UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen :

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN
OFFENTLIG RETT GRUNNFAG - HØST 2000

Ole Berg var bosatt i Oslo og hadde i løpet av 80- og 90-årene bygd seg opp en betydelig formue, bl a som eier av selskapet Senterdrift AS. Selskapet hadde gjennom årene etablert en rekke kjøpesentra i de større byene i landet. Ole Berg eide for øvrig en rekke eiendommer rundt om kring i landet. Han hadde en liten hytte på fjellet, men hadde lenge vært på utkikk etter en representativ hytteeiendom ved sjøen.

I januar 2000 kom han i kontakt med Kjell Strand som eide en eiendom som lå nydelig til ved sjøen i Lillevik kommune. Eiendommen "Fjordblikk", som var ubebygget, hadde en strandsone på 250 meter og lå i et utmarksområde. Ole Berg fattet stor interesse for eiendommen, ikke minst fordi hans besteforeldre på morssiden var fra Lillevik. Han hadde ofte vært i bygda i sine unge år. Dessuten kjente han rådmannen i kommunen, Peder Ås, svært godt. De hadde i sin tid vært nære studiekamerater ved Handelshøyskolen i Bergen, og holdt fremdeles god kontakt.

Ole Berg og Kjell Strand ble snart enige om en pris på "Fjordblikk", og Berg fortalte ivrig om sine planer om å bygge en stor og luksuriøs hytte med boareal på 250 kvadratmeter. Kjell Strand advarte Ole Berg om at det kunne være vanskelig å få tillatelse fra kommunen til å føre opp et slik bygg i strandsonen. I alle fall hadde kommunen tidligere vært meget restriktive med å tillate hyttebygging så nær sjøen. Ole Berg mente imidlertid at dette ikke burde være noe problem, bl a fordi han hadde gode kontakter i kommunen. Han tenkte da først og fremst på Peder Ås.

Alt i tidlig februar 2000 tok Ole Berg kontakt med rådmann Peder Ås for å undersøke mulighetene for å få oppføre hyttebygget på eiendommen. Det ble avtalt et møte 15. februar.

På møtet deltok Ole Berg, rådmann Peder Ås og ordfører Hans Tastad. Ordføreren var noe skeptisk til byggeplanene, og opplyste at kommunen i tilfelle måtte dispensere fra forbudet mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen, jf plan- og bygningsloven § 17-2, jf § 7. Kommunen hadde lenge vært restriktive med å gi slike dispensasjoner, bl a fordi man ønsket å holde allemannsretten høyt i hevd. Rådmannen var mer positiv, og argumenterte bl a med at et slikt stort byggeprosjekt ville være svært gunstig for byggebransjen i Lillevik.
Den 1. mars sendte Ole Berg søknad til Lillevik kommune v/ rådmannen, om dispensasjon fra forbudet mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen, jf plan- og bygningsloven § 17-2, jf § 7. Han anmodet om rask behandling, da han ønsket å starte byggearbeidende så snart som mulig. Rådmann Peder Ås sendte 15. mars saken videre til det faste utvalget for plansaker, med forslag om å innvilge søknaden. Han begrunnet dette bl a med at det store byggeprosjektet ville være svært gunstig for byggebransjen i Lillevik. Samme dag sendte han et brev til Ole Berg der han opplyste:

"Deres søknad om dispensasjon er i dag oversendt det faste utvalget for plansaker. De vil motta underretning når formelt vedtak er truffet. Jeg har luftet saken med flere av utvalgsmedlemmene, og De kan nok regne med at søknaden vil bli innvilget."

Etter å ha mottatt dette brevet tok Ole Berg straks kontakt med firmaet Lillevik Bygg AS, og 31. mars inngikk Ole Berg og firmaet avtale om oppføring av en luksushytte til 2,5 millioner kroner.

Søknaden ble behandlet i det faste utvalget for plansaker 20. april. Saken vakte sterk debatt, men det var enighet om at saken i alle fall burde utredes bedre før man fattet vedtak i saken. Utvalget besluttet derfor å innhente uttalelse fra friluftsnemnda i kommunen.

Friluftsnemnda behandlet raskt saken, og i uttalelse av 2. mai ga nemnda i sterke ordelag uttrykk for at det ikke burde gis dispensasjon. Strandsonen langs "Fjordblikk" ble jevnlig benyttet av folk flest til fisking, bading og andre friluftsformål, og disse interessene ville kunne bli sterkt skadelidende om man tillot bygging av en luksushytte nær stranden. For øvrig viste nemnda til at kommunen tradisjonelt hadde lagt større vekt på hensynet til allmenninteressene enn hensynet til de som ønsket å bygge hytter i strandsonen.

Marte Kirkerud, som bodde på naboeiendommen til "Fjordblikk", fikk nyss om byggeplanene til Ole Berg, og reagerte kraftig på disse da hun var lite interessert i å få en prangende luksushytte på naboeiendommen. Hun tok den 15. mai kontakt med det faste utvalget for plansaker, og forlangte å få innsyn i sakens dokumenter. Utvalget nektet å gi henne innsyn. Hun var ikke part i saken, og i alle fall kunne hun ikke få innsyn i uttalelsen fra Friluftsnemnda.

Spørsmål 1:
a) Var Marte Kirkerud part i saken?

b) Hadde Marte Kirkerud rett til innsyn i uttalelsen fra Friluftsnemnda?

Ole Berg fikk etter hvert rede på at det likevel ikke var så klart at han ville få innvilget søknaden om dispensasjon. Han ble nå sterkt bekymret, ikke minst fordi han nå hadde inngått kjøpsavtale med Kjell Strand og avtale om oppføring av hytta med Lillevik Bygg AS. Ole Berg skrev 20. mai brev til det faste utvalget for plansaker, og hevdet at kommunen måtte være bundet av det brevet rådmannen hadde sendt til ham 15. mars. Han viste til at han hadde innrettet seg etter dette, og inngått kontrakter for flere millioner kroner. Det faste utvalget for plansaker var ikke enig i at kommunen var bundet av det nevnte brevet.

Spørsmål 2:
Var kommunen bundet av brevet rådmannen sendte til Ole Berg 15. mars?

Ole Berg ante uråd, og for å øke sjansene for å få gjennomslag for dispensasjonssøknaden, tilbød han kommunen å kjøpe eiendommen "Industritomta" i Lillevik. Kommunen hadde i lengre tid vært interessert i denne eiendommen med tanke på å bygge kommunale utleieboliger som var sårt tiltrengt i kommunen, men Ole Berg hadde så langt ikke vært interessert i salg til en pris kommunen kunne akseptere. Nå var han imidlertid villig til å gå med på salg til en gunstig pris, dersom kommunen innvilget dispensasjonssøknaden. Ole Berg tok per telefon kontakt med rådmann Peder Ås, som ble meget begeistret for tilbudet Berg fremsatte. "Stol på meg, dette skal nok gå bra", sa Ås til Berg før de avsluttet telefonsamtalen, og Berg tenkte at gammelt vennskap kunne komme godt med i en sak som denne.

Peder Ås formidlet tilbudet fra Ole Berg om å selge "Industritomta" til kommunen, videre til det faste utvalget for plansaker, og argumenterte samtidig for at denne sjansen burde ikke kommunen la gå fra seg. Den 16. juli fattet det faste utvalget for plansaker slikt vedtak:

"Ole Berg gis dispensasjon fra forbudet mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen for eiendommen "Fjordblikk", jf plan- og bygningsloven § 17-2, jf § 7. Det settes som vilkår for dispensasjonen at eiendommen "Industritomta" overdras til Lillevik kommune for kr 2.000.000,-. Dispensasjonsvedtaket er begrunnet med at kommunen ikke kan se at friluftslivet i kommunen vil bli nevneverdig skadelidende. Videre ønsker en å styrke byggebransjen i kommunen, som i flere år har slitt bl a pga kommunens restriktive politikk mht å tillate hyttebygging i strandsonen. Vilkåret om overdragelse av eiendommen "Industritomta" til en for kommunen svært fordelaktig pris vil dessuten bidra sterkt til gjennomføring av kommunens planer om sosial boligbygging."

Vedtaket fikk store oppslag i lokalpressen alt 18. juli, og foreningen "Lillevik friluftslag" var blant dem som reagerte sterkest. "Lillevik friluftslag" hadde ca 300 medlemmer blant de 5000 innbyggerne i kommunen, og arbeidet for å fremme friluftslivets interesser i kommunen generelt. Den 15. august besluttet styret i friluftslaget å klage over vedtaket, og klage ble sendt kommunen 25. august. Kommunen var i tvil om klagen skulle avvises, siden det var spørsmål om friluftslaget hadde klagerett, og om klagen var fremsatt i tide.

Spørsmål 3:
a) Hadde "Lillevik friluftslag" klagerett?

b) Var klagen fremsatt i tide?

Lillevik friluftslag gjorde gjeldende at det heftet flere feil ved vedtaket. For det første var rådmann Peder Ås inhabil. For det andre var dispensasjonsvedtaket begrunnet i utenforliggende hensyn. For det tredje forelå det usaklig forskjellsbehandling i forhold til alle dem som tidligere hadde fått avslag på sine dispensasjonssøknader. Friluftslaget viste til at kommunen de siste 20 årene hadde ført en svært restriktiv dispensasjonspolitikk når det gjaldt byggeforbudet i 100-metersbeltet. For det fjerde hadde ikke kommunen rett til å sette som vilkår for dispensasjonsvedtaket at kommunen skulle få kjøpe eiendommen "Industritomta".

Spørsmål 4:
a) Var rådmann Peder Ås inhabil?
b) Hva er eventuelt rettsvirkningen av at Peder Ås var inhabil?

Spørsmål 5:
a) Var dispensasjonsvedtaket begrunnet i utenforliggende hensyn?
b) Hva er eventuelt rettsvirkningen av at dispensasjonsvedtaket var begrunnet i utenforliggende hensyn.

Spørsmål 6:
Forelå det usaklig forskjellsbehandling?

Spørsmål 7:
a) Hadde kommunen anledning til å sette som vilkår for dispensasjonsvedtaket at kommunen skulle få kjøpe eiendommen "Industritomta"?
b) Forutsatt at kommunen ikke hadde anledning til å sette som vilkår for dispensasjonsvedtaket at kommunen skulle få kjøpe eiendommen "Industritomta"; har det noen rettsvirkning for selve dispensasjonsvedtaket?

Det juridiske fakultet, 15.11. 2000

Henriette Sinding Aasen
Eksamensleder

Nynorsk

UNIVERSITETET I BERGEN
OFFENTLIG RETT GRUNNFAG - HAUST 2000

Ole Berg var busett i Oslo og hadde i løpet av 80- og 90-årea bygd seg opp ein stor formue, m a som eigar av selskapet Senterdrift AS. Selskapet hadde gjennom åra etablert ei rekkje kjøpesentra i dei større byane i landet. Ole Berg eigde elles ei rekkje eigedommar rundt om kring i landet. Han hadde ei lita hytte på fjellet, men hadde lenge vore på utkikk etter ein representativ hytteeigedom ved sjøen.

I januar 2000 kom han i kontakt med Kjell Strand som eigde ein eigedom som låg nydeleg til ved sjøen i Lillevik kommune. Eigedommen "Fjordblikk", som var utan bygningar, hadde ei strandsone på 250 meter og låg i eit utmarksområde. Ole Berg fatta stor interesse for eigedommen, ikkje minst fordi besteforeldra hans på morssida var frå Lillevik. Han hadde ofte vore i bygda i sine unge år. Dessutan kjente han rådmannen i kommunen, Peder Ås, svært godt. Dei hadde i si tid vore nære studiekameratar ved Handelshøyskolen i Bergen, og haldt framleis god kontakt.

Ole Berg og Kjell Strand vart snart einige om ein pris på "Fjordblikk", og Berg fortalte ivrig om planane sine om å bygge ei stor og luksuriøs hytte med buareal på 250 kvadratmeter. Kjell Strand åtvara Ole Berg om at det kunne vere vanskeleg å få løyve frå kommunen til å føre opp eit slik bygg i strandsona. I alle fall hadde kommunen tidlegare vore svært restriktive med å tillate hyttebygging så nær sjøen. Ole Berg meinte likevel at dette ikkje burde vere noko problem, m a fordi han hadde gode kontaktar i kommunen. Han tenkte då først og fremst på Peder Ås.

Alt i tidleg februar 2000 tok Ole Berg kontakt med rådmann Peder Ås for å undersøke sjansane for å få oppføre hyttebygget på eigedommen. Det vart avtalt eit møte 15. februar.

På møtet deltok Ole Berg, rådmann Peder Ås og ordførar Hans Tastad. Ordføraren var noko skeptisk til byggeplanane, og opplyste at kommunen i tilfelle måtte dispensere frå forbodet mot bygging og frådeling i 100-metersbeltet langs sjøen, jf plan- og bygningslova § 17-2, jf § 7. Kommunen hadde lenge vore restriktive med å gi slike dispensasjonar, m a fordi ein ønskte å halde allemannsretten høgt i hevd. Rådmannen var meir positiv, og argumenterte m a med at eit slikt stort byggeprosjekt ville vere svært gunstig for byggebransjen i Lillevik.

Den 1. mars sendte Ole Berg søknad til Lillevik kommune v/ rådmannen, om dispensasjon frå forbodet mot bygging og frådeling i 100-metersbeltet langs sjøen, jf plan- og bygningslova § 17-2, jf § 7. Han oppmoda om rask handsaming, sidan han ønskte å starte byggearbeidet snarast råd. Rådmann Peder Ås sendte 15. mars saka vidare til det faste utvalet for plansaker, med framlegg om å gje dispensasjon. Han grunngav dette m a med at det store byggeprosjektet ville vere svært gunstig for byggebransjen i Lillevik. Same dagen sendte han eit brev til Ole Berg der han opplyste:

"Dykkar søknad om dispensasjon er i dag oversendt det faste utvalet for plansaker. De vil få underretning når formelt vedtak er gjort. Eg har lufta saka med fleire av utvalsmedlemene, og De kan nok rekne med at søknaden vil bli godteken."

Etter å ha motteke dette brevet tok Ole Berg straks kontakt med firmaet Lillevik Bygg AS, og 31. mars inngjekk Ole Berg og firmaet avtale om oppføring av ei luksushytte til 2,5 millionar kroner.

Søknaden vart handsama i det faste utvalet for plansaker 20. april. Saka vekte sterk debatt, men det var semje om at saka i alle fall burde utgreiast betre før ein gjorde vedtak i saka. Utvalet avgjorde difor å innhente fråsegn frå friluftsnemnda i kommunen.

Friluftsnemnda handsama raskt saka, og i fråsegn 2. mai gav nemnda i sterke ordelag uttrykk for at kommunen ikkje burde gi dispensasjon. Strandsona langs "Fjordblikk" vart ofte nytta av folk flest til fisking, bading og andre friluftsføremål, og desse interessene ville kunne verte sterkt skadelidande om ein tillet bygging av ei luksushytte nær stranda. Elles viste nemnda til at kommunen tradisjonelt hadde lagt større vekt på omsynet til allmenninteressene enn omsynet til dei som ønskte å bygge hytter i strandsona.

Marte Kirkerud, som budde på naboeigedommen til "Fjordblikk", fekk nyss om byggeplanane til Ole Berg, og reagerte kraftig på desse då ho var lite interessert i å få ei prangande luksushytte på naboeigedommen. Ho tok den 15. mai kontakt med det faste utvalet for plansaker, og forlanga å få innsyn i saksdokumenta. Utvalet nekta å gi henne innsyn. Ho var ikkje part i saka, og i alle fall kunne ho ikkje få innsyn i fråsegna frå Friluftsnemnda.

Spørsmål 1:
a) Var Marte Kirkerud part i saka?
b) Hadde Marte Kirkerud rett til innsyn i fråsegna frå Friluftsnemnda?

Ole Berg fekk etter kvart greie på at det likevel ikkje var så klart at han ville få godteken søknaden om dispensasjon. Han vart no sterkt uroa, ikkje minst fordi han no hadde inngått kjøpsavtale med Kjell Strand og avtale om oppføring av hytta med Lillevik Bygg AS. Ole Berg skreiv 20. mai brev til det faste utvalet for plansaker, og hevda at kommunen måtte vere bunden av det brevet rådmannen hadde sendt til han 15. mars. Han viste til at han hadde innretta seg etter dette, og inngått kontraktar for fleire millionar kroner. Det faste utvalet for plansaker var ikkje samd i at kommunen var bunden av det nemnte brevet.

Spørsmål 2:
Var kommunen bunden av brevet rådmannen sendte til Ole Berg 15. mars?

Ole Berg ante uråd, og for å auke sjansane for å få gjennomslag for dispensasjonssøknaden, tilbaud han kommunen å kjøpe eigedommen "Industritomta" i Lillevik. Kommunen hadde i lengre tid vore interessert i denne eigedommen med tanke på å bygge kommunale utleigebustader som var sårt tiltrengt i kommunen, men Ole Berg hadde så langt ikkje vore interessert i sal til ein pris kommunen kunne akseptere. No var han likevel villig til å gå med på sal til ein gunstig pris, dersom kommunen godtok dispensasjonssøknaden. Ole Berg tok per telefon kontakt med rådmann Peder Ås, som vart svært oppglødd over tilbodet Berg sette fram. "Stol på meg, dette skal nok gå bra", sa Ås til Berg før dei avslutta telefonsamtalen, og Berg tenkte at gammalt vennskap kunne komme godt med i ei sak som denne.

Peder Ås formidla tilbodet frå Ole Berg om å selje "Industritomta" til kommunen, vidare til det faste utvalet for plansaker, og argumenterte samstundes for at denne sjansen burde ikkje kommunen la gå frå seg. Den 16. juli gjorde det faste utvalet for plansaker slikt vedtak:

"Ole Berg får dispensasjon frå forbodet mot bygging og frådeling i 100-metersbeltet langs sjøen for eigedommen "Fjordblikk", jf plan- og bygningslova § 17-2, jf § 7. Det vert sett som vilkår for dispensasjonen at eigedommen "Industritomta" vert overdregen til Lillevik kommune for kr 2.000.000,-. Dispensasjonsvedtaket er grunngjeve med at kommunen ikkje kan sjå at friluftslivet i kommunen vil bli nemnande skadelidande. Vidare ønskjer ein å styrke byggebransjen i kommunen, som i fleire år har slite m a pga kommunens restriktive politikk med omsyn til å tillate hyttebygging i strandsona. Vilkåret om overdraging av eigedommen "Industritomta" til ein pris som er svært fordelaktig for kommunen, vil dessutan medverke sterkt til gjennomføring av planane kommunen har om sosial bustadbygging."

Vedtaket fekk store oppslag i lokalpressa alt 18. juli, og foreininga "Lillevik friluftslag" var mellom dei som reagerte sterkast. "Lillevik friluftslag" hadde ca 300 medlemmer mellom dei 5000 innbyggarane i kommunen, og arbeida for å fremje interessene til friluftslivet i kommunen generelt. Den 15. august avgjorde styret i friluftslaget å klage over vedtaket, og klage vart sendt kommunen 25. august. Kommunen var i tvil om klagen skulle avvisast, sidan det var spørsmål om friluftslaget hadde klagerett, og om klagen var sett fram i tide.

Spørsmål 3:
a) Hadde "Lillevik friluftslag" klagerett?
b) Var klagen sett fram i tide?

Lillevik friluftslag gjorde gjeldande at det hefta fleire feil ved vedtaket. For det første var rådmann Peder Ås inhabil. For det andre var dispensasjonsvedtaket grunngjeve i utanforliggjande omsyn. For det tredje låg det føre usakleg ulikebehandling i høve til alle i som tidlegare hadde fått avslag på sine dispensasjonssøknader. Friluftslaget viste til at kommunen dei siste 20 åra hadde ført ein svært restriktiv dispensasjonspolitikk når det gjaldt byggeforbodet i 100-metersbeltet. For det fjerde hadde ikkje kommunen rett til å setje som vilkår for dispensasjonsvedtaket at kommunen skulle få kjøpe eigedommen "Industritomta".

Spørsmål 4:
a) Var rådmann Peder Ås inhabil?
b) Kva er eventuelt rettsverknaden av at Peder Ås var inhabil?

Spørsmål 5:
a) Var dispensasjonsvedtaket grunngjeve i utanforliggjande omsyn?
b) Kva er eventuelt rettsverknaden av at dispensasjonsvedtaket var grunngjeve i utanforliggjande omsyn.

Spørsmål 6:
Låg det føre det usakleg ulikebehandling?

Spørsmål 7:
a) Hadde kommunen rett til å setje som vilkår for dispensasjonsvedtaket at kommunen skulle få kjøpe eigedommen "Industritomta"?
b) Føresett at kommunen ikkje hadde rett til å setje som vilkår for dispensasjonsvedtaket at kommunen skulle få kjøpe eigedommen "Industritomta"; har det nokon rettsverknad for sjølve dispensasjonsvedtaket?

Det juridiske fakultet, 15.11. 2000

Henriette Sinding Aasen
Eksamensleder

Sist oppdatert 21. november 2001 av bmt Kommentarer til denne siden.