UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen :

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN
OFFENTLIG RETT GRUNNFAG - VÅREN 2002

I august 2001 døde Olga Ås. Eneste arving var sønnen Peder Ås som bodde i Oslo. Olga Ås hadde bodd i en enebolig i Lillevikvegen 5 i Lillevik sentrum. Dette var barndomshjemmet til Peder Ås. I de siste 10 årene hadde Marte Kirkerud leid en 100 kvm stor leilighet i første etasje i huset, mens Olga Ås hadde sin leilighet i andre og tredje etasje.

Peder Ås hadde i mange år hatt en god jobb i Oslo, men hadde lenge hatt tanker om å flytte tilbake til mer landlige omgivelser i Lillevik. Han var lei av storbyens mas og jag. Etter at han arvet eneboligen i Lillevik, kom han på ideen om å etablere en kaffebar i Lillevik sentrum. Han mente det kunne være marked for dette i Lillevik, som var kommunesenteret i Lillevik kommune. Dersom han ominnredet leiligheten i første etasje i huset, ville han kunne drive kaffebaren på regningssvarende måte.

I desember 2001 tok Peder Ås kontakt med sin gode venn Hans Tastad, som var leder for det faste utvalget for plansaker i Lillevik kommune. Peder Ås hadde ikke hatt så mye kontakt med Hans Tastad de siste årene, men de hang sammen det meste av oppveksten. Hans Tastad hadde dessuten vært Peder Ås sin forlover i bryllupet hans for ti år siden.

Hans Tastad hadde i mange år engasjert seg sterkt i arbeidet for å få utflyttere tilbake til hjembygda, og tente straks på ideen om å etablere en kaffebar. Han opplyste til Peder Ås at det ikke var noe i veien for å etablere en kaffebar i første etasje i barndomshjemmet. "Du må riktig nok søke kommunen om bruksendring, men det er en ren formalitet. Du kan stole på meg", sa Tastad til Ås etter en lengre prat om gamle barne- og ungdomsminner.

Kommunen hadde i en vedtekt fra 17. juni 1990 bestemt at omdanning av bolig til forretningslokale krevde tillatelse fra kommunen, jf plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr 77 § 91a første ledd bokstav a). Bakgrunnen for denne vedtekten var at det var mangel på boliger i Lillevik sentrum. I begynnelsen av januar sendte Peder Ås en søknad til Lillevik kommune om bruksendring for første etasje i Lillevikvegen 5.

Peder Ås kontaktet samtidig Marte Kirkerud og orienterte henne om søknaden og planene om å etablere kaffebar. Hun ble bekymret for at hun skulle bli husløs, og tok straks kontakt med kommunen og ba om å få en kopi av søknaden fra Peder Ås. Noen dager senere mottok hun et brev fra kommunen der det ble opplyst at hun ikke hadde krav på innsyn i søknaden. Dette ble begrunnet med at det ennå ikke var fattet noe vedtak i saken, og at Marte Kirkerud ikke kunne regnes som part i forvaltningslovens forstand.

Spørsmål 1:
Hadde Marte Kirkerud rett til å få kopi av søknaden fra Peder Ås?

Søknaden ble behandlet av det faste utvalget for plansaker 23. februar 2002. Hans Tastad argumenterte varmt for forretningsideen til Peder Ås, men møtte til dels sterk motstand fra noen av de andre utvalgsmedlemmene. Det ble blant annet reist tvil om hva som ville være det juridisk korrekte i denne saken. Det ble besluttet at utvalget skulle rådføre seg med teknisk sjef i Storevik kommune, da Hans Tastad kjente til at nabokommunen hadde hatt oppe flere lignende saker. På denne bakgrunn ble saken utsatt, og Hans Tastad skrev et brev til teknisk sjef Ole Holm i Storevik kommune. Tastad regnet Holm nærmest som en ekspert på dette området, på grunn av hans lange fartstid i etaten.

I slutten av mars tok Ole Holm kontakt med Hans Tastad og redegjorde for sitt syn på saken. Noen dager senere sendte han også et brev til Lillevik kommune med hans vurdering av de rettslige sidene av saken. Hans Tastad nevnte telefonsamtalen og brevet for Peder Ås, men opplyste at han dessverre ikke hadde anledning til å si noe om hva som hadde kommet frem i telefonsamtalen eller i brevet. Peder Ås mente likevel at han hadde krav på både å få vite hva som kom frem i telefonsamtalen og å få en kopi av brevet fra teknisk sjef i Storevik kommune.

Spørsmål 2:
a) Hadde Peder Ås rett til å få vite hva som kom frem i telefonsamtalen mellom Ole Holm og Hans Tastad?
b) Hadde Peder Ås rett til å få kopi av brevet fra teknisk sjef Ole Holm?

Saken kom opp på ny i det faste utvalget for plansaker i begynnelsen av april. Hans Tastad argumenterte sterkt for at Peder Ås skulle få endre bruken av første etasje i Lillevikvegen 5 fra bolig til næringsformål. Han viste til at kommunen burde legge forholdene til rette for at utflyttere vendte hjem, og at Lillevik sentrum sårt trengte etablering av nye virksomheter. Med 5 mot 2 stemmer besluttet uvalget å gi tillatelse til bruksendring. Mindretallet pekte på at man burde legge størst vekt på at det var boligmangel i Lillevik sentrum.

Vedtaket ble straks offentlig kjent. Innehaveren av Lillevik konditori i Lillevikvegen 6 reagerte sterkt på dette vedtaket. Han fryktet at etablering av en kaffebar like i nærheten av hans konditori kunne bety slutten for hans virksomhet. Han ville imidlertid ikke ta opp kampen mot kommunen selv, og kontaktet derfor Lillevik Næringsforening, hvor han var medlem. To uker etter at vedtaket var fattet, sendte Lillevik Næringsforening en klage til Lillevik kommune. I klagen ble det sagt at foreningen reagerte sterkt på vedtaket, og forlangte at det ble omgjort. Kommunen avviste klagen, og viste til at foreningen ikke hadde klagerett.

Spørsmål 3:
Hadde Lillevik Næringsforening klagerett?

I klagen gjorde Lillevik Næringsforening for det første gjeldende at Hans Tastad var inhabil, og at vedtaket derfor var ugyldig. Foreningen viste til de nære personlige båndene mellom Hans Tastad og Peder Ås, og til at Hans Tastad hadde et alt for sterkt engasjement i saken til å behandle den på en uhildet måte.

Spørsmål 4:
a) Var Hans Tastad inhabil?
b) Er vedtaket ugyldig dersom Hans Tastad var inhabil?

For det andre gjorde Lillevik Næringsforening gjeldende at begrunnelsen for vedtaket var mangelfull etter reglene i forvaltningsloven. Det faste utvalget for plansaker hadde gitt følgende begrunnelse for vedtaket:

"Utvalget har etter en samlet vurdering kommet til at Peder Ås bør få samtykke til bruksendring, jf plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr 77 § 91 a første ledd bokstav a), jf Lillevik kommunes vedtekt fra 17. juni 1990. Utvalget legger bl a vekt på hensynet til næringsutviklingen i Lillevik sentrum."

Spørsmål 5:
Var begrunnelsen for vedtaket mangelfull etter reglene i forvaltningsloven?

For det tredje gjorde Lillevik Næringsforening gjeldende at vedtaket bygde på utenforliggende hensyn. Den hevdet at det faste utvalget for plansaker ikke kunne legge vekt på hensynet til næringsutviklingen i Lillevik sentrum.

Spørsmål 6:
a) Hadde det faste utvalget for plansaker lagt vekt på utenforliggende hensyn?

I begynnelsen av mai sendte Lillevik kommune klagesaken over til Fylkesmannen, som er klageinstans i denne typen saker. Fylkesmannen la til grunn at Lillevik Næringsforening hadde klagerett. Han mente at vedtaket ikke var ugyldig, men kom etter en samlet vurdering til at vedtaket likevel burde omgjøres. Fylkesmannen begrunnet dette med at han la avgjørende vekt på hensynet til boligsituasjonen i Lillevik sentrum.

Peder Ås reagerte sterkt på at Fylkesmannen hadde omgjort vedtaket. Han hadde alt lagt ut nærmere 100.000 kroner i arkitekthonorar etter at han fikk vite om vedtaket kommunen hadde gjort. Han mente at fylkesmannen ikke kunne omgjøre vedtaket da det var gyldig, og at vedtaket i alle fall ikke kunne omgjøres til skade for Peder Ås som i så fall ville lide et stort økonomisk tap.

Spørsmål 7:
a) Kunne Fylkesmannen omgjøre vedtaket med den begrunnelsen som ble gitt for dette?
b) Kunne vedtaket omgjøres til skade for Peder Ås?

Nynorsk

I august 2001 døydde Olga Ås. Einaste arving var sonen Peder Ås som budde i Oslo. Olga Ås hadde budd i ein einebustad i Lillevikvegen 5 i Lillevik sentrum. Dette var barndomsheimen til Peder Ås. I dei siste 10 åra hadde Marte Kirkerud leigd eit 100 kvm stort husvære i første etasje i huset, mens Olga Ås hadde sitt husvære i andre og tredje etasje.

Peder Ås hadde i mange år hatt ein god jobb i Oslo, men hadde lenge hatt tankar om å flytte tilbake til meir landlege omgjevnader i Lillevik. Han var lei av maset og jaget i storbyen. Etter at han arva einebustaden i Lillevik, kom han på ideen om å etablere ein kaffibar i Lillevik sentrum. Han meinte det kunne vere marknad for dette i Lillevik, som var kommunesenteret i Lillevik kommune. Dersom han ominnreia husværet i første etasje i huset, ville han kunne drive kaffibaren på rekningssvarande måte.

I desember 2001 tok Peder Ås kontakt med sin gode venn Hans Tastad, som var leiar for det faste utvalet for plansaker i Lillevik kommune. Peder Ås hadde ikkje hatt så mykje kontakt med Hans Tastad dei siste åra, men dei hang saman det meste av oppveksten. Hans Tastad hadde dessutan vore Peder Ås sin forlovar i bryllaupet hans for ti år sidan.

Hans Tastad hadde i mange år engasjert seg sterkt i arbeidet for å få utflyttarar tilbake til heimbygda, og tente straks på ideen om å etablere ein kaffibar. Han opplyste til Peder Ås at det ikkje var noko i vegen for å etablere ein kaffibar i første etasje i barndomsheimen. "Du må rett nok søkje kommunen om bruksendring, men det er ein rein formalitet. Du kan stole på meg", sa Tastad til Ås etter ein lengre prat om gamle barne- og ungdomsminne.

Kommunen hadde i ei vedtekt frå 17. juni 1990 fastsett at omdanning av bustad til forretningslokale kravde løyve frå kommunen, jf plan- og bygningslova frå 14. juni 1985 nr 77 § 91a første leden bokstav a). Bakgrunnen for denne vedtekta var at det var mangel på bustader i Lillevik sentrum. I byrjinga av januar sende Peder Ås ein søknad til Lillevik kommune om bruksendring for første etasje i Lillevikvegen 5.

Peder Ås kontakta samtidig Marte Kirkerud og orienterte henne om søknaden og planane om å etablere kaffibar. Ho vart uroa for at ho skulle verte huslaus, og tok straks kontakt med kommunen og bad om å få ein kopi av søknaden frå Peder Ås. Nokre dagar seinare mottok ho eit brev frå kommunen der det vart opplyst at ho ikkje hadde krav på innsyn i søknaden. Dette vart grunngjeve med at det enno ikkje var gjort noko vedtak i saka, og at Marte Kirkerud ikkje kunne reknast som part etter forvaltningslova.

Spørsmål 1:
Hadde Marte Kirkerud rett til å få kopi av søknaden frå Peder Ås?

Søknaden vart handsama av det faste utvalet for plansaker 23. februar 2002. Hans Tastad argumenterte varmt for forretningsideen til Peder Ås, men møtte til dels sterk motstand frå nokre av dei andre utvalsmedlemmene. Det vart mellom anna reist tvil om kva som ville vere det juridisk korrekte i denne saka. Det vart vedteke at utvalet skulle rådføre seg med teknisk sjef i Storevik kommune, då Hans Tastad kjente til at nabokommunen hadde hatt oppe fleire liknande saker. På denne bakgrunnen vart saka utsett, og Hans Tastad skreiv eit brev til teknisk sjef Ole Holm i Storevik kommune. Tastad rekna Holm nærast som ein ekspert på dette området, på grunn av hans lange fartstid i etaten.

I slutten av mars tok Ole Holm kontakt med Hans Tastad og gjorde greie for sitt syn på saka. Nokre dagar seinare sende han også eit brev til Lillevik kommune med hans vurdering av dei rettslege sidene av saka. Hans Tastad nemnte telefonsamtalen og brevet for Peder Ås, men opplyste at han diverre ikkje hadde høve til å seie noko om kva som hadde komme fram i telefonsamtalen eller i brevet. Peder Ås meinte likevel at han hadde krav på både å få vite kva som kom fram i telefonsamtalen og å få ein kopi av brevet frå teknisk sjef i Storevik kommune.

Spørsmål 2:
a) Hadde Peder Ås rett til å få vite kva som kom fram i telefonsamtalen mellom Ole Holm og Hans Tastad?
b) Hadde Peder Ås rett til å få kopi av brevet frå teknisk sjef Ole Holm?

Saka kom opp på ny i det faste utvalet for plansaker i byrjinga av april. Hans Tastad argumenterte sterkt for at Peder Ås skulle få endre bruken av første etasje i Lillevikvegen 5 frå bustad til næringsformål. Han viste til at kommunen burde leggje tilhøva til rette for at utflyttarar vende heim, og at Lillevik sentrum sårt trong etablering av nye verksemder. Med 5 mot 2 røyster vedtok uvalet å gi løyve til bruksendring. Mindretalet peikte på at ein burde leggje størst vekt på at det var bustadmangel i Lillevik sentrum.

Vedtaket vart straks offentleg kjent. Innehavaren av Lillevik konditori i Lillevikvegen 6 reagerte sterkt på dette vedtaket. Han frykta at etablering av ein kaffibar like i nærleiken av hans konditori kunne medføre slutten for hans verksemd. Men han ville ikkje ta opp kampen mot kommunen sjølv, og kontakta difor Lillevik Næringsforeining, der han var medlem. To veker etter at vedtaket var gjort, sende Lillevik Næringsforeining ein klage til Lillevik kommune. I klagen vart det sagt at foreininga reagerte sterkt på vedtaket, og kravde at det vart omgjort. Kommunen avviste klagen, og viste til at foreininga ikkje hadde klagerett.

Spørsmål 3:
Hadde Lillevik Næringsforeining klagerett?

I klagen gjorde Lillevik Næringsforeining for det første gjeldande at Hans Tastad var inhabil, og at vedtaket difor var ugyldig. Foreininga viste til dei nære personlege banda mellom Hans Tastad og Peder Ås, og til at Hans Tastad hadde eit alt for sterkt engasjement i saka til å handsame den på ein uhilda måte.

Spørsmål 4:
a) Var Hans Tastad inhabil?
b) Er vedtaket ugyldig dersom Hans Tastad var inhabil?

For det andre gjorde Lillevik Næringsforeining gjeldande at grunngjevinga for vedtaket var mangelfull etter reglane i forvaltningslova. Det faste utvalet for plansaker hadde gitt denne grunngjevinga for vedtaket:

"Utvalet har etter ei samla vurdering komme til at Peder Ås bør få samtykke til bruksendring, jf plan- og bygningslova frå 14. juni 1985 nr 77 § 91a første leden bokstav a), jf Lillevik kommune si vedtekt frå 17. juni 1990. Utvalet legg m.a. vekt på omsynet til næringsutviklinga i Lillevik sentrum."

Spørsmål 5:
Var grunngjevinga for vedtaket mangelfull etter reglane i forvaltningslova?

For det tredje gjorde Lillevik Næringsforeining gjeldande at vedtaket bygde på utanforliggjande omsyn. Den hevda at det faste utvalet for plansaker ikkje kunne legge vekt på omsynet til næringsutviklinga i Lillevik sentrum.

Spørsmål 6:
a) Hadde det faste utvalet for plansaker lagt vekt på utanforliggjande omsyn?

I byrjinga av mai sende Lillevik kommune klagesaka over til Fylkesmannen, som er klageinstans i denne typen saker. Fylkesmannen la til grunn at Lillevik Næringsforeining hadde klagerett. Han meinte at vedtaket ikkje var ugyldig, men kom etter ei samla vurdering til at vedtaket likevel burde omgjerast. Fylkesmannen grunngav dette med at han la avgjerande vekt på omsynet til bustadsituasjonen i Lillevik sentrum.

Peder Ås reagerte sterkt på at Fylkesmannen hadde omgjort vedtaket. Han hadde alt lagt ut nærare 100.000 kroner i arkitekthonorar etter at han fekk vite om vedtaket kommunen hadde gjort. Han meinte at fylkesmannen ikkje kunne omgjere vedtaket då det var gyldig, og at vedtaket i alle fall ikkje kunne omgjerast til skade for Peder Ås som i så fall ville lide eit stort økonomisk tap.

Spørsmål 7:
a) Kunne Fylkesmannen omgjere vedtaket med den grunngjevinga som vart gjeven for dette?
b) Kunne vedtaket omgjerast til skade for Peder Ås?

Sist oppdatert 14. mai 2002 av bmt Kommentarer til denne siden.