Sist oppdatert 20. november 2001 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen :
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Ekteparet Marte og Peder Ås flyttet sommeren 1990 til Storevik, som er kommunesenteret i Lillevik kommune. Peder hadde fått stilling som lærer ved Storevik ungdomsskole og Marte var blitt ansatt som førstekonsulent ved rådmannens kontor. Etter en tid fant de imidlertid ut at de ville prøve noe helt nytt, og kom inn på tanken om å etablere et pensjonat på stedet. Storevik hadde en del turisme både sommer- og vintertid. Storevik hotell og Viksanden camping var de eneste overnattingsstedene i kommunesenteret. Ekteparet Ås mente derfor at pensjonatdrift ville være regningssvarende.
Pensjonatdriften i "Ås pensjonat" kom i gang i 1997. Både Storevik hotell og Lillevik camping merket den nye konkurransen. Marte og Peder hadde likevel problemer med å få hjulene til å gå rundt. For å øke besøkstallet og ellers få fart på omsetningen, bestemte de seg for å søke bevilling for salg av øl, vin og brennevin. Marte sendte sommeren 1999 et uformelt brev til rådmann Ole Holm for å undersøke mulighetene for å få medhold i en eventuell søknad om skjenkebevilling. Hun hadde kjent Ole Holm godt siden den tiden hun var ansatt i kommunen, da rådmannen hadde vært hennes nærmeste overordnede. Holm var fremdeles en nær omgangsvenn av familien Ås.
Hans Brun, som eide Storevik hotell, fikk nyss om brevet, og henvendte seg til rådmannens kontor i begynnelsen av oktober 1999 og ba om en kopi av brevet. Rådmann Ole Holm mente at Brun ikke hadde krav på å bli gjort kjent med innholdet i brevet.
Spørsmål 1:
Hadde Hans Brun krav på å bli gjort kjent med innholdet i brevet
fra Marte Ås?
Rådmann Ole Holm besvarte brevet fra Marte Ås i november 1999, og opplyste da at han regnet med at det var vel verdt å søke, men han understreket at det var kommunestyret som hadde det endelige ordet i saken.
I januar 2000 sendte ekteparet Ås formell søknad til Lillevik kommune om bevilling for salg av øl, vin og brennevin i tilknytning til pensjonatets restaurant.
I forbindelse med behandlingen av søknaden innhentet rådmannens kontor uttalelse fra politimesteren i Lillevik. Politimesteren ga uttrykk for bekymring for at et nytt skjenkested ville medføre problemer med å opprettholde den alminnelige fred og orden. Politiet hadde den senere tid registrert en økning i ordensforstyrrelser, særlig i turistsesongen. Politiet så en klar sammenheng mellom urolighetene og den alkoholservering som alt var i Storevik.
Etter at rådmannen hadde mottatt politimesterens uttalelse, ble saken sendt til sosialstyret som avga innstilling.
I mai 2000 henvendte Peder Ås seg til rådmann Ole Holm og ba om å få gjøre seg kjent med uttalelsen fra politimesteren og innstillingen fra sosialstyret. Rådmannen nektet ham dette, og viste til at politimesterens uttalelse og sosialstyrets innstilling etter hans oppfatning måtte regnes som interne dokumenter.
Spørsmål 2:
a) Hadde Peder Ås rett til å gjøre seg kjent med uttalelsen
fra politimesteren?
b) Hadde Peder Ås rett til å gjøre seg kjent med innstillingen
fra sosialstyret?
I august 2000 behandlet Lillevik kommunestyre søknaden om skjenkebevilling.
Rådmannen sluttet seg til sosialstyrets innstilling som gikk ut på
at kommunestyret burde innvilge søknaden om skjenkebevilling. Han ga
bl a uttrykk for at han ikke delte politimesterens bekymringer mht. ordensforstyrrelser,
og at det uansett var et sterkt behov for å styrke virksomheten til Lillevik
pensjonat.
Kommunestyrerepresentant Kari Kirkebakken reiste spørsmål om habiliteten til Ole Holm, sett på bakgrunn av den nære tilknytning han hadde til ekteparet Ås, og da særlig Marte. Kirkebakken hadde ikke full tillit til at rådmannen hadde behandlet saken på en uhildet måte. Representanten Nils Nes fremholdt imidlertid at en eventuell inhabilitet ikke kunne ha noen betydning, siden det var kommunestyret som nå skulle behandle og treffe vedtak i saken.
Spørsmål 3:
a) Var rådmann Ole Holm inhabil?
b) Ville en eventuell inhabilitet kunne få rettsvirkninger for kommunestyrets
vedtak i saken?
Det var stor uenighet i kommunestyret om hvorvidt Lillevik pensjonat burde få
skjenkebevilling. Flertallet gikk inn for å innvilge søknaden,
med denne begrunnelsen:
"Flertallet deler til en viss grad politimesterens bekymring for at et nytt skjenkested i Storevik vil medføre en økning i ordensforstyrrelser. En mener imidlertid at dette problemet ikke må overdrives. Det avgjørende må uansett være at den videre utvikling av Lillevik kommune som turiststed krever at kommunen fremmer sunn konkurranse mellom overnattingsstedene i kommunen."
Storevik hotell ved Hans Brun reagerte sterkt på vedtaket, som sto omtalt i Lillevikposten dagen etter at saken var behandlet i kommunestyret. Han sendte straks en skarp klage til kommunen idet han mente at vedtaket var ugyldig. Han hevdet at kommunestyret hadde forskjellsbehandlet Lillevik pensjonat og Viksanden camping. Innehaveren av campingplassen hadde ett år tidligere fått avslag på søknad om skjenkebevilling, nettopp med den begrunnelse at kommunestyret den gang delte politimesterens bekymring for den alminnelige fred og orden dersom bevilling ble gitt til campingplassen.
Spørsmål 4:
Hadde Storevik Hotell ved Hans Brun klagerett?
Spørsmål 5:
Hadde kommunen gjort ulovlig forskjellsbehandling?
Kommunen behandlet klagen i januar 2001. Flertallet i kommunestyret var enige om at Storevik Hotell ikke hadde klagerett. Et flertall av kommunestyrerepresentantene mente imidlertid nå at Lillevik pensjonat ikke burde få skjenkebevilling. Bakgrunnen for at flere av representantene hadde forandret oppfatning om dette spørsmålet, var noen stygge gatevoldsepisoder de siste månedene. Hendelsene hadde fått store oppslag i lokalpressen, hvor det bl a ble rettet sterk kritikk mot at kommunestyret ville åpne for mer skjenking. Flertallet i kommunestyret så en klar sammenheng mellom voldshendelsene og alkoholserveringen i Storevik. Som et tiltak for å stanse denne svært uheldige utviklingen, var det nå strengt nødvendig å stramme alkoholpolitikken kraftig inn, mente kommunestyreflertallet. Flertallet besluttet på denne bakgrunn å omgjøre vedtaket om å gi skjenkebevilling til Lillevik pensjonat.
Ekteparet Ås reagerte straks de fikk underretning om omgjøringsvedtaket. Ekteparet hevdet at kommunen ikke hadde adgang til å omgjøre vedtaket om å gi skjenkebevilling, og viste bl a til at de for lengst hadde fått underretning om at skjenkebevilling var gitt, og innrettet seg etter dette. Ekteparet viste til at de i tillit til bevillingen som var gitt, hadde investert 250.000 i opprustning av restaurantlokalene i pensjonatet. De følte at de nå var blitt et tilfeldig offer for den mediestormen som var rettet mot kommunepolitikerne den siste tiden.
Spørsmål 6:
Hadde kommunestyret hjemmel for å omgjøre vedtaket om skjenkebevilling?
Bergen, den 11.05.2001
Jørgen Aall
eksamensformann
Ekteparet Marte og Peder Ås flytta sommaren 1990 til Storevik, som er kommunesenteret i Lillevik kommune. Peder hadde fått stilling som lærar ved Storevik ungdomsskole og Marte var blitt tilsett som førstekonsulent ved kontoret til rådmannen. Etter ei tid fann dei likevel ut at dei ville prøve noko heilt nytt, og kom inn på tanken om å etablere eit pensjonat på staden. Storevik hadde ein del turisme både sommar- og vintertid. Storevik hotell og Viksanden camping var dei einaste overnattingsstadene i kommunesenteret. Ekteparet Ås meinte difor at pensjonatdrift ville vere rekningssvarande.
Pensjonatdrifta i "Ås pensjonat" kom i gang i 1997. Både Storevik hotell og Lillevik camping merka den nye konkurransen. Marte og Peder hadde likevel problem med å få hjula til å gå rundt. For å auke besøkstalet og elles få fart på omsetjinga, bestemte dei seg for å søkje løyve for sal av øl, vin og brennevin. Marte sendte sommaren 1999 eit uformelt brev til rådmann Ole Holm for å undersøke sjansane for å få medhald i ein eventuell søknad om skjenkeløyve. Ho hadde kjent Ole Holm godt sidan den tida ho var tilsett i kommunen, då rådmannen hadde vore hennar næraste overordna. Holm var framleis ein nær omgangsvenn av familien Ås.
Hans Brun, som eigde Storevik hotell, fekk nyss om brevet, og vende seg til kontoret til rådmannen i byrjinga av oktober 1999 og bad om ein kopi av brevet. Rådmann Ole Holm meinte at Brun ikkje hadde krav på å bli gjort kjent med innhaldet i brevet.
Spørsmål 1:
Hadde Hans Brun krav på å bli gjort kjent med innhaldet i brevet
frå Marte Ås?
Rådmann Ole Holm svarte på brevet frå Marte Ås i november 1999, og opplyste då at han rekna med at det var vel verdt å søke, men han understreka at det var kommunestyret som hadde det endelege ordet i saka.
I januar 2000 sendte ekteparet Ås formell søknad til Lillevik kommune om løyve for sal av øl, vin og brennevin i tilknyting til restauranten i pensjonatet.
I samband med handsaminga av søknaden innhenta kontoret til rådmannen uttale frå politimeisteren i Lillevik. Politimeisteren gav uttrykk for at han var uroa for at ein ny skjenkestad ville medføre problem med å oppretthalde den allminnelege fred og orden. Politiet hadde den seinare tid registrert ein auke i ordensforstyrringar, særleg i turistsesongen. Politiet såg ein klar samanheng mellom uroa og den alkoholserveringa som alt var i Storevik.
Etter at rådmannen hadde motteke uttalen frå politimeisteren, vart saka sendt til sosialstyret som ga innstilling.
I mai 2000 vende Peder Ås seg til rådmann Ole Holm og bad om å få gjere seg kjent med uttalen frå politimeisteren og innstillinga frå sosialstyret. Rådmannen nekta han dette, og viste til at uttalen frå politimeisteren og innstillinga frå sosialstyret etter hans oppfatning måtte reknast som interne dokument.
Spørsmål 2:
a) Hadde Peder Ås rett til å gjere seg kjent med uttalen frå
politimeisteren?
b) Hadde Peder Ås rett til å gjere seg kjent med innstillinga frå
sosialstyret?
I august 2000 handsama Lillevik kommunestyre søknaden om skjenkeløyve.
Rådmannen slutta seg til innstillinga frå sosialstyret som gjekk
ut på at kommunestyret burde gje søkjarane medhald i søknaden
om skjenkeløyve. Han gav m a uttrykk for at han ikkje delte den uro politimeisteren
hadde med omsyn til ordensforstyrringar, og at det i alle fall var eit sterkt
behov for å styrke verksemda til Lillevik pensjonat.
Kommunestyrerepresentant Kari Kirkebakken reiste spørsmål om habiliteten til Ole Holm, sett på bakgrunn av den nære tilkytinga han hadde til ekteparet Ås, og då særleg Marte. Kirkebakken hadde ikkje full tillit til at rådmannen hadde handsama saka på ein uhilda måte. Representanten Nils Nes haldt på den andre sida fram at ein eventuell inhabilitet ikkje kunne ha noko å seie, sidan det var kommunestyret som no skulle handsame og gjere vedtak i saka.
Spørsmål 3:
a) Var rådmann Ole Holm inhabil?
b) Ville ein eventuell inhabilitet kunne få rettsverknader for kommunestyret
sitt vedtak i saka?
Det var stor usemje i kommunestyret om Lillevik pensjonat burde få skjenkeløyve eller ikkje. Fleirtalet gjekk inn for å gje søkjarane medhald i søknaden, med denne grunngjevinga:
"Fleirtalet deler til ein viss grad uroa politimeisteren har for at ein ny skjenkestad i Storevik vil medføre ein auke i ordensforstyrringar. Ein meiner likevel at dette problemet ikkje må overdrivast. Det avgjerande må i alle fall vere at den vidare utviklinga av Lillevik kommune som turiststad krev at kommunen fremjer sunn konkurranse mellom overnattingsstadene i kommunen."
Storevik hotell ved Hans Brun reagerte sterkt på vedtaket, som sto omtalt i Lillevikposten dagen etter at saka var handsama i kommunestyret. Han sendte straks ein skarp klage til kommunen med det han meinte at vedtaket var ugyldig. Han hevda at kommunestyret hadde ulikebehandla Lillevik pensjonat og Viksanden camping. Innehavaren av campingplassen hadde eitt år tidlegare fått avslag på søknad om skjenkeløyve, nettopp med den grunngjevinga at kommunestyret den gongen delte politimeisterens uro for den allminnelige fred og orden dersom løyve vart gitt til campingplassen.
Spørsmål 4:
Hadde Storevik Hotell ved Hans Brun klagerett?
Spørsmål 5:
Hadde kommunen gjort ulovleg ulikebehandling?
Kommunen handsama klagen i januar 2001. Fleirtalet i kommunestyret var einige om at Storevik Hotell ikkje hadde klagerett. Eit fleirtal av kommunestyrerepresentantane meinte likevel no at Lillevik pensjonat ikkje burde få skjenkeløyve. Bakgrunnen for at fleire av representantane hadde endra oppfatning om dette spørsmålet, var nokre stygge gatevaldsepisodar dei siste månadene. Hendingane hadde fått store oppslag i lokalpressa, der det m a vart retta sterk kritikk mot at kommunestyret ville opne for meir skjenking. Fleirtalet i kommunestyret såg ein klar samanheng mellom valdshendingane og alkoholserveringa i Storevik. Som eit tiltak for å stanse denne svært uheldige utviklinga, var det no strengt nødvendig å stramme alkoholpolitikken kraftig inn, meinte kommunestyrefleirtalet. Fleirtalet vedtok på denne bakgrunn å omgjere vedtaket om å gi skjenkeløyve til Lillevik pensjonat.
Ekteparet Ås reagerte straks dei fekk underretning om omgjeringsvedtaket. Ekteparet hevda at kommunen ikkje hadde høve til å omgjere vedtaket om å gi skjenkeløyve, og viste m a til at dei for lengst hadde fått underretning om at skjenkeløyve var gitt, og innretta seg etter dette. Ekteparet viste til at dei i tillit til løyvet som var gitt, hadde investert 250.000 i opprusting av restaurantlokala i pensjonatet. Dei følte at dei no var blitt eit tilfeldig offer for den mediestormen som var retta mot kommunepolitikarane den siste tida.
Spørsmål 6:
Hadde kommunestyret heimel for å omgjere vedtaket om skjenkeløyve?
Bergen, den 11.05.2001
Jørgen Aall
eksamensformann
|
Sist oppdatert 20. november 2001 av bmt Kommentarer til denne siden. |