Nr 3 - 2001

Les om:
Natur
Helse
Språk / Kultur
Samfunn
Kommentar/
politikk

Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

 

 

Misjon og kvinnebevegelse

Helge Tverberg har lettet tilværelsen for mange matematikere gjennom sine forenklinger av lange matematiske bevis. Nylig ble matematikk-professoren hedret for sin innsats med en spesialutgave av det internasjonale tidsskriftet Discrete Mathematics.

Innsyn

I 1910 bød Norsk Misjonstidende på suksesshistorien om en lutheransk zulukvinne i Natalprovinsen i Sør Afrika. Både kvinnen og hennes ektemann hadde tatt norske navn, og kalte seg Gunhild og Johan. De levde sammen i et velstelt hjem, og var foreldre til to barn som gikk på skole. I likhet med mange norske husmødre var også Gunhild i besittelse av et modernitetens underverk; en Singer symaskin.

Gunhild var en av mange afrikanske og asiatiske kvinner som fikk tilværelsen endret i møte med vestlig misjon. Denne endringen var av religiøs, men like mye psykologisk og praktisk karakter, og kom som et resultat av 1800- og tidlig 1900-tallets store internasjonale misjonsbølge. Historikere og kjønnsforskere har lenge ansett vestlige misjonærer som kulturimperialister, delaktige i å påtvinge store deler av verden en fremmed religion, inkludert et reaksjonært kjønnsrollemønster.

Nettball
Nettballaget ved en britisk misjonsskole i Haifa, Palestina, 1933. Gymnastikk og ballspill var en sentral del av undervisningsopplegget ved britiske misjonsskoler for jenter. I Palestina bestod lagene av både arabiske og jødiske elever. (Foto: Middle East Centre, St. Anthony's College)

Nyere forskning har imidlertid begynt å nyansere synet på misjon. Etnosentrisme og rasisme var klart til stede, men dette kulturelle møtet hadde også andre aspekter. Mottakerne kan ikke bare sees som passive offer for åndelig tvangsforing. De kunne også til en viss grad velge og vrake etter religiøse, men også materielle behov. Dette gjaldt i like stor grad kvinner som menn.Kjønnsperspektivet har åpnet opp for nye måter å gripe fenomenet vestlig misjon. Ved å inkludere begrepet "kvinnesak" i bred forstand, avdekkes andre sider ved aktørenes erfaringer, både hva "sender" og "mottaker" angår.

Misjonen har blitt kalt den første internasjonale kvinnebevegelse, som på ulikt vis fikk innflytelse på kvinners hverdag verden over. Både i USA og Europa dominerte kvinner denne bevegelsen, men også som mottakere av misjonsvirksomheten var kvinner i fokus. I vestlige land legitimerte misjonsarbeid kvinners aktive deltakelse i det offentlige rom. Den utvidet kvinners livsmuligheter og representerte et verdig alternativ for ugifte kvinner, som ofte levde på foreldres eller søskens nåde. Kvinner fra ulik sosial bakgrunn lærte organisasjonsarbeid og økonomisk virksomhet. De samlet inn substansielle summer ved basarer og donasjoner, som finansierte misjonærene ute i felten. Misjonen åpnet også opp for yrkesmuligheter. Fra å delta som ulønnede hjelpere, fikk kvinner etter hvert yrkesutdanning og reiste ut som lærere, helsepersonell, og fullverdige misjonærer. I utgangspunktet skjedde denne utviklingen i USA og Europa, men etter hvert endret kvinners livsvilkår seg også i "mottakerlandene".

Misjonsbevegelsen kom til Norge på 1820-tallet. Dens framvekst hadde sin bakgrunn i flere faktorer. Det åndelige utgangspunktet var 1700-tallets folkelige religiøse bevegelser, hvor også kvinner kunne tale i forsamlinger og være ledere av menigheter. Tekniske nyvinninger gjorde det mulig å reise langt, relativt behagelig, rimelig og trygt, - også for damer. Tidligere hadde det bare vært kvinner fra overklassen som kunne nå eksotiske reisemål. Etter hvert som vestlige makter etablerte stadig flere kolonier i ulike verdensdeler, kom også kvinner fra lavere sosiale lag til å reise ut. For mange ble misjonsvirksomhet en måte å realisere eventyrlyst og utferdstrang på.

Gjennom sitt arbeid rundt på de ulike misjonsmarkene verden over, utfordret kvinnelige misjonærer menns priviligerte posisjon i den offentlige sfære. Innen de etablerte protestantiske trossamfunn skulle ikke kvinner tale i forsamlinger. For kvinner i felten var imidlertid forskjellen mellom samtaler om Guds ord med lokalbefolkningen, og preken ofte flytende. Det var umulig for misjonsledelsen hjemme å kontrollere det som foregikk på misjonsmarken i Madegaskar, Sør-Afrika eller Kina. Derfor hendte det at kvinner, mer eller mindre planlagt, inntok forkynnerrollen, noe som ville ha vært uhørt i en europeisk sammenheng. Slik viste de at kvinner har en rettmessig plass i offentlig arbeid. Ved å endre kulturelle oppfatninger av hva kvinner kan få til og ved å skape alternative kjønnsrollemodeller, bidro disse kvinnene til kvinnefrigjøring. I norsk sammenheng argumenterte ledende misjonsaktivister for at misjonskvinner burde være med å påvirke kvinnesaksbevegelsen. Derfor ble de oppfordret til å melde seg inn i Norske Kvinners Nasjonalråd, som ikke bare fremmet samarbeid mellom de ulike kvinneorganisasjonene i landet, men som også representere Norge i den internasjonale feministorganisasjonen the International Council of Women. Etter kontroverser innenfor misjons- såvel som kvinnesaksmiljøet, ble en sammenslutning av kvinnelige misjonærer medlem av Norske Kvinners Nasjonalråd i 1910.

Disse "misjonsfeministene" så seg selv som frigjorte kvinner. De var frigjorte fra de antatte trellbundne forhold som alle ikke-kristne kvinner levde under. Deres hovedgjerning ble derfor å inkludere undertrykte medsøstre i det de opplevde som det kristne, frigjørende kvinnefellesskap. Kristendommens lære om kvinners fulle menneskeverd har vært grunnlaget for solidaritet med "hedningekvinnenes" harde livsvilkår og undertrykte posisjon. Denne globalt orienterte "søstersolidariteten" står i forhold til den framskutte posisjon kvinnearbeid har hatt innen internasjonal misjon. Dette arbeidet har i stor grad vært utført av kvinnelige misjonærer, noe som var nødvendig i kjønnsdelte samfunn. Dessuten var en omvendt, kristen kvinne garantist for et kristent hjem, som igjen ville føre til nye generasjoner kristne.

Dette hjemmet hadde sine klare kriterier. Skulle det realiseres, krevde det opplyste kvinner, som kunne lese Bibelen, holde hus og barn i orden og være en moralsk støttespiller for ektemannen. Kort sagt oppføre seg som den vestlige idealkvinne. Første skritt var etableringen av skoler, og ofte var misjonsskolene det eneste organiserte utdanningstilbud for jenter. Dette var for eksempel tilfelle i britiske koloniområdene, hvor kolonimakten av økonomiske årsaker overlot mesteparten av utdanningssystemet til engelske misjonærer. Det jentene lærte på disse skolene var avhengiv av stabens nasjonalitet og trosretning. Moderne husstell dominert imidlertid i stor grad i britiske, amerikanske såvel som nordiske misjonsskoler. Det vestlige mor- og hustru-ideal ser ut til å ha vært sterkere enn den åndelige påvirkningen. Slik ble misjonsskolen, som ofte opplevde stor oppslutning, en sentral faktor i moderniseringsprosessen i de ulike land.

I vestlige land endret det moderne kvinneidealet etter hvert karakter. Kvinnen var ikke lenger bare opplyst husmor, men ble etter hvert også en fagutdannet yrkeskvinne. De enslige lærerinnene som var i flertall på misjonens jenteskoler, fungerte som rollemodeller for lokale jenter. Stadig flere ønsket mer utdanning, og ofte hadde utdannede kvinner en høy status i lokalsamfunnet. Mens vestlige kvinner i lærer- og misjonsgjerning som regel var tvunget til å velge mellom ekteskap og yrkeskarriere, var ikke det nødvendigvis tilfelle for kvinnelige lærere i for eksempel britisk styrte Uganda eller Palestina. Lokale kvinner adopterte de muligheter misjonen tilbød, men tilpasset den nye kvinnerollen etter egne og lokalsamfunnets behov. Mens omvendelsesprosenten i Afrika var meget høy, spesielt blant kvinner, var den omtrent ikke-eksisterende i muslimske samfunn i Midtøsten. Misjonens utdanningstilbud ble imidlertid i høy grad benyttet i begge områder, og både i Jerusalem og i Kampala var vestlige, kvinnelige misjonærer blant de første som arbeidet for at lokale jenter skulle ta universitetsstudier. Utgangspunket for satsningen på høyere utdanning var fortsatt ofte en tradisjonell kvinnerolle, men prosessen fikk en egen dynamikk uavhengig av misjonærenes intensjoner. Nasjonal opposisjon mot kolonimakten, samt en voksende, global feministbevegelse, engasjerte utdannede kvinner i den tredje verden i nye, politiske roller.

De lærte oss "empowerment" før ordet var oppfunnet, hevder Lydia, en tidligere elev, om de britiske lærerinnene på en prestisjetung misjonsskole i Uganda. De insisterte på at hun skulle studere kunst ved universitetet i Kampala, et råd Lydia fulgte. Ved siden av familieforpliktelser, har Lydia arbeidet som lærer i mange år. Hun er også berømt for sine stofftrykk, og har ansatt en skredder som sitter med Singer-maskinen og syr drakter etter Lydias design. Gunhild i Sør-Afrika trakterte symaskinen selv. For begge disse kvinnene representerte møtet med vestlige misjon nye potensialer for rollen som kvinne.

 

 

 

Innsyn –
frå forskaren sin ståstad

Inger-Marie Okkenhaug er post doc -stipendiat ved Historisk instiutt. Forskningsfeltet er kvinner, misjon og kolonialisme, med Palestina og Uganda som geografiske hovedområder.

Copyright © 2001-2002 Universitetet i Bergen  Ansvarlig redaktør: Morten Steffensen Kontaktredakjsonen