Sist oppdatert 13. november 2002 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen :
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Peder Ås kjøpte i 1983 hytten ”Fjellblikk” som lå
600 meter over havet i et utmarksområde i Lillevik kommune. Peder Ås
var et friluftsmenneske, og hadde i alle år hatt stor glede av turer,
fiske og fangst i fjellet. Siden han kjøpte hytten, hadde han brukt denne
som base for disse friluftsaktivitetene.
Høsten 2001 ble Peder Ås utsatt for en arbeidsulykke som medførte
at han måtte amputere den venstre foten ved kneet. Han ble 100% ufør
etter dette. Etter en tid fikk han en god protese, og etter en del trening var
han i stand til å gå kortere turer i lett terreng. Men han var ikke
i stand til å gå den lange turen opp til ”Fjellblikk”.
Siden friluftslivet var ”alt” for Peder Ås, var det et stort
savn for han å ikke kunne benytte hytten. I tiden etter arbeidsulykken
hadde han slitt en del med depresjoner, og det at han ikke kunne nyte friluftslivet
på samme måte som før, gjorde ikke situasjonen bedre. Sønnen
Ole Ås, som hadde både traktor og snøscooter, tilbød
seg derfor å kjøre Peder Ås til hytten så ofte han
ønsket, både sommer og vinter. Dette var Peder Ås svært
glad for.
Peder Ås var kjent med at den transporten Ole Ås tilbød,
ville være i strid med lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark
og vassdrag (motorferdselloven) § 3. Det var derfor nødvendig å
søke om tillatelse etter lovens § 6 første ledd.
Legen til Peder Ås skrev en erklæring om at det ville være
av stor betydning for Peders psykiske helse om han fikk anledning til å
nyte friluftslivet mest mulig som i tiden før arbeidsulykken. Legen ville
derfor på det sterkeste anbefale at kommunen dispenserte fra forbudet
mot transport med traktor og snøscooter. I juli 2001 søkte Peder
Ås om tillatelse til å bruke traktor og snøscooter til og
fra ”Fjellblikk” en gang pr uke. I søknaden redegjorde han
for sine psykiske problemer, og han la ved erklæringen fra legen.
Da redaktøren i tidsskriftet Friluftsnytt fikk nyss om at noen hadde
søkt om å få bruke traktor og snøscooter i et utmarksområde
i Lillevik, henvendte han seg til Lillevik kommune for å få innsyn
i søknaden. Han viste til at dette var en sak som berørte Friluftsnytts
lesere direkte, og at han derfor hadde krav på innsyn i søknaden
med hjemmel i forvaltningsloven. I alle fall hadde han krav på innsyn
med hjemmel i offentlighetsloven. Kommunen motsatte seg dette, og hevdet at
de nevnte lovene ikke hjemlet innsyn for redaktøren.
Spørsmål 1:
a) Hadde redaktøren i tidsskriftet Friluftsnytt rett til innsyn
i søknaden med hjemmel i forvaltningsloven?
b) Hadde redaktøren i tidsskriftet Friluftsnytt rett til innsyn i søknaden
med hjemmel i offentlighetsloven?
Førstekonsulent Marte Kirkerud fikk søknaden til behandling. Hun
hadde stor forståelse for den situasjonen Peder Ås var i. Hun mente
at offentlige myndigheter burde legge forholdene til rette for funksjonshemmete,
og gikk sterkt inn for at søknaden ble innvilget. Dette til tross for
at motorferdselen som det ble søkt om, kunne skade terrenget og dessuten
ville kunne være forstyrrende for andre som ferdes i fjellet.
Den 15. august 2001 fattet landbruksutvalget i Lillevik kommune vedtak om å
innvilge søknaden fra Peder Ås, i samsvar med innstillingen fra
Marte Kirkerud. Peder Ås ble ved en feil ikke underrettet om dette pr
brev, men han fikk vite om vedtaket da han tilfeldigvis traff på Marte
Kirkerud på gaten 25. august. Han benyttet seg straks av retten, og allerede
dagen etter bar det til fjells med traktor.
Fra 15. oktober, da vinteren kom, ble Lillevik idrettslag oppmerksom på
at snøscooteren med Ole og Peder Ås stadig vekk krysset sporet
i en lysløype som idrettslaget hadde i et skogsområde ovenfor Lillevik
sentrum. Flere skiløpere reagerte kraftig på dette. Snøscooterkjøringen
om vinteren medførte at snøscooteren krysset lysløypen
to ganger i uken, og bråket fra snøscooteren var et irritasjonsmoment
for skiløperne. Da snøscooteren med Ole og Peder om kvelden 9.
november 2001 passerte lysløypen med et brøl, ble de stanset av
formannen i idrettslaget, Hans Tastad. Da Peder Ås fortalte Tastad at
kommunen 15. august 2001 hadde gitt tillatelse til kjøringen, bestemte
Tastad seg for at idrettslaget skulle klage på vedtaket.
Dagen etter, den 10. november, tok Hans Tastad telefonisk kontakt med landbrukssjefen
i Lillevik, og opplyste at idrettslaget ville klage over vedtaket av 15. august.
Landbrukssjefen sa at han noterte seg dette, men at idrettslaget måtte
klage skriftlig. Hans Tastad sa da at styret i idrettslaget skulle ha møte
20. november hvor spørsmålet om klage skulle behandles, og at en
skriftlig klage ville bli sendt kort tid etter dette. Landbrukssjefen ga uttrykk
for at han mente dette var greit, bare idrettslaget ikke ventet for lenge med
å sende inn klagen.
Lillevik idrettslag ved styret sendte 21. november 2001 inn en klage til Lillevik
kommune, med henvisning til telefonsamtalen 10. november. Kommunen ville imidlertid
ikke behandle klagen.
For det første hevdet kommunen at Lillevik idrettslag ikke hadde klagerett
i denne saken.
For det andre var klagen framsatt for seint. Idrettslaget hadde riktignok ikke
mottatt noen underretning om vedtaket, men burde på et tidlig tidspunkt
skjønt at tillatelse var gitt. Dette fordi Peder og Ole Ås hadde
kjørt dels med traktor og dels med snøscooter i området
i nærmere tre måneder før klagen ble fremsatt. Telefonsamtalen
med landbrukssjefen 10. november kunne etter kommunens oppfatning ikke avbryte
klagefristen. Dette selv om de opplysningene landbrukssjefen ga kanskje kunne
gi inntrykk av det.
Spørsmål 2:
a) Hadde Lillevik idrettslag klagerett?
b) Var klagen fremsatt for seint?
Under tvil bestemte kommunen seg for å behandle klagen 8. januar 2002,
men den var ikke enig i noe av det Lillevik drettslag gjorde gjeldende.
Lillevik idrettslag mente at landbruksutvalgets vedtak av 15. august 2001 var
ugyldig.
For det første var vedtaket ugyldig fordi førstekonsulent Marte
Kirkerud, som hadde forberedt saken for landbruksutvalget, var inhabil. Idrettslaget
viste til at hun på fritiden var sterkt engasjert i Lillevik handikapforening.
Også Peder Ås var medlem av foreningen. Han var riktig nok ikke
særlig aktiv, men Marte Kirkerud kjente ham, og hun hadde stor forståelse
for hans situasjon. Hun hadde dessuten i mange år vært en talsmann
for at offentlige myndigheter burde legge forholdene til rette for funksjonshemmete.
Idrettslaget mente derfor at hun ikke hadde behandlet saken på en uhildet
måte.
Kommunen mente på sin side at disse omstendighetene ikke var nok til å
gjøre Marte Kirkerud inhabil. Dessuten var det landbruksutvalget som
hadde fattet vedtak i saken. Landbruksutvalget var sammensatt av 9 medlemmer
som ikke hadde noen personlig interesse eller engasjement i saken, og som enstemmig
hadde sluttet seg til Marte Kirkeruds innstilling. Selv om Kirkerud eventuelt
var inhabil, ville vedtaket i landbruksutvalget likevel være gyldig, slik
kommunen så det.
Spørsmål 3:
a) Var Marte Kirkerud inhabil?
b) Er landbruksutvalgets vedtak ugyldig dersom Marte Kirkerud var inhabil?
For det andre hevdet idrettslaget at det var galt av kommunen å fatte
vedtak i saken uten at idrettslaget var hørt. Det viste til at snøscooterkjøringen
om vinteren medførte at snøscooteren krysset lysløypen
to ganger i uken, og at bråket fra snøscooteren var et irritasjonsmoment
for skiløperne. Dette var opplysninger som idrettslaget skulle ha fått
anledning til å komme frem med før vedtaket ble fattet.
Kommunen på sin side argumenterte bl a med at den på det tidspunktet
vedtaket ble fattet, ikke var klar over at kjøringen hadde noe å
si for dem som brukte lysløypen. Kommunen kunne ikke være forpliktet
til å innhente uttalelse fra berørte som den ikke kjente til. Uansett
var ulempene så bagatellmessige at de neppe ville ha hatt noe fra eller
til å si for det vedtaket kommunen fattet.
Spørsmål 4:
a) Var det galt av kommunen å fatte vedtak i saken uten at idrettslaget
var hørt?
b) Er vedtaket ugyldig dersom idrettslaget skulle vært hørt?
Fylkesmannen fikk saken til behandling 15. januar 2002. Fylkesmannen kom til
at idrettslaget ikke hadde klagerett, og at vedtaket uansett var gyldig. Fylkesmannen
var likevel uenig i det vedtaket landbruksutvalget i kommunen hadde fattet 15.
august 2001.
På denne bakgrunn sendte fylkesmannen straks et brev til Peder Ås
om at han vurderte å omgjøre vedtaket av 15. august 2001, slik
at retten til bruk av traktor og snøscooter ville falle bort. Peder Ås
ble gitt en frist på 14 dager på å uttale seg.
Peder Ås protesterte kraftig på at fylkesmannen ville omgjøre vedtaket, og hevdet at fylkesmannen ikke hadde hjemmel til det. Han viste til at han hadde innrettet seg etter vedtaket siden han fikk vite om dette da han tilfeldigvis traff på Marte Kirkerud på gaten 25. august 2001. Han mente han kunne stole på dette selv om han ikke hadde fått det skriftlig.
Spørsmål 5:
Hadde fylkesmannen hjemmel til å omgjøre landbruksutvalgets vedtak
av
15. august 2001?
Peder Ås kjøpte i 1983 hytta ”Fjellblikk” som låg
600 meter over havet i eit utmarksområde i Lillevik kommune. Peder Ås
var eit friluftsmenneske, og hadde i alle år hatt stor glede av turar,
fiske og fangst i fjellet. Sidan han kjøpte hytta, hadde han brukt denne
som base for desse friluftsaktivitetane.
Hausten 2001 vart Peder Ås utsett for ei arbeidsulukke som medførte
at han måtte amputere den venstre foten ved kneet. Han vart 100% ufør
etter dette. Etter ei tid fekk han ei god protese, og etter ein del trening
var han i stand til å gå kortare turar i lett terreng. Men han var
ikkje i stand til å gå den lange turen opp til ”Fjellblikk”.
Sidan friluftslivet var ”alt” for Peder Ås, var det eit stort
sakn for han å ikkje kunne nytte hytta. I tida etter arbeidsulukka hadde
han slite ein del med depresjonar, og det at han ikkje kunne nyte friluftslivet
på same måten som før, gjorde ikkje situasjonen betre. Sonen
Ole Ås, som hadde både traktor og snøscooter, tilbaud seg
difor å køyre Peder Ås til hytta så ofte han ønskte,
både sommar og vinter. Dette var Peder Ås svært glad for.
Peder Ås var kjent med at den transporten Ole Ås tilbaud, ville
vere i strid med lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag
(motorferdsellova) § 3. Det var difor naudsynt å søkje om
løyve etter motorferdsellova § 6 første leden.
Legen til Peder Ås skreiv ei fråsegn om at det ville ha mykje å
seie for Peder si psykiske helse om han fekk høve til å nyte friluftslivet
mest mogleg som i tida før arbeidsulukka. Legen ville difor på
det sterkaste tilrå at kommunen dispenserte frå forbodet mot transport
med traktor og snøscooter. I juli 2001 søkte Peder Ås om
løyve til å bruke traktor og snøscooter til og frå
”Fjellblikk” ein gong pr veke. I søknaden gjorde han greie
for dei psykiske problema han hadde, og han la ved fråsegna frå
legen.
Då redaktøren i tidsskriftet Friluftsnytt fekk nyss om at nokon
hadde søkt om å få bruke traktor og snøscooter i eit
utmarksområde i Lillevik, vende han seg til Lillevik kommune for å
få innsyn i søknaden. Han viste til at dette var ei sak som vedgjekk
lesarane til Friluftsnytt direkte, og at han difor hadde krav på innsyn
i søknaden med heimel i forvaltningslova. I alle fall hadde han krav
på innsyn med heimel i offentleglova. Kommunen motsette seg dette, og
hevda at dei nemnte lovene ikkje heimla innsyn for redaktøren.
Spørsmål 1:
a) Hadde redaktøren i tidsskriftet Friluftsnytt rett til innsyn i søknaden
med heimel i forvaltningslova?
b) Hadde redaktøren i tidsskriftet Friluftsnytt rett til innsyn i søknaden
med heimel i offentleglova?
Førstekonsulent Marte Kirkerud fekk søknaden til handsaming. Ho
hadde stor forståing for den situasjonen Peder Ås var i. Ho meinte
at offentlege styremakter burde legge tilhøva til rette for funksjonshemma,
og gjekk sterkt inn for at Peder Ås fekk medhald i søknaden. Dette
trass i at motorferdsla som det vart søkt om, kunne skade terrenget og
dessutan ville kunne vere forstyrrande for andre som ferdast i fjellet.
Den 15. august 2001 gjorde landbruksutvalet i Lillevik kommune vedtak om å
gje Peder Ås medhald i søknaden, i samsvar med innstillinga frå
Marte Kirkerud. Peder Ås vart ved ein feil ikkje underretta om dette pr
brev, men han fekk vite om vedtaket då han tilfeldigvis trefte på
Marte Kirkerud på gata 25. august. Han nytta seg straks av retten, og
allereie dagen etter bar det til fjells med traktor.
Frå 15. oktober, då vinteren kom, vart Lillevik idrettslag merksam
på at snøscooteren med Ole og Peder Ås stadig vekk kryssa
sporet i ei lysløype som idrettslaget hadde i eit skogsområde ovanfor
Lillevik sentrum. Fleire skiløparar reagerte kraftig på dette.
Snøscooterkøyringa om vinteren medførte at snøscooteren
kryssa lysløypa to gonger i veka, og bråket frå snøscooteren
var eit irritasjonsmoment for skiløparane. Då snøscooteren
med Ole og Peder om kvelden 9. november 2001 passerte lysløypa med eit
brøl, vart dei stansa av formannen i idrettslaget, Hans Tastad. Då
Peder Ås fortalte Tastad at kommunen 15. august 2001 hadde gitt løyve
til køyringa, bestemte Tastad seg for at idrettslaget skulle klage på
vedtaket.
Dagen etter, den 10. november, tok Hans Tastad telefonisk kontakt med landbrukssjefen
i Lillevik, og opplyste at idrettslaget ville klage over vedtaket frå
15. august. Landbrukssjefen sa at han noterte seg dette, men at idrettslaget
måtte klage skriftleg. Hans Tastad sa då at styret i idrettslaget
skulle ha møte 20. november der det skulle handsame spørsmålet
om klage, og at ein skriftleg klage ville bli sendt kort tid etter dette. Landbrukssjefen
gav uttrykk for at han meinte dette var greitt, berre idrettslaget ikkje venta
for lenge med å sende inn klagen.
Lillevik idrettslag ved styret sendte 21. november 2001 inn ein klage til Lillevik
kommune, med tilvising til telefonsamtalen 10. november. Men Kommunen ville
ikkje handsame klagen.
For det første hevda kommunen at Lillevik idrettslag ikkje hadde klagerett
i denne saka.
For det andre var klagen sett fram for seint. Idrettslaget hadde rett nok ikkje
motteke noko underretning om vedtaket, men burde på eit tidleg tidspunkt
skjønt at løyve var gitt. Dette fordi Peder og Ole Ås hadde
køyrt dels med traktor og dels med snøscooter i området
i nærare tre månader før klagen vart sett fram. Telefonsamtalen
med landbrukssjefen 10. november kunne etter kommunen si oppfatning ikkje avbryte
klagefristen. Dette sjølv om dei opplysningane landbrukssjefen gav kanskje
kunne gi inntrykk av det.
Spørsmål 2:
a) Hadde Lillevik idrettslag klagerett?
b) Var klagen sett fram for seint?
Under tvil bestemte kommunen seg for å handsame klagen 8. januar 2002,
men den var ikkje einig i noko av det Lillevik drettslag gjorde gjeldande.
Lillevik idrettslag meinte at vedtaket i landbruksutvalet 15. august 2001 var
ugyldig.
For det første var vedtaket ugyldig fordi førstekonsulent Marte
Kirkerud, som hadde førebudd saka for landbruksutvalet, var inhabil.
Idrettslaget viste til at ho på fritida var sterkt engasjert i Lillevik
handikapforeining. Også Peder Ås var medlem av foreininga. Han var
rett nok ikkje særleg aktiv, men Marte Kirkerud kjente han, og ho hadde
stor forståing for situasjonen hans. Ho hadde dessutan i mange år
vore ein talsmann for at offentlege styremakter burde legge tilhøva til
rette for funksjonshemma. Idrettslaget meinte difor at ho ikkje hadde handsama
saka på ein uhilda måte.
Kommunen meinte på si side at disse omstenda ikkje var nok til å
gjere Marte Kirkerud inhabil. Dessutan var det landbruksutvalet som hadde gjort
vedtak i saka. Landbruksutvalet var samansett av 9 medlemmer som ikkje hadde
noko personleg interesse eller engasjement i saka, og som samrøystes
hadde slutta seg til Marte Kirkerud si innstilling. Sjølv om Kirkerud
eventuelt var inhabil, ville vedtaket i landbruksutvalet likevel vere gyldig,
slik kommunen såg det.
Spørsmål 3:
a) Var Marte Kirkerud inhabil?
b) Er landbruksutvalets vedtak ugyldig dersom Marte Kirkerud var inhabil?
For det andre hevda idrettslaget at det var galt av kommunen å gjere vedtak
i saka utan at idrettslaget var høyrt. Det viste til at snøscooterkøyringa
om vinteren medførte at snøscooteren kryssa lysløypa to
gonger i veka, og at bråket frå snøscooteren var eit irritasjonsmoment
for skiløparane. Dette var opplysningar som idrettslaget skulle ha fått
høve til å komme frem med før vedtaket vart gjort.
Kommunen på si side argumenterte m a med at den på det tidspunktet
vedtaket vart gjort, ikkje var klar over at køyringa hadde noko å
seie for dei som brukte lysløypa. Kommunen kunne ikkje vere plikta til
å innhente uttalar frå personar saka vedgjekk, men som den ikkje
kjente til. I alle fall var ulempene så bagatellmessige at dei neppe ville
ha hatt noko frå eller til å seie for det vedtaket kommunen gjorde.
Spørsmål 4:
a) Var det galt av kommunen å gjere vedtak i saka utan at idrettslaget
var høyrt?
b) Er vedtaket ugyldig dersom idrettslaget skulle vore høyrt?
Fylkesmannen fekk saka til handsaming 15. januar 2002. Fylkesmannen kom til
at idrettslaget ikkje hadde klagerett, og at vedtaket i alle høve var
gyldig. Fylkesmannen var likevel ueinig i det vedtaket landbruksutvalet i kommunen
hadde gjort 15. august 2001.
På denne bakgrunnen sendte fylkesmannen straks eit brev til Peder Ås
om at han vurderte å omgjere vedtaket frå 15. august 2001, slik
at retten til bruk av traktor og snøscooter ville falle bort. Peder Ås
vart gitt ei frist på 14 dagar på å uttale seg.
Peder Ås protesterte kraftig på at fylkesmannen ville omgjere vedtaket, og hevda at fylkesmannen ikkje hadde heimel til det. Han viste til at han hadde innretta seg etter vedtaket sidan han fekk vite om dette då han tilfeldigvis trefte på Marte Kirkerud på gata 25. august 2001. Han meinte han kunne stole på dette sjølv om han ikkje hadde fått det skriftleg.
Spørsmål 5:
Hadde fylkesmannen heimel til å omgjere landbruksutvalets
vedtak av
15. august 2001?
|
Sist oppdatert 13. november 2002 av bmt Kommentarer til denne siden. |