Tilbake til Hovedside

KRIGSFORSPILL

 

OKKUPASJONEN

 

FRIGJØRINGEN

Følg oss på Facebook!

 






 

Historien om to Oslo-aviser: "Avantgarden" og "Gjengangeren"

Skrevet av Kristian Jensen (Prosjektmedarbeider ved Universitetet i Bergen - Institutt for Informasjons- og Medievitenskap)

 

 

 

Informasjonen til denne teksten er hentet fra boken ”De Trykte Illegale Avisene” (1988, Falken Forlag) og Hans Ludvigsens bok ”Gjengangeren:  En Del Artikler fra Den Illegale Avis Gjengangeren” (1946, Oslo).

To av de største illegale avisene som kom ut i Oslo-området var ”Avantgarden” og ”Gjengangeren”.  Førstnevnte avis var kontrollert av NKP, mens sistnevnte var tilknyttet Hjemmeledelsen.  Til tross for at avisene hadde ulike politiske tilknytninger foregikk dog arbeidet med begge avisene under noenlunde samme forhold – det vil si under sterkt press og under konstant frykt for å bli oppdaget av Gestapo.  Innholdet i de to avisene hadde også mye til felles.  Begge avisene inneholdt nyheter fra de ulike frontene, nyheter fra London, paroler, dikt og drøftinger om krigen og de stridende partene.  Naturlig nok hadde ”Avantgarden” ofte en mer politisk agenda med sitt materiale, men også ”Gjengangeren” kunne også ha klare og entydige politiske budskap i sine artikler.

”Avantgarden” var faktisk den første trykte illegale avis i Oslo.  Hovedmannen bak avisen var Kjell Grude Kviberg, men også Hans Luihn spilte en viktig rolle.  Luihn har etter krigen skrevet flere bøker om de illegale avisene under okkupasjonstiden (se egen litteraturoversikt).  Selve arbeidet med avisen foregikk den første tiden på Lilleborg skole.  En hemmelig radio var skjult i en bikube utenfor skolen.  Produksjonen på Lilleborg skole, foruten ”Avantgarden”, omfattet produksjonen av flere trykksaker for lærerfronten, for kirkefronten, sammendraget av utenriksminister Kohts bok og diverse ”tyske” etiketter for gods.  Deler av virksomheten ble dog flyttet fra Lilleborg til Kommunens Filmsentral i Nedre Voldgate etter at Kviberg fikk jobb her.

Sommeren 1942 ble risikoen for stor til å fortsette alt arbeidet på Lilleborg skole.  Hans Luihn skaffet da et egnet lokale i Konowsgt.  Dette var et lite butikklokale i svingen med et siderom.  Det ble kamuflert som”leketøysfabrikk” og pressen ble flyttet dit fra Lilleborg skole.  Kun arbeidet med selve trykkplatene ble nå gjennomført på Lilleborg skole.  I tillegg til dette hadde avisen et separat setteri på Bestemorstranden.  Dette ble brukt frem til høsten 1942 da setteriet ble flyttet til en leilighet på Fleskebekk.  ”Avantgarden” hadde defor en klar separering mellom de ulike leddene i produksjonen av avisen – produksjon, setting og trykking foregikk på tre adskilte steder.  Dette bidro til å øke sikkerheten ettersom de personene som jobbet i et enkelt ledd ikke hadde kjennskap til noen utover dem man jobbet med innenfor dette leddet. 

Den hyppige flyttingen av de ulike leddene til nye steder var slett ikke uvanlig innenfor den illegale pressevirksomheten.  Frykten for å bli offer for en razzia var stadig til stede, og den minste indikasjon på at noe var galt førte som regel til at man flyttet den delen av virksomheten som angivelig var i faresonen.  Det gjaldt derfor å ha et godt utbygd nettverk av personer og steder som kunne disponere lokaler.  Samtidig var det viktig at dette nettverket ikke ble for omfattende da dette kunne gjøre det vanskelig å holde oversikten over alle ledd med det til følge at sikkerheten ble svekket.  Denne balansegangen var ytterst viktig å ha kontroll over.

Årsskiftet 1942/43 måtte for eksempel Luihn gå i dekning, og redaksjonen og setteriet ble da flyttet til en hytte på Krokskogen.  Dette fant sted på et tidspunkt hvor det i tilelgg var gnisninger mellom Kviberg og Luihn på spørsmålet om hvor nært man skulle samarbeide med kommunistene.  Luihn var mye mer skeptisk til et slikt samarbeid enn Kviberg.  Etter at han brøt med ”Avantgarden” etablerte Luihn noe senere sin egen avis med tittelen ”Svart på Hvitt”.

Tidlig i 1943 ble det igjen nødvendig å flytte virksomheten.  Både setteriet og trykkmaskinen ble overført til en doktorbolig i Gustavs gate.  Dette var det eneste stedet hvor både setteri og trykkmaskin var samlet.  Kviberg hadde nå det redaksjonelle i avisene som hovedjobb.  Roald Halvorsen tok for seg den tekniske siden av den trykte illegale pressen.  Trykkeren var en mann som gikk under dekknavnet Johan.  Sensommeren 1943 dro imidlertid Kviberg for å bli med i Hovedforlegningen.  Kort tid etter at Kviberg dro fikk også Halvorsen tilbud om å bli med i forlegningen.  Johan fikk nå eneansvaret for trykkeriet.  Maskinsetter  på dette tidspunktet var en mann ved navn Oskar Korsmo. 

Johan kom så over mulighetene for en virkelig trykkpresse, format 43X61, det vil si 8 sider A5.  Oslo-området virket imidlertid for farlig og usikkert for en slik omfattende presse.  Gjennom Finn Pettersen, som var frontfigur i det illegale pressearbeidet i Drammen, kom Roald Halvorsen i kontakt med Normann Olsen i Mjøndalen.  Han hadde et hus like utenfor Drammen som ville fungere som trykkeri.  Halvorsen fikk tak i en ny trykker fra Sverige ved navn Arne Ensjø.  Johan arbeidet nå med å fremstille trykkplatene som så ble sendt med pendler til Drammen hvor de ble trykt opp i et stort opplag.  Verken Johan eller Normann Olsen hadde noe som helst kjennskap til hverandre – igjen var dette et godt eksempel på solide sikkerhetsrutiner.  Johan jobbet nå på et ekte trykkeri.  Han latet som ingenting på dagtid, men på kveldstid, etter at alle de andre ansatte var dratt hjem, dro Johan og en arbeidskollega ved navn Leiv Stenbeck tilbake for å gjøre ”overtidsarbeidet.”  Slik fortsatte arbeidet med ”Avantgarden” frem til krigens slutt.

Den andre viktige illegale Oslo-avisen som drøftes her, ”Gjengangeren”, kom ut så tidlig som i 1940 og ble utgitt helt til krigens slutt.  Det arbeidet kun én yrkesjournalist i avisen.  Resten var frivillige menn og kvinner fra ulike bakgrunner som med livet som innsats arbeidet med avisen.  Mye av stoffet var selvprodusert, men avisen fikk også bidrag utenfra – særlig fra Hjemmeledelsen og fra London Radio.  En viktig mann i denne prosessen var Hans Ludvigsen som fungerte som bindeledd mellom Hjemmeledelsen og de andre ansatte i avsien.  I begynnelsen fikk redaksjonen også svenske aviser fra Gøteborg takket være verdifull bistand av et reisebyrå og uforferdede jernbanefolk.  Denne informasjonskilden måtte imiderltid stenges etter hvert.

Akkurat som med ”Avantgarden” måtte man stadig flytte rundt på virksomheten for å unngå å bli offer for Gestapo.  Selve distribusjon av avisene gikk som regel til offentlige institusjoner mens en del ble sendt utenbys.  Kun mindre poster gikk til enkeltpersoner.  Avisdistribueringen var av Hjemmeledelsen lagt opp etter en stråleformig plan slik at flest mulig skulle få nyhetene og ikke enkelte overhopes med flere forskjellige aviser, mens andre sto blottet.  Naturlig nok innebar distribueringen stor fare, og i de siste par månedene av krigen gikk budene sågar med speider foran seg.  Avisen utkom to ganger i uken, tirsdag og fredag morgen, som regel i 4 skrivemaskinark og opplaget var jevnt omkring 2000 à 2500.  Mer ble imidlertid trykt ved høytider.  De første år ble ”Gjengangeren” finansiert helt privat, i den siste tid ved fast månedlig bidrag fra Hjemmeledelsen eller et oppsatt budsjett.

Opprullinger begynte i november 1944 og vedvarte i flere måneder fremover.  Hans Ludvigsens hus ble nøye gjennomgått natt til 15. Mars, 1945, men ingenting mistenkelig ble funnet ettersom Ludvigsen hadde tatt forhåndsregler nettopp med tanke på en slik razzia.  Ludvigsen måtte møte på Victoria Terrasse neste dag til ytterligere forhør, men også her klarte han å beholde roen slik at tyskerne ikke kunne linke ham direkte til illegal virksomhet.  Etter dette valgte Ludgivsen å gå i delvis dekning ved å for eksempel sove borte om natten.  Han forsatte likevel med det illegale arbeidet og viste seg også på gaten – det sistnevnte ble gjort for at tyskerne skulle få enda mindre mistanke til ham.  Likevel var det ikke tvil om at Ludvigsen nå var under overvåkning, og Hjemmeledelsen beordret til slutt at han måtte dra til Stockholm.  Det var rett og slett for stor sikkerhetsrisiko å ha Ludvigsen i nærheten.

Som nevnt tidligere kom avisen ut helt til krigens slutt.  Til tross for de tyske opprullingene fortsette virksomheten ubønnhørlig.  Dette illustrerer nok en gang hvordan strenge sikkerhetsrutiner kombinert med mennesker som var villige til å sette livet på spill bidro til å holde hjulene i gang til tross for det store presset.  Denne innstasen kan vanskelig undervurderes, og ”Gjengangeren” skrev sågar ofte at en slik innsats var noe man burde kunne forvente fra envher nordmann.  Et utdrag fra et eksemplar av ”Gjengangeren” som kom ut i August 1944 illustrerer dette.  Her står det:

Gjør du din plikt eller sitter du stille hjemme og lar deg betjene av andre?  Det spørsmål har enhver av oss vært nødt til å stille seg selv i alle disse pr, og nå i denne siste tid mere og tydeligere, enn noensinne før.  Den som ikke er med oss er mot oss.  Kan du med god samvittighet si at du er med i arbeidet for Norges frigjørelse, eller har du undskyldninger på rede hånd, når en ber deg om din hjelp?  Det er arbeidsstoff for alle og alle hender trenges.  Kom ikke og si at du ikke vet hvor du skal henvende deg.  Det går ikke en dag uten at en du taler med på gaten kan gi beskjed om hvor din hjelp trenges.  Men en kan ikke annet enn finne det nedslående, når en mann klager over at han ikke har noe å gjøre og så umiddelbart etter på spørsmål om han kan yde noe hjelp sier at man har så mange andre jern i ilden eller at han har andre oppdrag osv osv – en fristes da til å tro at det er noe annet som ligger bak.  La meg ikke kalle det feighet – det ord burde ikke finnes i det norske sprog idag – og allikevel det er med en underlig forstemt følelse en går fra en sånn mann.  Norge – vårt land – er i kamp og hver eneste av oss er mobilisert, vi er alle i frontlinjen.” (sitert i Ludvigsen 1946, 32-33).

Det er vanskelig for oss i dag å sette oss inn i det situasjonen disse menneskene jobbet under.  I denne teksten har jeg tatt for meg to av de store illegale avisene i Oslo, men samtidig representerer dette bare et fåtall av de tusenvis av nordmenn som satte livet på spill i forbindelse med den illegale pressevirksomheten.

 

MEDIA

Foto

Film

Lyd

Dokumenter

Databaser


Anmeldelser

Bøker


FORSKNING OG FORMIDLING

Nettutstillinger

Andre nettsteder

Litteraturlister

Oppgaver og Artikler

Arrangement


ARKIV

Nyhetsarkiv

Medieoppslag