatar vil t d få fram den nære samanhengen mellom dei materielle og prosessuelle (og personelle) reglane. Strenge krav til sakshandsaminga ved tvangsinnrep er med på å sikra at lova sine vilkår vert følgt. Krava til samansetjing av fylkesnemnda og høvet til full domstolskontroll er dessutan med på å sikra eieinskapleg, rimeleg og fornuftig skjønnsutøving.
     Ved gjennomgangen av dei materielle vilkåra for tvangsinngrep er det naturleg å gå gjennom dei ulike inngrepstypane i tur og orden. Men kandidatane bør få fram at det gjeld visse felles kjenneteikn eller vilkår. Det sentrale vurderingstemaet for alle dei ulike tvangstiltaka, og også for frivillige hjelpetiltak, er omsynet til barnets beste, jf § 4-1. Dette fungerer som eit sjølvstendig inngrepsvilkår, og krev ei tilleggsvurdering etter at det eventuelt er konstatert at dei spesifikke vilkåra for den aktuelle inngrepstypen er oppfylt. Eit anna gjennomgåande vilkår er det såkalla "mildeste inngreps prinsipp", som særleg kjem til uttrykk i § 4-12 andre ledd og § 4-25 første ledd, men som også må tolkast inn formuleringa ”kan” i alle dei andre tvangsreglane. Det vil seia at ein berre skal nytta tvangstiltak når frivillige tiltak ikkje har ført eller vil koma til å føra fram, og at ein ikkje skal nytta strengare tvangstiltak enn nødvendig. Dyktige kandidatar vil gjerne sjå at dette er eit sentralt vilkår ved tvangsreglar også på andre område, og fell saman med det nødrettslege subsidaritetskravet, også kalla forholdsmessighetsprinsippet eller nødvendighetsregelen.
     Ved gjennomgangen av dei ulike tvangstiltaka bør kandidatane innleiingsvis forklara kva dei ulike tiltaka går ut på. Her sviktar det ofte. Særleg må ein forventa at kandidatane gjer tydeleg greie for skilnaden mellom omsorgsovertaking og overtaking av foreldreansvaret, jf barnelova.
     Dei materielle vilkåra for omsorgsovertaking finn ein i § 4-12. I første ledd blir det skissert fire ulike situasjonstypar som kvar for seg kan grunngi eit slikt inngrep. Ein må forventa at kandidatane forklarar desse på ein dekkjande måte, gjerne ved hjelp av konkrete døme. Det viser seg at ein god del kandidatar mest berre gjengir lovteksten, noko som klart må trekkja ned. Eit viktig poeng er at a) til c) tek utgangspunkt i notids-situasjonen, medan d) er meir prognoseorientert. Også nødvendighetsregelen i § 4-12 andre ledd bør drøftast sjølvstendig, om ein då ikkje har gjort det i ein felles introduksjon til tvangsreglane (jf ovanfor).
     Ved omtalen av omsorgsovertaking er det også fint om ein nemner at ein eventuell fosterheim eller institusjon utøver omsorga på vegne av barneverntenesta, jf § 4-18. Ei drøfting av retten til samvær og ulike måtar å regulera dette på (jf § 4-19) bør det også honorerast for. Enkelte vil gjerne kjenna til Trude Haugli si doktoravhandling om dette temaet: Samværsrett i barnevernssaker, Oslo 1998. Den norske Adele-saka ved menneskerettsdomstolen (omtala i hovudlitteraturen på s. 423-424) kjem også inn her, og det vil vera eit klart pluss å trekkja inn menneskerettslege aspekt på dette feltet.
     I samband med § 4-12 bør som nemnt også § 4-8 omtalast. Tredje ledd gir sjølvstendig heimel for omsorgsovertaking etter langvarig frivillig plassering på institusjon, medan andre ledd meir må reknast som ei tilvising til eller påminning om § 4-12. Første ledd heimlar også eit tvangstiltak i form av eit forbod mot flytting frå frivillig plassering, men dette er noko anna enn omsorgsovertaking.
     For overtaking av foreldreansvaret gjeld dei same grunnvilkåra som for omsorgsovertaking. Men kandidatane bør få fram at det skal meir til for å gå til dette skrittet, både på grunn av kravet om tiltaket skal vera til barnets beste og på grunn av "det mildeste inngreps prinsipp" (jf § 4-12 andre ledd). Dette har blitt gjort særleg tydeleg gjennom høgsterettspraksis. Det er eit pluss om ein også kjem inn på at det i praksis kan vedtakast mellomformer mellom desse to tvangsinngrepa, jf 4-18. Som det blir peika på i hovudlitteraturen s. 425-426, skaper § 4-18 ein viss uklårleik om kva vedtaksalternativ ein har.
     Samtykke til adopsjon er å gå eit steg vidare. Då går foreldreansvaret over til adoptivforeldra. Om barnet skal få ha vidare kontakt med dei biologiske foreldra er dermed fullt og heilt opp til adoptivforeldra. Dei materielle vilkåra for dette alvorlege og varige tvangsinngrepet går fram av § 4-20 tredje ledd. Dei tre vilkåra knyter seg høvevis til foreldra sin situasjon (a), dei påtenkte adoptivforeldra (c) og sist men ikkje minst barnets beste (b). Adopsjon står likevel ikkje så sentralt i praksis som omsorgsovertaking og overtaking av foreldreansvaret, så ein bør ikkje trekkjast for å ha teke lett på dette, dersom balansen i oppgåva elles er god. Kandidatar som drøftar nærare kva omsyn (i relasjon til barnet) som kan tilseia høvevis omsorgsovertaking, overtaking av foreldreansvaret og adopsjon, bør få utteljing for det. Særleg dersom ein viser god forståing for dei vanskelege interesseavvegingane og verdivala som utspelar seg på dette området i praksis.
     Når det gjeld tvangsplassering i institusjon er det som nemnt viktig å få fram at det her dreier seg om tvang i relasjon til barnet. I praksis samtykkjer mange av foreldra. Men § 4-24 gir også heimel for å plassera barnet mot sin vilje. I slike tilfelle kan det bli aktuelt å kombinera med ei omsorgsovertaking.
     Grunnvilkåret i § 4-24 er "alvorlige adferdsvansker". Dette bør kandidatane gå nærare inn på, gjerne med eigne døme. Ei solid drøfting av kva som vil vera til barnets beste i slike tilfelle, og kva som kan gjera det nødvendig å gå over frå frivillig til tvungen omsorg, vil også trekkja opp. Dessutan må kravet om eigna institusjon (fjerde ledd) nemnast. Drøftinga av om det i tillegg gjeld eit minstekrav til alder (hovudlitteraturen s. 430), er noko krevande. Den som meistrar også denne problemstillinga bør difor honorerast for det. Mange kandidatar let vera å nemna § 4-26, andre omtalar det som eit frivillig tiltak. Men det er vanleg å tala om tvang i helse- og sosialretten jamvel der det skjer på grunnlag av eit førehandssamtykke.
     Ein må forventa at i alle fall det betre skiktet av kandidatar trekkjer parallellar mellom § 4-24 og 4-26 og tilsvarande tvangsheimlar innanfor eduskapsvernet (lov om sosial omsorg §§ 6-2, 6-2a og 6-3) og det psykiske helsevernet (psykisk helsevernlova kap. 3). Også desse reglane står sentralt i faget. Det vil dessutan vera eit pluss dersom kandidaten ser samanhengen mellom § 4-26 og drøftinga i den allmenne strafferetten av rekkevidda av eit førehandssamtykke.
     Når det gjeld personelle og prosessuelle reglar, må ein i det minste få fram at det er fylkesnemnda som har avgjerdskompetanse i desse sakene. Dette er det ein del som overser. Det er fint om forklarar bakgrunnen for og grunngivinga for dette. Opninga for at visse hastevedtak kan treffast på lågare nivå bør også nemnast. Dei detaljerte sakshandsamingsreglane for fylkesnemnda vil det derimot føra for langt å gå særleg inn på, jamvel om kandidatar som gjer det, isolert sett ikkje bør trekkjast for det, med mindre det gir ein vesentleg ubalanse i oppgåva som heilskap.
     Høvet til domstolskontroll er ein viktig rettstryggleiksgaranti, og må i det minste nemnast. Særleg bør ein få fram at prøvingskompetansen gjeld alle sider ved vedtaka, også skjønnsutøvinga, og gjerne drøfta grunngivinga for denne vidtgåande domstolskontrollen. Dei meir detaljerte reglane for slike saker etter tvistemålslova kap. 33 vil det føra for langt å ta opp. Enkelte kandidatar omtalar også (eller i staden for domstolsprøving) forvaltningsklage etter § 6-5 (til fylkesmannen). Men dette må det trekkjast for, jf § 6-5 andre ledd som slår fast at dette ikkje gjeld for vedtak av fylkesnemnda.
     I denne oppgåva om tvangsinngrep er det også i orden å seia litt om korleis forvaltinga kan setja makt bak avgjerdene, jf særleg § 6-8 om hjelp frå politiet. På den andre sida bør ein ikkje trekkja kandidatar som ha valt å utelata (eller ikkje har fått tid til å ta opp) denne problemstillinga.
     Generelt må ein forventa at dei fleste klarar å prestera eit minimum, sidan ein kan henta mykje ut av lovteksten, og oppgåva er ei typisk ”kapitteloppgåve”. Men evna til å organisera stoffet vil nok skilja ein del, og sameleis evna til å finna ei rimeleg vektlegging av ulike sider ved emnet. Det går dessutan eit klart skilje mellom dei som forstår at oppgåva er å føreta ei tolking og drøfting av reglane, og dei som i stor grad nøyer seg med å gjengi reglane. Den som maktar å få til ei ryddig og problemorientert drøfting av dei sentrale reglane, og i tillegg får fram ulike interesser og verdival som gjer seg gjeldande, vil nokså lett kunna klara ein laud. Oppgåva inviterer i mindre grad til finurlege drøftingar av enkeltpørsmål, sjølv om dette i ei også elles god framstilling kan vera med på å trekkja opp.
     Det viser seg at ein god del kandidatar overser eit eller fleire av dei sentrale tvangsinngrepa, særleg overtaking av foreldreansvaret og adopsjonssamtykke, men også institusjonsplassering. Dette kan skuldast at ein har feildisponert tida, eller at ein har stirra for lenge på dei første tvangsreglane ein fann i kapittel 4. Manglande drøfting av adopsjon bør nok ikkje trekkja særleg ned i seg sjølv, men har kandidaten også utelate eit eller fleire av dei andre sentrale tvangsinngrepa, må det trekkjast vesentleg. Dei som stort sett berre drøftar omsorgsovertakiing, og kanskje også § 4-8, § 4-10 eller § 4-11, står i stor fare for å stryka. Berre ei uvanleg positiv drøfting elles kan vega opp for slike manglar.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Teoretisk oppgave nr. 3

Læringskravene er angitt slik: Faget tar sikte på å gi en dypere forståelse av juridisk argumentasjon og de premissene denne bygger på. Formålet er å gi studentene evne til å forstå, utforme og kritisere rettslig argumentasjon i vanskelige spørsmål ut fra den særegne type rasjonalitet og den spesielle verdiplattform som jussen bygger på.

Det kreves grundig kjennskap til (jeg referer bare stikkordmessig):

–	grunnlaget for å tillegge ulike typer rettslige argumenter (rettskildefaktorer) vekt
–	avveiningen mellom ulike typer rettskildefaktorer
–	rettsstatlige og rettssikkerhetsmessige argumenters betydning
–	internasjonale rettskildefaktorers betydning
–	skjønnsutøving ved rettsanvendelsen
–	forholdet mellom rettsdogmatikk og rettspolitikk, det dynamiske aspekt ved retten, ulike grader av sikkerhet ved utsagn om gjeldende rett.

Som hovedlitteratur til 4. avdeling er oppgitt Eckhoff/Helgesen: Rettskildelære, 4. utg., (1997), med Bernt og Doublet: Juss, samfunn og rettsanvendelse (1999) del I, III og VI som innføringslitteratur og Bernt: Rettsdogmatikkens metode og rettspolitikkens muligheter (Hefte for kritisk juss 1995 side 11-37) som støttelitteratur.

2.	Sensorveiledningen

Den endelige veiledningen er skrevet etter at jeg har gjennomgått alle mine besvarelser i første hånd. Som sagt i den foreløpige versjonen, er det ikke noe poeng å skrive veiledningen som en ”mønsterbesvarelse”. Emnet er så sentralt at alle sensorene utvilsomt vil være fortrolige med det uten noen nærmere veiledning for så vidt gjelder de enkelte problemstillinger, jf. også Eckhoff, Rettskildelære, kap. 7 ”Rettspraksis som rettskildefaktor”. For det annet er det opplagt flere brukbare måter å besvare oppgaven på, avhengig av hvordan kandidatene velger å legge vekt på ulike aspekter (f. eks. underliggende hensyn, ulike anvendelsesmåter, utviklingstrekk). Og for det tredje (det er noe jeg har fått klart for meg under rettingen): Det finnes ikke én ”riktig” terminologi. Man kan godt skrive en fullverdig besvarelse basert på begreper som ”prejudikat”, ”prejudikatsfravik” etc, hvis man er tilstrekkelig konkret i beskrivelsen av ulike problemstillinger. Og det er mulig – for de som er uvanlig teoretisk sterke – å gjennomføre en drøftelse ut fra tankeskjemaet relevans – slutning – vekt. Min gjennomgang nedenfor (i pkt. 4) har derfor mer preg av momentliste enn disposisjon. Inspirert av læringskravene har jeg likevel fokusert noe mer på utviklingstrekk enn det pensumlitteraturen gjør.

3.

Oppgaven

Høyesterettsdommer har rettskildemessig betydning i hvert fall på to måter; (1) som grunnlagsmateriale for å si noe generelt om rettskilder og rettskildeprinsipper og (2) som argumentkilde ved vurderingen av hva som er ”gjeldende rett” på et nærmere bestemt område.
     Både tradisjon og læreboksituasjon tilsier at det er dommenes betydning som rettskildefaktor ved løsningen av konkrete rettsspørsmål, altså (2), oppgaven spør etter. Slik oppgaveteksten er formulert, er det etter min mening likevel et pluss om kandidatene – gjerne innledningsvis – også peker på den helt sentrale betydning Høyesteretts praksis har når det gjelder å etablere normer for juridisk metode, altså innholdet av selve rettskildelæren. Men hovedvekten bør nok klart legges på høyesterettsdommenes betydning som rettskilde i snever forstand.
     På den annen side inviterer oppgaveteksten absolutt til en bredere tilnærming enn bare å gi en beskrivelse av det man kan kalle ”prejudikatlæren”. Blant annet egner oppgaven seg meget godt til å vise at man har forstått hva som er grunnlaget for å tillegge høyesterettsdommer stor vekt ved avgjørelsen av hva som er gjeldende rett. Mange besvarelser inneholder da også et avsnitt med ”hensyn”. Dessverre har dette mye preg av oppramsing, blant annet på den måten at kandidatene ikke skiller mellom momenter som taler for (og ev. mot) at Høyesteretts begrunnelser bør tillegges vekt (rettsenhet, rettsutvikling, forutberegnelighet, rettferdighet osv) og faktiske forutsetninger for at dette skal være mulig (måten domsgrunnene skrives på, publisering osv.) Særlig når det gjelder de faktiske forutsetninger burde det ligge vel til rette for å peke på utviklingstrekk.
     Som nevnt under pkt. 2 må det likevel være rom for ulike tilnærminger: Kandidater som velger å gå i dybden når det gjelder å beskrive hvordan høyesterettsdommer faktisk blir anvendt som rettskildefaktor i Norge, kan ikke ventes å behandle de mer teoretiske /ideologiske /filosofiske sidene særlig grundig. Og omvendt vil det nødvendigvis være slik at kandidater som går bredt og ambisiøst ut, ikke vil kunne behandle alle detaljer i prejudikatlæren like inngående. Her som ellers vil det uansett være positivt om kandidaten viser at han har foretatt et bevisst valg mellom ulike muligheter som oppgaven åpner for.
     Et slikt valg er det også ganske mange kandidater som foretar med hensyn til om ”Høyesteretts rettsskapende virksomhet” hører med til oppgaven eller ikke. Noen sier det faller utenfor, noen at det hører med. Etter min mening er ingen av delene helt treffende. På den ene siden er det nokså klart at hoveddelen av det Eckhoff beskriver i sitt kap. 8 (hvordan Høyesterett går fram for å treffe avgjørelse i saker hvor det mangler klare holdepunkter fra før), faller utenfor. På den annen side er det klart at slike avgjørelsers betydning for framtiden, nettopp er en del av det oppgaven spør etter. Noen kandidater sier at det ene (at dommer tillegges stor vekt) er en forutsetning for det andre (at domstolene kan drive rettsskapende virksomhet). Det virker som en grei formulering.
     Selv om det som regel er et pluss om kandidaten plasserer sitt emne i en større sammenheng, er jeg mer i tvil om dette bør gjøres her. Oppgaven er sentral, og det forekommer meg i utgangspunktet malplassert å innlede med en nærmere redegjørelse for rettskildelæren i sin alminnelighet, Eckhoffs liste (1 – 7 ) over relevante rettskildefaktorer osv. Antagelig er det mer givende å trekke inn de øvrige rettskildefaktorene som en naturlig del av selve besvarelsen, gjennom beskrivelsen av høyesterettsdommers betydning – i forhold til de øvrige faktorene – i ulike typesituasjoner.
     De aller, aller fleste kandidatene har falt ned på en disposisjon basert på analyseskjemaet ”relevans – slutning – vekt”. Selv om enkelte, som antydet ovenfor, makter å gjennomføre en framstilling av emnet etter dette skjemaet, er det mitt klare inntrykk at en slik disposisjon for de fleste fører galt av sted. Spesielt tydelig blir dette der kandidatene – nokså tvangspreget – insisterer på å framstille dommenes ”relative vekt” i forhold til andre faktorer enkeltvis (såkalte ”parkonstellasjoner”). Når dette gjøres uten noen form for presisering av hvilke faktiske situasjoner man har i tankene (er det tale om vekten av en dom som tolker en uklar lovbestemmelse i forhold til den gamle lovteksten eller i forhold til en ny, osv.) blir verdien i beste fall lik null, som oftest klart negativ. Forklaringen er selvsagt at den dommen det er tale om å vurdere ”vekten” av, pr. definisjon er et produkt av alle de faktorene som forelå da dommen ble avsagt. At nye tilskudd til rettskildebildet kan gi større (ny lov) eller mindre (f. eks. etterarbeider) grunnlag for å bygge på en annen rettsoppfatning/komme til et annet resultat i sak 2, er så sin sak og kan sikkert sies noe om. Men å foreta en skjematisk vurdering i forhold til alle enkeltfaktorer generelt, har åpenbart ikke noe for seg. Dessverre er det mange som likevel utfører denne øvelsen, uten engang å kommentere de mange merkelige uttalelsene dette gir opphav til (typisk: ”lovteksten går i utgangspunktet alltid foran en dom”).
     Et vesentlig mer fruktbart opplegg er å ta for seg ulike typesituasjoner. Man kan f. eks. si noe om betydningen av dommer som tolker en lovbestemmelse, som konkretiserer en rettslig standard, som bidrar til å fastlegge et straffenivå, som avveier ulike motstridende interesser på et område hvor det mangler klare regler osv. Her er det også lett å finne eksempler til illustrasjon.

4.	Elementer som kan/bør være med i besvarelsene

–	To forhold er på det rene og bør komme tydelig fram: (1) Høyesterettsdommer har stor rettskildemessig betydning. I praksis anses rettsoppfatninger som er uttalt av Høyesterett, enten i plenum eller i avdeling, som avgjørende i de aller fleste tilfeller, både av Høyesterett selv og av de underordnede domstolene. Dette går fram av Høyesteretts egen praksis, og er i tillegg forutsatt både i plenumsloven og i silingsbestemmelsene i tvistemålsloven og straffeprosessloven. (2) Samtidig er det på det rene at det, i norsk rett, er adgang til å fravike prejudikater. Dette gjelder i hvert fall for Høyesterett selv, i forhold til egne dommer. Her kan det også vises til plenumsloven, som forutsetter dette. Når det gjelder underordnede domstoler, er nok oppfatningen – i hvert fall så lenge det er tale om høyesterettsdommer som tiden og samfunnsutviklingen ikke har løpt fra – i praksis den motsatte. Kandidater som får klart fram disse to hovedpoengene og som i tillegg forklarer, nyanserer og illustrerer dette noenlunde rimelig med eksempler fra praksis/pensum, er etter min mening allerede på god veg til en brukbar karakter. Særlig gjelder dette hvis man får fram ulike situasjoner hvor det er særlig tydelig hvordan Høyesteretts dommer får betydning, jf. typesituasjonene nevnt ovenfor.
–	Oppgaven spør etter høyesterettsdommers betydning, ikke betydningen av rettspraksis i sin alminnelighet. Det er derfor naturlig å si noe om Høyesteretts oppgaver. Her er det mulig å score gode poenger ved å peke på at det har skjedd en markert utvikling de seneste årtiene i synet på hva dette er. I dag er det vanlig å si at Høyesteretts oppgave dels er tvisteløsning i enkeltsaker, dels arbeid for rettsenhet og rettsutvikling. Antagelig er det litt divergerende oppfatninger blant dommerne, både om hvor hovedvekten ligger og hvor den bør ligge. Uansett er det ingen tvil om at utviklingen går i retning av å tillegge arbeidet for rettsenhet og utvikling stadig større vekt. Dette kan illustreres gjennom endringen av silingsreglene, både i tvistemålsloven og straffeprosessloven. Jf. også at en del av begrunnelsen for to-instansreformen var å gi Høyesterett anledning til mer bevisst prioritering av saker med et prinsipielt preg. Dette er det imidlertid få av kandidatene som er innom.
–	En konsekvens av utviklingen i Høyesteretts syn på sin egen rolle som rettsutvikler, og av at to-instansreformen har skapt bedre vilkår for slikt arbeid, er at domsgrunnene blir mer og mer utførlige. Man ser også stadig oftere at det formuleres generelle begrunnelser som tydelig er ment å skulle være retningsgivende også utenfor selve saken. Det er etter hvert også blitt mer vanlig at Høyesterett uttaler seg klart og bestemt om rettsspørsmål som har vært prosedert, men som viser seg ikke å bli av direkte betydning for avgjørelsen. Særlig tydelig er disse utviklingstrekkene der Høyesterett avvikler flere saker av samme type i sammenheng, nettopp med sikte på å skape avklaring på områder der Høyesterett selv mener dette kan trenges. Ytterpunktet er selvsagt når dette i tillegg skjer i plenum. Kandidater som beskriver denne utviklingen, gjerne med eksempler (trygderett, personskadeerstatning, festeavgiftsregulering, ekspropriasjonserstatning osv.) bør honoreres for det.
–	Et annet utviklingstrekk er den økte betydningen av internasjonale kilder de senere år. Dels har dette ført til at enkelte dommer fra Høyesterett har mistet mye av sin betydning som rettskilde (injuriedommer som bygger på et annet syn enn EMD’s), dels har dette gitt Høyesterett en ny rolle som ”formidler” av slike internasjonalt baserte argumenter inn i den praktiske rettsanvendelsen.
–	De utviklingstrekkene som er skissert ovenfor, kan også tjene som en naturlig ramme for å plassere mesteparten av det stoffet som tradisjonelt og naturlig hører hjemme i redegjørelser for prejudikatlæren. Dels tenker jeg her på redegjørelser for hvilke faktiske grunner det er som gjør at høyesterettsdommer blir tillagt så stor vekt og på vurderinger av om det bør være slik (hensyn for og imot – herunder ulike syn på domstolenes rettsskapende virksomhet), dels tenker jeg på mer direkte redegjørelser for hva den norske varianten av prejudikatslæren går ut på: Hva er dommen prejudikat for (Eckhoffs tre ”betraktningsmåter”), hvilken betydning har det at den er avsagt under dissens/ i plenum, den rettskildemessige betydning av uttalelser som ikke er nødvendige ledd i begrunnelsen (”obiter dicta”), dommens betydning for Høyesterett i senere saker sammenlignet med betydningen for underinstansene og øvrige rettsanvendere, betydningen av dommens alder, at den er lagt til grunn, ev. kritisert, i teorien osv.
–	Kandidater som ser på disse tradisjonelle problemstillingene i lys av utviklingstrekkene som er nevnt, kan også gi seg selv grunnlag for å kommentere om utviklingen har hatt/bør ha konsekvenser for innholdet av rettskildelæren på dette feltet. Eksempelvis kan det være nærliggende, kanskje spesielt for kandidater fra Bergen, å kommentere om den tradisjonelle lære vedrørende obiter dicta kan/bør opprettholdes når Høyesterett etter hvert synes å bruke sine domsgrunner mer aktivt til bevisst avklaring av rettsutviklingen, også utover det som er nødvendig i den konkrete saken. Jeg tenker her på Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 19. januar 2001 vedrørende fremme av straffesak om brudd på skattelovgivningen, som Gulating lagmannsrett hadde avvist. Lagmannsrettens flertall hadde, på tross av uttalelser i plenumsdommen i Rt 2000 side 996 (Bøhler), avvist straffesaken med den begrunnelse at det ville være i strid med EMK’s forbud mot dobbeltstraff å straffe når de tiltalte allerede var ilagt straffeskatt av ligningsvesenet. Forklaringen på at lagmannsretten her tillot seg å gå imot en rettsoppfatning som var klart uttalt av Høyesterett i plenum, var nok at den uttalte rettsoppfatningen ikke var et ledd i begrunnelsen av plenumsdommen, men en ”sideuttalelse”. For så vidt ville en slik holdning være i tråd med tradisjonell prejudikatlære med hensyn til obiter dicta. Her var det imidlertid ikke tale om noen tilfeldig slengbemerkning, men – som Kjæremålsutvalget bemerket da lagmannsrettens kjennelse ble overprøvet – en uttalelse som ”åpenbart tok sikte på å avklare rettstilstanden med henblikk på andre saker”. Saken illustrerer dermed både enkelte av de utviklingstrekkene som er skissert ovenfor og at denne utviklingen også kan gi grunnlag for å revurdere/nyansere den tradisjonelle framstillingen av deler av prejudikatlæren.

5.	Vurdering av besvarelsene.

Alle vet noe om dette emnet. Altså ligger det i utgangspunktet an til få stryk.
     Hvor det positive innholdet er tynt, og det samtidig foreligger mye direkte galt, ville jeg normalt sagt at ståkarakteren likevel henger i en tynn tråd. Her har jeg imidlertid latt tvilen komme disse kandidatene til gode, ut fra det syn at de antagelig er blitt forledet av et uegnet tankeskjema til å skrive gale ting som de neppe mener. Dermed er det blitt mange karakterer mellom 3,00 og 3.15.
     Besvarelser som inneholder et rimelig referat av tradisjonell prejudikatslære, med et visst islett av eksempler fra praksis, samtidig som det ikke er mye direkte ”galt”, har jeg vurdert til rundt 2,75.
     Hvis kandidaten i tillegg skriver konkret om forskjellige typesituasjoner, og dessuten gjør forsøk på å trekke visse linjer (utviklingslinjer, sammenheng med metodelære, betydningen av EMK/EMD osv.) skal det ikke så veldig mye til for å score vesentlig bedre.

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Teoretisk oppgave nr. 4

I de gode besvarelsene må man forvente at delen om Objektive/Subjektive grense blir mest omfattende denne delen blir antagelig også den vanskeligste for kandidatene å fremstille. Det har vist seg i praksis også.
     Jeg forventer at de fleste som har forståelse for emnet vil nytte en disposisjon som går langs de linjene jeg har trukket opp her. Jeg skulle videre tro at en kand. som først klarer å få til en slik disposisjon langt på vei bare ved det demonstrerer at han har en viss oversikt og forståelse, samt om kand. klarer å si noe fornuftig under hver del, og da selvsagt ut fra emnets innhold at hoveddelen blir på de materielle virkningene av rettskraftspørsmålet, så er det laudabelt.
     (Jeg nevner her for de gjennomgående sensorer at oppgaven ble gitt våren 1994 med ordly­den "Rettskraft" og høsten 1999 i en noe avgrenset form: "Den materielle rettskrafts ob­jektive grenser i sivile saker." I begge sensorveiledningene fra den gang gikk man ut fra at læringskravet var grundig kjennskap til rettskraftsreglene. Jeg har ovenfor bemerkninger i forbindelse med omtalen av "dagens" læringskrav, disse er noe endret og jeg mener dette må få ett viss betydning ved bedømmelsen i realiteten at man ikke kan stille de samme strenge krav til detaljer/fordypning som, tidligere er lagt til grunn.)
     Siden læringskravet er angitt til "prinsippene for" så bør det komme med noe om begrunnelse og legislative bakgrunn for rettskraftsinstituttet (Hov side 326).

Nærmere om og detaljene mht rettskraftens objektive side er hos Hov side 330 flg (kap 13):

Problemstillingene er
1)	Hvilke rettsforhold er rettskraftig avgjort,
2)	Hva er avgjort om rettsforhold og
3)	Når er to rettsforhold identiske.

Jeg ser egentlig liten hensikt i å gi et minireferat av fremstillingen i læreboken Hov sin lærebok er ganske pedagogisk god ved at den har i tillegg til kapittel og underkapitteloverskrifter, også margbemerkninger som i korte setninger på et vis trekker ut essensene eller problemstillingene i fremstillingen.
     Fremstillingsmessig og innholdsmessig bør kandidatene få frem hovedregelen bare det rettsforhold domsslutningen tar stilling til, er rettskraftig avgjort, og domsslutningen må tolkes ut fra premissene. Videre at prejudisielle rettsforhold blir ikke rettskraftig avgjort.
     Hva som er bestemt om det rettsforhold som er rettskraftig avgjort må bero på en tolking/utfylling av dommen, her bør kand få frem utgangspunktet: Domsslutningen. Det er den som angir hva som er rettskraftig avgjort, men den må tolkes i lys av premissene osv. .
     Et sentralt emne blir når to rettsforhold er identiske (Hov side 338 flg) betydningen av identitetsspørsmålet og etter hvilke retningslinjer dette bør løses. Akkurat på dette punkt vil man antagelig kunne se tydelig forskjell på den gode og mindre gode kandidat. Jeg vil anta at de som klarer å fremstille identitetsproblematikken i forbindelse med rettskraft på en oversikt­lig og god måte, mest sannsynlig også gjør det bra på resten av oppgaven og da bør karakterhonoreringen bli deretter. I fremstillingen (til den gode kand.) bør det være klarhet i fremstillingen og bruken av begrepene: bevis rettsregler rettsfakta (se Hov s. 344).
     Vedrørende Rettskraftens subjektive grenser Hov s. 354 flg spørsmålet om dommens betydning for andre enn partene, dvs tredjemann blir utg p og hovedregelen for fremstillingen at dommen ikke binder tredjemann.
     Jeg viser videre til Hovs fremstilling. Det kan nok diskuteres hvor langt ned i detaljene kand. bør gå her, Hovs fremstilling blir til dels noe kasuistisk her, og det må i og for seg være tilstrckkelig å få med seg hovedregelen samt si noe fornuftig på mer generell basis om dette samt vise til enkelte eksempler. Men noen detaljert gjennomgang av de forskjellige suksesjons situasjonene eller samskyldnersituasjonene bør ikke kreves. Dog bør det komme frem at vi på visse områder har lovregulert i større eller mindre grad spørsmålet om rettskraftsvirkningene for tredjemann.
     Karakterfastsettelsen er vel vurdert til dels fortløpende ovenfor, særlig laudgrensen. Som jeg har sagt en del ganger før i veiledninger, og det fastholdes ut fra erfaring, stryk er ofte det enkleste å se, da er det meste temmelig håpløst. Det vil det kanskje lett bli i denne opp­gaven hvis kand. ikke forstår hva rettskraft er da blir det jo temmelig håpløst å fremstille emnet. Det har vist seg også under sensuren så langt man klarer neppe å "bløffe" seg frem på denne oppgaven. Det avsløres ofte på emnene man tar opp, og ikke minst hva som galant oversees av sentrale problemstillinger. De dårlige kandidatene (om rettskraft) avslører seg som regel også ved å vise svake kunnskaper i sivilprosess rent generelt. Den virkelig gode kand. ( ned på lauden) må få med alle "hovedpunktene" og ha ryddig fremstilling, forståelig, klarhet, begrunne reglene osv. Den laudable bør gjerne ha med hovedpunktene, men om noe skulle savnes ødelegger det ikke lauden i og for seg, det spørs som vanlig hva som tross alt er med og hvordan det er behandlet. Det må emm ikke bli slik at det skal kreves detalj­kunnskaper for å få laud.
     Som det fremgår av ovenstående har jeg tatt utgangspunkt i Hov sin lærebok. Jeg har ikke prøvd å jevnføre med Skoghøys fremstilling reglene er jo ikke forskjellig men fremstillingen/disponeringen og kanskje vektleggingen av enkeltemner vil kanskje være noe for­skjellig. Men uansett må sensorene være obs på at alternative fremstillinger (disponering) selvsagt må godtas, det blir jo innholdet og at man får med det sentrale som teller.
     Jeg har vært i kontakt med en av medsensorene og forstår det blir en del stryk. Vel det er ikke overraskende i sivilprosessoppgaver at så skjer, særlig når det er et emne man egentlig ikke kan fremstille bare på grunnlag av lovregler, men som her det trengs direkte kunnska­per om hvordan teorien har behandlet emnet på bakgrunn av rettspraksis osv. Selv har jeg i de oppgaver jeg har rettet ikke spesielt mye stryk det kan jo være tilfeldig.

Sist oppdatert 16. juli 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.