UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen :

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN
OFFENTLIG RETT GRUNNFAG - VÅREN 2003

Høsten 2001 startet Storevik Bygg AS planlegging av et hybelbygg i Storevik. Bakgrunnen var mangel på studenthybler i Storevik, hvor bl a Høgskolen i Storevik var lokalisert. Storevik Bygg AS, som var en viktig arbeidsgiver i bygda, slet dessuten med å få oppdrag. Firmaet hadde spesialisert seg på næringsbygg og andre større byggeprosjekter, og tilgangen på denne typen oppdrag var dårlig.

Peder Ås, som var administrerende direktør i byggefirmaet, tok direkte kontakt med Hans Tastad, som var ordfører i Storevik kommune. Peder Ås redegjorde for planene, og opplyste at det var stor fare for permitteringer, og i verste fall konkurs, dersom ikke firmaet fikk nye oppdrag. Ordfører Hans Tastad tente på ideen, både fordi bygda hadde behov for studenthybler og fordi det var viktig å beholde arbeidsplassene som byggefirmaet representerte. Etter å ha sett planene, ga Hans Tastad uttrykk for at byggefirmaet kunne regne med all støtte fra kommunen.

Etter dette kjøpte Storevik Bygg AS en tomt i utkanten av Lillevik sentrum. Tomten lå i et område som var regulert til boligformål, ifølge kommunens reguleringsplan fra 1990. I området lå det fra før 20 eneboliger som var bygd i løpet av 1990-tallet.

Våren 2002 sendte Storevik Bygg AS inn byggesøknad og sendte ut nabovarsel i samsvar med plan- og bygningsloven § 94. Søknaden gjaldt et stort bygg på tre etasjer og et bebygd areal på 200 kvm.
Storevik studentforening, hvor ca 20 % av studentene ved Høgskolen i Storevik var medlemmer, fikk høre om byggesøknaden. Foreningen ville gjerne ha et ord med i laget når det gjaldt utformingen av det påtenkte hybelbygget, og henvendte seg til byggesaksavdelingen i Storevik kommune. Foreningen ba om innsyn i søknaden med tegninger av bygget, og viste til forvaltningsloven og offentlighetsloven.
Saksbehandleren i byggesaksavdelingen, Marte Kirkerud, mente at Storevik studentforening ikke hadde rett til innsyn.

Spørsmål 1:
a) Hadde Storevik studentforening rett til innsyn i søknaden med hjemmel i forvaltningsloven?
b) Hadde Storevik studentforening rett til innsyn i søknaden med hjemmel i offentlighetsloven?

Marte Kirkerud begynte på behandlingen av byggesøknaden kort tid etter at hun hadde mottatt den. Alle de fire tilgrensende naboene hadde da protestert mot byggeplanene. De viste til at bygget var for stort i forhold til eneboligene i området, og at det derfor forverret både sol og utsiktsforholdene for naboene.
Marte Kirkerud så at det planlagte hybelbygget hadde en mønehøyde på 10 meter, og dessuten hadde en avstand på bare 3 meter til tre av nabogrensene. Begge deler var i strid med plan- og bygningsloven § 70. Dersom byggetillatelse skulle gis i samsvar med søknaden, måtte det gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Marte Kirkerud orienterte Storevik Bygg AS om dette, og sendte et brev med kopier av de naboklagene som hadde kommet inn. Storevik Bygg AS søkte deretter om dispensasjon, og viste til at det ikke var regningssvarende på føre opp et mindre bygg.

Det ble mye medieomtale om saken før den ble lagt frem for det faste utvalget for plansaker (planutvalget) høsten 2002. Storevik studentforening var blant dem som engasjerte seg sterkt for oppføring av hybelbygget, til tross for naboklagene. Da saken skulle behandles i planutvalget, møtte 50 studenter opp for å være til stede i møtet. En person fra Storevik studentradio møtte også opp for å gjøre lydbåndopptak av hele møtet.
Da planutvalget så det store oppmøtet, mente det at møtet skulle holdes for lukkede dører. Planutvalget viste for det første til at det bare var plass til 10 tilhørere. Dessuten skulle utvalget behandle en politisk betent sak, og både hensynet til de private parter og forsvarlig saksbehandling tilsa at møtet ble holdt uten publikum til stede. Dette fordi planutvalget fryktet at utvalgsmedlemmene ville legge bånd på seg dersom saken skulle behandles i åpent møte. Hensynet til en fri debatt tilsa derfor at møtet ble holdt for lukkede dører.

I alle fall mente planutvalget at det ikke kunne være anledning til lydbåndopptak. Utvalgsmedlemmene hadde ikke vært borti dette før, og det at alt de sa ville bli tatt opp på bånd og kanskje kringkastet, ville virke forstyrrende for møtet. Utvalget var likevel noe usikker på om det hadde hjemmel til å beslutte at møtet skulle holdes for lukkede dører, eventuelt å beslutte at det ikke skulle være anledning til å gjøre lydbåndopptak under møtet.

Spørsmål 2:
a) Hadde planutvalget hjemmel til å beslutte at møtet skulle holdes for lukkede dører?
b) Hadde planutvalget hjemmel til å beslutte at det ikke skulle være anledning til å gjøre lydbåndopptak under møtet?

Under tvil besluttet planutvalget å holde møtet for lukkede dører. Etter en lengre debatt vedtok planutvalget å gi avslag på byggesøknaden. Utvalget fant at det ikke var tilstrekkelig gode grunner for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7.

Både Storevik Bygg AS og Storevik studentforening klaget i rett tid over vedtaket. Begge mente at vedtaket var ugyldig, og studentforeningen begrunnet dette bl a med at vedtaket var ugyldig fordi møtet var holdt for lukkede dører.

Klagesaken ble behandlet i planutvalget i november 2002. Planutvalget mente at Storevik studentforening ikke hadde klagerett. Utvalget oppfattet det fortsatt slik at det ikke var galt å holde møtet for lukkede dører, og selv om det eventuelt var i strid med loven å lukke dørene, ville ikke vedtaket være ugyldig av den grunn.

Spørsmål 3:
a) Hadde Storevik studentforening klagerett?
b) Var planutvalgets vedtak om avslå søknaden om byggetillatelse ugyldig dersom det var i strid med loven å holde møtet for lukkede dører?

Før møtet i planutvalget i november 2002, hadde flertallet i kommunestyret fattet et vedtak om å instruere planutvalget om å omgjøre vedtaket om å avslå byggesøknaden og å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Kommunestyreflertallet var sterkt uenig i vedtaket som planutvalget hadde fattet, og viste til at både behovet for studenthybler og hensynet til å bevare arbeidsplasser måtte gå foran hensynet til naboene. Dessuten ble det vist til at ordføreren hadde lovet byggefirmaet all støtte i saken.

Under tvil kom planutvalget til at det måtte bøye seg for kommunestyrevedtaket. Utvalget fattet derfor vedtak om å innvilge byggesøknaden, og ga dispensasjon i medhold av plan- og bygningsloven § 7. Utvalget begrunnet vedtaket med at både behovet for studenthybler og hensynet til å bevare arbeidsplasser måtte gå foran hensynet til naboene, samt at ordføreren hadde lovet byggefirmaet all støtte i saken.

De tidligere omtalte naboene klaget i rett tid over planutvalgets omgjøringsvedtak. Naboene mente at omgjøringsvedtaket var ugyldig. For det første mente naboene at kommunestyret ikke kunne instruere planutvalget i en sak som denne, og at vedtaket derfor var ugyldig. For det andre mente naboene at vedtaket var begrunnet med utenforliggende hensyn.

Spørsmål 4:
a) Kunne kommunestyret instruere planutvalget om å omgjøre vedtaket og å gi dispensasjon?
b) Var vedtaket ugyldig dersom kommunestyret ikke hadde slik instruksjonsmyndighet?

Spørsmål 5:
Var planutvalgets omgjøringsvedtak begrunnet med utenforliggende hensyn?

Naboene fikk ikke medhold i klagen. Fylkesmannen, som er klageinstans i denne typen saker, begrunnet dette på samme måten som planutvalget. Naboene bestemte seg etter dette for å gå til retten for å få kjent fylkesmannens vedtak ugyldig.

Da saken kom opp for retten i mai 2003, gjorde staten gjeldende at domstolen ikke kunne overprøve forvaltningens ”frie skjønn”. Dette innebar, mente staten, for det første at retten ikke kunne overprøve den konkrete vurderingen av om det forelå ”særlige grunner” etter plan- og bygningsloven § 7, og for det andre at domstolen ikke kunne ta stilling til om vedtaket var begrunnet med utenforliggende hensyn.

Spørsmål 6:
a) Kan domstolen overprøve den konkrete vurderingen av om det forelå ”særlige grunner” etter plan- og bygningsloven § 7?
b) Kan domstolen ta stilling til om vedtaket var begrunnet med utenforliggende hensyn?

Nynorsk
OFFENTLIG RETT GRUNNFAG - VÅREN 2003

Hausten 2001 starta Storevik Bygg AS planlegging av eit hybelbygg i Storevik. Bakgrunnen var at det var mangel på studenthyblar i Storevik, der m a Høgskolen i Storevik var lokalisert. Storevik Bygg AS, som var ein viktig arbeidsgjevar i bygda, sleit dessutan med å få oppdrag. Firmaet hadde spesialisert seg på næringsbygg og andre større byggeprosjekt, og tilgangen på denne typen oppdrag var dårleg.

Peder Ås, som var administrerande direktør i byggefirmaet, tok direkte kontakt med Hans Tastad, som var ordførar i Storevik kommune. Peder Ås gjorde greie for planane, og opplyste at det var stor fare for permitteringar, og i verste fall konkurs, dersom ikkje firmaet fekk nye oppdrag. Ordførar Hans Tastad tente på ideen, både fordi bygda trengte studenthyblar og fordi det var viktig å halde på arbeidsplassane som byggefirmaet representerte. Etter å ha sett planane, gav Hans Tastad uttrykk for at byggefirmaet kunne regne med all støtte frå kommunen.

Etter dette kjøpte Storevik Bygg AS ei tomt i utkanten av Lillevik sentrum. Tomta låg i eit område som var regulert til bustadføremål, etter kommunen sin reguleringsplan frå 1990. I området låg det frå før 20 einebustader som var bygd i løpet av 1990-talet.

Våren 2002 sende Storevik Bygg AS inn byggesøknad og sendte ut nabovarsel i samsvar med plan-og bygningslova § 94. Søknaden gjaldt eit stort bygg på tre etasjar og eit bebygd areal på 200 kvm.

Storevik studentforeining, der ca 20 % av studentane ved Høgskolen i Storevik var medlemmer, fekk høyre om byggesøknaden. Foreininga ville gjerne ha eit ord med i laget når det gjaldt utforminga av det påtenkte hybelbygget, og vende seg til byggesaksavdelinga i Storevik kommune. Foreininga bad om innsyn i søknaden med teikningar av bygget, og viste til forvaltningslova og offentleglova.

Sakshandsamaren i byggesaksavdelinga, Marte Kirkerud, meinte at Storevik studentforeining ikkje hadde rett til innsyn.

Spørsmål 1:
a) Hadde Storevik studentforeining rett til innsyn i søknaden med heimel i forvaltningslova?
b) Hadde Storevik studentforeining rett til innsyn i søknaden med heimel i offentleglova?

Marte Kirkerud tok til å handsame byggesøknaden kort tid etter at ho hadde teke imot den. Alle dei fire tilgrensande naboane hadde då protestert mot byggeplanane. Dei viste til at bygget var for stort i forhold til einebustadene i området, og at det difor forverra både sol- og utsiktstilhøva for naboane.

Marte Kirkerud såg at det planlagde hybelbygget hadde ei mønehøgd på 10 meter, og dessutan hadde ein avstand på berre 3 meter til tre av nabogrensene. Begge deler var i strid med plan- og bygningslova § 70. Dersom ein skulle gi byggeløyve i samsvar med søknaden, måtte ein gi dispensasjon etter plan- og bygningslova § 7. Marte Kirkerud orienterte Storevik Bygg AS om dette, og sendte eit brev med kopiar av dei naboklagene som hadde komme inn. Storevik Bygg AS søkte deretter om dispensasjon, og viste til at det ikkje var rekningssvarande på føre opp eit mindre bygg.

Det vart mykje medieomtale om saka før den vart lagt fram for det faste utvalet for plansaker (planutvalet) hausten 2002. Storevik studentforeining var mellom dei som engasjerte seg sterkt for oppføring av hybelbygget, trass i naboklagene. Då planutvalet skulle handsame saka, møtte 50 studentar opp for å vere til stades i møtet. Ein person frå Storevik studentradio møtte også opp for å gjere lydbandopptak av heile møtet.

Då planutvalet såg det store oppmøtet, meinte det at møtet skulle haldast for lukka dører. Planutvalet viste for det første til at det berre var plass til 10 tilhøyrarar. Dessutan skulle utvalet handsame ei politisk betent sak, og både omsynet til dei private partane og forsvarleg sakshandsaming tilsa at møtet vart halde utan publikum til stades. Dette fordi planutvalet frykta at utvalsmedlemmene ville legge band på seg dersom saka skulle handsamast i ope møte. Omsynet til ein fri debatt tilsa difor at møtet vart halde for lukka dører.

I alle fall meinte planutvalet at det ikkje kunne vere høve til lydbandopptak. Utvalsmedlemmene hadde ikkje vore borti dette før, og det at alt dei sa ville bli teke opp på band og kanskje kringkasta, ville verke forstyrrande for møtet. Utvalet var likevel noko usikker på om det hadde heimel til å vedta at møtet skulle haldast for lukka dører, eventuelt å vedta at det ikkje skulle vere høve til å gjere lydbandopptak under møtet.

Spørsmål 2:
a) Hadde planutvalet heimel til å vedta at møtet skulle haldast for lukka dører?
b) Hadde planutvalet heimel til å vedta at det ikkje skulle vere høve til å gjere lydbandopptak under møtet?

Under tvil vedtok planutvalet å halde møtet for lukka dører. Etter ein lengre debatt vedtok planutvalet å gi avslag på byggesøknaden. Utvalet fann at det ikkje var tilstrekkelig gode grunnar for å gi dispensasjon etter plan- og bygningslova § 7.

Både Storevik Bygg AS og Storevik studentforeining klaga i rett tid over vedtaket. Begge meinte at vedtaket var ugyldig, og studentforeininga grunngav dette m a med at vedtaket var ugyldig fordi møtet var halde for lukka dører.

Klagesaken vart handsama i planutvalet i november 2002. Planutvalet meinte at Storevik studentforeining ikkje hadde klagerett. Utvalet oppfatta det framleis slik at det ikkje var galt å halde møtet for lukka dører, og sjølv om det eventuelt var i strid med lova å lukke dørene, ville ikkje vedtaket vere ugyldig av den grunn.

Spørsmål 3:
a) Hadde Storevik studentforeining klagerett?
b) Var planutvalet sitt vedtak om avslå søknaden om byggeløyve ugyldig dersom det var i strid med lova å holde møtet for lukka dører?

Før møtet i planutvalet i november 2002, hadde fleirtalet i kommunestyret gjort eit vedtak om å instruere planutvalet om å omgjere vedtaket om å avslå byggesøknaden og å gi dispensasjon etter plan- og bygningslova § 7. Kommunestyrefleirtalet var sterkt ueinig i vedtaket som planutvalet hadde gjort, og viste til at både behovet for studenthyblar og omsynet til å halde på arbeidsplassar måtte gå framom omsynet til naboane. Dessutan vart det vist til at ordføraren hadde lova byggefirmaet all støtte i saka.

Under tvil kom planutvalet til at det måtte bøye seg for kommunestyrevedtaket. Utvalet gjorde difor vedtak om å gje byggefirmaet medhald i byggesøknaden, og gav dispensasjon i medhald av plan- og bygningslova § 7. Utvalet grunngav vedtaket med at både behovet for studenthyblar og omsynet til å bevare arbeidsplassar måtte gå framom omsynet til naboane, og at ordføraren hadde lova byggefirmaet all støtte i saka.

Dei tidlegare omtalte naboane klaga i rett tid over planutvalets omgjeringsvedtak. Naboane meinte at omgjeringsvedtaket var ugyldig. For det første meinte naboane at kommunestyret ikkje kunne instruere planutvalet i ein sak som denne, og at vedtaket difor var ugyldig. For det andre meinte naboane at vedtaket var grunngjeve med utanforliggjande omsyn.

Spørsmål 4:
a) Kunne kommunestyret instruere planutvalet om å omgjere vedtaket og å gi dispensasjon?
b) Var vedtaket ugyldig dersom kommunestyret ikkje hadde slikt instruksjonsmynde?

Spørsmål 5:
Var planutvalet sitt omgjeringsvedtak grunngjeve med utanforliggjande omsyn?

Naboane fekk ikkje medhald i klagen. Fylkesmannen, som er klageinstans i denne typen saker, grunngav dette på same måten som planutvalet. Naboane bestemte seg etter dette for å gå til retten for å få kjent fylkesmannens vedtak ugyldig.

Då saka kom opp for retten i mai 2003, gjorde staten gjeldande at domstolen ikkje kunne overprøve forvaltninga sitt ”frie skjønn”. Dette innebar, meinte staten, for det første at retten ikkje kunne overprøve den konkrete vurderinga av om det låg føre ”særlige grunner” etter plan- og bygningslova § 7, og for det andre at domstolen ikkje kunne ta stilling til om vedtaket var grunngjeve med utanforliggjande omsyn.

Spørsmål 6:
a) Kan domstolen overprøve den konkrete vurderinga av om det låg føre ”særlige grunner” etter plan- og bygningslova § 7?
b) Kan domstolen ta stilling til om vedtaket var grunngjeve med utanforliggjande omsyn?

Sist oppdatert 13. mai 2003 av bmt Kommentarer til denne siden.